Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein
Rudihagen og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten,
Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra
Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen
og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal,
Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra
Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre,
May Britt Vihovde og fra Kystpartiet, Karl-Anton Swensen,
viser til forretningsordenen § 19 sjuende ledd som lyder:
"Eventuell kongelig samleproposisjon om endringer i
statsbudsjettet legges fram senest den 15. mai i budsjettåret,
sammen med stortingsmelding om Revidert nasjonalbudsjett. Finanskomiteen
avgir innstilling om disse (Budsjett-innst. S. II) senest annen
fredag i juni."
Komiteen viser til at Regjeringen
i St.prp. nr. 63 (2001-2002) har lagt frem forslag om tilleggsbevilgninger
og omprioriteringer på statsbudsjettet medregnet folketrygden
2002, jf. Innst. S. nr. 255 (2001-2002) som avgis sammen med denne
innstillingen. Forslag til vedtak satt frem i denne innstillingen
er samlet under kapittel 22 (Tilråding fra komiteen) eller
kapittel 21 (Forslag fra mindretall) i Innst. S. nr. 255 (2001-2002), jf.
nevnte St.prp. nr. 63 (2001-2002).
Komiteen viser videre til Ot.prp.
nr. 75 (2001-2002) Om lov om endringar i skatte- og avgiftslovgivinga
mv., jf. Innst. O. nr. 80 (2001-2002) som avgis sammen med denne
innstillingen.
Regjeringen legger med St.meld. nr. 2 (2001-2002) fram
meldingen om Revidert nasjonalbudsjett 2002. Meldingen er utarbeidet
i samarbeid med de enkelte departementene og bygger på opplysninger
mottatt til og med 3. mai 2002.
Regjeringens hovedmål for den økonomiske
politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av
det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig
utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er
en forutsetning for å nå disse målene.
På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som
bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Uansett utvikling i oljepriser
og oljeproduksjon vil verdiskapingen i Fastlands-Norge være
langt større enn oljeinntektene. Den økonomiske
politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme
verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat
sektor.
Regjeringen vil følge retningslinjene
for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien som
det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr.
29 (2000-2001). Bruken av oljeinntekter bør særlig
rettes inn mot å redusere skatter og avgifter og mot andre
tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien. Regjeringen
vil forbedre rammevilkårene for næringsvirksomhet,
og innrette bruken av oljeinntektene på en slik måte
at presset på prisstigning og rente blir minst mulig.
Budsjettpolitikken må bidra til en
stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Siktemålet
er å ha en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor. Budsjettpolitikken er
avgjørende for størrelsesforholdet mellom offentlig og
privat sektor. Regjeringen har som målsetting over tid å holde
den reelle, underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter lavere
enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge.
Regjeringen vil videreføre det inntektspolitiske
samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom moderate inntektsoppgjør
bidrar til å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt
sektor og lav arbeidsledighet.
Regjeringen vil videreføre pengepolitikken
slik den ble trukket opp i St.meld. nr. 29 (2000-2001), og som fikk
bred tilslutning i Stortinget. Retningslinjene innebærer
at pengepolitikken rettes inn mot lav og stabil inflasjon. På den
måten har pengepolitikken fått en klarere rolle
i å stabilisere den økonomiske utviklingen.
Etter den markerte avdempingen gjennom fjoråret ser
det ut til at den økonomiske veksten hos våre
viktigste handelspartnere er i ferd med å ta seg opp igjen.
Oljeprisen har tatt seg markert opp hittil i år,
noe som særlig må ses i sammenheng med OPECs produksjonsbegrensninger,
urolighetene i Midt-Østen og utsiktene til noe sterkere
vekst internasjonalt. Gjennomsnittlig oljepris (Brent Blend) har
hittil i år ligget på 22,5 USD pr. fat, eller
198 kroner. Siden årsskiftet har oljeprisen steget med
om lag 6 USD pr. fat og lå pr. 3. mai 2002 på 26,3
USD eller 219 kroner pr. fat. Det legges nå til grunn en
gjennomsnittlig oljepris på 200 kroner pr. fat i 2002.
Anslagene for veksten i norsk økonomi
er justert noe opp siden tilleggsproposisjonen som ble lagt fram
9. november 2001. BNP for Fastlands-Norge anslås nå å øke
med 1,8 pst. i år, mot en anslått vekst på 1,6
pst. i tilleggsproposisjonen. Høy lønnsvekst bidrar
til at det private forbruket kan vokse sterkere enn tidligere anslått.
Også oljeinvesteringene er oppjustert. I motsatt retning
trekker lavere anslag på investeringer i industri, elektrisitetsforsyning
og enkelte tjenesteytende næringer.
Arbeidsledigheten lå ifølge
arbeidskraftundersøkelsen (AKU) på 3,7 pst. i
1. kvartal i år, dvs. om lag uendret fra kvartalet før.
Den registrerte ledigheten økte noe i mars og april, men
de siste tallene er usikre pga. en omlegging av registreringsrutinene.
Sysselsettingen anslås nå å øke
med om lag 15 000 personer i år. Sammenliknet med anslagene
i tilleggsproposisjonen er sysselsettingsveksten noe oppjustert.
Arbeidsledigheten (AKU) anslås fortsatt til 3,6 pst. i år,
som er det samme som i 2001.
I budsjettet for 2002 ble det lagt til grunn
en årslønnsvekst på 4 1/4 pst.
eksklusive de særskilte tilleggene til lærerne.
På bakgrunn av lønnsoppgjørene som er
gjennomført i privat sektor, anslås årslønnsveksten nå til
om lag 5 pst., når det særskilte læreroppgjøret holdes
utenom.
Kronen har styrket seg markert fra våren
2000. Siden årsskiftet har kursen på norske kroner
steget med over 5 pst. både i forhold til euro og i forhold
til gjennomsnittet av våre handelspartnere. Styrkingen
av kronen må bl.a. ses i sammenheng med rentedifferansen
overfor utlandet og den høye oljeprisen.
Veksten i konsumprisene har avtatt de siste
månedene, og i mars var tolvmånedersveksten 1,0
pst. Den gjennomsnittlige prisveksten fra 2001 til 2002 anslås til
1,4 pst., mot 1,5 pst. i tilleggsproposisjonen. Lavere importert
prisstigning som følge av styrkingen av kronen bidrar til
lavere prisvekst, mens høy innenlandsk kostnadsvekst trekker
i motsatt retning. Justert for avgiftsendringer og utenom energivarer
anslås prisstigningen i år til 2,4 pst.
I samsvar med den brede enigheten i Stortinget
legges budsjettpolitikken opp etter følgende retningslinjer:
– Petroleumsinntektene
fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med utviklingen
i forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
– Det legges vekt på å jevne
ut svingninger i økonomien, for å sikre god kapasitetsutnyttelse
og lav arbeidsledighet.
Handlingsregelen sikter mot en langsiktig forsvarlig innfasing
av oljeinntektene i norsk økonomi.
Med den anslåtte utviklingen i Petroleumsfondet innebærer
handlingsregelen at bruken av petroleumsinntekter vil øke
betydelig de nærmeste årene. Etter hvert vil imidlertid
petroleumsinntektene avta, samtidig som utgiftene til pensjoner,
helse og omsorg vil vokse kraftig. Det er derfor viktig å holde
fast på de retningslinjene som er etablert for bruken av
oljeinntektene og for forvaltningen av Petroleumsfondet. Langsiktige
beregninger av utviklingen i offentlige finanser illustrerer at
det over tid vil bli nødvendig å begrense veksten
i utgiftene og bedre ressursutnyttelsen i offentlig sektor, selv
om vi holder bruken av petroleumsinntekter innenfor de grensene
handlingsregelen trekker opp.
Økt bruk av oljeinntekter vil over
tid føre til omstillinger og overføring av ressurser
fra konkurranseutsatt sektor til skjermede næringer. Hensynet
til en balansert utvikling i økonomien, der konkurranseutsatt
sektor opprettholdes i et tilstrekkelig omfang, tilsier også at en
bør legge stor vekt på å unngå en
raskere innfasing av oljeinntektene enn det som følger
av handlingsregelen. Samtidig vil presset i retning av omstillinger
som følge av økt bruk av petroleumsinntekter kunne
dempes i den grad en greier å øke effektiviteten
i skjermet sektor. Budsjettpolitikken må derfor innrettes
slik at den styrker grunnlaget for et vekstkraftig næringsliv
og øker effektiviteten i offentlig virksomhet. En reduksjon
i skatte- og avgiftsnivået kan bidra til å øke arbeidstilbudet
og bedre utnyttelsen av våre samlede ressurser. I tillegg
er det viktig å prioritere tiltak for å forbedre
infrastrukturen, styrke kunnskapsgrunnlaget og fremme teknologiutvikling.
Moderniseringsarbeidet i offentlig forvaltning må ha som
siktemål at produktiviteten øker, kvaliteten og
brukervennligheten bedres og ressursene kanaliseres til de områdene
der behovene er størst.
Den løpende innretningen av budsjettpolitikken
må ta hensyn til at pengepolitikken nå har fått
en klarere rolle i å stabilisere den økonomiske
utviklingen enn før. Budsjettpolitikken og pengepolitikken
må virke sammen for å skape en stabil utvikling
i økonomien. Handlingsregelen innebærer at budsjettpolitikken
i utgangspunktet vil være ekspansiv i årene framover. Med
et fortsatt stramt arbeidsmarked vil for sterke stimulanser av økonomien
gjennom budsjettpolitikken gi press på lønningene
og høyere rente.
Med relativt høy rente og utsikter
til om lag normal vekst i norsk økonomi i 2002 og 2003,
bør bruken av oljepenger over statsbudsjettet følge
handlingsregelen. En mer ekspansiv budsjettpolitikk vil undergrave
troverdigheten til budsjettpolitikken. Det vil også legge
et ekstra press på pengepolitikken, noe som kan bidra til høyere
rente og sterkere krone. Dette vil forverre arbeidsvilkårene
for konkurranseutsatt næringsliv.
I tilleggsproposisjonen baserte Regjeringen
seg på det samme nivået på bruk av oljeinntekter,
målt ved det strukturelle underskuddet i statsbudsjettet,
som det ble lagt opp til i Nasjonalbudsjettet 2002. Dette innebar
et strukturelt budsjettunderskudd på 26,0 mrd. kroner i 2002.
Nye regnskapstall for Petroleumsfondet viser
at kapitalen i fondet ved inngangen til 2002 ble på 619,3 mrd.
kroner, mens det ble lagt til grunn 650 mrd. kroner ved budsjettvedtakene
i fjor høst. Forventet realavkastning - beregnet som 4
pst. av kapitalen i Petroleumsfondet - anslås dermed til
24,8 mrd. kroner i 2002. Dette er 1,2 mrd. kroner mindre enn lagt
til grunn ved salderingen av 2002-budsjettet, noe som isolert sett reduserer
rommet for bruk av oljeinntekter i år.
Ny informasjon om skatteinngangen mv. i 2001
og økt anslag på årslønnsveksten
for 2002 tilsier på den annen side at skatteanslaget for
2002 justeres opp i forhold til saldert budsjett. Endringer i skatteinngangen som
har sitt motstykke i endret aktivitet i økonomien, slår
ikke ut i endret handlingsrom i budsjettpolitikken. Anslaget for
skatte- og avgiftsinntekter mv. fra Fastlands-Norge har økt
med om lag 6,9 mrd. kroner fra saldert budsjett når en
korrigerer for virkningen av nye anslag for den økonomiske
aktiviteten og regnskapsmessige forhold. Endringene i skatteanslagene
mv. og i anslaget for forventet avkastning av Statens petroleumsfond
gir samlet sett rom for økte utgifter eller reduserte inntekter
på 5,7 mrd. kroner i 2002 sammenliknet med saldert budsjett.
Økningen i skatteinntektene som følge
av økt lønnsvekst har en motpost på utgiftssiden
i form av økte utbetalinger til lønn og stønader.
Det økte handlingsrommet er videre bundet opp av økte
utgifter under regelstyrte ordninger. Videre har Regjeringen tidligere i år
fremmet forslag om tilleggsbevilgninger bl.a. til Forsvaret og til
helse. Samlet sett medfører disse forholdene økte
utgifter på om lag 5,6 mrd. kroner. Ut over dette foreslår
Regjeringen i forbindelse med denne meldingen økte bevilgninger
på til sammen 1,6 mrd. kroner, hvorav vel 0,9 mrd. kroner
er økte overføringer til kommunesektoren. Utgifter
som ikke påvirker det strukturelle budsjettunderskuddet
er da holdt utenom.
Videre foreslås det skatte- og avgiftslettelser
på til sammen knapt 110 mill. kroner bokført i
2002. I tillegg fremmer Regjeringen i forbindelse med denne meldingen
forslag som innebærer økte inntekter til staten
på 1,6 mrd. kroner.
På denne bakgrunn legger Regjeringen
opp til følgende hovedlinjer for arbeidet med revisjonen
av budsjettet for 2002:
– Et strukturelt
budsjettunderskudd på 24,8 mrd. kroner.
– En reell, underliggende vekst
i statsbudsjettets utgifter på om lag 2 1/2 pst.
fra regnskap for 2001.
– Endringer i skatte- og avgiftsreglene
som reduserer bokførte skatter og avgifter med knapt 110
mill. kroner sammenliknet med saldert budsjett for 2002.
– Økte inntekter utenom
skatter og avgifter på 1,6 mrd. kroner, herunder økt
utbytte fra Statkraft på 950 mill. kroner og økt
utbytte fra Statens Bankinvesteringsfond på 327 mill. kroner.
– Statsbudsjettets oljekorrigerte
underskudd i 2002 anslås nå til 38,6 mrd. kroner,
som er 1,7 mrd. kroner høyere enn i saldert budsjett.
– Statens nettoinntekter fra petroleumsvirksomheten anslås
til 182,5 mrd. kroner i 2002.
– Medregnet renter og utbytte
mv. i Statens petroleumsfond anslås et samlet overskudd
på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond på 164,6
mrd. kroner, som er 8,8 mrd. kroner lavere enn i saldert budsjett.
– Ved utgangen av 2002 anslås
den samlede kapitalen i Statens petroleumsfond til om lag 776 mrd. kroner.
I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
2002 foreslås det regelendringer som reduserer bokførte skatter
og avgifter med knapt 110 mill. kroner. Påløpt reduseres
skatte- og avgiftsinntektene med i alt 155 mill. kroner. De samlede
skatte- og avgiftslettelsene fra 2001 til 2002 utgjør dermed
nærmere 13 mrd. kroner påløpt og om lag
7,6 mrd. kroner bokført.
I denne meldingen foreslås det økte
bevilgninger til kommunesektoren på vel 0,9 mrd. kroner.
Av dette bevilges 750 mill. kroner til en generell styrking av kommuneøkonomien,
samt 100 mill. kroner til fylkeskommunene til å betjene
gjeld knyttet til driftsunderskudd i spesialisthelsetjenesten i
2001. Fylkeskommunene skal framover motta en tilsvarende årlig
kompen-sasjon.
I denne meldingen foreslås det også økte
bevilgninger til asylsøkere, flyktninger mv. på 67
mill. kroner og en bevilgning på 75 mill. kroner til flyktningeboliger. Disse
midlene holdes utenom kommuneopplegget.
Den reelle veksten i kommunenes samlede inntekter fra
2001 til 2002 anslås etter dette til knapt 1 pst., eller om
lag 1 3/4 mrd. kroner, regnet i forhold til regnskap for
2001. Kommunesektorens frie inntekter anslås nå å være
om lag reelt uendret fra 2001 til 2002. Dette må ses i
sammenheng med at kommunene i fjor fikk en merskattevekst som ikke
er videreført i anslagene for 2002.
