Til Stortinget
Forslagsstillerne mener det er uheldig at posisjoner
går i arv og er derfor prinsipielt imot odelsretten. Odelsretten
er en slektsrett, ingen eiendomsrett, og den bidrar således til
å fremheve betydningen av slekt på bekostning av personlig frihet.
Forslagsstillerne viser til at odelsretten har
eksistert i Norge i mer enn tusen år, men ikke uten debatt. Odelsretten
har vært omdiskutert i flere hundre år, og i dag er den et særnorsk
fenomen som ikke finnes tilsvarende i andre vestlige land. Riksforsamlingen
på Eidsvold i 1814 diskuterte odelslovgivningen, men kom til at
det fortsatt burde være en odelslov og grunnlovfestet dette i § 107:
«Odels- og Aasædesretten maa ikke ophæves». Det var likevel sterk
strid om odelsretten i flere år etter at Grunnloven ble vedtatt. Flere
pekte på at ordningen legitimerte privilegier og opprettholdt en
aristokratisk samfunnsstruktur. Odelsloven ble av flere sett på
som i strid med opplysningstidens idealer om personlig og næringsmessig
frihet, fornuft og tanken om fremskritt.
Forslagsstillerne mener odelsretten er en hindring for
utvikling av gården som næring og bosted. Dersom landbruket skal
ha en viktig plass også i framtidens Norge, krever det etter forslagsstillernes
syn en modernisering. Forslagsstillerne mener framtidens landbruk
er avhengig av at initiativrike, tiltaksomme og kreative mennesker
får anledning til å bosette seg på landbrukseiendommer og utvikle
disse ut fra de mulighetene de ser. For å sikre bosetting og økt mangfold
på bygdene mener forslagsstillerne at det bør bli enklere å få kjøpt
småbruk slik at de som har lyst og engasjement til å drive gårdsbruk
får mulighet til dette. Forslagsstillerne mener en mer aktiv bosettingspolitikk
for de landbrukseiendommene som i all hovedsak er et sted å bo,
er mye viktigere for et levende landbruk enn å beholde odelsretten.
Forslagsstillerne mener videre at flere av de hensyn som dagens
odelsrett ivaretar, og som fremholdes av tilhengere av odelsloven,
kan ivaretas gjennom andre virkemidler av økonomisk og lovmessig
karakter, herunder konsesjonsloven.
Den 23. oktober 2003 avga Odelslovutvalget sin innstilling
(NOU 2003:26) til daværende landbruksminister Lars Sponheim. To
av utvalgets medlemmer (lederen Thor Falkanger og Merethe Storødegård) gikk
inn for å avvikle odelsretten. Forslagsstillerne vil vise til hva
mindretallet skriver på side 173–174:
«Odelsretten er en viktig del av vår rettslige kulturarv,
men dette gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde
odelsretten i våre dagers samfunn. Det kan pekes på en rekke fordeler
ved odelsretten. Noen er rimelig sikre, andre er av en slik art
at det er vanskelig å føre noe eksakt bevis for de samfunnsmessig
gunstige virkninger. I så henseende er det flere forhold i drøftelsen
foran som mindretallet finner grunn til å knytte noen bemerkninger
til: a. Det er fremholdt - etter mindretallets syn med rette – at
‘det sosiale livet til bondefamilien er tett sammenvevd med næringsvirksomheten’
(side 209). Det er ingen klare skiller mellom arbeidsplass og hjem,
og mellom arbeidstid og fritid. Og dette preger naturlig nok tilknytningen
til gården. Spørsmålet er om odelsretten styrker denne tilknytning
på en slik måte at man får et økt samfunnsmessig utbytte av landbruket.
Under punkt 12.3.2 bokstav a om ‘bedre landbruk’, jf. også punkt
12.3.3, gies det uttrykk for at det ikke er sannsynlig at odelsretten
har noen stor betydning for et bedre landbruk, sammenlignet med det
vi ville hatt uten odelsretten. Men det pekes også på at ‘de sosiokulturelle
holdninger og erfaringer spiller en rolle’ – uten at det klargjøres
hva som ligger i disse begreper og den innflytelse odelsretten har hatt
og har i så måte.b. Bo- og driveplikt fremholdes en rekke ganger som
viktige elementer i odelsretten, med betydningsfulle, gunstige samfunnsmessige
virkninger. Mindretallet vil her minne om at boplikten er et forholdsvis nytt
element ved samfunnets kontroll med utnyttelsen av fast eiendom.
