Skriftleg spørsmål fra Solfrid Lerbrekk (SV) til helseministeren

Dokument nr. 15:1258 (2017-2018)
Innlevert: 05.04.2018
Sendt: 05.04.2018
Svart på: 12.04.2018 av helseminister Bent Høie

Solfrid Lerbrekk (SV)

Spørsmål

Solfrid Lerbrekk (SV): Ifølge Statistisk sentralbyrå var om lag 2 millioner nordmenn innom sykehus i 2017. Ikke alle trenger en sykehusseng ved besøket, men siden 1964 har vi sett en nedgang i sykehussenger fra ca. 34 000 til om lag 14 000. Av disse 14 000 er ca. 4000 satt av til rehabilitering, og antallet sengeposter er stadig under press.
Hvordan vurderer helseministeren behovet for sengeposter i rehabiliteringssektoren opp mot den fremtidige oppgavedelingen mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten?

Grunngiving

Helse Stavanger planlegger i disse dager bygging av et nytt sykehus i det som kalles SUS2023. I den forbindelse skal man spare betydelige summer over driftsbudsjettet, og det er satt i gang ulike konsekvensutredninger, blant annet om nedlegging av rehabiliteringsposten 2 Øst ved Egersund sykehus.
Rehabiliteringsposter legges ned over hele landet, og utviklingen er bekymringsverdig. Oppgavedelingen mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten fordrer kommuner som er i stand til å ta en god del av jobben med både hverdags- og døgnrehabilitering. Rehabilitering er en ekstremt kompleks og tidkrevende prosess, som krever tverrfaglig arbeid. Per i dag er mange kommuner ikke i stand til å ta over dette ansvaret, og løsningen med såkalte ambulante rehabiliteringsteam vil muligens ikke dekke det behovet som oppstår når sengeposter legges ned. Kjøp av kapasitet, for eksempel hos private ideelle aktører, vil også være risikabelt ettersom flere tilbydere forutsetter en viss grad av egenhjulpethet hos pasientene. Når pasienter trenger innlegging, må tilbudet være rigget tilsvarende.
En tilleggseffekt av denne nedleggingstrenden er at en fjerner viktige læreplasser, ettersom praksis ved sengeposter er en forutsetning for læretiden innen helsesektoren. Hvordan sikrer vi adekvat lærepraksis for lærlinger i helsesektoren dersom vi ikke kan tilby nok sengeposter?
Kort oppsummert: Er vi i ferd med å bygge ned nødvendig sengepostkapasitet i rehabiliteringssektoren, og bør man ta et steg tilbake for å vurdere hvorvidt oppgavedelingen mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten får utilsiktede konsekvenser?

Kilder:
https://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/4-av-10-nordmenn-innom-sykehus-hvert-ar

https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/rehabilitering-habilitering-individuell-plan-og-koordinator/seksjon?Tittel=ambulante-tjenester-i-habilitering-8196

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Det har vært en sterk reduksjon i sykehussenger de siste tiårene. Dette skyldes mange forhold. Viktigst er den faglige utviklingen innen de fleste fagområder, med for eksempel bedre akuttbehandling, bedre medisiner for revmatiske tilstander og en rekke andre sykdommer, og mer skånsomme kirurgiske inngrep. Sengekapasiteten er også redusert på grunn av styrket kompetanse i kommunehelsetjenesten. Mange pasienter kan skrives ut tidligere og følges opp av fastlege, fysioterapeut og hjemmesykepleie. Endret sengebehov er i stor grad en følge av medisinsk utvikling, og av et faglig begrunnet ønske om at mer av behandlingen skjer i hjemmet og hjemkommunen.
Jeg er samtidig enig med representanten Lerbrekk i betydningen av å følge med på utviklingen, spesielt i fagområder utenfor "blålysmedisinen". Rehabilitering er et fagområde hvor store pasient- og brukergrupper som ikke har behov for spesialisert kompetanse bør få sitt tilbud i hjemkommunen. Men regjeringen har gitt en tydelig føring for overføring av oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til kommunene som er relevant for fagområdet rehabilitering. I de siste årenes oppdragsdokumenter til de regionale helseforetakene har jeg presisert at omstilling av spesialisthelsetjenester som berører kommunene, ikke skal gjennomføres før kommunene er i stand til å håndtere de nye oppgavene.
Statistikk fra Helsedirektoratet viser en reduksjon i antall pasienter som mottar rehabilitering i sykehusene, og en liten vekst i private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med regionale helseforetak. Det er en vekst i antall personer som mottar rehabiliteringstiltak både i og utenfor institusjon i kommunene.
Representanten Lerbrekk stiller spørsmål om sengepostkapasiteten. Det er viktig å presisere at antall senger alene ikke gir et riktig bilde av kvaliteten på rehabiliteringstilbudet. Poliklinisk behandling, dagbehandling og ambulant virksomhet er bygget opp i de fleste helseforetak. Innretningen og den faglige kvaliteten på rehabiliteringen er også endret, slik at sluttresultatet er bedre for pasienten selv om liggetiden er kortere.
Rehabilitering etter hjerneslag illustrerer denne kvalitetsutviklingen. Hjerneslag er en av de hyppigste årsakene til død og funksjonshemning. På grunn av ny og bedre akuttbehandling vil flere overleve hjerneslag, og flere vil leve med følgene av hjerneslaget og ha behov for rehabilitering.
Tidligere ble det vist forsiktighet med mobilisering og rehabilitering i tidlig fase etter slaget. Nå er det dokumentert at rehabilitering i tidlig fase er av stor betydning for langtidsprognosen, og rehabiliteringen starter ofte allerede første døgn på slagenheten.
Mange pasienter får mulighet for et bedre og mer aktivt liv gjennom rehabiliteringstiltakene.
Hjerneslagbehandlingen kan illustrere at innholdet i rehabiliteringstilbudet er viktigere enn antall dager pasienten er i en sykehusseng.
Avveiningene om hva som skal være kommunens ansvar og hva som skal være spesialisthelsetjenestens ansvar må skje lokalt. Derfor inngår rehabilitering i de lovpålagte samarbeidsavtalene som er inngått mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. De regionale helseforetakene informerer om at mange helseforetak har etablert et godt samarbeid med kommunene, men at noen helseforetak og kommuner må samordne seg bedre for å sikre oppfølging av inngåtte avtaler og et godt tilbud til pasientene.
Jeg vil følge opp at de regionale helseforetakene samarbeider med kommunene om endringer i tilbudet til pasienter med behov for rehabilitering.