Spørsmål
Cecilie Myrseth (A): Mitt hovedspørsmål går til fiskeriministeren.
Sjømatnæringen er en av våre viktigste næringer. Den skaper verdier, arbeidsplasser og liv langs hele kysten i kystnasjonen Norge. Forhåpentligvis ser vi nå slutten på den solbergske fiskeripolitikken, som man vel må kunne si at har vært åtte tapte år for fiskeripolitikken. Vi burde kanskje ha tatt hintet når det første denne regjeringen gjorde, var å legge ned Fiskeridepartementet.
Slagordet «Nye ideer og bedre løsninger» har gått slag i slag med kystopprøret mot en politikk med konsekvenser som Riksrevisjonen har påpekt. Kystsamfunn har blitt svekket. Eierkonsentrasjonen har økt, og endringene i fiskeripolitikken har ikke vært godt nok utredet.
Forskjellene har økt i takt med frustrasjonen. I fjor behandlet vi den mye utskjelte kvotemeldingen, som skulle vise vei for fiskerinæringen i lang tid framover. Hvem skulle få fiske? Hvor og hvordan fordeler vi ressursene rettferdig? Et enormt mageplask, for å bruke næringens egne ord. Det som skulle bli løsningen, ble problemet.
Jeg vet ikke om noen næring som hadde akseptert en så stemoderlig behandling. Dette er kanskje god Høyre-politikk, men det er dårlig kystpolitikk. Investeringer er satt på vent. Konflikter mellom landsdelene, mellom store og små, har blusset opp, samtidig som regjeringen med velsignelse fra Fremskrittspartiet setter rekord i antall nye avgifter denne næringen skal betale. Dette skjer på fiskeriministeren og denne regjeringens vakt. Hva gjør egentlig fiskeriministeren for å rydde opp og roe ned temperaturen langs kysten – ja, bortsett fra å skylde på alle andre? Hvilke grep tar fiskeriministeren nå for å gi forutsigbarhet og roe ned kysten og rydde opp?