Demokrati betyr folkestyre, og ordet kommer
av de greske ordene demos (folk) og kratos (makt). Den opprinnelige form for
demokrati var direkte demokrati, hvor beslutningene ble tatt direkte
av folket. Denne form for demokrati gjenkjennes i dag i form av
bindende folkeavstemninger. Problemet med folkeavstemninger er at
de er svært ressurskrevende å avholde hvis de skulle omfatte alle
saker. For å løse dette problemet er representativt demokrati i
dag det mest utbredte. I et representativt demokrati velger borgerne
et mindre antall folk til å representere seg. Disse representantene
tar så beslutninger på borgernes vegne. Dette er ordningen i Norge
og de fleste andre demokratisk styrte land.
Opprinnelig varierte antall representanter etter folketallet.
Både 17. mai-grunnloven og november-grunnloven bestemte at det samlede
antall representanter ikke skulle være mindre enn 75 og større enn 100.
Kjøpsteder og landdistriktene valgte hver for seg.
Flere av bestemmelsene om valgordningen som tidligere
var grunnlovsbestemt er nå flyttet til valgloven. De gjenværende
bestemmelsene som er grunnlovfestet finnes i Grunnloven kapittel
C. Dette gjelder bestemmelser om valgdistrikter og at det samlede antall
representanter skal være 169 hvorav 150 velges som distriktsrepresentanter
og 19 som utjevningsmandater.
Etter dagens ordning fordeles antall representanter
til Stortinget etter folketall og landareal. Dette fører til en
skjev fordeling av antall representanter i forhold til velgerne
og medfører at noen velgere teller over dobbelt så mye som andre.
Den skjeve fordelingen skyldes at 150 av Stortingets
169 mandater fordeles etter folketall og areal, der hver innbygger
teller 1 poeng og hver kvadratkilometer i fylket teller 1,8 poeng.
Fordelingen av mandater som skal velges fra hvert distrikt blir
beregnet hvert åttende år av departementet jf. valgloven § 11-3
(1).
I tillegg til de 150 distriktsmandatene har
hvert fylke et utjevningsmandat som gir en mer rettferdig fordeling
mellom partiene på landsbasis, men som i praksis gir en enda skjevere
fordeling mellom fylkene.
En annen begrensning som påvirker valgresultatet
er sperregrensen på 4 pst. For å kunne få utjevningsmandater må
det enkelte parti ha minst 4 pst. oppslutning på landsbasis, jf.
Grunnloven § 59, 5. ledd.
I tillegg til sperregrensen og den skjeve fordelingen
mellom fylkene finnes det andre faktorer som gjør at et flertall
i befolkningen ikke nødvendigvis medfører et flertall på Stortinget.
Dette gjelder blant annet styringstillegget som favoriserer store
partier, og at utjevningsmandatene ikke fullt ut kompenserer for
dette.
Det kompliserte systemet for mandatfordeling
og kandidatkåring er beskrevet i kapittel 11 i valgloven. Valgloven
har bestemmelser om at kongen skal oppnevne et riksvalgstyre som
skal foreta fordelingen av distriktsmandatene mellom valglistene
og fordelingen av utjevningsmandatene på partiene og valgdistriktene.
Ser vi historisk på valgordningen har dette
gitt mange tilfeldige utslag. I 1965 fikk Stortinget borgerlig flertall
for første gang siden krigen, og Per Borten ble statsminister til
tross for at venstresiden fikk 50,7 pst. av stemmene. Det samme
gjentok seg i 1969. I 1973 fikk sosialistene stortingsflertallet
tilbake, men da var det de borgerlige som fikk 52,5 pst. av stemmene.
Det samme skjedde i 1977 da det ble sosialistisk flertall på tinget
etter at de borgerlige hadde fått 52,2 pst. av stemmene.
Ved stortingsvalgene 1981 og i 1989 var det
klart borgerlig flertall blant velgerne, og slik ble det også i
Stortinget.
Ved stortingsvalget i 1985 var det annerledes,
og Willoch kunne fortsette med borgerlig flertall i Stortinget til
tross for at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rød Valgallianse
og Venstre fikk flest stemmer. Venstre gikk til på valg på å samarbeide
i regjering med Arbeiderpartiet. Venstresiden fikk 50,0 pst., mens
Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet
fikk 49,0 pst. Nok et valg der taperne fikk flertall i Stortinget,
og nok en regjering i strid med velgernes ønske.