Den ble innført i vår lovgivning ved odelsloven og konsesjonsloven,
begge av 1974. Og det samme gjelder driveplikten som en personlig forpliktelse
for eieren (når det sees bort fra de særlige regler som var knyttet
til odelsløsningstilfellene, jf. skjønnsloven av 1. juni 1917 nr.
1 § 76 slik bestemmelsen lød inntil odelsloven av 1974 trådte i
kraft).Etter mindretallets oppfatning kan de hensyn som ligger bak
odelslovens bo- og drivepliktregler like godt varetas gjennom konsesjonslovsystemet.Også
når det gjelder samfunnets kontroll med eiendomsstruktur og eierforhold
mener mindretallet at det som er samfunnsmessig ønskelig, kan varetas gjennom
konsesjonslov sammen med jord og skoglov. Her har samfunnet de nødvendige
instrumenter, og det er da et politisk spørsmål i hvilken utstrekning kontroll-
og reguleringsmulighetene skal utøves.c. Landbruket har en lang
tradisjon for fellesskap i arbeid. Kontrasten til den rettslige
ulikhet det etter odels- og åseteslovgivningen har vært mellom kjønnene,
er således stor. Mindretallet deler fullt ut det syn at det var
betydningsfullt at likestilling i prinsippet ble kjempet igjennom
i 1974, og at de siste rester av forskjellsbehandling forsvinner
dersom Utvalgets forslag legges til grunn. Men en lovbestemmelse
om likestilling – med den signaleffekt den gir – er etter mindretallets
syn ikke en faktor som i våre dager kan tillegges vesentlig betydning
når det spørres om det odelsrettslige system bør opprettholdes.På
den annen side er det ikke vanskelig å peke på at odelsretten i
mange henseender volder problemer og kan skape skarpe konflikter.
Slik må det i noen utstrekning bli med et regelverk Dokument nr.
12 – 2003–2004 som skal dekke livsforhold som er meget uensartede.
Ved den endelige standpunkttagen til odelsrettsinstituttet mener
mindretallet at det er nødvendig å løfte seg litt over detaljene.
Det må aksepteres at det med et omfattende lovverk alltid vil kunne
bli tale om løsninger som kan oppfattes som urimelige eller urettferdige.
Og mangt av det som det i dag rettes kritikk mot, vil forsvinne
eller bli mindre betydningsfullt dersom de forslag som er fremsatt
foran i avsnitt B, blir gjennomført. På dette vis kan man høvle
og høvle, og få bort i alle fall endel skarpe kanter – som en fortsettelse
av det som skjedde i 1974. Men – før eller siden – stilles man overfor
spørsmålet om høvlingen skal fortsette, eller om øksen skal tas
frem. Ved den totalvurdering som således må foretas, er det mindretallets
oppfatning at det i dag ikke lar seg forsvare at – hvis man legger
Landbruksdepartementets tall til grunn – oppimot 80 pst. av landbrukseiendommene,
med dyrket jord og store skog og utmarksstrekninger – skal være
odelsjord. Det vil si at det gjennom fødsel er en stadig snevrere
krets av personer med en fortrinnsrett til disse verdier.Mindretallet
aksepterer – uten at det er nødvendig å foreta noen nærmere kvantifisering
– at odelsretten har gunstige effekter, men disse kan ikke være
tilstrekkelige til å rettferdiggjøre bruddet på likestillingsprinsippet.
I særdeleshet gjelder dette fordi mange av de påberopte fordeler
på en prinsipielt riktigere og på en mer systematisk og effektiv
måte kan ivaretas gjennom andre virkemidler av økonomisk og lovmessig
karakter. Fra den siste kategori nevnes især konsesjonsloven som
gir mulighet for kontroll med erverv av landbruksjord og priser
på landbruksjord så vel som etablering av bo- og driveplikt for
slik eiendom.»
Forslagsstillerne deler denne begrunnelsen.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
§ 107 oppheves.
Trine Skei Grande | Borghild Tenden |
Referert i Stortingets møte 28. september 2012.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Dag Terje Andersen |
president |
28. september 2012