I tilleggsproposisjonen varslet Regjeringen
at den ville komme tilbake med en samlet gjennomgang av oppgjøret
overfor fylkeskommunene knyttet til overføringen av spesialisthelsetjenesten
til staten. Regjeringen foreslår nå en justering
av gjeldsoppgjøret knyttet til sykehusreformen. Basert
på data for 2001 oppjusteres gjeldsoppgjøret med
2 132 mill. kroner. Det er samtidig foretatt et uttrekk fra inntektsrammen
på 100 mill. kroner som følge av reduserte kostnader
til å betjene denne gjelden. Videre foreslås det,
basert på innsendte refusjonskrav fra fylkeskommunene,
en oppjustering av den etterskuddsvise refusjonen til utstyrsinvesteringer
i sykehus på 256 mill. kroner.
Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i
den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra
til stabile forventninger om valutakursutviklingen, jf. St.meld.
nr. 29 (2000- 2001). Norges Banks operative gjennomføring
av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og
stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som
over tid er nær 2,5 pst. Utøvelsen av pengepolitikken
skal være framoverskuende og bør se bort fra forstyrrelser
av midlertidig karakter som ikke kan sies å påvirke
den underliggende pris- og kostnadsveksten.
Norges Bank reduserte styringsrenten én
gang i 2001, den 12. desember, da renten ble satt ned fra 7 til 6,5
pst. Bakgrunnen for rentenedsettelsen var utsikter til klart svakere
utvikling i internasjonal økonomi, lavere oljepris og økt
usikkerhet etter terrorhandlingene i USA 11. september 2001. Etter
siste årsskifte er faren for et kraftig internasjonalt
tilbakeslag redusert. Norges Bank holdt styringsrenten uendret på 6,5
pst. på bankens siste rentemøte den 10. april
2002. Banken uttrykte i den forbindelse at det med uendret rente framover
er like sannsynlig at inflasjonen på to års sikt blir
høyere enn 2 1/2 pst. som at den blir lavere.
Regjeringen legger stor vekt på tiltak
for å bedre effektiviteten i økonomien. Et viktig
område er omfanget og organiseringen av det statlige eierskapet.
Regjeringen mener prinsipielt at staten bare bør eie næringsvirksomhet
dersom det er et virkemiddel for å oppnå spesifikke
og uttalte mål, eller som del av en fornuftig plassering
av statens sparing. I samsvar med dette åpner derfor Regjeringen
for å avvikle eller redusere det statlige eierskapet i
flere selskaper. For de selskapene der staten beholder eierandeler,
understrekes betydningen av å skille mellom statens myndighetsrolle
og eierrolle og å utvikle staten til å bli en
mer profesjonell eier.
Det er en nær sammenheng mellom handlingsrommet
i budsjettpolitikken og effektiviteten i offentlig sektor. En god
utnyttelse av ressursene gir rom for større tjenestetilbud
og høyere kvalitet innenfor en gitt budsjettramme. Arbeids-
og administrasjonsministeren redegjorde for hovedprinsippene i Regjeringens arbeid
med modernisering, forenkling og effektivisering av offentlig sektor
overfor Stortinget 24. januar 2002. Reformarbeidet skal baseres
på desentralisering og delegering. Statlige tjenesteytere
skal få større selvstendighet, og kommunene skal
gis større frihet. Brukerne skal gis større valgfrihet
og pengene skal i større grad følge brukerne.
Effektiviseringen og bedringen av tjenestetilbudet skal bl.a. komme
i stand gjennom økt konkurranse. Private tilbydere skal
slippes til der det er hensiktsmessig. Et klarere skille mellom
forvaltning og tjenesteytelse vil gjøre det mulig å velge
mer fleksible, brukerrettede organisasjonsmodeller for tjenestedelen
av offentlig virksomhet.
I kapittel 2 i meldingen er det gjort rede for
de økonomiske utsiktene. Det vises også til omtale
av budsjettpolitikken i punkt 3.1 i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens
mål og vurderinger for den økonomiske politikken. Disse
medlemmer viser for øvrig til sine merknader i
Innst. S. nr. 255 (2001-2002) og Innst. O. nr. 80 (2001-2002).
Disse medlemmer viser til budsjettavtalen
mellom disse tre partier og Fremskrittspartiet, og understreker
at alle økninger i utgifter som følge av denne avtalen
blir dekket inn med tilsvarende kutt. Man går således
ikke utover de rammer handlingsregelen gir, beholder stramheten
i budsjettet og bidrar til stabiliteten i norsk økonomi.
Disse medlemmer har merket seg
at Arbeiderpartiet kritiserer Regjeringen for å legge frem
et for ekspansivt budsjett, og at Arbeiderpartiet mener sitt eget
forslag til revisjon av budsjettet er tilpasset aktivitetsnivået
i økonomien.
Disse medlemmer vil for det første
understreke at både Regjeringens forslag og budsjettavtalen
med Fremskrittspartiet innebærer et budsjett som har samme
stramhet som budsjettet vedtatt sist høst - og som foreslått
av regjeringen Stoltenberg før den gikk av. Videre vil disse
medlemmer peke på at bruken av oljeinntekter i
henhold til handlingsregelen nå er justert ned med 1,2
mrd., fra 26 mrd. kroner til 24,8 mrd. kroner.
Videre vil disse medlemmer vise
til at veksten i BNP for Fastlands-Norge for 2002 anslås
til å ligge under trendveksten, og at den underliggende
prisveksten for i år og neste år ventes å ligge
om lag på samme nivå som Norges Banks inflasjonsmål.
Samtidig er sysselsettingen høy, og ledigheten forholdsvis
lav. Dette må anses som en situasjon nær en "normal
konjunktursituasjon", og i en slik situasjon er det etter disse
medlemmers syn en riktig vurdering å følge retningslinjene om å bruke
realavkastningen av Petroleumsfondet.
Disse medlemmer vil avvise Arbeiderpartiets påstand
om at deres forslag til budsjett vil innebære lavere rente
og svakere kronekurs. Ut fra tallene som Arbeiderpartiet har lagt
inn i budsjettet for 2002 er deres opplegg 0,68 mrd. kroner strammere
enn Regjeringens opplegg. Men i dette tallet kommer det ikke frem
at Arbeiderpartiet i tillegg foreslår 2 mrd. kroner i økt
låneramme for Husbanken, samt en låne- eller fondsordning
for kommunene for å dekke økningen i pensjonskostnadene.
Arbeiderpartiet argumentere selv for at disse tiltakene vil gi økt
aktivitet på boligmarkedet og i kommunene. Dermed er det
grunn til å tro at disse tiltakene minst vil nøytralisere
den isolerte innstrammingen på 0,68 mrd. kroner.
Videre vil disse medlemmer vise
til at Arbeiderpartiets løsning er å skyve finansieringsutfordringene
foran seg, fremfor å løse dem. Arbeiderpartiets forslag
om å utsette forsvarsinvesteringer innebærer, utover å skape
ny usikkerhet om Forsvarets fremtid, at det må finansieres
om lag 1 mrd. kroner ekstra i 2003-budsjettet. Videre innebærer
Arbeiderpartiets forslag om endrete avskrivningsregler en helårseffekt
på nærmere 1,6 mrd. kroner, mens Arbeiderpartiet
i budsjettet for 2002 kun har lagt inn en bokført virkning
for 2002 på 25 mill. kroner. Dermed foreslår Arbeiderpartiet
tiltak som vil gi ytterligere finansieringsbehov for 2003 på om
lag 2,5 mrd. kroner. Dette kommer på toppen av forpliktelser
som også Arbeiderpartiet allerede har påtatt seg
i budsjettet for 2003, blant annet knyttet til fullfinansiering
av fjernet investeringsavgift (5 mrd. kroner), reversering av de øvrige
avskrivningsreglene m.m. (1,4 mrd. kroner). Ser man på Arbeiderpartiets forslag
i budsjettet for 2002 og i denne innstillingen, ville det hvis det
hadde blitt vedtatt, gitt et finansieringsbehov i 2003-budsjettet
på i størrelsesorden 8-9 mrd. kroner bare knyttet
til ekstra forsvarsinvesteringer og finansiering av skatte- og avgiftslettelser
i 2002. På toppen av dette kommer vedtaket om å endre
tippenøkkelen, vekst i Folketrygdens ytelser, samt Arbeiderpartiets
signaler om økte utgifter til barnehager, kommuner, trygdeoppgjør
mv.
Etter disse medlemmers syn er
det åpenbart at Arbeiderpartiet ikke står for
noen innstrammende politikk, men en politikk for å skyve
problemene foran seg fremfor å løse dem. Etter disse
medlemmers vurdering ville en realisering av Arbeiderpartiets
politikk medføre kraftig økt bruk av oljepenger
utover handlingsregelen i 2003, eller alternativt massive skatte-
og avgiftsøkninger eller reduserte utgifter.
Disse medlemmer vil peke på at økt
bruk av oljepenger har konsekvenser for norsk økonomi.
Samarbeidsregjeringens strategi er å bruke en vesentlig
del av den økte bruken av oljeinntekter på skatte-
og avgiftslettelser. Kombinert med Regjeringens politikk for effektivisering
av både offentlig og privat sektor, er dette den politikk
som vil gi mest rom for å videreføre konkurranseutsatt
næringsliv over tid, sammenlignet med de reelle, politiske
alternativene. Arbeiderpartiets alternativ er å bruke mer
av oljeinntektene på økte offentlige utgifter
og mindre på skatte- og avgiftslettelser enn Regjeringen.
Arbeiderpartiets politikk må dermed over tid føre
til en større offentlig sektor enn med Regjeringens politikk,
og dermed en tilsvarende mindre konkurranseutsatt sektor. At Arbeiderpartiet
nå legger opp til noe mindre bruk av oljeinntekter i 2002 rokker
ikke ved dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til retningslinjene for den økonomiske politikken som ble
lagt fram av regjeringen Stoltenberg og som fikk tilslutning fra
et bredt flertall i Stortinget. Endringene innebar nye retningslinjer
både for budsjettpolitikken og pengepolitikken. For beskrivelse
av pengepolitikken viser disse medlemmer til sin merknad
under punkt 5.2.
Disse medlemmer vil peke på at
de nye retningslinjene for budsjettpolitikken innebærer
at en moderat opptrapping av bruken av petroleumsinntektene tilsvarende
den forventede realavkastningen av Statens petroleumsfond. Videre
vil disse medlemmer understreke at budsjettpolitikken
fortsatt skal brukes aktivt for å jevne ut svingninger
i økonomien. Disse medlemmer vil vise til
retningslinjene, jf. Innst. S. nr. 229 (2000-2001) hvor det bl.a.
heter:
"I en situasjon med høy aktivitet i økonomien,
bør en holde tilbake i budsjettpolitikken i forhold til
dette, mens det ved et konjunkturtilbakeslag kan være behov for
noe større bruk av oljeinntekter. Finanspolitikken må fortsatt
ha et hovedansvar for å stabilisere utviklingen i norsk økonomi"
(St.meld. nr. 29 (2000-2001) s. 7).
Disse medlemmer vil også vise
til at stortingsflertallet sluttet seg til disse retningslinjene.
Flertallet skriver bl.a. følgende om dette:
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil i denne sammenheng understreke
betydningen av at finans-, penge-, struktur- og inntektspolitikken
skal virke sammen for å nå målet om stabile
rammevilkår for næringslivet og en sunn økonomisk
utvikling. Finanspolitikken må brukes aktivt for å utjevne
svingningene i økonomien og for å virke konjunkturstabiliserende.
Flertallet mener samtidig at en bør være varsom
med å legge for store byrder på pengepolitikken, da
dette over tid vil kunne føre til en styrket krone som igjen
vil svekke konkurranseutsatt sektor." (Innst. S. nr. 229 (2000-2001)
side 7).
Disse medlemmer vil videre peke
på at regjeringen Stoltenberg i de nye retningslinjene
la vekt på at petroleumsinntektene må brukes på en
måte som styrker norsk økonomi. I meldingene heter
det at:
"Regjeringen legger derfor vesentlig vekt på at
handlingsrommet som økt bruk av oljeinntektene gir, skal brukes
på en måte som også vil styrke vekstevnen
til norsk økonomi" (St.meld. nr. 29 (2000-2001) s. 7).
Disse medlemmer viser til at
konkurranseevnen i norsk industri ble klart forbedret tidlig på 90-tallet, for
deretter å bli svekket. Fram til 2000 ble denne svekkelsen
langt på vei oppveid av at den norske kronen svekket seg.
Siden mai 2000 har imidlertid kronen styrket seg markert, noe som
fører til en sterk svekkelse av konkurranseevnen for norsk
industri. Fortsetter denne utvikling, kan titusenvis av industriarbeidsplasser
stå i fare, slik også sentralbanksjefen pekte
på i sin årstale.
Disse medlemmer vil vise til
at regjeringen selv ikke ser bort fra at effektene av den svekkede
konkurranseevnen er undervurdert. Det heter i meldingen at:
"en ikke kan se bort fra at de negative virkningene
av den markerte svekkelsen av konkurranseevnen de siste årene
kan være sterkere enn lagt til grunn i framskrivingene.
Aktiviteten innenfor turisme, industri og andre næringer
som møter konkurranse fra utlandet, vil i så fall
kunne bli lavere enn anslått i denne meldingen. Dersom
svekkelsen av den kostnadsmessige konkurranseevnen går
for langt, kan det undergrave grunnlaget for en stabil økonomisk
utvikling på noe lengre sikt." (St.meld. nr. 2 (2001-2002)
s. 15-16).
Disse medlemmer vil vise til
at etter at regjeringen la fram sitt forslag til revidering av statsbudsjettet, har
faren for en renteøkning blitt større. På sitt
rentemøte 22. mai 2002 fant Norges Bank å fastholde
en om lag dobbelt så høy rente som det man har
i nabolandene. Samtidig ga sentralbanken uttrykk for at det nå er mer
sannsynlig at inflasjonen på to års sikt blir
høyere enn 2,5 pst. enn at den blir lavere. Disse
medlemmer viser til at en renteoppgang vil bidra til en
ytterligere svekkelse av konkurranseevnen.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett ikke inneholder
tiltak som kan bidra til å bedre den vanskelige situasjonen
for konkurranseutsatt sektor. Disse medlemmer vil
også vise til at regjeringens manglende ambisjoner om redusert
rentenivå også er svært dårlig
nytt for de med boliglån.
Disse medlemmer vil vise til
at regjeringen under henvisning til handlingsregelen for budsjettpolitikken,
dobler utgiftsveksten i revidert nasjonalbudsjett 2002. Disse
medlemmer mener at regjeringen med dette velger å se
bort fra sitt ansvar for å sikre stabile rammevilkår
for næringslivet og en sunn økonomisk utvikling.
Retningslinjene om å bruke om lag forventet realavkastning
av Petroleumsfondet tar utgangspunkt i en normal konjunktursituasjon.
Disse medlemmer mener at regjeringen
gjennom Revidert nasjonalbudsjett 2002 og avtalen med Fremskrittspartiet
om behandlingen på Stortinget, er i ferd med å utfordre
innholdet i de nye retningslinjene for budsjettpolitikken allerede
ett år etter fastsettelsen.
Disse medlemmer vil vise til
Arbeiderpartiets forslag til Revidert nasjonalbudsjett, som innebærer
en innstramming på 680 mill. kroner. Etter disse
medlemmers vurdering ville det være et viktig steg
i riktig retning dersom om lag 10 pst. av de økte inntektene som
er til disposisjon, kunne settes av til et noe strammere budsjettopplegg
i denne situasjonen. Disse medlemmer vil videre peke
på at Arbeiderpartiet foreslår å bruke
ytterligere 350 mill. kroner på tiltak for å styrke
næringslivet. Disse medlemmer konstaterer
at Arbeiderpartiet med sitt forslag til endringer i statsbudsjettet
følger opp alle elementene i de nye retningslinjene for
den økonomiske politikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at Regjeringen gjennom Revidert budsjett for 2002 foreslår å bruke
nærmere 6 mrd. kroner mer enn forutsatt i budsjettet for
2002. Skatteanslaget fra Fastlands-Norge er oppjustert med 5,7 mrd.
kroner i 2002 sammenlignet med saldert budsjett, og driftsbalansen
overfor utlandet er anslått til 189 mrd. kroner.
