Arbeidsstyrken er vår viktigste ressurs.
En høy framtidig verdiskaping krever at yrkesdeltakelsen
er høy, at arbeidstakerne er godt kvalifiserte og at arbeidsmarkedet
fungerer effektivt. Sysselsettingspolitikken skal bidra til at disse
målene nås.
Betydningen av en stor og velkvalifisert arbeidsstyrke
illustreres ved at verdien av vår menneskelige kapital
er anslått til å være rundt 13 ganger
høyere enn petroleumsformuen. Det betyr at en varig reduksjon
av arbeidsstyrken med 7 pst., for eksempel gjennom lavere avgangsalder
eller kortere arbeidstid, vil redusere vår framtidige verdiskaping
like mye som om hele petroleumsformuen ble borte.
Det er i denne sammenheng urovekkende at det
siden begynnelsen av 1990-tallet har funnet sted en sterk økning
i avgangen fra arbeidsmarkedet i form av tidligpensjonering og uføretrygding,
samt at sykefraværet har vokst kraftig. Selv om antallet
uførepensjonister har vist en noe lavere vekst de siste årene,
har antallet personer på andre trygdeordninger (attføring
og rehabilitering) økt sterkt.
For å redusere sykefraværet
og tidligavgangen fra arbeidsmarkedet til bl.a. uføretrygd
inngikk regjeringen Stoltenberg i begynnelsen av oktober 2001 en
4-årig intensjonsavtale med partene i arbeidslivet om et mer
inkluderende arbeidsliv, jf. omtale i St.prp. nr. 1. Tillegg nr.
4 (2001-2002).
Målsettingen med avtalen er å redusere
sykefraværet og tidligavgangen fra arbeidsmarkedet og få flere
personer med redusert funksjonsevne tilbake i arbeid. Regjeringen
mener at det er viktig å få flere uføre
og yrkeshemmede tilbake til arbeidsstyrken samtidig som tilstrømmingen
av nye tilfeller inn i uførepensjonsordningen må reduseres.
Myndighetene har i samarbeid med partene i arbeidslivet iverksatt
en rekke tiltak, bl.a. en planlagt informasjonskampanje, for å bidra
til at målene i avtalen nås.
Sykefraværet har imidlertid fortsatt å øke
siden avtalen ble undertegnet. I 4. kvartal 2001 var sykefraværet ifølge
SSBs sykefraværsstatistikk 6,5 pst. høyere enn
i 4. kvartal 2000. Det trygdefinansierte sykefraværet anslås
i denne meldingen å øke med 3 pst. fra 2001 til 2002.
Dette tilsvarer om lag 3 000 årsverk. Regjeringen vil følge
utviklingen på dette området nøye. Avtalen
skal evalueres etter 2. kvartal 2003. Dersom målene for
redusert fravær ikke nås, vil en måtte
vurdere innstramminger i regelverket for sykepenger.
I tråd med intensjonsavtalen har Regjeringen
intensivert arbeidet med å reaktivisere uføre
samtidig som en har skjerpet kravet til attføring før
uførepensjon kan innvilges. Dette har bidratt til at antallet
yrkeshemmede registrert i Aetat har økt med om lag 20 pst.
de to siste årene. For å møte den økte
tilstrømmingen og tilby målrettede tiltak ble
bevilgningen til spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede
på kapittel 1592 økt med 250 mill. kroner, svarende
til om lag 1 750 tiltaksplasser, i budsjettet for 2002 sammenliknet med
2001-budsjettet. Så langt i 2002 ligger imidlertid Aetat
noe under måltallet i forhold til å trappe opp
tiltaksplassene for yrkeshemmede. For å bidra til bedre måloppnåelse
og mer effektiv ressursbruk tar Aetat sikte på å øke
sine kjøp av eksterne tjenester innenfor gjeldende bevilgning
og regelverk. Aetat kjøper i dag nær alle tiltaksplasser
fra eksterne leverandører. Etaten vil i større
grad også kjøpe tjenester som for eksempel avklaring/veiledning,
motivering og jobbsøkingsaktiviteter fra eksterne leverandører.
For å redusere antallet yrkeshemmede
som venter på avklaring i forhold til attføringstiltak,
foreslår Regjeringen å sette i verk en forsøksordning
i andre halvår hvor Aetat mottar et fast beløp
pr. avklaring utover budsjettert ramme, jf. omtale i St.prp. nr.
63 (2001-2002). Forslaget har sammenheng med at ventetiden for yrkeshemmede,
før de får plass på tiltak, har økt gjennom
1. halvår. Det foreslås at forsøket finansieres over
kapittel 1592 Spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede.
Regelverket for attføringsytelser ble
fra årsskiftet endret for bl.a. å understreke
at ytelsene til yrkesrettet attføring er korttidsytelser,
og at målet for attføringen er å få mottakerne
av ytelsen tilbake til arbeidslivet. Samtidig var det behov for
et enklere regelverk som er lettere å forstå for
den enkelte stønadsmottaker. Sammen med innføringen
av nytt saksbehandlingssystem i Aetat har innføringen
av nytt regelverk og nye rutiner knyttet til dette regelverket i
en overgangsfase bidratt til betydelig merarbeid i etaten knyttet
til yrkesrettet attføring. Dette har bidratt til forsinkede
utbetalinger av attføringsytelser. For å yte bedre
og raskere service til Aetats brukere er det foreslått å styrke bevilgningen
til Aetat med 15 mill. kroner i inneværende år
mot en tilsvarende inndekning under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene.
