Skriftleg spørsmål fra Petter Eide (SV) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:492 (2020-2021)
Innlevert: 18.11.2020
Sendt: 19.11.2020
Svart på: 23.11.2020 av justis- og beredskapsminister Monica Mæland

Petter Eide (SV)

Spørsmål

Petter Eide (SV): I NRK Brennpunkt settes det nå søkelys på at Jehovas vitner har egne domsutvalg hvor de dømmer sine egne. Sanksjonene kan ødelegge folks liv, som livsvarig utestengelse fra menighet og egen familie.
Hvordan ser justisministeren på at Jehovas Vitner har et parallelt internt rettssystem med egne straffereaksjoner, som kan dømme personer på områder som er ellers er lov i Norge; på hvilken måte mener justisministeren at EMK art 8, om Retten til familieliv og privatliv, forplikter staten Norge til å stoppe denne praksisen?

Grunngiving

Det er nå blitt ytterligere oppmerksomhet om Jehovas Vitners interne rettssystem, hvor egne domsutvalg blant annet har anledning til å dømme personer til utestengelse fra menighet, fellesskap og også nær familie. Blant annet settes det fokus på hvordan unge mennesker dømmes for brudd på intern seksualmoral. All sex, kyssing, berøring også videre er forbudt hvis man ikke er gift. Dette bryter med viktige prinsipper om at rettstaten skal sikre at alle i Norge skal være rammet inn av det samme lovverket, og de samme sanksjonene. Problemet er at Jehovas vitner forbyr og straffer det som ellers er lovlig i Norge.
Norge er også tilknyttet den Europeiske menneskerettighetskonvensjon som i artikkel 8 slår fast retten til familieliv og privatliv. Noen av Jehovas Vitners sanksjoner bidrar til å begrense denne rettigheten. Det er derfor viktig å få avklart om Norges forpliktelser overfor EMK forplikter staten Norge til å gripe inn å stoppe Jehovas Vitners praksis.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: Innledningsvis vil jeg understreke at det er bekymringsfullt dersom saker om alvorlige straffbare handlinger ikke blir anmeldt og behandlet av det offentlige rettssystemet. Norsk lov gjelder for alle borgere. Det er uheldig dersom tros- og livssynssamfunn påberoper seg retten til å håndtere straffbare handlinger utenfor gjeldende regelverk. En selvdømmeordning kan i verste fall få alvorlige konsekvenser for de berørte, og virke negativt for allmennhetens forventning om at straffbare handlinger blir forfulgt i samsvar med loven. Jeg er opptatt av de grunnleggende rettssikkerhetsgarantiene som ligger til grunn for behandlingen av norske straffesaker, til vern for både tiltalte og fornærmede.
Mellom private parter er det på mange områder adgang til å avtale hvordan konflikter skal løses. På strafferettens område er det annerledes. Etterforsking og iretteføring av straffbare handlinger er og bør være en oppgave for politiet, påtalemyndigheten og domstolene. Det er ikke adgang til å bestemme med rettslig bindende virkning at straffbare handlinger ikke skal anmeldes til politiet. Å holde tilbake opplysninger om straffbare forhold kan være meget kritikkverdig og gjøre stor skade for de personene det gjelder. Etter omstendighetene vil dessuten personer som får kunnskap om alvorlige straffbare handlinger ha plikt til å avverge handlingene eller følgene av dem, jf. straffeloven § 196.
Ellers vil jeg påpeke at en ordning hvor en organisasjon knytter negative sanksjoner til handlinger som ellers er lovlige i Norge, ikke i seg selv er ulovlig. Selv om en strafferettsterminologi benyttes, er dette etter hva jeg forstår grunnleggende sett basert på frivillighet, og eventuelle sanksjoner kan ikke håndheves som alminnelig idømt straff. Norske lover og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) vil, på samme måte som ellers i samfunnet, sette rammene for hva som er tillatt.
Hovedformålet med EMK artikkel 8 er å verne borgerne mot vilkårlige inngrep i blant annet privatlivet fra myndighetenes side. Etter omstendighetene vil EMK artikkel 8 også kunne medføre at myndighetene har en plikt til å beskytte enkeltpersoner mot handlinger utført av private. Denne plikten til beskyttelse kan for eksempel oppfylles ved at enkelte handlinger er straffbare etter norsk lov eller at de er i strid med annen lovgivning. På bakgrunn av den informasjonen som foreligger, er det ikke grunnlag for å si at lovverket vårt ikke gir en beskyttelse som i tilstrekkelig grad oppfyller statens forpliktelser etter EMK artikkel 8.