Disse medlemmer mener generelt
at behandlingen av revidert budsjett bør reflektere at
hensikten med budsjettrevidering er å justere det vedtatte
stats- og nasjonalbudsjett i forhold til endringer i de økonomiske
rammebetingelser eller ved særskilte behov for endringer
i bevilgningsvedtak som har oppstått etter at det ordinære
budsjett ble vedtatt. Disse medlemmer registrerer
at Regjeringen i stor grad har fulgt opp dette, men at Regjeringen
da samtidig ender opp med å ikke ta tilstrekkelig hensyn
til de endringer som faktisk har funnet sted siden budsjettet ble
vedtatt. Samtidig er det også slik at det budsjettet som
ble vedtatt i høst egentlig ikke samlet noe politisk flertall. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen Bondevik stilte kabinettspørsmål
på budsjettet, etter at forhandlinger om flertallsløsning
ikke førte frem. Disse medlemmer viser videre
til at Fremskrittspartiet i den sammenheng stemte for å beholde
Regjeringen, ikke for budsjettets innhold.
Profilen i Fremskrittspartiets forslag til endringer
av revidert budsjett kan oppsummeres på følgende
måte:
– En styrking
av sykehusøkonomien slik at behandlingskapasiteten økes
med 2 pst.
– Opptreningsinstitusjonene tilføres
50 mill. kroner for å unngå nedleggelser i inneværende år
– Legemiddelet Remicade refunderes
100 pst., i tråd med Stortingets forutsetninger
– Refusjon for behandling mot
barnløshet gjeninnføres med virkning fra 1. januar.2002
– Skjerpelser i firmabilbeskatning
og kjøregodtgjørelse reverseres
– Justissektoren styrkes, gjennom økte
bevilgninger til å besette ledige politistillinger
– Utdanningssektoren styrkes gjennom
en rekke tiltak
– Uttransportering av flyktninger
styrkes og bosetting av flyktninger reduseres
– Folketrygdfondets plasseringsadgang
utvides
– Boliglånsordningen
for statsansatte må gjennomgås med kritiske øyne
med den hensikt å stramme inn i en svært lukrativ
ordning som betyr en sterk rentesubsidie til alle som er medlemmer
av Statens Pensjonskasse
– Formuesskatten må trappes
ned fra og med budsjettåret 2003
– Avskrivningssatsene må reverseres
til 1999-nivå fra og med budsjettåret 2003
– Nettolønnsordningen
for fergerederiene må forbedres og sikres
Samlet sett medfører Fremskrittspartiets
forslag en utgiftsreduksjon på 921 745 000 kroner og en
inntektsreduksjon på 950 000 000 kroner.
Disse medlemmer henviser også til
Innst. S. nr. 232 (2001-2002) - Forsvarsproposisjonen, Innst. S.
nr. 253 (2001-2002) Kommuneproposisjonen og Innst. S. nr. 243 (2001-2002)-
Sykehusøkonomiproposisjonen.
Etter disse medlemmers oppfatning
er det fortsatt ingen grunn til å ha et tilnærmet
manisk forhold til verken budsjettbalansen eller handlingsregelen,
all den tid statsbudsjettet går med et enormt overskudd.
Det er langt viktigere å holde fokus på budsjettets
underliggende utgiftsvekst, vekstevnen i BNP for fastlandsøkonomien
og tiltak som kan bidra til større produktivitet og effektivitet
over tid. Disse medlemmer registrerer at den til
en hver tid sittende regjering likevel velger å forholde
seg til regnskapsteknikk og betrakter størrelser som finanspolitikken
faktisk kan påvirke, som eksogent bestemte faktorer. Så lenge dette
vedvarer er det disse medlemmers oppfatning at man
ikke klarer å bruke finanspolitikken til verken å fremme
vekst eller verdiskapning som er helt grunnleggende for norsk økonomi
over tid. Disse medlemmer mener at Regjeringens salderingsopplegg
for revidert budsjett illustrerer med all tydelighet at handlingsregelen
ikke er så klar og entydig som forutsatt og at det er fullt
mulig for Regjeringen å "trikse" med de bakenforliggende
faktorer slik at det strukturelle budsjettunderskuddet kan fremstå som
såkalt ansvarlig og innenfor handlingsregelen. Det økte utbytte
i Statkraft er et av de beste eksemplene på dette. Det
som i realiteten gjøres er at man først tilfører
selskapet penger som en "under streken-operasjon", som derved heller
ikke påvirker budsjettbalansen, for noen tid senere å trekke
pengene tilbake, men nå som en "operasjon over streken"
som dermed salderer budsjettet. Etter disse medlemmers oppfatning
er dette så åpenbart at det er tilnærmet
uforståelig at dette ikke har vakt større oppsikt
i de makroøkonomiske miljøer.
Disse medlemmer vil likevel understreke
behovet for større strukturelle reformer som i langt større grad
bidrar til å effektivisere den offentlige sektor og økonomiens
virkemåte som helhet. Stortinget og Regjeringen må legge
til grunn klarere prioriteringer og et ønske om en nasjonal
rasjonell ressursanvendelse. Disse medlemmer mener
videre det er nødvendig at det allerede nå gis
signaler for 2003-budsjettet for å styrke markedets tiltro
til styringen av norsk økonomi og ulike næringers
trygghet for at det politiske miljø tar den faktiske situasjonen
på alvor.
Disse medlemmer har sett seg
svært lei på den unyanserte finanspolitiske debatt
som oppstår som en konsekvens av at økte utgifter
på ett område skal dekkes inn krone for krone
på et annet område uavhengig av hvordan kronen
brukes og hvordan den både isolert og samlet sett påvirker
utviklingen i norsk økonomi. Budsjettbalansen, den såkalte
stramheten i budsjettet og ikke minst handlingsregelen har for det
politiske flertallet nå blitt viktigere enn de reelle utfordringer
og problemer som eksisterer i flere deler av samfunnet.
Etter disse medlemmers oppfatning
er en krone ikke lik enhver annen krone i budsjettsammenheng. Bevilgninger
til veiinvesteringer har andre sysselsettingseffekter enn innkjøp
av utstyr til helsesektoren fra utlandet. Den politiske økonomiske
debatten er preget av fravær av evne til å skille
mellom penger brukt innenlands og penger brukt utenlands. I forbindelse med
Stortingets behandling av Dokument nr. 8:54 (1999-2000) om innføring
av eget utenlandsbudsjett, skrev daværende finansminister
blant annet følgende i sitt brev til finanskomiteen:
"En bestemt tilråding om finanspolitikken
bygger, som understreket ovenfor, på fullstendige makroøkonomiske
analyser. Når dette vurderingsgrunnlaget er etablert, fungerer
budsjettindikatoren som en "krittstrek" i den videre budsjettprosessen.
I denne fasen av budsjettbehandlingen tilsier hensynet til oversiktlighet at
en reduserer ambisjonsnivået noe med hensyn til å kartlegge
virkninger på aktivitetsnivået og i stedet lar alle
inntekts- og utgiftsposter "telle likt". Denne framgangsmåten
ivaretar at:
- alle offentlige utgifter må finansieres.
Selv om staten på kort sikt har solide finanser, tilsier
langsiktige budsjetthensyn, og spesielt behovet for å kunne
dekke den sterke veksten i pensjonsutgifter vi vet vil komme, at
betydelige midler settes til side i perioder med store overskudd.
I denne sammenheng er det viktig at "en krone er en krone".
-
de reelle politiske prioriteringene vil kunne bli forstyrret dersom
en i budsjettdrøftingene skulle "vekte" ulike utgiftsposter.
Utgifter som i stor grad kan kanaliseres ut av landet, ville få forrang
i forhold til økte bevilgninger til undervisnings-, helse-
og omsorgstjenester produsert i Norge. Over tid ville en slik budsjettprosess
være uheldig. Budsjettprosessen ville også blitt vesentlig
mer komplisert, og i større grad baseres på skjønn,
enn det som er tilfelle i dag."
Etter disse medlemmers oppfatning
er det ikke tilstrekkelig at Regjeringen og departementet foretar såkalte
helhetlige makroøkonomiske beregninger for deretter å la
finanskomiteen og Stortinget foreta de endelige beslutninger uten å skjele
til hvordan de ulike prioriteringer påvirker økonomien.
En krone brukt i utlandet har ikke samme effekt
som en krone brukt i Norge. En krone brukt til investeringer har
ikke samme effekt som en krone brukt til drift, og en krone brukt
i en del av økonomien med ledig kapasitet har ikke samme
effekt som en krone brukt i en del av økonomien med sprengt
kapasitet.
Disse medlemmer mener konsekvensene
av slike manglende avveininger nettopp blir de store krisene vi
ser i flere deler av økonomien. Det blir umulig å forstå hvordan
et av verdens rikeste land har omfattende kriser i både
helsevesen og eldreomsorg, manglende ressurser til politi og forsvar,
manglende veiinvesteringer osv.
Disse medlemmer vil videre understreke
at mange av presstendensene i norsk økonomi er myndighetsskapte
og at det derfor er større systemendringer som er mest
nødvendig, fremfor forsøk på å detaljstyre den økonomiske
utviklingen gjennom stadige endringer i skatter og avgifter. Offentlig
sektor har over lang tid vokst seg stor og ineffektiv. Et omfattende
byråkrati fører til rigide systemer og lov- og
forskriftsjungelen setter i mange sammenhenger sterke begrensninger
på en naturlig utvikling. Disse medlemmer har
registrert at Regjeringen fortsatt påstår å ha
vilje til å effektivisere offentlig sektor, men er skuffet
over at dette ikke synliggjør seg i handling.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for en finanspolitikk som er innrettet slik at konkurranseevnen
for vårt fremtidige næringsliv ikke svekkes, og slik
at skatte- og avgiftsnivået ikke er vesentlig høyere enn
i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Disse
medlemmer er svært fristet til å foreslå en
rekke avgiftsreduksjoner og endringsforslag i tilknytning til det
reviderte budsjett, men vil igjen vise til at hensikten med revidert
budsjett primært er å revidere budsjettet og ikke
kjøre omkamp på utallige politiske spørsmål.
Videre vil en slik praksis føre til svært uforutsigbare
forhold for alle dem som forventer at politikken i hvert fall ligger
fast et år av gangen. Disse medlemmer har
derfor begrenset seg til å fremme forslag på de
områder problemene er mest akutte og forslag som legger
premisser foran høstens budsjettbehandling.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen hevder å legge stor vekt på en ansvarlig
finanspolitisk linje i sin politiske retorikk. Disse medlemmer er bekymret
for at den politiske retorikk i liten grad slår inn i Regjeringens
politiske veivalg. Disse medlemmer vil peke på at
den økonomiske utviklingen er preget av muligheten for
lavere sysselsetting og relativt høye renter. Det er i
en slik situasjon viktig at den økonomiske politikken både
innrettes med kortsiktige og langsiktige virkemidler som innebærer
større strukturelle endringer for økonomien.
Norsk økonomi er overmoden for et systemskifte, med
et langt kraftigere fokus på tilbudssiden i økonomien,
noe Fremskrittspartiet har tatt til orde for ved flere anledninger.
Disse medlemmer vil påpeke
at det grunnleggende problemet i norsk økonomi generelt
sett er svært lav produktivitetsvekst. Det er derfor nødvendig
med en markedsøkonomisk tilbudssidepolitikk som vektlegger
grunnlaget for økt verdiskapning gjennom betydelige struktur-
og finanspolitiske reformer.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiets hovedmålsetting for den økonomiske
politikken er økt velferd til folk flest gjennom høyere økonomisk vekst,
lavere skatter og avgifter, en bedring av det offentlige tjenestetilbudet,
lavere ledighet og lav og stabil inflasjon. Lav og stabil inflasjon
er en forutsetning for et lavt og stabilt rentenivå. I
sitt alternative statsbudsjett for 2002 la Fremskrittspartiet særlig
vekt på:
– Avgiftsreduksjoner
som øker økonomiens effektivitet og som på kort
sikt får direkte virkning på prisstigningen og
derved også på renten
– Skattereduksjoner som øker økonomiens
effektivitet og arbeidsinnsatsen og som får virkning på kjøpekraften
og dermed også på lønnsoppgjørene
– Investeringer i forskning, veibygging
og IKT som bereder grunnen for effektivitetsforbedringer og dermed
produktivitetsvekst
– Investeringer i helsevesenet
som fører til økt pasientbehandling og dermed
færre på trygdeytelser og flere i arbeid
– Lovendringsforslag og reformer
som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende på norsk økonomi.
I Revidert budsjett har handlingsregelen satt
nye og ferske spor. Uavhengig av hva man mener om prioriteringene
på budsjett er det verdt å forstå hvor
stor makt denne særnorske regel har fått. Etter disse
medlemmers oppfatning synes man å tro at handlingsregelen
er ikke bare er en garanti, men også en forutsetning, for
en sunn økonomi. Faktum er at handlingsregelen er en kunstig
oppkonstruert regel som i seg selv har liten basis innen sosialøkonomisk teori.
Resultatet er blitt lite annet enn en tvangstrøye. Stortinget
godtar å overlate kontrollen over finanspolitikken til
handlingsregelen ved at grensen for det "strukturelle" budsjettunderskuddet
defineres til 4 pst. av innestående beløp på petroleumsfondet
ved inngangen til budsjettåret. Det er synd at det politiske
flertall, uten diskusjon, ikke vil ha et mer aktivt forhold til utvikling
i norsk økonomi.
Disse medlemmer er meget godt
innforstått med at man skal være forsiktig med å love
penger til alle gode formål. I Fremskrittspartiets alternative
statsbudsjett for 2002 ble det foreslått netto utgiftskutt
på totalt 20 mrd. kroner. Motivasjonen i å påvise
handlingsregelens håpløshet er således
ikke ønsket om å bruke hver krone som kommer inn
i statskassen, enten det er skatter fra fastlandsindustrien, enkeltmennesker eller
petroleumsvirksomheten.
Petroleumsformuen vi nå bygger opp
er et kjærkomment redskap for å sikre velstand
både for dagens og fremtidens pensjonister så vel
som de kommende generasjoner. Men denne finansielle formuen må forvaltes,
og det er slett ikke opplagt at det eneste riktige er å investere
den i utenlandske verdipapirer. Ingen ansvarlige politikere bør
derfor sette seg på sidelinjen og overlate finanspolitikken
og vår økonomiske fremtid til en oppkonstruert
handlingsregel.
Det er store mangler i argumentasjonen rundt
konsekvenser ved å bryte handlingsregelen. Det politiske flertall
henviser til handlingsregelen og advarer med løftet pekefinger
mot å bruke en eneste oljekrone utover det handlingsregelen
tillater. Men samtidig er det uproblematisk for det samme flertall å forbruke hver
ekstra skatte- og avgiftskrone som hentes inn fra fastlandsøkonomien.
Man kan undre seg over hva som gjør skattekronene mindre
inflasjonsskapende enn oljekronene. Tvert imot ville man tro at
når det ikke har vært økning i prosentsatser
eller skattegrunnlaget er økte skatteinntekter et resultat
av økt aktivitet i økonomien. Nettopp da, med
høyere aktivitet enn antatt, burde man etter logikken som
brukes for handlingsregelen være ekstra forsiktig med å pøse
disse pengene inn i økonomien igjen.
Disse medlemmer aksepterer ikke
det statiske synet på inflasjonsfaren som mange besitter.
Norge trenger en aktiv tilbudssidepolitikk med fokus på effektiviseringer
i offentlig sektor og endring i næringsstrukturer. At vi
dermed også vil oppleve relative prisjusteringer er ikke
til å unngå i en dynamisk økonomi, og
slikt skjer da også til stadighet. Aktiv stimulering av
tilbudssiden for å øke produktiviteten er den
mest effektive politikk for å gi rom for økt økonomisk
vekst slik at langsiktig inflasjon og renter ikke løper
løpsk.
I revidert budsjett fremstår argumentasjonen
for handlingsregelens troverdighet som veldig sofistikert når
den forsvarer størrelsen på bruken av petroleumsfondet.