Dette innebærer at disse tiltakene reduseres med om lag
150 plasser på årsbasis.
En stor andel av de registrerte yrkeshemmede
i Aetat vil motta ytelser under folketrygdens bevilgning til yrkesrettet
attføring. Hittil i år har tilstrømmingen
av attføringspengemottakere vært større
enn forventet. Bevilgningen til yrkesrettet attføring foreslås økt
med 200 mill. kroner.
For å få flere yrkeshemmede
og langtidsledige i jobb settes det i gang forsøk med konkurranse
om arbeidsformidling av personer som krever ekstra tilrettelegging
og oppfølging i arbeidsmarkedet i første halvår 2002.
Forsøket innebærer blant annet at en tar i bruk flere
typer tiltak og tiltakstilbydere.
Målrettet formidlingsbistand er sentrale
oppgaver for arbeidsmarkedsetaten. Til tross for lav arbeidsledighet
og mangel på arbeidskraft i flere sektorer har enkelte
grupper vansker med å få fotfeste i arbeidsmarkedet.
De ordinære arbeidsmarkedstiltakene settes derfor i første
rekke inn overfor ungdom, innvandrere og langtidsledige som har
behov for kvalifisering og arbeidstrening for å komme i
ordinært arbeid. Vedtatt budsjett gir rom for 8 200 plasser
under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene som gjennomsnitt
for inneværende år. Den forventede utviklingen
på arbeidsmarkedet, med om lag uendret ledighet og en vekst
i sysselsettingen om lag på nivå med veksten i arbeidsstyrken,
tilsier at en holder fast ved bevilgningen til ordinære
arbeidsmarkedstiltak.
I Ot.prp. nr. 70 (2001-2002) foreslo Regjeringen endringer
i sysselsettingslovens bestemmelser om organisering av Aetat. De
foreslåtte endringene, som bl.a. består i delegasjon
av større myndighet til arbeidsdirektøren i organisatoriske
spørsmål, innebærer at Aetat får
større frihet til å organisere seg på en effektiv
og hensiktsmessig måte. Dette vil kunne gi rom for overføring
av ressurser fra administrasjon til brukerrettede oppgaver.
For å stimulere tilbudet av arbeidskraft
er det foretatt forenklinger i utlendingslovgivningen som gjør
det lettere å rekruttere faglært arbeidskraft
fra land utenfor EØS-området til Norge. Regelverksendringene
trådte i kraft 1. januar 2002. Endringene omfatter blant
annet innføring av jobbsøkervisum for personer
med dokumentert fagutdannelse, lettelser i adgangen til å fremme
søknad om arbeidstillatelse fra riket og forenkling i reglene
om foreløpig arbeidstillatelse. Det er i tillegg innført
en kvote på 5 000 personer som kan få spesialistarbeidstillatelse
uten en særskilt arbeids-markedsmessig vurdering
for inneværende år. I 1. kvartal 2002 fikk 359
personer arbeidstillatelse under denne ordningen.
For å bidra til et mer fleksibelt arbeidsmarked
har Arbeids- og administrasjonsdepartementet, i tråd med Sem-erklæringen,
sendt ut på høring et forslag om endring av arbeidsmiljølovens
bestemmelser om overtid og stillingsvernet for toppledere med etterlønnskontrakter.
I høringsbrevet foreslås det å oppheve
dagens rammer for tillatt overtid for én uke og fire sammenhengende
uker. Disse reglene foreslås avløst av en generell regel
om gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid (inkludert overtid) på 48
timer regnet over en periode på 4 måneder. Etter
avtale med tillitsvalgt kan perioden for gjennomsnittsberegning
av ukentlig arbeidstid forlenges til ett år. Det foreslås
videre å innføre adgang til å inngå avtale
med den enkelt arbeidstaker om overtid på inntil 400 timer
pr. kalenderår. På samme måte som i dag
vil imidlertid arbeidsgiver ikke kunne pålegge over tid utover
200 timer. I tråd med dette forslaget blir dagens adgang
til å inngå avtale med tillitsvalgte om utvidet overtid,
dvs. fra 200 til 300 timer, samt Arbeidstilsynets adgang til å gi
dispensasjon for overtid opptil 400 timer, overflødige.
Forslaget vil kunne bidra til økt fleksibilitet samtidig
som det øker innflytelsen for arbeidstakerne over egen
arbeidstid.
Regjeringen foreslår i høringsbrevet
at toppledere med etterlønnsavtaler unntas stillingsvernsreglene
i arbeidsmiljøloven. Bakgrunnen er tendensen i retning av
at toppledere som ikke er fornøyd med sine avtaler, har
brukt stillingsvernsreglene og risikoen for å føre bedriften
inn i langvarige og kostbare prosesser som pressmiddel overfor selskapets
styre for å forhandle fram økt kompensasjon. Etter
Regjerings syn vil en opphevelse av stillingsvernet kunne bidra
til å demme opp for denne utviklingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre tar Regjeringens omtale
til orientering. Disse medlemmer ser med bekymring
på den sterke økningen i avgangen fra arbeidsmarkedet
i form av tidlig pensjonering, uføretrygding, og vekst
i sykefraværet de siste årene. Disse medlemmer ser
særlig alvorlig på utviklingen i sykefraværet.
