Skriftleg spørsmål fra Kari Henriksen (A) til finansministeren

Dokument nr. 15:1146 (2017-2018)
Innlevert: 12.03.2018
Sendt: 12.03.2018
Svart på: 15.03.2018 av finansminister Siv Jensen

Kari Henriksen (A)

Spørsmål

Kari Henriksen (A): Er det et ufravikelig krav i ESA-regelverket, som hindrer at kommunene nå kan kreve momskompensasjon for kommunale bad, eller finnes det handlingsrom som regjeringen ikke har benyttet seg av, i så fall hvilket?

Grunngiving

I Stortinget den 7. mars ga finansministeren inntrykk av at momskompensasjonen til kommuner som har investert i svømme- og badeanlegg er konkurransevridende, og innebærer forskjellsbehandling overfor private. Dette skaper manglende forutsigbarhet, og er neppe en inspirasjon til å planlegge og utvikle flere og sterkt tiltrengte svømme- og badeanlegg.

Siv Jensen (FrP)

Svar

Siv Jensen: Kommunal virksomhet er i utgangspunktet utenfor merverdiavgiftssystemet og kommuner har ikke fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser av varer og tjenester. Kommuner har derfor et insentiv til å drive egenproduksjon (uten avgift) fremfor å kjøpe varer og tjenester fra andre (med avgift). Formålet med merverdiavgiftskompensasjonsordningen er å motvirke denne konkurransevridningen ved at kommunene i utgangspunktet får kompensert merverdiavgiften på alle varer og tjenester.
Kompensasjonsordningen har vist seg å medføre noen sekundære konkurransevridninger. For merverdiavgiftsunntatte tjenesteområder har private verken fradragsrett for merverdiavgift eller rett til kompensasjon. ESA kom i vedtak 3. mai 2007 til at kompensasjonsordningen innebærer en forskjellsbehandling når kommunene i et marked tilbyr tjenester mot vederlag i konkurranse mot andre aktører og at dette er i strid med statsstøtteregelverket i EØS-avtalen. Som jeg forklarte i Stortingets spørretime 7. mars 2018 består denne forskjellsbehandlingen i at kommuner får løftet av merverdiavgiften gjennom kompensasjonsordningen, i motsetning til private aktører som verken er kompensasjons- eller fradragsberettiget.
På denne bakgrunn ble det med virkning fra 1. januar 2008 tatt inn en konkurransebegrensningsregel i merverdiavgiftskompensasjonsloven § 4 annet ledd nr. 4. Bestemmelsen innebærer at det ikke gis kompensasjon for merverdiavgift til kommuner mv. når de driver økonomisk aktivitet som kan være i konkurranse med virksomheter som ikke er kompensasjonsberettiget.
Finansdepartementet har i en fortolkningsuttalelse 27. juni 2016 om konkurranseberegningsregelen og EØS-avtalen på kulturområdet gitt sitt syn på bestemmelsen særlig rettet mot kommunale kulturhus. Fortolkningsuttalelsen var foranlediget av at Europakommisjonen 19. mai 2016 publiserte en veileder om vilkårene for statsstøtte. Av departementets uttalelse fremgår det at lovens vilkår om «økonomisk aktivitet» skal forstås på samme måte som begrepet «foretak» i EØS-avtalen art 61 (1). Det gjelder ikke et strengere krav til økonomisk aktivitet i kompensasjonsloven enn det som følger av EØS-avtalen.
Virksomhet som etter sin art består i salg av varer og tjenester i et marked vil i utgangspunktet anses å være økonomisk aktivitet. Kommunale svømme- og badeanlegg kan drive både økonomisk og ikke-økonomisk aktivitet. Hvorvidt det foreligger økonomisk aktivitet må avgjøres konkret på bakgrunn av hvordan det enkelte anlegget er finansiert og de reelle kostnadene bak tilbudet. Det vil således ikke være alle kommunale svømmeanlegg som anses å drive økonomisk aktivitet, selv om det tilbys svømming mot vederlag. I en dom fra Oslo tingrett avsagt i 2016 ble inngang til et svømmeanlegg mv. mot vederlag etter en nærmere vurdering av blant annet badets tilbud, prissetting og kostnader ansett å utgjøre økonomisk aktivitet. Skolesvømming utgjorde imidlertid ikke økonomisk aktivitet. For den delen som gjelder økonomisk aktivitet ble kommunen ansett å være i konkurranse med private tjenestetilbydere, og kommunen fikk ikke kompensasjon for denne delen.
For at det skal foreligge statsstøtte som er forbudt i henhold til EØS-avtalen er det også et vilkår at støtten (her merverdiavgiftskompensasjonen) påvirker samhandelen mellom avtalepartene. Samhandelskriteriet er ikke inntatt i merverdiavgiftskompensasjons-loven. Et slikt kriterium kan medføre nasjonale forskjeller avhengig av hvor i landet aktiviteten utøves. Formålet med kompensasjonsordningen er å motvirke konkurransevridninger som følge av merverdiavgiftssystemet. Jeg kan derfor ikke se at det er grunnlag for å utvide kompensasjonsordningen ved å innta samhandelskriteriet i konkurransebergningsregelen.
Kompensasjonsordningen er ingen støtteordning, men en ordning finansiert av kommunesektoren. Dersom ordningen skal utvides må det foretas ytterligere trekk i overføringen til kommunene (de frie inntektene), for at ordningen skal være provenynøytral.