Samtidig fremstår den som ganske usofistikert hjemmesnekret
fordi den ikke forholder seg til hvor, når og hvordan pengene
kan brukes i fastlandsøkonomien. Dette er fullstendig
misforstått etter disse medlemmers mening. Det er forskjell
på investeringer og forbruk. Det er forskjell på å kjøpe
tjenester fra bedrifter i Norge som opplever arbeidskraftsmangel
og å kjøpe kapitalvarer fra utlandet. Disse
medlemmer forsvarer å øke offentlige utgifter
når de for eksempel investeres i bedre helse, bedre utdanning
og forskning og bedre veinett. Det er riktige investeringer som
skaper nødvendig grunnlag for å sikre videre økonomisk
vekst og velstand i Norge.
Etter disse medlemmers vurdering
kan en målrettet bruk av finanspolitikken sikre at man
investerer i de områder av økonomien hvor det
er rom for effektivitetsforbedringer eller hvor det i dag er mye
tilgjengelig kapasitet. Når dette kobles med en kritisk
gjennomgang av offentlig ressursbruk, kan det frigjøres
store ressurser i økonomien. Det er ikke nødvendigvis
bedre formuesforvaltning å bare spare penger på bok
fremfor å investere dem i helse og utdanning. Sistnevnte
dekker prekære menneskelige behov, men kan også gi
en økonomisk avkastning langt utover det aksjeinvesteringene
av petroleumsfondet klarer.
Disse medlemmer visert for øvrig
til Regjeringens omtale av eierskapsmeldingen, men vil i den anledning
henvise til Fremskrittspartiets merknader og forslag i næringskomiteens
innstilling om St.meld. nr. 22 (2001-2002) Et mindre og bedre statlig
eierskap.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) og Innst. O.
nr. 80 (2001-2002).
Disse medlemmer viser til at
det er fremforhandlet endringer i forhold til Regjeringens opprinnelige
forslag til revidert budsjett som vil få Fremskrittspartiets
subsidiære støtte. Disse medlemmer vil påpeke
at det fremforhandlede resultat ligger et godt stykke unna Fremskrittspartiets
primære standpunkt, men at resultatet likevel peker i riktig
retning. Siden dette er en budsjettrevisjon har det ikke vært
aktuelt å bringe inn for mange temaer som hører
ordinær budsjettbehandling til.
Disse medlemmer har merket seg
regjeringspartienes behov for å holde den såkalte
stramheten i budsjettet gjennom at endringer som er fremforhandlet er
saldert krone for krone og vil derfor gjennom subsidiær
støtte bidra til at så skjer. Den til enhver tid
sittende regjering har gjennom en årrekke hevdet at det ansvarlige
balansepunkt ligger akkurat der den samme regjering har definert
det. Det hevdes fra den til enhver tid sittende regjering at dette
er viktig, ikke minst for å holde rentenivået
nede. Likevel registrerer disse medlemmer at rentenivået
er vedvarende høyt og at risikoen for renteøkninger
utover 2002 er økende. I Regjeringens forslag til revidert
budsjett er den underliggende utgiftsveksten høyere enn
forutsatt i saldert budsjett. Disse medlemmer mener
derfor at det er Regjeringen som må bære ansvaret
for eventuelle renteøkninger i tiden fremover. Disse
medlemmer har ved gjentatte anledninger kritisert gjeldende finanspolitikk
og påpekt nødvendigheten av et systemskifte hvor
det er den økonomiske veksten som må være
det bærende for finanspolitikken, sammen med fokus på redusert
underliggende utgiftsvekst, ikke budsjettbalanse, handlingsregel
og såkalt stramhet.
Disse medlemmer viser til Innst.
O. nr. 80 (2001-2002) når det gjelder forslag knyttet til
firmabilbeskatningen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S. I (2001-2002).
Disse medlemmer viser til at
Sosialistisk Venstreparti har lagt fram rapporten "Forskjells-Norge 2002".
Den dokumenterer at forskjellene i Norge øker, først
og fremst fordi de aller rikeste har fått kraftige inntektsøkninger.
Toppledere i de største bedriftene har mer enn doblet lønna
si siden 1995. Disse medlemmer utfordrer de andre
partiene: Stortinget må forplikte seg til å redusere
forskjellene i løpet av denne stortingsperioden.
Disse medlemmer påpeker
at 5000 enkeltpersoner mottok 63 pst. av alt aksjeutbyttet som ble
utbetalt i år 2000. I gjennomsnitt fikk hver av disse 3,5
mill. kroner i utbytte. De som innkasserer millioner i aksjeutbytte
er ofte de samme som hever de høyeste lønningene.
Svært gunstige skatteregler for kapitalinntekter og aksjeutbytte
gjør at de virkelig rike betaler mindre skatt som andel
av inntekten enn vanlige lønnstakere. Beskatningen av aksjeutbytte
ble fjernet av de borgerlige partiene, inkludert Fremskrittspartiet.
Disse medlemmer understreker
at parallelt med lønnsfesten for de rikeste, har andelen
av befolkningen som står utenfor arbeidsmarkedet steget
kraftig. Blant ulike minoriteter er arbeidsløsheten høy
- selv om den er lav for gjennomsnittet. De som av ulike grunner
og under ulike konjunkturer har hatt vanskeligheter på arbeidsmarkedet,
sliter med å komme inn igjen.
Egenandelene på helse- og sosialtjenester
i kommuner og fylker har økt nesten tre ganger mer enn
prisstigningen på under ti år. For dem med de
laveste inntektene har satsene for en barnehageplass hatt samme formidable økning
- tre ganger prisstigningen.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen gir uttrykk for at de ønsker utjevning, men
fokuserer utelukkende på tiltak mot fattigdom. Disse
medlemmer understreker at Sem-erklæringen er en
oppskrift for økte forskjeller. Høyres store skattelettelser
gir mest til dem som har mye fra før. Kristelig Folkeparti har
fått gjennomslag for at det skal gjøres noe for
de aller fattigste. Problemet er at det skal finansieres gjennom
kutt for de som har litt.
Disse medlemmer påpeker
at Norge er et av verdens rikeste land. Vi har større handlefrihet
enn de aller fleste. Denne handlefriheten kan enten brukes til å øke
det private forbruket for de fleste av oss litt mer og mye for dem
som har mest fra før, eller den kan brukes til å ruste
opp de felles arenaene som inkluderer alle. Disse medlemmer legger
vekt på at vi trenger alternativer utenfor markedet - der
ungdom kan leie til en rimelig pris mens de bygger seg opp egenkapital,
eller der folk som har dårlig råd kan få seg
et stabilt tak over hodet. Norge skiller seg i dag ut i Europa som
et land med mangel på en sosial boligpolitikk. Vi ligger
langt etter "land det er rimelig å sammenligne oss med".
Disse medlemmer viser til samfunnsforskning som
viser at samfunn med forholdsvis små forskjeller gir mer
lykke til flere. Helsa er bedre, tryggheten større og kriminaliteten
lavere i et samfunn der det ikke er store forskjeller mellom folk.
Det blir færre som faller utenfor i et samfunn der den
offentlige skolen er gratis, der barnehager ikke er priset som et
luksusgode, og der den økonomiske terskelen for å delta
i ulike fritidsaktiviteter eller på skolefritidsordninger
er lav. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen
selv har bedt forskningsinstitusjoner og brukerorganisasjoner om
råd. Ekspertene har hatt spesielt fokus på barn
og unge. Konklusjonen er klar: Gjør skolen og SFO gratis. Gjør
barnehager og fritidsaktiviteter billigere. Dette er brede og treffsikre
tiltak, men de krever vilje til omfordeling. Utjevning av forskjeller
ble flagget som en kjernesak for den forrige Bondevik-regjeringen.
Disse medlemmer er glade for
at tre av fire nordmenn ønsker seg et samfunn med mindre
forskjeller mellom folk. Denne Regjeringen gir dem noe annet. Høyres
skatteprosjekt vil ikke bare øke forskjellene mellom folk,
men hindrer også at de store pengene brukes til å ruste
opp velferdsgodene som når oss alle. Dermed blir det flere
som må fanges opp av finsiktede fattigdomstiltak. I sum
gir det et dårligere samfunn.
Disse medlemmer vil advare mot
en slik utvikling, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
tiltak som sikrer at de økonomiske og sosiale forskjellene
skal være mindre ved utgangen av denne stortingsperioden
enn de var ved periodens begynnelse."
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en vurdering av utviklingen av økonomiske og sosiale
forskjeller i Norge i de årlige budsjetter."
Disse medlemmer merker seg at økonomien
i Norge er relativt god. Siden budsjettet i høst er anslaget for
BNP-veksten økt fra 1,6 til 1,8 pst., i stor grad drevet
av økt anslag for privat konsum, bl.a. som følge
av resultatene i det pågående lønnsoppgjøret.
Arbeidsledigheten er relativt stabil men svakt økende,
dog fra et forholdsvis lavt nivå. Inflasjonen er for tiden
svært lav, men det er en viss uro i forhold til utviklingen
av denne.
Disse medlemmer viser til at
problemområdene er knyttet til presstendenser i økonomien.
En relativt ekspansiv finanspolitikk kombineres med en stram pengepolitikk
med vesentlig høyere realrente enn våre handelspartnere.
Det høye rentenivået er en sentral del av forklaringen
på den markerte styrkingen av den norske krona. I tillegg
har store lønnstillegg bidratt til at norsk konkurranseutsatt
industri har et betydelig økt kostnadsnivå i forhold
til konkurrenter i andre land. Anslaget for bruttoinvesteringer
for fastlandsbedriftene som antas å synke med 1,9 pst.
Disse medlemmer har observert
at det i løpet av våren har vært et klart
omslag i markedets renteforventninger. Mens det tidligere i vår
var en forventning om en mindre rentenedgang, forventer nå de
fleste økonomer en viss økning. En tilsvarende
endring har vi også sett i signalene fra Norges Bank. For
folk i etableringsfasen med høye studie- og boliglån,
vil renteøkning være dramatisk. Samtidig har disse
medlemmer registrert at Regjeringen mener at det økonomiske
opplegget i Revidert nasjonalbudsjett ikke øker presset
i norsk økonomi, og dermed ikke bidrar til økt
rente.
Disse medlemmer påpeker
at Regjeringen med sitt forslag har lagt seg på en linje
som helt slavisk følger handlingsregelen. Det betyr at
de ikke ser grunn til å justere aktivitetsnivået
i norsk økonomi, slik handlingsregelen gir mulighet for. Disse
medlemmer tar dette til etterretning, og legger opp til
en balanse om lag i tråd med Regjeringens opplegg.
Disse medlemmer understreker
imidlertid at profilen i pengebruken i Regjeringens budsjettopplegg ikke
er god. Med en så sterk økning i totale utgifter
er det skuffende at man ikke i større grad klarer å løse
de viktigste utfordringene Norge står overfor. Særlig
er den dårlige kommuneøkonomien et viktig hinder
for videreutvikling av en rekke tilbud til kommunen. Skoler og barnehager,
helsevesen og eldreomsorg er sentrale velferdstilbud som blir salderingsposter
når kommuner med hardt presset økonomi ikke får
penger til å dekke pensjonskostnader og økte lønnsutgifter.
Disse medlemmer viser i sitt
alternative opplegg for budsjettrevisjonen at det er fullt mulig å løse disse
utfordringene innenfor de rammene Regjeringen har lagt. Det er utelukkende
et spørsmål om prioritering.
For å dempe presset i økonomien
og bidra til en mer langsiktig og miljøforsvarlig investeringstakt
i oljeinvesteringene vil disse medlemmer redusere bevilgningene
til investeringer i Nordsjøen og Barentshavet. Disse
medlemmer vil gå imot enhver investering i Barentshavet,
og mener at nivået på oljeinvesteringene bør
reduseres.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til Senterpartiets merknader i Budsjett-innst. S. I (2001-2002)
og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002), hvor hovedlinjene i Senterpartiets økonomiske
politikk framgår. Dette medlem vil peke
på at Revidert nasjonalbudsjett ikke er en ny budsjettbehandling,
men en gjennomgang av inneværende års budsjett,
for å rette opp skjevheter. Dette medlem mener
det er stort behov for oppretting denne gang:
– Vi mangler
arbeidskraft, mens mange årsverk sløses bort i
helsekøer.
– Sentraliseringa er rådyr,
mens tiltakslysten i distriktene ikke gis nok støtte.
– Veiplanene gulner i skuffene,
mens anleggsarbeider går på dagpenger og maskiner
står.
– Skoler legges ned, mens enigheten
om at det trengs en bedre skole er stor.
Senterpartiets prioriteringer ved behandlingen
av Revidert nasjonalbudsjett 2002 er preget av en sterk distriktspolitikk
satsing.
KS har beregnet at kommunenes ekstra utgifter
på inneværende års budsjett til å dekke økningen
i pensjonsutgiftene er på hele 5,8 mrd. kroner. Sett på denne bakgrunn
er Regjeringens forslag om å øke kommunenes frie
inntekter med 900 mill. kroner et svært begrenset bidrag
til å bedre kommunenes økonomiske situasjon. Snarere
er konsekvensene av Regjeringens politikk at kommunene må foreta
kutt i velferden som skole, barnehage, helse og omsorg. Dette er
den stikk motsatte utviklingen av det Høyre sa i valgkampen høsten
2001. Høyre ville ha en bedre skole, men det er blitt med
skattelette til de rikeste.
Regjeringen savner også enhver troverdighet
i fordelingspolitikken, når de i revidert har fått økt
skatte- og avgiftsinntektene med 6,9 mill. kroner, mens de velger å la
kommunene måtte kutte i velferdstilbudene. Regjeringen
foreslår til og med å kutte 4 mill. kroner i rusbehandling
for de svakeste.
Senterpartiet mener at politikken i mye større
grad må innrettes for å forebygge, enn stadig å reparere.
Vi ønsker en bedret ressursutnyttelse
ved å vri investeringene fra reparasjon til forebygging.
Samtidig som en aktiv desentralisering vil redusere en del av kostnadene,
for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet, som følger
av den stadig tiltakende sentraliseringen.
Dette medlem viser til at Regjeringen
med støtte fra Fremskrittspartiet har gjennomført
skatte- og avgiftslettelser som i hovedsak går til de rikeste
i samfunnet. Dette har vist seg å være menn i
sentrale strøk av landet. Lettelsene som Regjeringen foretok
ved å fjerne utbytteskatten bidrar ikke til å øke
kapitaltilgangen i de deler av landet som rammes hardest av Regjeringens
kutt i næringsfond og SND-virkemidler.
Senterpartiet ønsker å bedre
effektiviteten i økonomien ved desentralisering av makt,
kapital og bosetting. Dette er en lønnsom strategi.
Ved forebygging framfor reparasjon, vil vi bidra
til å frigjøre ressurser og arbeidskraft. Sykepenger
og ledighetstrygd reduseres og en satsing på infrastruktur vil
bidra til reduserte kostnader for næringslivet.
Norge må sikre kontroll over naturressursene
som forutsetning for en videreforedling og verdiskaping.
Senterpartiet ser desentralisering som en viktig
forutsetning for å kunne bygge et trygt og godt samfunn å bo
i. Privatisering, kommersialisering og sentralisering er konsekvensene
av Regjeringens politikk.
Dette medlem viser til at hovedprofilen
i Senterpartiets forslag til endringer av revidert budsjett er følgende:
– En betydelig
satsing på næringslivet i distriktene gjennom
lånemidler i SND, tilskudd til kommunale næringsfond
og næringshager, forskningsmidler til marine næringer
- totalt 600 mill. kroner.
– En samferdselsmilliard til fylkesveier,
gang- og sykkelveier, sekundært riksveinett og rassikring.
– En betydelig styrking av sykehusøkonomien
for å øke behandlingskapasiteten og redusere ventetida for
de som trenger behandling - en helsepakke på 1,28 mrd.
kroner.