Den 4-årige avtalen om tiltak for å få ned
sykefraværet som ble inngått mellom Regjeringen
og partene i arbeidslivet i begynnelsen av oktober 2001, har så langt
ikke gitt ønsket effekt. Disse medlemmer vil
påpeke at avtalen har virket i kort tid, og vil avvente
resultatene. Disse medlemmer understreker viktigheten
av tiltakene Regjeringen har satt i verk for å få flere
yrkeshemmedei arbeid.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har sendt på høring et forslag om
endring av arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtid. Disse
medlemmer mener en slik lovendring vil innebære
viktige skritt i retning av forenkling og modernisering av regelverket
i arbeidslivet. Disse medlemmer viser til at formålet
med endringsforslagene er å oppnå økt fleksibilitet
og å gjøre det lettere for bedrifter å konkurrere
om oppdrag som medfører arbeidstopper. I tillegg vil det
frigjøres ressurser i Arbeidstilsynet som kan brukes til
grove brudd på arbeidsmiljøbestemmelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at arbeidskraft er vår viktigste ressurs. Den framtidige
verdiskapingen og mulighetene for å ut-vikle
velferdstilbudet er avhengig av tilgang på arbeidskraft,
og at den enkelte får utnytte sine ressurser og kunnskaper
best mulig. Disse medlemmer er derfor bekymret for
tegnene på at arbeidsmarkedet utvikler seg i retning av
at det bare er plass til arbeidstakere som kan yte fullt ut. Disse
medlemmer mener at det er viktig å ha et arbeidsliv
som inkluderer alle, også arbeidstakere som av ulike grunner
har begrenset yteevne.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen Stoltenberg i 2001 inngikk en 4-årig intensjonsavtale
med partene i arbeidslivet om et inkluderende arbeidsliv. Målene
for avtalen er å redusere sykefraværet, få flere med
redusert funksjonsevne ut i arbeid og øke den gjennomsnittlige
avgangsalderen fra arbeidslivet.
Disse medlemmer mener at selv
om sykefraværet fortsatt øker, er det alt for
tidlig å konkludere med at avtalen ikke virker etter hensikten. Disse
medlemmer vil peke på at de virkemidlene som skal bidra
til at avtalen gir resultater først er på plass
1. juli 2002. Fram til mai i år er det bare om lag fem
prosent av alle arbeidstakere som arbeider i virksomheter som har
inngått samarbeidsavtale om redusert sykefravær.
Disse medlemmer viser til at
det i 2001 bare var i underkant av 15 pst. av dem som fikk innvilget
uførepensjon som i treårsperioden før
innvilgingen hadde fått tilbud om attføring. Disse
medlemmer mener at alle som står i fare for å falle
ut av arbeidsmarkedet av helsemessige årsaker, bør
få tilbud om yrkesrettet attføring før
de eventuelt blir innvilget uførepensjon. Disse
medlemmer viser til at det er flere tusen som i dag står
i kø for yrkesrettet attføring, og at Aetat er
en flaskehals. Disse medlemmer har derfor foreslått å styrke
Aetat med ytterligere 45 mill. kroner i 2002.
Disse medlemmer synes at det
er viktig å opprettholde nivået på de
ordinære arbeidsmarkedstiltakene for å kvalifisere
arbeidsledige for ledige stillinger i arbeidsmarkedet. Disse
medlemmer går derfor imot Regjeringens forslag
om å redusere de ordinære arbeidsmarkedstiltakene
med 150 plasser. Disse medlemmer mener dessuten at
den midlertidige ordrenedgangen i offshore leverandørindustrien
tilsier at det er behov for 500 nye plasser, halvparten ordinære
arbeidsmarkedstiltak og halvparten innenfor bedriftsintern opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at en vellykket sysselsettingspolitikk må ha fokus på å legge
forholdene til rette for eksisterende næringsvirksomhet,
samt å gi gode muligheter for vekst og nyskaping. Dette
innebærer at næringslivet må få rammevilkår
som styrker konkurranseevnen i forhold til utenlandske konkurrenter. Målrettede
reduksjoner av skatter og avgifter er viktig i denne sammenheng,
det samme er satsing på en mer effektiv infrastruktur.
Gjennom satsing på utdanning legger vi grunnlaget for at
fremtidens arbeidskraft vil være attraktiv og kompetent.
Det er også nødvendig å øke
innsatsen innen forskning slik at Norge kommer opp på den
gjennomsnittlige FOU-innsatsen i OECD-området. Videre må det
gjennomføres en forenkling i lover, forskrifter og regler
for å gi større fleksibilitet i nærings-
og arbeidsliv.
Disse medlemmer vil vise til
at den største utfordringen i fremtiden i forhold til arbeidsmarkedet er å sikre
tilstrekkelig arbeidskraft til så vel offentlig som privat
sektor. Disse medlemmer har med bekymring merket
seg veksten i sykefraværet. Det må derfor settes
i verk en rekke tiltak for å bedre tilgangen på arbeidskraft
hvor de følgende tiltak vil ha positiv virkning:
– Det må bli
lettere å stå i arbeid utover den formelle pensjonsalderen.
Skatte- og pensjonssystemet må gjøre det lønnsomt å arbeide
lenger. Det må bli lettere å kombinere pensjon
og deltidsarbeid.
