Til Stortinget
I forbindelse med grunnlovsjubileet vedtok Stortinget våren 2014
et stort antall endringer i Grunnloven. Endringene vedrører både
språkform (språklig modernisering, likestilt tekst på nynorsk) og
innhold (særlig menneskerettigheter).
På visse punkter er resultatet skjemmet av språklige feil, av
at grunnlovsteksten – i strid med formålet med den språklige moderniseringen
– avspeiler et annet meningsinnhold enn det som lå i den eldre teksten,
eller av at det naturlige meningsinnholdet i de to språkversjonene
ikke stemmer overens.
De følgende grunnlovsforslagene inviterer Stortinget til å fullføre
2014-reformen ved å rette opp grunnlovsteksten på noen slike punkter.
De tar ikke sikte på å endre det tilsiktede meningsinnholdet i dagens
tekst. Forslag om endringer som på visse punkter ville ha gitt bedre
uttrykk for Stortingets intensjon enn den grunnlovsteksten som faktisk
ble vedtatt, er ikke tatt med.
Forslagene kan for så vidt sammenlignes med endringer for å bringe
grunnlovsteksten i samsvar med språknormen fra 1903 som ble vedtatt
i flere omganger før 2014.
Før den språklige moderniseringen i 2014 kunne Kongen etter § 17
gi midlertidige regler (provisoriske anordninger) om handel, toll,
næringsveier og politi. Mens de tre første av disse kriteriene var
tilnærmet selvforklarende, hadde ordet «politi» et annet og langt
mer omfattende meningsinnhold enn i dag; etter 1814-språkbruk (som
vi fortsatt finner spor av i f.eks. fransk forvaltningsrett) tok
det – grovt sagt – sikte på samfunnsregulering. Mens de tre første
ordene ble tatt uendret inn i den reviderte grunnlovsteksten (på både
bokmål og nynorsk), var det derfor godt begrunnet å erstatte ordet
politi med et mer moderne uttrykk.
Dessverre er den reviderte teksten som ble valgt på dette punkt
(«offentlig forvaltning og regulering»/«offentleg forvaltning og
regulering»), misvisende. Som allerede antydet, gir uttrykket «offentlig/offentleg
regulering» godt uttrykk for meningsinnholdet i det ordet (politi)
som nå ble skjøvet til side. Dette gjelder derimot ikke tillegget
om «forvaltning».
Det terminologiske valget på dette punkt er for det første historisk
ukorrekt, noe som i seg selv står i strid med formålet med den språklige
moderniseringen. Dette gjelder ikke bare ut fra etablert grunnlovsforståelse
før 2014, men også fordi styringen av forvaltningsapparatet i alle
land er undergitt andre regler enn slike som gjelder midlertidige
dekreter mv.
Det er derfor – for det andre – helt overflødig å endre § 17
for å gi Kongen kompetanse til å regulere statsforvaltningen: Slik
kompetanse har helt siden 1814 fulgt av Grunnloven § 3 («Den utøvende
makt er hos Kongen»/«Den utøvende makta er hos Kongen»), supplert
av et antall særbestemmelser («kongelige prerogativer») vedørende
utenriksstyret mv. Innenfor en nyere, parlamentarisk ramme er den kompetanse
for Kongen til å lede den utøvende makt som følger av disse bestemmelsene,
fortsatt et grunntrekk i styringssystemet.
Endelig vil dagens tekst, dersom den skulle tas på alvor, innebære
at Kongens bestemmelser om «offentlig forvaltning» var av midlertidig
karakter; anordninger etter § 17 faller jo bort senest ved avslutningen
av den umiddelbart påfølgende stortingssesjonen. En slik løsning
bryter radikalt med den veletablerte konstitusjonelle ordningen
i Norge. Det er neppe nødvendig å forklare hvorfor den også ville være
svært uheldig.
På denne bakgrunn bør Grunnloven § 17 første passus (før semikolon)
endres slik at ordene «forvaltning og» tas ut, slik at bare «offentlig/offentleg
regulering» blir stående tilbake.
Ved grunnlovsreformen i 2014 fikk nøkkelbestemmelsen i § 49 om
at det er folket som utøver den lovgivende makt, et tillegg om at
Stortingets medlemmer utpekes gjennom frie og hemmelige valg.
I nynorskversjonen angis det – korrekt – at det er «stortingsrepresentantane»
som skal utpekes gjennom slike valg. Bokmålsversjonen angir derimot
at det er «Stortingets representanter» som skal utpekes på denne
måten. Tross advarsler underveis i prosessen står formuleringen
uendret siden Menneskerettighetsutvalgets opprinnelige forslag.
Poenget er her at representanter for Stortinget (bokmålsformuleringen)
er noe annet enn medlemmer av Stortinget.
Stortingspresidenten er den fremste representanten for tinget,
som etter behov også kan la seg representere av en visepresident,
direktøren mv. Men Stortingets valg av presidenter m.fl. er ikke bundet av noe krav om hemmelighet
i den nye grunnlovsbestemmelsens forstand.
Stortingets medlemmer – ofte betegnet som stortingsrepresentanter,
men da skrevet i ett ord – er ikke representanter for Stortinget,
men for velgerne. I samsvar med dette
er formålet med bestemmelsen å grunnlovfeste det (i vår tid) selvsagte
kravet om frie og hemmelige valg av folkets representanter. Dette fremgår
tydelig av nynorskversjonen. Den parallelle teksten på bokmål har
derimot valgt en annen, isolert sett misvisende løsning.
