2.1 Sammendrag

Regjeringen legger med St.meld. nr. 2 (2001-2002) fram meldingen om Revidert nasjonalbudsjett 2002. Meldingen er utarbeidet i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger mottatt til og med 3. mai 2002.

Hovedmålene for den økonomiske politikken

Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene.

På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Uansett utvikling i oljepriser og oljeproduksjon vil verdiskapingen i Fastlands-Norge være langt større enn oljeinntektene. Den økonomiske politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat sektor.

Regjeringen vil følge retningslinjene for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien som det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001). Bruken av oljeinntekter bør særlig rettes inn mot å redusere skatter og avgifter og mot andre tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien. Regjeringen vil forbedre rammevilkårene for næringsvirksomhet, og innrette bruken av oljeinntektene på en slik måte at presset på prisstigning og rente blir minst mulig.

Budsjettpolitikken må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Siktemålet er å ha en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor. Budsjettpolitikken er avgjørende for størrelsesforholdet mellom offentlig og privat sektor. Regjeringen har som målsetting over tid å holde den reelle, underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter lavere enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge.

Regjeringen vil videreføre det inntektspolitiske samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom moderate inntektsoppgjør bidrar til å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor og lav arbeidsledighet.

Regjeringen vil videreføre pengepolitikken slik den ble trukket opp i St.meld. nr. 29 (2000-2001), og som fikk bred tilslutning i Stortinget. Retningslinjene innebærer at pengepolitikken rettes inn mot lav og stabil inflasjon. På den måten har pengepolitikken fått en klarere rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen.

Den økonomiske utviklingen

Etter den markerte avdempingen gjennom fjoråret ser det ut til at den økonomiske veksten hos våre viktigste handelspartnere er i ferd med å ta seg opp igjen.

Oljeprisen har tatt seg markert opp hittil i år, noe som særlig må ses i sammenheng med OPECs produksjonsbegrensninger, urolighetene i Midt-Østen og utsiktene til noe sterkere vekst internasjonalt. Gjennomsnittlig oljepris (Brent Blend) har hittil i år ligget på 22,5 USD pr. fat, eller 198 kroner. Siden årsskiftet har oljeprisen steget med om lag 6 USD pr. fat og lå pr. 3. mai 2002 på 26,3 USD eller 219 kroner pr. fat. Det legges nå til grunn en gjennomsnittlig oljepris på 200 kroner pr. fat i 2002.

Anslagene for veksten i norsk økonomi er justert noe opp siden tilleggsproposisjonen som ble lagt fram 9. november 2001. BNP for Fastlands-Norge anslås nå å øke med 1,8 pst. i år, mot en anslått vekst på 1,6 pst. i tilleggsproposisjonen. Høy lønnsvekst bidrar til at det private forbruket kan vokse sterkere enn tidligere anslått. Også oljeinvesteringene er oppjustert. I motsatt retning trekker lavere anslag på investeringer i industri, elektrisitetsforsyning og enkelte tjenesteytende nærin­ger.

Arbeidsledigheten lå ifølge arbeidskraftundersøkelsen (AKU) på 3,7 pst. i 1. kvartal i år, dvs. om lag uendret fra kvartalet før. Den registrerte ledigheten økte noe i mars og april, men de siste tallene er usikre pga. en omlegging av registreringsrutinene. Sysselsettingen anslås nå å øke med om lag 15 000 personer i år. Sammenliknet med anslagene i tilleggsproposisjonen er sysselsettingsveksten noe oppjustert. Arbeidsledigheten (AKU) anslås fortsatt til 3,6 pst. i år, som er det samme som i 2001.

I budsjettet for 2002 ble det lagt til grunn en årslønnsvekst på 4 1/4 pst. eksklusive de særskilte tilleggene til lærerne. På bakgrunn av lønnsoppgjørene som er gjennomført i privat sektor, anslås årslønnsveksten nå til om lag 5 pst., når det særskilte læreroppgjøret holdes utenom.

Kronen har styrket seg markert fra våren 2000. Siden årsskiftet har kursen på norske kroner steget med over 5 pst. både i forhold til euro og i forhold til gjennomsnittet av våre handelspartnere. Styrkingen av kronen må bl.a. ses i sammenheng med rentedifferansen overfor utlandet og den høye oljeprisen.

Veksten i konsumprisene har avtatt de siste månedene, og i mars var tolvmånedersveksten 1,0 pst. Den gjennomsnittlige prisveksten fra 2001 til 2002 anslås til 1,4 pst., mot 1,5 pst. i tilleggsproposisjonen. Lavere importert prisstigning som følge av styrkingen av kronen bidrar til lavere prisvekst, mens høy innenlandsk kostnadsvekst trekker i motsatt retning. Justert for avgiftsendringer og utenom energivarer anslås prisstigningen i år til 2,4 pst.

Utfordringer for den økonomiske politikken

I samsvar med den brede enigheten i Stortinget legges budsjettpolitikken opp etter følgende retningslinjer:

• – Petroleumsinntektene fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med utviklingen i forventet real­avkastning av Petroleumsfondet.

• – Det legges vekt på å jevne ut svingninger i økonomien, for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.

Handlingsregelen sikter mot en langsiktig forsvarlig innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi.

Med den anslåtte utviklingen i Petroleumsfondet innebærer handlingsregelen at bruken av petroleumsinntekter vil øke betydelig de nærmeste årene. Etter hvert vil imidlertid petroleumsinntektene avta, samtidig som utgiftene til pensjoner, helse og omsorg vil vokse kraftig. Det er derfor viktig å holde fast på de retningslinjene som er etablert for bruken av oljeinntektene og for forvaltningen av Petroleumsfondet. Langsiktige beregninger av utviklingen i offentlige finanser illustrerer at det over tid vil bli nødvendig å begrense veksten i utgiftene og bedre ressursutnyttelsen i offentlig sektor, selv om vi holder bruken av petroleumsinntekter innenfor de grensene handlingsregelen trekker opp.

Økt bruk av oljeinntekter vil over tid føre til omstillinger og overføring av ressurser fra konkurranseutsatt sektor til skjermede næringer. Hensynet til en balansert utvikling i økonomien, der konkurranseutsatt sektor opprettholdes i et tilstrekkelig omfang, tilsier også at en bør legge stor vekt på å unngå en raskere innfasing av oljeinntektene enn det som følger av handlingsregelen. Samtidig vil presset i retning av omstillinger som følge av økt bruk av petroleumsinntekter kunne dempes i den grad en greier å øke effektiviteten i skjermet sektor. Budsjettpolitikken må derfor innrettes slik at den styrker grunnlaget for et vekstkraftig næringsliv og øker effektiviteten i offentlig virksomhet. En reduksjon i skatte- og avgiftsnivået kan bidra til å øke arbeidstilbudet og bedre utnyttelsen av våre samlede ressurser. I tillegg er det viktig å prioritere tiltak for å forbedre infrastrukturen, styrke kunnskapsgrunnlaget og fremme teknologiutvikling. Moderniseringsarbeidet i offentlig forvaltning må ha som siktemål at produktiviteten øker, kvaliteten og brukervennligheten bedres og ressursene kanaliseres til de områdene der behovene er størst.

Den løpende innretningen av budsjettpolitikken må ta hensyn til at pengepolitikken nå har fått en klarere rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen enn før. Budsjettpolitikken og pengepolitikken må virke sammen for å skape en stabil utvikling i økonomien. Handlingsregelen innebærer at budsjettpolitikken i utgangspunktet vil være ekspansiv i årene framover. Med et fortsatt stramt arbeidsmarked vil for sterke stimulanser av økonomien gjennom budsjettpolitikken gi press på lønningene og høyere rente.

Med relativt høy rente og utsikter til om lag normal vekst i norsk økonomi i 2002 og 2003, bør bruken av oljepenger over statsbudsjettet følge handlingsregelen. En mer ekspansiv budsjettpolitikk vil undergrave troverdigheten til budsjettpolitikken. Det vil også legge et ekstra press på pengepolitikken, noe som kan bidra til høyere rente og sterkere krone. Dette vil forverre arbeidsvilkårene for konkurranseutsatt næringsliv.

Gjennomføringen av budsjettpolitikken for 2002

I tilleggsproposisjonen baserte Regjeringen seg på det samme nivået på bruk av oljeinntekter, målt ved det strukturelle underskuddet i statsbudsjettet, som det ble lagt opp til i Nasjonalbudsjettet 2002. Dette innebar et strukturelt budsjettunderskudd på 26,0 mrd. kroner i 2002.

Nye regnskapstall for Petroleumsfondet viser at kapitalen i fondet ved inngangen til 2002 ble på 619,3 mrd. kroner, mens det ble lagt til grunn 650 mrd. kroner ved budsjettvedtakene i fjor høst. Forventet realavkastning - beregnet som 4 pst. av kapitalen i Petroleumsfondet - anslås dermed til 24,8 mrd. kroner i 2002. Dette er 1,2 mrd. kroner mindre enn lagt til grunn ved salderingen av 2002-budsjettet, noe som isolert sett reduserer rommet for bruk av oljeinntekter i år.

