Hovedmålene for Regjeringens politikk er
arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle
det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig
utvikling.
Norsk økonomi er sterk. Verdiskapingen
og velferdsnivået er høyt. Yrkesdeltakingen i
Norge er høyere enn i de fleste andre land. Sammenliknet
med 1970-tallet og 1980-tallet var det bedre balanse mellom veksten
i næringer som er utsatt for internasjonal konkurranse og øvrige
deler av økonomien. En sterk økonomi og en balansert økonomisk
utvikling er nødvendige forutsetninger for å kunne
videreutvikle velferden.
Norge er rikt på naturressurser. Petroleumsinntektene
gir oss en handlefrihet få andre land har. Dette gir oss
muligheter for å videreutvikle velferdssamfunnet. Vår
viktigste ressurs er imidlertid arbeidskraften. I et langsiktig
perspektiv avhenger mulighetene for utvikling av velferdsordningene
først og fremst av hvor effektivt vi klarer å utnytte
denne ressursen.
Regjeringen vil videreutvikle det offentlige
tjenestetilbudet. De siste årene har handlingsrommet for finanspolitikken blitt
begrenset av sterk vekst i de sykdomsrelaterte ordningene under
folketrygden. Den sterke veksten i overføringene har sitt
motstykke i at folk trekkes ut av arbeidsmarkedet. Dette bidrar
til å undergrave grunnlaget for verdiskapingen. Derfor
er det viktig med tiltak for å styrke arbeidslinjen i sysselsettings-
og trygdepolitikken.
Regjeringen bygger sin økonomiske politikk på Solidaritetsalternativet,
som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget i 1992 (NOU
1992:26). Solidaritetsalternativet er en helhetlig strategi for
den økonomiske politikken. Regjering og Storting skal gjennom
budsjettpolitikken bidra til en stabil utvikling i produksjon og
sysselsetting. Partene i arbeidslivet skal gjennom moderate lønnsoppgjør
bidra til å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen. Penge-
og valutapolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi
overfor europeiske valutaer. Samtidig sikter struktur- og næringspolitikken
mot å styrke vekstevnen i økonomien,
holde arbeidstyrken høy og arbeidsledigheten lav. Utvalget
for sysselsetting og verdiskaping (Holden-utvalget) avga sin innstilling
i sommer. Et enstemmig utvalg anbefalte å holde fast ved
hovedtrekkene i arbeidsdelingen i den økonomiske politikken.
En hovedutfordring i den økonomiske
politikken er å bringe pris- og kostnadsveksten i Norge
videre ned, til samme nivå som hos våre handelspartnere.
Skjer ikke dette, vil resultatet lett bli en særnorsk høy
rente over lang tid, som sammen med svekket konkurranseevne vil
kunne tvinge fram en tilstramming i den økonomiske politikken,
med omstillingsproblemer og økende arbeidsledighet som
resultat. Både norske erfaringer fra 1980-tallet og internasjonale
erfaringer viser dette.
Utviklingen i inneværende år
og utsiktene for neste år peker klart i retning av at veksttakten
i økonomien er på vei opp. Ny informasjon de siste
månedene tyder på at veksten i den innenlandske
etterspørselen er høyere enn tidligere lagt til
grunn. Etter en vekst i Fastlands-Norges BNP på 0,8 pst.
fra 1998 til 1999, anslås nå veksten til 2G pst.
i år og 1I pst. i 2001. Husholdningenes etterspørsel
ventes å gi de viktigste vekstbidragene de nærmeste
par årene, mens fallet i oljeinvesteringene bidrar til å dempe
aktiviteten. Veksten i BNP i alt anslås til 3H pst. i 2000
og 2H pst. i 2001.
Det er usikkerhet knyttet til den økonomiske
utviklingen framover. Det er mer sannsynlig at etterspørselsveksten
i privat sektor framover blir sterkere enn anslått i denne
meldingen enn at den blir svakere. En fortsatt høy oljepris,
høye boligpriser og optimisme knyttet til den økonomiske
utviklingen kan utløse et fall i spareraten og dermed økt
forbruk i husholdningssektoren, selv om høyere renter trekker
i motsatt retning. Dersom den høye oljeprisen varer ved,
kan fallet i oljeinvesteringene bli mindre enn lagt til grunn. På den
annen side kan det økte kostnadsnivået i norsk næringsliv
bidra til fortsatt tap av markedsandeler og svakere utvikling for
de delene av næringslivet som er utsatt for internasjonal
konkurranse.
Det stilles store krav til den økonomiske
politikken i årene framover. Selv om en ikke kan regne
med så høy vekst de nærmeste årene
som i perioden 1993-1998, vil norsk økonomi trolig i lang
tid framover likevel ligge nær kapasitetsgrensen. De moderate
vekstutsiktene har sammenheng med lav vekst i arbeidsstyrken, først
og fremst på grunn av befolkningsutviklingen, men også som
følge av tendenser til økt tidligpensjonering.
I en situasjon med lite ledig kapasitet i økonomien må det unngås
at en for sterk samlet etterspørsel igjen bidrar til å presse
priser og lønninger opp, slik det har skjedd de siste årene.
Samtidig hviler det et ansvar på partene i arbeidslivet
for å gjennomføre moderate inntektsoppgjør .
Denne moderasjonen må gjelde for alle grupper i samfunnet,
også de med høyest inntekt. En rettferdig fordeling
er et mål for Regjeringens økonomiske politikk.
Finanspolitikken har et hovedansvar for at den
samlede etterspørselen etter varer og tjenester utvikler
seg på en måte som er forenlig med en balansert
utvikling i norsk økonomi. På kort sikt er samtidig
lønnsdannelsen og det inntektspolitiske samarbeidet avgjørende for
lønns- og prisutviklingen. Dersom lønnsveksten
i Norge over lang tid ligger over veksten hos våre handelspartnere,
vil dette føre til svekket konkurranseevne, gradvis nedbygging
av den delen av næringslivet som konkurrerer internasjonalt
og større avhengighet av oljeinntektene.
I meldingen er det lagt til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 235
kroner pr. fat i 2000. Regjeringen legger vekt på at kortsiktige
svingninger i oljeprisen ikke skal påvirke den økonomiske
politikken. For bare halvannet år siden var oljeprisen
en tredel av hva den er nå. En kan ikke basere den økonomiske
politikken på at den høye oljeprisen skal vare
ved. En omfattende bruk av oljeinntekter i tider med høy
oljepris ville kreve at velferdstilbudet reduseres når
oljeinntektene faller. Regjeringen ønsker ikke at velferdstilbudet
skal variere med oljeinntektene og legger derfor vekt på at det
offentlige velferdstilbudet gradvis bygges ut, uavhengig av kortsiktige
svingninger i oljeprisen.
Siden 1971 er 800 mrd. kroner av oljeinntektene brukt
over statsbudsjettet. Regjeringen vil fortsette å bruke
av oljeinntektene for å videreutvikle det offentlige velferdstilbudet.
I dagens konjunktursituasjon ville imidlertid en kraftig økning
i bruken av oljeinntekter forsterke pressproblemene i økonomien,
og pris- og kostnadsveksten ville skyte fart. Det er derfor nødvendig
at en betydelig del av oljeinntektene nå avsettes i Statens
petroleumsfond, i tråd med retningslinjene for den økonomiske
politikken. På denne måten får også kommende
generasjoner glede av petroleumsformuen.
En stor del av de årlige inntektene
fra petroleumsvirksomheten er ikke inntekt i vanlig forstand, men representerer
en omplassering av olje- og gassressurser til finansiell formue.
Dette synliggjøres ved oppbyggingen av kapitalen i Statens
petroleumsfond.
Hovedformålet med budsjettpolitikken er å styre bruken
av fellesskapets midler slik at vi får mest mulig velferd.
Samtidig må budsjettpolitikken bidra til å stabilisere økonomien.
Den må også være opprettholdbar over
tid, slik at det ikke blir nødvendig med store politikkomlegginger
i framtiden som svekker grunnlaget for velferden. Alle statens utgifter
må før eller senere dekkes ved tilsvarende inntekter,
krone for krone. Dette tilsier at alle utgifter bør telle
med samme vekt når man skal prioritere mellom ulike formål,
selv om ulike utgiftstyper kan ha ulike virkninger på aktivitetsnivået
i økonomien.
De neste tiårene vil petroleumsinntektene
etter hvert avta, samtidig som utgiftene til pensjoner og pleie-
og omsorgstjenester vil øke betydelig. Oppbyggingen av kapital
i Petroleumsfondet innebærer imidlertid at Norge har bedre
muligheter enn de fleste andre land til å møte
utfordringer knyttet til en aldrende befolkning.
Statsbudsjettet for 2001 er utformet med sikte
på at det ikke skal bidra til å øke presset
i norsk økonomi. For å motvirke den sterke etterspørselsveksten
i privat sektor foreslår Regjeringen bl.a. å innføre
en konjunkturavgift på 1H pst. av utbetalt lønn
og næringsinntekt.
Hovedtrekkene i budsjettopplegget for 2001 er:
– Et finanspolitisk
nøytralt opplegg, målt ved endringen i det olje-,
rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet.
– En reell økning i innbetalte
skatter og avgifter på knapt 8,9 mrd. kroner. Påløpte
skatter og avgifter, inkludert endringer i barnetrygden, øker
reelt med drøyt 12 mrd. kroner. Av dette utgjør
innføring av konjunkturavgift 9,3 mrd. kroner. Regjeringen foreslår å kompensere
offentlig sektor for denne avgiftsøkningen, slik at konjunkturavgiften
gir om lag 6,8 mrd. kroner i netto påløpt økning.
Netto økning i påløpte skatter og avgifter,
etter kompensasjon, blir knapt 9,6 mrd. kroner. Tilsvarende vil netto økning
i innbetalte skatter og avgifter bli 6,4 mrd. kroner i 2001.
– En reell, underliggende vekst
i statsbudsjettets utgifter på knapt 2H pst. målt
ved anslag på regnskap fra 2000 til 2001, tilsvarende 10,5
mrd. kroner i 2000-priser. Av dette utgjør veksten i folketrygdens
utgifter alene om lag halvparten.
– De samlede inntektene til kommunene
foreslås økt reelt med om lag 5 mrd. kroner i
forhold til inntektsnivået i 2000 slik det ble anslått
i Kommuneøkonomiproposisjonen. Regnet i forhold til anslag på regnskap
for 2000 er den reelle veksten i kommunenes inntekter vel 4 mrd.
kroner, eller vel 1I pst. Kommunene har da blitt kompensert for
kostnadene knyttet til utvidet ferie, ny arbeidstidsavtale for lærerne,
den foreslåtte konjunkturavgiften og momsreformen.
– Statsbudsjettets oljekorrigerte
underskudd i 2001 anslås til 12,0 mrd. kroner. Dette underskuddet foreslås
dekket inn ved en overføring fra Statens petroleumsfond.
– Basert på forutsetningen
om en gjennomsnittlig oljepris i 2001 på 180 kroner pr.
fat anslås statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten til 189,0
mrd. kroner i 2001.
– Netto avsetning til Statens
petroleumsfond, der overføringene til statsbudsjettet er
trukket fra, anslås til 177,0 mrd. kroner. I tillegg kommer
renter og utbytte på oppspart kapital i Petroleumsfondet på 15,2
mrd. kroner. Det samlede overskuddet på statsbudsjettet
og i Statens petroleumsfond, medregnet rente- og utbytteinntekter
i fondet, anslås til 192,2 mrd. kroner i 2001.
– Nettofinansinvesteringer i offentlig
forvaltning anslås til 176,3 mrd. kroner i 2001, tilsvarende 12,5
pst. av BNP. Dette tilsvarer overskuddsbegrepet som benyttes i Maastricht-kriteriene for
offentlige finanser. Offentlig bruttogjeld, slik den er definert
i Maastricht-kriteriene, anslås til knapt 300 mrd. kroner
eller 21 pst. av BNP ved utgangen av 2001. Offentlig forvaltnings
nettofordringer anslås til om lag 860 mrd. kroner eller
60 pst. av BNP ved utgangen av 2001.
Det er i avsnitt 3.1 i meldingen redegjort nærmere
for sentrale utfordringer i den økonomiske politikken.
I avsnitt 3.2 er det redegjort nærmere for finanspolitikken i
2000 og for 2001 og for utfordringer på mellomlang og lang
sikt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
vise til at norsk økonomi nå er på toppen
av en langvarig og sterk konjunkturoppgang, etter en liten pause
høsten 1998 og våren 1999. Det viser seg bl.a. ved
mangel på arbeidskraft i mange sektorer. Bare i helsevesenet
er det nå nesten seks tusen ledige stillinger. Mangelen
på arbeidskraft gir seg bl.a. utslag i en sterkere lønnsvekst
enn i land vi konkurrerer med.
Disse medlemmer viser videre
til at Regjeringen i nasjonalbudsjettet legger til grunn at norsk økonomi
sannsynligvis vil være nær kapasitetsgrensen i flere år
framover, og at mangelen på arbeidskraft vil begrense mulighetene
for vekst i økonomien. I denne situasjonen er det en hovedutfordring å bringe
veksten i priser og kostnader ned på samme nivå som
i de landene vi konkurrerer med. Hvis vi ikke klarer det, kan resultatet
bli at renten i Norge blir høyere enn i de landene vi handler
med, at vår evne til å konkurrere med disse landene
blir svakere og at den delen av næringslivet som konkurrerer
internasjonalt gradvis bygges ned. Det kan igjen føre til
en økende arbeidsledighet, og vil dessuten føre
til at vi blir mer avhengig av inntektene fra oljevirksomheten.
Erfaringene fra 80-tallet tilsier at det vil være tungt å bygge
opp konkurranseutsatt næringsliv igjen, hvis vi først
har bygget det ned gjennom å svekke konkurranseevnen.
Disse medlemmer vil understreke
at hovedmålet for Arbeiderpartiets økonomiske
politikk er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle
det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling.
Disse medlemmer vil peke på at
Arbeiderpartiet bygger sin økonomiske politikk på Solidaritetsalternativet,
som er en helhetlig strategi for den økonomiske politikken.
Partene i arbeidslivet skal gjennom moderate lønnsoppgjør
bidra til å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen. Disse
medlemmer vil understreke at denne moderasjonen må gjelde alle
i samfunnet, også de med høyest inntekt. Disse medlemmer vil
videre peke på at Regjeringen og Stortinget gjennom budsjettpolitikken skal
bidra til stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Penge- og
valutapolitikken skal bidra til stabil kronekurs mot europeiske
valutaer. Strukturpolitikken skal bidra til å styrke vekstevnen
i økonomien og opprettholde en høy sysselsetting
og en lav arbeidsledighet. Disse medlemmer viser
til at utvalget for sysselsetting og verdiskaping (Holdenutvalget)
sommeren 2000 anbefalte å opprettholde denne arbeidsdelingen
i den økonomiske politikken.
Disse medlemmer mener at Solidaritetsalternativet
på store deler av 1990-tallet ga avgjørende bidrag til
den gode økonomiske utviklingen. Fra 1993 fikk Norge en
sterk økonomisk vekst, og arbeidsledigheten ble halvert.
Gjennom en ansvarlig budsjettpolitikk og et vellykket samarbeid
mellom partene i arbeidslivet, ble pris- og kostnadsveksten likevel
lav. Det styrket konkurranseevnen og la grunnlaget for veksten i
konkurranseutsatt virksomhet. Samtidig fikk store grupper økt
reallønn, selv om de nominelle lønnstilleggene
var moderate. Det var først i 1998 vi fikk en langt sterkere lønnsvekst
enn i de landene vi konkurrerer med.
Disse medlemmer legger vekt på at
kortsiktige svingninger i oljeprisen ikke skal påvirke
den økonomiske politikken. En omfattende bruk av oljeinntekter i
tider med en høy oljepris, ville kreve at velferdstilbudet
ble redusert når oljeinntektene synker. Disse medlemmer ønsker
ikke at tilbudet av offentlige tjenester skal svinge i takt med
oljeprisene, og legger derfor vekt på at velferdstilbudet
skal bygges ut gradvis, uavhengig av svingningene i oljeprisen.
De neste tiårene vil petroleumsinntektene
avta, samtidig som utgiftene til pensjoner, samt pleie- og omsorgstjenester
vil øke i takt med at en større andel av befolkningen
blir eldre. Disse medlemmer vil peke på at
de midlene som er spart i Statens Petroleumsfond gir Norge bedre
muligheter enn mange andre land til å møte utfordringen
med en befolkning med mange eldre mennesker.
Disse medlemmer vil dessuten
peke på at i dagens konjunktursituasjon vil en kraftig økning
i bruk av oljeinntektene forsterke pressproblemene i økonomien,
og pris- og kostnadsveksten vil skyte fart. Det er derfor etter disse
medlemmers syn nødvendig å avsette en
betydelig del av oljeinntektene i Statens petroleumsfond. Det er
også nødvendig for å sikre at Norge over
tid har en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sektor.
Disse medlemmer mener at et viktig
mål for budsjettpolitikken er å styre bruken av
midlene, slik at vi får mest mulig velferd igjen for pengene.
I årene framover vil det være mangel på arbeidskraft,
og da vil det være spesielt viktig å fornye offentlig
sektor, slik at tilbudet av offentlig velferdstjenester kan fortsette å vokse,
selv om resurssene er begrenset.
Disse medlemmer vil peke på at
Regjeringens forslag til statsbudsjett ble utformet med sikte på å ikke bidra
til å øke presset i norsk økonomi. Regjeringen foreslo
et budsjett med et oljekorrigert budsjettunderskudd på 12
mrd. kroner, og et nøytralt finanspolitisk opplegg målt
med den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren.
Disse medlemmer vil vise til
at i budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre er øvrige utgiftsøkninger dekket inn.
Budsjettet for 2001 virker derfor fortsatt om lag nøytralt
på økonomien. Disse medlemmer vil
gjøre oppmerksom på at virkningen for statens
utgifter i 2001 som følge at Stortinget har vedtatt å bevilge
1 mrd. kroner mer til pasientbehandling ikke er innarbeidet i disse
anslagene.
Disse medlemmer vil videre vise
til at avtalepartene i budsjettavtalen ble enige om å kompensere kommunene
for økte avsetninger til barne- og etterlattepensjon med
inntil 1,25 mrd. kroner. En slik økning i overføringene
til kommunesektoren vil svekke budsjettbalansen tilsvarende. Disse
medlemmer vil imidlertid peke på at avtalepartene
legger til grunn at overføringene brukes til å bygge
opp pensjonsfond, og derfor er en tvungen sparing på linje
med avsetningen til utvidet ferie i 2000 og 2001. Økte
pensjonsavsetninger innebærer isolert sett lavere aktivitet
i kommunesektoren. Kompensasjonen til kommunene vil motvirke denne
negative effekten, slik at aktiviteten i kommunesektoren totalt
sett opprettholdes.
Disse medlemmer vil peke på at
budsjettavtalen inneholder en del endringer i skatte- og avgiftsopplegget
som hver for seg vil påvirke utviklingen. Det gjelder økningen
i den generelle momssatsen, halvering av matmomsen, økning
i el-avgiften og avgiften på fyringsolje, fjerning av konjunkturavgiften og
innstramming i avskrivingsreglene. Disse medlemmer vil
understreke at disse endringene samlet sett ikke vil føre
til økt prisstigning. Beregninger fra Finansdepartementet
viser at skatte- og avgiftsopplegget i budsjettavtalen gjennom året
gir om lag samme eller litt lavere prisstigning enn anslått
i Nasjonalbudsjettet. Prisveksten vil likevel bli noe høyere
de første månedene i 2001 enn det som var lagt
til grunn.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre mener at velferdssamfunnet skal
videreutvikles og bidra til trygghet for både familier
og enkeltmennesker. Derfor må den økonomiske politikken sikre
et godt utdanningstilbud, pleie og omsorg til de som trenger det
og økonomisk trygghet ved alderdom, uførhet, sykdom
og arbeidsledighet.
Det er i dag kapasitetsproblemer i norsk økonomi. Disse
medlemmer mener det derfor må settes i gang et
arbeid med sikte på å øke tilgangen på arbeidskraft
gjennom bl.a. omskolering/etterutdanning, større fleksibilitet
mellom arbeid og trygd, samt økt arbeidsinnvandring.
Videre mener disse medlemmer det
er et mål i den økonomiske politikken at det legges
opp til stabilitet og forutsigbare rammevilkår. En av utfordringene i
framtida blir å investere deler av statens finansformue i
framtidig verdiskaping, uten å skape inflasjon. En overgang
fra kontantprinsippet til regnskapsprinsippet og bruk av ressursregnskap
bør utredes.
Disse medlemmer viser til budsjettavtalen
med Arbeiderpartiet. Disse medlemmer mener det justerte
opplegget på en bedre måte enn forslaget fra Regjeringen
ivaretar målene i den økonomiske politikken. Budsjettavtalen
gir en bedre situasjon for bedrifter og arbeidsplasser samt en styrket
fordelingsprofil. Disse medlemmer mener dette gir
et bedre grunnlag for verdiskapning, og øker muligheten
for å nå de målsettinger som er lagt
til grunn i finanspolitikken.
Disse medlemmers grunnleggende
målsetting i den økonomiske politikken er å legge
til rette for verdiskapning, arbeid til alle og forsvarlig og langsiktig forvaltning
av naturressurser og miljø. Formuen fra petroleumsvirksomheten må forvaltes
slik at vi løser de sentrale velferdsoppgavene samtidig
som vi unngår å skape press i økonomien.
