Spørsmål
Dagfinn Høybråten (KrF): En av de oppgavene som storting og regjering har, og som er av de aller største, er å sørge for at alle mennesker i dette landet som kan og vil, får muligheten til å arbeide. Derfor inngitt statsministerens første regjering en avtale med partene i arbeidslivet om inkluderende arbeidsliv i 2001 – det er nå åtte år siden – og derfor har skiftende regjeringer tatt initiativ til reformer, bl.a. Nav-reformen, for å sørge for at dette kan bli gjennomført.
Så langt er resultatene samlet sett nedslående, selv om mange gode og virkningsfulle tiltak er gjennomført. Vi forventer, ifølge Regjeringen, et høyere sykefravær neste år enn da avtalen om inkluderende arbeidsliv ble inngått. 40 000 flere er ekskludert fra arbeidslivet og uføretrygdet i perioden vi har hatt en avtale om inkluderende arbeidsliv. Det er i dag like mange funksjonshemmede som mot sin vilje er utenfor arbeidslivet, som det var den gangen avtalen ble inngått. Trygdeutgiftene har i Stoltenbergs siste regjeringsperiode reelt økt med 30 milliarder kr. Jeg går ut ifra at statsministeren deler min bekymring over denne statusen.
Jeg vil spørre statsministeren, for jeg har registrert at han har uttrykt denne bekymringen bl.a. i kontaktmøte med partene i arbeidslivet, hvor han også sa at vi må finne gode virkemidler for å løse problemet, og vi må gjøre noe raskt: Siden statsministeren mener det må gjøres noe raskt, går jeg ut fra at han i tillegg til å videreføre gode grep som kvalifiseringsprogrammet, Nav-reformen osv., har tenkt gjennom hva det er av nye grep han nå tenker seg for å bøte på denne alvorlige situasjonen som landet er i, til tross for at vi har bak oss en høykonjunktur hvor vi burde ha lyktes bedre med å inkludere flere i arbeidslivet?