– Ordningen med kjøp
av helsetjenester til sykmeldte utvides til nye diagnoser og behandlingsformer,
slik at flere bringes raskere tilbake i arbeid. Behandling eller
helseforsikring betalt av arbeidsgiver, bør ikke utløse
skatteplikt for arbeidstaker og arbeidsgiver.
– Aetat må også bli
en kvalifiseringsetat, som skal få mennesker med problemer
ut i arbeidslivet.
– Koordineringen med trygdekontor
og sosialkontor må bedres.
– Ordningen med lønnstilskudd
for personer med nedsatt arbeidsevne styrkes, slik at det blir lettere å ansette
disse.
– Det må bli lettere å kombinere
arbeid og trygd. Uførepensjonen må reduseres gradvis
i takt med arbeidsinntekten. Uføretrygdede med restarbeidsevne
bør vurderes jevnlig.
– De skattemessige incentivene
til å arbeide bør forsterkes.
– Konkurranseutsetting og avbyråkratisering
kan frigjøre arbeidskraft i offentlig sektor.
Disse medlemmer mener at også følgende
tiltak vil ha positiv virkning:
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti vil
hevde at Revidert nasjonalbudsjett ikkje inneheld nokon satsing
på å få fleire tilbake i arbeid. Inkluderande
arbeidsliv er så langt kun for festtaler. Det er ein monaleg
jobb å gjere blant arbeidstakarane og arbeidsgivarane for å få dette
til. Desse medlemene vil òg understreke
at staten har eit særskilt ansvar for arbeidstilhøva
i offentleg sektor. Med dei knappe kommunerammene Regjeringa legg
opp til, opplever dei tilsette eit arbeidsmiljø så stressande
at stadig fleire vert sjuke av å jobbe.
Desse medlemene vil vise til
at Regjeringa sine forslag til kutt i budsjettet til Aetat, i realiteten
hindrar ledige i å komme i arbeid. Auken på 15
mill. kroner er ikkje nok til å sikre eit forsvarleg nivå på service
og hjelp. Ifølgje statistikkavdelinga ved Arbeidsdirektoratet,
har talet på personar som mottok attføringspengar
og som gikk passive på venting/utgreiing, auka med
1 900 personar i 2001. Tala frå dei fyrste månadane
i 2002 viser at utviklinga held fram. Å ha folk gåande
på passive ytingar er sløsing med personlege ressursar,
og i tillegg svært dårleg samfunnsøkonomi.
Desse medlemene vil peike på at
det ved utgangen av mars 2002 var registrert 70 700 personar heilt utan
arbeid. Samanlikna med same månad i fjor, har talet auka
med 8 900. Personar i ordinære arbeidsmark-nadstiltak har
i same periode minka med 3000. Å kutte i tiltak når
det blir fleire ledige, fører til at færre vert kvalifisert
til arbeidslivet.
Desse medlemene vil understreke
at føresetnaden for å lukkast betre med attføring,
er at Aetat gir kvar enkelt person individuelt tilpassa tiltak med utgangspunkt
i kunnskap både om attføring og om særtrekka
til den enkelte. Aetat manglar kapasitet og er tappa for kompetanse,
og kan med dei rammer dei har i dag ikkje fylle si rolle. Aetat
må sikrast eit finansieringssystem som kan sikre uynskte
vridingar i høve aktivitet, prioriteringar mellom brukarane
og arbeidskapasitet hos dei tilsette. Vidare må det opnast
for meir individuelt tilpassa opplegg når det gjeld lengre
attføringsløp, og systemet må ha mekanismer
som kan utløyse fleire tiltaksmidlar dersom trongen, ventetid
og tal på ledige aukar.
Desse medlemene viser til eige
forslag om auka arbeidsinnvandring i Dokument nr. 8:18 (1999-2000), forslag
frå stortingsrepresentantane Karin Andersen og Harald Hove,
om å be Regjeringa greie ut ei ordning med ein fastsett
kvote for arbeidsinnvandring kvart år. Forslaget opnar
for at personar busett utanfor EØS-området kan
søkje om arbeidsløyve i Noreg gjennom kvoteordning. Desse
medlemene er opptekne av at auka arbeidsinnvandring ikkje
skal gå ut over dei 70 700 arbeidssøkjande her
i landet. Innsatsen for dei ledige i alle kategoriar må styrkjast,
og Aetat rustast opp administrativt, slik at ledige og yrkeshemma
får den hjelp dei har krav på, og kjem i arbeid. Desse medlemene føreset
at det må sikrast at arbeidsinnvandrarar skal ha dei same
rettar i arbeidslivet som andre arbeidstakarar.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke
på at vi har mangel på arbeidskraft mange steder og
i mange yrker. Mangelen medvirker til kostbare lønnsoppgjør,
tapt konkurranseevne og på sikt tap av arbeidsplasser i
konkurranseutsatte næringer. Samtidig har vi flere hundre
tusen årsverk blant helt ledige, deltidsarbeidende, funksjonshemmede,
innvandrere og seniorer over 50 år og andre som ikke slipper
til i arbeidslivet - jf. Senterpartiets merknad i Budsjett-innst.
S. I (2001-2002) side 37. Dette medlem vil ta konsekvensen
av at arbeidskraft er samfunnets viktigste ressurs, og øke
innsatsen fra samfunnets side for at arbeidslivet skal ta inn arbeidskraft
fra denne reserven framfor å bruke ressurser på å importere
arbeidskraft fra land der lønnsnivået er mye lavere
enn hos oss. Erfaringene så langt tyder på at
det er et beskjedent tilskudd av stabil arbeidskraft som kan oppnås
ved å åpne for arbeidsinnvandring.