Ny informasjon om skatteinngangen mv. i 2001 og økt anslag på årslønnsveksten for 2002 tilsier på den annen side at skatteanslaget for 2002 justeres opp i forhold til saldert budsjett. Endringer i skatteinngangen som har sitt motstykke i endret aktivitet i økonomien, slår ikke ut i endret handlingsrom i budsjettpolitikken. Anslaget for skatte- og avgiftsinntekter mv. fra Fastlands-Norge har økt med om lag 6,9 mrd. kroner fra saldert budsjett når en korrigerer for virkningen av nye anslag for den økonomiske aktiviteten og regnskapsmessige forhold. Endringene i skatteanslagene mv. og i anslaget for forventet avkastning av Statens petroleumsfond gir samlet sett rom for økte utgifter eller reduserte inntekter på 5,7 mrd. kroner i 2002 sammenliknet med saldert budsjett.

Økningen i skatteinntektene som følge av økt lønnsvekst har en motpost på utgiftssiden i form av økte utbetalinger til lønn og stønader. Det økte handlingsrommet er videre bundet opp av økte utgifter under regelstyrte ordninger. Videre har Regjeringen tidligere i år fremmet forslag om tilleggsbevilgninger bl.a. til Forsvaret og til helse. Samlet sett medfører disse forholdene økte utgifter på om lag 5,6 mrd. kroner. Ut over dette foreslår Regjeringen i forbindelse med denne meldingen økte bevilgninger på til sammen 1,6 mrd. kroner, hvorav vel 0,9 mrd. kroner er økte overføringer til kommunesektoren. Utgifter som ikke påvirker det strukturelle budsjettunderskuddet er da holdt utenom.

Videre foreslås det skatte- og avgiftslettelser på til sammen knapt 110 mill. kroner bokført i 2002. I tillegg fremmer Regjeringen i forbindelse med denne meldingen forslag som innebærer økte inntekter til staten på 1,6 mrd. kroner.

På denne bakgrunn legger Regjeringen opp til følgende hovedlinjer for arbeidet med revisjonen av budsjettet for 2002:

• – Et strukturelt budsjettunderskudd på 24,8 mrd. kroner.

• – En reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på om lag 2 1/2 pst. fra regnskap for 2001.

• – Endringer i skatte- og avgiftsreglene som reduserer bokførte skatter og avgifter med knapt 110 mill. kroner sammenliknet med saldert budsjett for 2002.

• – Økte inntekter utenom skatter og avgifter på 1,6 mrd. kroner, herunder økt utbytte fra Statkraft på 950 mill. kroner og økt utbytte fra Statens Bankinvesteringsfond på 327 mill. kroner.

• – Statsbudsjettets oljekorrigerte underskudd i 2002 anslås nå til 38,6 mrd. kroner, som er 1,7 mrd. kroner høyere enn i saldert budsjett.

• – Statens nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten anslås til 182,5 mrd. kroner i 2002.

• – Medregnet renter og utbytte mv. i Statens petroleumsfond anslås et samlet overskudd på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond på 164,6 mrd. kroner, som er 8,8 mrd. kroner lavere enn i saldert budsjett.

• – Ved utgangen av 2002 anslås den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond til om lag 776 mrd. kroner.

Skatter og avgifter

I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2002 foreslås det regelendringer som reduserer bokførte skatter og avgifter med knapt 110 mill. kroner. Påløpt reduseres skatte- og avgiftsinntektene med i alt 155 mill. kroner. De samlede skatte- og avgiftslettelsene fra 2001 til 2002 utgjør dermed nærmere 13 mrd. kroner påløpt og om lag 7,6 mrd. kroner bokført.

Kommunenes inntekter

I denne meldingen foreslås det økte bevilgninger til kommunesektoren på vel 0,9 mrd. kroner. Av dette bevilges 750 mill. kroner til en generell styrking av kommuneøkonomien, samt 100 mill. kroner til fylkeskommunene til å betjene gjeld knyttet til driftsunderskudd i spesialisthelsetjenesten i 2001. Fylkeskommunene skal framover motta en tilsvarende årlig kompen­-sasjon.

I denne meldingen foreslås det også økte bevilgninger til asylsøkere, flyktninger mv. på 67 mill. kroner og en bevilgning på 75 mill. kroner til flyktningeboliger. Disse midlene holdes utenom kommuneopplegget.

Den reelle veksten i kommunenes samlede inntekter fra 2001 til 2002 anslås etter dette til knapt 1 pst., eller om lag 1 3/4 mrd. kroner, regnet i forhold til regnskap for 2001. Kommunesektorens frie inntekter anslås nå å være om lag reelt uendret fra 2001 til 2002. Dette må ses i sammenheng med at kommunene i fjor fikk en merskattevekst som ikke er videreført i anslagene for 2002.

I tilleggsproposisjonen varslet Regjeringen at den ville komme tilbake med en samlet gjennomgang av oppgjøret overfor fylkeskommunene knyttet til overføringen av spesialisthelsetjenesten til staten. Regjeringen foreslår nå en justering av gjeldsoppgjøret knyttet til sykehusreformen. Basert på data for 2001 oppjusteres gjeldsoppgjøret med 2 132 mill. kroner. Det er samtidig foretatt et uttrekk fra inntektsrammen på 100 mill. kroner som følge av reduserte kostnader til å betjene denne gjelden. Videre foreslås det, basert på innsendte refusjonskrav fra fylkeskommunene, en oppjustering av den etterskuddsvise refusjonen til utstyrsinvesteringer i sykehus på 256 mill. kroner.

Pengepolitikken

Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen, jf. St.meld. nr. 29 (2000- 2001). Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst. Utøvelsen av pengepolitikken skal være framoverskuende og bør se bort fra forstyrrelser av midlertidig karakter som ikke kan sies å påvirke den underliggende pris- og kostnadsveksten.

Norges Bank reduserte styringsrenten én gang i 2001, den 12. desember, da renten ble satt ned fra 7 til 6,5 pst. Bakgrunnen for rentenedsettelsen var utsikter til klart svakere utvikling i internasjonal økonomi, lavere oljepris og økt usikkerhet etter terrorhandlingene i USA 11. september 2001. Etter siste årsskifte er faren for et kraftig internasjonalt tilbakeslag redusert. Norges Bank holdt styringsrenten uendret på 6,5 pst. på bankens siste rentemøte den 10. april 2002. Banken uttrykte i den forbindelse at det med uendret rente framover er like sannsynlig at inflasjonen på to års sikt blir høyere enn 2 1/2 pst. som at den blir lavere.

Tiltak for å bedre effektiviteten i økonomien

Regjeringen legger stor vekt på tiltak for å bedre effektiviteten i økonomien. Et viktig område er omfanget og organiseringen av det statlige eierskapet. Regjeringen mener prinsipielt at staten bare bør eie næringsvirksomhet dersom det er et virkemiddel for å oppnå spesifikke og uttalte mål, eller som del av en fornuftig plassering av statens sparing. I samsvar med dette åpner derfor Regjeringen for å avvikle eller redusere det statlige eierskapet i flere selskaper. For de selskapene der staten beholder eierandeler, understrekes betydningen av å skille mellom statens myndighetsrolle og eierrolle og å utvikle staten til å bli en mer profesjonell eier.

Det er en nær sammenheng mellom handlingsrommet i budsjettpolitikken og effektiviteten i offentlig sektor. En god utnyttelse av ressursene gir rom for større tjenestetilbud og høyere kvalitet innenfor en gitt budsjettramme. Arbeids- og administrasjonsministeren redegjorde for hovedprinsippene i Regjeringens arbeid med modernisering, forenkling og effektivisering av offentlig sektor overfor Stortinget 24. januar 2002. Reformarbeidet skal baseres på desentralisering og delegering. Statlige tjenesteytere skal få større selvstendighet, og kommunene skal gis større frihet. Brukerne skal gis større valgfrihet og pengene skal i større grad følge brukerne. Effektiviseringen og bedringen av tjenestetilbudet skal bl.a. komme i stand gjennom økt konkurranse. Private tilbydere skal slippes til der det er hensiktsmessig. Et klarere skille mellom forvaltning og tjenesteytelse vil gjøre det mulig å velge mer fleksible, brukerrettede organisasjonsmodeller for tjenestedelen av offentlig virksomhet.

I kapittel 2 i meldingen er det gjort rede for de økonomiske utsiktene. Det vises også til omtale av budsjettpolitikken i punkt 3.1 i meldingen.

2.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens mål og vurderinger for den økonomiske politikken. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) og Innst. O. nr. 80 (2001-2002).

