Spørsmål
Odd Einar Dørum (V): Mitt spørsmål går til statsråd Solhjell, og det lyder slik: Ja, tenke det; ønske det; ville det med; - men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke!
I dag handler det ikke om Peer Gynt i tredje akt og første scene, men det handler om statsråd Solhjell som senest i VG 4. desember forteller om alt hva han vil, etter den statsskikk som nå preger SV-statsråder: betro deg til pressen, men ikke til Stortinget. Der forteller statsråden rett ut at han vil ha en systematisk videreutdanning for lærere. Men statsråder skal etter parlamentarismens innføring forholde seg til Stortinget. Og det som skjer i Stortinget, er at når Venstre fremmer forslag om å få en forpliktende kompetanseoppbygging, videreutdanning, for lærere, stemmes det ned av regjeringspartiene, også SV. Skal man ha gjennombrudd, har Venstre nå lært at da lager vi budsjettforhandlinger med Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i Oslo, for da får vi faktisk i gang denne systematiske videreutdanningen, et slikt lærerløft. Det dypt forunderlige er at statsråden, som bekjenner seg til at han er glad i lærere, vil gjøre noe med lærerutdanningen, vil gjøre noe med videreutdanning, gjør det alle andre steder enn i Stortinget. Og det er i Stortinget man skal gjøre det.
Så er det også slik at hvis statsråden vil hente inspirasjon, er det i disse tider slik at en norsk regjering kan hente inspirasjon i Sverige når det gjelder miljøpolitikk - det er faktisk slik det er. Men det er også slik at man kan hente inspirasjon i Sverige, som nå helt systematisk gjør det Venstre foreslår, nemlig å lage et læreløft gjennom en systematisk videreutdanning, og forplikter seg til å bruke pengene på det.
Når vi da kommer tilbake til situasjonen, og ikke er i Peer Gynt, hvor det, som sagt, handler om å ikke handle, ikke gjøre noe som helt, blir mitt spørsmål til statsråden: Når kan vi regne med at SV har sine tankers, drømmers, ønskers, meningers praktiske mot? Når vil Stortinget få et systematisk opplegg for videreutdanning av lærere som forplikter penger, og som gjør at vi vet hva vi skal holde oss til i Norge når vi skal bygge opp kompetanse for norske lærere, til glede for samfunnet og for norske elever?