Til Stortinget
Retten til å søke tilflukt i et annet land er internasjonalt
anerkjent. I 1948 vedtok FNs generalforsamling Verdenserklæringen
om menneskerettigheter. Artikkel 14 lyder:
«Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot
forfølgelse.»
(«Everyone has the right to seek and to enjoy in other countries
asylum from persecution»).
Asyl er ikke et presist juridisk begrep, men betegnes som et
fristed for personer som har behov for beskyttelse mot forfølgelse
på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell
sosial gruppe eller politisk oppfatning. Det er konvensjonen om flyktningers
rettslige stilling av 28. juli 1951 (flyktningkonvensjonen) med
tilleggsprotokoll fra 1967 som er den mest sentrale internasjonale
avtalen om beskyttelse mot forfølgelse og overgrep. Konvensjonen
inneholder bestemmelser om hvem som anses som flyktning, hvilke
rettigheter en flyktning har, og hvilke forpliktelser statene har
til å ta imot flyktninger. En av de mest sentrale bestemmelsene
er retten til ikke å bli returnert til områder hvor vedkommendes
liv eller sikkerhet er i fare, jf. konvensjonens artikkel 33 (non
refoulement-prinsippet).
For at en asylsøker skal ha et krav på beskyttelse etter flyktningkonvensjonen,
må risikoen for forfølgelse skyldes en av forfølgelsesgrunnene i
flyktningkonvensjonens artikkel 1A (2): rase, religion, nasjonalitet,
medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning.
Personer som ikke oppfyller vilkårene i flyktningkonvensjonen, kan
likevel ha rett til vern mot utsendelse etter andre menneskerettskonvensjoner.
De mest sentrale bestemmelsene i denne sammenheng er den europeiske
menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3, FNs konvensjon mot tortur
og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller
straff artikkel 3 og FNs konvensjon om sivile og politiske (SP)
rettigheter artikkel 7.
Disse bestemmelsene er i dag reflektert i lov om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) av 15. mai
2008 nr. 35 § 28. Bestemmelsens første og andre ledd lyder:
«En utlending som er i riket eller på norsk grense, skal
etter søknad anerkjennes som flyktning dersom utlendingen
a) har en velbegrunnet frykt for
forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap
i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning,
og er ute av stand til, eller på grunn av slik frykt er uvillig
til, å påberope seg sitt hjemlands beskyttelse, jf. flyktningkonvensjonen 28.
juli 1951 artikkel 1 A og protokoll 31. januar 1967, eller
b) uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare
for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig
eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til
hjemlandet.
En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd,
har rett til oppholdstillatelse (asyl).»
Forslagsstillerne ser på retten til å søke asyl, og å få asyl
dersom man faktisk risikerer forfølgelse, som en menneskerett som
bør lovfestes på et høyere konstitusjonelt nivå enn dagens utlendingslov.
Forslagsstillerne mener derfor det er gode grunner for å synliggjøre
asylretten i Grunnloven.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
§ 93 nytt femte ledd skal lyde:
Enhver har rett til å søke asyl. De nærmere vilkår for innvilgelse
av asyl fastsettes ved lov.
–
Alle har rett til å søkje asyl. Dei nærare vilkåra for å gje
asyl blir fastsette i lov.
Karin Andersen | Heikki Eidsvoll Holmås | Kirsti Bergstø |
Trine Skei Grande | | Abid Q. Raja |
Referert i Stortingets møte 30. september 2016.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Olemic Thommessen |
president |
16. juni 2016