For disse medlemmer har det vært avgjørende å utarbeide
budsjettendringer som bidrar til å løse sentrale
velferdsoppgaver samtidig som det gir bedre vilkår for
verdiskapning og konkurransedyktige arbeidsplasser over hele landet. Regjeringens
budsjettforslag var basert på store skatte- og avgiftsøkninger,
hovedsakelig for næringslivet. For å trygge bedriftene
og arbeidsplassene har disse medlemmer derfor prioritert å fjerne
Regjeringens forslag til konjunkturavgift, og forslag om innstramminger
i delingsmodellen når det gjelder "tak" og identifikasjonsreglene. Disse
medlemmer støtter heller ikke en fjerning av aksjerabatten og
80-prosentregelen. Disse medlemmer mener
også investeringsavgiften er uheldig og lite tidsriktig.
Ifølge budsjettavtalen skal investeringsavgiften fjernes
fra 1. januar 2002.
Disse medlemmer viser til omtalen
av pengepolitikken, og er enig i at en balansert økonomisk
utvikling med lav pris- og kostnadsvekst er en forutsetning for å oppnå stabilitet
i valutakursen over tid. En nødvendig forutsetning for
velferdssamfunnet er en stabil økonomisk utvikling med
høy sysselsetting. For å opprettholde konkurranseevnen
må den økonomiske politikken innrettes slik at
pris- og kostnadsveksten kommer ned på samme nivå som
hos våre handelspartnere. Dette er også viktig
for å unngå en særnorsk høy
rente i årene framover som rammer ulike grupper tilfeldig.
Disse medlemmer er enig i at
struktur- og næringspolitikken må innrettes for å styrke
vekstevnen i økonomien, samt å holde arbeidsstyrken
høy og arbeidsledigheten lav.
Disse medlemmer legger til grunn
en langsiktig målsetting ved forvaltningen av petroleumsformuen, og
støtter derfor nødvendigheten av at en betydelig
del av oljeinntektene avsettes i Statens petroleumsfond, og på denne
måten kommer kommende generasjoner til gode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
avstand fra den type økonomisk tenkning - korporativ keynesianisme
- som preger den norske økonomiske debatten og som ligger
til grunn for Regjeringens økonomiske opplegg. Korporativ
keynesianisme kjennetegnes ved ensidig fokus på økonomiens
etterspørselsside og overdreven vektlegging av den sektoren
i økonomien hvor de største organisasjonene i
arbeidslivet - LO og NHO - har sin basis, tradisjonell fastlandsindustri.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiets hovedmålsetning i den økonomiske
politikken er økt velferd til folk flest gjennom høyere økonomisk vekst,
lavere skatter og avgifter, en bedring av det offentlige tjenestetilbudet,
lavere ledighet og lav og stabil inflasjon. Lav og stabil inflasjon
er en forutsetning for et lavt og stabilt rentenivå. Disse
medlemmer mener Regjeringens forslag, i tillegg til å øke skatte-
og avgiftsbyrden, vil medføre lav økonomisk vekst
og økt ledighet, og at det ikke gir tilstrekkelige garantier
for lav og stabil inflasjon og dermed heller ikke for lav og stabil
rente.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiet alternative
statsbudsjett hvor partiet fremmer forslag til bevilgninger og skatte-
og avgiftsopplegg over det ordinære statsbudsjett, forslag
til utenlandsbudsjett, strukturtiltak, lovendringsforslag og forslag
til endringer og omorganisering av offentlig virksomhet. Mange forslag
lar seg ikke gjennomføre med virkning for kommende budsjettår,
men vil like fullt være av stor betydning for økonomiens
virkemåte i tiden fremover.
Disse medlemmer har, i motsetning
til regjeringen Stoltenberg, tro på at norsk økonomi
kan vokse ytterligere med lav inflasjon og lavere rente. Det forutsetter
fokus på produktivitetsforbedringer og økt sysselsetting gjennom
kortsiktige og langsiktige tiltak. Disse medlemmer legger
dermed vekt på:
– avgiftsreduksjoner
som øker økonomiens effektivitet og som på kort
sikt får direkte virkning på prisstigningen og
derved også på renten
– skattereduksjoner som øker økonomiens
effektivitet og arbeidsinnsatsen og som får virkning på kjøpekraften
og dermed på fremtidige lønnsoppgjør
– investeringer i forskning, veibygging
og IKT som bereder grunnen for effektivitetsforbedringer og dermed
produktivitetsvekst
– investeringer i sykehusutstyr som
fører til økt pasientbehandling og dermed færre
på trygdeytelser og flere i arbeid
– lovendringsforslag og reformer
som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende
på norsk økonomi
Disse medlemmer mener finanspolitikken bør legges
til rette for økt økonomisk vekst. Disse
medlemmer vil ha en politikk for økonomiens tilbudsside som
gir økt vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP). Høyere
vekst i BNP medfører økte private og offentlige
forbruksmuligheter. Dette gir folk et høyere velferdsnivå.
Det høyere velferdsnivået vil synliggjøres gjennom
høyere disponible inntekter for husholdningene og et langt
bedre offentlig tjenestetilbud.
Regjeringen Stoltenberg legger opp til at vi
bør ha lav økonomisk vekst de nærmeste årene
for å forhindre "overoppheting", et "for stramt arbeidsmarked"
og "tapt konkurranseevne". Regjeringens forslag om konjunkturavgift,
dobbel beskatning av bedriftens driftsresultat og økt merverdiavgift m.m.,
vil bidra til å realisere denne forfeilede målsetningen.
Også den forrige arbeiderpartiregjeringens langtidsprogram
la opp til svært lav økonomisk vekst langt inn
i dette århundre. Hvis denne lave vekstbanen blir realisert,
vil Norge gå fra å være et av verdens
rikeste land, målt i BNP pr. innbygger, til et land som
ligger på jumboplass i OECD-sammenheng. Disse medlemmer tar
sterk avstand fra Regjeringens uambisiøse og pessimistiske vekststrategi.
Disse medlemmer mener det er
uansvarlig av Regjeringen ikke å legge frem et budsjett
som kan bidra til å snu denne trenden. Regjeringen legger
i stedet frem et budsjett med skatte- og avgiftsøkninger som
vil dempe sysselsettingen, øke ledigheten, øke ineffektiviteten
og holde veksten nede.
Også en stor del av debatten om statsbudsjettet
unnlater å ta opp de reelle underliggende problemer i norsk økonomi.
Det legges alt for mye vekt på budsjettbalansen og hvorvidt
budsjettet virker nøytralt på etterspørselen.
Det er en for ensidig fokusering på økonomiens etterspørselsside
og rammevilkårene for tradisjonell fastlandsindustri.
Økonomisk vekst fremmes av politikk som
stimulerer folk til å arbeide og av politikk som gjør
at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke
ved at det legges til rette for økt investering i norsk økonomi,
og at den kapitalen og arbeidskraften som er tilgjengelig brukes på en
mer effektiv måte. Studier har vist at det er enorme effektivitetstap
i norsk økonomi på grunn av politisk styrt sløsing
med ressursene. Fremskrittspartiets alternative budsjett vil stimulere økonomiens
tilbudsside, både ved å øke tilgangen
på arbeidskraft og ved å øke produktiviteten
i økonomien.
Viktige grep i tilbudssidepolitikken vil etter disse medlemmers oppfatning
være:
– aktiv
styrking av produktiviteten i offentlig og skjermet privat sektor
– aktiv innovasjonspolitikk som
styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler
av arbeidslivet
– et internasjonalt konkurransedyktig
utdanningssystem
– en forskningspolitikk som skaper
forutsetninger for ny verdiskapning
– en infrastrukturpolitikk som
sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet
har behov for
– en arbeidsmarkedspolitikk med
vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet
og omstilling
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet har en næringsnøytral finanspolitikk.
Målet er å øke den økonomiske
veksten. Det er av underordnet betydning hvor veksten kommer, og
i mange tilfeller er det umulig å styre veksten næringsmessig
og bransjemessig ved hjelp av politiske grep. Økonomisk
vekst kan komme både fra privat og offentlig sektor, og
det kan komme både fra konkurranseutsatt og skjermet sektor.
Investeringer i offentlig eiet realkapital som
sykehus og transportnett vil øke veksten både
i offentlig og privat verdiskapning. Disse medlemmer mener
at Regjeringen lar den offentlige realkapitalen og dermed det offentlige
tjenestetilbudet forvitre. Det må investeres mer i offentlig
sektor, spesielt innen helse- og omsorgssektoren, slik at folk flest
kan få et bedre tilbud av offentlige tjenester. Konkurranseutsetting
og privatisering vil øke effektiviteten i tjenesteproduksjonen, og
kan gjennomføres selv om det offentlige har ansvaret for
finansieringen og kvalitetssikringen av tjenestene.
Økt økonomisk vekst kan også medføre
at styrkeforholdet mellom de forskjellige næringene endres,
f.eks. ved at såkalt skjermet sektor vokser mer enn tradisjonell
konkurranseutsatt sektor. Disse medlemmer vil ikke
bruke finanspolitikken til å forhindre en slik utvikling,
fordi det også vil medføre generelt lavere økonomisk
vekst.
Disse medlemmer mener det er
en inngrodd oppfatning i det etablerte politiske og økonomiske miljø som
går på at økt økonomisk vekst vil
føre til økt inflasjon. Disse medlemmer tar
avstand fra denne oppfatningen. Det er ikke belegg for en påstand
om at økt vekst vil føre til økt inflasjon.
Etter disse medlemmers oppfatninger
inflasjon et monetært fenomen, og skyldes at tilbudet av
penger, som blir kontrollert av Norges Bank, vokser hurtigere enn
etterspørselen etter penger. Etterspørselen etter penger-
hvor mye husholdninger og bedrifter ønsker å plassere
av sin formue i likvide midler- avhenger bl.a. av den økonomiske
veksten. Økt økonomisk vekst vil medføre økt
etterspørsel etter penger. For gitt tilbud av penger, som
blir bestemt av Norges Bank, vil dette medføre lavere inflasjon.
Fremskrittspartiets økonomiske opplegg vil således
i seg selv medføre lavere inflasjon og derfor lavere nominell
rente.
Disse medlemmer mener Regjeringens
forslag til statsbudsjett legger opp til en enorm statlig finansiell
sparing. Sparingen skal i all hovedsak, gjennom oljefondet, plasseres
i utlandet. Oljefondet forventes i følge nasjonalbudsjettet å øke
med 192,2 mrd. kroner i 2001. Dette utgjør 78,3 pst. av
samlet forventet sparing i Norge i 2001.
Disse medlemmer viser til at
oljefondets andel av den samlede forventede sparing er formidabel.
Enda mer interessant for å illustrere ansvarligheten i å bruke mer
av oljerikdommen, er det å se på om bruken av oljepenger
i dag tapper ut engangsnaturressurser, fremfor å spare
eller omplassere formuen som ligger bundet i naturressursene.
Disse medlemmer erkjenner at
en del av oljeinntektene - den såkalte oljerenten - i prinsippet
er uttapping av ikke-fornybare ressurser, og at vi som nasjon, for å sikre
den økonomiske utviklingen på lang sikt, ikke
kan la forbruket følge de årlige svingninger i oljerenten. Disse
medlemmer erkjenner også at offentlig finansiell
sparing vil være nødvendig for å dekke
forpliktelser det offentlige har med hensyn til fremtidige overføringer,
overføringer som forventes å øke når
oljerenten reduseres.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har beregnet totalformuen fra olje til pr. 1. januar
2001 til å være 2 050 mrd. kroner i 2001-kroner.
Dette er basert på anslagene for oljepriser og petroleumsproduksjon, samt
en realrente på 4 pst. Statens andel av formuen, definert
som statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten,
anslås til 1 870 mrd. kroner (2001-kroner). Petroleumsformuen
gir grunnlag for permanentinntekt eller langsiktig årlig
avkastning på ca. 75 mrd. kroner (statens andel i 2001).
I Nasjonalbudsjettet side 71 skriver Regjeringen følgende:
"De årlige inntektene fra petroleumsvirksomheten er ikke
inntekter i vanlig forstand, men er i realiteten en omplassering
av olje- og gassressurser til finansiell formue i utlandet. Dette
synliggjøres ved at nedbyggingen av olje- og gassreservene
motsvares av oppsparing i Statens Petroleumsfond."
Videre skriver Regjeringen følgende
på side 91:
"Et bedre mål for statens langsiktige petroleumsinntekter
er permanentinntekten, definert som den årlige realavkastningen
på petroleumsformuen."
Permanentinntekten er dermed Regjeringens mål
på hvor mye som kan brukes av oljeinntektene uten at grunnlaget
for fremtidig bruk av oljeinntektene svekkes.
Disse medlemmer vil imidlertid
påpeke at oljerenten, ikke de samlede oljeinntektene, vil
være et godt mål på uttømming
av ressurser i oljesektoren. Øvrige oljeinntekter, som
skyldes at det brukes realkapital og arbeidskraft i oljesektoren,
er fullt ut sammenlignbare med øvrig verdiskapning i Norge
og kan i prinsippet forbrukes uten at grunnlaget for fremtidig verdiskapning
reduseres. Det samme gjelder den årlige avkastningen på oljefondet.
Disse medlemmer vil påpeke
at langsiktig ansvarlighet i finanspolitikken først og
fremst dreier seg om å øke samlet verdiskapning.
Sparing av oljeinntekter har ikke noen verdi i seg selv. Poenget
er at vi sørger for størst mulig verdiskapning
nå og i fremtiden. Grunnlaget for vekst i verdiskapning
legges gjennom ansvarlig investering i ulike former for formue som
gir avkastning, og ved å legge til rette rammevilkårene
slik at ressursene blir brukt best mulig.
Omplassering av oljeformuen i annen formue er
ikke det samme som omplassering av oljeformuen i statlig eiet utenlandsk
finansiell formue. Statlig innenlands finansiell formue, investering
i offentlig realkapital og økt investering i privat realkapital
og i menneskelig kapital (utdanning) er likestilt med plassering
av oljerenten i utlandet med hensyn til forsvarlig formuesforvaltning.
Sparing i utlandet vil gi avkastning, og denne
avkastningen vil kunne føre til at samlet verdiskapning
i fremtiden blir høyere enn BNP. Men det er viktig å være
klar over at det kan være et negativt samspill mellom statlig
sparing i utlandet og veksten i BNP. Hvis den statlige sparingen
medfører en lavere vekstrate i BNP enn vi kunne hatt ved
et lavere nivå på statens budsjettoverskudd, vil
det medføre at samlet verdiskapning blir lavere enn hva
vi kunne hatt med et lavere nivå på den statlige
sparingen i utlandet. Vi kan spare oss til fant! Selv en meget liten økning
i årlig vekstrate i BNP vil lett kompensere for den avkastningen
som oljefondet vil gi.
På bakgrunn av disse forhold tar disse
medlemmer sterk avstand fra grunnløse påstander
om at økt bruk av oljepenger, i betydning redusert statlig
sparing i utenlandsk finansiell formue, er uansvarlig finanspolitikk.
Ansvarlig finanspolitikk legger til rette for økt vekst,
og sikrer samtidig fremtidige statlige finansielle forpliktelser. Økt
vekst vil i seg selv gi staten finansielt handlingsrom i fremtiden.
Etter disse medlemmers oppfatning
bør store deler av oljeformuen brukes til å fondsbasere
pensjonssystemet. Dette vil redusere risikoen knyttet til at det
er budsjettprosessen som bestemmer hvor mye av oljeinntektene som
hvert år havner i fondet og ikke minst risikoen befolkningen
står overfor hva gjelder retten til utbetalt pensjon. Staten
bør dermed overføre verdier til befolkningen og
samtidig fondsbasere pensjonsutgiftene.
Driftsoverskuddet, altså hva Norge
sparer i utlandet (samlet nasjonal inntekt i perioden - samlet forbruk
og samlet investering i Norge i samme periode) - når stadig
nye rekorder. For første halvår 2000 har Norge spart
79 mrd. kroner i utlandet. Dette betyr at samlet innenlandsk etterspørsel
(forbruk + investering) var 79 mrd. kroner mindre enn samlet
inntekt. Etterspørselen er med andre ord svært
mye mindre enn nasjonens inntekt.
En økning i samlet innenlandsk etterspørsel
vil føre til mindre sparing i utlandet. Med hensyn til
bruk av varer og tjenester vil dette ha medføre økt
import og/eller redusert eksport, det vil si redusert driftsoverskudd.
Disse medlemmer mener det ikke
er noe grunnlag for å hevde at en reduksjon av sparingen i
utlandet vil medføre økt inflasjon, og derfor
heller ikke for å hevde at økt etterspørsel
vil medføre økt rente. En omlegging av finanspolitikken vil
bety økt bruk av inntekt, ikke økt bruk av penger-
i betydningen en oppblåsing av pengemengden.
Som nasjon har vi allerede inntekten. Spørsmålet
er hvor mye vi skal benytte til forbruk og investering i Norge og
hvor mye vi skal salte ned i utlandet.
Disse medlemmer mener at strukturpolitikken tillegges
altfor liten vekt i den økonomiske politikken. Finanspolitikk er
i høyeste grad strukturpolitikk. Nivået på skattesatser,
avgiftssatser, støtteordninger osv., påvirker
folks adferd med hensyn til sparing, arbeid og investering, og dermed
utviklingen i økonomiens tilbudsside. Dette tas det generelt
for lite hensyn til i budsjettet. Regjeringen forholder seg altfor
passivt til økonomiens langsiktige vekstrate. Selv en liten økning
i årlig vekstrate vil få enorm betydning for fremtidig
levestandard.
Disse medlemmer vil, i tillegg
til skatte- og avgiftsforslag, fremme forslag om en rekke strukturtiltak.
Disse medlemmer viser for øvrig
til den inngåtte budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre og vår omtale
av denne under kap. 3.1.2.1.2 i denne innstilling.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyres budsjettforslag for 2001 angir et klart alternativ
til de øvrige partienes politikk. Høyre har inntatt et
krystallklart standpunkt om å bevare og videreutvikle konkurranseutsatt
næringsliv - over hele landet. Et sterkt næringsliv
er grunnlaget for de offentlige velferdstjenestene. Når
landene rundt oss senker skattene for å styrke næringslivet,
kan ikke vi gå i motsatt retning. Derfor foreslår
Høyre i statsbudsjettet for 2001 skatte- og avgiftslettelser
på 20,1 mrd. kroner, sammenlignet med regjeringen Stoltenbergs
forslag. Høyre går imot alle Regjeringens næringsfiendtlige forslag
om skatte- og avgiftsøkninger. Samtidig forsterker Høyre
lettelsene i drivstoffavgiftene og alkoholavgiftene, og foreslår
betydelige skatte- og avgiftslettelser på andre områder.
Med Høyres skatte- og avgiftsopplegg vil alle få beholde
mer av egen inntekt.
Disse medlemmer foreslår
samtidig å styrke den offentlige satsingen på sentrale
områder. Høyre foreslår mer til veiinvesteringer,
mer til utdanning og forskning, et ekstraordinært løft
for å oppfylle behandlingsgarantien ved å kjøpe
sykehusoperasjoner i utlandet, samt mer til forsvaret. Videre går
Høyre inn for en styrking av barnefamilienes økonomi,
bl.a. gjennom barnetrygden og tilskuddet til barnehagene.
Disse medlemmer viser til at
Høyres alternative statsbudsjett har samme stramhet som
Regjeringens forslag, målt ved den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte
budsjettindikatoren. Innenfor denne rammen innebærer Høyres
budsjettforslag en reell, underliggende utgiftsvekst på -1
pst., mot Regjeringens forslag på +2,5 pst. Dette
oppnås ved at Høyre foreslår å redusere
de offentlige utgiftene i 2001 med 16 mrd. kroner, som brukes til å gi
skattelettelser med bokført virkning for 2001 av samme
omfang. Den samlete skattelettelsen i Høyres alternativ
er 20,1 mrd. kroner. Statistisk Sentralbyrå har beregnet
virkningene av Høyres budsjettalternativ. Beregningene
viser at Høyres budsjettforslag som kombinerer avgiftslettelser
med et nøytralt finanspolitisk opplegg, gir markert lavere
prisvekst enn Regjeringens budsjettforslag, både på kort
og lang sikt. Redusert inflasjonstakt bidrar samtidig til å redusere
rentenivået. Industriens konkurranseevne styrkes som følge
av lavere nominell lønnsvekst. Til tross for redusert nominell
lønnsvekst sørger prisnedgangen for at reallønnen øker
sammenlignet med Regjeringens opplegg. Både sysselsetting og
arbeidstilbud øker noe, mens ledigheten holder seg om lag
uendret. Høyres budsjettforslag gir om lag uendret aktivitetsnivå i norsk økonomi
i 2001, men høyere vekst i årene etter.
Disse medlemmer legger stor vekt
på endringer som vil gi en mer velfungerende økonomi,
og som dermed vil legge grunnlag for økt velferd og verdiskaping. Arbeidskraft
er den største knapphetsfaktoren i Norge i dag. Høyres
tiltakspakke for å bedre tilgangen på arbeidskraft
er derfor særlig viktig. Sammen med omorganisering, konkurranseutsetting,
privatisering og deregulering vil dette føre til økt
velferd i det norske samfunnet i årene som kommer.