Disse medlemmer viser til budsjettavtalen mellom disse tre partier og Fremskrittspartiet, og understreker at alle økninger i utgifter som følge av denne avtalen blir dekket inn med tilsvarende kutt. Man går således ikke utover de rammer handlingsregelen gir, beholder stramheten i budsjettet og bidrar til stabiliteten i norsk økonomi.

Disse medlemmer har merket seg at Arbeiderpartiet kritiserer Regjeringen for å legge frem et for ekspansivt budsjett, og at Arbeiderpartiet mener sitt eget forslag til revisjon av budsjettet er tilpasset aktivitetsnivået i økonomien.

Disse medlemmer vil for det første understreke at både Regjeringens forslag og budsjettavtalen med Fremskrittspartiet innebærer et budsjett som har samme stramhet som budsjettet vedtatt sist høst - og som foreslått av regjeringen Stoltenberg før den gikk av. Videre vil disse medlemmer peke på at bruken av oljeinntekter i henhold til handlingsregelen nå er justert ned med 1,2 mrd., fra 26 mrd. kroner til 24,8 mrd. kroner.

Videre vil disse medlemmer vise til at veksten i BNP for Fastlands-Norge for 2002 anslås til å ligge under trendveksten, og at den underliggende prisveksten for i år og neste år ventes å ligge om lag på samme nivå som Norges Banks inflasjonsmål. Samtidig er sysselsettingen høy, og ledigheten forholdsvis lav. Dette må anses som en situasjon nær en "normal konjunktursituasjon", og i en slik situasjon er det etter disse medlemmers syn en riktig vurdering å følge retningslinjene om å bruke realavkastningen av Petroleumsfondet.

Disse medlemmer vil avvise Arbeiderpartiets påstand om at deres forslag til budsjett vil innebære lavere rente og svakere kronekurs. Ut fra tallene som Arbeiderpartiet har lagt inn i budsjettet for 2002 er deres opplegg 0,68 mrd. kroner strammere enn Regjeringens opplegg. Men i dette tallet kommer det ikke frem at Arbeiderpartiet i tillegg foreslår 2 mrd. kroner i økt låneramme for Husbanken, samt en låne- eller fondsordning for kommunene for å dekke økningen i pensjonskostnadene. Arbeiderpartiet argumentere selv for at disse tiltakene vil gi økt aktivitet på boligmarkedet og i kommunene. Dermed er det grunn til å tro at disse tiltakene minst vil nøytralisere den isolerte innstrammingen på 0,68 mrd. kroner.

Videre vil disse medlemmer vise til at Arbeiderpartiets løsning er å skyve finansieringsutfordringene foran seg, fremfor å løse dem. Arbeiderpartiets forslag om å utsette forsvarsinvesteringer innebærer, utover å skape ny usikkerhet om Forsvarets fremtid, at det må finansieres om lag 1 mrd. kroner ekstra i 2003-budsjettet. Videre innebærer Arbeiderpartiets forslag om endrete avskrivningsregler en helårseffekt på nærmere 1,6 mrd. kroner, mens Arbeiderpartiet i budsjettet for 2002 kun har lagt inn en bokført virkning for 2002 på 25 mill. kroner. Dermed foreslår Arbeiderpartiet tiltak som vil gi ytterligere finansieringsbehov for 2003 på om lag 2,5 mrd. kroner. Dette kommer på toppen av forpliktelser som også Arbeiderpartiet allerede har påtatt seg i budsjettet for 2003, blant annet knyttet til fullfinansiering av fjernet investeringsavgift (5 mrd. kroner), reversering av de øvrige avskrivningsreglene m.m. (1,4 mrd. kroner). Ser man på Arbeiderpartiets forslag i budsjettet for 2002 og i denne innstillingen, ville det hvis det hadde blitt vedtatt, gitt et finansieringsbehov i 2003-budsjettet på i størrelsesorden 8-9 mrd. kroner bare knyttet til ekstra forsvarsinvesteringer og finansiering av skatte- og avgiftslettelser i 2002. På toppen av dette kommer vedtaket om å endre tippenøkkelen, vekst i Folketrygdens ytelser, samt Arbeiderpartiets signaler om økte utgifter til barnehager, kommuner, trygdeoppgjør mv.

Etter disse medlemmers syn er det åpenbart at Arbeiderpartiet ikke står for noen innstrammende politikk, men en politikk for å skyve problemene foran seg fremfor å løse dem. Etter disse medlemmers vurdering ville en realisering av Arbeiderpartiets politikk medføre kraftig økt bruk av oljepenger utover handlingsregelen i 2003, eller alternativt massive skatte- og avgiftsøkninger eller reduserte utgifter.

Disse medlemmer vil peke på at økt bruk av oljepenger har konsekvenser for norsk økonomi. Samarbeidsregjeringens strategi er å bruke en vesentlig del av den økte bruken av oljeinntekter på skatte- og avgiftslettelser. Kombinert med Regjeringens politikk for effektivisering av både offentlig og privat sektor, er dette den politikk som vil gi mest rom for å videreføre konkurranseutsatt næringsliv over tid, sammenlignet med de reelle, politiske alternativene. Arbeiderpartiets alternativ er å bruke mer av oljeinntektene på økte offentlige utgifter og mindre på skatte- og avgiftslettelser enn Regjeringen. Arbeiderpartiets politikk må dermed over tid føre til en større offentlig sektor enn med Regjeringens politikk, og dermed en tilsvarende mindre konkurranseutsatt sektor. At Arbeiderpartiet nå legger opp til noe mindre bruk av oljeinntekter i 2002 rokker ikke ved dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til retningslinjene for den økonomiske politikken som ble lagt fram av regjeringen Stoltenberg og som fikk tilslutning fra et bredt flertall i Stortinget. Endringene innebar nye retningslinjer både for budsjettpolitikken og pengepolitikken. For beskrivelse av pengepolitikken viser disse medlemmer til sin merknad under punkt 5.2.

Disse medlemmer vil peke på at de nye retningslinjene for budsjettpolitikken innebærer at en moderat opptrapping av bruken av petroleumsinntektene tilsvarende den forventede realavkastningen av Statens petroleumsfond. Videre vil disse medlemmer understreke at budsjettpolitikken fortsatt skal brukes aktivt for å jevne ut svingninger i økonomien. Disse medlemmer vil vise til retningslinjene, jf. Innst. S. nr. 229 (2000-2001) hvor det bl.a. heter:

"I en situasjon med høy aktivitet i økonomien, bør en holde tilbake i budsjettpolitikken i forhold til dette, mens det ved et konjunkturtilbakeslag kan være behov for noe større bruk av oljeinntekter. Finanspolitikken må fortsatt ha et hovedansvar for å stabilisere utviklingen i norsk økonomi" (St.meld. nr. 29 (2000-2001) s. 7).

Disse medlemmer vil også vise til at stortingsflertallet sluttet seg til disse retningslinjene. Flertallet skriver bl.a. følgende om dette:

"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil i denne sammenheng understreke betydningen av at finans-, penge-, struktur- og inntektspolitikken skal virke sammen for å nå målet om stabile rammevilkår for næringslivet og en sunn økonomisk utvikling. Finanspolitikken må brukes aktivt for å utjevne svingningene i økonomien og for å virke konjunkturstabiliserende. Flertallet mener samtidig at en bør være varsom med å legge for store byrder på pengepolitikken, da dette over tid vil kunne føre til en styrket krone som igjen vil svekke konkurranseutsatt sektor." (Innst. S. nr. 229 (2000-2001) side 7).

Disse medlemmer vil videre peke på at regjeringen Stoltenberg i de nye retningslinjene la vekt på at petroleumsinntektene må brukes på en måte som styrker norsk økonomi. I meldingene heter det at:

"Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntektene gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi" (St.meld. nr. 29 (2000-2001) s. 7).

Disse medlemmer viser til at konkurranseevnen i norsk industri ble klart forbedret tidlig på 90-tallet, for deretter å bli svekket. Fram til 2000 ble denne svekkelsen langt på vei oppveid av at den norske kronen svekket seg. Siden mai 2000 har imidlertid kronen styrket seg markert, noe som fører til en sterk svekkelse av konkurranseevnen for norsk industri. Fortsetter denne utvikling, kan titusenvis av industriarbeidsplasser stå i fare, slik også sentralbanksjefen pekte på i sin årstale.

Disse medlemmer vil vise til at regjeringen selv ikke ser bort fra at effektene av den svekkede konkurranseevnen er undervurdert. Det heter i meldingen at:

"en ikke kan se bort fra at de negative virkningene av den markerte svekkelsen av konkurranseevnen de siste årene kan være sterkere enn lagt til grunn i framskrivingene. Aktiviteten innenfor turisme, industri og andre næringer som møter konkurranse fra utlandet, vil i så fall kunne bli lavere enn anslått i denne meldingen. Dersom svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen går for langt, kan det undergrave grunnlaget for en stabil økonomisk utvikling på noe lengre sikt." (St.meld. nr. 2 (2001-2002) s. 15-16).

