Spørsmål
Geir Pollestad (Sp): Tidlig i forrige århundre satt det noen framsynte politikere i denne sal og gjorde noen svært framtidsrettede vedtak. En var opptatt av å sikre spredt eierskap, nasjonalt eierskap, konsesjonslover med heimfall, men også en klar regulering av eierforholdet til skogen og jordbrukseiendommene. Hensynet til kommende generasjoner har vært bærende.
Samspillet mellom jordlov, konsesjonslov og odelsrett har sikret Norge et mangfoldig landbruk. Eiendomslovgivningen er en forutsetning for en variert eiendomsstruktur og dermed for å sikre eiendomsretten som en mulighet for de mange, ikke en rettighet for de få.
Eiendomslovgivningen har gjennom årene blitt betydelig tilpasset nye samfunnsforhold, som gjør at den også i dag tjener sitt formål. Nå foreslår regjeringen å oppheve denne konsesjonsloven. Sverige og Danmark har forsøkt dette før, selv om Sverige ikke går så langt som Norge. Erfaringene kan oppsummeres i ett ord: kapitalkrise.
I vårsesjonen var det også i Stortinget flere runder om et forslag om å oppheve priskontrollen. Saken er ennå ikke avgjort, men en kan si at det i beste fall lugget kraftig for statsråden da hun prøvde å få det gjennom, og det endte med to runder i kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Det er vanskelig å se de strategiske vurderingene ved å komme med et forslag om å oppheve loven i dag, utover å ta fokus vekk fra de store budsjettkuttene i Landbruksdepartementet. I en slik situasjon velger en å oppheve hele konsesjonsloven og sette på spill hele regelverket som sikrer spredt lokalt og nasjonalt eierskap. En kan spørre seg om hvorfor landbruksministeren er mer opptatt av dem som skal ut av næringen, enn dem som skal inn. Har statsråden noe faglig belegg for å hevde at en oppheving av konsesjonsplikten vil bidra til økt bosetting i distriktene, økt rekruttering til landbruket og økt norsk matproduksjon?