Samtidig legger disse medlemmer vekt
på at det er viktig å føre en finanspolitikk som
kan bidra til lavere rente. I dag er det unge i etableringsfasen
og andre med store lån som betaler regningen for manglende
evne eller vilje til prioritering i finanspolitikken. Høyre
går inn for lavere bevilgninger til offentlig tiltak som
ikke har høy prioritet, reduserte bevilgninger til offentlig
forvaltning som en konsekvens av, og som en spore til, effektivisering.
Samtidig foreslår Høyre å innføre
egenandel i sykelønnsordningen og å stramme inn
regelverket for uføretrygding og AFP. Disse tiltakene er
helt nødvendige for å bedre tilgangen på arbeidskraft
og dermed legge til rette for høyere vekst i norsk økonomi.
Samtidig innebærer den kraftige veksten i sykefravær og
uføretrygding en stor belastning for statens utgifter,
som det er nødvendig å få kontroll over.
Disse medlemmer mener arbeiderpartiregjeringens
forslag til statsbudsjett representerer et alvorlig feilgrep i den økonomiske
politikken. Regjeringens forslag går i feil retning i nærings-
og skattepolitikken og mangler helt nødvendige grep for å øke
produktiviteten i Norge, både i privat og offentlig sektor.
Disse medlemmer konstaterer at
Regjeringens forslag til statsbudsjett setter en endelig sluttstrek
for den brede politiske enighet det har vært om hovedretningen
for næringspolitikken; å ta vare på og
videreutvikle næringslivet. Forslaget om konjunkturavgift vil bidra
til å redusere konkurranseutsatt næringsliv, og begrunnes
med at det skal gis rom for vekst i offentlig sektor. Forslaget
om utbytteskatt bryter med forliket om skattereformen fra 1992,
og innebærer at de som satser sine penger på næringsvirksomhet
skal ha høyere skatt enn de som passivt plasserer pengene
i banken. Forslagene om innstramminger i delingsmodellen vil særlig
ramme de aktive eierne i små og mellomstore bedrifter,
og dermed hindre fremveksten av ny næringsvirksomhet. Arbeiderpartiet
og regjeringen Stoltenberg har tatt et klart valg; fortsette den
kraftige ekspansjonen av offentlig sektor, og et like klart valg om å bygge
ned næringslivet.
Disse medlemmer er bekymret over
at regjeringen Stoltenberg ikke evner å ta tak i den utfordringen det
er å reformere offentlig sektor, for å gjøre
den mer effektiv, brukerorientert og rettet inn mot å levere
tjenester av høy kvalitet til rett tid. Spede tilløp
til endringer er møtt med massive protester i eget parti.
Det konkrete resultatet så langt er et statsbudsjett som
skal overbevise fornyelsesmotstanderne i Arbeiderpartiet om at 70-talls-sosialismen
fortsatt lever. Dette har regjeringen Stoltenberg lykkes med!
Disse medlemmer avviser at den
eneste løsningen på problemene i offentlig sektor
er å pøse ut enda mer penger og fortsette den
kraftige veksten. Det hevdes at vi står overfor offentlig
fattigdom. Dette er en feilaktig oppfatning. Problemet er snarere
manglende vilje til effektivisering, avbyråkratisering
og konkurranseutsetting i offentlig sektor. Det fører til
at det blir mindre ressurser til vedlikehold av skoler, veier, helse og
eldreomsorg. Norge har flest leger pr. innbygger i Europa, men likevel
legemangel. Ingen land i OECD-området bruker så mye
penger pr. elev som Norge. Likevel har vi en skole som ikke er god
nok. Da er det ikke bare mangelen på ressurser det står
på, men vilje til omstilling og nytenkning. Det er et åpenbart
potensiale for å få langt flere og bedre tjenester
ut av hver skattekrone som brukes til offentlig virksomhet. Derfor
kombinerer Høyre økt satsing på offentlige
kjerneoppgaver med reduserte bevilgninger til andre deler av offentlig
sektor. Dette vil bidra til økt fokus på effektivisering
i det offentlige.
Disse medlemmer vil forvalte
petroleumsformuen slik at velstanden i Norge blir størst
mulig - på kort og lang sikt. For disse medlemmer er
det avgjørende å bruke oljemilliardene på en
best mulig måte og på riktig tidspunkt. Variasjon
i oljeprisene gir store utslag på statens samlede inntekter
fra år til år. Dersom man lar kortsiktige svingninger
i oljeprisen virke inn på offentlige utgifter og inntekter
vil det føre til dramatiske og uholdbare svingninger i
det offentlige velferdstilbudet og i rammevilkårene for
den enkelte og næringslivet. En slik politikk vil også føre
til økt ustabilitet i priser, lønninger, valutakurs
og renter. Resultatet blir større uforutsigbarhet for den
enkelte. For disse medlemmer er det derfor viktig
at bruken av oljepengene ikke styres av kortsiktige svingninger
i oljeprisen, enten oljeprisen går opp eller ned. Selv om
oljeprisen nå er høy, og ligger over 30 dollar
pr. fat, er det mindre enn 2 år siden oljeprisen ble notert
til under 10 dollar pr. fat. Dette viser den grunnleggende usikkerheten
som er knyttet til oljeinntektene.
Samtidig er det et faktum at produksjonen av
olje og gass nå er på, eller svært nær,
toppen. I tillegg er dollarkursen sterk. I årene og tiårene
som kommer vil produksjonen, og dermed inntektene, falle. Også dette
tilsier at de rekordhøye oljeinntektene vi nå ser,
ikke kan være styrende for hva som er riktig bruk av oljepengene
i et langsiktig perspektiv.
Det er bred enighet om at vesentlig økt
bruk av oljepenger i dag vil føre til en nedbygging av
konkurranseutsatt sektor, gjennom enda høyere rente, styrket
kronekurs og/eller økt inflasjon. Disse
medlemmer vil sterkt advare mot å bygge ned konkurranseutsatt
næringsliv basert på mer eller mindre fromme ønsker
om fremtidig oljepris. Her er det ikke rom for å feile.
Det er langt vanskeligere å la internasjonalt konkurransedyktige
bedrifter bygge seg opp enn det er å rive dem bort. Selv
om utviklingen innenfor næringslivet uansett krever omstilling,
og mange av fremtidens vinnerbedrifter sannsynligvis ikke finnes
i dag, er det avgjørende å ta vare på den
kompetansen som finnes i dagens konkurranseutsatte næringsliv.
Det er denne kompetansen fremtidens næringsliv skal bygge
videre på.
Høyere rente som følge av økt
bruk av oljepenger i norsk økonomi vil ramme unge i etableringsfasen
og bedrifter svært hardt. Disse medlemmer kan
ikke slutte seg til en politikk der de som tåler det minst
skal betale regningen for manglende evne til prioritering i finanspolitikken.
Disse medlemmer mener også at økte
offentlige utgifter vil forhindre en helt nødvendig omstilling
og effektivisering av offentlig sektor. På svært
mange områder i det offentlige er ikke mangel på penger
det grunnleggende problemet, men at ressursene ikke brukes på den
beste og mest effektive måten. Disse medlemmer mener
at utfordringene vi står overfor i helsesektoren og på andre
områder kan løses uten at vi bygger ned konkurranseutsatt
sektor gjennom høyere skatter eller økt bruk av
oljepenger innenlands.
Samtidig er det bred enighet om at mangel på arbeidskraft
er et av de største problemene i norsk økonomi
i dag. Det hjelper ikke å bevilge mer penger til gode formål,
hvis det ikke er mulig å ansette flere folk for pengene.
Dette er situasjonen innenfor mange sektorer i dag. Økte
bevilgninger vil i mange tilfeller derfor kun bidra til økt
kostnadsvekst, uten nevneverdig effekt på tjenestetilbudet.
Tiltak for å bedre tilgangen på arbeidskraft,
sammen med øvrige tiltak for å øke produktiviteten
i samfunnet, vil dermed være en langt bedre måte å styrke
også det offentlige tjenestetilbudet på.
Disse medlemmer legger også stor
vekt på at petroleumsformuen forvaltes på vegne
av fremtidige generasjoner. Dagens generasjoner har ingen rett til å bruke
opp ressurser som også tilhører dem som kommer
etter oss. Ifølge beregninger i Nasjonalbudsjettet 2001
har vi siden begynnelsen av oljealderen brukt til sammen 800 mrd.
kroner av petroleumsinntektene, mens det ved utgangen av 2000 vil
være avsatt om lag 385 mrd. kroner i Petroleumsfondet.
Vi har dermed brukt langt mer av oljeinntektene enn vi har spart.
Beregninger viser også at generasjonsregnskapet
for 2001 vil være omtrent i balanse. Dette innebærer
grovt sett at en kan videreføre dagens offentlige sektor
og tjenestetilbud uten å øke skattene for fremtidige
generasjoner. Selv om slike beregninger åpenbart er usikre, trekker
også dette i retning av at det ikke er riktig å bruke
mer av petroleumsinntektene i budsjettet for 2001.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at dagens Norge er mulighetens samfunn. Den økonomiske
situasjonen er svært god. Sammenhengende økonomisk
vekst siden tidlig på 1990-tallet, svært høy
oljepris og lav arbeidsledighet innebærer at det store
flertallet av Norges befolkning har en svært god levestandard.
Nordmenn har det bedre i dag enn noen har hatt det før
dem gjennom historien, og langt bedre enn de fleste av klodens øvrige
innbyggere. Dette medlem understreker at landet trenger
en økonomisk politikk som tar sikte på å gjøre
Norge til et foregangsland i forhold til rettferdig fordeling og
miljø, samtidig som vi legger til rette for bærekraftig
verdiskapning og fortsatt høy sysselsetting.
Dette medlem vil samtidig rette
oppmerksomheten mot at forskjellene mellom folk i Norge øker.
I Norge finnes det 70 000 barn som lever i fattigdom. Dette kan
ikke aksepteres i et av verdens rikeste land. I den fattigste delen
av verden er utfordringene enorme. Spørsmålet
om en mer rettferdig fordeling av godene, både i Norge
og globalt, er derfor den sentrale utfordringen i norsk politikk,
og bør være det styrende prinsippet for landets
finanspolitikk.
Dette medlem vil først
og fremst peke på fem hovedområder der dette handlingrommet
bør brukes:
Menneskelig kapital er vårt næringslivs
største konkurransefortrinn. Dette medlem vil
gi skole- og utdanningssystemet ressurser som gjør dem
i stand til å utvikle våre barn og ungdommer til å bli
kreative og produktive bidragsytere i morgendagens kunnskapssamfunn.
Dette er en plassering av oljeformuen som vil gi langt større
avkastning enn verdens børser.
Dette medlem har utformet et
alternativ som betyr reinere luft, reinere vann og fortsatt troverdighet for
miljønasjonen Norge. Konkret vil dette medlem bytte
ut reduserte drivstoffavgifter og gasskraftverk med styrket kollektivtransport
og satsing på alternativ energi.
Mangel på arbeidskraft truer med å kvele
velferd og økonomisk utvikling. Dette medlem presenterer
en sysselsettingspakke som vil gjøre det lettere for trygdede å gå over
i arbeid, samtidig som vi tør å si at enkelte
formål er viktigere enn andre. Halvert verneplikt og byggestopp
for kjøpesentre skal frigjøre hender for oppgaver
for eksempel i velferdsstaten.
Når Norges største problem
er å unngå å bruke for mye oljepenger,
understreker dette medlem at vi har råd
til å la en del av vår rikdom komme verdens fattige
til gode. Dette medlem foreslår å investere
5 mrd. kroner av oljefondet i verdens fattigste land, for å gi
disse en sjanse til å bygge opp et eget næringsliv. Dette
medlem foreslår også en generell styrking
av norsk bistandspolitikk.
Dette medlem presenterer en tiltaksplan
som tar tak i de grunnleggende forhold som gjør at 70 000
barn lever i fattigdom i verdens rikeste land. Dette handler om å benytte
de gode tidene til å få folk over fra trygd til
arbeid, om å gi hjelperne innenfor det offentlige de ressursene
som skal til for å gi reell hjelp, og om bolig, barnehager og
en fungerende velferdsstat.
Dette medlem understreker at
et annet fokus i pengepolitikken kunne gjort det mulig å føre
en mer ekspansiv finanspolitikk, med en raskere oppnåelse
av for eksempel viktige fordelingspolitiske mål. Med dagens
pengepolitikk som styres ut fra målet om å holde
inflasjonen lav, vil en ekspansiv finanspolitikk skape press mot økt
rente. Dette medlem tar derfor sikte på et
i hovedsak nøytralt budsjett, der vi tar sikte på en
omfordeling av samfunnets ressurser fra de som tar del i overflodssamfunnet,
til dem som virkelig trenger det - i Norge og i verden rundt oss.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen har som målsetning for sin økonomiske
politikk at en har full sysselsetting og rammevilkår som
gjør det mulig å opprettholde den spredte bosetningen
vi i dag har, og at skatte- og avgiftsnivået i Norge ikke
avviker for mye i forhold til våre handelspartnere.
Dette medlem mener også at
den økonomiske politikken bør styres mer i retning
av å gi kompenserende tiltak til de som velger å investere
og bosette seg i Distrikts-Norge. Dette ville også ha kommet
byene til gode ved at presset i boligmarkedet hadde blitt mindre og
prispresset ikke så sterkt som det er i Oslo i dag.
Det viser seg ofte at tiltak og avgifter som
er ment å skulle minske presset i økonomien i
pressområdene omkring Oslo, også fører
til mindre etterspørsel i geografiske områder
som ikke har samme press i økonomien som i Oslo-området. Dette
medlem mener derfor at det er større grunn til å differensiere
de økonomiske tiltakene etter hvor i landet utslagene gjør
seg gjeldende.
Dette medlem mener at det i dagens
situasjon er rom for et mer ekspansivt statsbudsjett, om en hadde differensiert
bedre i forhold til hvor i landet den økonomiske virkningen
hadde gjort seg utslag.
Den reelle veksten i kommunesektorens inntekter fra 1999
til 2000 anslås nå til om lag 2 pst., eller vel
4 mrd. kroner. Dette er om lag 600 mill. kroner høyere
enn anslått i Kommuneøkonomiproposisjonen for
2001, jf. omtale i avsnitt 3.3. I kommuneøkonomiproposisjonen ble
det varslet en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter
fra 2000 til 2001 på om lag 1I-2 pst., tilsvarende om lag
3,5-4 mrd. kroner. Det ble presisert at veksten var regnet fra det
nivået på kommunesektorens inntekter i 2000 som
var lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett.
De samlede inntektene til kommunene foreslås økt reelt
med om lag 5 mrd. kroner i forhold til inntektsnivået i
2000 slik det ble anslått i kommuneøkonomiproposisjonen.
Regnet i forhold til anslag på regnskap for 2000 er den
reelle veksten i de samlede inntektene vel 4 mrd. kroner, eller
vel 1I pst. Opplegget innebærer ellers at kommunesektoren kompenseres
for kostnadene forbundet med ny arbeidstidsavtale for lærerne
og utvidet ferie med i alt 1,5 mrd. kroner i 2000 og 3,4 mrd. kroner
i 2001. Regjeringen legger til grunn et effektiviseringspotensial
knyttet til den nye arbeidstidsavtalen for lærerne og utvidelsen
av ferien på minst 0,5 mrd. kroner. Dette gir grunnlag
for en aktivitetsvekst og/eller finansiell styrking utover
det inntektsrammene isolert sett tilsier.
Den reelle veksten i kommunenes frie inntekter fra 2000
til 2001 anslås til om lag 1,6 mrd. kroner. I tillegg kommer
effektiviseringsgevinster knyttet til ny arbeidstidsavtale for lærerne
og utvidelse av ferien. Veksten i de frie inntektene er klart høyere
enn gjennomsnittet for de siste årene. Hovedsatsingen ellers
er knyttet til eldreplanen, samt de øvrige handlingsplanene
på helseområdet.
Det er i avsnitt 3.3 i meldingen gjort nærmere
rede for utviklingen i kommuneforvaltningens økonomi og opplegget
for 2001.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker å styrke
demokratiet gjennom å gi kommunene økt selvstyre. Disse
medlemmer viser videre til at kommunene og fylkeskommunene står
for mesteparten av den offentlige tjenesteproduksjonen. Derfor må kommuner
og fylkeskommuner ha økonomiske rammer som gjør
dem i stand til å tilby de tjenestene befolkningen har
behov for. Disse medlemmer mener at Regjeringens økonomiske
opplegg overfor kommunesektoren legger til rette for dette.
Disse medlemmer vil peke på at
inntektene til kommunesektoren med Regjeringens opplegg reelt sett vil øke
med 5 mrd. kroner i forhold til utgangspunktet i kommuneøkonomiproposisjonen,
og det er 1 til 1,5 mrd. kroner mer enn det ble lagt opp til i proposisjonen.
Regjeringen foreslår i tillegg å gi kommunene
full kompensasjon for utvidet ferie og ny arbeidstidsavtale for
lærere, til sammen om lag 3,4 mrd. kroner.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen i sitt budsjettforslag innlemmer øremerkede
tilskudd tilsvarende 1,1 mrd. kroner i rammetilskuddet. Innlemmingen
bidrar til å øke andelen frie inntekter av kommunes
samlede inntekter. Det er et viktig bidrag til å øke
det kommunale selvstyre og redusere statlig detaljstyring av kommunene.
Disse medlemmer vil understreke
at budsjettavtalen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre
innebærer en fortsatt høy prioritering av kommunesektoren.
Kommunesektorens inntekter er om lag slik Regjeringen foreslo når
reduserte kostnader som følge av at konjunkturavgiften faller
bort og av at det ikke innføres merverdiavgift på kollektivtransport
sees sammen med bortfall av kompensasjonen for disse økte
kostnadene. Disse medlemmer viser for øvrig
til at budsjettavtalen innebærer noen endringer i øremerkede
tilskudd til kommunesektoren, bl.a. økte tilskudd til kulturhus,
psykiatri og kulturminner.
Disse medlemmer vil peke på at
det i budsjettavtalen er forutsatt at kommunesektoren skal kompenseres
for økte utgifter til barne- og etterlattepensjoner. Kommunenes
Sentralforbund har anslått at størrelsen på disse
pensjonsinnbetalingene vil være 1,25 mrd. kroner. Det er
imidlertid usikkerhet knyttet til hvor store de faktiske innbetalingene
vil bli. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen
må komme tilbake til Stortinget med forslag til bevilgning
på inntil 1,25 mrd. når dette er avklart, og viser
til forslag under avsnitt 3.2.19.2.1 Rammetilskudd til kommunesektoren.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil vise til de mange henvendelser
som er kommet fra kommuner og fylkeskommuner i høst og
som forteller om en svært vanskelig økonomisk
situasjon. Mange er tvunget til å foreta nedskjæringer
og reduksjon i tjenestetilbudet for å kunne lage et budsjett
i balanse.
Disse medlemmer vil understreke
at kommuner og fylkeskommuner er ansvarlig for det grunnleggende tjenestetilbudet
i folks hverdag. Kvaliteten på dette tjenestetilbudet vil
bl.a. være avgjørende for hva slags oppvekstvilkår
som gis barn og ungdom og hvordan pleietrengende og syke som trenger
omsorg blir tatt hånd om.
Svært mange oppgaver og nye reformer
er pålagt kommunesektoren de siste årene. Når
vedtakene om nye reformer er fattet i Stortinget, har det ligget
som en forutsetning at det skulle følge tilstrekkelig penger med.
I ettertid viser det seg at dette ikke er tilfelle, og det viser
seg at flere reformer er sterkt underfinansiert. Dette skyldes
at gjennomføringen ofte er blitt dyrere enn forutsatt og
at kommuner og fylkeskommuner ikke har vært i stand til å effektivisere
den øvrige drift i den utstrekning som Stortinget har forventet.
Manglende prisomregning av de øremerkede tilskuddene gjennom flere år
har også bidratt til å forverre den økonomiske situasjonen.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at det er behov for å øke inntektsrammene
til kommunesektoren. Budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet
er et skritt i riktig retning og innebærer en økning
av inntektsrammene med 1 1/4 mrd. kroner. Denne inntektsøkningen
refererer seg til de økte utgiftene som kommuner og fylkeskommuner
har til fondsavsetning i 2001 som en engangsavsetning som følge av
vedtak fattet i Stortinget om endringer i barne- og etterlattepensjon. Økningen
i vertskommunetilskuddet, økte bevilgninger til psykiatriplanen, økte
tilskudd til godkjente opptreningsinstitusjoner og økning
av tilskuddene til forebygging og behandling på rusfeltet bidrar
også til å sette kommuner og fylkeskommuner i stand
til å bedre tjenestetilbudet. Økning i bevilgningene
til Kirkelig Fellesråd vil også avlaste de kommunale
budsjettene.
Disse medlemmer viser til at
gjelden i kommunesektoren anslås til å være
om lag 95 mrd. kroner ved utgangen av 2001. Da er fordringer knyttet
til aksjer og andeler i kommuneforetak og utlån til kommuneforetak
holdt utenom. Tar en hensyn til disse fordringene, er nettogjelden
67 mrd. kroner. Dette er tall som framkommer i det felles dokument
som ble utarbeidet etter siste konsultasjonsmøte mellom
Kommunal- og regionaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund
i høst. Av denne totale gjelden tilhører ca. 80
pst. av denne primærkommunene og ca. 20 pst. fylkeskommunene.