Disse medlemmer vil vise til at etter at regjeringen la fram sitt forslag til revidering av statsbudsjettet, har faren for en renteøkning blitt større. På sitt rentemøte 22. mai 2002 fant Norges Bank å fastholde en om lag dobbelt så høy rente som det man har i nabolandene. Samtidig ga sentralbanken uttrykk for at det nå er mer sannsynlig at inflasjonen på to års sikt blir høyere enn 2,5 pst. enn at den blir lavere. Disse medlemmer viser til at en renteoppgang vil bidra til en ytterligere svekkelse av konkurranseevnen.

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett ikke inneholder tiltak som kan bidra til å bedre den vanskelige situasjonen for konkurranseutsatt sektor. Disse medlemmer vil også vise til at regjeringens manglende ambisjoner om redusert rentenivå også er svært dårlig nytt for de med boliglån.

Disse medlemmer vil vise til at regjeringen under henvisning til handlingsregelen for budsjettpolitikken, dobler utgiftsveksten i revidert nasjonalbudsjett 2002. Disse medlemmer mener at regjeringen med dette velger å se bort fra sitt ansvar for å sikre stabile rammevilkår for næringslivet og en sunn økonomisk utvikling. Retningslinjene om å bruke om lag forventet realavkastning av Petroleumsfondet tar utgangspunkt i en normal konjunktursituasjon.

Disse medlemmer mener at regjeringen gjennom Revidert nasjonalbudsjett 2002 og avtalen med Fremskrittspartiet om behandlingen på Stortinget, er i ferd med å utfordre innholdet i de nye retningslinjene for budsjettpolitikken allerede ett år etter fastsettelsen.

Disse medlemmer vil vise til Arbeiderpartiets forslag til Revidert nasjonalbudsjett, som innebærer en innstramming på 680 mill. kroner. Etter disse medlemmers vurdering ville det være et viktig steg i riktig retning dersom om lag 10 pst. av de økte inntektene som er til disposisjon, kunne settes av til et noe strammere budsjettopplegg i denne situasjonen. Disse medlemmer vil videre peke på at Arbeiderpartiet foreslår å bruke ytterligere 350 mill. kroner på tiltak for å styrke næringslivet. Disse medlemmer konstaterer at Arbeiderpartiet med sitt forslag til endringer i statsbudsjettet følger opp alle elementene i de nye retningslinjene for den økonomiske politikken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringen gjennom Revidert budsjett for 2002 foreslår å bruke nærmere 6 mrd. kroner mer enn forutsatt i budsjettet for 2002. Skatteanslaget fra Fastlands-Norge er oppjustert med 5,7 mrd. kroner i 2002 sammenlignet med saldert budsjett, og driftsbalansen overfor utlandet er anslått til 189 mrd. kroner.

Disse medlemmer mener generelt at behandlingen av revidert budsjett bør reflektere at hensikten med budsjettrevidering er å justere det vedtatte stats- og nasjonalbudsjett i forhold til endringer i de økonomiske rammebetingelser eller ved særskilte behov for endringer i bevilgningsvedtak som har oppstått etter at det ordinære budsjett ble vedtatt. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen i stor grad har fulgt opp dette, men at Regjeringen da samtidig ender opp med å ikke ta tilstrekkelig hensyn til de endringer som faktisk har funnet sted siden budsjettet ble vedtatt. Samtidig er det også slik at det budsjettet som ble vedtatt i høst egentlig ikke samlet noe politisk flertall. Disse medlemmer viser til at Regjeringen Bondevik stilte kabinettspørsmål på budsjettet, etter at forhandlinger om flertallsløsning ikke førte frem. Disse medlemmer viser videre til at Fremskrittspartiet i den sammenheng stemte for å beholde Regjeringen, ikke for budsjettets innhold.

Profilen i Fremskrittspartiets forslag til endringer av revidert budsjett kan oppsummeres på følgende måte:

• – En styrking av sykehusøkonomien slik at behandlingskapasiteten økes med 2 pst.

• – Opptreningsinstitusjonene tilføres 50 mill. kroner for å unngå nedleggelser i inneværende år

• – Legemiddelet Remicade refunderes 100 pst., i tråd med Stortingets forutsetninger

• – Refusjon for behandling mot barnløshet gjeninnføres med virkning fra 1. januar.2002

• – Skjerpelser i firmabilbeskatning og kjøregodtgjørelse reverseres

• – Justissektoren styrkes, gjennom økte bevilgninger til å besette ledige politistillinger

• – Utdanningssektoren styrkes gjennom en rekke tiltak

• – Uttransportering av flyktninger styrkes og bosetting av flyktninger reduseres

• – Folketrygdfondets plasseringsadgang utvides

• – Boliglånsordningen for statsansatte må gjennomgås med kritiske øyne med den hensikt å stramme inn i en svært lukrativ ordning som betyr en sterk rentesubsidie til alle som er medlemmer av Statens Pensjonskasse

• – Formuesskatten må trappes ned fra og med budsjettåret 2003

• – Avskrivningssatsene må reverseres til 1999-nivå fra og med budsjettåret 2003

• – Nettolønnsordningen for fergerederiene må for­bedres og sikres

Samlet sett medfører Fremskrittspartiets forslag en utgiftsreduksjon på 921 745 000 kroner og en inntektsreduksjon på 950 000 000 kroner.

Disse medlemmer henviser også til Innst. S. nr. 232 (2001-2002) - Forsvarsproposisjonen, Innst. S. nr. 253 (2001-2002) Kommuneproposisjonen og Innst. S. nr. 243 (2001-2002)- Sykehusøkonomiproposisjonen.

Etter disse medlemmers oppfatning er det fortsatt ingen grunn til å ha et tilnærmet manisk forhold til verken budsjettbalansen eller handlingsregelen, all den tid statsbudsjettet går med et enormt overskudd. Det er langt viktigere å holde fokus på budsjettets underliggende utgiftsvekst, vekstevnen i BNP for fastlands­økonomien og tiltak som kan bidra til større produktivitet og effektivitet over tid. Disse medlemmer registrerer at den til en hver tid sittende regjering likevel velger å forholde seg til regnskapsteknikk og betrakter størrelser som finanspolitikken faktisk kan påvirke, som eksogent bestemte faktorer. Så lenge dette vedvarer er det disse medlemmers oppfatning at man ikke klarer å bruke finanspolitikken til verken å fremme vekst eller verdiskapning som er helt grunnleggende for norsk økonomi over tid. Disse medlemmer mener at Regjeringens salderingsopplegg for revidert budsjett illustrerer med all tydelighet at handlingsregelen ikke er så klar og entydig som forutsatt og at det er fullt mulig for Regjeringen å "trikse" med de bakenforliggende faktorer slik at det strukturelle budsjettunderskuddet kan fremstå som såkalt ansvarlig og innenfor handlingsregelen. Det økte utbytte i Statkraft er et av de beste eksemplene på dette. Det som i realiteten gjøres er at man først tilfører selskapet penger som en "under streken-operasjon", som derved heller ikke påvirker budsjettbalansen, for noen tid senere å trekke pengene tilbake, men nå som en "operasjon over streken" som dermed salderer budsjettet. Etter disse medlemmers oppfatning er dette så åpenbart at det er tilnærmet uforståelig at dette ikke har vakt større oppsikt i de makroøkonomiske miljøer.

Disse medlemmer vil likevel understreke behovet for større strukturelle reformer som i langt større grad bidrar til å effektivisere den offentlige sektor og økonomiens virkemåte som helhet. Stortinget og Regjeringen må legge til grunn klarere prioriteringer og et ønske om en nasjonal rasjonell ressursanvendelse. Disse medlemmer mener videre det er nødvendig at det allerede nå gis signaler for 2003-budsjettet for å styrke markedets tiltro til styringen av norsk økonomi og ulike næringers trygghet for at det politiske miljø tar den faktiske situasjonen på alvor.

Disse medlemmer har sett seg svært lei på den unyanserte finanspolitiske debatt som oppstår som en konsekvens av at økte utgifter på ett område skal dekkes inn krone for krone på et annet område uavhengig av hvordan kronen brukes og hvordan den både isolert og samlet sett påvirker utviklingen i norsk økonomi. Budsjettbalansen, den såkalte stramheten i budsjettet og ikke minst handlingsregelen har for det politiske flertallet nå blitt viktigere enn de reelle utfordringer og problemer som eksisterer i flere deler av samfunnet.