Bokmålsversjonen bør endres i samsvar med dette. Enklest vil
det være å gi det tilsiktede meningsinnholdet uttrykk ved hjelp
av ordet «stortingsrepresentantene» skrevet i ett ord. Hvis genitivformen
ønskes beholdt, kan betegnelsen «Stortingets medlemmer» benyttes.
Her skaper uoverensstemmelsen mellom bokmåls- og nynorskversjonene
uklarhet i forhold til Grunnlovens historiske hovedbegrep om «borger».
Presiseringen av at stemmerett tilkommer både kvinner og menn
kom inn i § 50 i 1913, da kvinner fikk stemmerett på linje med menn.
Den finnes fortsatt i bokmålsversjonen.
Det at lik stemmerett for begge kjønn nå fremtrer som en selvfølge
i vår del av verden, kan nok forklare at Grunnloven på nynorsk taler
om «dei norske borgarane» uten en tilsvarende presisering. Men dette stemmer
ikke med Grunnlovens historiske hovedbegrep om «borger» slik det
fortsatt benyttes i § 119 om verneplikt; det er enighet om at uttrykket
«Enhver statens borger»/«Alle statsborgarane» i den sistnevnte bestemmelsen
sikter bare til menn (den nåværende verneplikten for kvinner bygger
på ordinær lov). Når et tilsvarende uttrykk («dei norske borgarane»)
benyttes i den nynorske teksten uten ytterligere presisering, på
samme måte som i § 119 (begge språkformer), inviterer det altså
til misforståelser.
Samtidig har muligheten til å vedlikeholde et uttrykkelig spor
av den viktige innføringen av alminnelig stemmerett for kvinner
i 1913, gått tapt. Også parallelliteten mellom de to språkversjonene
er svekket på et punkt av stor betydning både praktisk og symbolsk.
På denne bakgrunn bør nynorskversjonen endres slik at begge språkversjoner
presiserer at stemmerett tilkommer både kvinner og menn.
Statslån kan bare opptas etter fullmakt fra Stortinget. Bokmålsversjonen
gjengir den opprinnelige ordlyden i bestemmelsen i modernisert form
(«Det tilkommer Stortinget … å åpne lån på rikets kreditt»). Tross
en noe gammelmodig ordlyd er meningsinnholdet klart. Stortinget
kan bemyndige låneopptak innenfor nærmere angitte rammer; denne
oppgaven har selvsagt nær sammenheng med bevilgningsmyndigheten
etter § 75 bokstav d.
Likevel kan nynorskversjonens ordlyd umiddelbart synes lettere
å forstå («Det høyrer Stortinget til … å ta opp lån på rikets kreditt»).
Men det innholdet som da trer frem, er misvisende: I samsvar med
bestemmelsens etablerte meningsinnhold er det ikke Stortinget som
opptar/tar opp lån. Dette stemmer også med den funksjonsfordelingen
mellom den lovgivende og den utøvende makt som ellers gjelder.
For å unngå misforståelser om bestemmelsens egentlige innhold
og oppnå harmoni mellom de to språkversjonene, bør nynorskversjonen
av § 65 bokstav b endres. Nærmest ligger det vel å gå over til den nedarvete
ordlyden som nå benyttes i bokmålsversjonen. Men det bør også overveies
å uttrykke det tilsiktede meningsinnholdet i et språk som vil være
enklere å forstå, for eksempel ved å si at Stortinget gir «fullmakt»
til å oppta lån.
Bestemmelsen kom inn gjennom menneskerettighetsreformen i 2014.
Ifølge tredje punktum i bokmålsteksten, som i utredningshistorien
er den opprinnelige, skal opplæringen (for barn/born) «ivareta»
den enkeltes evner og behov. På nynorsk har dette blitt til et krav
om å «utvikle» disse evner og behov. I tillegg til at meningen neppe
har vært å utvikle barnas «behov», er det vanskelig å se at dette
språklig uttrykker det samme.
Ut fra målet om to likestilte versjoner av Grunnloven med så
vidt mulig identisk innhold, bør asymmetrien på dette punkt fjernes.
Mest nærliggende vil det nok være å legge ordvalget i bokmålsversjonen
til grunn («ivareta»), noe som på nynorsk passende kan angis som
«ta vare på».
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
§ 17 (første punktum før semikolon) skal lyde:
Kongen kan gi og oppheve anordninger som angår handel, toll,
næringsveier og offentlig regulering;
–
Kongen kan gje og oppheve provisoriske lover om handel, toll,
næringsvegar og offentleg regulering;
§ 49 andre punktum på bokmål skal lyde:
Alternativ 1:
Stortingsrepresentantene velges gjennom frie og hemmelige valg.
Alternativ 2:
Stortingets medlemmer velges gjennom frie og hemmelige valg.
§ 50 første ledd på nynorsk skal lyde:
Røysterett ved stortingsval har dei norske borgarane, menn eller
kvinner, som har fylt 18 år eller fyller 18 år i det året valtinget
blir halde.
§ 75 bokstav b skal lyde:
Alternativ 1 (endring kun på nynorsk):
å opne lån på rikets kreditt;
Alternativ 2:
å gi fullmakt til å åpne lån på rikets kreditt;
–
å gje fullmakt til å opne lån på rikets kreditt;
§ 109 tredje punktum på nynorsk skal lyde:
Opplæringa skal ta vare på evnene til kvart barn og ta omsyn
til dei behova barnet har, og fremje respekt for demokratiet, rettsstaten
og menneskerettane.
Michael Tetzschner | | Sylvi Graham |
Referert i Stortingets møte 30. september 2016.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Olemic Thommessen |
president |
30. september 2016