Ved stortingsvalget i 1993 ble det en riktig
fordeling mellom borgerlige og sosialistiske parter, men fordelingen
mellom partiene ble ikke like rettferdig. Høyre fikk 20,4 pst. og
Senterpartiet fikk 20,1 pst., men Senterpartiet fikk allikevel 4
mandater mer enn Høyre. Bedre var det ikke i 1997. Høyre fikk 15,6 pst.
og Kristelig Folkeparti 14,8 pst. – likevel fikk Kristelig Folkeparti
25 representanter og Høyre bare 23.
Ved stortingsvalgene i 2001, 2005 og 2009 var det
borgerlig flertall blant velgerne, men allikevel fikk de rød-grønne
flertall på Stortinget i både 2005 og 2009.
Tabell 1a nedenfor viser at det er en klar skjevdeling
når man ser antall stortingsrepresentanter fra hvert fylke opp imot
hvor mange som møtte opp for å stemme i hvert enkelt fylke ved stortingsvalget
i 2009.
Situasjonen blir ikke bedre om en ser på antall stemmeberettigede
i hvert fylke, det vil si voksne personer med norsk statsborgerskap,
opp mot antall stortingsrepresentanter fra hvert fylke.
Tabell 1a:
Stemmer per stortingsrepresentant ved stortingsvalget 2009
| Antall fremmøtte valget ’09 | Antall stortings-representanter per fylke | Avgitte stemmer per representant | Hvor mye hver stemme teller vs. snittet |
Oslo | 324 256 | 17 | 19 074 | 83,65 pst. |
Akershus | 302 021 | 16 | 18 876 | 84,52 pst. |
Vestfold | 131 788 | 7 | 18 827 | 84,75 pst. |
Hordaland | 269 613 | 15 | 17 974 | 88,77 pst. |
Rogaland | 227 992 | 13 | 17 538 | 90,97 pst. |
Østfold | 149 924 | 9 | 16 658 | 95,78 pst. |
Sør-Trøndelag | 163 345 | 10 | 16 335 | 97,68 pst. |
Buskerud | 142 864 | 9 | 15 874 | 100,51 pst. |
Telemark | 94 765 | 6 | 15 794 | 101,02 pst. |
Møre og Romsdal | 139 350 | 9 | 15 483 | 103,05 pst. |
Vest-Agder | 92 632 | 6 | 15 439 | 103,34 pst. |
Oppland | 104 848 | 7 | 14 978 | 106,52 pst. |
Aust-Agder | 59 871 | 4 | 14 968 | 106,59 pst. |
Hedmark | 108 679 | 8 | 13 585 | 117,45 pst. |
Nordland | 130 571 | 10 | 13 057 | 122,19 pst. |
Nord-Trøndelag | 72 835 | 6 | 12 139 | 131,43 pst. |
Troms | 84 666 | 7 | 12 095 | 131,91 pst. |
Sogn og Fjordane | 58 951 | 5 | 11 790 | 135,32 pst. |
Finnmark | 37 395 | 5 | 7 479 | 213,33 pst. |
| 2 696 366 | 169 | 15 955 | 100,00 pst. |
Tabellen nedenfor viser at skjevdelingen med hensyn
til antall stemmeberettigede er nesten like stor som skjevdelingen
med hensyn til antall fremmøtte:
Tabell 1b:
Stemmeberettigede per stortingsrepresentant
| Antall stemme-berettigede | Antall stortingsrepresentanter per fylke | Stemmeberettigede per repr | Hvor mye hver stemme teller |
Vestfold | 171 423 | 7 | 24 489 | 85,3 pst. |
Oslo | 416 168 | 17 | 24 480 | 85,3 pst. |
Akershus | 375 622 | 16 | 23 476 | 89,0 pst. |
Hordaland | 344 321 | 15 | 22 955 | 91,0 pst. |
Rogaland | 296 220 | 13 | 22 786 | 91,7 pst. |
Østfold | 201 989 | 9 | 22 443 | 93,1 pst. |
Sør-Trøndelag | 213 863 | 10 | 21 386 | 97,7 pst. |
Telemark | 126 972 | 6 | 21 162 | 98,7 pst. |
Buskerud | 188 044 | 9 | 20 894 | 100,0 pst. |
Møre og Romsdal | 184 975 | 9 | 20 553 | 101,7 pst. |
Vest-Agder | 121 754 | 6 | 20 292 | 103,0 pst. |
Oppland | 141 243 | 7 | 20 178 | 103,5 pst. |
Aust-Agder | 79 489 | 4 | 19 872 | 105,1 pst. |
Hedmark | 146 649 | 8 | 18 331 | 114,0 pst. |
Nordland | 177 796 | 10 | 17 780 | 117,5 pst. |
Troms | 115 670 | 7 | 16 524 | 126,4 pst. |
Nord-Trøndelag | 97 830 | 6 | 16 305 | 128,1 pst. |
Sogn og Fjordane | 78 071 | 5 | 15 614 | 133,8 pst. |
Finnmark | 52 686 | 5 | 10 537 | 198,3 pst. |
