Skriftleg spørsmål fra Nina Sandberg (A) til forsknings- og høyere utdanningsministeren

Dokument nr. 15:1990 (2018-2019)
Innlevert: 28.06.2019
Sendt: 28.06.2019
Svart på: 05.07.2019 av forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø

Nina Sandberg (A)

Spørsmål

Nina Sandberg (A): Hva gjør statsråden for å motvirke et proteksjonistisk utdanningssystem, som hindrer mennesker med utdanning fra utlandet å ta kompetansen sin i bruk i Norge?

Grunngiving

Vår tid er på mange områder i økende grad preget av politisk og økonomisk alenegang. Regelstyrt internasjonalt samarbeid er under press. Proteksjonismen vinner fram også i Europa.
Arbeiderpartiet er opptatt av å legge til rette for det motsatte, ikke minst innen høyere utdanning og forskning. Kunnskapen er global, og utvikles i stor grad utenfor Norges grenser. Det er viktig å fremme internasjonalisering, og å sørge for at Norge ikke etablerer unødige barrierer for mennesker som har tatt hele eller deler av utdanningen sin i utlandet.
Arbeiderpartiet har tatt opp med regjeringen en rekke eksempler på det motsatte i de siste månedene. Blant dem er psykologistudentene fra ELTE i Ungarn, som brått ikke fikk godkjent utdanningen sin. Og sykepleierstudenter med utdanning utenfor EØS, som ble ilagt et høyt autorisasjonsgebyr for å ta kompetansen sin i bruk.
22. mai i år kunne vi i Dagens Næringsliv lese om journalist og tolk Hanne Mørks erfaringer med det hun betegner som et proteksjonistisk norsk utdanningssystem. Hennes erfaring er fra humaniora, men hun viser til presseoppslag fra andre fagfelt. Mørk mener at de med utdanning fra utlandet har vanskeligere for å få jobb, fordi vårt utdanningssystem diskriminerer utenlandske utdannelser ved opptak til universiteter og høyskoler. Videre mener hun terskelen for å få utenlandsk utdannelse godkjent i Norge er nesten uoverstigelig, og at proteksjonismen smitter over på næringslivet, som ikke har de samme muligheter til å sjekke innholdet i utdannelsene.
Kompetansebehovsutvalget viser at Norge står overfor store utfordringer med udekket kompetanse. Dette burde anspore regjeringen til å legge bedre til rette for at mennesker som har utdanning fra andre land, kan få den godkjent for bruk i Norge. Det er bra for enkeltmenneskene det gjelder, og for samfunnet i stort.

Iselin Nybø (V)