– Økt låneramme
til Husbanken slik at boligbyggingen kan sikres finansiering i hele
landet - en boligpakke på 2,1 mrd. kroner
– Staten dekker fylkeskommunenes
underskudd til sykehusdrifta i 2001 ved direkte oppgjør
med hver enkelt.
– Staten dekker de ekstraordinære
pensjonsutgiftene i kommunesektoren i 2002 slik at velferdstilbudet ikke
må reduseres.
– En økning i kommunesektorens
frie inntekter bl.a. for å dekke et dyrere lønnsoppgjør
enn Regjeringens prognose.
– Stimuleringstilskudd for etablering
av nye barnehageplasser fra 1. august 2002.
– Reversering av skatteskjerpelsen
på kjøregodtgjørelsen med virkning for
2002.
– Gjeninnføring av skatt
på aksjeutbytte.
– Økte avgifter på røyketobakk
og sukkerholdig drikke til 2001-nivå.
– Innføring av null-sats
for moms for frivillige organisasjoner fra 1. januar 2003.
Dette medlem viser til at fordelingen
av helsesatsingen på totalt 1 280 mill. kroner vil framgå av
Innst. S. nr. 243 (2001-2002) Sykehusproposisjonen og kommunesatsingen
av Innst. S. nr. 253 (2001-2002). Den detaljerte oversikt over endringsforslagene
går fram av fraksjonsmerknad i kap. 8.
Dette medlem mener at praktiseringen
av handlingsregelen må mykes opp. Det er helt riktig å begrense
innfasingen av oljemilliardene i norsk økonomi, slik at
vi kan bidra til å sikre framtidige pensjoner. Men handlingsregelen
praktiseres i dag så stivbeint at vi gir fra oss de mulighetene
som er gitt oss til å forebygge og å bygge et
desentralisert samfunn. Dette medlem mener at den
strenge praktiseringen av handlingsregelen bidrar til økt
press i økonomien, og at vi ikke foretar oss det som trengs
for å få redusert de offentlige utgiftene som
i dag stiger mest, f.eks. sykepengene.
Dette medlem mener dagens praktisering
av handlingsregelen fjerner Stortinget fra folks virkelighet og
hverdag, hindrer oss i å forebygge og reparere godt nok,
bidrar til at veksten i antall sykemeldte og uføretrygdede
får fortsette, hindrer at nye muligheter i verdiskapingen
bli utnyttet, bidrar til at infrastruktur ikke holdes vedlike og
hindrer at det planlegges for flere år i sammenheng.
Dette medlem ønsker
at det kan brukes mer oljepenger enn dagens handlingsregel tilsier,
når dette på kortere eller lang sikt kan bidra
til:
– mindre
press i arbeidsmarkedet
– reduserte offentlige utgifter
– redusert sentraliseringspress
– fjerner flaskehalser og kostnader
for arbeidslivet.
Dette medlem viser til at Senterpartiet
i denne omgang ut fra denne begrunnelse bruker betydelige beløp
til å fjerne ventetid for sykemeldte i helsekø,
for å ta ledig kapasitet i anleggsbransjen i bruk, og for å bidra
til at det etableres flere arbeidsplasser i distriktene. Dette
medlem mener at denne ekstra satsing minsker presset i økonomien,
og bidrar til at renta og prisene ikke øker.
Regjeringen har etter framleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett
og kommuneøkonomiproposisjonen sagt at selv om det er mange
uløste oppgaver, så har vi ikke mer penger å bruke.
Dette skyldes at handlingsregelen tolkes slik
at den setter en stivbeint grense for hvor stor del av oljeformuen
som kan investeres i økonomien. Investeringer som i løpet
var noen få år kan øke effektiviteten
i næringslivet eller som kan redusere de offentlige utgifter,
avskjæres med henvisning til handlingsregelen. Veldokumenterte
behov for ekstramidler til skole, helse og samferdsel i kommunene
blir ikke prioritert av Regjeringen. Dermed settes et ensidig og
urealistisk press på effektivisering i kommunene.
Dette medlem vil vise til at
det blir gjort en rekke kunstgrep av de partier som sterkest argumenter
for slavisk å følge Handlingsregelen. Som eksempel
kan nevnes at Statkraft er tilført et stort milliardbeløp
i egenkapital ved en overføring som hevdes å ikke
ha pressvirkning. Deler av dette beløp er så tatt
inn i økonomien ved to budsjettavtaler mellom Samarbeidspartiene
og Fremskrittspartiet i form av ekstraordinært utbytte
for å saldere budsjettet uten å bruke mer oljepenger.
Et annet eksempel er budsjettavtalens kutt i overførbare
bevilgninger til f.eks EØS-kontingent og statlige bygg
der det understrekes at bevilgningene må økes
tilsvarende om noen måneder. Et tredje eksempel er Arbeiderpartiets
kutt på Forsvarets innkjøp ved denne behandling,
og der det innrømmes at det gjennomføres ved å utsette
innkjøp til etter årsskiftet.
Komiteens medlem fra Kystpartiet ønsker å bidra
til at budsjettet får en verdikonservativ sentrumsprofil.
Skatte- og avgiftslettelsene bør først og fremst
komme på nødvendighetsgoder som bolig, mat og
arbeid. På denne måten legges forholdene til rette for
at den enkelte skal kunne klare seg på egen inntekt. Samtidig
styrkes det norske næringslivets konkurranseevne overfor
utlandet.
Dette medlem vil peke på den
samfunnsøkonomiske betydningen av å sikre en trygg
og billig mat. Gjennom sin fiskeproduksjon bidrar Norge i betydelig grad
til å gi verdens befolkning sunn mat. Det blir derfor av
største viktighet å sikre at ressursene i havet
ikke blir truet av forurensende utslipp fra Sellafield, oljevirksomhet
og industri. Selve fisket og oppdrettsvirksomheten må selvsagt
også drives på en slik måte at vi bevarer
balansen i naturen og sikrer et maksimalt utbytte av ressursene
innenfor disse rammene. Ressursene og kysten må fortsatt
være under nasjonal kontroll. Skatten på mat bør
avvikles. Det vil gi grunnlag for lavere lønnskrav og dermed
bedre norsk næringslivs konkurransekraft. En avvikling
av matmomsen vil også kunne begrense handelslekkasjen.
Kystpartiet ønsker å fjerne matmosen og vil i
forbindelse med statsbudsjettet for 2003 foreslå å senke
matmomsen fra 12 til 6 pst. Det gir et prisavslag på mat
for forbrukerne på over 1 mrd. kroner.
Dette medlem vil motarbeide den
tendensen vi ser internasjonalt til å øke beskatningen
av folks bolig. Trygghet i heimen er en forutsetning for et harmonisk familieliv
og dermed for å gi barna en god oppvekst. Trygghet i heimen
er også nøkkelen til å sikre den enkeltes
arbeidsevne og helse. En god boligpolitikk er derfor av stor økonomisk
betydning. Kystpartiet vil snarest mulig avvikle fordelsskatten
på bolig. I statsbudsjettet for 2002 foreslo Kystpartiet å heve
bunnfradraget fra 80 000 til 200 000 kroner, noe som ville ha utgjort
en besparelse for boligeierne på 780 mill. kroner. Dette
medlem fremmer i Revidert statsbudsjett for 2002 forslag
om å heve bunnfradraget til 100 000 kroner. Kystpartiet ønsker
også på lengre sikt å fjerne dokumentavgiften
ved kjøp av bolig.
Dette medlem vil understreke
betydningen av full sysselsetting. Det å kunne klare seg
på egen inntekt gjør at den enkelte får
en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer også behovet
for støtte fra det offentlige. Internasjonalt kan man merke
tendenser til økonomiske nedgangstider. Dette medlem viser
til at Norge med sine store inntekter fra olje, gass, fisk og vannkraft
her helt spesielle forutsetninger for å håndtere
en slik situasjon. Det største problemet er at det politiske
flertall i Norge og Samarbeidsregjeringen i særdeleshet,
ser ut til å sette Norges gunstige posisjon på spill
ved å tillate salg av norske nøkkelbedrifter og naturressurser
til utlandet. På denne måten risikerer vi å miste
kontrollen med og det økonomiske utbyttet av disse ressursene.
Det er også sterkt beklagelig at utenlandske eierinteresser
tar større utbytte ut av Norge enn det norske kapitalinvesteringer
i utlandet inkludert Oljefondet trekker inn i landet. Dette
medlem vil arbeide målrettet for å hindre
at ikke Oljefondet forsvinner på samme måte som
Statens reservefond som ble opprettet i 1904. Fondet ble oppløst
i 1923. Da var verdien halvert. Kystpartiet mener man i større
grad bør utnytte vår økonomiske handlefrihet
til å investere i utbygging av infrastruktur i land og
på kysten. Dette medlem mener man bør
styrke vår finansnæring under norsk kontroll.
Dette medlem vil peke på at
det i et høykostland som Norge er spesielt viktig for sysselsettingen
at norsk arbeidskraft ikke er for sterkt belastet med skatter og
avgifter. Ved økte minstefradrag og en lavere arbeidsgiveravgift
vil arbeidsplassene kunne trygges og flere komme i arbeid. Ved at
flere kommer i arbeid og ved at arbeidstakerne får mer
igjen i disponibel lønn, vil det kunne ligge til rette
for gode forhandlingsløsninger mellom partene i arbeidslivet.
En forutsetning for slike løsninger er at man tar i bruk
de eksisterende arbeidskraftressurser i Norge fremfor å satse
på import av arbeidskraft fra utlandet. Det er også viktig å hindre
at det utvikler seg et illegalt arbeidsmarked i Norge som resultat
av den manglende grensekontrollen mot Schengen.
Dette medlem viser til at det
ofte viser seg at tiltak og avgifter som er ment å skulle
minske presset i økonomien i pressområdene omkring
Oslo, også fører til mindre etterspørsel
i geografiske områder som ikke har samme press i økonomien
som i Oslo-området. Dette medlem mener derfor
at det er større grunn til å differensiere de økonomiske
tiltakene etter hvor i landet utslagene gjør seg gjeldende.
Dette medlem mener at det i dagens
situasjon er rom for et mer ekspansivt statsbudsjett, om en hadde differensiert
bedre i forhold til hvor i landet den økonomiske virkningen
hadde gjort seg utslag.
Dette medlem viser til framleggene
sine i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) og Innst. O. nr. 80 (2001-2002).
I punkt 3.2.1 i meldingen er det gitt bakgrunnstall
for kommuneforvaltningens økonomi.
I tilleggsproposisjonen ble det lagt til grunn
en reell økning i kommunesektorens inntekter fra 2001 til
2002 på om lag 3 3/4 mrd. kroner eller om lag
2 pst., regnet i forhold til tallgrunnlaget i Revidert nasjonalbudsjett 2001.
Stortingets behandling av Regjeringens budsjettforslag
for 2002 medførte ingen større endringer i kommuneopplegget,
verken på inntekts- eller utgiftssiden.
Følgende forhold av betydning for kommunenes
inntekter i 2002 er innarbeidet i kommuneopplegget etter salderingen
av statsbudsjettet for 2002:
– Skatteanslaget
for kommunesektoren er oppjustert med knapt 1 mrd. kroner, basert
på skatteinngangen hittil i år og en oppjustering
av anslått lønnsvekst i 2002.
– Prisveksten på kommunal
tjenesteyting (deflatoren) er økt med 0,5 prosentpoeng
til 4 pst. som følge av det nye lønnsvekstanslaget.
Oppjusteringen av prisveksten bidrar isolert sett til å redusere realveksten
i kommunesektorens inntekter fra 2001 til 2002 med i underkant av
1 mrd. kroner.
– Det foreslås netto økte
bevilgninger over statsbudsjettet til kommuner og fylkeskommuner
på vel 0,9 mrd. kroner. Av dette bevilges 750 mill. kroner
til generell styrking av kommuneøkonomien, samt 100 mill.
kroner til fylkeskommunene til å betjene gjeld knyttet
til merforbruk innenfor spesialisthelsetjenesten i 2001.
Utover postene nevnt ovenfor foreslås
det økte bevilgninger til asylsøkere og flyktninger
på 67 mill. kroner og en bevilgning på 75 mill.
kroner i økt ramme for Husbankens boligtilskudd øremerket
flyktningeboliger. Disse midlene holdes utenom kommuneopplegget.
Den reelle veksten i kommunenes samlede inntekter fra
2001 til 2002 anslås etter dette til knapt 1 pst., eller om
lag 1 3/4 mrd. kroner, regnet i forhold til regnskap for
2001. Kommunesektorens frie inntekter anslås nå å være
om lag reelt uendret fra 2001 til 2002. Dette må ses i
sammenheng med at kommunene i fjor fikk en merskattevekst som ikke
er videreført i anslagene for 2002.
Som følge av en økning i de
kommunale pensjonspremiene, steg kommunesektorens pensjonsutgifter (inklusive
sykehusene) med anslagsvis 3 mrd. kroner i 2001. Regjeringen varslet
i tilleggsproposisjonen at den ville komme tilbake med en gjennomgang
av kommunenes pensjonskostnader i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
2002. På denne bakgrunn ble det nedsatt en arbeidsgruppe
med representanter fra staten og kommunesektoren for å vurdere
utviklingen i kommunesektorens pensjonskostnader. Arbeidsgruppen
la fram sin rapport i april 2002.
Arbeidsgruppens vurdering er at det må forventes
en økning i premienivået på mellomlang
sikt. Det innebærer at det økte nivået
på pensjonskostnadene i 2001 må antas å bli
videreført. I 2001 bidro merskattevekst til å kompensere
for merutgiftene til pensjoner, men disse inntektene hadde engangskarakter
og er ikke videreført til 2002.
Arbeidsgruppen peker på at det er stor
usikkerhet om det framtidige nivået på de kommunale
pensjonspremiene. Premienivået vil bl.a. avhenge av forutsetninger
om framtidig finansavkastning og framtidig lønnsvekst.
Dersom finansavkastningen i livselskapene blir om lag på samme
nivå framover som i gjennomsnitt for perioden 1993-2001,
og forutsatt en lønnsvekst på 4,5 pst., anslår
arbeidsgruppen premieøkningen til 2 prosentpoeng, fra om
lag 10 pst. til 12 pst. av premiegrunnlaget. Dette utgjør
om lag 1,5 mrd. kroner i økte utgifter for kommunesektoren.
Dersom lønnsveksten skulle bli liggende på 5 pst., øker
anslått pensjonspremie til 13 pst. av premiegrunnlaget.
Denne økningen fra premienivået i 1999 og 2000,
som utgjorde rundt 10 pst. av premiegrunnlaget, skyldes særlig
to forhold: For det første ble det faktiske premienivået
undervurdert i disse årene. Videre ligger livselskapenes
bufferkapital nå på et lavt nivå, etter
to år med lav finansavkastning i finansmarkedene. Det er
derfor behov for oppbygging av denne bufferkapitalen de nærmeste årene.
En nærmere redegjørelse for
utviklingen i kommunesektorens pensjonskostnader gis i Kommuneproposisjonen
for 2003.
Varig økte pensjonsutgifter innebærer
at arbeidskraften i kommunene blir dyrere framover enn tidligere lagt
til grunn. Kommunene står selv ansvarlig for sine pensjonskostnader.
Innenfor de inntektsrammer som fastsettes av Stortinget, innebærer
dette at kommunene enten må effektivisere driften eller
redusere aktivitetsnivået. Forslaget om økte bevilgninger
over statsbudsjettet til kommunesektoren på vel 0,9 mrd.
kroner i denne meldingen innebærer imidlertid at staten
bidrar til å lette kommunesektorens tilpasning til høyere
pensjonsutgifter.
I tilleggsproposisjonen varslet Regjeringen
at den i Revidert nasjonalbudsjett 2002 ville komme tilbake med
en samlet gjennomgang av oppgjøret overfor fylkeskommunene
knyttet til overføringen av spesialisthelsetjenesten til
staten.
Fylkeskommunene fikk i januar 2002 utbetalt
tilskudd til gjeldsslette mv. på til sammen 15,6 mrd. kroner.