Av 95 mrd. kroner knytter knapt 4 mrd. kroner
seg til grunnskolereformen og 8-9 mrd. kroner til eldrereformen.
Disse medlemmer viser til rapport
fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi
oktober 2000 som sier følgende:
"Det er et mer bekymringsfullt utviklingstrekk at driftsresultatet
er betydelig svekket, og særlig at fylkeskommunene samlet
sett hadde negativt netto driftsresultat i 1999. Driftsresultatet
påvirkes ikke av den løpende investeringsaktiviteten,
men dagens høye investeringsnivå og gjeldsoppbygging
kan vanskeliggjøre en vesentlig forbedring av netto driftsresultat
i årene framover. Dette fordi nyinvesteringene vil kreve økte
driftsutgifter og fordi høyere kostnadsnivå enn forutsatt
innebærer at økte utgifter til renter og avdrag ikke
vil bli kompensert fullt ut."
På denne bakgrunn mener disse
medlemmer at det må vurderes tiltak som kan redusere
gjeldsbelastningen for kommunesektoren. En ordning med gjeldssanering
må utformes slik at den oppfattes som rettferdig. Den må være
objektiv, slik at den ikke premierer kommuner og fylkeskommuner
med høy gjeld framfor kommuner og fylkeskommuner som har
drevet stram økonomistyring. Disse medlemmerviser for øvrig til budsjettavtalen
mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet hvor det framgår
at Regjeringen skal komme tilbake i kommuneøkonomiproposisjonen
for 2002 med en gjennomgang og drøfting av gjeldssituasjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet primært ønsker en annen
ansvarsfordeling mellom staten og kommunene, slik at staten har
det direkte økonomiske ansvaret for de viktigste oppgavene
som helse, omsorg og skole, gjennom en stykkprisfinansiering, og
at kommunene ellers skal kunne disponere sin inntekter fritt. Det
er i dag betydelige skjevheter og urettferdigheter i overføringene
fra staten til kommunene, både gjennom Nord-Norge tilskuddet,
regionaltilskuddet og skjønnstilskuddet. Dette er tilskudd
som ikke bygger på objektive kriterier, men på politisk
synsing, og som fører til store ulikheter i kommunenes
muligheter til å gi sine innbyggere et godt tilbud på de
viktigste områdene. F.eks. var gjennomsnittsinntekten i Østfold-kommunene
i 1999 på 18 192 kroner pr. innbygger, mens den i Finnmark var
27 946 kroner. Disse medlemmer ønsker at
statlige overføringer til kommunene i størst mulig
grad skal gis etter objektive kriterier. Det betyr at en betydelig
større del av overføringene må skje over
innbyggertilskuddet. Disse medlemmer ser det som
positivt at Regjeringen nå legger opp til at skatteandelen økes,
men stiller seg undrene til at når Regjeringen kommenterer
realveksten i kommunenes inntekter er ikke befolkningsveksten på ca.
0,75 pst., som naturlig nok legger beslag på en betydelig
del av vesten, nevnt.
Disse medlemmer vil også peke
på nødvendigheten av å se nærmere
på vekstkommunenes spesielle problemer, og ikke bare som
til nå å konsentrere seg om fraflyttingskommunene.
Dette, sammen med forhold knyttet til rus og andre sosiale problemer,
bør utredes og vurdert lagt inn i kriteriesystemet.
Disse medlemmer viser for øvrig
til merknader under de enkelte rammeområder når
de gjelder enkeltelementer i kommuneopplegget.
Disse medlemmer viser for øvrig
til den inngåtte budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre og vår omtale
av denne under kapittel 3.1.2.1.2 i denne innstilling.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Regjeringen i statsbudsjettet for 2001 følger opp
forliket mellom Høyre og Arbeiderpartiet i Kommuneøkonomiproposisjonen for
2001. Her ble Høyre og Arbeiderpartiet enige om å øke
kommunesektorens reelle inntekter med 4,0 mrd. kroner eller 1,25
pst. Halvparten av denne veksten kommer som frie inntekter. I tillegg
foreslår Regjeringen nå å øke
inntektene med ytterligere 1 mrd. kroner for å kompensere
for økte utgifter til innføring av den femte ferieuken
og økte lønninger for lærerne.
Disse medlemmer støtter
Regjeringens forslag til inntektsramme for kommunesektoren. Når
Høyre har et lavere beløp i rammeoverføringer enn
Regjeringens forslag skyldes det følgende forhold:
– Høyre øker
den innsatsstyrte finansieringen fra 50 til 60 pst., det fører
samtidig til at innbyggertilskuddet til fylkeskommunene reduseres
med 2,5 mrd. kroner i forhold til forslaget fra Regjeringen.
– Høyre øker
statstilskuddet til barnehagene. Det gjør at overføringsbehovet
til kommunene reduseres med 200 mill. kroner.
– Høyres avvisning av å øke
el-avgift og avgiften på fyringsolje bidrar til å redusere
kommunesektorens behov for overføringer med omlag 80 mill.
kroner.
Disse medlemmer viser til at
omleggingene som Høyre fikk gjennomslag for ved behandlingen
av kommuneøkonomiproposisjonen i vår, legger viktige føringer
for kommuneøkonomiopplegget årene fremover og
innebærer gjennomslag for omlegginger Høyre lenge
har tatt til orde for.
Disse medlemmer understreker
at det er viktig å redusere antallet øremerkede
tilskudd og omgjøre disse til frie inntekter. I budsjettet
for 2001 innebærer det at et betydelig antall øremerkede
tilskudd blir omgjort til frie inntekter. Høyre vil arbeide
for at flere øremerkede tilskudd blir omgjort til frie
inntekter.
Disse medlemmer viser til at
skatt utgjør om lag 44 pst. av kommunesektorens totale
inntekter i 2000. I kommuneøkonomiproposisjonen for 2001
fikk Høyre gjennomslag for at den skal økes til
46 pst. neste år. Dette bryter med den trenden vi har sett
de siste årene, der forlik mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har
ført til reduksjon av kommunenes skatteandel. Forslaget
for 2001 innebærer en økning i skattøret
med 1 pst. for kommunene og 0,45 pst. for fylkeskommunene i 2001.
Dette er første skritt på veien mot Høyres
mål om at over 50 pst. av kommunenes inntekter skal komme
fra egne skatteinntekter. Høyre ønsker også at tapskompensasjonsordningen
skal fases ut.
Disse medlemmer viser til at
det i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 var
flertall for å arbeide med forbedringer i overføringssystemet
til kommunesektoren med sikte på å oppnå større
grad av objektivitet. Det skal arbeides med å endre inntektsutjevningen
slik at utjevningen blir mer trinnvis jo nærmere inntektene
når 100 pst. av gjennomsnittet. Videre skal det utredes
om dagens system godt nok fanger opp problemene med spredt bosetning
i fylkeskommunene. Det skal også utredes om vekstkommunene
på grunn av høye kapitalutgifter har et utgiftsbehov
som ikke fanges opp av overføringssystemet. Det skal samtidig vurderes
om fraflyttingskommuner har tilsvarende problem.
Selv om det er klart at det er noen særlige
utgiftsforhold som ligger til grunn for å ha regionaltilskudd, Nord-Norge-tilskudd
og hovedstadstilskudd, så bør nivået
og begrunnelsen for disse ordningene klarere utredes. Slik tilskuddene
nå fremstår har de ingen klar målbar
begrunnelse, men er enten et resultat av kompensasjon for en tidligere
inntekt eller basert på politisk synsing. Det skal derfor
utredes hvilke utgiftselementer Nord-Norge-, regional- og hovedstadstil-skuddet
skal dekke og gis en faglig vurdering av om nivået på tilskuddene
er riktige, og om kriteriene for hvem som får tilskuddene
bør endres med bakgrunn i den faglige gjennomgangen.
Disse medlemmer vil understreke
at det må arbeides videre for å øke objektiviteten
i overføringssystemet for kommunesektoren. På denne
bakgrunnen ønsker Høyre at forhold knyttet til
rus og sosiale problemer blir utredet og lagt inn i kriteriesystemet.
Høyre vil fremme forslag om dette ved behandlingen av Kommunaldepartementets
budsjett for 2001.
Disse medlemmer vil peke på at
kommunesektoren har muligheter til å øke produktiviteten
ved å ta i bruk konkurranseutsetting i nye sektorer. Enkelte
kommuner begynner nå å få erfaringer
med å benytte konkurranseutsetting innen helse- og omsorgssektoren. Erfaringene
viser at det er mulig å få langt mer helse og omsorg
for de pengene man har til rådighet ved å ta i bruk
konkurranseutsetting. Disse medlemmer advarer mot
konjunkturavgiften utelukkende rammer privat virksomheter og dermed
vil gjøre det vanskeligere å konkurranseutsette
og effektivisere offentlige tjenester. Tilsvarende vil innføring
av merverdiavgift på tjenester bidra til uheldige konkurransevridninger mellom
offentlige og private tjenesteprodusenter dersom ordningen med momskompensasjon ikke
samtidig utvides til de nye avgiftsområdene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at den generelle økonomiske situasjonen i kommuner og fylkeskommuner, som
følge av Regjeringens opplegg for 2001, vil være meget
stramt. De siste årene har kommunesektoren hatt svake driftsresultater
og høye underskudd før lån. De høye
underskuddene tilsier at kommunesektoren vil få økt
gjeldsbelastning i årene som kommer. Samtidig har lave
driftsresultater medført en reduksjon i finansielle reserver/fordringer,
og dette vil gjøre det mer krevende for kommunen å dekke
den økte rente og avdragsbelastningen. Foreløpige
tall i rapport fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og
fylkeskommunal økonomi oktober 2000, viser at tall fra
1999 foreløpig indikerer at reduserte driftsoverskudd forklarer
2/3 av økningen i underskuddet fra 1998 til 1999, mens
investeringsutviklingen forklarer om lag 1/3 av økningen.Økingen i nettogjelden for årene
1999 til og med 2001 er anslått til vel 30 mrd. kroner,
og Regjeringens opplegg vil ikke bidra til å gjøre
denne situasjonen bedre.
Dette medlem vil peke på at
alle mennesker skal ha lik tilgang til viktige velferdstjenester
uavhengig av inntekt, sosial status eller bosted. Et godt og likeverdig velferdstilbud
forutsetter en sterk offentlig sektor og en sterk kommuneøkonomi.
Kommuneøkonomien er viktigst for de
som har minst, og skal disse få det bedre, må kommuneøkonomien
være god og sikre at skolen er gratis, at barnehageplassen
og skolefritidsordninger er trygg og billig, at fritidstilbud er
gratis, og at kommunene kan yte en sosialhjelp som gjør
det mulig å leve et normalt liv. Med stor statlig og privat
rikdom blir den kommunale fattigdommen mer og mer synlig. Dette
undergraver tilliten til det arbeidet kommunene utfører.
Dette medlem viser til at kommunene
de siste årene har vært nødt til å legge
ned velferdstilbud som skoler, fritidsaktiviteter, redusere bemanning
i helse- og omsorgssektoren, øke foreldrebetalingen i barnehager og
skolefritidsordninger osv., for å saldere budsjettene sine.
Dette vil også være virkeligheten i 2001 om ikke
overføringene økes. Det er derfor en prioritert oppgave
for dette medlem å bedre kommuneøkonomien,
slik at disse viktige velferdstjenestene blir opprettholdt og styrket.
En økning i de frie midlene vil også sette kommunene
i stand til å løse behovet for økt boligsatsing.
Dette medlem går inn
for et opplegg for kommuneøkonomien som skal sikre:
– En fremtidsrettet
satsing på barn og unge, gjennom skole, barnehage og kultur.
– Reduksjon av skatt på sjukdom
og behov, lavere egenandel i helsevesenet og på foreldrebetalingen i
skolefritidsordninger og barnehagene.
– Bedre inntektsfordeling og mindre
forskjeller mellom folk, ved å tilby kvalitet og økt
tilgang på kommunale tjenester.
– En økning i de frie
inntektene i kommunesektoren slik at kommunen kan innrette sine
tjenester mer i tråd med lokale behov og tilpasninger.
– At kommunen er i stand til å bidra
til økt boligbygging for unge og vanskeligstilte.
– At kommunene får dekket
sine utgifter til særlig ressurskrevende brukere.
Dette medlem vil understreke
at situasjonen i norsk økonomi er sterk, og likevel øker
skeivfordelingen mellom folk, og mellom offentlig og privat forbruk.
Mange viktige samfunnsoppgaver går på sparebluss,
mens flere av de tingene vi kunne ha klart oss med mindre av, båter,
biler, luksushytter osv., har fått en sterk vekst. Vi ser
også det private næringsliv er i stand til å tilby
noen av sine tilsette adskillig mer i lønn enn kommuner
og stat er. Forskjellen mellom folk øker i et stadig større
tempo. Dette medlem er glad for at Regjeringen i
sitt forslag til statsbudsjett har tatt opp flere forslag fremmet
av Sosialistisk Venstreparti tidligere, som vil bidra til bedre
fordeling.
Dette medlem vil vise til at
det i kommuneøkonomiproposisjonen for 2000 ble vist til
at kommunesektorens del av arbeidsstyrken må, med samme
nivå på tjenestene som i dag, ha en økning
på i underkant av 1 prosentpoeng, og dersom en tar hensyn
til vedtatte reformer, en økning på i underkant
av 2 prosentpoeng fram til 2010. Dette tilsvarer ca. 85 000 årsverk.
Dette er vesentlig mer enn makroøkonomiske fremskrivninger
gir rom for, og det vil bli en hard konkurranse om arbeidskraft
i årene som kommer. Dette medlem vil vise
til at Regjeringen foreslår å innføre
en konjunkturavgift for å dempe presset i arbeidsmarkedet og gi
rom for økte bevilgninger til prioriterte utgiftsområder. Dette
medlem vil understreke betydningen av å kompensere
statlig og kommunal sektor for denne avgiften.
Dette medlem vil understreke
at de frie inntektene i kommunesektoren må økes
vesentlig. Dette medlem vil særlig peke
på at kravet om egenandel knyttet til eldresatsingen har
tvunget kommunene til å kutte på tilbudet til
barn og unge. Øremerkede tilskudd til eldresatsingen og
psykiatrireformen skal være uten en egenandel, og de øremerkede
midlene skal også priskompenseres fullt ut. Dette
medlem vil vise til et uttall appeller fra kommuner og fylkeskommuner landet
rundt, som beskriver en svært dramatisk situasjon. Kommunene
mangler frie inntekter for å løse ut de øremerkede
tilskuddene. I flere år har manglende prisomregning, etterslep
fra underfinansierte reformer og lønnsoppgjør,
akkumulering av underskudd, mer øremerking, økt
egenbetaling, salg av kommunale eiendommer og tapping av fond, ført
til en svekket kommuneøkonomi. Rapporten fra Teknisk beregningsutvalg
for kommunal og fylkeskommunal økonomi oktober 2000, påpeker
at kommunenes faktiske utgifter til eldresatsingen synes å bli
høyere enn det som ble lagt til grunn i statens kompensasjonsordning.
Dette medlem vil peke på at
Sosialistisk Venstreparti har funnet rom for en øremerket
bevilgning til de særlig ressurskrevende brukerne av kommunale
tjenester. Dette tilskuddet er i dag lagt inn i skjønnspotten, men
tilbudene til disse menneskene er fullstendig uegnet for utøvelse
av skjønn. Dette er mennesker som er helt avhengig av døgnkontinuerlig
hjelp og pleie, og som ofte krever spesialisert personale. Verken
brukernes behov eller behovet for stabilt og kvalifisert personell,
kan sikres med dagens finansiering.
Dette medlem går inn
for en rekke tiltak som vil styrke kommunenes evne til å gi
gode tjenester til befolkningen. En viser til omtale under de enkelte
rammeområdene. De viktigste forslagene er
Opprusting av ungdomsskolens
bygningsmasse | 222 mill. kroner |
Senking av elevtallet til
25 pr. klasse | 240 mill. kroner |
Øke muligheten
til alternativ undervisning | 605 mill. kroner |
Øke tilskudd til
kollektivtrafikken | 200 mill. kroner |
Øke tilskudd til
fylkesveier | 100 mill. kroner |
Øke driftstilskuddet
til barnehager | 180 mill. kroner |
Øke statens andel
til utstyrsanskaffelser i sykehus fra 60 til 80 pst. | 255 mill. kroner |
Øke tilskudd til
sykehusene | 600 mill. kroner |
Bygging av billige utleieboliger
og øke bostøtten | 701 mill. kroner |
Dette medlem vil vise til at
selv om Regjeringens opplegg innebærer en vekst i de frie
inntektene med 1 615 mill. kroner, så er disse langt på veg
allerede oppspist av nye, statlige satsingsområder som
fylkeskommunenes andel av den anslåtte vekst i innsatsstyrt finansiering og
poliklinikkbehandlinger, oppfyllelse av retten til videregående
opplæring for voksne, barnehagesatsing og demografisk utvikling
i grunnskolen. Fellesdokumentet fra konsultasjonsmøtet
mellom Kommunal- og regionaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund 16.
oktober 2000, viser dette. I tabellen side 17 vises realvekst i
frie inntekter, underliggende utgiftskomponenter og fastlagte effektiviseringsmuligheter.
Summen kommunene og fylkeskommunene har til disposisjon til andre
formål er da henholdsvis 330 mill. kroner for kommunene
og 560 mill. kroner for fylkeskommunene. Dette medlem vil
også peke på at endringer i kommunale tariffavtaler medfører
at pensjonsytelsene for en del grupper i kommunesektoren blir høyere.
Endringene medfører også at flere ytelser blir
omfattet av krav om fondsoppbygging. Endringene er bl.a. knyttet
til endringer i etterlattepensjoner og fjerning av knekkpunkt på 8
G. Dette vil gi kommunesektoren økte pensjonsutgifter i
2001, og Kommunenes Sentralforbund anslår denne utgiften til
netto 1,8 mrd. kroner.
Dette medlem vil derfor understreke
at det ikke er grunnlag for å omtale en vekst i overføringene
til kommunene neste år, men at det tvert imot er en inndraging
av frie, disponible inntekter fra kommunesektoren, gjennom de utgifter
som det ligger til grunn at kommunesektoren skal løse gjennom
inntektsrammene gitt i statsbudsjettet.
Dette medlem vil vise til at
rammetilskuddet blir økt i Sosialistisk Venstrepartis forslag
til statsbudsjett med 2 923 mill. kroner, fordelt på 1
945 mill. kroner til kommunene og 978 mill. kroner til fylkeskommunene. Andre
tilskudd øker med 1 719 mill. kroner. Det samlede opplegget
i vårt budsjettforslag vil gi kommunesektoren en vesentlig økning
i de frie inntektene, noe som vil gi kommunene rom til å opprettholde
og styrke tjenestetilbudet, og vil gi kommunene i langt større grad
anledning til selv å satse ut fra lokale prioriteringer
av tjenestetilbud. Lokaldemokratiet må tas på alvor,
og lokalpolitikerne våre vet best hvor skoen trykker.
Komiteen viser ellers
til merknader under rammeområde 19 (Rammetilskudd til kommunesektoren),
jf. avsnitt 3.2.19 i denne innstillingen. Komiteen viser også til
merknader under rammeområde 19 i Budsjett-innst. S. nr.
1 (2000-2001), som er avgitt samtidig med denne innstillingen.
Pengepolitikken utgjør en sentral del
av den samlede økonomiske politikken. En pengepolitikk
rettet inn mot stabilitet i kronekursen synliggjør den
nære sammenhengen mellom lønnsvekst og konkurranseevne. Erfaringene
tilsier at det er begrensninger i mulighetene til å styre
kronekursen på kort sikt. Det er likevel viktig at pengepolitikken
bidrar til stabile forventninger om valutakursutviklingen. En balansert økonomisk utvikling
med lav pris- og kostnadsvekst er en forutsetning for å oppnå stabilitet
i valutakursen over tid. De pengepolitiske virkemidlene må derfor
innrettes slik at de, sammen med de øvrige virkemidlene
i den økonomiske politikken, bidrar til å oppfylle
denne forutsetningen. Norges Bank må med utgangspunkt i
dette løpende vurdere hvor sterk virkemiddelbruk banken finner
hensiktsmessig i lys av forholdene i valutamarkedet og situasjonen
i norsk økonomi.
Norges Bank har så langt i år
satt opp sine styringsrenter med 1H prosentpoeng. Norges Bank uttaler
at tendensen i den økonomiske utviklingen og risikobildet
slik banken nå ser det, gjør det like sannsynlig
at neste endring i renten vil være en reduksjon som at
det blir en økning.
Høyere renter avlaster i noen grad
finanspolitikken i å stabilisere norsk økonomi.
En bør imidlertid være varsom med å legge
for store byrder på pengepolitikken. Over tid vil en særnorsk
høy rente kunne føre til at den norske kronen
styrkes. Dette vil svekke konkurranseutsatt sektor på samme
måte som når lønnsveksten i Norge er
høyere enn i utlandet. En slik politikk vil bryte med Solidaritetsalternativet
og gjøre det vanskeligere å oppnå stabilitet
i kronekursen. Et høyt rentenivå er også fordelingspolitisk
uheldig. Uansett utgjør midlene som disponeres gjennom
statsbudsjettet en så stor del av den samlede økonomien
i Norge at det i praksis ikke er mulig å få en
stabil økonomisk utvikling uten at budsjettpolitikken tar
et hovedansvar.
