Marius Arion Nilsen (FrP): Regjeringen øker subsidierammen til havvind i Sørlige Nordsjø II fra 15 til 23 milliarder kroner, en økning på omtrent 60 %. Framtidig kostnadsreduksjon på havvind er usikker, med høy sannsynlighet for fortsatte subsidier.
For å redusere subsidietrykket de kommende tiårene til et minimum, når store mengder ny lavutslippsenergi skal utvikles, vil regjeringen legge til rette for konkurranse mellom ulike energikilder om de samme midlene, i stedet for å forhåndskvalifisere utvalgte teknologier som i dag?
Grunngiving
Med Sørlige Nordsjø II sin forventede årsproduksjon fra 7 TWh, og med en stipulert subsidieramme på 23 milliarder kroner, innebærer dette en forpliktet støtte på nesten 3,3 milliarder per TWh, i beste tilfelle, før systemkostnader for nett og balansekraft er regnet med. Med tilsvarende investeringer kan eksempelvis regulerbar vannkraft utvikles, fullfinansiert og uten behov for slike subsidier. Regulerbar kjernekraft likeså.
Det meste av havvindproduksjonen vil sammenfalle med tilsvarende vindkraftproduksjon i land som er tilknyttet samme strømnett som Norge, hvilket innebærer at inntekter fra havvind i stor grad vil kunne inntreffe i perioder med lave strømpriser, og dermed få lav inntjening og et høyt subsidienivå, slik subsidieordningen er utformet. Landvind oppnår allerede i dag en strømpris omtrent 10 % lavere enn spot, en dynamikk som forventelig vil forsterkes med mer utbygging av havvind.
En installert kapasitet på 1 500 MW og stipulert årsproduksjon på 7 TWh, tilsvarer en optimistisk kapasitetsfaktor på godt over 50 %. Den forventede stabile produksjonen fra havvind, altså andelen av installert kapasitet som kan regnes som pålitelig, vil være betydelig lavere enn kapasitetsfaktoren. Industrien som skal bygges på bakgrunn av strøm fra havvinden må derfor begrenses til kun en liten andel av den installerte kapasiteten, betydelig mindre enn 7 TWh. Dette gir økt systemkompleksitet og systemkostnader.
Det internasjonale energibyrået, IEA, anslår mangler på viktige mineraler for det grønne skiftet frem mot 2040 på opp mot flere tusen prosent, og opplyser samtidig om at det tar 16 år i gjennomsnitt globalt å åpne en ny gruve. Dette er mineraler som også er av stor betydning for havvind, der råvarer allerede representerer majoriteten av investeringskostnadene. Dette resulterer i stor usikkerhet ang reduksjoner i det totale kostnadsbildet for havvind, hvor det muligens heller kan finne sted kostnadsøkninger.
Statnett og NVE påpeker samtidig at det er den regulerbare andelen kraftproduksjon, altså den typen kraftproduksjon som er mindre avhengig av været som er mest kritisk å bygge ut for å ivareta Norges forsyningssikkerhet fremover. Regjeringens strategi virker her å være prioritering av spesifikk teknologi, framfor funksjon og resultat.