Skriftleg spørsmål fra Masud Gharahkhani (A) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:231 (2019-2020)
Innlevert: 06.11.2019
Sendt: 06.11.2019
Svart på: 15.11.2019 av barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad

Masud Gharahkhani (A)

Spørsmål

Masud Gharahkhani (A): Hvorfor følger ikke regjeringen opp stortingets vedtak slik at kommuner som Drammen faktisk har myndighet til å kunne kartlegge, holde tilsyn og sette integreringskrav til trossamfunn?

Grunngiving

Aftenposten har gjennom helgen satt søkelys på SFO-undervisning i regi av trossamfunn der overnatting og kjønnssegregert undervisning.
Utdanningsdirektør i Drammen kommune sier følgende til Drammens Tidende 5.11.19:

«Vi har ikke lovverk vi kan bruke for å holde tilsyn med tilbudet. Kommunen ikke har mulighet til å overvåke eller kartlegge koranskolene."

I 2018 vedtok Stortinget følgende: "Stortinget ber regjeringen gjøre tilsyn og åpenhet om opplegget i koranskoler og andre trossamfunnsskoler til endel av betingelsene for å få statsstøtte. Viktige faktorer her bør være bruk av norsk språk og at man ikke fremmer ekstreme holdninger og kjønnssegrergering fra barnsben av." Dette vedtaket er ikke fulgt opp i regjeringens nye lov om trossamfunn.
God integrering forutsetter fellesarenaer der alle barn uansett bakgrunn, møtes. Det handler om å bygge et fellesskap. Vi må vite hvilke holdninger og verdier som deles. Det handler om å stå oppreist for våre aller viktigste verdier i Norge: frihet, demokrati og likestilling. Jeg ønsker ikke en utvikling der barna våre deles opp etter hva slags religion de har enten det er på skolen eller i fritiden. Vi må stå opp for fellesskapet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Svar

Kjell Ingolf Ropstad: Ved anmodningsvedtak nr. 791, som representanten Gharahkhani henviser til, ble regjeringen bedt om å gjøre tilsyn med og åpenhet om opplegget i koranskoler og andre trossamfunns skoler til en del av betingelsene for å få statsstøtte.

Etter gjeldende trossamfunnslov er det Fylkesmannen som vurderer om lovens registrerings- og tilskuddsvilkår er oppfylt. Blir fylkesmannen gjort kjent med forhold i et trossamfunn som kan være i strid med «rett og moral», kan fylkesmannen be om en skriftlig redegjørelse eller oppsøke trossamfunnet for å opplyse saken.

I Prop. 130 L (2018–2019) Lov om tros- og livssynssamfunn foreslås det at staten av forenklingshensyn overtar kommunenes finansieringsansvar for tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke. Dagens tilskuddsordninger forenkles altså til én, statlig tilskuddsordning. Ansvaret for å føre tilsyn med at tros- og livssynssamfunnene oppfyller sine plikter etter loven, er i tråd med dette lagt til departementet, jf. redegjørelse nedenfor.

I Prop. 1 S (2019–2020) for Barne- og familiedepartementet ble det opplyst følgende om oppfølging av anmodningsvedtak nr. 791:



«Departementet legg til grunn at vedtaket gjeld vilkår for å ta imot tilskot som trussamfunn. Oppmodingsvedtaket blir følgt opp i Prop. 130 L (2018–2019) om trussamfunnslova, der trus- og livssynsfridommen til barn er særleg framheva og det òg vert gitt høve til å halde tilbake tilskot til samfunn der rettane til barn vert krenkte. Lovframlegget gir òg grunnlag for å be om rapportering om særskilde omstende og føre tettare tilsyn med registrerte trus- og livssynssamfunn. Samfunna vil ikkje kunne halde læredokument, liturgiske tekstar, interne praksisar, rutinar og regelverk m.m. skjulte for forvaltinga når innhaldet kan vere viktig for vurderinga av om samfunnet oppfyller registrerings- og tilskotsvilkåra. BFD reknar

vedtaket som følgt opp gjennom dette arbeidet.»



Jeg mener Stortingets vedtak er fulgt opp ved forslagene i §§ 6–8 i Prop. 130 L (2018–2019). Jeg skal utdype dette noe nærmere i det følgende:

Terskelen for å nekte tilskudd skal være høy. I lovforslaget § 6 første og annet ledd gis følgende grunnlag for å nekte tros- og livssynssamfunn tilskudd:



«Dersom et tros- eller livssynssamfunn, eller enkeltpersoner som opptrer på vegne av samfunnet, utøver vold eller tvang, fremsetter trusler, krenker barns rettigheter, bryter lovbestemte diskrimineringsforbud eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter, kan samfunnet nektes tilskudd eller tilskudd kan avkortes. Tilskudd kan også nektes eller avkortes dersom samfunnet oppfordrer eller gir støtte til krenkelser som er nevnt i dette leddet.