Beløpet ble beregnet på grunnlag av gjeld relatert til
spesialisthelsetjenesten pr. 31. desember 2000. Utover beløpet
på 15,6 mrd. kroner besto oppgjøret i forbindelse
med sykehusreformen av en engangsbevilgning på 2,3 mrd.
kroner knyttet til feriepenger for ansatte som flyttes over til
de nye helseforetakene og en bevilgning på 764 mill. kroner
til etterskuddsvis refusjon av fylkeskommunenes utstyrsinvesteringer
i sykehus, til sammen om lag 18,7 mrd. kroner i samlet oppgjør.
Det justerte gjeldsoppgjøret som nå legges
fram, er basert på data for 2001. KRD har bedt fylkeskommunene
om nødvendige opplysninger om lånegjeld til spesialisthelsetjenesten
pr. 31. desember 2001. Gjennomgangen av fylkeskommunenes tilbakemeldinger tilsier
at tilskudd til sletting av gjeld skal oppjusteres med 2 132 mill.
kroner. Når gjeld til fylkeskommunene slettes, vil behovet
for inntekter til å dekke kapitalkostnader knyttet til
gjelden bli redusert tilsvarende. Det er derfor beregnet et uttrekk
fra inntektsrammen knyttet til reduserte renter og avdrag på 100
mill. kroner. Helårsvirkningen er 200 mill. kroner.
Vedrørende refusjon av fylkeskommunenes utstyrsinvesteringer
i sykehus tilsier innsendte refusjonskrav fra fylkeskommunene et
behov for oppjustering av den etterskuddsvise refusjonen på 256
mill. kroner.
Bevilgningsendringene, som til sammen utgjør
knapt 2,3 mrd. kroner, inngår ikke i beregningen av inntektsveksten
for kommunene.
Med utgangspunkt i tall som Kommunenes Sentralforbund
(KS) har innhentet, anslås et regnskapsmessig underskudd
for fylkeskommunene (utenom Oslo) i 2001 på om lag 1,8
mrd. kroner. Ifølge KS skyldes underskuddet i hovedsak
et betydelig merforbruk innenfor spesialisthelsetjenesten gjennom
fjoråret.
KRD har fastlagt retningslinjer knyttet til
sykehusoverdragelsen som i stor grad gir fylkeskommunene anledning
til å konvertere akkumulerte underskudd til langsiktig
gjeld. Når fylkeskommunene har hatt underskudd i 2001,
har dette derfor primært medført at den langsiktige
gjelden i fylkeskommunene i 2001 har blitt høyere enn tidligere
lagt til grunn. Dette innebærer en noe høyere
rente- og avdragsbelastning for fylkeskommunene. På denne
bakgrunn er det som nevnt ovenfor, foreslått at fylkeskommunene
får tilført 100 mill. kroner i økte skjønnsmidler
i 2002.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre tar dette til orientering. Disse
medlemmer viser for øvrig til sine merknader i
Innst. S. nr. 255 (2001-2002), Innst. O. nr. 80 (2001-2002) og til
oppgjøret for spesialisthelsetjenesten i Innst. S. nr.
243 (2001-2002).
Disse medlemmer vil videre poengtere
at Regjeringens opplegg innebærer en reell vekst i kommunenes
samlede inntekter i 2002 på knapt 1 pst., eller om lag
1 I mrd. kroner regnet i forhold til regnskap for 2001. Dette skjer
ved at Regjeringen foreslår å styrke kommunenes
inntekter med vel 0,9 mrd. kroner i 2002, hvorav 750 mill. kroner
til generell styrking av kommuneøkonomien og 100 mill.
kroner til å betjene fylkeskommunens gjeld opparbeidet
i spesialisthelsetjenesten i 2001. Regjeringen vil også fremover
foreslå tilsvarende årlig kompensasjon til fylkeskommunene, noe
som sikrer at gjeldsbyrden fra spesialisthelsetjenesten i 2001 ikke
går ut over det fylkeskommunale aktivitetsnivå.
Disse medlemmer viser også til
at det knytter seg en del usikkerhet til utviklingen i pensjonskostnadene
for kommunene fremover. Disse medlemmer viser til
at Regjeringen følger dette nøye og viser til
Kommuneproposisjonen, St.prp.nr. 64 (2001-2002).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at kommunalt selvstyre og likeverdige velferdstilbud til alle, er
viktige mål. Disse medlemmer viser til at
kommunene og fylkeskommunene står for mesteparten av den
offentlige tjenesteproduksjonen, derfor må kommuner og
fylkeskommuner ha økonomiske rammer som gjør dem
i stand til å tilby de tjenestene innbyggerne har behov
for. Disse medlemmer mener det må være
en prioritert oppgave å gi kommuner og fylkeskommuners
rammevilkår som setter dem i stand til å løse
sine oppgaver. Disse medlemmer mener at Regjeringens økonomiske
opplegg overfor kommunesektoren ikke legger til rette for dette. Disse
medlemmer er oppmerksom på den oppståtte
ubalansen i kommunesektorens finanser og er bekymret for dette da
dette bidrar til å redusere den kommunale handlefriheten. Disse medlemmer foreslår
derfor i revideringen av årets statsbudsjett å øke
overføringene til kommunesektoren med nesten en halv milliard
kroner, herav 250 mill. kroner i økte frie inntekter til
kommunene.
Disse medlemmer mener at økningen
i pensjonskostnadene i kommunesektoren er bekymringsfull. Disse
medlemmer viser til at en arbeidsgruppe med representanter
for staten og kommunesektoren har slått fast at premiene
til kommunale tjenestepensjoner de nærmeste årene
vil øke. Gruppen regner med en merkostnad på i
størrelsesorden mellom 0,5 og 2,5 mrd. kroner i året.
Gruppene mener at det er stor usikkerhet knyttet til pensjonspremiene,
som avhenger både av avkastningen i pensjonsfondet og lønnsnivået,
og at det er en betydelig risiko for at kostnadene i enkelte år
eller for en 2-3 års periode vil svinge kraftig. Disse
medlemmer vil videre pekte på at kommunene vil
få økte kostnader til pensjon i år. Kommunenes
Sentralforbunds anslår at det i 2002 påløper
ekstra pensjonskostnader på rundt 6 mrd. kroner.
Disse medlemmer vil vise til
at Regjeringen i sin omtale av kommunesektorens pensjonskostnader skriver:
"Kommunene står selv ansvarlig for sine
pensjonskostnader. Innenfor de inntektsrammer som fastsettes av
Stortinget, innebærer dette at kommunene enten må effektivisere
driften eller redusere aktivitetsnivået" (St.meld. nr.
2 (2001-2002) s. 43)
Disse medlemmer mener at staten
ikke på denne måten kan fraskrive seg ansvaret
for de økte kostnadene i kommunesektoren, og de konsekvensene disse
vil få for de tjenestene denne sektoren kan tilby befolkningen. Disse
medlemmer har derfor utformet et forslag som kan bidra til
at kommunesektoren blir kompensert for at de gjennomsnittlige pensjonskostnadene øker
og for å bidra til å utjevne svingningene i pensjonspremie
fra år til år. Disse medlemmer viser
til Innst. S. nr. 253 (2001-2002) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi
i kommunesektoren 2003 og til forslag i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) Innstilling
fra finanskomiteen om tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i
statsbudsjettet medregnet folketrygden for 2002.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til arbeidsgruppens rapport om kommunesektorens pensjonskostnader
hvor de peker på at det økte nivået på pensjonskostnadene
i 2001 ser ut til å bli videreført. Merskatteveksten
i 2001 som kompenserte for merutgiftene hadde engangskarakter, og
er ikke videreført i 2002. Videre peker arbeidsgruppen
på at det hersker stor usikkerhet om nivået på kommunenes fremtidige
pensjonspremier, men slår fast at det er grunn til å anta
at premiene vil øke. Som en følge av årets
lønnsoppgjør er det sannsynlig at den vil bli
minst 13 pst. av premiegrunnlaget, en økning på ca.
3 pst.poeng.
Disse medlemmer er enig i at
kommunene er og bør være ansvarlig for sine pensjonsforpliktelser.
Imidlertid er det deler av lønnsoppgjøret kommunene
ikke selv har kontroll over, men hvor staten står for lønnsforhandlingene.
Her er situasjonen noe annerledes, og statens ansvar større.
Det er også stor avstand mellom arbeidsgruppens beregninger
og de beregninger KS har gjort, noe som gjør situasjonen
enda mer uklar.
Imidlertid er det helt på det rene
at situasjonen for mange kommuner nå er svært
vanskelig, og disse medlemmer vil følge
den økonomiske utviklingen i kommunesektoren nøye.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader i Innst. S. nr. 255 (2001-2002), Innst. O. nr.
80 (2001-2002), Innst. S. nr. 243 (2001-2002) (Sykehusøkonomiproposisjonen)
og Innst. S. nr. 253 (2001-2002) (Kommuneproposisjonen).
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti vil
peike på at norsk økonomi er sterk. Det er likevel
ein aukande ubalanse mellom privat og offentleg forbruk, og det
er ein sterk ubalanse i kommuneøkonomien. Dette skuldast
at Stortinget gjennom fleire år har pålagt kommunar
og fylkeskommunar oppgåver det ikkje har vore tilstrekkeleg
med ressurser i kommunane til å løyse. Alvoret
vert ytterlegare understreka av at mange kommunar og fylkeskommunar
ikkje lenger har reservar å tære på.
Kommunesektoren har ansvaret for velferdstenester som skule, helse,
omsorg, kultur, samferdsel og sosiale tiltak. Gode tenester er helt
avgjerande for levekår, og er naudsynt infrastruktur for
næringslivet. Skal velferdsstaten sikrast, må fleirtalet
av folket føle seg tent med, og vere nøgd med,
det offentlege tilbodet. Politiske løfter om satsing på billige
barnehagar, skule med god kvalitet og utan eigendelar, god eldreomsorg
og fjerning av fattigdom må følgjast opp av konkret
politisk handling.
Desse medlemene vil særleg
framheve at over 20 000 barn lever under tilhøve som må kallast
fattigdom. Det er ein skam å ikkje få fjerna denne.
Tiltak må setjast inn både på kort og
lang sikt, og ein god kommuneøkonomi er heilt naudsynt
for å løyse dette. Eit godt og kompetent sosialfagleg
hjelpeapparat, sosialhjelpssatser det går an å leve
av, trygge og rimelege bu-tilbud til vanskelegstilte, gratis grunnskule,
låg foreldrebetaling i SFO og barnehagar, og kultur og
fritidstilbod uten eigendeler, er nøkkelfaktorar for å unngå at økonomisk
fattigdom rammar barn. Det er ingen tvil om at det finnast ressursar
i til Noreg til å løyse dette, berre det er vilje
til omfordeling. Desse medlemene viser til fleire
forslag frå Sosialistisk Venstreparti til auka satsing
på desse områda.
Desse medlemene er svært
lei for at opplegget til Regjeringa tvingar kommunane til å kutte
i viktige velferdstilbod.
Desse medlemene viser til at
kommunesektoren må dekke den langsiktige auken i pensjonsutgifter.
I tillegg må kommunal sektor dra med seg ein økonomisk
ubalanse som er opparbeidd gjennom fleire år. For å oppretthalde
tilbodet til innbyggjarane har Noreg trong for større samsvar
mellom oppgåver og rammer, ein betre balanse i kommuneøkonomien.
Etter desse medlemene sitt syn, er det no svært
stor trong til å ta det første steg mot å redusere
den økonomiske ubalansen i kommunesektoren, og viser til
vårt forslag om å auke dei frie midlane til kommunane
med 1,7 mrd. kroner.
Desse medlemene vil peike på at
det er trong for ein forpliktande plan for å dekke inn
ubalansen i kommuneøkonomien. Desse medlemene vil
komme tilbake til dette i handsaminga av kommuneøkonomien for
2003.
Desse medlemene vil vise til
at fylkeskommunane no har avslutta rekneskapen for 2001, og at resultatet
viser eit samla negativt driftsresultat på 1,4 mrd. kroner.
Tala viser at meirforbruket innan spesialisthelsetenesta i 2001
var på 2,4 mrd. kroner. Underskottet er opparbeidde i sjukehusa
og vil, dersom staten ikkje tek ansvar for å dekke det,
måtte dekkast i hovudsak ved kutt i vidaregåande
opplæring, kollektivtransport og kultur.
Desse medlemene viser til at
sjukehusa etter statleg overtaking har auka sine underskott til
2,3 mrd. kroner. Dette viser at staten ikkje er i stand til å drive innanfor
dei same rammene som fylkeskommunane gjorde. Dei statlege helseforetaka
har kunna legge igjen heile sitt opparbeidde driftsunderskott i
fylkeskommunane. Dette vil få uakseptable følgjer
for kvalitet og omfang av fylkeskommunale tenester. Desse medlemene fremjar
forslag om at staten skal kompensere fullt ut for underskott opparbeidd
i 2001, og at oppgjeret vert fullfinansiert i Revidert nasjonalbudsjett for
2002.
Desse medlemene vil peike på at
skule og utdanning er det viktigaste og mest framtidsretta vi kan satse
på, anten vi er mest opptatt av at enkeltmennesket skal
få optimale sjansar i sitt liv, eller om det er samfunnsinteressene
som veg tyngst.
Mange skular treng betre utstyr og meir moderne bygg.
Raske endringar i samfunnet stiller krav til kompetanse og omstillingsevne.
Utdanninga må difor ikkje berre tilfredsstille kompetansebehovet
til næringslivet, men òg gjere den enkelte meir
robust i forhold til eit stadig meir fleksibelt nærings-
og arbeidsliv. Vaksne er gitt rett til vidaregåande opplæring,
utan at det er følgt opp med auka rammer.
Desse medlemene vil understreke
at følgjene av å ikkje kompensere fullt ut for
opparbeidd underskott, vert årelang investeringstørke
og klassekutt i vidaregåande skule. Det er både
skule- og næringsfientleg, og stikk i strid med det uttalte
mål frå Regjeringa om satsing på utdanning
både for unge og vaksne.
Desse medlemene vil òg
vise til at Regjeringa har gitt store løfter om meir og
billigare kollektivtrafikk. Kutt i kollektivtrafikken vil i mange
fylke føre til at det ikkje er pengar til anna enn lovpålagt
skuleskyss.
Desse medlemene vil òg
peike på at kulturbudsjetta i fylka ikkje er store i volum,
men helt avgjerande for lokalt og regionalt kulturarbeid. Desse medlemene viser
elles til handsaminga av kommuneproposisjonen for 2003.
Desse medlemene vil understreke
at pensjonskostnader er kommunesektoren sitt ansvar, men at staten
har eit overordna ansvar for å sikre kommunesektoren rammer
som gjer det mogleg å tilby minst like gode pensjonsvilkår
som i statleg verksemd.
Desse medlemene ynskjer at pensjonskostnadane
skal drøftast i dei årlege konsultasjonane mellom staten
og kommunesektoren om statsbudsjettet, og at det vert gitt full
kompensasjon for auka pensjonsutgifter som følgjer av statleg
initierte endringar i pensjonsreglane. Desse medlemene foreslår òg
at auka pensjonsutgifter, utover ramma gitt i nasjonalbudsjettet,
i hovudsak bør takast omsyn til i etterfølgjande statsbudsjett.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til en svært anstrengt økonomisk situasjon i kommunesektoren.
Mange års underfinansiering og store utgiftsøkninger
bidrar til et betydelig finansieringsbehov både på kort
og lang sikt. Dette medlem er sterkt
bekymret for hvilke konsekvenser dette vil ha for tjenestetilbudet
til landets innbyggere.
Dette medlem viser til beregninger
gjort av Kommunenes Sentralforbund som dokumenterer et finansieringsbehov
for kommunesektoren total på om lag 8 mrd. kroner. Av dette
er 5,9 mrd. knyttet til økte pensjonskostnader og et behov
for bufferoppbygging i livselskapene. Videre er omlag 1,7 mrd. knyttet
til underskudd ved sykehusene i 2001, som Regjeringen legger opp
til at skal omgjøres til langsiktig lån.
