Forslagsstillerne viser til at støy er et betydelig økende problem
i byer og tettsteder, til tross for målsettingen om det motsatte.
Verdens helseorganisasjon har uttalt følgende:
«Støy er et miljøproblem som rammer svært mange mennesker
i Norge i dag. Om lag 1,5 millioner nordmenn er utsatt for et gjennomsnittlig
støynivå over Verdens helseorganisasjon sin anbefalte grense på
55 dB ved boligen sin, og rundt en halv million nordmenn er i stor
grad plaget av støy. Støy i nærmiljø og i egen bolig fra kilder
utenfor bolig, er et økende problem.
Støy bidrar til redusert velvære og mistrivsel, og påvirker derfor
folks atferd og helsetilstand. Stress forårsaket av støy kan blant
annet være en medvirkende årsak til forskjellige helseplager, for
eksempel muskelspenninger og muskelsmerter, og en medvirkende årsaksfaktor
for forhøyet blodtrykk og iskemisk hjertesykdom [sykdom som skyldes
for liten blodtilførsel til selve hjertemuskelen]Verdens
helseorganisasjon, Burden of disease from environmental noise (2011)».
Nyere forskning har også dokumentert sammenheng mellom økt risiko
for kreft og det å leve i gul støysone. Det danske kreftinsitutt,
Mette Sørnesen m.fl. http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0013935115001917Det
danske kreftinstitutt, Mette Sørensen m.fl. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/24338235
Forslagsstillerne mener at alvoret i støyforurensningen fordrer
juridisk bindende grenser for hva som kan tolereres. Støy har i
årenes løp vært søkt redusert og i visse situasjoner også helt fjernet.
Allerede lenge før vi fikk den alminnelige straffelov av 1902 §
350 var det etablert regler om straffesanksjonert forbud mot at
noen «ved … støy eller annen utilbørlig atferd forstyrrer a) den
alminnelige fred og orden … c) omgivelsenes nattero …». Bestemmelsen
var den gang ikke en ny og fremmed fugl i norsk rettslig virkelighet,
men et kasuistisk utslag av et generelt prinsipp om folks rett til
rolige og fredlige omgivelser, jf. den gamle ordning i Norge om
at «den Pligt, det [Politiet] har til at vaage over den offentlige
Ro og forhindre Rolighedsforstyrrelse» (Rt. 1897 side 727, se side 728).
En rekke politivedtekter for Oslo, Drammen (av 27. juni 2011
nr. 663), Kristiansund (av 11. juni 2014 nr. 714), Moss (av 11.
juni 2014 nr. 713) og andre byer og tettsteder, f.eks. Vikna kommune
(av 25. juni 2015 nr. 744), Nedre Eiker kommune (av 9. januar 2015
nr. 24), Rennebu kommune (av 23. juni 2016 nr. 811) m.fl. har bestemmelser
om at ingen må forårsake «støy eller bråk som forstyrrer den alminnelige
ro og orden». Det finnes også en lang rekke bestemmelser om plikten
til å «overholde nattero etter kl. 23.00 og til kl. 06.00». Denne
regels geografiske og diakrone omfang dokumenterer at vi her står
overfor et generelt prinsipp.
Mht. grenser for tiltaksplikt praktiseres i dag forskrift om
begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) av 1. juni
2004 nr. 931, som i del 2, kapittel 5 omfatter støy. Tiltaksplikt
utløses ved gjennomsnittlige støynivå 42 dBA innendørs. Tiltaksgrensen
er å anse som minimumskrav, og forskriften ble kalt en «oppryddingsforskrift»
for gammel støyproblematikk da den ble innført som del av den såkalte
GrenseverdiforskriftenForskrift om grenseverdier for lokal
luftforurensning og støy. i 1998.