Svar

Iselin Nybø: Norsk høyere utdanning er, og skal være, åpen mot verden. Internasjonal mobilitet styrker kvaliteten i norsk høyere utdanning og forskning, og bidrar til den enkelte students egenutvikling, samtidig som det styrker samfunnets omstillingsevne og konkurranseevne. Internasjonalt samarbeid er også en forutsetning for å kunne løse globale utfordringer.
Det er godt tilrettelagt for internasjonal mobilitet i Norge gjennom gratis høyere utdanning, doktorgradsstipender og undervisning på engelsk. Den den vitenskapelige staben ved universiteter og høyskoler er også i høy grad internasjonal.
Samtidig som vi ønsker å legge til rette for studenter og forskere med utenlandsk utdanningsbakgrunn, er det nødvendig å ha pålitelige systemer for godkjenning av utenlandsk utdanning, blant annet for å sikre at nødvendige forkunnskaper er på plass og at utdanningssøkere med ulik bakgrunn konkurrerer på like vilkår. Det finnes ulike former for godkjenning av utenlandsk høyere utdanning, og det er viktige forskjeller mellom dem.
Personer som har høyere utdanning fra utlandet kan ønske en generell godkjenning som gir informasjon til potensielle arbeidsgivere om hvilket nivå og omfang utdanningen deres har.
Generell godkjenning er en ordning som er forankret i universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-4 og forvaltes av NOKUT. Vedtak om generell godkjenning er ikke en spesifikk faglig godkjenning, men kun en generell vurdering om at den gjennomførte utdanningen er likestilt med norsk akkreditert høyere utdanning på samme nivå.
Siden 2016 har NOKUT også pilotert en ordning med kvalifikasjonspass for flyktninger. Kvalifikasjonspass er en standardisert uttalelse fra NOKUT med tidsbegrenset varighet på 3 år som inneholder informasjon om søkerens høyeste oppnådde kvalifikasjon, arbeidserfaring og språkkompetanse. Ordningen har sin bakgrunn i et prosjekt fra Europarådet. Regjeringen har økt støtten til ordningen og vil bidra til at den rulles ut i full skala, også internasjonalt.
Personer med utenlandsk høyere utdanning kan også ha behov for en spesifikk vurdering av det faglige innholdet i sin utdanning. En slik faglig godkjenning skiller seg fra en generell godkjenning ved at den sier noe om i hvilken grad en utenlandsk utdanning i faglig innhold og nivå tilsvarer hele eller deler av et bestemt studieprogram ved et bestemt universitet eller en bestemt høyskole. Etter uhl. § 3-5 annet ledd kan det gis fritak for deler av utdanning på grunnlag av annen dokumentert relevant utdanning. Det er den enkelte utdanningsinstitusjon som vurderer søknader om fritak opp mot en konkret utdanning.
En norsk institusjon kan også vurdere en utenlandsk utdanning som "faglig jevngod" med en konkret norsk utdanning hvis den oppfyller den aktuelle høyere utdanningsinstitusjonens spesifikke faglige krav til innhold, bredde og dybde i den graden det søkes godkjenning av. Godkjenning etter denne bestemmelsen gir søkeren rett til å bruke tittelen som er fastsatt for den utdanningen den er jevnført med. Dette gjelder dog ikke utdanninger til lovregulerte yrker i Norge som krever autorisasjon.
I tillegg til godkjenningsordningene innen høyere utdanning, som jeg har ansvar for som forskings- og høyere utdanningsminister, finnes det også en del særskilte autorisasjonsordninger for yrkesutøvelse på enkelte områder. For eksempel trengs det autorisasjon eller lisens for å kunne jobbe som helsepersonell i Norge. Autorisasjonsordningen er hjemlet i helsepersonelloven og forvaltes av Helsedirektoratet. Et annet eksempel på et regulert yrke er statsautorisert tolk, som trekkes frem i et av de medieoppslagene spørsmålet viser til. Dette yrket er regulert gjennom Forskrift om bevilling som statsautorisert tolk og tolkeprøven, og det er Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) som har ansvaret for autorisasjonsordningen.
Slik jeg vurderer det ingenting ved kulturen eller ordningene i universitets- og høyskolesektoren som tilsier at proteksjonisme er et utbredt problem. De medieoppslagene representanten viser til i begrunnelsen for sitt spørsmål, handler enten om forhold langt tilbake i tid (jf. Hanne Mørks omtale i DN av søknader om innpassing i mediefaglige studieprogrammer på 1980-tallet og tiden rundt 2000), eller de handler om autorisasjonsordninger for yrkesutøvelse i helsevesenet og på integreringsfeltet. Det er ikke rimelig å bruke synspunkter på slik regulering av yrkesutøvelsen som grunnlag for å karakterisere norsk høyere utdanning.
Jeg er uenig i at et uttrykk som "proteksjonisme" er egnet til å beskrive norsk høyere utdanning, men vi må fortsatt må jobbe for å få til ytterligere internasjonalisering. Derfor har jeg som kjent varslet en egen stortingsmelding der nettopp internasjonal studentmobilitet vil være temaet. Meldingen vil inneholde analyser av status og utfordringer når det gjelder mobilitet og internasjonalisering, samt regjeringens målsettinger og forslag til tiltak på området.