Spørsmål
Robert Eriksson (FrP): I den senere tid har vi sett at Regjeringen har kommet med nye forslag for å få ned sykefraværet. Blant annet har de trykket til sitt bryst den såkalte «svenske modellen» der man ønsker å føre større andel av kostnadene over på arbeidsgiverne.
Vi vet at dette forslaget ikke har fungert veldig godt i Sverige. Vi vet også at det har kommet sterke reaksjoner på dette forslaget, fra fagbevegelsen, der LO-leder Flåthen har vært såpass tydelig at han advarer mot ordningen. Jan Davidsen i Fagforbundet uttalte for to dager siden at han ville gå til krig mot ordningen. I tillegg hadde jeg gleden av…
I tillegg hadde jeg på mandag gleden av å delta i en debatt med LO-lederen på NRK Radio i Trondheim, der han uttalte at det forslaget som nå ligger på bordet fra Regjeringen faktisk er mye verre enn å innføre karensdager. Det sier også litt når vi vet hvilken holdning LO har til det sistnevnte.
Vi vet også at det er 92 000 med nedsatt funksjonsevne som i dag står utenfor arbeidslivet, som ønsker seg inn i arbeidslivet. Vi vet at det med et slikt forslag, der man fører en større del av kostnadene over på arbeidsgiver, vil være vanskeligere for folk med nedsatt funksjonsevne og kronisk syke å komme inn i arbeidslivet. Vi vil få et strammere arbeidsliv. Vi vil oppnå en effekt der vi går fra et inkluderende arbeidsliv til et ekskluderende arbeidsliv, og vi vil få en ordning der man får færre i arbeid og flere på trygd.
Mitt spørsmål til statsråden blir da: Hvorfor ønsker Regjeringen å iverksette tiltak som vil føre til et dårligere arbeidsliv, et mer ekskluderende arbeidsliv og at flere kommer på trygd?