Til Stortinget
Forslagsstillerne viser til at fisket har vært kystfolkets levebrød
i tusener av år. I 1728 omstøtte Kongen i København en dom avsagt
på Jæren i 1725 av sorenskriver Ulrik Leth. Sistnevnte hadde avgjort
at hummerfisket utenfor Vedøen var privat eid. Kongen la til grunn
at saksøkerne – som var «indrullerede søfolk» og en del matroser
– hadde fri adgang til dette fisket. En annen løsning, tilføyde
Kongen, dersom dommen følges, ville den «drage den onde suite efter sig,
at mange tusinde Mennesker betaget det, hvorved de baade have havt,
bør og kan have deres brød» også i fremtiden, «befales herved at
dommen bliver at ophæve og det maa staae supplicanterne og Andre frit
for at fiske hummer».
Forslagsstillerne viser til at det i dag ikke er tvil om rettstilstanden
om kystfolkets rett til de marine ressurser. Den ble formulert på
følgende måte av en enstemmig næringskomité i Innst. O. nr. 73 (2000–2001)
Innstilling frå næringskomiteen om lov om endring i lov 3. juni
1983 nr. 40 om saltvannsfiske mv. (spesielle kvoteordninger) s.
2 sp. 2):
«Komiteen viste då til fellesmerknaden i Innst. O. nr.
38 (1998–1999) der det heiter at:
’Komiteen vil påpeke at fiskeressursene tilhører det
norske folk, i fellesskap. [Forslagsstillernes utheving] Det
er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner eller selskaper
som kan gis evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt
å høste av og tjene på disse ressursene, mens andre stenges ute
fra å delta i fisket.’ Komiteen meiner dette skal liggja til grunn
også i framtida».
Forslagsstillerne viser til at dette er fulgt opp av Stortinget
i havressurslova, som i § 2 fastsetter følgende:
«Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i
Noreg.»
Som det presiseres i Ot.prp. nr. 20 (2007–2008) Om lov om forvaltning
av viltlevande marine ressursar (havressurslova):
«Fiskeressursene representerer en nasjonal formue, som staten
skal forvalte ved årlige fordelinger ut fra overordnede mål. Den
enkelte reder har således ikke en kvoterett selv om han har en konsesjon
til å drive et bestemt fiske. Kvote tildeles normalt for ett år,
men kan om nødvendig endres i løpet av året, f.eks. av ressurshensyn».
Fisket – og synet på dette – som en nasjonal formue har fått
støtte hos Høyesteretts flertall i plenumssaken om «evigvarende
kvoter» inntatt i (Volstad-saken, H.R. plenumsdom i Rt. 2013 s.
1235, avsnitt 67). Retten la avgjørende vekt på at fisket var fellesskapets
eiendom og at den private fisker som er tildelt kvoter, ikke har
privat eiendomsrett til disse:
«Etter deltakerlover § 12 kan fiske med trål bare utøves etter
spesiell tillatelse i samsvar med de bestemmelser som til enhver
tid er fastsatt i eller i medhold av lov».
Dette er uttrykk for det grunnleggende prinsippet at utøving
av fiske ikke er en rettighet [for enkeltpersoner], men er avhengig
av tillatelse fra offentlig myndighet.
Rettstilstanden er klar, visse former for fisket krever et offentligrettslig
fritak fra forbud mot fiske, og bekrefter at fisket tilhører folket
i Norge.
Grunnet uheldig praksis over en rekke år har et system med omsetning
av kvoter sammen med fartøy fått utvikle seg. Selv om dette trolig
er utilsiktet, har konsekvensene blitt at fiskere har måttet betale
dyrt for å komme inn i fisket. Iht. Senterpartiets utkast til partiprogram
2017–2021 (s. 22) skal de som har blitt tvunget til slikt kjøp for
å kunne drive sin næring, komme skadesløse ut av uføret. Det er
forslagstillernes forutsetning at de dette har skjedd med skattemessig
må få avskrive verdiene slik at de over en 10–15-årsperiode står
i null. De vil deretter kunne tildeles gratis til kommende generasjoner
fiskere.
Prinsippet omfatter også høsting og bruk av andre marine ressurser
slik det fremgår av havressurslova § 2. Staten har forvalteransvaret.
Fiskere og andre utnyttere av marine ressurser som tildeles konsesjoner og
kvoter får disse som bruksrett, som faller tilbake til fellesskapet
ved pensjonsalder eller ved opphør av næringsvirksomhet ved f.eks.
død, oppnådd pensjonsalder, overgang til annet yrke etc. Forslagsstiller foreslår
at dette hevdvunne rettsprinsipp, som er grunnleggende for Norge
og eksistensen av den norske stat, må grunnlovsfestes.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Alternativ 1:
Ny § 111 første ledd skal lyde:
De marine ressurser tilhører det norske folk i fellesskap. Ingen
private kan eie eller selge høstingsretten. Ingen kan for evig og
alltid ekskluderes fra høstingsretten.
–
Dei marine ressursane høyrer til det norske folket i fellesskap.
Ingen private kan eige eller selje haustingsretten. Ingen kan bli
fråteken haustingsretten for evig og alltid.
Alternativ 2:
Ny § 111 a skal lyde:
[Som alternativ 1]
Alternativ 3:
Ny § 112 a skal lyde:
[Som alternativ 1]
Per Olaf Lundteigen | Janne Sjelmo Nordås | Kjersti Toppe |
| Helge Thorheim | |
Referert i Stortingets møte 30. september 2016.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Olemic Thommessen |
president |
30. september 2016