Spørsmål
Audun Lysbakken (SV): Det var avslørende at denne regjeringen ikke klarte å finne plass til vår tids viktigste utfordring – klima- og miljøspørsmålene – blant sine åtte viktigste satsingsområder. Og vi har fått bekreftet at det var grunn til å uroe seg over det ved å følge statsministerens dagsorden gjennom høsten. Det er blitt tydelig gjennom statsministerens ulike offentlige opptredener, både her i Stortinget og andre steder, at klima og miljø står svært lavt på dagsordenen til vår nye statsminister.
Akkurat nå foregår det en avgjørende dragkamp i EU om rammeverket for klima og energi fram mot 2030. Den skal avgjøre hvor ambisiøse mål EU setter seg, og rammeverket for de virkemidlene EU velger å ta i bruk for å få ned klimautslippene.
Hva EU bestemmer seg for vil være avgjørende, både for om det er mulig å få med flere land på en global, framtidig klimaavtale og for Norges evne til omstilling. For ambisiøse mål vil være med på å presse kvoteprisen oppover og dermed hjelpe oss til å omstille oss her i Norge. I et slikt bilde skulle man tro at Norge var et land som hadde interesse av en mest mulig ambisiøs posisjon.
Men nei, nå har signalet kommet fra regjeringen om at en har tenkt å spille inn til kommisjonen i løpet av nær framtid ingen støtte til de mest ambisiøse landene i EU når det gjelder høyest mulig mål om utslippskutt, og altså motstand mot kommisjonens forslag om at EU skal ha tre mål og ikke bare et CO2-mål, men et fornybarmål og et energieffektiviseringsmål.
Er statsministeren bekvem med – etter en valgkamp der hun har lovet en mer offensiv klimapolitikk og gjennom disse innspillene til EU – å plassere Norge solid i klimasinkenes leir i Europa?