Une Bastholm (MDG): Veterinærer har plikt til å yte nødhjelp til dyr som trenger det. Betaling for slik nødhjelp når dyret er eierløst (gjelder bla. alle ville dyr) reguleres av en forskrift med fastsatte satser som ikke er regulert siden 2012. Konsekvensene er at veterinærer nå må subsidiere all håndtering etter nødhjelpsplikten fra egne midler, samtidig som det er straffbart å unndra seg nødhjelpsplikten.
Hva vil statsråden gjøre for å sørge for at veterinærer får dekket disse kostnadene?
Grunngiving
Etter Dyrehelsepersonelloven har veterinærer plikt til å yte nødhjelp til dyr som trenger det.
Betaling for slik nødhjelp når dyret er eierløst (gjelder alle ville dyr, samt kjæledyr hvor det ikke er mulig å identifisere eier) reguleres av en forskrift med fastsatte satser som skal dekke kostnader til enkel undersøkelse og avlivning.
Nødhjelpsplikten begrenser seg dermed til å gjøre en enkel undersøkelse av dyret og avlive det, dersom det ikke kan helbredes og noen er villig til å påta seg det økonomiske ansvaret for behandling og oppfølging.
Satsene i forskriften er ikke regulert siden 2012. Mattilsynet og Den norske veterinærforening er enige om at satsene bør reguleres i takt med den generelle kostnadsøkning i samfunnet, men regjeringen har på anmodning fra Mattilsynet avslått en slik regulering.
Konsekvensene er at veterinærer nå må subsidiere all håndtering etter nødhjelpsplikten fra egne midler, samtidig som det er straffbart å unndra seg nødhjelpsplikten.