Dokument nr. 15:1017 (2019-2020) Innlevert: 19.02.2020 Sendt: 20.02.2020 Rette vedkommende: Barne- og familieministeren Svart på: 27.02.2020 av barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad
Bjørnar Moxnes (R): Tidligere finansierte staten 80 prosent av krisesentrene, men for ti år siden ble hele finansieringen kommunens ansvar. Siden loven trådte i kraft i 2010 er seks krisesentre nedlagt, og enda flere melder om manglende ressurser. 8,2 % av kvinnene i Norge har vært utsatt for alvorlig vold fra partner (sparket, tatt kvelertak på, banket opp). De som blir utsatt for vold trenger trygghet og må sikres den hjelpen de trenger.Hvilken konkrete tiltak vil regjeringen iverksette for å sikre krisesentertilbudet i hele landet, og vil statsråden sørge for at voldsutsatte får en trygg havn, også hvis det innebærer at staten må finansiere deler av tilbudet?
Kjell Ingolf Ropstad: Krisesenterloven var en viktig milepæl i arbeidet for å styrke hjelpetilbudet til voldsutsatte i akutt krise. Regjeringen er svært opptatt av at voldsutsatte må sikres trygghet og få den hjelpen de trenger. Evalueringer viser at kommunene er på rett vei, selv om det ennå gjenstår utfordringer. Regjeringen følger utviklingen i krisesentertilbudet tett både hva gjelder kvalitet og innhold, og når det gjelder geografisk dekning av tilbudet. Noen små krisesentre har blitt nedlagt etter at loven trådte i kraft, men antallet faste plasser på landsbasis har økt. I 2010 var tilbudet til kvinner, målt i antall faste sengeplasser, 815. Tilsvarende for menn, 183. I 2018 var tallene 952 for kvinner og 194 for menn. Større sentre kan bidra til bedre kvalitet i tilbudet. Krisesenterstatistikken viser at det i perioden 2014 til 2018 har skjedd få endringer når det gjelder antallet krisesentre og tilbudets geografiske lokalisering. Antall beboere er også nokså likt i samme periode. Dette viser at tilbudet er stabilt. Daværende regjering valgte i 2010 å gi kommunene ansvar for krisesentertilbudet, og økte samtidig statens bevilgning til krisesentertilbudet med over 40 prosent. Utgangspunktet var at kommunene er nærmest til å finne det best tilpassede tilbudet for brukerne. Fra å være tilskuddsbasert, ble finansieringen av krisesentertilbudet en del av kommunenes rammetilskudd fra 2011. Dette gir kommunene anledning til å organisere tilbudet slik de selv mener er best ut fra de lokale forholdene. En undersøkelse i 2019 viser at om lag halvparten av krisesentrene sier at de har tilstrekkelige ressurser til å lede og drifte krisesenteret, og ytterligere en fjerdedel har "i noen grad" tilstrekkelige ressurser. Dessverre er det også en del sentre som sier at de ikke har tilstrekkelig bemanning eller kapasitet. Det tyder på at en del kommuner ikke er sitt ansvar bevisst, og ikke prioriterer arbeidet nok. Fylkesmannen fører tilsyn for å sikre at kommunene oppfyller sine plikter etter loven. Regjeringen har ikke planer om å endre finanseringen av krisesentertilbudet, men Barne- og familiedepartementet vil vurdere nærmere hvordan tilsynet med krisesentertilbudet kan styrkes. Barne- og familiedepartementet mottok i november 2019 en ny kunnskapsoversikt fra Nordlandsforskning om kommunenes krisesentertilbud. Kunnskapsoversikten inneholder flere anbefalinger for å bedre krisesentertilbudet, som nå vurderes nærmere av departementet.