Skriftleg spørsmål fra Tore Hagebakken (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:2279 (2020-2021)
Innlevert: 26.05.2021
Sendt: 26.05.2021
Svart på: 31.05.2021 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Tore Hagebakken (A)

Spørsmål

Tore Hagebakken (A): Har hjemmene til mennesker med utviklingshemning en tilstrekkelig klar status i lover, forskrifter og andre retningslinjer fra statlige myndigheter?

Grunngiving

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) hevder i en kronikk i VG den 13. mai i år at hjemmene til mennesker med utviklingshemning har en såpass uklar status i lover, forskrifter og retningslinjer fra statlige myndigheter at både kommuner og offentlige instanser feiltolker private hjem som institusjoner. Uklarheten er ifølge NFU blant annet en vesentlig årsak til besøksforbudene som uten hjemmel i lov ble innført i private hjem til mennesker med utviklingshemning under pandemien.
Med nedleggelsen av det fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede og etableringen av omsorgstjenestene, stadfestet Stortinget at også mennesker med utviklingshemning skulle kunne bo og leve i kommunene på lik linje med andre. Det ble etablert et klart skille mellom private hjem og institusjoner, dvs. sykehjem, barneboliger og avlastningsboliger.
FNs funksjonshemmedekonvensjon (CRPD), gir klare forpliktelser. Artikkel 19 sier blant annet «at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform». Fokuset på likestilling og diskriminering er også blitt styrket gjennom likestillings- og diskrimineringsloven.
Uklare lover og regler vil gjenspeiles i en uklar praksis. For små grupper med svak stemme som er svært avhengig av velferdsstaten, er det spesielt viktig med et klart lovgrunnlag.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg må innledningsvis understreke at jeg er svært opptatt av at alle som trenger det får forsvarlige og gode bo- og tjenestetilbud. Kommunene har ansvaret for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til personer som oppholder seg i kommunen. For enkelte personer innebærer helse- og omsorgsbehovet også at de trenger særlig tilrettelegging når det gjelder boform.

Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 nr. 6 skal kommunen ha tilbud om opphold i institusjon. Nærmere om hva som regnes som en institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven fremgår av forskrift 26. desember 2011 nr. 1254 om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon. Fra 1. juli 2016 ble rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester tydeliggjort i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 e. Kommunens ansvar ble tilsvarende presisert i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 a.

I regjeringens nasjonale strategi for boligsosialt arbeid Bolig for velferd (2014–2020), står det at flest mulig skal bo i eget hjem og motta tjenester der. Dersom det er behov for bistand fra kommunen til å skaffe bolig, er det et mål at alle skal kunne bo i ordinære bomiljøer og ha like muligheter til å leve selvstendige og aktive liv. Felles for omsorgsboliger som er eid av kommune/borettslag eller lignende, er at beboere i slike boliger betaler husleie, og at det derfor er deres private bolig.

Det vil alltid være en balansegang hvor detaljert vi ønsker at lovgivningen skal være innenfor et bestemt område. Samtidig som det er viktig med en tydelig lovgiving, er det også helt sentralt å opprettholde handlingsrom slik at vi kan ivareta individuelle og situasjonelle ulikheter. Personer med utviklingshemming er en sammensatt gruppe med ulike utfordringer og behov for ulike tiltak for å få en god bosituasjon. Det er viktig at lovgivningen ikke er til hinder for det kommunale selvstyret, for fleksible og hensiktsmessige løsninger i det enkelte tilfellet, eller skaper dårlig rammer for utvikling av tjenestenes organisatoriske former.

Det er kommunene som har det overordnede ansvaret for både institusjoner og omsorgsboliger. Gjennom arbeidet med å utforme institusjoner og omsorgsboliger har kommunene opparbeidet seg god kjennskap til ulike boformer og forholder seg til et stort spenn av retningslinjer og veiledere. Både i retningslinjen til investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser og veiledere fremmer normalisering og integrering som grunnleggende prinsipper for utforming og lokalisering av omsorgsbygg. Regelverket for investeringstilskuddet er utformet med sikte på å harmonisere med nasjonale politiske målsetninger, internasjonale forpliktelser og berørte lovverk. I byggeteknisk forskrift stiller regjeringen krav til tilgjengelighet og universell utforming slik at nye boliger og bygg skal kunne brukes av alle, uavhengig av funksjonsevne. Samlet bidrar disse til å skape gode rammer for bo- og tjenestetilbud til den enkelte.

Helsedirektoratet gav i mars 2020 en anbefaling om adgangskontroll og alminnelig besøksstans i alle landets offentlige og private helse- og omsorgsinstitusjoner, og i fellesarealer i omsorgsboliger mv. Tiltakene omfattet alle besøkende, inkludert pårørende til beboere og pasienter, frivillige hjelpere og andre som leverer tjenester og bidrar med aktiviteter ved institusjonen.

I anbefalingen ble det gjort et klart skille mellom institusjoner og private hjem, og jeg mener anbefalingene vi ga kommunene var tydelige nok. Det fremgår uttrykkelig at anbefalingen om å pålegge restriksjoner gjaldt helse- og omsorgsinstitusjoner, og fellesarealer i omsorgsboliger mv. Det ble understreket at adgangskontroll og besøksstans i boenheter som er å anse som private boliger må være basert på dialog med beboer, pårørende og evt. verge.

Etter at Helsedirektoratet, blant annet via NFU, hadde fått kjennskap til at enkelte kommuner hadde innført generelle besøksforbud og lignende i hjemmene til personer med utviklingshemming, sendte direktoratet ut en pressemelding 20. april. I pressemeldingen minnet direktoratet om at besøksbegrensning i private hjem, som for eksempel leiligheter som leies av personer med utviklingshemming i et bofellesskap, må skje basert på frivillighet og i dialog med tjenestemottakere og eventuelle pårørende. Det ble også understreket at kommunene ikke har anledning til å innføre generelle besøksforbud og lignende i hjemmene til personer med utviklingshemming. Helsedirektoratet har siden utarbeidet veiledningsmateriell i form av anbefalinger og råd knyttet til besøk og smitteverntiltak i ulike boformer.

Besøksrestriksjonene og praksis skapte stort engasjement og offentlig debatt. I den grad dette var uklart for noen tidligere, så mener jeg det er grunn til å tro at de utfordringene vi så knyttet til besøksrestriksjoner i begynnelsen av koronapandemien har bidratt til økt bevissthet og kunnskap knyttet til skillet mellom ulike boformer.

Jeg vil også understreke at regjeringen har stort fokus rettet mot personer med utviklingshemming. For å gi støtte til kommunene og hindre uklarheter arbeider Helse- og omsorgsdepartementet med en ny nasjonal veileder "Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming". Formålet med veilederen er å bidra til gode tjenester til denne gruppen, samt å bidra til kunnskapsbasert praksis, riktige prioriteringer, god samhandling og redusert uønsket variasjon i kommunene. Videre arbeider regjeringen med en stortingsmelding om menneskerettighetene til personer med utviklingshemming. Gjennom meldingen ønsker regjeringen å bidra til at personer med utviklingshemming får innfridd menneskerettighetene sine, hvor nettopp retten til et selvstendig liv og et godt og trygt sted å bo står sentralt.