Dette medlem har stor tro på at
flere på deltid vil øke sin yrkesdeltagelse om
endringer i skattepolitikken i større grad favoriserer
de med låge inntekter. Forskning viser at høgtlønnede
i mindre grad øker sin yrkesdeltagelse om nettolønna øker. Dette
medlem mener at årets skattelettelser har helt
feil innretning for å bedre situasjonen på arbeidsmarkedet.
Dette medlem mener vi har mye å vinne
ved forebyggende arbeid som hindrer at så mange blir sykemeldt
og arbeidsuføre. Dette handler bl.a. om å legge
til rette for mer fysisk aktivitet og sunnere kosthold, og dette
medlem imøteser den melding som Regjeringen har
varslet om disse tema. Senterpartiet vil legge fram et privat forslag
om økt fysisk aktivitet i skolen.
Dette medlem mener det vil være
feilslått å prøve å presse sykefraværet
nedover ved å skremme med karensdager eller andre reduksjoner
i sykelønn. Det må være bedre å ta
utgangspunkt i at økende sykefravær er et uttrykk
for at arbeidslivet er tøft nok, og at det mange steder
har vært innsparinger, effektivisering og modernisering
som i sum har blitt for krevende for noen. Dette medlem mener
dette nå kan være hovedårsaken til at
Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv ikke har gitt
den forventede effekt.
Dette medlem mener det bør
gis mer støtte til virksomheter som tar inn funksjonshemmede
og andre som krever særlig tilrettelegging. I denne sammenheng er
Aetat og Trygdeetaten viktige aktører. Dette medlem er
opptatt av at disse etatene har tilstrekkelige ressurser - ikke
minst personellmessig - til å gi effektiv hjelp til arbeidssøkere
og til virksomheter. Situasjonen i den senere tid har ikke vært
slik, og dette medlem mener at de siste års åpning
for privat formidling og utleie har gjort situasjonen verre for de
svake gruppene i arbeidslivet og for Aetat. Dette medlem kan
ikke se at en ytterligere begrensning av Aetats arbeidsfelt ved å konkurranseutsette
formidling av personer som krever ekstra tilrettelegging, vil bidra til
den forbedring av Aetat som er nødvendig. Dette medlem vil
foreslå økte bevilgninger til Aetats bemanning
og til arbeidsmarkedstiltak, herunder midler til 500 plasser til
kvalifisering for de som forventes permittert fra offshoreindustrien.
Dette medlem vil vise til Senterpartiets
forslag om at arbeidsgiveravgiften reduseres for alle over 55 år -
jf. Innst. S. nr. 108 (2001-2002). Dette medlem har
merket seg at Handels- og servicenæringenes hovedorganisasjon
(HSH) nå har gått ut med støtte til dette
forslaget. Beregninger fra ECON viser at med samme effektive pensjonsalder
som for 20 år siden, kunne samfunnet hatt en ekstra verdiskaping
på 13 mrd. kroner i året. Samtidig vet vi at antallet
i aldersgruppen 55 til 67 år vil øke fra 300 000
i dag til 400 000 om 10 år.
Dette medlem vil gå mot
Regjeringens forslag om å begrense bedriftenes fordel av
reduksjonen i arbeidsgiveravgift for personer over 62 år
som er en del av Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv.
Dette medlem vil peke på det
store tap av arbeidskraft som skjer ved at sykemeldte må vente
på behandling og operasjon. Ved budsjettbehandlingen for
2002 ble dette tap anslått til 7 300 årsverk av Sosial-
og helsedepartementet. Dette medlem vil foreslå å bevilge
i alt 1 280 mill. kroner til helseforetakene, opptreningsinstitusjonene
og til trygdekontorenes kjøp av operasjoner for å få bort
venting ut over 4 uker.
Dette medlem vil peke på at
det ligger store gevinster i å flytte arbeid dit det er
ledig arbeidskraft og der det ofte er ledig plass i skole, barnehage
og boligfelt. Dagens sterke sentralisering gjør samfunnet
mye dyrere i drift, og er sterkt medvirkende til økende
press i økonomien og høgt rentenivå.
Senterpartiet mener at økte bevilgninger til lån
og tilskudd for å få flere attraktive arbeidsplasser
i distrikts-Norge, vil gi stor samfunnsøkonomisk gevinst.
Vi vil også bevilge en samferdselsmilliard for å lette
situasjonen for folk og bedrifter i de områdene der det
meste av vareproduksjonen foregår. Dette medlem vil
minne om at vi fortsatt har betydelig ledig kapasitet både
når det gjelder folk og maskiner i anleggssektoren, og
at arbeid til disse vil spare samfunnet for store ledighetskostnader samtidig
som all transport vil gå lettere og sikrere.
Dette medlem vil vise til at
det økte kostnadsnivået i Norge fører
til at en del norske bedrifter flytter produksjonen til lågkost-land.
Et mottrekk mot dette er å sette bedriftene i stand til å modernisere
produksjonen her heime. Dette medlem mener de store reduksjonen
som ble foretatt i bevilgningene til FoU-tiltak og til Statens nærings-
og distriktsutviklingsfond (SND) reduserer mulighetene for å hjelpe
næringslivet med den nyskaping og modernisering som hele
tida må skje for å vinne i en skarp internasjonal
konkurranse.
