Spørsmål
Henning Warloe (H): Norge deltar i mange viktige samarbeidsprogrammer om utdanning og forskning i regi av EU. Regjeringen har ved flere anledninger understreket betydningen av dette, senest da statsråd Tora Aasland orienterte Europautvalget 27. april i år. Et slikt viktig samarbeid er Erasmus Mundus, også kalt Europas Fulbright-program. Det skal fremme akademisk samarbeid og bidra til sosial og økonomisk utvikling. Programmet omfatter nemlig også land i den tredje verden, som Kina, India, Brasil og land i Afrika.
Erasmus Mundus har tre tiltaksområder, hvorav tiltaksområde 2, partnerships, omfatter utveksling av studenter, unge forskere, lærere og professorer. Norske universiteter deltar aktivt i resten av programmet. Mange ble derfor overrasket da de oppdaget at de var utestengt fra tiltaksområde 2 fordi regjeringen ikke vil betale Norges andel for å være med.
Norge har tidligere deltatt i tilsvarende programmer, og norske universiteter har flere partnerskap globalt. Universitetene har tydeligvis ikke blitt spurt i forkant av beslutningen og heller ikke blitt informert i etterkant. Både NTNU og Universitetet i Bergen har nå måttet takke nei til invitasjoner om å delta i prosjekter som ville vært strategisk viktige. For NTNU dreier det seg bl.a. om partnerskap med indiske universiteter. I tillegg sier Norge altså nei til å bidra til utviklingen av utdanningsfeltet i fattige land.
Hvilken strategi ligger bak regjeringens beslutning om ikke å delta i Erasmus Mundus' partnership-tiltak, og hvorfor ble beslutningen tatt over hodet på dem dette angår?