Etter disse medlemmers oppfatning er en krone ikke lik enhver annen krone i budsjettsammenheng. Bevilgninger til veiinvesteringer har andre sysselsettingseffekter enn innkjøp av utstyr til helsesektoren fra utlandet. Den politiske økonomiske debatten er preget av fravær av evne til å skille mellom penger brukt innenlands og penger brukt utenlands. I forbindelse med Stortingets behandling av Dokument nr. 8:54 (1999-2000) om innføring av eget utenlandsbudsjett, skrev daværende finansminister blant annet følgende i sitt brev til finanskomiteen:

"En bestemt tilråding om finanspolitikken bygger, som understreket ovenfor, på fullstendige makro­økonomiske analyser. Når dette vurderingsgrunnlaget er etablert, fungerer budsjettindikatoren som en "krittstrek" i den videre budsjettprosessen. I denne fasen av budsjettbehandlingen tilsier hensynet til oversiktlighet at en reduserer ambisjonsnivået noe med hensyn til å kartlegge virkninger på aktivitetsnivået og i stedet lar alle inntekts- og utgiftsposter "telle likt". Denne framgangsmåten ivaretar at:

- alle offentlige utgifter må finansieres. Selv om staten på kort sikt har solide finanser, tilsier langsiktige budsjetthensyn, og spesielt behovet for å kunne dekke den sterke veksten i pensjonsutgifter vi vet vil komme, at betydelige midler settes til side i perioder med store overskudd. I denne sammenheng er det viktig at "en krone er en krone".

- de reelle politiske prioriteringene vil kunne bli forstyrret dersom en i budsjettdrøftingene skulle "vekte" ulike utgiftsposter. Utgifter som i stor grad kan kanaliseres ut av landet, ville få forrang i forhold til økte bevilgninger til undervisnings-, helse- og omsorgstjenester produsert i Norge. Over tid ville en slik budsjettprosess være uheldig. Budsjettprosessen ville også blitt vesentlig mer komplisert, og i større grad baseres på skjønn, enn det som er tilfelle i dag."

Etter disse medlemmers oppfatning er det ikke tilstrekkelig at Regjeringen og departementet foretar såkalte helhetlige makroøkonomiske beregninger for deretter å la finanskomiteen og Stortinget foreta de endelige beslutninger uten å skjele til hvordan de ulike prioriteringer påvirker økonomien.

En krone brukt i utlandet har ikke samme effekt som en krone brukt i Norge. En krone brukt til investeringer har ikke samme effekt som en krone brukt til drift, og en krone brukt i en del av økonomien med ledig kapasitet har ikke samme effekt som en krone brukt i en del av økonomien med sprengt kapasitet.

Disse medlemmer mener konsekvensene av slike manglende avveininger nettopp blir de store krisene vi ser i flere deler av økonomien. Det blir umulig å forstå hvordan et av verdens rikeste land har omfattende kriser i både helsevesen og eldreomsorg, manglende ressurser til politi og forsvar, manglende veiinvesteringer osv.

Disse medlemmer vil videre understreke at mange av presstendensene i norsk økonomi er myndighetsskapte og at det derfor er større systemendringer som er mest nødvendig, fremfor forsøk på å detaljstyre den økonomiske utviklingen gjennom stadige endringer i skatter og avgifter. Offentlig sektor har over lang tid vokst seg stor og ineffektiv. Et omfattende byråkrati fører til rigide systemer og lov- og forskriftsjungelen setter i mange sammenhenger sterke begrensninger på en naturlig utvikling. Disse medlemmer har registrert at Regjeringen fortsatt påstår å ha vilje til å effektivisere offentlig sektor, men er skuffet over at dette ikke synliggjør seg i handling.

Disse medlemmer vil understreke behovet for en finanspolitikk som er innrettet slik at konkurranseevnen for vårt fremtidige næringsliv ikke svekkes, og slik at skatte- og avgiftsnivået ikke er vesentlig høyere enn i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Disse medlemmer er svært fristet til å foreslå en rekke avgiftsreduksjoner og endringsforslag i tilknytning til det reviderte budsjett, men vil igjen vise til at hensikten med revidert budsjett primært er å revidere budsjettet og ikke kjøre omkamp på utallige politiske spørsmål. Videre vil en slik praksis føre til svært uforutsigbare forhold for alle dem som forventer at politikken i hvert fall ligger fast et år av gangen. Disse medlemmer har derfor begrenset seg til å fremme forslag på de områder problemene er mest akutte og forslag som legger premisser foran høstens budsjettbehandling.

Disse medlemmer registrerer at Regjeringen hevder å legge stor vekt på en ansvarlig finanspolitisk linje i sin politiske retorikk. Disse medlemmer er bekymret for at den politiske retorikk i liten grad slår inn i Regjeringens politiske veivalg. Disse medlemmer vil peke på at den økonomiske utviklingen er preget av muligheten for lavere sysselsetting og relativt høye renter. Det er i en slik situasjon viktig at den økonomiske politikken både innrettes med kortsiktige og langsiktige virkemidler som innebærer større strukturelle endringer for økonomien.

Norsk økonomi er overmoden for et systemskifte, med et langt kraftigere fokus på tilbudssiden i økonomien, noe Fremskrittspartiet har tatt til orde for ved flere anledninger.

Disse medlemmer vil påpeke at det grunnleggende problemet i norsk økonomi generelt sett er svært lav produktivitetsvekst. Det er derfor nødvendig med en markedsøkonomisk tilbudssidepolitikk som vektlegger grunnlaget for økt verdiskapning gjennom betydelige struktur- og finanspolitiske reformer.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets hovedmålsetting for den økonomiske politikken er økt velferd til folk flest gjennom høyere økonomisk vekst, lavere skatter og avgifter, en bedring av det offentlige tjenestetilbudet, lavere ledighet og lav og stabil inflasjon. Lav og stabil inflasjon er en forutsetning for et lavt og stabilt rentenivå. I sitt alternative statsbudsjett for 2002 la Fremskrittspartiet særlig vekt på:

• – Avgiftsreduksjoner som øker økonomiens effektivitet og som på kort sikt får direkte virkning på prisstigningen og derved også på renten

• – Skattereduksjoner som øker økonomiens effektivitet og arbeidsinnsatsen og som får virkning på kjøpekraften og dermed også på lønnsoppgjørene

• – Investeringer i forskning, veibygging og IKT som bereder grunnen for effektivitetsforbedringer og dermed produktivitetsvekst

• – Investeringer i helsevesenet som fører til økt pasientbehandling og dermed færre på trygdeytelser og flere i arbeid

• – Lovendringsforslag og reformer som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende på norsk økonomi.

Nærmere om handlingsregelen

I Revidert budsjett har handlingsregelen satt nye og ferske spor. Uavhengig av hva man mener om prioriteringene på budsjett er det verdt å forstå hvor stor makt denne særnorske regel har fått. Etter disse medlemmers oppfatning synes man å tro at handlingsregelen er ikke bare er en garanti, men også en forutsetning, for en sunn økonomi. Faktum er at handlingsregelen er en kunstig oppkonstruert regel som i seg selv har liten basis innen sosialøkonomisk teori. Resultatet er blitt lite annet enn en tvangstrøye. Stortinget godtar å overlate kontrollen over finanspolitikken til handlingsregelen ved at grensen for det "strukturelle" budsjettunderskuddet defineres til 4 pst. av innestående beløp på petroleumsfondet ved inngangen til budsjettåret. Det er synd at det politiske flertall, uten diskusjon, ikke vil ha et mer aktivt forhold til utvikling i norsk økonomi.

Disse medlemmer er meget godt innforstått med at man skal være forsiktig med å love penger til alle gode formål. I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2002 ble det foreslått netto utgiftskutt på totalt 20 mrd. kroner. Motivasjonen i å påvise handlingsregelens håpløshet er således ikke ønsket om å bruke hver krone som kommer inn i statskassen, enten det er skatter fra fastlandsindustrien, enkeltmennesker eller petroleumsvirksomheten.

Petroleumsformuen vi nå bygger opp er et kjærkomment redskap for å sikre velstand både for dagens og fremtidens pensjonister så vel som de kommende generasjoner. Men denne finansielle formuen må forvaltes, og det er slett ikke opplagt at det eneste riktige er å investere den i utenlandske verdipapirer. Ingen ansvarlige politikere bør derfor sette seg på sidelinjen og overlate finanspolitikken og vår økonomiske fremtid til en oppkonstruert handlingsregel.

Det er store mangler i argumentasjonen rundt konsekvenser ved å bryte handlingsregelen. Det politiske flertall henviser til handlingsregelen og advarer med løftet pekefinger mot å bruke en eneste oljekrone utover det handlingsregelen tillater. Men samtidig er det uproblematisk for det samme flertall å forbruke hver ekstra skatte- og avgiftskrone som hentes inn fra fastlandsøkonomien. Man kan undre seg over hva som gjør skattekronene mindre inflasjonsskapende enn oljekronene. Tvert imot ville man tro at når det ikke har vært økning i prosentsatser eller skattegrunnlaget er økte skatteinntekter et resultat av økt aktivitet i økonomien. Nettopp da, med høyere aktivitet enn antatt, burde man etter logikken som brukes for handlingsregelen være ekstra forsiktig med å pøse disse pengene inn i økonomien igjen.