Dette medlem mener det er feil
av Regjeringen å legge fram forslag til å endre
Arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtid og stillingsvern
før alle forslag fra Arbeidslivsutvalget kan behandles
under ett.
Dette medlem vil minne om de
store likestillingspolitiske utfordringer som fortsatt gjenstår.
Kvinner tjener fortsatt bare 60 pst. av menn i gjennomsnitt, bl.a.
fordi det som benevnes typiske kvinneyrker er lågt lønnet,
fordi få kvinner oppnår å bli ledere,
og fordi kvinner arbeider så mye deltid. Årsakene
til denne urettferdighet og tiltak mot den er etter dette medlems oppfatning
for lite diskutert i Stortinget. Senterpartiet har i et privat forslag
pekt på at ekstra pensjonsutgifter ved å tilsette
kvinner kan være en medvirkende årsak. Spørsmålet
om å lovfeste kjønnsnøytrale pensjonspremier
vil bli drøftet til høsten. Dette medlem mener
det er viktig å fjerne de grunnleggende urettferdigheter
i arbeidslivet som her er nevnt, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen nedsette
et utvalg for å utrede tiltak for reell likestilling av
kvinner og menn i arbeidslivet."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Kystpartiet mener det trengs økt fokus på tiltak
som bidrar til å lette presset på arbeidsmarkedet og økonomien
ved å gjøre retten til arbeid til en realitet for
alle, og ved å redusere avgangen fra arbeidsstokken pga.
sykdom, uførhet, utstøting, utflagging og sentralisering. Disse
medlemmer vil fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en sak for Stortinget om de samfunnsøkonomiske gevinster
av tiltak som bidrar til at våre arbeidskraftreserver blir utnyttet
bedre enn i dag innafor de grenser som settes av dagens lovverk."
Komiteens medlem fra Kystpartiet vil understreke
den store betydningen full sysselsetting har både for den
offentlige økonomien og for den enkelte. Det å kunne
klare seg på egen inntekt gjør at den enkelte
får en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer
også behovet for støtte fra det offentlige. Dette
medlem vil peke på at man selv i dagens "stramme"
arbeidsmarknad har mange som faller utenfor, ofte på grunn
av stressende og høyt arbeidstempo og arbeidsmarkedets
manglende evne til å benytte seg av personer med noe redusert
arbeidskapasitet.
Dette medlem vil peke på at
man internasjonalt har sett tendenser til økonomiske nedgangstider
etter 11. september-attentatet, selv om mange mener at den påvirkningen
på den globale økonomien vil reduseres i tiden
fremover. Dette medlem viser til at Norge med sine
store inntekter fra olje, gass, fisk og vannkraft har helt spesielle
forutsetninger for å håndtere en situasjon med
fallende etterspørsel og økende arbeidsløshet.
Det største problemet er at det politiske flertall i Norge
og Samarbeidsregjeringen i særdeleshet ser ut til å sette
Norges gunstige posisjon på spill ved å tillate salg
av norske nøkkelbedrifter og naturressurser til utlandet.
På denne måten risikerer vi å miste kontrollen med
og det økonomiske utbyttet av disse ressursene, med de
alvorlige følger det kan få for norsk økonomi og
sysselsetning i årene som kommer.
Dette medlem viser til framleggene
sine i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) og Innst. O. nr. 80 (2001-2002).
En sterk, konkurranseutsatt sektor er en nødvendig forutsetning
for å få til god vekst og en langsiktig balansert
utvikling i norsk økonomi. Det inntektspolitiske samarbeidet
sikter mot å skape forståelse for at kostnadsveksten
i Norge ikke bør komme ut av kurs i forhold til våre
handelspartnere slik at arbeidsvilkårene for konkurranseutsatt
sektor blir sterkt svekket. Dersom forskjellen i kostnadsnivå mellom
Norge og våre konkurrentland blir for stor, vil dette over
tid svekke mulighetene til å holde høy sysselsetting
og lav ledighet. Gjennomføring av de enkelte inntektsoppgjørene
er imidlertid partenes ansvar.
Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene
har anslått den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra
2000 til 2001 for alle grupper under ett til 4,8 pst., svarende
til 4,6 pst. når det særskilte oppgjøret
i skoleverket holdes utenom. I tillegg kommer virkningen av utvidet
ferie slik at timelønnskostnadene i industrien økte
med 5,5 pst. i 2001. Til sammenlikning er lønnskostnadsveksten
hos våre handelspartnere i fjor anslått til 3,8
pst.
Årets inntektsoppgjør gjennomføres
forbundsvis i LO/NHO-området. Hovedvekten av tariffområdene innen
LO/NHO-området hadde forhandlet ferdig ved utgangen
av april. En del av oppgjørene gikk til mekling, bl.a.
for verkstedoverenskomsten og bygg- og anleggssektoren, før
partene kom til enighet. Forhandlingsresultatet i verkstedoverenskomsten
og bygg- og anleggssektoren ble godkjent i uravstemning 30. april 2002.
I hotell og restaurantområdet endte forhandlingene med
streik. I andre oppgjør i LO/NHO-området kom
en fram til avtaler gjennom forhandlinger uten bruk av mekling.
Området handel og kontor har kommet fram til anbefalte
forhandlingsresultater både med HSH og Samfo. I bank- og
forsikringsvirksomhet foreligger det også et anbefalt forhandlingsresultat.
