Skriftleg spørsmål fra Hans Andreas Limi (FrP) til utviklingsministeren

Dokument nr. 15:147 (2018-2019)
Innlevert: 16.10.2018
Sendt: 16.10.2018
Svart på: 23.10.2018 av utviklingsminister Nikolai Astrup

Hans Andreas Limi (FrP)

Spørsmål

Hans Andreas Limi (FrP): Hvilke konkrete konsekvenser mener Utviklingsministeren det bør få at land som får betydelige bistandsoverføringer velger å prioritere unødvendige luksusgoder i sine nasjonale budsjetter?

Grunngiving

Aftenposten omtalte den 12. og 14. oktober i år Zambias presidents kjøp av et luksusfly til 400 millioner kroner. Norge har utbetalt betydelige bistandsmidler til Zambia. I følge Utenriksdepartementets tilskuddsportal planlegges det utbetalt om lag 65 millioner kroner til landet i 2018. Av dette skal 5,7 millioner gå til offentlig sektor i mottakerlandet.

Zambia er ikke enestående. Mosambiks president kjøpte et luksusfly i fjor. Parlamentsmedlemmer og statsråder i bistandsland som Tanzania, Zimbabwe, Malawi og Kenya får fine biler som frynsegoder, i følge Bistandsaktuelt (24. juni i år). Det hevdes at myndighetsapparatet i Tanzania har en flåte på rundt 2700 Toyota Landcruisere, og de totale kostnadene til innkjøp av disse beløper seg til 4,2 mrd. kroner. I 2018 skal Norge utbetale 244,5 millioner kroner til Tanzania. Av dette skal 120 millioner gå til offentlig sektor.

Norge bidrar til å finansiere viktige satsinger som helse og utdanning for befolkningen i disse fattige landene – områder som er grunnleggende for å skape utvikling og bekjempe fattigdom. Å sørge for et helse- og utdanningstilbud for befolkningen er imidlertid et grunnleggende ansvar for staten. Det fremstår derfor som svært urimelig at det er norske skattebetalere skal betale for dette, mens myndighetene i landene det gjelder velger å prioritere fine biler og luksusfly i sine budsjetter.

Nikolai Astrup (H)

Svar

Nikolai Astrup: For å nå bærekraftsmålene må alle land prioritere sine ressurser best mulig. Det er særlig viktig å ivareta befolkningens grunnleggende behov som utdanning, helsetjenester, matsikkerhet og arbeidsplasser. Bruk av midler til luksusgoder på bekostning av befolkningens behov, er ikke riktig ressursbruk.

Fra norsk side er vi tydelige i våre forventninger til bistandsmottakere, uansett hvordan vi innretter bistanden til det enkelte land.

Norge har i all hovedsak sluttet å gi direkte budsjettstøtte til utviklingsland og støtter utviklingsland hovedsakelig gjennom sektorprogram, som oftest i samarbeid med andre givere og multilaterale organisasjoner eller faglig samarbeid slik som «Olje for utvikling». I tillegg gis det støtte gjennom sivilsamfunn.

Norge prioriterer tiltak som bidrar til økt nasjonal ressursmobilisering, slik at utviklingsland kan generere egne inntekter. Det gjør vi blant annet gjennom næringsutvikling og jobbskaping, men også gjennom kunnskapsoverføring innenfor flere sektorer og støtte til reform av landenes skattesystemer. Vi ser at velfungerende skatteinnkreving fører til at befolkningen stiller strengere krav til politikernes pengebruk og tar større eierskap til de politiske prioriteringene.

Et viktig prinsipp i norsk utviklingspolitikk er å støtte opp om landenes egne planer for utvikling. I stortingsmeldingen om partnerland, som regjeringen la frem tidligere i år, er derfor utgangspunktet at partnerskap med prioriterte partnerland skal være gjensidige, slik at Norge og partnerlandene kan jobbe for felles mål. Fremover skal en større del av bistanden gå til partnerlandene.

Når det gjelder den konkrete saken om Zambias flyinnkjøp, tok jeg denne opp med en representant for zambiske myndigheter under Verdensbankens årsmøte tidligere denne måneden. Det norske utviklingssamarbeidet med Zambia har de siste årene vært under utfasing. Fra 2008 til 2017 hadde samarbeidet blant annet fokus på gruvesektoren hvor det var et behov for å styrke landets evne til å skattlegge gruveselskapene. Norsk bistand har bidratt til å forbedre landets skattepolitikk og skatteinnkreving slik at inntektene fra gruvene økte med flere milliarder kroner. Norge la også vekt på å styrke den zambiske riksrevisjonen, antikorrupsjonsarbeidet og offentlig finansforvaltning over lengre tid. Det var samtidig et arbeid som inkluderte sivilsamfunnet for å fremme rettigheter, åpenhet og ansvarlighet. Den aktuelle flysaken diskuteres også i zambiske medier og viser betydningen av å støtte ytringsfrihet og sivilsamfunnsaktører.