Disse medlemmer aksepterer ikke det statiske synet på inflasjonsfaren som mange besitter. Norge trenger en aktiv tilbudssidepolitikk med fokus på effektiviseringer i offentlig sektor og endring i næringsstrukturer. At vi dermed også vil oppleve relative prisjusteringer er ikke til å unngå i en dynamisk økonomi, og slikt skjer da også til stadighet. Aktiv stimulering av tilbudssiden for å øke produktiviteten er den mest effektive politikk for å gi rom for økt økonomisk vekst slik at langsiktig inflasjon og renter ikke løper løpsk.

I revidert budsjett fremstår argumentasjonen for handlingsregelens troverdighet som veldig sofistikert når den forsvarer størrelsen på bruken av petroleumsfondet. Samtidig fremstår den som ganske usofistikert hjemmesnekret fordi den ikke forholder seg til hvor, når og hvordan pengene kan brukes i fastlands­økonomien. Dette er fullstendig misforstått etter disse medlemmers mening. Det er forskjell på investeringer og forbruk. Det er forskjell på å kjøpe tjenester fra bedrifter i Norge som opplever arbeidskraftsmangel og å kjøpe kapitalvarer fra utlandet. Disse medlemmer forsvarer å øke offentlige utgifter når de for eksempel investeres i bedre helse, bedre utdanning og forskning og bedre veinett. Det er riktige investeringer som skaper nødvendig grunnlag for å sikre videre økonomisk vekst og velstand i Norge.

Etter disse medlemmers vurdering kan en målrettet bruk av finanspolitikken sikre at man investerer i de områder av økonomien hvor det er rom for effektivitetsforbedringer eller hvor det i dag er mye tilgjengelig kapasitet. Når dette kobles med en kritisk gjennomgang av offentlig ressursbruk, kan det frigjøres store ressurser i økonomien. Det er ikke nødvendigvis bedre formuesforvaltning å bare spare penger på bok fremfor å investere dem i helse og utdanning. Sistnevnte dekker prekære menneskelige behov, men kan også gi en økonomisk avkastning langt utover det aksjeinvesteringene av petroleumsfondet klarer.

Disse medlemmer visert for øvrig til Regjeringens omtale av eierskapsmeldingen, men vil i den anledning henvise til Fremskrittspartiets merknader og forslag i næringskomiteens innstilling om St.meld. nr. 22 (2001-2002) Et mindre og bedre statlig eierskap.

Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) og Innst. O. nr. 80 (2001-2002).

Disse medlemmer viser til at det er fremforhandlet endringer i forhold til Regjeringens opprinnelige forslag til revidert budsjett som vil få Fremskrittspartiets subsidiære støtte. Disse medlemmer vil påpeke at det fremforhandlede resultat ligger et godt stykke unna Fremskrittspartiets primære standpunkt, men at resultatet likevel peker i riktig retning. Siden dette er en budsjettrevisjon har det ikke vært aktuelt å bringe inn for mange temaer som hører ordinær budsjettbehandling til.

Disse medlemmer har merket seg regjeringspartienes behov for å holde den såkalte stramheten i budsjettet gjennom at endringer som er fremforhandlet er saldert krone for krone og vil derfor gjennom subsidiær støtte bidra til at så skjer. Den til enhver tid sittende regjering har gjennom en årrekke hevdet at det ansvarlige balansepunkt ligger akkurat der den samme regjering har definert det. Det hevdes fra den til enhver tid sittende regjering at dette er viktig, ikke minst for å holde rentenivået nede. Likevel registrerer disse medlemmer at rentenivået er vedvarende høyt og at risikoen for renteøkninger utover 2002 er økende. I Regjeringens forslag til revidert budsjett er den underliggende utgiftsveksten høyere enn forutsatt i saldert budsjett. Disse medlemmer mener derfor at det er Regjeringen som må bære ansvaret for eventuelle renteøkninger i tiden fremover. Disse medlemmer har ved gjentatte anledninger kritisert gjeldende finanspolitikk og påpekt nødvendigheten av et systemskifte hvor det er den økonomiske veksten som må være det bærende for finanspolitikken, sammen med fokus på redusert underliggende utgiftsvekst, ikke budsjettbalanse, handlingsregel og såkalt stramhet.

Disse medlemmer viser til Innst. O. nr. 80 (2001-2002) når det gjelder forslag knyttet til firmabilbeskatningen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i Budsjett-innst. S. I (2001-2002).

Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti har lagt fram rapporten "Forskjells-Norge 2002". Den dokumenterer at forskjellene i Norge øker, først og fremst fordi de aller rikeste har fått kraftige inntektsøkninger. Toppledere i de største bedriftene har mer enn doblet lønna si siden 1995. Disse medlemmer utfordrer de andre partiene: Stortinget må forplikte seg til å redusere forskjellene i løpet av denne stortingsperioden.

Disse medlemmer påpeker at 5000 enkeltpersoner mottok 63 pst. av alt aksjeutbyttet som ble utbetalt i år 2000. I gjennomsnitt fikk hver av disse 3,5 mill. kroner i utbytte. De som innkasserer millioner i aksjeutbytte er ofte de samme som hever de høyeste lønningene. Svært gunstige skatteregler for kapitalinntekter og aksjeutbytte gjør at de virkelig rike betaler mindre skatt som andel av inntekten enn vanlige lønnstakere. Beskatningen av aksjeutbytte ble fjernet av de borgerlige partiene, inkludert Fremskrittspartiet.

Disse medlemmer understreker at parallelt med lønnsfesten for de rikeste, har andelen av befolkningen som står utenfor arbeidsmarkedet steget kraftig. Blant ulike minoriteter er arbeidsløsheten høy - selv om den er lav for gjennomsnittet. De som av ulike grunner og under ulike konjunkturer har hatt vanskeligheter på arbeidsmarkedet, sliter med å komme inn igjen.

Egenandelene på helse- og sosialtjenester i kommuner og fylker har økt nesten tre ganger mer enn prisstigningen på under ti år. For dem med de laveste inntektene har satsene for en barnehageplass hatt samme formidable økning - tre ganger prisstigningen.

Disse medlemmer registrerer at Regjeringen gir uttrykk for at de ønsker utjevning, men fokuserer utelukkende på tiltak mot fattigdom. Disse medlemmer understreker at Sem-erklæringen er en oppskrift for økte forskjeller. Høyres store skattelettelser gir mest til dem som har mye fra før. Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for at det skal gjøres noe for de aller fattigste. Problemet er at det skal finansieres gjennom kutt for de som har litt.

Disse medlemmer påpeker at Norge er et av verdens rikeste land. Vi har større handlefrihet enn de aller fleste. Denne handlefriheten kan enten brukes til å øke det private forbruket for de fleste av oss litt mer og mye for dem som har mest fra før, eller den kan brukes til å ruste opp de felles arenaene som inkluderer alle. Disse medlemmer legger vekt på at vi trenger alternativer utenfor markedet - der ungdom kan leie til en rimelig pris mens de bygger seg opp egenkapital, eller der folk som har dårlig råd kan få seg et stabilt tak over hodet. Norge skiller seg i dag ut i Europa som et land med mangel på en sosial boligpolitikk. Vi ligger langt etter "land det er rimelig å sammenligne oss med".

Disse medlemmer viser til samfunnsforskning som viser at samfunn med forholdsvis små forskjeller gir mer lykke til flere. Helsa er bedre, tryggheten større og kriminaliteten lavere i et samfunn der det ikke er store forskjeller mellom folk. Det blir færre som faller utenfor i et samfunn der den offentlige skolen er gratis, der barnehager ikke er priset som et luksusgode, og der den økonomiske terskelen for å delta i ulike fritidsaktiviteter eller på skolefritidsordninger er lav. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen selv har bedt forskningsinstitusjoner og brukerorganisasjoner om råd. Ekspertene har hatt spesielt fokus på barn og unge. Konklusjonen er klar: Gjør skolen og SFO gratis. Gjør barnehager og fritidsaktiviteter billigere. Dette er brede og treffsikre tiltak, men de krever vilje til omfordeling. Utjevning av forskjeller ble flagget som en kjernesak for den forrige Bondevik-regjeringen.

Disse medlemmer er glade for at tre av fire nordmenn ønsker seg et samfunn med mindre forskjeller mellom folk. Denne Regjeringen gir dem noe annet. Høyres skatteprosjekt vil ikke bare øke forskjellene mellom folk, men hindrer også at de store pengene brukes til å ruste opp velferdsgodene som når oss alle. Dermed blir det flere som må fanges opp av finsiktede fattigdomstiltak. I sum gir det et dårligere samfunn.

