"Kongen vælger selv et Raad af stemmeberettigede
norske Borgere."
Utnevnelse av medlemmer til statsrådet skjer i statsråd og ikke
av Kongen personligSe Arne Filflet, Grunnloven kommentarutgave
2005, s. 114.. Ved regjeringsskifte er det således avtroppende
regjering som er konstitusjonelt ansvarligSe Arne Filflet,
grunnloven kommentarutgave, 2005, s. 114-115. for oppnevning
av den nye regjeringen. Det gjelder uavhengig av årsaken til regjeringsskiftet.
Det er vedkommende som får regjeringsoppdraget av Kongen som
i praksis avgjør statsrådets sammensetning, men altså den avtroppende
regjeringen som formelt utnevner den. Det gjelder også utnevning
av statsminister.
Bestemmelsen må leses i lys av at den tilhører en annen forfatningstid
og ble innført i Grunnloven i 1814. Bestemmelsens innhold har derfor
endret seg i betydelig grad etter innføringen av parlamentarismen.Stavan,
Per; Stortinget og Regjering, 1999, s. 237.
Utgangspunktet i Grunnloven var at Kongen selv utpekte sitt råd.
Myndigheten utledes direkte av Grunnloven og verken regjeringen
som sådan, statsminister eller enkeltstatsråder stod til ansvar
for andre enn Kongen. I dette opprinnelige maktfordelingssystem
stod Kongen/regjeringen på egne selvstendige føtter og konflikter
mellom Storting og regjering av konstitusjonell art, ble løst gjennom
riksrettssystemet. Stortinget, det vil si Odelstinget, kunne sette statsminister
og statsråder under tiltale som påtalemyndighet i riksrettssakerJf.
Grl. § 86..
Kongen/regjeringen utledet sin makt direkte av Grunnloven og
det folkevalgte Storting kunne ikke sette andre grenser for Kongens/regjeringens
virksomhet enn den Grunnloven la opp til. Stortingets virksomhet
var således konsentrert om å gi lover og å vedta budsjetter. Dersom
Stortinget beveget seg inn på prerogativenes område, stod det regjeringen
fritt til å se bort fra vedtakene med henvisning til Grunnloven.
Etter at det parlamentariske styringssystemKonstitusjonell
sedvane inntil 2007 da Grunnloven ble endret. fikk innpass
i norsk forfatning har dette bildet endret seg. Regjeringen utleder
ikke lenger sin makt direkte fra Grunnloven eller fungerer i praksis
som Kongens råd. Regjeringen er etter 1884Parlamentarismen
ble innført ved riksrettsdommen mot regjeringen Selmer i 1882–1884,
men utviklet seg i realiteten over tid, etter 1884. avhengig
av å ikke møte mistillit i Stortinget. Det skrives på den måten fordi
det best gir et korrekt bilde av den faktiske situasjonen. Det er
en misforståelse at Regjeringen er avhengig av Stortingets tillit.
I Norsk konstitusjonell rett finnes ikke investiturInvestitur:
Innsettingsvedtak hvor et flertall i parlamentet må slutte seg til
regjeringen med aktiv tillit. Kombineres nær sagt alltid med oppløsningsrett,
slik at nyvalg kan utskrives om parlamentet ikke enes. og
Regjeringen er derfor kun avhengig av å ikke bli møtt med aktiv
mistillit.
Det kan fremstå som en oppkonstruert problemstilling, men en
kan tenke seg at at et avgående storting på sitt siste møte før
nytt storting trer i kraft, kunne vedta at en bestemt person fra
et bestemt parti skal få regjeringsoppdraget, til tross for at flertallet
i det nye storting er et annet enn det avgående storting. På den
måten instruerer Stortinget Kongens valg.
Et annet eksempel kan utledes av Stortingets behandling av den
såkalte Kings-Bay-saken, hvor Sosialistisk Folkeparti (SF) var på
vippen med sine to stortingsmandater. Arbeiderpartiets Einar Gerhardsen
var statsminister. SF stemte for et mistillitsforslag fra den borgelige
opposisjonen, og Gerhardsen måtte levere inn sin søknad om avskjed.
SF fremmet imidlertid et forslag som tillegg til mistillitsforslaget fra
de bergelige partiene: "Stortinget uttaler
at den oppståtte regjeringskrise best kan løses ved at det søkes
dannet en ny regjering med utgangspunkt i Arbeiderpartiets stortingsgruppe." Stortingets
referat, Gustavsen, Finn, Stortingstidende 1962–63, s. 4315.Forslaget
er ikke formulert som et direkte pålegg til Kongen, men som en uttalelse
som Kongen, hvis det var blitt vedtatt, kunne følt seg bundet av.
Dersom Arbeiderpartiet hadde stemt for forslaget, ville det fått
flertall, og Stortinget hadde direkte involvert seg i Kongens myndighet
etter § 12 første ledd. Slik gikk det imidlertid ikke.
I slike situasjoner vil det være sannsynlig at Kongen og hans
råd (den avtoppende regjering) ikke ville føye seg etter et eventuelt
pålegg fra Stortinget. Det finnes også eksempler på at Kongen går
mot anbefalingen fra sitt råd om hvem som bør overta,Kongen
pekte på Arbeiderpartiets Christopher Hornsrud, mot statsminister
Ivar Lykkes klare anbefaling i 1928. men det vil ikke
være avgjørende for Stortingets eventuelle rett til å gi bindende
pålegg. Kongen er bundet til å følge det råd den avtroppende regjering
gir i første omgang.Stavang, Per, Stortinget og regjering,
1999, s. 281.
I realiteten vil Kongen alltid måtte forholde seg til hvordan
Stortinget er sammensatt ved utnevning av statsminister. Spørsmålet
er derfor om bestemmelsen i dag har noe tjenelig innhold eller om
det parlamentariske system har erstattet Kongens makt på dette området.
Forslagsstillerne mener bestemmelsen ikke har noen reell betydning
i dagens parlamentariske styringssystem.
Forslagsstillerne fremmer derfor følgende forslag:
"Grunnloven § 12 første ledd oppheves."