Skriftleg spørsmål fra Lise Christoffersen (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:2071 (2018-2019)
Innlevert: 09.08.2019
Sendt: 09.08.2019
Svart på: 19.08.2019 av arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie

Lise Christoffersen (A)

Spørsmål

Lise Christoffersen (A): Folketrygdlovens S 12-5 stiller som vilkår for uføretrygd at vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling og har forsøkt eller gjennomgått hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak, uten at inntektsevnen er bedret.
Hvordan kan Nav avslå videre AAP på dette grunnlaget, samtidig som uføretrygd avslås fordi det ikke kan utelukkes at rehabilitering kan være nyttig?

Grunngiving

Jeg viser til dok 15: 2005 (2018-2019), besvart 1.7.2019 . Statsråden avviser der at det finnes personer som mister AAP fordi de ikke lenger tilfredsstiller kravet om arbeid som mål etter ftrl. §§ 11-1 og 11-6, samtidig som de heller ikke får uføretrygd fordi de ikke tilfredsstiller kravene i §12-5. Spørsmålet nå bygger på en konkret sak, men bare som et eksempel. Jeg er klar over at statsråden ikke kan svare på enkeltsaker. Det er, som nevnt i forrige spørsmål, flere som melder at de er i samme situasjon. Spørsmålet gjelder på generelt grunnlag hvordan saksbehandlingen i Nav foregår i slike saker.

I eksempelet ovenfor sier Nav i avslaget på videre AAP at vilkåret i § 11-5 er oppfylt, men at ytterligere behandling eller tiltak etter § 11-6 ikke vil bedre inntektsevnen. Videre behandling vil bare kunne medføre økt sosial funksjon og symptomlette, relatert til smerter. Det står svart på hvitt at Nav anser arbeidsevnen nedsatt med minst 5O pst. p.g.a. sykdom eller skade, og at ytterligere behandling eller tiltak ikke vil bedre inntektsevnen. Når samme person søker uføretrygd avslås det fordi vedkommende kan ha nytte av et rehabiliteringsopphold, og dermed ikke er ferdig avklart for trygd, et rehabiliteringsopphold Nav selv, i AAP-saken, har sagt bare vil kunne ha betydning for sosial funksjon, ikke inntektsevne.

Det er vanskelig å se logikken i denne argumentasjonen når sakene sees i sammenheng. Det gjelder samme bruker. Eneste plausible forklaring må være at det er forskjellige saksbehandlere som behandler AAP og uføretrygd, uten at brukerens dokumenter følger med fra den ene saken til den andre. I så fall burde det være i Navs egen interesse å effektivisere sin saksbehandling, men viktigere enda, å sørge for at søkere slipper å havne mellom to stoler, med bakgrunn i en argumentasjon som går i ring.

Anniken Hauglie (H)

Svar

Anniken Hauglie: Slik jeg forstår representant Christoffersen, er spørsmålet knyttet til saksbehandlingsrutinene når NAV Arbeid og ytelser (forvaltningsenheten) mener vilkårene for uføretrygd ikke er oppfylt, mens det lokale NAV-kontoret mener bruker er ferdig avklart i henhold til reglene om arbeidsavklaringspenger og har anbefalt bruker å søke uføretrygd.

Etter folketrygdloven § 12-5 er det et vilkår for rett til uføretrygd at bruker har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre inntektsevnen. Det følger av loven at med mindre åpenbare grunner tilsier at arbeidsrettede tiltak ikke er hensiktsmessige, kan uføretrygd bare gis dersom bruker har gjennomført eller har forsøkt å gjennomføre individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak uten at inntektsevnen er bedret. Når det skal avgjøres om et behandlingstiltak eller et arbeidsrettet tiltak er hensiktsmessig, legges det vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter.

Etter folketrygdloven § 11-5 er det et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten. Sykdom, skade eller lyte må være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen. Ved vurderingen av om arbeidsevnen er nedsatt, skal det blant annet legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter på steder der det er rimelig at medlemmet tar arbeid.

Det er videre et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-6 at bruker for å skaffe seg eller beholde arbeid som han eller hun kan utføre har behov for aktiv behandling eller har behov for arbeidsrettet tiltak – eller, etter å ha prøvd de nevnte tiltakene, fortsatt anses for å ha en viss mulighet for å komme i arbeid og får annen oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Jeg minner om at arbeidsavklaringspenger er en midlertidig ytelse som kan mottas i inntil tre år, og unntaksvis forlenges i ytterligere to år.

NAV-kontoret gjør en vurdering av om bruker har fått sin arbeidsevne varig nedsatt som følge av sykdom, skade eller lyte, og vil på denne bakgrunn informere om muligheten til å fremsette søknad om uføretrygd. Det er imidlertid forvaltningsenheten som har vedtaksmyndighet i uføresaker. Jeg har forståelse for at brukeren kan oppleve det som selvmotsigende at forvaltningsenheten avslår uføretrygdsøknaden når NAV-kontoret har vurdert at bruker har varig nedsatt arbeidsevne. Samtidig bygger avgjørelsen av om en bruker oppfyller vilkårene for uføretrygd på kompliserte og til dels skjønnsmessige vurderinger. Forvaltningsenheten behandler mange saker og har betydelig kompetanse som skal sikre riktige avgjørelser, likebehandling og forutsigbarhet.

Avslag på uføretrygd etter folketrygdloven § 12-5 innebærer at bruker ikke anses for å ha gjennomført hensiktsmessig behandling og/eller arbeidsrettede tiltak. Dersom det gis avslag på uføretrygd fordi vilkåret i folketrygdloven § 12-5 ikke er oppfylt, må det vurderes på nytt om vilkårene for arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-6 er oppfylt. Jeg er opptatt av at Arbeids- og velferdsetaten i slike tilfeller gir bruker god informasjon, slik at bruker kan forstå bakgrunnen for vedtakene som fattes.