Finansdepartementet ble i brev av 24. juli 2000
fra Norges Bank forelagt forslag til nye retningslinjer for forvaltningen
av valutareservene. I henhold til sentralbankloven § 24
skal Norges Bank "plassere de offisielle valutareservene slik at
de tjener den valutapolitikk som er fastlagt". Videre heter det
at "Kongen (senere delegert til Finansdepartementet) kan gi forskrifter
om plasseringen av de offisielle valutareserver". Denne forskriftshjemmelen
er ikke blitt benyttet. Retningslinjene for plasseringen av valutareservene
utformes av Norges Bank, og forelegges Finansdepartementet som en
sak av særlig viktighet, jf. sentralbankloven § 2.
Norges Banks forslag til endringer i retningslinjene går
bl.a. ut på at det åpnes for å investere
en del av valutareservene i aksjer. Videre er det i brevet foreslått visse
endringer i ansvarsfordelingen mellom Hovedstyret og sentralbanksjefen,
samt enkelte endringer i retningslinjene for kredittrisiko og instrumentbruk
i forvaltningen av valutareservene. Finansdepartementet har ikke
merknader til forslaget.
Finansdepartementet deler Norges Banks vurderinger
med hensyn på å investere deler av valutareservene i
aksjer. Etter departementets vurdering vil plassering av deler av
valutareservene i aksjer være i samsvar med sentralbankloven,
jf. § 24 om kursnoteringer og forvaltningen av de offisielle
valutareservene, og § 1 annet ledd om at banken kan sette
i verk tiltak som er vanlige eller naturlige for en sentralbank.
Det er i avsnitt 3.4.2 i meldingen redegjort
nærmere for behandlingen av forslaget.
Det er i avsnitt 3.4 i meldingen gjort nærmere
rede for penge- og valutapolitikken.
Komiteen har ingen merknader
til endringene i retningslinjene for Norges Banks valutareserver.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til hovedomtalen av den økonomiske politikken under punkt
2.1, og slutter seg til omtalen av penge- og valutapolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet har foreslått at Norges Bank får
operativ uavhengighet av Finansdepartementet og at Norges Bank gis
i oppdrag å holde inflasjonen på et lavt og stabilt
nivå. Norges Bank som sentralbank har nødvendige
og tilstrekkelige virkemidler til å kontrollere utviklingen
i prisnivået innenfor et visst intervall. Disse
medlemmer mener fortsatt at pengepolitikken må legges
om til inflasjonsmål med en uavhengig sentralbank.
Siden 1999 har Norges Bank i praksis lagt om
pengepolitikken. Før 1999 fokuserte banken direkte på kronens
verdi i forhold til europeiske valutaer. Nå tolker banken
sitt mandat slik at den skal holde inflasjonen mellom 0 og 2 pst.
for dermed å gi sitt bidrag til at kronen er stabil målt
i euro. Disse medlemmer mener at omleggingen av pengepolitikken
må gjøres politisk og eksplisitt. Hensikten om
at kronen på lang sikt skal vende tilbake til det såkalte
kursleiet i forhold til euro, må også tas bort.
Norges Bank har ikke virkemidler til både å sørge
for lav og stabil inflasjon og samtidig sørge for at kronen
etter hvert vender tilbake til kursleiet.
Disse medlemmer viser til at
det kan oppstå situasjoner i økonomien, f.eks.
ved omlegging til en mer vekstorientert finanspolitikk, hvor behov
for en viss overflytting av ressurser fra tradisjonell konkurranseutsatt
sektor til såkalt skjermet sektor, vil medføre at
kronen må styrke seg på vedvarende basis overfor euro.
Hvis Norges Bank i en slik situasjon skal drive kronen tilbake til
kursleiet, vil det medføre økt inflasjon. Det
er viktig at aktører i finansmarkedet og økonomien
for øvrig er klar over at Norges Bank ikke under noen omstendigheter
vil inflatere økonomien. Derfor er det viktig at mandatet
for pengepolitikken eksplisitt legges om.
Disse medlemmer tar sterk avstand
fra den tåkelegging av det pengepolitiske regimet som Regjeringen
og de øvrige partiene står for. Dette er skadelig og
svekker tilliten til pengepolitikken. Usikkerhet om pengepolitikken
på lang sikt kan være en årsak til de relativt
høye lange rentene i Norge i forhold til andre rike land.
Disse medlemmer vil også bemerke
at heller ikke rentenivået blir bestemt av Norges Bank.
I vår åpne økonomi, må vi tilpasse
oss den realrenten som blir bestemt på det globale kapitalmarkedet,
av samspillet mellom sparing og investering. Norsk finanspolitikk kan
ikke påvirke den globale realrenten. Det norske nominelle
rentenivået er internasjonal realrente med et tillegg for
forventet inflasjon og risiko for forventet inflasjon. Norges Bank
kan styre nominell rente, gitt realrenten, ved å påvirke
inflasjonsforventningene gjennom tilførselen av penger
fra sentralbanken. Trygghet for at banken ikke vil inflatere økonomien, vil
medføre at nominelt rentenivå synker ned mot internasjonal
realrente.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjøre
de nødvendige forskriftsmessige endringer slik at Norges
Bank skal styre pengepolitikken etter et inflasjonsmål,
samt fremme de lovendringsforslag i sentralbankloven som er nødvendig
for å sikre Norges Bank operativ uavhengighet i forhold
til Finansdepartementet."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
betydningen av politisk styring av pengepolitikken. Dette
medlem ser med bekymring på den nye og mer uavhengige
rollen som Norges Bank har fått lov til å utvikle
under sin nåværende sentralbanksjef. Den økte
vektleggingen av målet om å holde inflasjonen lav
medfører at rentenivået i Norge blir høyere
enn det trenger å være.
Slik dette medlem oppfatter den
faglige ekspertise er det sannsynligvis riktig at man i en situasjon med
sterkt press i økonomien til en viss grad må velge mellom økt
rente eller økt inflasjon. Samtidig som dette medlem ser
at høyere inflasjon enn våre handelspartnere kan
være uheldig for konkurranseutsatt sektor, kan man ikke
glemme de uheldige effektene av en høy rente. Dette rammer
unge i etableringsfasen hardest, og vil ha en dårlig fordelingsprofil.
Men det vil også gjøre lånefinansiering
dyrere med uheldige konsekvenser for den ekspanderende delen av næringslivet. Økt
fokus på lav inflasjon som styringsmål for pengepolitikken vil
gi større variasjoner i valutakursen, noe som gir konkurranseutsatt
sektor mer uforutsigbare rammevilkår.
I dagens situasjon der Norge har store overskudd
i utenriksøkonomien, peker dette medlem på at
det er større behov for arbeidskraft for å ta
vare på barn, syke og gamle, enn for å skaffe
enda mer utenlandsk kapital gjennom konkurranseutsatt sektor. En
noe høyere inflasjon enn våre handelspartnere
er en pris man kan godta for å nå dette målet.
Forutsetningen for å få til dette er kontroll
med pengepolitikken. Dette medlem går derfor
inn for en presisering av valutaforskriften, der det gjøres
klart at pengepolitikken skal innrettes med sikte på stabil
valutakurs overfor våre viktigste handelspartneres valuta,
ikke en lavest mulig inflasjon.
Dette medlem understreker at
dette skal gjøres for å skape rom for vekst i
offentlig sektor, men at det ikke betyr at det bør føres
en løssluppen finanspolitikk.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen har som hovedmål for sin økonomiske
politikk i de nærmeste årene at:
– finanspolitikken blir
ført slik at den sikrer en stabil utvikling av etterspørselen
– pengepolitikken blir utnyttet
aktivt for å hindra store valutafluktasjoner, slik at vi
blir sikret full sysselsetting, spredt bosetting og en bærekraftig utnytting
av naturressursene.
Statens petroleumsfond hadde i første
halvår 2000 en avkastning på 2,4 pst. når
en måler avkastningen i utenlandsk valuta tilsvarende valutasammensetningen til
fondets referanseportefølje. Den samlede markedsverdien
til Statens petroleumsfond var ved utgangen av 2. kvartal 2000 304,6
mrd. kroner. Av dette var 121,8 mrd. kroner plassert i aksjer og
182,8 mrd. kroner plassert i obligasjoner og andre rentebærende
verdipapirer.
Norges Bank har åpnet et kontor i London
for å styrke arbeidet med kapitalforvaltningen, i første
rekke aksjeforvaltningen. Kontoret skal være en base for oppfølging
av eksterne tjenesteleverandører og for å innhente
markedsinformasjon som grunnlag for bankens egen forvaltning. Londonkontoret
skal ikke selv stå for handel med verdipapirer, da all
aksjehandel og den tilhørende sentrale risikostyringen
av forvaltningen skal foregå fra Norges Banks lokaler i
Oslo.
Det er i meldingen redegjort nærmere
for forvaltningen av fondet og for risikostyring i denne forbindelse.
Petroleumsfondet ble opprinnelig bare investert
i de mest utviklede finansmarkedene. En valgte å benytte den
anerkjente markedsindeksen MSCI World Index som utgangspunkt for å definere
hvilke land fondet skulle investeres i, fordi indeksen er konstruert
etter samme type kriterier som er relevante for Petroleumsfondet.
Hellas var da regnet som et framvoksende marked. Landet har derfor
til nå verken vært inkludert i investeringsuniverset
for obligasjoner eller i referanseporteføljen for aksjer eller
obligasjoner.
Hellas vil bli opptatt som medlem i Den økonomiske og
monetære union (ØMU) fra og med 1. januar 2001. MSCI
World Index har også annonsert at landet vil bli flyttet
til indeksen for utviklede markeder 31. mai neste år. Greske
obligasjoner inkluderes derfor nå i investeringsuniverset
for Petroleumsfondet. For aksjer inkluderes Hellas blant de utviklede
markedene, og ikke blant framvoksende markeder som tidligere. Finansdepartementet
har på denne bakgrunn endret forskriften for forvaltningen
av Statens petroleumsfond samme dag som denne meldingen legges fram. Hellas
inkluderes i referanseindeksene både for obligasjoner og
aksjer fra årsskiftet. Dette er i samsvar med Norges Banks
tilråding.
I Nasjonalbudsjettet 2000 ble det åpnet
for aksjeinvesteringer i syv framvoksende markeder: Brasil, Mexico,
Hellas, Tyrkia, Taiwan, Thailand og Sør-Korea. Landene
ble imidlertid ikke inkludert i fondets referanseportefølje,
bl.a. fordi en trengte noe mer tid på å identifisere
egnede indekser som kan inngå i referanseporteføljen.
Spørsmålet om å investere i obligasjoner i
framvoksende markeder har så langt ikke blitt vurdert,
jf. omtale i Nasjonalbudsjettet 2000.
Norges Bank anbefaler å inkludere Brasil,
Mexico, Tyrkia, Taiwan og Sør-Korea i referanseporteføljen. Banken
mener at Thailand ikke bør inkluderes fordi markedet ifølge
nye tall er mindre enn det som ble lagt til grunn tidligere. Transaksjonskostnadene
vil dermed redusere avkastningen uforholdsmessig mye. Norges Bank
anbefaler å inkludere de fem markedene i referanseporteføljen
under sine respektive regioner med en andel som svarer til markedets
størrelse.
Finansdepartementet er enig i Norges Banks vurdering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet tar
dette til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre er enig i dagens prinsipper for
forvaltning av dagens Petroleumsfond som legger til grunn en langsiktig
målsetting, og støtter derfor nødvendigheten
av at en betydelig del av oljeinntektene avsettes i Statens petroleumsfond.
Disse medlemmer viser til budsjettavtalen
med Arbeiderpartiet om å utrede et utviklingsfond som kan brukes
til nærmere bistandsformål i fattige utviklingsland.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine respektive merknader og
er, så lenge dagens system består, i hovedtrekk enig
i gjeldende hovedprinsipper for forvaltning av Statens petroleumsfond.
Men disse medlemmer vil likevel understreke betydningen
av at fondets retningslinjer er av en slik karakter at forvaltningen
i størst mulig grad skjer så forretningsmessig
som mulig, og dermed legger et grunnlag for en best mulig avkastning.
Disse medlemmer har merket seg
at Norges Bank "i noen grad" har startet egen aktiv aksjeforvaltning. Disse
medlemmer mener at det ikke er hensiktsmessig at Norges
Bank bruker ressurser på egen, aktiv forvaltning av aksjer,
og at forvaltningen fortsatt bør baseres på å sette
oppdragene ut på anbud.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i Revidert
nasjonalbudsjettet for 2001 vurdere spørsmålet
om Norges Banks forvaltning av Statens petroleumsfond bør
skje ved egen aktiv aksjeforvaltning, eller om forvaltningen fortsatt
bør baseres på å sette oppdrag ut på anbud."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
for øvrig i utgangspunktet bruke store deler av petroleumsinntektene,
som er plassert i Petroleumsfondet, til å etablere et fondsbasert
system for folketrygden. Disse medlemmer viser til
sine merknader under kap 2.4.2 i denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at den generelle, statlige sparingen i petroleumsfondet i stor grad
bør gjøres om til privat sparing, gjennom en trygghetsreform
av Folketrygden. Disse medlemmer mener at tilleggspensjonene
som opptjenes fremover skal bli privat eiendom, ved at deler av
trygde- og arbeidsgiveravgiften gjøre om til obligatoriske
pensjonsinnskudd i private pensjonsfond. Den enkelte skal selv kunne
bestemme hvem som skal forvalte pengene og hvordan de skal investeres.
Staten skal fortsatt ha ansvar for å finansiere tilleggspensjonsopptjening basert
på omsorgsforpliktelser og ved uførhet.
Et slikt system for fondering av pensjonene
vil ha mange fordeler. Det vil gi bedre informasjon om fremtidige
forpliktelser og dermed bidra til en forsvarlig langsiktig finanspolitikk.
At den enkelte får eiendomsrett til midlene vil skape større
interesse og forståelse for sparingen, enn når
sparingen skjer i offentlig regi. En fondering av tilleggspensjonene
i privat regi vil innebære endringer i pensjonsreglene
som vil virke positivt på arbeidstilbudet. Tilgangen på privat
kapital i samfunnet vil øke, og omleggingen vil i seg selv
bidra til å styrke finansnæringen i Norge. Balansen
mellom offentlig og privat sparing vil bedres.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag om en reform av Folketrygden, slik at deler av trygde-
og arbeidsgiveravgiften gjøres om til innskudd i private pensjonsfond.
Pensjonsytelsene fra disse fondene skal komme i stedet for tilleggspensjonene
fra Folketrygden."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Budsjett-innst. S. II (1998-1999), der dette medlem foreslo
en ordning hvordan oljefondet kunne underlegges miljø- og
etiske retningslinjer. Slike retningslinjer forefinnes i en rekke investeringsfond
verden over, og er raskt voksende. Avkastningen av disse fondene er
gjennomgående større enn andre sammenlignbare
fond. Dette medlem vil understreke hvor viktig det
er at oljefondet fremmer de standarder Norge ønsker på menneskerettigheter og
miljøområdet, og hvor viktig signaleffekten vil
være at en så betydelig investor som Petroleumsfondet fremmer
slike standarder. Det finnes etter hvert internasjonale standarder
som sikrer at bedrifter etterlever elementære etiske og
miljømessige standarder. Det norske Veritas er blant de
firmaer som overvåker og sertifiserer slike bedrifter.
Slik det er i dag har oljefondet deler av sin portefølje
i en rekke selskap som undergraver norske posisjoner knyttet til
disse verdiene. Dette medlem fremmer forslag om at
som et minimum skal oljefondet ikke investeres i selskap som driver
innen våpen, tobakk og alkohol.
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
regler for investeringer i oljefondet som sikrer at fondets midler ikke
investeres i selskap som driver innen våpen-, tobakk- og
alkoholproduksjon."
Dette medlem viser til at oljefondet
ikke skal investeres i Norge, men i velfungerende marked verden
over, med høyest mulig avkastning som eneste kriterie.
Dette medlem konstaterer at dette medfører at
en rekke land ikke motar investeringer fra oljefondet. Særlig
er de aller fattigste land, de såkalte MUL-land utenfor
de internasjonale investeringsstrømmer. Historisk er utenlandske
investeringer en viktig kilde til økonomisk utvikling,
i kombinasjon med oppbygging av en velfungerende stat. Slik vi har
sett det i Norge ved starten av forrige århundre, eller
slik vi har sett det i en rekke asiatiske land de siste 30 år. Dette medlem vil
understreke hvor viktig det er at disse land mottar en større
del av de globale investeringer for å bygge opp næringsliv,
infrastruktur og gjennomsiktig forvaltning. Dette medlem ønsker
derfor at 5 mrd. kroner av oljefondets kapital øremerkes
til investeringer i de aller fattigste land. Investeringene skal
foretas på kommersielle vilkår, men må underkastes
alminnelige krav til miljø, helse og sikkerhet som norske
myndigheter forventer av norsk næringsliv sitt engasjement i
utlandet. Slike investeringer i kombinasjon med bistand vil kunne
bidra til at de aller fattigste land styrker sitt næringsliv.
De fattigste lands krav har i mange år vært "Trade
- not aid", et slikt forslag vil imøtekomme dette ønske. Dette
medlem forventer ikke at avkastningen på kort sikt
vil bli like høy som på andre av oljefondets investeringer. Dette
medlem vil videre understreke at slike fondsinvesteringer
vil bidra til å investere noe tilbake av de store inntektene Norge
har fått av den rekordhøye oljeprisen. Dette medlem fremmer
forslag om dette.
"Stortinget ber Regjeringen øremerke
5 mrd. kroner av Petroleumsfondet til investeringer i de 48 fattigste land
i verden (de såkalte MUL-land)."
Disse medlemmer viser til at
Norge ligger langt etter våre nordiske naboer og de fleste
OECD-land når det gjelder hva som brukes på forskning.
Satsing på forskning og utdanning er den beste investering
for å sikre velferdsstaten, og sikre en overgang til et
mer variert og robust næringsliv. Dette medlem viser videre
til at Stortinget har vedtatt at Norge i løpet av en 4-årsperiode
skal opp på gjennomsnittet av OECD i forskningsinnsats.
Dette krever en helt annen innsats enn det som reflekteres i budsjettene. Dette
medlem tror det vil være klokt at deler av forskningsinnsatsen
gjøres størst mulig uavhengig av de årlige
budsjettdragninger og ønsker å opprette et fond
for grunnforskning der avkastningen skal gå til forskning. Fondet vil
kun være å betrakte som en omplassering av nasjonens
formue, og kun avkastningen skal gå til forskning. Dette
medlem foreslår på denne bakgrunn å opprette
et grunnforskningsfond på 10 mrd. kroner, der avkastningen
hvert år skal gå til grunnforskning.
"Stortinget ber Regjeringen om å opprette
et fond for grunnforskning med en kapital på 10 mrd. kroner."
Miljøfondet på 1 mrd. kroner
skal etableres ved utgangen av året i henhold til tidsplanen
som ble skissert i Revidert nasjonalbudsjett 2000. Det er forutsatt
at størrelsen på Miljøfondet skal vurderes
på nytt etter tre år med tanke på en
eventuell utvidelse av kapitalen. Før dette skal de økonomiske
og miljømessige resultatene evalueres. Fondet skal utelukkende
investeres i egenkapitalinstrumenter (aksjer). Det er tidligere besluttet
at selskaper som oppfyller visse krav til miljørapportering
eller miljøsertifisering, skal inkluderes. Dessuten inkluderes
selskaper som vurderes å ha liten negativ innflytelse på miljøet,
selv om de ikke oppfyller kravene til rapportering og sertifisering.
I Revidert nasjonalbudsjett 2000 informerte
en om det videre arbeidet med miljøkriteriene. Det britiske konsulentselskapet
Ethical Investment Research Service (EIRIS) innhenter og systematiserer
miljødata for fondet. Det ble lagt til grunn at EIRIS" karaktersystem med
fire nivåer (utmerket, god, moderat, dårlig) skulle benyttes
ved rangeringen av selskapene. Det gjensto imidlertid å beslutte
hvilket nivå en skulle kreve, siden en trengte ytterligere
informasjon for å beregne porteføljens risiko.
Det var også usikkert om miljødata kunne skaffes
til veie for alle landene i Petroleumsfondets referanseportefølje.
EIRIS er nå ferdig med datainnsamlingen.
Alle de utviklede markedene i referanseporteføljen kan
inkluderes i Miljøfondet. Regjeringen legger opp til å inkludere
selskaper som har en miljørapport eller et miljøstyringssystem
som EIRIS gir minst nest beste karakter (god). Da blir fondets risiko
akseptabel samtidig som miljøkravene er relativt ambisiøse.
Det er i meldingen redegjort nærmere
for etableringen av Miljøfondet.
Komiteen tar dette til etterretning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det endelig etter flere års arbeid er lykkes med å etablere
et miljøfond innen oljefondet. Dette medlem understreker
at fondets effekt som pådriver for et mer miljøvennlig
næringsliv likeved ville vært sterkere hvis Regjeringen
hadde valgt retningslinjer for investeringene som var mer offensive.
Fondet har en kapital på 1 mrd. kroner. Dette medlem mener
fondets kapital umiddelbart må økes og fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen øke
miljøfondets kapital med 4 mrd. kroner - til 5 mrd. kroner."
