Skriftleg spørsmål fra Carl I. Hagen (FrP) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:1268 (2018-2019)
Innlevert: 20.03.2019
Sendt: 20.03.2019
Svart på: 27.03.2019 av klima- og miljøminister Ola Elvestuen

Carl I. Hagen (FrP)

Spørsmål

Carl I. Hagen (FrP): I en ny bok av Dr. Susan Crockford utgitt av The Global Warming Policy Foundation (GWPF) hevdes det at det nå er ca. 40 000 isbjørner mot rundt 10 000 rundt århundreskiftet i Arktis og at påstander om at det skulle bli færre isbjørner ikke har skjedd.
Hva er Klimadepartementets anslag for utviklingen i antall isbjørner i Arktis fra år 2000 og til ut 2018?

Grunngiving

Det har av mange klimaaktivister vært påstått at bestanden av isbjørner i Arktis er truet av klimaendringer. I den offentlige debatt er det viktig at alle målbare fakta er gått kjent og akseptert. Professor Susan Crockford har arbeidet med spørsmål om utviklingen med isbjørner i 35 år og har utdannelse i flere relevante fag. Hun blogger på www.polarbearscience.com og hennes nye bok presenteres i The Glenn Beck show 19. mars kl. 11.00 og den offisielle utgivelse er i London den 10. april.
Hvis det norske Klimadepartement har helt andre tall vil det være interessant å få det frem for hennes kommentar før 10. april.

Ola Elvestuen (V)

Svar

Ola Elvestuen: I følge den internasjonale naturvernunionen IUCN sin isbjørnspesialistgruppe finnes det i dag til sammen omtrent 25 000 isbjørn i Arktis. I denne ekspertgruppen samarbeider verdens fremste isbjørnforskere om å sammenstille og vurdere vitenskapelig kunnskap om hvordan isbjørnbestanden i Arktis utvikler seg. Det første estimatet for den samlede isbjørnbestanden ble gjort av denne gruppen i 1993. Gruppen har siden da oppdatert estimatet flere ganger, sist i 2017. Det beregnede antallet har gjennom hele denne perioden ligget på omkring 20 000 til 25 000 individer, med betydelige usikkerheter begge veier. Denne usikkerheten skyldes blant annet at vi vet lite om antallet isbjørn i rundt halvparten av utbredelsesområdet. Dette gjelder særlig Polhavet og deler av russisk Arktis.

Det nyeste estimatet for den samlede isbjørnbestanden ble ferdigstilt i 2017, og har en middelverdi på 25 000 individer. Dette globale estimatet er sammensatt av beregninger og tellinger av varierende kvalitet og for forskjellige år for 14 av de 19 delbestandene av isbjørn i Arktis. Summen av middelestimatene for disse 14 delbestandene er 18 349 individer. Til dette antallet har gruppen lagt til det som de på grunnlag av faglig skjønn, antar kan være det sannsynlige antallet individer i de resterende fem delbestandene der det ikke foreligger estimater. De kommer da frem til et sannsynlig antall på omkring 25 000 individer.

Usikkerhetene i både dette og tidligere estimater er store, og beregningene kan derfor ikke brukes til å si noe om trenden i den samlede isbjørnbestanden i perioden 1993 til nå. For de delbestandene der det foreligger statistiske estimater er noen i tilbakegang, noen stabile og noen økende. For ytterligere detaljer viser jeg til isbjørnspesialistgruppens hjemmeside http://pbsg.npolar.no/en/index.html

Selv om bestandsestimatene ikke gir grunnlag for å si noe om trenden i den samlede isbjørnbestanden de siste 25 årene, er det bred enighet blant verdens isbjørnforskere om at klimaendringene er den største trusselen mot artens overlevelse på sikt. Dette henger sammen med at isbjørnen er helt avhengig av sjøisen i Arktis for å overleve. Sjøisen i Arktis har de siste 3-4 tiårene vært i rask tilbakegang, og særlig om sommeren er det nå langt mindre sjøis enn før i det meste av isbjørnens leveområder. Dette gjelder ikke minst på Svalbard, der sjøisen minker raskt både sommer og vinter. Innenfor det området som tilhører Barentshavbestanden av isbjørn, er det i gjennomsnitt 120 dager lengre isfri periode nå enn det var i 1979, basert på satellittdata for forekomst av havis.

Klimamodellene viser at reduksjonene i sjøisen vil fortsette som følge av menneskeskapt global oppvarming. Ifølge FNs klimapanel er det derfor svært sannsynlig at havisen i Arktis vil fortsette å minke i utbredelse og tykkelse etter hvert som den globale gjennomsnitts-temperaturen stiger. Hvis det ikke iverksettes effektive tiltak for å redusere utslippene av CO2 og andre klimagasser, anser klimapanelet det som sannsynlig at Arktis vil være tilnærmet isfritt om sommeren innen midten av dette århundre.