Retningslinjer for behandling av støy i arealplanlegging, T-1442/2012,
utgjør et omfattende rammeverktøy for støy. Retningslinjen har likevel
flere svakheter: Den er kun en anbefaling, den gjelder kun når aktuell
planmyndighet vedtar å legge T-1442 til grunn, og den gjelder kun
ved nye, støyende anlegg. Selv når T-1442 anvendes, svekkes støyvernet
ved at terskelnivåene for støy ikke er juridisk bindende med mindre
planmyndighet eller tiltakshaver vedtar dette. Toneangivende verb
er kan eller bør, noen
få ganger skal. Unntaksregler for boligbygging
er svært utbredt. Dispensasjonsbestemmelser er utbredt. Det skal
etter T-1442 ikke bygges støyfølsomme bygg i rød støysone, men det
gis dispensasjoner i stor skala i kommuneplaner.
For forslagsstillerne er det viktig å sikre folk en rett til
å bo i et helsemessig forsvarlig støysvakt miljø: Ingen lovverk
setter konkrete krav til nabostøy, annet enn tekniske installasjoner.
Lovverket rundt støy er vagt, upresist og spredt blant flere lover/forskrifter.
Det er mye forvirring blant publikum og myndighetene om kravene.
Nivået for folks rett til støyfrie og i det minste støysvake
omgivelser (ofte betegnet som tålegrensa) er vernet i grannelova
av 16. juni 1961 nr. 15. I en høyesterettsdom i Rt. 2006 side 486
(Gardermoen) heter det bl.a. (avsnitt 75):
«I Ot.prp.nr.33 (1988-1989) uttaler departementet under henvisning
til denne dommen (Rt-1983-152) at retningslinjene ikke vil være
direkte bindende for tålegrensevurderingen, men et mulig moment
i en bredere skjønnsmessig vurdering. Jeg deler dette syn, men understreker
samtidig at retningslinjene for 2005 om forsvarlige støygrenser
for boligbygging - utarbeidet fra dagens kunnskap om støyproblematikk-
vil være av betydelig interesse i vår sak».
Forslagsstillerne slutter seg til regjeringens syn på at det
«[u]t fra et helsemessig synspunkt er … sterkt ønskelig med
tiltak som bringer støynivået ned for de som er mest støyutsatt.
En skjerping av forskriftskravet anses som et hensiktsmessig virkemiddel
for å bidra til å nå målet om 30 % reduksjon i antall personer som
er utsatt for over 38 dB innendørs støynivå. Regjeringen tar derfor
sikte på at en ytterligere satsing på tiltak for de som er utsatt
for de høyeste støynivåene først og fremst skjer gjennom bruk av
en forskriftsfestet tiltaksgrense. Den største fordelen med en juridisk
bindende grense er at den gir klare og forutsigbare rammer både
for anleggseiere og boligeiere, og klart plasserer tiltaksplikten
hos anleggseierne». (Ot. prp. nr. 33 for 1988–1989 s. 8).
Høyesterett har i Rt. 1983 side 152 (von Krogh – støy fra motorvei)
klarlagt at (s. 159)
«alle ansvarlige myndigheter, i hvert fall siden midten av
1970-årene, har erkjent at støyplagen var et alvorlig problem både
trivsels- og helsemessig, og at samfunnet måtte gjøre en innsats
for å bekjempe den. Ansvarlige myndigheters syn på hvilken støyplage
folk bør kunne utsettes for, vil være et moment som må tillegges
betydning ved den rimelighetsvurdering som er det sentrale kriterium
etter granneloven».
Forslagsstillerne mener erfaringene som er høstet fra utviklingen
siden 1999, der støyplagene spesielt fra vei har vært stadig økende,
gjør at juridisk forankring i forskrifter ikke er tilstrekkelig.
De tiltaksgrenser som til nå har vært praktisert har ikke vært tilstrekkelige
til å redusere støyforurensning, eller til å redusere veksten i
antall støyplagete. Den utøvende makt kan ikke være enerådende
mht. om og hvorvidt tiltak skal iverksettes, slik det er når kravene
utelukkende nedfelles i forskrifter, slik det er i dag. Vi må ta
støyen – som særlig rammer de store byene og tettstedene – på største
alvor. Det gjør vi ved å grunnlovfeste tiltaksplikt og -grenser
ut fra helsemessige hensyn.