Svar
Kjell Ingolf Ropstad: Det er viktig for barn å ha så god kontakt som mulig med begge foreldrene sine, selv om de ikke lever sammen. Dette er også utgangspunktet i barnelovens regler om samvær, som sier at barnet har rett til samvær med begge foreldrene sine. Begge foreldre har et gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Videre har barnet krav på å bli forsørget av foreldrene sine. Dette ivaretas gjennom barnelovens regler om foreldrenes forsørgeransvar og barnebidrag. Det overordnede hensynet med reglene om foreldrenes forsørgeransvar og barnebidrag, er å sikre barnets behov for forsørgelse. Ved fastsettelse av barnebidrag har dette hensynet fortrinn foran andre viktige hensyn.
Mitt departement har følge av den senere tids oppmerksomhet om samværshindring og barnebidrag, vært i dialog med NAV om praktiseringen av regelverket. Det er på bakgrunn av denne dialogen, ikke grunnlag for å si at NAV har praktisert bidragsregelverket feil. Samtidig mener jeg det er alvorlig om foreldre som utsettes for urettmessig samværshindring, også får økt barnebidrag. Jeg mener derfor det bør ses på hvordan vi kan unngå at det er økonomiske insentiver for å sabotere samvær. Jeg vil også se om det er behov for endringer i regelverket for å forhindre at dette kan skje.
Reglene om barnebidrag skal oppmuntre til samvær, og vil normalt gjøre det. I saker om samværshindring er det store foreldrekonflikter. Jeg vil derfor se på muligheten for å avvente endelig avgjørelse i bidragssaken mens foreldrene veiledes for å løse konflikten og forholdene i saken blir klarlagt. Familievernet kan hjelpe foreldrene med å bedre foreldresamarbeidet og få i gang samværet igjen, eller til å bli enige om en ny samværsavtale hvis det er behov for det. For å få til dette, er det viktig med god samhandling mellom de ulike offentlige aktørene. Jeg vil derfor be om at NAV, i samarbeid med andre, blant annet Bufetat, i større grad enn i dag gir systematisk informasjon og veiledning om hvor partene kan få hjelp.
Av hensyn til barnet, er det samtidig grunn til å være varsom. Jeg mener det er viktig å holde fast ved at alle barn har rett til å bli forsørget av foreldrene sine. Når det er usikkert hva samværshindringen skyldes og det er uenighet om hindringen er uberettiget eller om det tvert imot er gode grunner til at samværet umulig kan gjennomføres, er dette konflikter som domstolene bør vurdere. Her vurderes også barnets beste og barnet høres.
Begge foreldrene har plikt til å bære utgiftene til barnets forsørgelse og utdanning etter deres økonomiske evne, når barnet selv ikke har midler til det. Den som ikke bor sammen med barnet, oppfyller forsørgingsplikten sin ved å betale faste, månedlige pengetilskudd (barnebidrag) til barnet. Det er fastslått i barneloven at ingen kan gi avkall på den retten barnet har til forsørgelse. Utgangspunktet er at barnet har krav på forsørgelse fra begge foreldrene sine, uavhengig av forholdet mellom foreldrene.
Ved offentlig fastsettelse av barnebidrag, fastsettes barnebidraget etter en kostnadsmodell. Det innebærer at det tas utgangspunkt i hva forsørgelsen til barnet koster, og denne kostnaden skal fordeles mellom foreldrene etter inntektene deres. Det gis fradrag i barnebidraget for utgifter samværsforelderen har til samværet med barna.
Etter gjeldende rett er hovedregelen at barnebidraget skal reduseres for avtalt eller fastsatt samvær, herunder fastsatt gjennom rettsforlik. Det er gitt en snever unntaksbestemmelse som innebærer at det faktiske samværet kan legges til grunn for samværsfradraget dersom det er klart bevist at samværet ikke gjennomføres slik som avtalt eller fastsatt. NAVs oppgave i disse tilfellene er å ta stilling til om det er "klart" at det ikke er samvær (og dermed ikke utgifter) i tråd med det avtalte eller fastsatte samværet. NAV vurderer ikke hva som er årsaken til dette. Årsakene kan være ulike fra sak til sak, og sakene kan også være sammensatte og preget av høyt konfliktnivå.
NAV har ikke kompetanse eller myndighet til å løse konflikter om samvær, eller sanksjonere ev. samværshindring. Etter dagens regelverk er det et system med tvangsbot overfor den som hindrer et samvær, og samværsforelderen kan be domstolene ilegge bostedsforelderen en tvangsbot hvis samværsretten ikke gjennomføres. Domstolene har også andre virkemidler på dette stadiet, som mekling for å få gjennomført det fastsatte samværet. Den som har samværsrett, kan også kreve ny avgjørelse av hvem som skal ha foreldreansvaret og hvem barnet skal bo sammen med dersom samværet hindres. Hvem av foreldrene som sikrer best mulig samlet foreldrekontakt, vil være ett av flere sentrale momenter i rettens vurdering.
Avslutningsvis legger jeg til at denne problematikken også vil bli behandlet som et ledd i oppfølgningen av Barnelovutvalgets NOU 2020: 14 Ny barnelov. Samspillet mellom barnelovens regler om hhv. barnebidrag og konfliktløsning vil være en del av dette arbeidet. Jeg mener det vil være viktig å legge til rette for at samarbeidet mellom foreldre i delte familier styrkes – godt samarbeid vil i de fleste tilfeller gi grunnlag for gode og varige løsninger mellom foreldrene, til beste for barnet. Det er et mål at en ny barnelov skal bidra til at fastsatt samvær gjennomføres, til å redusere konflikter, og til å forebygge samværshindring.