For de isbjørnbestandene som er best undersøkt, er det flere tegn på at isbjørnen allerede har problemer som følge av minkende havis. Dette gjelder blant annet forekomst av og tilgang til ringsel, som er isbjørnens viktigste byttedyr. På Svalbard kan vi også observere redusert tilgang til viktige hiområder i år med lite sjøis, og svikt i reproduksjon av ringsel på vestsiden av Spitsbergen, der sjøisen er sterkt redusert i utbredelse. Andre steder i Arktis er det observert økende dødelighet blant isbjørnunger og redusert antall binner med unger.

Men siden det er usikkerhet knyttet til både hvor raskt isen vil minke og hvor lenge isbjørnen i ulike områder vil klare å tilpasse seg en stadig lengre isfri sommersesong, er det vanskelig å forutsi eksakt når de ulike isbjørnbestandene for alvor vil få problemer som fører til at de reduseres og eventuelt forsvinner fra deler av Arktis.

Isbjørnen har i dag status som sårbar på den globale rødlisten for truede arter. Begrunnelsen for dette er at det er sannsynlig at den samlede bestanden vil bli redusert med minst 30 % i løpet av tre isbjørngenerasjoner (35 år) som følge av tap av sjøis. Dette er igjen basert på hva klimamodellene sier om hvor raskt sjøisen vil minke. Vurderingen av isbjørnen som sårbar art tar høyde for at det er betydelige usikkerheter både i bestandsestimatene og hvor raskt sjøisen i Arktis vil bli redusert de kommende tiårene.

Hagen viser i sitt spørsmål til en ny bok der forfatteren Susan Crockford i følge ham påstår at verdens isbjørnbestand har økt fra ca. 10 000 individer i år 2000 til omtrent 40 000 nå. En nærmere undersøkelse viser at det Crockford faktisk skriver, er at bestanden har økt fra omkring 10 000 til 40 000 siden 1960. At den samlede isbjørnbestanden har økt siden 1960, er det stor enighet om blant isbjørnforskerne. Årsaken til dette er at mange av isbjørnbestandene før dette ble kraftig overbeskattet, ikke minst på Svalbard. I 1973 undertegnet Norge og de fire andre isbjørnlandene den internasjonale isbjørnavtalen. Dette er en avtale om bevaring av isbjørnen og dens leveområder som brakte fangsten under kontroll og reduserte uttaket. På Svalbard ble isbjørnen fredet. Dette har ført til en økning i bestanden både på Svalbard og i Arktis som helhet,

Ut over dette kjenner Klima- og miljødepartementet ikke til hva som er grunnlaget for tallene til Crockford. Vi legger imidlertid til grunn at IUCN sin isbjørnspesialistgruppe er den autoritative kilden til slike estimater. Det er også arbeidet til denne gruppen som danner det felles vitenskapelige grunnlaget for samarbeidet under isbjørnavtalen.

Det fremgår av spørsmålet at Hagen oppfatter Susan Crockford som en faglig autoritet på klimaendringenes betydning for isbjørn. Når man vurderer hvilken vekt man skal legge på hennes påstander, er det viktig å være klar over at disse ikke reflekterer vurderingene til autoritative faglige kilder som isbjørnspesialistgruppen eller fagfellevurderte artikler i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. Crockford har heller ikke selv jobbet som isbjørnforsker eller publisert fagfellevurderte artikler om isbjørn og havis.

Crockford sprer sine meninger gjennom den klimaskeptiske bloggen "polarbearscience.com", og som notater og artikler gjennom The Global Warming Policy Foundation, som også har utgitt hennes siste bok. Ingenting av dette er fagfellevurdert.

The Global Warming Policy Foundation er en UK basert lobby-gruppe som aktivt motarbeider en mer ambisiøs klimapolitikk. Crockford har også mottatt støtte fra Heartland Institute, en amerikansk tenketank som også motarbeider klimatiltak. Dette gjøres blant annet ved å bagatellisere konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer og spre desinformasjon for å undergrave tilliten til den vitenskapelige konsensus som kommer til uttrykk gjennom FNs klimapanel. Heartland Institute deler også årlig ut "Climate Change Awards" til profilerte klimaskeptikere.

Jeg vil på denne bakgrunn fraråde å bruke Crockfords bok som grunnlag for en offentlig diskusjon om klimaendringene som trussel mot isbjørnbestandene i Arktis.