Disse medlemmer vil advare mot en slik utvikling, og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak som sikrer at de økonomiske og sosiale forskjellene skal være mindre ved utgangen av denne stortingsperioden enn de var ved periodens begynnelse."

"Stortinget ber Regjeringen legge frem en vurdering av utviklingen av økonomiske og sosiale forskjeller i Norge i de årlige budsjetter."

Disse medlemmer merker seg at økonomien i Norge er relativt god. Siden budsjettet i høst er anslaget for BNP-veksten økt fra 1,6 til 1,8 pst., i stor grad drevet av økt anslag for privat konsum, bl.a. som følge av resultatene i det pågående lønnsoppgjøret. Arbeidsledigheten er relativt stabil men svakt økende, dog fra et forholdsvis lavt nivå. Inflasjonen er for tiden svært lav, men det er en viss uro i forhold til utviklingen av denne.

Disse medlemmer viser til at problemområdene er knyttet til presstendenser i økonomien. En relativt ekspansiv finanspolitikk kombineres med en stram pengepolitikk med vesentlig høyere realrente enn våre handelspartnere. Det høye rentenivået er en sentral del av forklaringen på den markerte styrkingen av den norske krona. I tillegg har store lønnstillegg bidratt til at norsk konkurranseutsatt industri har et betydelig økt kostnadsnivå i forhold til konkurrenter i andre land. Anslaget for bruttoinvesteringer for fastlandsbedriftene som antas å synke med 1,9 pst.

Disse medlemmer har observert at det i løpet av våren har vært et klart omslag i markedets renteforventninger. Mens det tidligere i vår var en forventning om en mindre rentenedgang, forventer nå de fleste økonomer en viss økning. En tilsvarende endring har vi også sett i signalene fra Norges Bank. For folk i etableringsfasen med høye studie- og boliglån, vil renteøkning være dramatisk. Samtidig har disse medlemmer registrert at Regjeringen mener at det økonomiske opplegget i Revidert nasjonalbudsjett ikke øker presset i norsk økonomi, og dermed ikke bidrar til økt rente.

Disse medlemmer påpeker at Regjeringen med sitt forslag har lagt seg på en linje som helt slavisk følger handlingsregelen. Det betyr at de ikke ser grunn til å justere aktivitetsnivået i norsk økonomi, slik handlingsregelen gir mulighet for. Disse medlemmer tar dette til etterretning, og legger opp til en balanse om lag i tråd med Regjeringens opplegg.

Disse medlemmer understreker imidlertid at profilen i pengebruken i Regjeringens budsjettopplegg ikke er god. Med en så sterk økning i totale utgifter er det skuffende at man ikke i større grad klarer å løse de viktigste utfordringene Norge står overfor. Særlig er den dårlige kommuneøkonomien et viktig hinder for videreutvikling av en rekke tilbud til kommunen. Skoler og barnehager, helsevesen og eldreomsorg er sentrale velferdstilbud som blir salderingsposter når kommuner med hardt presset økonomi ikke får penger til å dekke pensjonskostnader og økte lønnsutgifter.

Disse medlemmer viser i sitt alternative opplegg for budsjettrevisjonen at det er fullt mulig å løse disse utfordringene innenfor de rammene Regjeringen har lagt. Det er utelukkende et spørsmål om prioritering.

For å dempe presset i økonomien og bidra til en mer langsiktig og miljøforsvarlig investeringstakt i oljeinvesteringene vil disse medlemmer redusere bevilgningene til investeringer i Nordsjøen og Barentshavet. Disse medlemmer vil gå imot enhver investering i Barentshavet, og mener at nivået på oljeinvesteringene bør reduseres.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Senterpartiets merknader i Budsjett-innst. S. I (2001-2002) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002), hvor hovedlinjene i Senterpartiets økonomiske politikk framgår. Dette medlem vil peke på at Revidert nasjonalbudsjett ikke er en ny budsjettbehandling, men en gjennomgang av inneværende års budsjett, for å rette opp skjevheter. Dette medlem mener det er stort behov for oppretting denne gang:

• – Vi mangler arbeidskraft, mens mange årsverk sløses bort i helsekøer.

• – Sentraliseringa er rådyr, mens tiltakslysten i distriktene ikke gis nok støtte.

• – Veiplanene gulner i skuffene, mens anleggsarbeider går på dagpenger og maskiner står.

• – Skoler legges ned, mens enigheten om at det trengs en bedre skole er stor.

Senterpartiets prioriteringer ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2002 er preget av en sterk distriktspolitikk satsing.

KS har beregnet at kommunenes ekstra utgifter på inneværende års budsjett til å dekke økningen i pensjonsutgiftene er på hele 5,8 mrd. kroner. Sett på denne bakgrunn er Regjeringens forslag om å øke kommunenes frie inntekter med 900 mill. kroner et svært begrenset bidrag til å bedre kommunenes økonomiske situasjon. Snarere er konsekvensene av Regjeringens politikk at kommunene må foreta kutt i velferden som skole, barnehage, helse og omsorg. Dette er den stikk motsatte utviklingen av det Høyre sa i valgkampen høsten 2001. Høyre ville ha en bedre skole, men det er blitt med skattelette til de rikeste.

Regjeringen savner også enhver troverdighet i fordelingspolitikken, når de i revidert har fått økt skatte- og avgiftsinntektene med 6,9 mill. kroner, mens de velger å la kommunene måtte kutte i velferdstilbudene. Regjeringen foreslår til og med å kutte 4 mill. kroner i rusbehandling for de svakeste.

Senterpartiet mener at politikken i mye større grad må innrettes for å forebygge, enn stadig å reparere.

Vi ønsker en bedret ressursutnyttelse ved å vri investeringene fra reparasjon til forebygging. Samtidig som en aktiv desentralisering vil redusere en del av kostnadene, for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet, som følger av den stadig tiltakende sentraliseringen.

Dette medlem viser til at Regjeringen med støtte fra Fremskrittspartiet har gjennomført skatte- og avgiftslettelser som i hovedsak går til de rikeste i samfunnet. Dette har vist seg å være menn i sentrale strøk av landet. Lettelsene som Regjeringen foretok ved å fjerne utbytteskatten bidrar ikke til å øke kapitaltilgangen i de deler av landet som rammes hardest av Regjeringens kutt i næringsfond og SND-virkemidler.

Senterpartiet ønsker å bedre effektiviteten i økonomien ved desentralisering av makt, kapital og bosetting. Dette er en lønnsom strategi.

Ved forebygging framfor reparasjon, vil vi bidra til å frigjøre ressurser og arbeidskraft. Sykepenger og ledighetstrygd reduseres og en satsing på infrastruktur vil bidra til reduserte kostnader for næringslivet.

Norge må sikre kontroll over naturressursene som forutsetning for en videreforedling og verdiskaping.

Senterpartiet ser desentralisering som en viktig forutsetning for å kunne bygge et trygt og godt samfunn å bo i. Privatisering, kommersialisering og sentralisering er konsekvensene av Regjeringens politikk.

Dette medlem viser til at hovedprofilen i Senterpartiets forslag til endringer av revidert budsjett er følgende:

• – En betydelig satsing på næringslivet i distriktene gjennom lånemidler i SND, tilskudd til kommunale næringsfond og næringshager, forskningsmidler til marine næringer - totalt 600 mill. kroner.

• – En samferdselsmilliard til fylkesveier, gang- og sykkelveier, sekundært riksveinett og rassikring.

• – En betydelig styrking av sykehusøkonomien for å øke behandlingskapasiteten og redusere ventetida for de som trenger behandling - en helsepakke på 1,28 mrd. kroner.

• – Økt låneramme til Husbanken slik at boligbyggingen kan sikres finansiering i hele landet - en boligpakke på 2,1 mrd. kroner

• – Staten dekker fylkeskommunenes underskudd til sykehusdrifta i 2001 ved direkte oppgjør med hver enkelt.

• – Staten dekker de ekstraordinære pensjonsutgiftene i kommunesektoren i 2002 slik at velferdstilbudet ikke må reduseres.

• – En økning i kommunesektorens frie inntekter bl.a. for å dekke et dyrere lønnsoppgjør enn Regjeringens prognose.

• – Stimuleringstilskudd for etablering av nye barnehageplasser fra 1. august 2002.

• – Reversering av skatteskjerpelsen på kjøregodtgjørelsen med virkning for 2002.

• – Gjeninnføring av skatt på aksjeutbytte.

• – Økte avgifter på røyketobakk og sukkerholdig drikke til 2001-nivå.

• – Innføring av null-sats for moms for frivillige organisasjoner fra 1. januar 2003.

Dette medlem viser til at fordelingen av helsesatsingen på totalt 1 280 mill. kroner vil framgå av Innst. S. nr. 243 (2001-2002) Sykehusproposisjonen og kommunesatsingen av Innst. S. nr. 253 (2001-2002). Den detaljerte oversikt over endringsforslagene går fram av fraksjonsmerknad i kap. 8.

