Skriftleg spørsmål fra Helge André Njåstad (FrP) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:1778 (2019-2020)
Innlevert: 29.05.2020
Sendt: 02.06.2020
Svart på: 09.06.2020 av kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup

Helge André Njåstad (FrP)

Spørsmål

Helge André Njåstad (FrP): Hva kan regjeringen gjøre for å redusere byggesaksgebyrer og for å gjøre selvkosten reell?

Grunngiving

I KOSTRA fra tidligere år, og senest i fjor, ser vi at selvkost på byggesaksgebyrer spriker i for stor grad fra kommune til kommune. Det er opplagt at noen kommuner tar for mye betalt. Kostnadene med behandling av byggesaker utgjør ikke store forskjeller da utgiftene kun er knyttet opp til kontorlokaler og lønnsutgifter.

Nikolai Astrup (H)

Svar

Nikolai Astrup: Det er kommunestyret i den enkelte kommune som kan gi forskrift om gebyr for byggesaksbehandling. Dette følger av plan- og bygningsloven § 33-1. Gebyrene kan ikke overstige "selvkost", det vil si at de ikke kan være høyere enn det som er "nødvendige
kostnader på sektoren". Dette innebærer at kostnadene ikke kan overstige det som trengs for å dekke kommunens drift av det aktuelle fagområdet. Dette betyr likevel ikke at kommunen skal regne ut den nøyaktige kostnaden for lønn, materialer, andel av kostnader til lokaler osv. i hver enkelt sak. Kommunen kan fastsette gebyrer etter gjennomsnittsberegninger av kostnadene for forskjellige typer tjenester/arbeid, men en slik prisfastsettelse må ikke medføre at det blir store avvik fra selvkost i den enkelte sak.
Departementet er kjent med at de kommunale byggesaksgebyrene kan være høye og variere sterkt fra kommune til kommune. Hovedgrunnen til at gebyrene varierer, er neppe at kommunene bruker gebyrene som en ren inntektskilde. Grunnen er ofte at det er store forskjeller på kommunene, og at noen kommuner har høyere naturlige kostnader enn andre. Typiske årsaker til variasjon i kostnader kan være at sentrale kommuner har høyere lønnsnivå, mer kompliserte saker og utbyggingspress. Også satsing på utstrakt tilsynsvirksomhet, håndtering av verneinteresser, fortetting og stort konfliktpotensial mellom utbyggere og omgivelsene kan kreve mer ressursbruk i saksbehandlingen. Variasjon kan også skyldes at noen kommuner produserer tjenestene mer effektivt enn andre.
Ved utformingen av selve gebyrregulativet lokalt gjøres det også noen politiske valg og prioriteringer innenfor selvkostrammen. Loven trekker en øvre grense for gebyrene, men kommunen kan vedta lavere gebyr enn selvkost i sitt gebyrregulativ, for eksempel for å oppmuntre til byggevirksomhet. Dette forutsetter imidlertid at subsidieringen ikke skjer gjennom økte gebyrer for andre byggetiltak.
Det er likevel viktig at byggesaksgebyrene ikke er høyere enn det som er "nødvendige kostnader på sektoren". Departementet har sett behov for å tydeliggjøre hva som ligger i begrepet "selvkost". Ny kommunelov § 15-1, som ble lagt frem våren 2018 og trådte i kraft 1. januar 2020, gir derfor rettslig bindende regler for hvilke prinsipper og hvilken metode som skal legges til grunn når det øvre taket for de samlete gebyrinntektene på et gebyrområde skal beregnes. Forskrift om beregning av selvkost for kommuner og fylkeskommuner (selvkostforskriften), som også har trådt i kraft fra og med inneværende år, utfyller bestemmelsen i kommuneloven.
Lovfestingen gir et tydeligere og mer oversiktlig regelverk, og det gjør at det blir enklere for dem som skal anvende regelverket, å forstå hva som ligger i selvkost. Slik unngår man rettslig tvil i etterkant om hvilke kostnader kommunen faktisk kan kreve dekket. Å lovfeste regler for hvordan gebyrgrunnlaget skal beregnes, gir også grunnlag for en bedre og mer effektiv kontroll med kommunenes gebyrinntekter, ved at en får klarere kontrollkriterier som kommunens praksis kan vurderes opp mot. I tillegg vil automatisering av byggesaksbehandlingen redusere "selvkost", og dermed bidra til at gebyrene går ned.