Spørsmål
Terje Aasland (A): I dag er nær 200 000 mennesker helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Uavhengig av pandemien er utfordringene som norsk næringsliv må løse i årene som kommer, formidable. Fram til 2050 må det etableres én million nye jobber, ifølge Finans Norge. Fram til 2030 skal klimagassutslippene kuttes med 55 pst., og vi har vært vitne til at handelsbalansen er blitt svekket med over 400 mrd. kr fra 2013 fram til nå. Dette er store utfordringer, som ikke går over av seg selv. Man må sørge for at politikken legger til rette for bl.a. at næringslivet kan gripe de mulighetene som er der, og sette oss i stand til å møte disse utfordringene.
Næringsministeren skrev i Finansavisen 9. mars:
Flott skrevet, men det er komplett umulig å forstå ut fra næringsministerens innlegg i Finansavisen, eller for så vidt andre uttalelser hun har kommet med i sin tid som næringsminister, hva hun mener vi er gode til. Næringsministerens eneste svar er brede og generelle virkemidler som er altfor lite treffsikre og for lite målrettede. Brede og generelle virkemidler er i og for seg greit nok, men det kan aldri avløse konkrete og målrettede tiltak, spesielt innenfor de områdene vi mener det er naturlig å satse på, og hvor Norge og norsk næringsliv har særskilte fortrinn.
200 000 utenfor arbeidslivet, én million nye jobber innen 2050, kutt i klimagassutslippene med 55 pst. og en betydelig svekket handelsbalanse er store utfordringer. Disse utfordringene kan kun møtes med en aktiv næringspolitikk og kan ikke løses kun med brede, generelle og til dels passive virkemidler. Vi ser at landene rundt oss jobber langt mer målrettet med skreddersydde tiltak for å få opp eksporten, få opp antall jobber og sikre nye inntekter til landet. Vi mister posisjon hver eneste dag. Likevel foreslår regjeringen å vri virkemiddelapparatet med brede virkemidler.
Mitt spørsmål er: Hva betyr dette for norsk næringsliv i praksis?