Spørsmål
Kjell Ingolf Ropstad (KrF): Isen på Nordpolen smelter raskere enn noen av oss hadde trodd. Flere og flere land melder om klimaendringer som allerede påvirker deres natur, deres avlinger og deres fiskebestander. Der verste er at de klimaendringene som kommer, kommer til å ramme framtidens generasjoner, og de kommer til å ramme de aller fattigste hardest. Nok en gang er det de fattigste som må betale prisen for de rike landene – og for våre utslipp.
I debatten om klima er det ofte store ord, men dessverre lite handling. Det er i alle fall fraværende resultater. For å bruke Bellonas ord: Vi har hatt åtte tapte år for klimaet. Resultatene for Norges del er at vi siden 1990 – ut fra Kyoto-forpliktelsene, der vi skulle øke med 1 pst. – har økt utslippene våre med 5,8 pst. For å klare forpliktelsene våre bruker vi kvoter. De fattige landene kutter, sånn at vi kan øke mer. Hvis vi sammenligner med nabolandene våre Danmark og Sverige, har de kuttet sine utslipp med mer enn henholdsvis 15 og 20 pst. mer enn det de hadde i Kyoto-forpliktelsene. I dag tidlig hørte jeg miljøvernministeren på radioen. Jeg er som regel veldig enig når jeg hører ham, og han bruker de ordene som er riktige.
Men det hjelper så lite når handlingen ikke er der. Når det haster så mye, hvorfor kutter vi ikke? Hvorfor går utslippene opp? Når det haster så mye, hvorfor oppfyller vi ikke klimaforliket til punkt og prikke – og går kanskje enda lenger?
Så mine spørsmål til miljøvernministeren blir: Hva er årsaken til at Norge, i motsetning til Sverige og Danmark, må bruke kvoter – altså skyve ansvaret over på de fattige landene – istedenfor å kutte på hjemmebane? Og hva vil han gjøre med det?