Svar
Linda Hofstad Helleland: Situasjonen beskrevet i spørsmålet tar opp forhold som også berører ansvarsområdene til Arbeids- og sosialministeren, Justis-, beredskaps- og innvandringsministeren og Utenriksministeren. Som ansvarlig statsråd for barneloven og barnebidragsregelverket, besvares spørsmålet av meg.
Det følger av barneloven at begge foreldrene har plikt til å bidra til forsørgingen og utdanningen til barnet, etter deres økonomiske evne. Den som ikke bor sammen med barnet, oppfyller forsørgingsplikten ved å betale faste pengetilskudd (barnebidrag) til barnet. Materielt sett tilkommer barnebidraget barnet, og det er barnet som "eier" pengene, som vanligvis disponeres av den barnet bor fast sammen med. Det er fastslått i barneloven at ingen kan gi avkall på den retten barnet har til forsørgelse.
For barn er det belastende å være gjenstand for tvist mellom foreldrene, og fra samfunnets side kan det være vanskelig å balansere foreldrenes rettigheter med hensynet til barnet. Det er derfor et klart utgangspunkt at barnets interesser må ha prioritet framfor foreldrerettighetene. Barneloven inneholder ingen unntak eller regler om opphør av foreldrenes forsørgelsesplikt grunnet uenighet mellom foreldrene om hvor barnet skal bo, eller der hvor foreldrene urettmessig tilegner seg omsorgen. Utgangspunktet er at barnet har krav på forsørgelse fra begge sine foreldre, uavhengig av hvor barnet måtte bo eller oppholde seg, og uavhengig av forholdet mellom foreldrene.
En barnebortføring påvirker følgelig ikke foreldrenes forsørgingsplikt, og innebærer ikke uten videre at det skjer endringer i retten til å motta barnebidrag på vegne av barnet eller i plikten til å betale barnebidrag. Dette må ses i sammenheng med at en ulovlig bortføring etter Haagkonvensjonen 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring, ikke endrer det formelle bostedet til barnet. Formålet med Haagkonvensjonen 1980 er at ulovlig bortførte barn skal tilbakeføres til bostedslandet så raskt som mulig, slik at den faktiske situasjonen som forelå før barnebortføringen blir gjenopprettet. Norske myndigheter må ikke foreta seg noe som kan gi inntrykk av en norsk aksept av barnebortføringen, men opprettholde "status quo", dvs. en uforandret tilstand.
Dette utgangspunktet innebærer at barnebidraget skal innkreves etter de vanlige reglene, som om bortføringen ikke hadde skjedd. I tilfeller der barnet tas ut av landet, og det er fastsatt et barnebidrag, stanses følgelig ikke innkrevingen av det løpende barnebidraget. Etter lov 6. juni 2014 nr. 19 om stans i utbetalinga av offentlege ytingar og barnebidrag når ein av foreldra har bortført barnet til utlandet, er det imidlertid gitt adgang til å holde tilbake utbetalingen av barnebidraget, forutsatt at det ikke vil innebære et uforholdsmessig tiltak i den konkrete situasjonen. Loven omfatter barnebortføringssaker etter Haagkonvensjonen 1980 og Europarådskonvensjonen fra 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar. Saker som ikke er omfattet av disse konvensjonene, er omfattet av loven bare dersom barnet er registrert hos politiet som savnet, eller det er opprettet straffesak om barnebortføring. Formålet med loven er å legge til rette for rask tilbakeføring av barn som er bortført til utlandet og å forebygge/forhindre slik bortføring. Barnebidraget som kreves inn fra den bidragspliktige, kan etter loven holdes tilbake, og settes på sperret rentebærende konto, og utbetales til barnet når det fyller 18 år. Det betyr at barnebidraget ikke utbetales til barnebortfører.