| 3 530 785 | 169 | 20 892 | 100,0 pst. |
Til valget 2013 vil innbyggertallet justeres
innenfor dagens system, og dette gir følgende utslag:
Antall representanter pr. fylke 2013–2021 |
Fylke | Innbyggere | Repr. | Repr. | +/- |
| 1/2-2012 | nå | 2013 | |
Østfold | 278 352 | 9 | 9 | 0 |
Akershus | 556 254 | 16 | 17 | 1 |
Oslo | 613 285 | 17 | 19 | 2 |
Hedmark | 192 791 | 8 | 7 | -1 |
Oppland | 187 147 | 7 | 7 | 0 |
Buskerud | 265 164 | 9 | 9 | 0 |
Vestfold | 236 424 | 7 | 7 | 0 |
Telemark | 170 023 | 6 | 6 | 0 |
A Agder | 111 495 | 4 | 4 | 0 |
V Agder | 174 324 | 6 | 6 | 0 |
Rogaland | 443 115 | 13 | 14 | 1 |
Hordaland | 490 570 | 15 | 16 | 1 |
Sogn og F | 108 201 | 5 | 4 | -1 |
Møre og R | 256 628 | 9 | 9 | 0 |
S Trøndelag | 297 950 | 10 | 10 | 0 |
N Trøndelag | 133 390 | 6 | 5 | -1 |
Nordland | 238 320 | 10 | 9 | -1 |
Troms | 158 650 | 7 | 6 | -1 |
Finnmark | 73 787 | 5 | 5 | 0 |
SUM | 4 985 870 | 169 | 169 | - |
Skjevfordelingen mellom fylkene ble tatt opp
i NOU 2001:3 «Velgere, valgordning, valgte» der et mindretall bestående
av Ingrid I. Willoch og Inger-Marie Ytterhorn gikk inn for et system
med flatere fordeling av mandatene:
«Utvalgets medlemmer Ingrid I. Willoch og Inger-Marie
Ytterhorn viser til at valgene bør gi alle velgere lik innflytelse
uavhengig av bosted. Antall representanter fra hvert valgdistrikt
burde derfor ideelt beregnes ut fra antall stemmeberettigede alene. En
faktor som legger stor vekt på areal vil for eksempel kunne føre
til at Finnmark fikk representanter uten å ha innbyggere, og at
det å tilhøre et arealmessig stort fylke gir mer makt til hver velger
enn tilhørighet til mindre fylker. Disse medlemmer ser at det samlende
resultat, med betydelig bedre proporsjonalitet, med mer likeverdighet
for hver enkelt avgitt stemme og innføring av personvalg ved stortingsvalg,
vil gi et bedre og mer rettferdig valgsystem enn i dag. Disse medlemmer
vil derfor, ut fra ønsket om å finne frem til et samlende forslag,
akseptere at areal legges inn som en del av beregningsgrunnlaget. Disse
medlemmer viser også til at tallet 1,8 som arealfaktor har bakgrunn
i reformen i 1953. Kommunikasjon, inkludert telefoni, telefaks og
e-post, har siden blitt forbedret og forenklet og gjort problemene med
kontakt med de sentrale deler av landet ukomplisert og eventuelle
ulemper ved store avstander er betydelig redusert. En arealfaktor
på 1,6 ville derfor gi en bedre sammenheng mellom innbyggertall
og antall mandater.»
Etter forslagsstillerens syn bør antall representanter
i sterkere grad knyttes opp mot antall stemmeberettigede. Dette
kan gjøres ved å redusere faktoren som landarealet utgjør. Da det
kun er norske statsborgere som er stemmeberettigede, bør også norske statsborgere
inngå i grunnlaget for fordelingen av antall representanter. I dag
skjer fordelingen etter landareal og antall innbyggere, uavhengig
av om disse er stemmeberettigede eller ikke ved stortingsvalget.
Nedenfor er det satt opp en rekke alternativer
til utforming av § 57 femte ledd med forskjellige faktorer for landarealet
i beregningen av representasjonen fra det enkelte valgdistrikt,
og med alternativer der «innbyggere» er erstattet med «statsborgere».
Samtlige alternativer er satt opp i to språkversjoner, henholdsvis
i originalspråk og på bokmål og nynorsk, slik at alternativene kan
behandles og eventuelt vedtas selv om Grunnloven skulle bli vedtatt
i nye språkformer i neste periode.