Tilskudd kan også nektes dersom tros- eller livssynssamfunnet ikke oppfyller krav som følger av loven.»



Trosopplæring og andre aktiviteter for barn og unge omfattes av reglene i § 6 første ledd. Når det gjelder hvordan reglene for øvrig skal forstås og anvendes, viser jeg til de generelle merknadene i kapittel 17 og til de særlige merknadene i proposisjonen.

Etter lovforslaget § 8 skal departementet føre tilsyn med at tros- og livssynssamfunnene oppfyller vilkår og krav etter loven – deriblant at de ikke opptrer på en måte som gir grunnlag for å nekte tilskudd etter § 6 første ledd. Myndigheten kan delegeres videre, for eksempel til fylkesmennene.

I lovforslaget § 7 pålegges registrerte tros- og livssynssamfunn en rapporteringsplikt som må ses i sammenheng med tilsynsmyndigheten etter § 8. Etter § 7 første ledd skal tros- og livssynssamfunnene avgi en årsrapport som gir



«en kort omtale av virksomheten i samfunnet, bruken av tilskudd fra staten og forvaltning av vigselsrett. Den skal i tillegg redegjøre for tilstand og tiltak når det gjelder kjønnslikestilling i virksomheten i samsvar med likestillings- og diskrimineringsloven § 26a, og for eventuell forskjellsbehandling når det gjelder tilgang til aktiviteter, styrende organer, verv og stillinger.»



Er trosopplæring en del av samfunnets virksomhet, vil opplæringen være omfattet av rapporteringsplikten.

I medhold av § 7 annet ledd vil tilsynsmyndigheten i tillegg kunne kreve at tros- og livssynssamfunn rapporterer om «særskilte forhold». I proposisjonens merknader til denne regelen heter det:



«Andre ledd fastsetter at tilsynsmyndigheten også kan kreve rapportering om særskilte forhold, dvs. i tillegg til den årlige rapporteringen, for eksempel om barns rettigheter, eller dersom myndigheten blir kjent med konkrete forhold som kan lede til at tilskudd nektes, jf. § 6.»



I lovforslaget § 7 fjerde ledd er Kongen dessuten gitt hjemmel til å forskriftsfeste nærmere regler om tros- og livssynssamfunnenes rapportering.

Regelen i lovforslaget § 6 annet ledd om at tilskudd kan nektes dersom tros- eller livssynssamfunnet ikke oppfyller krav som følger av loven, betyr at tros- og livssynssamfunn som ikke etterkommer de årlige rapporteringskravene eller et krav om å rapportere om særskilte forhold, vil kunne nektes tilskudd.

Jeg vil understreke at både gjeldende trossamfunnslov og ovennevnte lovforslag regulerer og setter vilkår for registrering av og tilskudd til trossamfunn (lovforslaget omfatter også livssynssamfunn og en kortfattet rammelov for Den norske kirke) – det dreier seg ikke om en generell regulering av samfunnenes virksomhet.

Trosopplæring av barn og unge, som er vernet av tros- og livssynsfriheten, utgjør en sentral del av virksomheten i Den norske kirke og i mange andre trossamfunn i Norge. Trossamfunn må rette seg etter norsk lov – på lik linje med alle andre i det norske samfunnet. Trosopplæring kan således ikke drives i strid med alminnelig lovgivning. Koranskoler, søndagskoler og annen trosopplæring i trossamfunn er imidlertid ikke etter gjeldende lovgivning underlagt offentlig tilsyn, slik godkjente skoler etter friskoleloven er. Trosopplæring er ikke en oppgave trossamfunn utfører på vegne av det offentlige eller etter offentlig godkjenning. Det er å regne som en fritidsaktivitet i regi av frivillige organisasjoner.

Jeg vil understreke at tros- og livssynsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet som står sterkt i vårt liberale demokrati. Foreldres rett til å velge trosopplæring for sine barn er i utgangspunktet en del av foreldres trosfrihet og foreldreansvar.

Det er viktig at barn har anledning til lek og deltakelse sammen med andre barn på fritiden. Gode fellesarenaer er avgjørende for god integrering.