Dette medlem viser videre til
en undersøkelse Kommunenes Sentralforbund gjorde tidligere
i år som viste at av 134 kommunene som svarte, måtte
84 pst. til med spesielle tiltak som effektivisering, omstilling og
nedskjæring i tjenestetilbudet for å rette opp
ubalansen i økonomien. Halvparten av kommunene svarer at de
må kutte i tjenestene. Denne virkeligheten står
i sterk kontrast til de signaler Regjering og Storting sender befolkningen
om stadig flere og bedre tjenester.
Dette medlem viser til initiativ
tatt fra Senterpartiet om et økonomisk løft for
kommunesektoren. Dette kan etter dette medlems oppfatning
gjøres uten at det bidrar til økt press i økonomien.
Store deler av kommunesektorens økte utgifter skyldes økte
pensjonsutgifter. Dette er å anse som en engangsavsetning i
fond, og vil derfor ikke påvirke norsk økonomi
nevneverdig, samtidig som det vil føre til at kommunene slipper å foreta
uønskede kutt i velferdsoppgaver pålagt av Stortinget.
Dette medlem vil derfor foreslå at
saten dekker den ekstraordinære bufferoppbygging i livselskapene med
en engangsbevilgning på 1,9 mrd. kroner.
Dette medlem mener at økte
pensjonsinnbetalinger er å oppfatte som fondsavsetninger
for å dekke framtidige forpliktelser. Dette medlem foreslår derfor
en ekstrabevilgning på 2,3 mrd. kroner i rammeoverføringer
til kommunesektoren. Disse bør merkes økte pensjonspremier.
Dette medlem vil videre foreslå å øke
kommunesektorens frie inntekter med 600 mill. kroner.
Dette medlem vil videre bevilge
1,7 mrd. kroner til fylkeskommunene for å dekke underskuddet
ved sykehusene i 2001. Dette grepet vil dermed sikre fylkeskommunene
nødvendige midler til blant annet videregående
opplæring, samferdsel, kultur og regional utvikling.
Dette medlem vil videre vise
til merknader i Kommuneproposisjonen 2003 hvor Senterpartiet foreslår
en treårig plan for oppretting av den økonomiske ubalansen
i kommunesektoren, herunder sletting av gjeld for kommuner og fylkeskommuner.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
at kommunene og deres økonomi er avgjørende for løsningen
av mange av de viktigste samfunnsgodene, herunder skole og primærhelsetjeneste.
Dette medlem har, i Innst. S.
nr. 255 (2001-2002) foreslått en rekke ekstrabevilgninger
som etter dette medlems oppfatning er helt nødvendig for å sikre
god økonomi og en tilfredsstillende løsning på de
store problemene som skole- og helsesektoren i dag strir med.
Dette medlem vil peke på forslagene
om bedre kompensasjon i forbindelse med statens overtaking av sykehusene,
pensjonskostnadene og til skolebevilgningene.
I forbindelse med denne meldingen foreslår
Regjeringen enkelte justeringer i skatte- og avgiftsreglene for
2002:
– Tollsatsene
på en del industrivarer foreslås fjernet fra 1.
juli 2002. Tollinntektene foreslås redusert med 100 mill.
kroner bokført og 120 mill. kroner påløpt.
Om lag 630 tollsatser kan da avvikles. Forslaget er nærmere
omtalt i St.prp. nr. 63 (2001-2002).
– Det foreslås at tjenester
som gjelder opplysninger om rutegående trafikk unntas fra
den generelle merverdiavgiftsplikten fra 1. juli 2002. Forslaget vil
gi et provenytap på om lag 3 mill. kroner på 2002-budsjettet,
og om lag 10 mill. kroner på årsbasis. Forslaget
er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 75 (2001-2002).
– Det foreslås endringer
i arveavgiftsloven for å oppnå avgiftsmessig likebehandling
av ektefeller og samboere etter folketrygdlovens definisjon. Endringen
er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 75 (2001-2002). Regjeringen
vil også foreslå økt fradrag i arveavgiftsgrunnlaget
for barn under 21 år. Dette forslaget framgår
av St.prp. nr. 63 (2001-2002). På usikkert grunnlag anslås
det samlede provenytapet av begge forslagene til om lag 30 mill.
kroner påløpt og om lag 5 mill. kroner bokført i
2002.
– Det foreslås en ordning
som kompenserer frivillige organisasjoner for virkningene av merverdiavgiftsreformen
i 2001. Ordningen er nærmere omtalt i St.prp. nr. 63 (2001-2002).
Utover dette foreslås kun mindre justeringer
i skatte- og avgiftsreglene for 2002. Forslagene til endringer i skatte-
og avgiftsreglene gir isolert sett en lettelse på knapt
110 mill. kroner bokført i 2002 og 155 mill. kroner påløpt.
De samlede skatte- og avgiftslettelsene fra 2001 til 2002 utgjør
dermed nærmere 13 mrd. kroner påløpt
og om lag 7,6 mrd. kroner bokført.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens
forslag. Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) og Innst. O.
nr. 80 (2001-2002).
Komiteen er kjent med at det
er satt i gang produksjon av en mer miljøvennlig bensin
og autodiesel med meget lavt svovelinnhold. Produksjonskostnadene
er imidlertid noe høyere enn de drivstoffene som er på markedet
i dag. Komiteen er også kjent med at EU
fra 2005 vil stille strengere krav til svovelinnhold i drivstoff
enn det som er på det norske markedet i dag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet, ber Regjeringen i statsbudsjettet for
2003 legge frem forslag om lavere avgift for bensin og autodiesel
med lavt svovelinnhold, slik det er gjort i noen andre europeiske
land.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2003 legge frem en vurdering av, og eventuelt forslag om, avgiftsincentiv
for drivstoff med lavt svovelinnhold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til at det norske skatte- og avgiftsnivået
fortsatt er svært høyt, til tross for at vi har
fått en regjering som har skatte- og avgiftsreduksjoner
som en av sine hovedprioriteringer. Disse medlemmer viser
til at det høye norske skatte- og avgiftsnivået
innebærer betydelige merkostnader som ikke står
i forhold til gjenytelsene fra det offentlige. Den enkeltes valgfrihet
og mulighet til å klare seg på egen inntekt blir
redusert. Innsatsvilje og skaperevne blir motarbeidet. Arbeidsplasser
og kapital forsvinner til land med gunstigere skatteregler. Mangfoldet
i samfunnet blir mindre når mye skal presses inn i skattefinansierte
offentlige løsninger.
Disse medlemmer vil snu denne
utviklingen, la folk bestemme over mer av sin egen inntekt og føre
en skattepolitikk som fremmer verdiskaping i norsk næringsliv.
Dette vil sikre velferden, både for den enkelte og for
samfunnet. Den enkelte går en tryggere fremtid i møte
når skattenivået ikke fører til nedlagte arbeidsplasser
og hindrer nyetableringer. Velferdssamfunnet er avhengig av et verdiskapende
næringsliv, ikke minst for å finansiere fellesgodene. Disse medlemmer vil
at det skal lønne seg å arbeide og å yte
en ekstra innsats. Derfor vil disse medlemmer redusere
skatten på arbeidsinntekt.
Disse medlemmer vil redusere
de høye norske særavgiftene. Avgiftene rammer
uavhengig av den enkeltes evne til å betale. Ofte er det
dem med dårligst råd som rammes hardest av de
høye særavgiftene. Samtidig fører flere
av særavgiftene til handelslekkasjer og svekket konkurranseevne
for norsk næringsliv. Disse medlemmer vil
derfor senke avgiftene ned mot et nordisk og europeisk nivå.
Den samlede avgiftsbelastningen på bil må reduseres.
Det er også nødvendig å redusere avgiftene
på grensehandelsutsatte varer, deriblant avgiften på alkohol.
Disse medlemmer mener at hensynet
til fremtidig velferd og sysselsetting gjør det nødvendig
med en reduksjon i det samlede skatte- og avgiftstrykket. Dagens
høye nivå gir norske næringsdrivende
konkurranseulemper i forhold til konkurrenter fra andre land, og
fører også til at en stadig voksende del av befolkningen
sliter økonomisk. Skatte- og avgiftskarusellen har ført
norsk økonomi inn i en ond sirkel. Økte avgifter fører
til økte lønnskrav og samlet bidrar disse til økt pris-
og kostnadsvekst og dermed vedvarende høyt rentenivå. Disse
medlemmer mener det er nødvendig å foreta
en betydelig modernisering av det norske skatte- og avgiftssystemet.
Samtidig er det verken ønskelig eller mulig å kompensere
dette med økte skatter eller avgifter på andre
områder, uten at det oppstår nye og alvorlige
problemer på andre områder.
Disse medlemmer vil advare mot
nye skatteøkninger for å forsøke å rette
opp de påståtte økte inntektsforskjeller.
De personer som særlig er rammet, er personer uten tilknytning
til arbeidsmarkedet. For disse personene er tiltak innenfor skatteområdet
lite egnet. På den annen side vil skatteøkninger
for de med høye inntekter og formue ha betydelige negative
konsekvenser, blant annet ved at flere bedrifter og privatpersoner
vil velge å flytte ut av landet. Dermed flyttes også investeringer
og arbeidsplasser, og man risikerer at flere mister tilknytningen
til arbeidsmarkedet.
Den etter hvert mer og mer særnorske
skatten på eierskap, formuesskatten, forsterker denne utviklingen.
Både Danmark, Tyskland og Storbritannia har avviklet formuesskatten.
I Sverige har man gjort det for "aktiv kapital". Hvis man skal holde
på norske investeringer og eierskap er det en forutsetning
at formuesskatten trappes ned og så avvikles.
Disse medlemmer mener avgiftsnivået
og rammebetingelser for norsk transportnæring ikke reflekterer
det faktum at mye av den verdiskapningen som skjer i Distrikts-Norge,
har lang vei til aktuelle markeder og dermed er avhengig av god
og effektiv samferdselsstruktur og akseptabelt avgiftsnivå som
i seg selv ikke bidrar til å drive transportkostnadene
opp. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til
tidligere forslag fra Fremskrittspartiet om endringer i avgift på autodiesel
og bensin.
Disse medlemmer mener at drivstoffprisene fortsatt
er svært høye. Fremskrittspartiet fremmer derfor
forslag om betydelige reduksjoner i drivstoffavgiftene ved de årlige
budsjettbehandlinger og vil selvsagt også følge
dette opp ved budsjettbehandlingen for 2003.
Disse medlemmer mener det er
vesentlig at avskrivningsreglene raskest mulig gjenopprettes til
et riktig nivå, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2003 fremme forslag om endringer i avskrivningsreglene, slik
at disse blir i samsvar med nivået for 1999."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
forslaget om å avvikle 630 tollsatser fra 1. juli 2002
og viser til merknad i Innst. S. nr. 255 (2001-2002).
Disse medlemmer støtter
forslaget om at opplysninger om rutegående trafikk unntas
fra den generelle merverdiavgiftsplikten fra 1. juli 2002, og viser
til merknad i Innst. O. nr. 80 (2001-2002).
Disse medlemmer støtter
forslaget til endring i arveavgiftsloven for å oppnå likebehandling
av ektefeller og samboere etter folketrygdlovens definisjon, men
med tilbakevirkende kraft til 1. januar 2001, og viser til merknad
i Innst. O. nr. 80 (2001-2002). Disse medlemmer støtter
forslaget om å øke fradraget i arveavgiftsgrunnlaget
for barn under 21 år, og viser til merknad i Innst. S.
nr. 255 (2001-2002).
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) og Innst. O.
nr. 80 (2001-2002).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2201-2002), der disse
medlemmer gjør rede for sin skatte- og avgiftspolitikk.
Sentrale elementer i denne er at skattesystemet må brukes
til omfordeling og til å stimulere til ønsket
adferd, og for øvrig sikre finansieringen av viktige fellesoppgaver.
Disse medlemmer er tilbakeholdne
med å foreslå endringer i skattesystemet midt
i et skatteår. Det skaper store administrative utfordringer,
og gir lite forutsigbarhet for skattebetalerne. Disse medlemmer foreslår
noen mindre justeringer i drivstoffavgiftene, i tråd med
lønnsutviklingen. Disse medlemmer foreslår
også å utsette opphevelsen av investeringsavgiften
til nyttår. Det vises i denne sammenheng til merknader
i Innst. S. nr. 255 (2001-2002). Disse medlemmer går
også imot forslaget om kutt i tollsatsene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil vise
til egne merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2001-2002) om skatte-
og avgiftsopplegget for 2002. Dette medlem mener
vedtakene som ble fattet av regjeringspartiene med støtte
av Fremskrittspartiet i stor grad vil bidra til at de økonomiske
forskjellene øker betydelig. Dette medlem vil
særlig peke på at om lag 80 pst. av lettelsen
i personskatt ble gitt til de som tjener over 300 000 kroner, mens
skatteletten til de med inntekter under 150 000 kroner var minimal. Dette
medlem mener det er særlig beklagelig at den midlertidige
skatten på aksjeutbytte ble fjernet uten å bli
erstattet av et annet system for å beskatte det betydelige
uttak av verdier fra bedriftene som går til privat forbruk
for de aller rikeste. Dette medlem vil minne om at
Senterpartiets forslag inneholdt skattelettelser i hovedsak til
de lavest lønnede ut fra et ønske om å fordele
bedre, noe som et flertall av partiene gikk inn for i siste valgkamp. Dette
medlem vil videre minne om at avgiftsreduksjonene på alkohol,
tobakk og sukkerholdige varer er i strid med de helse- og ernæringsmessige
målsettinger som det er bred enighet om.
Dette medlem vil også ved
senere budsjettbehandlinger ønske å endre skatter
og avgifter for å oppnå en bedre fordeling og
for å forebygge bedre når det gjelder helse og
miljø. I denne omgang vil dette medlem gå inn
for å reversere skatteskjerpelsen for kjøregodtgjørelse
ved bruk av egen bil i arbeid som ble vedtatt ved siste budsjettbehandling
og viser til Innst. S. nr. 255 (2001-2002) punkt 2.5 hvor dette
forslaget fremmes.
Dette medlem viser videre til
forslag om å gjeninnføre skatt på aksjeutbytte
fra 1. juli 2002, samt øke avgiften på røyketobakk
og sukkerholdig drikke fra samme dato. Disse forslag går
fram av Innst. O. nr. 80 (2001-2002) og Innst. S. nr. 255 (2001-2002).
Dette medlem vil gå mot
forslaget om å innføre tollfrihet for den varegruppe
som omfatter fiskenett ut fra de protester som er kommet på dette
fra Teko-industrien som mener at 1 000 arbeidsplasser kan bli truet.
23. mai 2001 vedtok ESA nye retningslinjer for
miljøstøtte med frist til 1. januar 2002 for å bringe
nasjonale ordninger i samsvar med retningslinjene. Norge har forpliktet
seg til å tilpasse avgiftsregelverket etter retningslinjene.
Generelt mener ESA at det ikke er påvist
at fritakene i avgiftsregelverket er i samsvar med formålet
med avgiften, at fritakene og lettelsene ikke er midlertidige, samt
at det ikke er inngått forpliktende avtaler om miljøtiltak,
men kun intensjonsavtaler. De fleste merknadene går i retning
av at fritakene må defineres som statsstøtte etter
EØS-avtalen artikkel 61 (1). Brev fra ESA om dette vil
bli besvart i midten av mai 2002.
Det vil bli åpnet formell undersøkelsesprosedyre dersom
ESA ikke finner svaret tilfredsstillende.
Regjeringen har satt ned en interdepartemental arbeidsgruppe
som skal redegjøre for hvilke konsekvenser ESAs nye retningslinjer
kan få for el-avgiften og avgiften på fyringsolje.
Arbeidsgruppen vil avslutte sitt arbeid innen utgangen av 2002.
