Spørsmål
Kari Elisabeth Kaski (SV): Også mitt spørsmål går til finansministeren. Ulikheten i makt og rikdom i Norge øker, og et av de viktigste verktøyene vi har for å gjøre noe med det, er en sterk velferdsstat. Det er velferden vår som er nøkkelen til omfordeling. Derfor må vi være villig til å prioritere dagens velferd og bygge den brede velferden vår videre ut.
I Norge drar de rike ifra. Den rikeste delen av befolkningen i Norge drar fra resten mye fortere enn i land som Frankrike, Nederland og Spania. Den rikeste prosenten i Norge i dag eier en fjerdedel av all formue. Det betyr at resten, 99 pst. av oss, deler på de resterende tre fjerdedelene. De rikeste får også en stadig større del av inntektene. Samtidig har de med lavest lønn stått tilnærmet stille i lønnsutviklingen siden 2008. Inntekten til barnefamilier og enslige forsørgere vokser saktere enn for resten. Over 100 000 unger vokser opp i fattige familier i Norge, og antallet øker.
Det er likevel viktig å huske på at ulikhet ikke bare handler om milliardærer og fattige barn; det handler også nettopp om god velferd, om skole, sykehus, sykehjem. En sterk velferdsstat er kanskje det viktigste redskapet vi har for å skape et samfunn med sterke fellesskap og små forskjeller. Uten et helsevesen som styres av hva slags behov man har og ikke hva slags forsikringer man har råd til, uten en fellesskole som inkluderer alle, uten ordninger som tar vare på dem som faller utenfor arbeidslivet, uten sterke fagforeninger som sikrer et ryddig arbeidsliv, kommer ulikhetene til å skyte fart og øke enda raskere enn de gjør i dag. At velferden vår er viktig, burde det være bred enighet om, men forståelsen for betydningen avhenger av om man er villig til å erkjenne at forskjellene i Norge øker, og det vil avgjøre viljen til å satse på velferden.
Så la meg først starte med et enkelt spørsmål: Er finansministeren enig i at forskjellene i Norge øker?