I offentlig sektor kom partene til enighet i
det statlige tariffområdet, mens oppgjøret i det
kommunale tariffområdet gikk til mekling etter at alle
organisasjonene, unntatt Akademikerne, brøt forhandlingene.
Akademikerne inngikk en ny tariffavtale med KS som innebærer
at all lønnsfastsettelse skal foregå lokalt. I
staten ble en betydelig andel av den økonomiske rammen
satt av til lokale forhandlinger, samtidig som det generelle tillegget
i stor grad ble gitt som et prosentvis tillegg. I NAVO-området,
der sykehusene inngår for første gang, er forhandlingene
ennå ikke avsluttet.
I meldingen anslås årslønnsveksten
fra 2001 til 2002 til om lag 5 pst. når de særskilte
tilleggene for lærerne holdes utenom. Avtalen med lærerne
bidrar isolert sett til å øke årslønnsveksten
for lønnstakere i alt med om lag 1/4 prosentpoeng
fordelt på årene 2002 og 2003. Dette har imidlertid
sin motpost bl.a. i at lærerne skal øke den ukentlige
undervisningstiden. Avtalen vil dermed ikke påføre
kommunene merkostnader. Anslaget for årslønnsveksten
for industriarbeidere i LO/NHO-oppgjøret er om
lag 5 pst. Den kraftige styrkingen av kronen siden mai 2000 trekker
i retning av at de lokale tilleggene kan bli noe lavere enn i de
siste årene. I byggfagene og i transportsektoren ser lønnsveksten
ut til å bli noe sterkere enn i industrien. I andre sektorer som
IT, telekommunikasjon og luftfart er inntjeningen svak, noe som
vil kunne legge en demper på lønnsveksten.
Lønnskostnadsveksten i industrien har
siden 1997 vært høyere i Norge enn hos våre
handelspartnere. Ser en femårsperioden 1997-2001 under
ett, har timelønnskostnadene økt med 2,2 prosentpoeng
mer pr. år i norsk industri enn hos våre handelspartnere.
Fra 1997 til 2000 svekket kronen seg med i gjennomsnitt nesten 1 pst.
pr. år slik at tapet av kostnadsmessig konkurranseevne
ikke ble like stort som forskjell i lønnsvekst skulle tilsi.
Siden sommeren 2000 har imidlertid kronen styrket seg med om lag
10 pst., og svekkelsen av konkurranseevnen er dermed blitt synliggjort.
Som i de fleste andre industriland har industrisysselsettingen i Norge
falt markert gjennom de siste tiårene. Med de forutsetningene
for lønnsvekst og valutakurs som er lagt til grunn i denne
meldingen vil lønnskostnadene for arbeidere i norsk industri
i år kunne ligge 28 pst. over våre handelspartnere.
Tall for enkelte EU-land tyder likevel på at forskjellen
i lønnskostnader mellom Norge og handelspartnerne ville
vært vesentlig mindre dersom funksjonærer også hadde
vært inkludert i sammenlikningen. Dersom forskjellen i
kostnadsnivå mellom Norge og våre konkurrentland
blir for stor, vil dette over tid svekke mulighetene til å holde
høy sysselsetting og lav ledighet. Det er derfor avgjørende
at partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør bidrar
til å opprettholde konkurranseevnen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre tar dette til orientering. Disse
medlemmer understreker hvor viktig moderate lønnsoppgjør
er, særlig for konkurranseutsatt sektor. Lønnskostnadsveksten
i industrien har siden 1997 vært høyere i Norge
enn hos våre handelspartnere. Det fører til at
konkurranseevnen undergraves og er en trussel mot fremtidig sysselsetting. Disse
medlemmer påpeker derfor viktigheten av at Regjeringen
har foretatt endringene av 2002-budsjettet i samsvar med Stortingets
retningslinjer om å benytte realavkastningen av Petroleumsfondet,
slik at presset i økonomien ikke blir ytterligere forsterket.
På denne måten bidrar Samarbeidsregjeringen til
forutsigbarhet og ansvarlighet i utøvelsen av finanspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det
er viktig å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet,
der partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør
bidrar til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. Det
inntektspolitiske samarbeidet har vært en sentral del av
den økonomiske politikken i Norge gjennom hele etterkrigstiden.
Dette samarbeidet har bidratt til at Norge har hatt lavere arbeidsledighet
enn de fleste OECD-land.
Disse medlemmer viser til at
inntektspolitikken er del av en samlet økonomisk politikk
og viser til sine merknader under punkt 2.2 og 5.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at lønnsfastsettelsen bør skje lokalt i den enkelte
bedrift og at dette må gjelde både offentlig og
privat sektor. Dette for å styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet.
Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar
til å minske de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen.
En omlegging til en slik inntektspolitikk vil gi lønns-
og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter
store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende
rammebetingelser. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen
for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer
produktiviteten både i privat og offentlig sektor og legger
grunnlaget for styrket konkurranseevne. En differensiering av lønnssystemet
bør både inneha geografiske, utdanningsmessige
og individuelle perspektiver. Ifølge Regjeringen har inntektspolitikken
et hovedansvar når det gjelder å sørge
for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre
handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av
lønnsoppgjørene, kan etter disse medlemmers oppfatning
ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for
sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske
utviklingen, men den kan ikke delegeres et ansvar for økonomiens
nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør
vil føre til redusert sysselsetting og lavere vekst, men
det vil ikke føre til høyere inflasjon. Mange
land i euro-området har høyt lønnsnivå,
lav sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke
et lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt
uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen. Selv
om Norge har et relativt fritt arbeidsmarked i forhold til enkelte
andre land og derfor har relativt lav ledighet og høy sysselsetting,
er det behov for reformer i arbeidslivet, som gjør arbeidsmarkedet enda
mer fleksibelt.