Under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2000
vedtok Stortinget følgende (jf. Innst. S. nr. 220 (1999-2000),
vedtak LI):
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring
i Folketrygdfondets reglement, slik at Folketrygdfondet kan investere
i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske land."
Det er etter Regjeringens mening viktig at en
adgang for Folketrygdfondet til å investere i børsnoterte
aksjer i de øvrige nordiske land gjøres innenfor
klart definerte rammer og retningslinjer. Dette gjelder både
med hensyn til hvor mye fondet samlet skal kunne plassere på de
nordiske børsene, hvor mye fondet skal kunne eie i enkeltselskaper
og hvordan slike plasseringer blir innpasset i Folketrygdfondets
samlede strategi for risikostyring.
Plasseringer i utlandet vil være nytt
for Folketrygdfondet. Slike plasseringer krever utvidet kompetanse. Dette
taler også for at rammen for utenlandsplasseringer for
Folketrygdfondet bør være moderat.
Folketrygdfondet kan i dag plassere inntil 20
pst. av sin kapital i aksjer notert på norsk børs.
Ved utgangen av 1999 tilsvarte dette om lag 23 mrd. kroner. Rundt
13 mrd. kroner av denne rammen var utnyttet. Det foreslås
at inntil 5 pst. av fondets ramme for aksjeplasseringer kan plasseres
i børsnoterte selskaper i Sverige, Danmark og Finland.
Dette tilsvarte ved utgangen av 1999 vel 1 mrd. kroner. Finansdepartementet
er innstilt på at rammen kan økes fra 5 til 10
pst. i lys av de erfaringene en opparbeider seg.
Folketrygdfondet kan i dag eie inntil 15 pst.
av verdien i enkeltselskaper. Fondets eierandeler på selskapene
på Oslo Børs varierer fra under 1 pst. til opp
mot maksimalgrensen på 15 pst. Grensen må ses
i sammenheng med fondets størrelse i forhold til den norske aksjemarkedet.
Ved utgangen av 1999 utgjorde aksjeporteføljen til Folketrygdfondet
vel 3 pst. av verdien på Oslo Børs.
Folketrygdfondet vil bli en liten aktør
på børsene i Sverige, Finland og Danmark. Hensynet
til fondets størrelse vil således ikke være
førende for fastsettelsen av maksimal eierandel i enkeltselskaper.
Ved å spre investeringene på en
rekke aksjer eller kjøpe andeler i fond, vil Folketrygdfondet oppnå en diversifisering
av porteføljen. Strategiske investeringer gir en dårligere
spredning av investeringene. Risikohensyn tilsier at grensen for
maksimal eierandel i enkeltselskaper settes lavt. En tilsvarende
vurdering ligger til grunn for fastsettelsen av maksimal eierandel for
Petroleumsfondet.
Det foreslås en maksimal grense for
eierandel for Folketrygdfondet i enkeltselskaper notert på børser
i Danmark, Finland og Sverige på 0,5 pst. Dette anses som
en rommelig grense. Petroleumsfondet hadde ved utgangen av 1999
plassert til sammen om lag 4 mrd. kroner i aksjer på børsene
i Sverige, Danmark og Finland. Den høyeste eierandelen
i enkeltselskap var likevel lavere enn 0,5 pst. Petroleumsfondets
eierandelsbegrensning på 3 pst. må ses i sammenheng
med at Petroleumsfondet vil vokse markert i årene framover.
Det vises til forslag til vedtak i Gul bok om
endring av § 5 i reglementet for Folketrygdfondet.
Spørsmålet om etablering av
et risikostyringssystem for Folketrygdfondet ble omtalt i Revidert
nasjonalbudsjett 2000, hvor det bl.a. heter:
"Folketrygdfondet skal ut fra retningslinjer fastsatt av
Stortinget opptre som en finansiell investor, og investere på bakgrunn
av forventet avkastning og risiko. I denne sammenhengen er det ønskelig
og naturlig at det utvikles mer systematiske retningslinjer for
hvor stor risiko fondet kan ta. Dette kan for eksempel gjøres
ved at det settes en grense for hvor store avvik det kan være
mellom fondets faktiske plasseringer og en nærmere bestemt
referanseportefølje. Et slikt mål, relativ volatilitet,
er også satt for Statens petroleumsfond og er nærmere
beskrevet i Nasjonalbudsjettet 1998."
Det ble i vurderingen lagt vekt på at
ulike referanseporteføljer og risikomål for Folketrygdfondet må ha
en faglig forankring. Det institusjonelle rammeverket for Folketrygdfondet
gjør det naturlig at Finansdepartementets oppgave er å påse
at Folketrygdfondets styre etablerer et risikostyringssystem. Et
slikt pålegg ble tatt inn i reglementet for Folketrygdfondet
gjennom tilføyelsen "Styret skal påse at det er
etablert et betryggende risikostyringssystem for fondets forvaltning."
Folketrygdfondets styre skrev i brev av 4. mars
2000 til Finansdepartementet at fondet er innstilt på å definere
referanseindekser og å ta i bruk risikomålet relativ volatilitet
som et ledd i fondets risikostyring, i kombinasjon med allerede
eksisterende rammer og retningslinjer. Ved en utvidelse av plasseringsadgangen
må Folketrygdfondet således også definere
referanseindekser for plasseringene i de øvrige nordiske
landene, og hvilke avvik i form av relativ volatilitet som skal
tillates fra referanseindeksene.
I Revidert nasjonalbudsjett står det
at det er naturlig at Folketrygdfondet gis vesentlig videre rammer
enn Petroleumsfondet for hva som bør aksepteres av forskjeller
i risiko mellom faktiske investeringer og referanseporteføljen.
Dette har bl.a. sammenheng med at Folketrygdfondet er en forholdsvis
stor aktør i det norske markedet, og at mulighetene til
enhver tid å tilpasse seg til referanseporteføljen
er begrenset. Dette vil imidlertid ikke være tilfellet
for Folketrygdfondets plasseringer i utlandet. Dette tilsier at
grensen for relativ volatilitet settes langt lavere for utenlandsplasseringene
enn for de norske plasseringene. En kan ikke se grunner for at grensen
for relativ volatilitet for Folketrygdfondet bør settes
høyere enn det som gjelder for Petroleumsfondet på 1,5
prosentpoeng.
Det vises til at det i reglementet for Folketrygdfondet er
tatt inn en bestemmelse om at "Styret skal påse at det er
etablert et betryggende risikostyringssystem for fondets forvaltning."
Det forutsettes således at Folketrygdfondet ikke plasserer
i øvrige nordiske land før fondet har lagt fram
for Finansdepartementet et betryggende opplegg for risikostyring
som på en god måte er innpasset i det risikostyringssystemet
som er under etablering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
slutter seg til Regjeringens forslag til endring av § 5
i reglementet for Folketrygdfondet, jf. forslag III under kap. 11
Komiteens tilråding i denne innstillingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar for øvrig
omtalen av Folketrygdfondet i meldingen til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser dessuten til merknad nedenfor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Stortinget i forbindelse
med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 2000 vedtok følgende:
" Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til endring i Folketrygdfondets reglement, slik at Folketrygdfondet kan
investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske
land."
I Nasjonalbudsjettet for 2001 har Regjeringen
fremmet forslag om at Folketrygdfondet gis adgang til å kunne
investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske
land innenfor en ramme på 5 pst. av rammen for plassering
i aksjer og andre egenkapitalinstrumenter. Disse medlemmer viser
til at dette, i dagens situasjon, tilsvarer en ramme på ca.
1 mrd. kroner, ca. 1 pst. av Folketrygdfondets totale kapital. Selv
om det åpnes for at rammen etter hvert kan økes,
mener disse medlemmer at det potensielle investeringsvolum
er foreslått satt svært lavt. Disse medlemmer mener også at
forslaget om kvantitativ risikoramme er svært lav,
med tanke på at det i reglementet er tillagt styret å fastsette
risikorammer for forvaltningen av fondet. Plasseringsrammen for
aksjer er av Stortinget satt til 20 pst. Disse medlemmer viser
til at hensikten med å la Folketrygdfondet få investere
i de øvrige nordiske land var at dette ville øke
fondets avkastningsmuligheter og gi redusert markedsrisiko. Disse
medlemmer mener at Folketrygdfondet vil kunne få en
vesentlig meravkastning dersom mer midler kan plasseres i nordiske
aksjer fremfor i norske rentepapirer. Folketrygdfondet må foreta
enkelte grunninvesteringer når plasseringsadgangen skal
utvides til Norden. Disse blir i hovedsak de samme selv om plasseringsrammen økes fra
5 pst. til 20 pst. av rammen for aksjeplasseringer. Folketrygdfondet
vil lettere kunne spre risiko ved en utvidet investeringsramme i
Norden, og også bli en større aktør med
den interesse og økende mulighet for rådgivning
dette medfører.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Endring av reglementet for Folketrygdfondet
Stortinget samtykker i at § 5 i reglement
for Folketrygdfondet endres til følgende (endring i kursiv skrift):
Styret har ansvaret for at fondets midler anbringes med
sikte på best mulig avkastning under hensyntaken til betryggende
sikkerhet og den nødvendige likviditet. Styret skal påse
at det er etablert et betryggende risikostyringssystem
for fondets forvaltning.
Fondets midler kan plasseres i norske ihendehaverobligasjoner
og sertifikater, som kontolån til statskassen og som innskudd
i forretnings- og sparebanker. Innenfor en ramme på 20
pst. Av forvaltningskapitalen kan fondets midler plasseres i aksjer notert
på norsk børs eller på børs
i Danmark, Finland eller Sverige og, etter godkjenning fra
Finansdepartementet, aksjer i norske selskaper ellers hvor aksjene
er gjenstand for regelmessig og organisert omsetning, børsnoterte grunnfondsbevis
i norske sparebanker, kredittforeninger og gjensidige forsikringsselskaper,
og børsnoterte konvertible obligasjoner og børsnoterte
obligasjoner med kjøpsrett til aksjer i norske selskaper. Plassering i aksjer notert på børs
i Danmark, Finland eller Sverige må samlet ikke overstige
20 pst. av Folketrygdfondets ramme for aksjeplasseringer.
Fondet kan delta i emisjoner i ikke-børsnoterte aksjer
i norske selskaper umiddelbart før børsintroduksjon,
dersom det er klargjort på emisjonstidspunktet at de aktuelle
aksjene vil bli børsnotert kort tid etter emisjonen.
Annet ledd er ikke til hinder for at Folketrygdfondet kan
beholde aksjer i norsk selskap som i forbindelse med oppkjøp,
fusjon e.l. endrer status til å bli utenlandsk selskap.
Fondet kan videre, innenfor den samlede rammen
på 20 pst. av fondskapitalen, gå inn med egenkapitalinnskudd
i form av ikke-børsnoterte papirer, i tilfelle hvor fondet
står i fare for å lide betydelige tap på plasseringer
i obligasjoner. Dette må i så fall være
ledd i en koordinert aksjon, hvor en dominerende gruppe av kreditorene
deltar, og hvor siktemålet for fondet alene er å trygge
fondets egne interesser.
Folketrygdfondet kan eie andeler for inntil
15 pst. av total aksjekapital eller grunnfondsbeviskapital i ett enkelt
selskap i Norge. Folketrygdfondet kan eie andeler
for inntil 15 pst. av total aksjekapital i ett enkelt selskap i
Danmark, Finland og Sverige. Styret kan ta opp kortsiktige
lån dersom dette finnes hensiktsmessig.
Folketrygdfondet kan, etter nærmere
retningslinjer fastsatt av Finansdepartementet, inngå salgs-
og gjenkjøpsavtaler knyttet egenkapitalinstrumenter og
rentebærende instrumenter der erververen av instrumentene etter
avtalen har plikt til å tilbakeføre disse til
selger."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til at Stortinget ba Regjeringen
fremme forslag til endring i Folketrygdfondets reglement, slik at
Folketrygdfondet kan investere i børsnoterte aksjer i de øvrige nordiske
land. Dette er en start for investeringer i Norden. Disse
medlemmer vil komme tilbake til en eventuell utvidelse når
erfaringer foreligger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret over at staten ikke har tatt inn over seg problemene knyttet
til fremtidige pensjonsutbetalinger, og mener det er helt nødvendig å snarest endre
systemet med forvaltning av pensjonsmidler.
Disse medlemmer mener at folketrygdens hovedoppgaver
skal være å sikre alle en nødvendig pensjonsinntekt
ved alderdom, uførhet og dødsfall (etterlattepensjon),
og pensjon til barn yngre enn 18 år hvis en eller begge
foreldre er døde. Folketrygden skal dessuten sikre alle
nødvendige helse- og omsorgstjenester og inntekt ved sykdom.
Disse hovedoppgaver mener disse medlemmer at folketrygden
skal konsentrere seg om å løse på en
slik måte at den enkelte borger vet hva han eller hun betaler
for, og hvilke reelle rettigheter han eller hun har. Innbetalingene
til folketrygden bør derfor være øremerket
de nevnte formål. For å oppnå dette ønsker disse
medlemmer å overføre rent sosiale velferdsordninger
fra folketrygden til statsbudsjettet. Statsbudsjettet er det rette
sted for politiske prioriteringer mellom grupper, støtte
til arbeidsliv, og økonomisk støtte som er begrunnet
i generelle politiske målsettinger.
Disse medlemmer viser til at
Folketrygdfondet ble opprettet med hjemmel i folketrygdloven av
17. juni 1966 i forbindelse med innføringen av folketrygden.
Den delen av folketrygdens inntekter som ikke gikk med til dekning
av folketrygdens utgifter, skulle overføres til fondet.
I perioden 1967-1979 ble fondet tilført 11,8 mrd. kroner
fra folketrygden og tidligere fond. Etter at folketrygdens utgifter
begynte å overstige inntektene i 1979, har disse midlene
blitt værende i fondet. I tillegg har fondet vokst med
den årlige avkastningen. Folketrygdfondet er i dag fristilt
fra folketrygden i den forstand at det ikke blir overført
midler til eller fra fondet, og det finnes ikke regler som hjemler
bruk av fondet som likviditetsreserve for folketrygden.
Det er under ingen omstendighet nok midler i
dagens folketrygdfond til finansiering av fremtidige og løpende
pensjonsforpliktelser.
Disse medlemmer mener det derfor
er nødvendig å vurdere et nytt system for finansiering
av fremtidens trygde- og helseutgifter.
Avkastningen fra folketrygdfondet, petroleumsfondet
og deler av statens eierskap i næringslivet kan benyttes
til å delfinansiere pensjoner.
Det kan i tillegg utskrives trygdepremier og
helsepremier som betales av arbeidsgivere og arbeidstagere. Behovet
for premieinntekter vil avta etter hvert som et pensjonsfond bygges
opp. Parallelt med dette kan inntektsskatter reduseres vesentlig
slik at det samlede skattetrykk, representert ved skatter og trygde-
og helsepremier reduseres.
Prinsippene og detaljeringen av et slikt system
krever tid til utredninger. Hvis det imidlertid skal være innhold
i uttalelser fra samtlige partier om at oljeformuen skal sikre fremtidige
pensjonsforpliktelser, bør det være mulig å samle
seg om hovedtrekkene i et slikt forslag.
Disse medlemmer vil avhende store
deler av det statlige eierskapet i norsk næringsliv.
Men disse medlemmer mener at
så lenge vi har statlig eierskap, må dette tilrettelegges
slik at eierskapet profesjonaliseres og utøves best mulig,
men vil understreke at det samtidig må gjennomføres
omfattende deregulering av lovverket for private finansinstitusjoner slik
at man ikke opplever en konkurransevridning til fordel for offentlig
eiet virksomhet. Det er vesentlig at politiske myndigheter har en
klar oppfatning av hvordan vi skal løse våre fremtidige
pensjonsforpliktelser uten at dette medfører økning
i det totale skatte- og avgiftstrykk i Norge. Det er derfor nødvendig å omorganisere
statens eierskap og kapitalforvaltning på en slik måte
at dette i størst mulig grad kommer norske skattebetalere
til gode, og på en slik måte at uheldig sammenblanding
av roller fra statlige myndigheters side unngås. En betydelig
del av aksjekapitalen i bedrifter notert på Oslo Børs er
statseid og disponert av Regjeringen via statsråder
som generalforsamling, eller som representant
for staten som mindretallseier. Den makt som dermed er sikret Regjeringen
via eierrollen, er meget betydelig. Muligheten for sammenblanding
av roller og avveininger mellom samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske
interesser er betydelig. Disse medlemmer mener at
det for alle statlige eide bedrifter må klargjøres
om eierskapet har et styringsformål eller et finansielt
avkastningsformål. Enhver kombinasjon av disse to formål
avvises idet den ene eller den andre må velges etter en
reell og konkret begrunnelse. Der eneste begrunnelse er såkalt nasjonalt
eierskap for å bevare tilknytningen til Norge, og eventuelt
hovedkontor i Norge, mener disse medlemmer at selskapets
vedtekter må endres slik at en såkalt gylden aksje,
eiet av staten, sikres veto i de spørsmål som
faller innenfor slike begrunnelser. Deretter defineres det statlige
eierskapet som finansielt eierskap.
Salg av alle statens eierandeler i alle selskap
med finansielle avkastningsformål som begrunnelse, vil ikke
ha norske kjøpere, da omfanget er for stort, og det er
stor mangel på norske finansielle investorer i og med at
de store pensjonsordningene er i statens hånd gjennom Folketrygdfondet.
Statens pensjonsforpliktelser og finansielle eierposisjon kan kombineres
ved å overføre statlige aksjer i bedrifter hvor
finansiell avkastning er formålet, til Folketrygdfondet.
Samtidig gis dette fondet gradvis en mer normal fondsrolle overfor pensjonsutbetalingene
i folketrygdsystemet. Når slike aksjer er overført
Folketrygdfondet vil muligheten for misbruk av statens eiermakt
være bortfalt, og maktspredning være oppfylt.
Ytterligere maktspredning kan oppnås ved å dele
Folketrygdfondet opp i flere separate og selvstendige fond med egne
styrer, administrasjoner og eierporteføljer, men med samme forhold
til at Folketrygdfondet disponerer avkastningen.
Regjeringen vil videreutvikle de offentlige
velferdsordningene i årene framover. Økonomisk
vekst vil i seg selv skape rom for realvekst i de offentlige utgiftene.
Samtidig skaper den sterke veksten i folketrygdens utgifter store
utfordringer for finanspolitikken. Dersom bruken av uførepensjons-
og sykelønnsordningene fortsetter å øke
like sterkt som de siste årene, vil utgiftsveksten i folketrygden i årene
framover alene legge beslag på store deler av det finanspolitiske
handlingsrommet som skapes gjennom økt verdiskaping. I tillegg
vil den økonomiske veksten bli lavere fordi stadig flere
trekkes ut av ordinært arbeid.
De siste årene har vel en tredel av
den samlede utgiftsveksten i statsbudsjettet gått med til å finansiere veksten
i disse to ordningene. Veksten i sykefraværet gjennom 2000
tilsvarer om lag 10 000 årsverk. Dette betyr at nesten
halvparten av veksten i arbeidsstyrken på om lag 22 000
personer i praksis gikk med til å dekke opp det økte
sykefraværet.
Den sterke veksten i overføringsordningene
innebærer at mulighetene for vekst i økonomien
reduseres og at større byrder legges på den yrkesaktive delen
av befolkningen. På kort sikt synliggjøres disse
kostnadene for samfunnet bl.a. ved at det er nødvendig å holde
igjen på og til dels redusere utgiftene på andre områder
i statsbudsjettet. I tillegg har en i budsjettet for 2001 funnet
det nødvendig å foreslå skatteøkninger
for å motvirke etterspørselsvirkningene av de økte
utgiftene.
Regjeringen Bondevik nedsatte 9. april 1999
et offentlig utvalg ledet av fylkesrådmann Matz Sandman for å utrede
og foreslå tiltak i forbindelse med det økende
sykefraværet og den økende tilgangen til uførepensjon.
Utvalget avga sin innstilling 15. september 2000. Innstillingen
fra utvalget vil bli sendt på høring.
Befolkningsutviklingen innebærer at
utgiftene under folketrygden vil fortsette å vokse. Målt
som andel av BNP er pensjonsutgiftene i folketrygden anslått å bli doblet
de neste 30 årene. I tillegg vil det bli et betydelig økt
ressursbehov for det offentlige til helse og omsorg. Det internasjonale
presset vi utsettes for gjennom grensehandel og et næringsliv
som stadig lettere kan flytte produksjon mellom land, tilsier at
disse økte utgiftene bare i begrenset grad kan dekkes gjennom økte
skatter og avgifter i årene framover.
Nøkkelen til å møte
disse utfordringene ligger først og fremst i arbeidsmarkedet,
både på kort og lang sikt. Det er tilgangen på ressurser,
og særlig arbeidskraft, som vil være avgjørende
både for den økonomiske veksten og for hva slags
rom det vil være for å videreutvikle det offentlige
tjenestetilbudet framover. Tiltak for å styrke arbeidslinjen
i sysselsettings- og trygdepolitikken og andre tiltak for å bedre økonomiens
virkemåte (strukturpolitikk) er derfor en sentral del av
den samlede økonomiske politikken. Ved å begrense
den sterke underliggende utgiftsveksten og få flere til å delta
i det ordinære arbeidslivet, vil det skapes rom for å satse
mer på prioriterte områder.