Handlingsregelen for bruk av oljepenger

Dette medlem mener at praktiseringen av handlingsregelen må mykes opp. Det er helt riktig å begrense innfasingen av oljemilliardene i norsk økonomi, slik at vi kan bidra til å sikre framtidige pensjoner. Men handlingsregelen praktiseres i dag så stivbeint at vi gir fra oss de mulighetene som er gitt oss til å forebygge og å bygge et desentralisert samfunn. Dette medlem mener at den strenge praktiseringen av handlingsregelen bidrar til økt press i økonomien, og at vi ikke foretar oss det som trengs for å få redusert de offentlige utgiftene som i dag stiger mest, f.eks. sykepengene.

Dette medlem mener dagens praktisering av handlingsregelen fjerner Stortinget fra folks virkelighet og hverdag, hindrer oss i å forebygge og reparere godt nok, bidrar til at veksten i antall sykemeldte og uføretrygdede får fortsette, hindrer at nye muligheter i verdiskapingen bli utnyttet, bidrar til at infrastruktur ikke holdes vedlike og hindrer at det planlegges for flere år i sammenheng.

Dette medlem ønsker at det kan brukes mer oljepenger enn dagens handlingsregel tilsier, når dette på kortere eller lang sikt kan bidra til:

• – mindre press i arbeidsmarkedet

• – reduserte offentlige utgifter

• – redusert sentraliseringspress

• – fjerner flaskehalser og kostnader for arbeidslivet.

Dette medlem viser til at Senterpartiet i denne omgang ut fra denne begrunnelse bruker betydelige beløp til å fjerne ventetid for sykemeldte i helsekø, for å ta ledig kapasitet i anleggsbransjen i bruk, og for å bidra til at det etableres flere arbeidsplasser i distriktene. Dette medlem mener at denne ekstra satsing minsker presset i økonomien, og bidrar til at renta og prisene ikke øker.

Regjeringen har etter framleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett og kommuneøkonomiproposisjonen sagt at selv om det er mange uløste oppgaver, så har vi ikke mer penger å bruke.

Dette skyldes at handlingsregelen tolkes slik at den setter en stivbeint grense for hvor stor del av oljeformuen som kan investeres i økonomien. Investeringer som i løpet var noen få år kan øke effektiviteten i næringslivet eller som kan redusere de offentlige utgifter, avskjæres med henvisning til handlingsregelen. Veldokumenterte behov for ekstramidler til skole, helse og samferdsel i kommunene blir ikke prioritert av Regjeringen. Dermed settes et ensidig og urealistisk press på effektivisering i kommunene.

Dette medlem vil vise til at det blir gjort en rekke kunstgrep av de partier som sterkest argumenter for slavisk å følge Handlingsregelen. Som eksempel kan nevnes at Statkraft er tilført et stort milliardbeløp i egenkapital ved en overføring som hevdes å ikke ha pressvirkning. Deler av dette beløp er så tatt inn i økonomien ved to budsjettavtaler mellom Samarbeidspartiene og Fremskrittspartiet i form av ekstraordinært utbytte for å saldere budsjettet uten å bruke mer oljepenger. Et annet eksempel er budsjettavtalens kutt i overførbare bevilgninger til f.eks EØS-kontingent og statlige bygg der det understrekes at bevilgningene må økes tilsvarende om noen måneder. Et tredje eksempel er Arbeiderpartiets kutt på Forsvarets innkjøp ved denne behandling, og der det innrømmes at det gjennomføres ved å utsette innkjøp til etter årsskiftet.

Komiteens medlem fra Kystpartiet ønsker å bidra til at budsjettet får en verdikonservativ sentrumsprofil. Skatte- og avgiftslettelsene bør først og fremst komme på nødvendighetsgoder som bolig, mat og arbeid. På denne måten legges forholdene til rette for at den enkelte skal kunne klare seg på egen inntekt. Samtidig styrkes det norske næringslivets konkurranseevne overfor utlandet.

Dette medlem vil peke på den samfunnsøkonomiske betydningen av å sikre en trygg og billig mat. Gjennom sin fiskeproduksjon bidrar Norge i betydelig grad til å gi verdens befolkning sunn mat. Det blir derfor av største viktighet å sikre at ressursene i havet ikke blir truet av forurensende utslipp fra Sellafield, oljevirksomhet og industri. Selve fisket og oppdrettsvirksomheten må selvsagt også drives på en slik måte at vi bevarer balansen i naturen og sikrer et maksimalt utbytte av ressursene innenfor disse rammene. Ressursene og kysten må fortsatt være under nasjonal kontroll. Skatten på mat bør avvikles. Det vil gi grunnlag for lavere lønnskrav og dermed bedre norsk næringslivs konkurransekraft. En avvikling av matmomsen vil også kunne begrense handelslekkasjen. Kystpartiet ønsker å fjerne matmosen og vil i forbindelse med statsbudsjettet for 2003 foreslå å senke matmomsen fra 12 til 6 pst. Det gir et prisavslag på mat for forbrukerne på over 1 mrd. kroner.

Dette medlem vil motarbeide den tendensen vi ser internasjonalt til å øke beskatningen av folks bolig. Trygghet i heimen er en forutsetning for et harmonisk familieliv og dermed for å gi barna en god oppvekst. Trygghet i heimen er også nøkkelen til å sikre den enkeltes arbeidsevne og helse. En god boligpolitikk er derfor av stor økonomisk betydning. Kystpartiet vil snarest mulig avvikle fordelsskatten på bolig. I statsbudsjettet for 2002 foreslo Kystpartiet å heve bunnfradraget fra 80 000 til 200 000 kroner, noe som ville ha utgjort en besparelse for boligeierne på 780 mill. kroner. Dette medlem fremmer i Revidert statsbudsjett for 2002 forslag om å heve bunnfradraget til 100 000 kroner. Kystpartiet ønsker også på lengre sikt å fjerne dokumentavgiften ved kjøp av bolig.

Dette medlem vil understreke betydningen av full sysselsetting. Det å kunne klare seg på egen inntekt gjør at den enkelte får en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer også behovet for støtte fra det offentlige. Internasjonalt kan man merke tendenser til økonomiske nedgangstider. Dette medlem viser til at Norge med sine store inntekter fra olje, gass, fisk og vannkraft her helt spesielle forutsetninger for å håndtere en slik situasjon. Det største problemet er at det politiske flertall i Norge og Samarbeidsregjeringen i særdeleshet, ser ut til å sette Norges gunstige posisjon på spill ved å tillate salg av norske nøkkelbedrifter og naturressurser til utlandet. På denne måten risikerer vi å miste kontrollen med og det økonomiske utbyttet av disse ressursene. Det er også sterkt beklagelig at utenlandske eierinteresser tar større utbytte ut av Norge enn det norske kapitalinvesteringer i utlandet inkludert Oljefondet trekker inn i landet. Dette medlem vil arbeide målrettet for å hindre at ikke Oljefondet forsvinner på samme måte som Statens reservefond som ble opprettet i 1904. Fondet ble oppløst i 1923. Da var verdien halvert. Kystpartiet mener man i større grad bør utnytte vår økonomiske handlefrihet til å investere i utbygging av infrastruktur i land og på kysten. Dette medlem mener man bør styrke vår finansnæring under norsk kontroll.

Dette medlem vil peke på at det i et høykostland som Norge er spesielt viktig for sysselsettingen at norsk arbeidskraft ikke er for sterkt belastet med skatter og avgifter. Ved økte minstefradrag og en lavere arbeidsgiveravgift vil arbeidsplassene kunne trygges og flere komme i arbeid. Ved at flere kommer i arbeid og ved at arbeidstakerne får mer igjen i disponibel lønn, vil det kunne ligge til rette for gode forhandlingsløsninger mellom partene i arbeidslivet. En forutsetning for slike løsninger er at man tar i bruk de eksisterende arbeidskraftressurser i Norge fremfor å satse på import av arbeidskraft fra utlandet. Det er også viktig å hindre at det utvikler seg et illegalt arbeidsmarked i Norge som resultat av den manglende grensekontrollen mot Schengen.

Dette medlem viser til at det ofte viser seg at tiltak og avgifter som er ment å skulle minske presset i økonomien i pressområdene omkring Oslo, også fører til mindre etterspørsel i geografiske områder som ikke har samme press i økonomien som i Oslo-området. Dette medlem mener derfor at det er større grunn til å differensiere de økonomiske tiltakene etter hvor i landet utslagene gjør seg gjeldende.

Dette medlem mener at det i dagens situasjon er rom for et mer ekspansivt statsbudsjett, om en hadde differensiert bedre i forhold til hvor i landet den økonomiske virkningen hadde gjort seg utslag.

Dette medlem viser til framleggene sine i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) og Innst. O. nr. 80 (2001-2002).