Disse medlemmer er bekymret over
Regjeringens fraværende handlekraft i forhold til utviklingen på arbeidsmarkedet;
et arbeidsmarked som i noen sektorer fortsatt er meget stramt, mens
det i andre sektorer er den stikk motsatte situasjonen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
fremheve at arbeidstakere i Norge har opptrådt ansvarlig.
Den kollektive fornuft har gitt oss den laveste arbeidsledighet
i Europa, og har gjennom 90-tallet redusert rentenivå og
prisstigning. Dette er arbeidsfolks fortjeneste. Rapporten "Forskjells-Norge
2002" utgitt av Sosialistisk Venstreparti viser tydelig at næringslivsledere
og -eiere har vist en kravmentalitet som ville gitt store problemer
om arbeidstakerne skulle lagt seg på samme linje.
Disse medlemmer vil påpeke
at det er grenser for hvor lenge folk vil vise moderasjon når
fruktene av denne moderasjonen brukes til å berike toppledere
og aksjeeiere. Folk opplever at viktige samfunnsreformer må vente,
og at arbeidstakere flest må stille bakerst i køen
når produktivitetsveksten skal deles ut. Et skritt i riktig
retning var derfor gjeninnføringen av skatt på utbyttet
som eierne tar ut av bedriftene. Fordelingspolitisk er dette svært
presist - den rammer de rikeste samtidig som den gir inntekter som
kan finansiere velferdsoppgaver som kommer alle til gode. Dessverre var
opphevelsen av utbytteskatten det første regjeringen Bondevik
II foretok seg da de kom i posisjon.
Disse medlemmer vil framheve
at det er en hovedutfordring å styrke offentlig sektors
evne til å rekruttere og beholde arbeidskraft.
Disse medlemmer understreker
behovet for tiltak for å bremse grådighetskulturen
i næringslivet, og viser til forslag i Dokument nr. 8:136
(2001-2002) om tiltak for å oppnå større åpenhet
og bevissthet om lederlønninger. Dersom dette vedtas ville
det være et viktig bidrag til å snu trendene i
retning av stadig større lønnsforskjeller mellom
lederne og andre ansatte.
Dette medlem påpeker
at også staten må gi retningslinjer for lønns-
og etterlønnsavtaler til sine representanter i bedriftenes
styrer.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at den moderasjonslinje som har vært fulgt ved de fleste
av de siste lønnsoppgjør, har gitt store gevinster
for samfunnet som helhet og betydelig økt kjøpekraft
for de fleste grupper i arbeidslivet. En viktig årsak til
at dette har latt seg gjøre har vært den sterke
samordning av oppgjørene med begrensede tillegg i lokale forhandlinger. Dette
medlem mener det er viktig å kunne føre
en slik linje videre, ikke minst for å kunne løfte
de grupper som fortsatt henger etter i lønnsutviklingen.
Dette medlem mener det er grunn
til bekymring dersom lønnsveksten i Norge sammen med andre
forhold fører til at konkurranseevnen til vårt
næringsliv svekkes. Regjeringen oppfordres derfor til å ta
et initiativ som sentrumsregjeringen gjorde i 1998 ved oppnevning
av Arntzen-utvalget, og som resulterte i en felles forståelse
for betydningen av å begrense lønnsveksten.
Dette medlem vil peke på at
den langt sterkere vekst i lederlønningene enn i lønnsnivået
generelt, må antas å ha påvirket lønnsoppgjøret.
Likeså de endrete holdningene hos eierne av bedrifter når
det gjelder å ta ut store utbytter, og til å ta
mindre hensyn enn før til arbeidstakerne ved omstillinger,
fusjoner og flytting av produksjon. Dette medlem vil
også peke på at de siste skattelettelser som ga
80 pst. av lettelse i personskatt til de høgest lønnede,
må ha påvirket viljen til å vise moderasjon
hos de store grupper som omfattes av lønnsoppgjørene.
Dette medlem har merket seg at
lønnsoppgjøret i kommunal sektor synes å gi
lønnstillegg på samme nivå som andre
sektorer, og at dette vil bli betydelig høgere enn det
anslag på 4,5 pst. som er lagt inn som forutsetning i Regjeringens
korrigerte opplegg for kommunesektoren for 2002. Dette medlem har forståelse
for at Regjeringen la inn et så lågt anslag selv om
det allerede var klart at sluttresultatet måtte bli vesentlig
høgere. Dette medlem mener overføringene
til kommunene for 2002 må vurderes ut fra de virkninger
som det endelige resultat av lønnsoppgjøret får
for lønns- og pensjonsutgifter. Dette fordi det i praksis
er umulig for en så stor sektor i arbeidslivet å forhandle
seg fram til lønnstillegg på et så mye
lågere nivå som Regjeringen har regnet ut fra. Dette
medlem mener det er uansvarlig å bidra til at tilbud
innen skole og eldreomsorg må bygges ned på grunn
av urealistiske forventninger til et billig lønnsoppgjør.