Ved å styrke og fornye den offentlige
sektoren kan ressurser brukt til administrasjon og kontroll frigjøres til
tjenesteproduksjon. Regjeringen vil utarbeide et program der hovedmålet
er å fornye, omstille og effektivisere forvaltningen slik
at den bedre kan dekke befolkningens behov.
Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at arbeidssøkere
hurtigst mulig kommer i jobb. I dagens situasjon, med mangel på arbeidskraft
i flere sektorer, vil det være særlig viktig at
arbeidsmarkedsetaten raskt formidler informasjon om ledige stillinger
og arbeidssøkernes kvalifikasjoner til brukerne. Den foreslåtte bevilgningen
til arbeidsmarkedstiltak i 2001 gir grunnlag for et gjennomsnittlig
tiltaksnivå på om lag 10 000 plasser i første
halvår. Beregningsmessig er det lagt til grunn 9 000 plasser
som gjennomsnitt over året. Det noe lavere tiltaksnivået
i forhold til inneværende år må ses i
sammenheng med at problemene i oljerelatert verkstedindustri er
mindre enn tidligere lagt til grunn. Tiltaksnivået vil
bli vurdert på nytt i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
2001. De ordinære arbeidsmarkedstiltakene vil særlig
bli rettet inn mot kvalifisering, bl.a. gjennom kortvarige, yrkesrettede
arbeidsmarkedsopplæringskurs (AMO). Det er nødvendig
for å sikre at ledige hurtigst mulig kan tilføres
kvalifikasjoner tilpasset virksomhetenes kompetansebehov.
Det inntektspolitiske samarbeidet har vært
en sentral del av den økonomiske politikken i Norge gjennom etterkrigstiden,
og har bidratt til at vi de siste 30 årene har hatt lavere
arbeidsledighet enn de fleste andre OECD-land. Den økonomiske
utviklingen på 1990-tallet i Norge ville neppe vært
like god hvis ikke myndighetene og partene i arbeidslivet gjennom
et forpliktende inntektspolitisk samarbeid hadde vist vilje og evne
til å møte de krevende utfordringene norsk økonomi
sto overfor. Holden-utvalget støttet klart opp om det inntektspolitiske
samarbeidet i sin rapport. Regjeringen legger vekt på å videreføre
dette samarbeidet.
I årets lønnsoppgjør
ble det avtalt sentrale tillegg både for inneværende
og neste år i alle store forhandlingsområder.
Dermed vil det ikke bli gjennomført sentrale forhandlinger
i disse områdene i 2001. Resultatene fra oppgjøret
tyder på at lønnsveksten også i år
blir høyere enn hos våre handelspartnere. Den
gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 1999 til
2000 kan nå anslås til 41/4 pst. Til
sammenlikning var årslønnsveksten 4,9 pst. fra
1998 til 1999. Tarifftilleggene vil bidra vesentlig mindre til årslønnsveksten
i 2001 sammenliknet med inneværende år. Dersom
en legger til grunn at lønnsglidningen neste år
blir om lag som de siste årene, kan årslønnsveksten
fra 2000 til 2001 anslås til 4 pst. I årets tariffoppgjør
ble det avtalt å øke ferien med 2 dager i 2001
og med ytterligere 2 dager i 2002. Økt ferie vil isolert
sett bidra til å trekke opp veksten i timelønnskostnadene med
om lag 3/4 prosentenheter både i 2001 og 2002.
I tillegg bidrar konjunkturavgiften til å øke
lønnskostnadene i 2001 med vel 11/4 pst. Konsumprisene
er anslått å øke med om lag 3 pst. i år og
23/4 pst. neste år. Dette innebærer at
brede grupper vil få reallønnsvekst både
i 2000 og 2001, i tillegg til utvidet ferie.
Det er i avsnitt 3.6 i meldingen redegjort nærmere
for sysselsettings- og trygdepolitikken og det inntektspolitiske
samarbeidet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er enige i
at vi står overfor store utfordringene når det
gjelder utgiftsveksten i folketrygden i årene fremover.
Samtidig er flertallet enig i at tilgangen på ressurser,
og særlig arbeidskraft vil være avgjørende
for den økonomiske veksten. Vurderingen av Sandman-utvalget må resultere
i at Regjeringen fremmer konkrete forslag til hvordan veksten i sykefraværet og
uføretrygden kan reduseres. Dette bør også være
ett av flere elementer i et helhetlig opplegg for å bedre
tilgangen på arbeidskraft.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
vil peke på at handlingsrommet i finanspolitikken i de
siste årene har blitt begrenset av veksten i folketrygdens
utgifter, særlig til uføre og sykelønn.
Om lag havparten av realveksten i Regjeringens forslag til budsjett
kan knyttes til veksten i utgiftene til folketrygden og andre regelstyrte
ordninger. Dersom bruken av uførepensjon og sykelønnsordningen fortsetter å øke
like sterkt som de siste årene, vil disse utgiftene legge
beslag på en stor del av den finanspolitiske handlingsfriheten.
Endringer i befolkningen med en stadig større andel eldre
gjør at veksten i utgiftene vil fortsette. Utgiftene til
alderspensjon vil i løpet av de neste 30 årene
bli fordoblet.
Flertallet mener at for å kunne
opprettholde og videreutvikle ytelsene fra folketrygden og andre
velferdstilbud i årene framover, er det viktig å sikre
en positiv utvikling i arbeidsmarkedet, hvor det legges til rette
for at flere kan komme i arbeid. Tiltak for å styrke arbeidslinja
i sysselsettings- og trygdepolitikken, og andre tiltak for å få økonomien
til å virke bedre, er derfor en sentral del av den økonomiske
politikken. I en periode med mangel på arbeidskraft er
det særlig viktig at arbeidsmarkedsetaten raskt formidler
jobber, og at arbeidsmarkedstiltakene sørger for å kvalifisere
for de ledige jobbene.
Flertallet mener det er viktig å se
nærmere på andre elementer som påvirker
arbeidskrafttilgangen. Dette fordi utgiftene til Folketrygden vil øke
i årene framover, og behovet for å finne innretninger
som er bedre tilpasset den tiden vi går inn i er derfor
nødvendig. Det må lønne seg å arbeide,
og det må være mer attraktivt å arbeide.
Det må i større grad være mulig å kombinere
arbeid og trygd, arbeid og pensjon, deltidsarbeid, samt at utdanning
må tilrettelegges på en måte som bidrar
til at flere kommer i arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at ledigheten nå er over 3 pst. av arbeidsstyrken. Disse
medlemmer tar avstand fra holdningen om at dette er et akseptabelt
ledighetsnivå, og den implisitte forutsetningen om at de
som i dagens arbeidsmarked ikke har arbeid, ikke egner seg til arbeid. Disse
medlemmer mener det må være en målsetning å få ledigheten
ytterligere ned. Dette kan gjøres gjennom bruk av økonomiske
virkemidler. Formidlingen av arbeidskraft styrkes og effektiviseres gjennom
privat arbeidsformidling, og det gis langt større incitamenter
til å ta lønnet arbeid ved hjelp av skattelettelser
og innstramninger i dagpengeordningen med innføring av
plikt til å ta imot tilbudt arbeid.
Disse medlemmer er også opptatt
av at arbeidsstyrken økes, gjennom tiltak som gjør
det mer opportunt å søke å skaffe seg
lønnet arbeid. I tillegg mener disse medlemmer at
det er viktig at den arbeidskraften som til enhver tid er tilgjengelig,
brukes på en best mulig måte med hensyn til å skape
et grunnlag for økt vekst. Det offentlige byråkratiet
må reduseres, støtten til ulønnsomme
arbeidsplasser må reduseres og det må legges til
rette for at arbeidskraften mobiliseres yrkesmessig og geografisk
slik at denne, vår viktigste ressurs, brukes på en
best mulig måte.
En konsekvens av økonomisk vekst, høyere
og mer effektiv sysselsetting, er at det legges et grunnlag for generelt
høyere lønnsvekst. Lønnsvekst er selvsagt
et gode, og desto mer forholdene legges til rette for at lønningene
kan øke, desto bedre er den økonomiske politikken.
Disse medlemmer tar avstand fra
en forenklet moderasjonslinje. Det er for eksempel ikke noe mål
at timelønnskostnadene skal øke mindre i Norge
enn hos våre handelspartnere. Det er i utgangspunktet helt
feil å sammenligne timelønnskostnader over landegrensene.
Hvis produktiviteten øker, vil lønningene kunne øke,
uten at kostnadene per produsert enhet i bedriftene øker.
For disse medlemmer er det derfor et mål å øke
lønningene, på samme måte som det er
et mål å øke den økonomiske
veksten og produktiviteten.
Disse medlemmer er samtidig klar
over at LO og andre arbeidstakerorganisasjoner besitter en potensiell
stor makt med hensyn til å kunne presse lønnsnivået
høyere enn produktivitetsutviklingen gir grunnlag for.
Da vil resultatet blir arbeidsledighet, eller feil bruk av arbeidskraften.
Dette problemet mener disse medlemmer gradvis må løses
ved at de lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger
i større grad blir bestemt individuelt, eller på den
enkelte bedrift. Disse medlemmer vil begrense organisasjonenes
makt på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer mener
"solidaritetsalternativet" er et skjørt grunnlag å basere
den langsiktige utviklingen i sysselsettingen på.
Disse medlemmer mener at lønnsfastsettelsen
i hovedsak burde skje lokalt i den enkelte bedrift, og at dette
må gjelde både offentlig og privat sektor. Dette for å styrke
fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. Sentral lønnsfastsettelse
og detaljerte avtaler bidrar til å minske de lokale parters
ansvar for lønnsdannelsen. En omlegging til en slik inntektspolitikk vil
etablere lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling
som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under
skiftende rammebetingelser. Ressurser som i dag går til
unødvendig administrasjon, tilsyn og kontroll må kanaliseres
over i tjenesteytingen.
Norsk offentlig forvaltning har i for stor grad
vært preget av sektorvise krav til likhet i organisering,
likhet i økonomiske rammer og likhet i mål og
krav, helt uavhengig av lokale utfordringer og forhold. Det må legges
til rette for større differensiering lokalt. Det må også gjelde
for lønnspolitikken. Holdenutvalget la frem sin utredning i
juni. For første gang har et utvalg hvor partene i arbeidslivet
var sterkt representert, gått langt i å erkjenne
at måten lønnsfastsettelsen skjer på i offentlig
sektor, må ta sin del av skylden for de problemer vi har
i det offentlige.
Et stivbeint forhandlingssystem preget av generelle tillegg
til alle, uavhengig av ansvar, innsats og kompetanse, har ikke tatt
hensyn til det offentliges behov for å tiltrekke seg ettertraktet
arbeidskraft. Resultatet er en sammenpresset lønnsstruktur
og økte forskjeller mellom grupper med høyere
utdanning i offentlig og privat sektor. Det har gjort det vanskeligere å få tak
i kompetent arbeidskraft. Dette gjelder særlig yrker som
har et alternativ i privat sektor. Har man muligheten, søker man
seg gjerne over i en jobb hvor man føler seg skikkelig
verdsatt. For yrkesgrupper som ikke har noe alternativ i privat
sektor, er det rekrutteringen til yrket som rammes. Dette må stats-
og kommunesektoren som arbeidsgiver nå ta hensyn til i
sin lønnspolitikk.
Disse medlemmer mener fordelen
med lokale forhandlinger er at de gir bedre samsvar mellom lønn, produktivitet
og etterspørsel etter arbeidskraft. De lokale parter kan
bruke individuelle vurderinger for å honorere dyktighet,
ansvar og innsats. Det gir fleksibilitet og omstillingsevne. Hensynet
til faktorer som bare kan bedømmes på arbeidsplassene
krever lokal lønnsdannelse. Gjennom lokal lønnsdannelse økes
motivasjonen for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen
bedrer produktiviteten både i privat og offentlig sektor
og legger grunnlaget for styrket konkurranseevne. Argumentene for
lokal lønnsdannelse er dermed både geografiske,
bransjemessige, utdanningsmessige, produktivitetsmessige og individuelle.
Ifølge Nasjonalbudsjettet har inntektspolitikken et hovedansvar
når det gjelder å sørge for at inflasjonen holdes
lav og på linje med våre handelspartnere. Inntektspolitikken,
altså utfallet av lønnsoppgjørene, kan ikke
ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for
sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske
utviklingen, men den kan ikke delegeres et ansvar for økonomiens
nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør
vil på sikt og i større grad føre til
redusert sysselsetting og lavere vekst enn det vil føre
til høyere inflasjon. Inflasjonsraten er i hovedsak bestemt
av pengepolitikken og bestemmes uavhengig av inntektspolitikken.
Internasjonalt er det ikke noe sammenheng mellom lønnsutvikling
og inflasjon. Mange land i euro-området har høyt
lønnsnivå, lav sysselsetting i kombinasjon med
lav inflasjon. Videre kan ikke et lønnsoppgjør
vurderes som moderat eller ekspansivt uten å ta i betraktning
produktivitetsutviklingen.
Disse medlemmer er svært
bekymret over det økende sykefraværet i Norge
og de påfølgende merutgifter for folketrygden.
Det har vært en vedvarende økning i sykefraværet
siden 1994. I 1994 ble det bevilget 9,85 mrd. kroner til sykelønn
over statsbudsjettet, mens det for 2001 er foreslått bevilget
over 25 mrd. kroner. Årets bevilgningsforslag er en økning
på 27 pst. sammenlignet med 2000. Sykefravær påfører
det norske samfunn betydelige utgifter og medfører selvsagt
tapt produksjon både i privat og offentlig sektor. Det
er derfor nødvendig å foreslå endringer
i regelverket for utbetaling av sykelønn. Sykelønnsordningen er en
av få sosiale ordninger som ikke avkrever egenandel. Erfaringer
fra Sverige viser at egenandel fører til betydelig redusert
korttidsfravær. Disse medlemmer viser til
at Fremskrittspartiet vil derfor foreslå å innføre
en ordning med to karensdager og deretter 80 pst. ytelse for resten
av fraværet. Disse medlemmer har selvsagt
respekt for inngåtte tariffavtaler som også regulerer
sykelønn, og vil derfor ikke blande seg inn i ordninger
som er avtalefestet mellom arbeidstagere og arbeidsgivere. Men disse
medlemmer vil at innsparingene som redusert sykefravær
medfører skal tilfalle både folketrygden ogarbeidsgiverne. Disse medlemmer vil
derfor ikke inndra noe av arbeidsgiverbesparelsen, og
heller ikke utvide arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen. Disse
medlemmer vil også skjerme kronikere og fravær
som følge av syke barn.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet legger til grunn som et meget forsiktig anslag
at sykefraværet beregningsmessig vil gå ned med
7,5 pst. som følge av innføring av Fremskrittspartiets
ordning. Dette betyr for eksempel at en bedrift med etsykefravær med dagens ordningpå 7 pst. beregningsmessig vil ha
et fravær på 6,5 pst.
Disse medlemmer viser til Sandman-utvalgets innstilling
om sykefravær og uførepensjonering og mener at
utvalgets utredning om uførepensjonsordningens utforming
bør legges til grunn for fremtidig uførepensjonering. Disse
medlemmer vil derfor foreslå en ordning der bare
de som er 100 pst. uføre i medisinsk og yrkesmessig forstand
skal tildeles varig pensjon. Samtidig vil disse medlemmer beholde 50
pst. uførhet som laveste inngangsnivå for å oppnå uføretrygd
fra Folketrygden. Arbeidstakere med restarbeidsevne bør
få en tidsbegrenset pensjon som skal revurderes og justeres
i takt med utviklingen av arbeidsevnen. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet også vil fremme forslag om å fjerne dagens
bestemmelse om mulighet til opptjening av 1G i tillegg til pensjonsytelsen
1 år etter at pensjon er tilstått og innføre
en avkortingsmodell der økt inntekt medfører avkorting
i pensjon på en slik måte at det skal lønne
seg å arbeide mer. Disse medlemmer vil på denne
måten gjøre det lettere å kombinere arbeid
og trygd og gjøre det attraktivt å yte økt
innsats i arbeidslivet for å utnytte og opparbeide restarbeidsevne.
Fjerning av taket ved opptjening av 1G i tillegg til pensjonen bør
kun gjelde nye tilfeller. Disse medlemmer vil foreslå at
ordningen skal innføres fra 1. april 2001 og vil anslå en
innsparing for Folketrygden på 500 mill. kroner for 2001.
Dette anslaget er basert på Fremskrittspartiets vurdering
av en reduksjon av antallet nye tilfeller av full uførepensjonering.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
enig i den beskrivelsen som gis i meldingen av de utfordringer Norge
står overfor når det gjelder tilgangen på arbeidskraft. Disse
medlemmer er samtidig skuffet over at Regjeringen ikke følger
opp denne situasjonsbeskrivelsen med konkrete tiltak for å løse
problemene.
Disse medlemmer viser til at
Høyre har lagt frem en pakke med omfattende tiltak for å bedre
tilgangen på arbeidskraft. Høyres politikk for å bedre
tilgangen på arbeidskraft innebærer endringer
på en rekke områder. Skattesystemet må endres
for å gjøre det mer attraktivt å jobbe,
både for dem som er i arbeid og for dem som er på trygd
eller av andre grunner ikke arbeider. Pensjonsordningene må legges
om slik at det blir lettere å kombinere arbeid med pensjon og
slik at det lønner seg å delta lenger i arbeidslivet.
Disse medlemmer viser til at
innføringen av AFP-ordningen har bidratt til en markert
reduksjon av gjennomsnittlig pensjonsalder. For å øke
tilgangen på arbeidskraft bør det derfor gjennomføres
innstramninger i AFP-ordningen. Samtidig bør det legges
til rette for at pensjonister mellom 67 og 70 år i større
grad kan ha lønnet arbeid uten avkorting i pensjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram forslag til innstramninger i AFP-ordningen."
Disse medlemmer viser til at
rask behandling ved sykdom er viktig. Ved siden av de åpenbare
fordelene for den enkelte, vil samfunnet dra nytte av at folk kommer
raskere tilbake i arbeid. Derfor vil disse medlemmer bl.a.
gi rett til behandling i utlandet dersom det norske helsevesenet
ikke kan gi behandling innenfor medisinsk forsvarlige frister. Videre
vil disse medlemmer gi skattefritak for arbeidsgivers betaling
av behandling ved sykdom.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener også det
er nødvendig å gjennomføre tiltak for å redusere
omfanget av sykefravær og uførepensjonering. Veksten
i sykefraværet i 2000 tilsvarer alene et tap på vel
10 000 årsverk. Disse medlemmer viser til
at dette er bakgrunnen for at Høyre vil innføre
egenandeler i sykelønnsordningen, på samme måte
som det er egenandeler for andre sosiale ytelser. I tråd
med Sandman-utvalgets tilråding vil Høyre også stramme
inn reglene for og praktiseringen av uførepensjonering.
Disse medlemmer vil også styrke
innsatsen for å få personer med behov for spesiell
tilrettelegging og oppfølging i arbeid, bl.a. ved å gi
Aetat konkurranse på dette området og prioritere
lønnstilskudd for personer med nedsatt arbeidsevne.
Disse medlemmer vil også øke
tilgangen på arbeidskraft ved å tillate midlertidige
ansettelser og økt bruk av frivillig overtid. Kombinert
med Høyres standpunkt om å gjøre arbeidsinnvandring
enklere og effektivisere offentlig sektor, vil summen av tiltakene
innebære betydelige forbedringer av tilgangen på arbeidskraft.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at det norske arbeidsmarkedet er stramt. Bedriftene melder om mangel
på arbeidskraft. Svak tilgang på undervisnings-
og helsepersonell svekker velferdstjenestene, og gjør videre utbygging
av helse-, omsorg- og utdanningssektoren vanskeligere. Samtidig
er det fortsatt ledige hender som ikke tas i bruk, og hender som
kan brukes til nyttigere ting. Hovedutfordringen er å kvalifisere
de som vil og kan jobbe mer til de jobber som står ledige.
Dette medlem legger fram en sysselsettingspakke
som skal bedre tilgangen på arbeidskraft. Mens hovedutfordringen
i sysselsettingspolitikken historisk har bestått i å skape
flere jobber, består den nå i å finne folk
som kan fylle de ledige jobbene. Pakka består både
av tiltak som kan gjennomføres umiddelbart, og av tiltak
som trenger grundigere behandling. Dette medlem ber
Regjeringa om å legge fram en helhetlig pakke på dette
området med basis i disse tiltakene:
Dette medlem understreker at
det skal lønne seg for småbarnsmødre å være
yrkesaktive. Innsparingene bør brukes til å styrke
barnehagene. Dette medlems mål er å innføre
gratis kjernetid i barnehagen - 4 timers gratis tilbud for alle
førskolebarn.
Dette medlem vil rette oppmerksomheten
mot den sterke veksten i antall uføretrygdede. Dette er
et stort problem for bevaringen av trygdesystemet. Dette
medlem foreslår at alle uføretrygdede
under 50 år innkalles til intervju for å gå gjennom
mulighetene for å ta seg lettere arbeid på hel-
eller deltid. Arbeidsgivere som ansetter tidligere uføretrygdede skal
tilbys et lønnstilskudd for å dekke deler av den nyansattes
lønn. Funksjonshemmede må lettere få jobb,
utdanning og transport. Aetat må utvikle kompetanse for å skreddersy
opplegg for funksjonshemmede. Transportordninger må også utvikles
for funksjonshemmede i høyere utdanning.
Dette medlem mener førstegangstjenesten
bør reduseres til seks måneder. Ca. 15 000 unge
menn avtjener førstegangstjeneste hvert år, følgelig
kan 7 500 årsverk frigjøres på sikt hvis
verneplikttida effektiviseres.
Dette medlem påpeker
at sjøl om arbeidsledigheten i Norge for tida er lav, er
75 000 fremdeles uten arbeid. Blant disse finner vi mange av de
svakeste gruppene i vårt samfunn. Dette medlem foreslår
at alle ledige skal få tilbud om jobb, utdanning eller
tiltaksplass innen 4 uker, og at det innføres en ordning med
lønnstilskudd, jf. Innst. S. nr. 222 (1999-2000) Utjamningsmeldinga.
Dette medlem mener at innvandrere
og flyktninger lettere må få godkjent kompetanse
og utdanning fra hjemlandet. Dette medlem vil etablere
en "Green card-ordning" der det åpnes for arbeidsinnvandring
fra land utenfor EØS. Reglene for å søke
arbeids- og oppholdstillatelse i Norge bør gjøres
smidigere, og behandlingstida i Utlendingsdirektoratet må reduseres kraftig.
Dette medlem gir utrykk for at
det bør settes av en pott hvor kommunene kan søke
om midler til rekrutteringstiltak for helse-, omsorg og undervisningspersonell.
Kommunene skal sjøl vurderer hvilke tiltak som vil fungere
best i sin kommune: Bedre lønn, bedre arbeidsmiljø,
kortere arbeidstid, etc. eller kombinasjoner av disse.
Norge trenger ikke flere kjøpesentre.
Bygging av nye kjøpepalass vil skape unødig press
i økonomien, og bør etter dette medlems oppfatning
forbys i en periode på 3 år.
Studenter i våre storbyer er i en vanskelig økonomisk situasjon
pga. et tøft boligmarked. Dette medlem vil
gjennom å øke inntektsgrensa før Lånekassa
avkorter støtten, gjøre det mer lønnsomt
for studenter å arbeide ved siden av studiene.
Dette medlem påpeker
at økning av øvre grense i særskilt fradrag
i arbeidsinntekt kombinert med 26 pst. fradrag reduserer marginalskatten
for lavlønte, og gjør overgang fra trygd til arbeid
lønnsomt for denne gruppa.
Mange eldre kan bidra lenge i arbeidslivet. Dette medlem vil
stimulere til dette gjennom å heve grensa som fører
til avkorting i pensjonen.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en plan for økt tilgang på arbeidskraft,
tidlig i 2001."
Tiltak for å bedre økonomiens
virkemåte skal bidra til at landets ressurser blir utnyttet
så effektivt som mulig. Effektiv ressursbruk er viktig
for å opprettholde høy verdiskaping og virkeliggjøre
vekstmulighetene i økonomien. Dette gir grunnlag for å videreutvikle
velferdsordningene i samfunnet.
En viktig del av strukturpolitikken er å bidra
til at den økonomiske aktiviteten i offentlig sektor blir
så målrettet og effektiv som mulig. En annen viktig
oppgave er å bidra til økt verdiskaping i privat
sektor ved å legge til rette rammebetingelsene for bedrifter
og husholdninger. Dette skjer dels via skatter, overføringer
og andre bevilgninger, og dels gjennom å regulere markedene
ved hjelp av lover og regler.
I produktmarkedene griper myndighetene inn på flere
måter:
– Næringsstøtte kan
benyttes til å styrke forskning og utvikling eller andre
formål som den enkelte bedrift ikke ivaretar fullt ut alene.
Næringsstøtte kan imidlertid også påvirke
konkurransen mellom ulike bedrifter. Samtidig er det realøkonomiske kostnader
knyttet til å finansiere næringsstøtten. Ulike
former for næringsstøtte bør derfor evalueres
jevnlig for å sikre at de ønskede virkningene oppnås
på en kostnadseffektiv måte. Næringsstøtte er
omtalt i avsnitt 5.2 i meldingen.
– Konkurransepolitikken skal sørge
for effektiv bruk av ressurser ved å legge til rette for
virksom konkurranse. Det er vanskelig å utforme enkle handlingsregler
for hvordan konkurransepolitikken bør utformes i praksis.
Konkurransemyndighetene er derfor avhengig av detaljert innsikt
i enkeltmarkeder for å utøve bestemmelsene i konkurranseloven. Konkurransepolitikken
er omtalt i avsnitt 5.3 i meldingen.
– I en del tilfeller er det nødvendig
med særskilt regulering for at et marked skal fungere effektivt. Særskilt
regulering er f.eks. nødvendig i fiskerisektoren, der bl.a.
utviklingen av bedre kvotesystemer har bidratt til en mer effektiv
forvaltning av fiskeressursene. I andre sektorer fører
myndighetene tilsyn med vilkårene for bruk av infrastruktur som
benyttes av hele næringen. Dette er f.eks. tilfelle i telesektoren og
kraftsektoren. I enkelte markeder er det også omfattende
offentlig eierskap. Regulering av viktige enkeltsektorer og eierskap
er omtalt i avsnitt 5.3. Det vises til St.prp. nr. 1 (2000-2001)
for Nærings- og handelsdepartementet for en omtale av forslaget
om å opprette et statlig/privat investeringsselskap
med en kapitalbase på 5 mrd. kroner.
Innen offentlig sektor er det viktig å etablere
styringssystemer som sikrer effektiv ressursutnyttelse. Strukturpolitikken i
offentlig sektor er omtalt i avsnitt 5.4 i meldingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
er enige i målsettingen om at tiltak for å bedre økonomiens
virkemåte skal bidra til at landets ressurser blir utnyttet
så effektivt som mulig. Flertallet mener
i denne sammenheng det er viktig at offentlig sektor blir så målrettet
og effektiv som mulig. En sterk og velfungerende offentlig sektor
er avgjørende for å nå politiske mål. Evne
til omstilling og nytenkning, vilje til å utvikle fleksible
løsninger som treffer nye og ulike behov, samt forenkling
i lover og regelverk, vil være viktige forutsetninger for
fornyelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker at det overordnete målet
med strukturpolitikken er å bidra til at landets samlede
ressurser utnyttes så effektivt som mulig. Bedre utnyttelse
av ressursene vil gi grunnlag for størst mulig verdiskaping
og velferd i samfunnet. Det er gjennom en vellykket strukturpolitikk
samfunnet får best mulighet til å oppfylle andre
målsetninger. Disse medlemmer konstaterer
at regjeringen Stoltenberg gjennom samfunnsøkonomisk uheldige
skatteomlegginger og vegring mot nødvendige avreguleringer fører
en negativ strukturpolitikk.
Disse medlemmer viser til at
globaliseringen og den teknologiske utviklingen driver fram omfattende strukturendringer
i næringslivet. Nye bedrifter etableres og gamle avvikles
i et høyere tempo enn før. Utviklingen stiller
større krav til omstilling, men byr også på store
muligheter for land som greier å utvikle et klima for nyskaping
og entreprenørskap. Hovedutfordringen i næringspolitikken
blir derfor å øke tilveksten av ny næringsvirksomhet.
Siden investeringskapital og kunnskapsmedarbeidere kan forflytte
seg dit rammebetingelsene er best må Norge fremstå som
et attraktivt område for investeringer og utvikling av
nye ideer og virksomheter. For at norske bedrifter skal kunne konkurrere
effektivt, og Norge oppfattes som et jevnbyrdig investeringsområde
må norske rammebetingelser kompensere for ulempen av å stå utenfor
eurosonen. Skal vi sikre et høyt norsk velferdsnivå i
fremtiden kan skatte- og avgiftsnivået ikke være
høyere enn i EU-landene. Disse medlemmer mener
det er en sentral strukturpolitisk erkjennelse at offentlige myndigheter ikke
skal peke ut markedets vinnere, men legge til rette for verdiskaping
ved å fjerne hindringer for vekst og nyskaping. Selektiv
næringsstøtte til bedrifter og bransjer bør
avvikles til fordel for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet.
Disse medlemmer ønsker å fjerne
reguleringer som gjør det vanskeligere å drive
næringsvirksomhet og egen bedrift i Norge. Samtidig må det
bli enklere og mer attraktivt å jobbe. Tilgangen på arbeidskraft
må økes og det må legges til rette for økte
investeringer. Til tross for at det på mange områder
er mangel på arbeidskraft, fremmer Regjeringen ingen forslag
for å få flere i arbeid. Stivbeinte regler om
frivillig overtid, midlertidig ansettelser og begrensningene i åpningstidsloven
er eksempler på reguleringer som hemmer aktiviteten i bedriftene
og reduserer tilgangen på arbeidskraft.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener samfunnets
manglende utnyttelse av tilgjengelig arbeidskraft representerer
en enorm ressurssløsing. Disse medlemmer viser
til at Høyre har foreslått en rekke tiltak som
vil øke tilgangen på arbeidskraft. Større
arbeidsinnvandring, økte muligheter for pensjonister mellom
67 og 70 år til å jobbe uten å få redusert pensjon,
innstramninger i AFP-ordningen, raskere studentprogresjon, skattefritak
for arbeidsgivers betaling av behandling ved sykdom, egenandeler
i sykelønnsordningen og økt innsats for å bringe
flere uføretrygdede tilbake i arbeid er tiltak som vil
forbedre situasjonen på arbeidsmarkedet. I tillegg vil konkurranseutsetting
av statlige og offentlige tjenester, redusert offentlig byråkrati,
privatisering og effektivisering av offentlig næringsvirksomhet,
samt færre skjemaer og forskrifter frigjøre arbeidskraft.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at arbeidskrevende og unødvendige
rutiner og forskrifter fører til store mengder ekstraarbeid.
Tall fra Foretaksregisteret i Brønnøysund viser
at skjemabelastningen på norske bedrifter tilsvarer mer
enn 7 000 årsverk. I tillegg er det ofte svært
arbeidskrevende å holde oversikt over ulike offentlige
regler og forskrifter. Disse medlemmer understreker
at det er et betydelig samfunnsøkonomisk problem når
knappe arbeidskraftressurser bindes opp i uproduktivt arbeid. Små bedrifter
er særlig utsatt fordi de må bruke en uforholdsmessig
stor andel av arbeidsressursene. Disse medlemmer mener
næringslivet må få bruke mer tid på produktiv
virksomhet og mindre tid på skjemautfylling og å tilpasse
seg et uoversiktlig og komplisert offentlig regelverk. Til tross
for at det er en erklært oppgave både for denne
og den foregående regjering å redusere skjemaveldet er
det ingen forbedringer å spore i den totale skjemabyrden. Disse medlemmer etterlyser
derfor en samlet strategi med slagkraftige virkemidler som kan bidra
til en omfattende reduksjon av skjemaveldet og forenkling og fjerning
av lover og forskrifter. For konkrete forslag til virkemidler vises
det til Høyres forslag i Dokument nr. 8:01 (1999-2000)
som ble avvist av flertallet. Disse medlemmer understreker
at de positive virkningene av ryddesjauer og forenklinger i lover,
forskrifter og skjemaer vil forbli små så lenge
stortingsflertallet og den til enhver tid sittende regjering har
ambisjoner om å detaljregulere bedrifters og enkeltmenneskers
hverdag. Det er Regjeringens og flertallets reguleringsiver som
først og fremst har skapt skjemaveldet og forskriftsjungelen.
Bare en grunnleggende politikkomlegging kan fjerne dem.
Disse medlemmer vil ha en offentlig
sektor der det enkelte menneskets behov står sentralt.
Siden alle mennesker er ulike og har forskjellige behov er det viktig
med et mangfold av tilbud. Bedre tjenester og økt mangfold
oppnås best dersom brukeren av tjenestene selv kan velge
mellom flere tjenestetilbud. Disse medlemmer ønsker
en ordning der offentlige og private virksomheter må konkurrere
om å tilby de beste tjenestene til pasienter, skoleelever
og pleietrengende. Det offentlige skal fortsatt stå for
finansieringen, men ikke nødvendigvis for tjenesteproduksjonen. Disse medlemmer mener
en slik konsekvent bruk av konkurranseutsetting av offentlige tjenester
er påkrevet for å få mest mulig mangfold
og kvalitet igjen for tilgjengelige offentlige midler.
Disse medlemmer viser videre
til at Arbeids- og administrasjonsdepartementet etter konkurranseloven er
ankeinstans for vedtak fattet i Konkurransetilsynet. Denne organiseringen
har ført til at konkurransepolitiske hensyn ofte må vike
for politiske avveininger. Konkurransepolitiske hensyn settes i
praksis til side når departementet griper inn. Disse
medlemmer understreker at politisk omgjøring av
tilsynets vedtak nesten uten unntak vil svekke konkurransen og ramme forbrukerne. Disse
medlemmer mener dette er en grunnleggende svakhet ved norsk
konkurranselovgivning. Det er derfor et stort behov for å etablere
en ankeinstans som er uavhengig av departementet. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til forslagene i NOU 1991:27. Også OECD har
gitt uttrykk for at Norge bør vurdere sin klageordning
etter konkurranseloven.
Disse medlemmer peker samtidig
på at Konkurransetilsynet ikke engang kan fatte selvstendige
vedtak i saker som berører konkurransevridende offentlige
tiltak. Konkurransetilsynet er da henvist til å anmode Arbeids-
og administrasjonsdepartementet om å gripe inn. Departementet
har på sin side gjentatte ganger brukt hensynet til det
kommunale selvstyret som begrunnelse for ikke å gripe inn
mot klart konkurransehemmende offentlig virksomhet. Disse
medlemmer understreker at en slik politiseringen av norsk konkurransepolitikk betyr
at det ikke finnes et troverdig konkurranserettslig vern for norske
bedrifter og forbrukere. Disse medlemmer ber derfor
Regjeringen ta initiativ til å etablere et uavhengig Konkurransetilsyn
som kan gripe inn også overfor konkurransevridende offentlig
virksomhet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å:
– endre
klageordningen etter konkurranseloven ved at det opprettes en uavhengig
klageinstans, og
– gi Konkurransetilsynet anledning
til å gripe inn overfor offentlig konkurransehemmende virksomhet."
Disse medlemmer er tilfreds med
at det skal åpnes for konkurranse på godstransport
innen jernbanesektoren. Dette er i samsvar med hva Fremskrittspartiet
og Høyre har foreslått tidligere. Det er i tillegg behov
for ytterligere liberalisering innen jernbanesektoren. Fremskrittspartiet
og Høyre har ved gjentatte anledninger foreslått å åpne
jernbanesporene for konkurranse også innenfor persontransport,
men uten å oppnå flertall for dette i Stortinget.
Etter disse medlemmers oppfatning vil tilbudet til
jernbanepassasjerene bli langt bedre hvis NSB får konkurranse
på sporet.
Disse medlemmer mener samtidig
at statens kjøp av persontransporttjenester fra NSB må konkurranseutsettes
slik at de aktørene som har det beste tilbudet i forhold
til pris, kvalitet og sikkerhet får kontraktene. I tillegg
må NSB BA omdannes til aksjeselskap slik at selskapet får
nødvendig handlefrihet og utviklingsmuligheter.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiet og Høyres merknader og forslag ved behandling
av Samferdselsdepartementets budsjett for 2001.
Disse medlemmer slutter seg til
Regjeringens vurdering av at det er et omfattende reformbehov i
de offentlige sykehusene. Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet og Høyre gjennom lengre tid har påpekt
dette, og fremmet konkrete reformforslag for å møte
dette behovet.
Disse medlemmer merker seg at
Regjeringen vil vurdere eierskapet til sykehusene. Disse
medlemmer viser til at dette spørsmålet
har blitt vurdert flere ganger, både gjennom Hellandsvik-utvalgets
innstilling (NOU 1996:5) og stortingsmeldingen om spesialisthelsetjenesten
(St.meld. nr. 24 (1996-1997)). Senest da Stortinget våren
1999 behandlet Ot.prp. nr. 10 (1998-1999) om ny lov om spesialisthelsetjenesten, ble
spørsmålet om eierskap til sykehusene reist gjennom
forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre.
Disse medlemmer mener det politiske
ansvaret for sykehusene i sin helhet må ligge hos staten,
for å unngå uklare ansvarsforhold som gjør
pasientene til kasteballer mellom forvaltningsnivåene.
Statlig ansvar må kombineres med utstrakt lokal frihet
for sykehusene, ved at disse fristilles som selvstendige juridiske enheter,
som i en konkurransesituasjon som følge av økt
vekt på innsatsstyrt finansiering kombinert med fritt sykehusvalg,
må stå fritt til på et profesjonelt grunnlag å ta
beslutninger knyttet til drift og investeringer. Det må skilles
mellom det offentliges ansvar for å bestille og finansiere
helsetjenester på vegne av befolkningen og ansvaret for å utføre
disse tjenestene. Så lenge det offentlige finansierer og
stiller krav til tjenestene, kan disse like gjerne utføres
av private. Fremskrittspartiet og Høyre vil slippe private
aktører til i det offentlig finansierte helsevesenet og
legge til rette for konkurranse mellom private og offentlig eide
sykehus. Det bør også åpnes for å privatisere
offentlige sykehus dersom det kan gi mer effektiv drift og et bedre
tilbud til pasientene.
For å sikre effektiv drift, mener disse
medlemmer det er nødvendig å ta i bruk
helserevisjonsfirmaer for å foreta internasjonale sammenligninger
av effektivitet, kvalitet og behandlingsmetoder. Slike sammenligninger
vil gi grunnlag for en mer effektiv organisering slik at ressursene
utnyttes best mulig.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig med en helhetlig gjennomgang av finansieringen
av sykehusene. Disse medlemmer mener sykehusenes inntekter
i størst mulig grad bør knyttes direkte til pasientbehandlingen
gjennom en utvidelse av ordningen med innsatsstyrt finansiering.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiet og Høyres merknader i Budsjett-innst.
S. nr. 11 (2000-2001).
Disse medlemmer er meget tilfreds
med at Offentlig privat samarbeid (OPS) nå skal prøves
ut innen vegsektoren. Fremskrittspartiet og Høyre fikk gjennomslag
for utprøving av OPS i budsjettforliket for 2000 og dette
er en ny måte å organisere vegutbygging på i
Norge. Erfaringer fra andre land viser at OPS innebærer
muligheter til bedre effektivitet og kostnadskontroll. Det medfører
også at det blir enklere å vurdere kvaliteten
på arbeidet Statens vegvesen utfører.
Disse medlemmer vil vise til
at Stortinget har vedtatt at Statens vegvesens produksjonsavdeling
skal dokumentere at den er konkurransedyktig i forhold til private
entreprenører. Slik dokumentasjon er så langt ikke
fremlagt. Som rapport 1999:14 "Vegen videre" fra Statskonsult viser,
lar en slik konkurransedyktighet seg heller ikke dokumentere så lenge
produksjonsavdelingen er en del av den statlige forvaltningen. Først
når produksjonsavdelingen er utskilt som eget selskap lar konkurranseevnen
seg dokumentere.
Disse medlemmer vil vise til
at Fremskrittspartiet og Høyre ved flere anledninger har
foreslått å omgjøre Statens vegvesens
produksjonsavdeling til aksjeselskap men uten å oppnå flertall
for dette. Ved en slik organisering vil det vise seg om produksjonsavdelingen
er konkurransedyktig. Det er en forutsetning at produksjonsavdelingen
må konkurrere om alle utbyggings- og vedlikeholdsoppdrag
med private entreprenører.
Disse medlemmer vil vise til
Fremskrittspartiets og Høyres merknader ved behandlingen
av Samferdselsdepartementets budsjett for 2001 der Fremskrittspartiet
og Høyre på nytt vil fremme forslag om å omdanne
Statens Vegvesens produksjonsavdeling til aksjeselskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
forundret over at Regjeringen ikke foreslår noen tiltak
av betydning får å nettopp bedre økonomiens
virkemåte. Viktige tiltak er strukturpolitikk, bedring
av økonomiens tilbudsside og dermed grunnlag for produktivitetsvekst,
effektivisering av offentlig sektor, innstramminger i regelverket
for en rekke ytelser som gis fra det offentliges side, reduksjon
i subsidier og overføringer osv. Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett, samt øvrige
merknader i denne innstilling.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
betydningen av et skattesystem med færrest mulige unntak
og særordninger. Dette skaper uheldige vridninger i økonomien,
og øker de samfunnsøkonomiske kostnadene ved å hente
nødvendige offentlige inntekter.
Dette medlem vil særlig
vise til det arbeid som gjøres innenfor OECD for å redusere
uheldig skattekonkurranse, der de norske særordningene
for rederibeskatningen plasserer Norge i selskap med land vi ikke
liker å sammenligne oss med. Dette medlem vil
derfor oppheve disse særordningene med virkning for inneværende år,
og viser til forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001), avsnitt
2.8.1.
Dette medlem viser for øvrig
til sin merknad til avsnitt 2.1.2.
Komiteen viser når
det gjelder merknader til skatte- og avgiftsopplegget for 2001 til
avsnitt 3.2.23 i denne innstillingen og til Budsjett-innst. S. nr.
1 (2000-2001) under rammeområde 23. Når det gjelder
skattelovendringer viser komiteen til Innst. O. nr.
23 (2000-2001), jf. Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) og til Innst. O. nr.
24 (2000-2001), jf. Ot.prp. nr. 2 (2000-2001).