I forbindelse med budsjettet for 2003, vil Regjeringen vurdere nødvendige
tilpasninger av miljøavgiftene til de nye retningslinjene
for miljøstøtte.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
Regjeringen har valgt en passiv linje i denne saken. Finansdepartementet
sier i brev til ESA at dagens miljøavgifter og avgiftsunntak
er så brede og generelle at de ikke kan betraktes som statsstøtte,
men Prosessindustriens Landsforening frykter at ESA kan ha rett.
Industrien frykter store konsekvenser, og disse medlemmer mener
at norske myndigheter må være mer pro-aktive i
slike problemstillinger.
Regjeringen varsler at den i forbindelse med
statsbudsjettet for 2003 vil vurdere nødvendige tilpasninger av
miljøavgiftene til de nye retningslinjene for miljøstøtte. Disse
medlemmer mener at målet må være å etablere
et el-avgiftssystem som ikke innebærer lovlig eller ulovlig
statsstøtte. Systemet må være robust
og langsiktig, samtidig som endringer ikke medfører store negative
endringer for næringsliv og forbrukere. Et nytt system
må ta hensyn til provenyeffekter for staten, miljøeffekter,
kraftbalansen og konkurranseforhold.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet har
merket seg at Regjeringen er i ferd med å gjennomgå skatte-
og avgiftsregler i forhold til EUs regelverk for miljøstøtte. Disse
medlemmer vil understreke at skatte- og avgiftspolitikken
i utgangspunktet er nasjonalstatenes ansvar og at man må unngå en
utvikling der grensen mellom regler om statsstøtte og skatter
og avgifter tøyes på en slik måte at
dette prinsippet uthules.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i forbindelse med budsjettet for 2003 vil vurdere nødvendige
tilpasninger i miljøavgifter i forhold til ESAs retningslinjer. Disse
medlemmer vil i den sammenheng vise til den store betydning
som fritaket for el-avgift har for kraftkrevende industri og forutsetter
at dette spørsmålet løses på en
slik måte at industrien ikke pålegges slik avgift. Disse
medlemmerer kjent med at Prosessindustriens
Landsforening har foreslått en endring i el-avgiftsystemet
som innebærer at det vil falle utenfor støtteregelverket
i EØS-avtalen. Forslaget bygger på en modell der
elektrisk kraft som innsatsfaktor i produksjonen ikke omfattes av
el-avgiften, mens det innføres en ENØK-avgift
som omfatter elbruk til oppvarming og lys, slik at kontorbygg, varehus
og forretningsbygg omfattes av denne avgiften. Disse medlemmer forutsetter
videre at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en egen
sak om dette spørsmål, hvor også innspillet
fra industrien vurderes.
Dagens hovedregel er at arbeidsgiveravgiften
er geografisk differensiert etter arbeidstakerens bosted.
I mai 1999 fikk ESA medhold av EFTAs domstol
i at systemet med differensiert arbeidsgiveravgift var statsstøtte
og dermed måtte tilpasses EØS-avtalens regler om
dette. Senere i 1999 godkjente ESA systemet for differensiert arbeidsgiveravgift
etter en fleksibel fortolkning av ESAs retningslinjer for støtte
til ekstra transportkostnader i tynt befolkede områder,
dvs. som en indirekte transportstøtteordning. Dette innebar
bl.a. at visse aktiviteter fra 1. januar 2000 måtte betale
høyeste avgift uansett arbeidstakers bosted. Av ESAs vedtak
framgikk det at den norske ordningen ville gjennomgås på nytt
innen utløpet av 2003.
I 2000 behandlet Kommisjonen en svensk ordning med
reduserte sosiale avgifter for deler av tjenestesektoren i Nord-Sverige.
Kommisjonen la da til grunn en mer ordlydstro tolkning av gjeldende
retningslinjer for regional transportstøtte enn tidligere,
og Sverige fikk ikke godkjent ordningen.
ESA har i brev av 29. november 2001 meddelt
at de vil gjennomgå den norske ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift
med sikte på å identifisere visse sektorer som
ikke lenger kan omfattes av ordningen. Formålet er å sikre
lik håndheving av statsstøtteregelverket i EØS-området.
Norge ble samtidig bedt om å foreslå endringer
i ESAs og Kommisjonens retningslinjer for regionalstøtte.
Norske myndigheter er nå i dialog med
ESA. I et brev datert 6. mai 2002 fra departementet til ESA er det bl.a.
framholdt at differensiert arbeidsgiveravgift er et mer treffsikkert
regionalpolitisk virkemiddel enn andre mer selektive virkemidler.
Avgiftsreduksjonen innvilges automatisk som en fast andel av lønnskostnadene til
alle bedrifter med arbeidstakere bosatt innenfor en sone med nedsatt
avgift. Samtidig har Norge foreslått visse endringer i
Kommisjonens retningslinjer med sikte på å påvirke
muligheten for å opprettholde hovedtrekkene i dagens ordning.
ESAs vedtak med forslag til videre prosess er
ventet i løpet av sommeren 2002. Det forventes at eventuelle endringer
tidligst må settes i verk 1. januar 2004.
Differensiert arbeidsgiveravgift er et av de
viktigste virkemidlene for å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret
i Distrikts-Norge. Det er derfor Regjeringens mål at hovedtrekkene
i den gjeldende ordningen opprettholdes også etter 2003.
Det er imidlertid usikkerhet knyttet til hvor store endringer ESA
vil kreve i det gjeldende regelverket. Det er derfor naturlig at
det arbeides parallelt med mulige alternativer til differensiert
arbeidsgiveravgift. Eventuelle alternative ordninger bør
være mest mulig treffsikre og kostnadseffektive. Dette
taler for at ordningene utformes mest mulig generelt og at de er
målrettet i forhold til bosetting og sysselsetting i distriktene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Kystpartiet, tar dette til orientering.
Komiteen betrakter differensiert
arbeidsgiveravgift som et rimelig treffsikkert regionalpolitisk
virkemiddel og støtter Regjeringens målsetting
om å opprettholde hovedtrekkene i den gjeldende ordningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet vil
i tillegg vise til den kompensasjon som ble innført for
kommuner som fikk økt arbeidsgiveravgift i forbindelse
med den omlegging av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift som
skjedde under regjeringen Bondevik I. Disse medlemmerviser til at det i Stortinget ble flertall for å bevilge
20 mill. kroner i år til kompensasjonene for kommunene
som fikk forhøyet arbeidsgiveravgift og forutsetter at
dette også følges opp i statsbudsjettet for 2003.
Disse medlemmerviser
til brev fra Nordland Fylkeskommune til samferdselskomiteen vedrørende oppstart
av tunnel Umbukta, som er besluttet bygget som en del av denne kompensasjonsordningen. Disse medlemmer konstaterer
av regjeringen Bondevik II ikke følger opp denne forpliktelsen
og ber om at denne forpliktelsen følges opp.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til at den differensierte
arbeidsgiveravgiften er et viktig, treffsikkert og ubyråkratisk
regionalpolitisk virkemiddel og at det er av avgjørende
betydning for distriktspolitikken. Disse medlemmer har merket
seg at man også fra Regjeringens side understreker dette
og imøteser på denne bakgrunn at ordningen blir
opprettholdt med de endringer som ble gjort i 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at eventuelle alternative ordninger ikke må være
selektive i den forstand at det gis støtte til enkeltbedrifter
og spesielle næringer utpekt av politikere og byråkrater.
Den beste form for distriktspolitikk vil etter disse medlemmers mening
være at bedriftene får beholde en større
del av sin egen verdiskapning.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser
til sitt forslag i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) om å øke
kompensasjonen til kommunene for økt arbeidsgiveravgift
med 30 mill. kroner.
Fra og med inntektsåret 2000 har alle
skattytere kunnet kreve fradrag for gaver til visse frivillige organisasjoner.
Det er en forutsetning at gaven minst utgjør 500 kroner
det året gaven gis. Fradraget kan, sammen med fradrag for
betalt fagforeningskontingent, ikke utgjøre mer enn 900
kroner. Fradragsretten omfatter bidrag til organisasjoner som ikke
har erverv til formål, og som driver nærmere bestemt
virksomhet.
I tilleggsproposisjonen ble det varslet at Regjeringen ville
komme tilbake til spørsmålet om endringer i reglene
om fradrag for gaver til visse frivillige organisasjoner i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett 2002. Regjeringen tar sikte på at
den maksimale beløpsgrensen for fradrag for gaver til frivillige
organisasjoner økes til 6 000 kroner med virkning fra og med
inntektsåret 2003. Samtidig vil Regjeringen også foreslå at
dette blir et eget fradrag, det vil si at samordningen med fradraget
for fagforeningskontingent opphører. Et endelig forslag
vil bli fremmet i forbindelse med statsbudsjettet for 2003. På svært
usikkert grunnlag anslås skattelettelsen isolert til i
størrelsesorden 100 mill. kroner påløpt
i 2003.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, tar dette til orientering. Flertallet viser
til den store innsats de frivillige organisasjonene bidrar med i
samfunnet, og at en økning i skattefradrag til frivillige
organisasjoner fra 900 til 6 000 kroner vil være et viktig
bidrag til det frivillige Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at fradragsordningen for fagforeningskontingent, kontingent
til landsomfattende yrkes- og næringsorganisasjoner og
gaver til frivillige organisasjoner ble foreslått hevet
fra 900 kroner til 1 800 kroner i regjeringen Stoltenbergs forslag
til statsbudsjett for 2002, men at regjeringen Bondevik II foreslo å beholde fradraget
på 900 kroner og fikk flertall for det.
Disse medlemmerviser
til at Regjeringen ikke gir noen begrunnelse for sitt forslag om å skille
mellom fradrag for gaver til frivillige organisasjoner og fagforeningskontingent
når den vil foreslå en slik kraftig økning
av fradraget fra 2003. Disse medlemmer viser til
at fradraget etter dagens regler er halvert og vil foreslå en økning
som også omfatter fradragsgrensen for fagforeningskontingent
i budsjettopplegget for 2003.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti registrerer
Regjeringens varsel om at de i statsbudsjettet for neste år
vil utvide den maksimale beløpsgrensen for fradrag for
gaver til frivillige organisasjoner til 6 000 kroner. Samordningen
med fradrag for fagforeningskontingent skal opphøre.
Disse medlemmer viser til at
dette vil bidra til økte inntekter for frivillige organisasjoner.
På den andre siden reiser dette prinsipielle problemstillinger som
krever nøye gjennomtenking. Dette er en type offentlig
finansiering av frivillige organisasjoner som vi ikke har hatt i
noe omfang i Norge. I tillegg til ordinær støtte
over budsjettet, vil organisasjonene med en slik ordning få indirekte
støtte gjennom skattefradrag til enkeltpersoner og bedrifter
som velger å støtte organisasjonene. Disse
medlemmer påpeker at det ikke lenger vil være
en politisk prioritering som avgjør nivået på den
offentlige støtten til de ulike organisasjonene. I stedet
er det de organisasjonene som har velviljen til de mest bemidlede
som vinner kampen også om de offentlige pengene.
Disse medlemmer understreker
at dette kan være en trussel mot det offentlige inntektsgrunnlaget. Med
det antydede nivået er ikke dette dramatisk, men nye typer
skattefradrag der alle utgifter til samfunnsnyttige formål
kan trekkes fra etter amerikansk mønster, kan på sikt
bety en alvorlig svekkelse av skattegrunnlaget. Ikke minst finner disse
medlemmer grunn til å advare mot at dette åpner
for helt nye former for skatteunndragelser for eksempel gjennom
etablering av stiftelser, eller lignende.
Disse medlemmer finner få grunner
til å skille mellom gaver til organisasjonene og fagforeningskontingenten. Disse
medlemmer ser dette som et utslag av at Regjeringen ikke ønsker å øke
fradraget for fagforeningskontingent. Det kan også sees
på som en klargjøring for å kutte dette
fradraget.
Disse medlemmer understreker
at Sosialistisk Venstreparti i andre sammenhenger jobber for økte midler
til organisasjonene direkte, sist materialisert gjennom endringen
av tippenøkkelen.
Disse medlemmer går
derfor i denne omgang mot forslaget om økt skattefradrag
for gaver til frivillige organisasjoner, men vil ta det opp til
grundigere vurdering når forslaget foreligger.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Kystpartiet har merket seg at det varsles et eget fradrag
i ligningen for gaver til frivillige organisasjoner, og at beløpsgrensen
for fradraget skal økes til 6 000 kroner med virkning fra
og med inntektsåret 2003. Disse medlemmer vil
vise at den varslede økning et stykke på vei imøtekommer
forslag framsatt av Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet
i Innst. S. nr. 70 (2001-2002) om en betydelig økning av fradragsberettiget
beløp.
Disse medlemmer ser det som positivt
at Regjeringen vil legge fram et forslag som bedrer økonomien for
de frivillige organisasjonene. Disse medlemmer anser
at viljen til å bidra med slike gaver er stor, men at den
vil vise seg å være langt større hos
mange flere om giverne kan gi direkte til lag og foreninger i eget
nærområde. Disse medlemmer mener
at det bør legges til rette for en slik ordning, og at
beløpsgrensen bør settes betydelig høyere
enn det som nå er angitt. Disse medlemmer anser
at virksomheten i de frivillige organisasjonene er av stor samfunnsnytte, og
at en skattelette for gaver til slike formål vil kunne ha
bedre effekt enn mange av de tilskuddsordninger vi har i dag. Disse
medlemmer vil vise til forslag i Dokument nr. 8:20 (2001-2002),
og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til grunn at ordningen med skattefritak for gaver til frivillige
organisasjoner omfatter alle allmennyttige og ikke-kommersielle organisasjoner,
og at også gaver som går direkte til et lokallag
skal gi rett til fradrag."
Disse medlemmer vil videre vise
til at de frivillige organisasjoner innen kultur og idrett gjennom
endringen av tippenøkkelen blir tilført betydelige
merinntekter, og at det aller meste av denne økning skal komme
lokale aktiviteter for barn og unge til gode.
Disse medlemmer viser merknader
om kompensasjon for tjenestemomsen i Innst. S. nr. 255 (2001-2002)
kap. 17.4.1 der disse medlemmer går inn for å innføre
0-sats i momssystemet for frivillige organisasjoner fra 1. januar
2003. Disse medlemmer mener at det foreslåtte
refusjonssystemet vil innebære et betydelig og kostbart
byråkrati for de svært mange små lag
og foreninger.
Norsk jordbruk står overfor store utfordringer
i årene som kommer, ikke minst som følge av WTO-prosessen og
utviklingen i EU. Støttenivået til norsk jordbruk
er generelt høyt, og det er behov for en helhetlig omstilling
og effektivisering i jordbruket. Som et ledd i denne prosessen vil
Regjeringen foreslå at det gis en skattelettelse på 200
mill. kroner på årsbasis til landbruket f.o.m.
inntektsåret 2003. Det er en forutsetning at skattelettelsen,
sammen med årets jordbruksoppgjør, bidrar til
omstilling og effektivisering av næringen. Skattelettelsen
tilsvarer om lag en samlet brutto inntektsøkning på 300
mill. kroner.
Regjeringen vil foreslå at skattelettelsen
gis ved å øke det særskilte inntektsfradraget
i næringsinntekten fra jord- og hagebruksvirksomhet ved
beregning av alminnelig inntekt. Fradraget ble innført
f.o.m. inntektsåret 2000 og utgjør i dag 36 000
kroner pr. driftsenhet (eiendom med felles næringsoppgave).
Fradraget på 36 000 kroner i næringsinntekt
fra jord- og hagebruk beholdes som i dag. I tillegg vil Regjeringen
foreslå at det gis et fradrag på 16 pst. av overskytende
næringsinntekt inntil det samlede fradraget maksimalt utgjør
55 000 kroner. Bønder med inntil 36 000 kroner i samlet
næringsinntekt fra jord- og hagebruk vil dermed ikke bli
påvirket av forslaget, mens de med næringsinntekt
utover 36 000 kroner isolert sett vil få inntil 5 320 kroner
i skattelette i forhold til gjeldende fradragsregler. For å oppnå maksimalt
fradrag må næringsinntekten fra jord- og hagebruk
minst utgjøre 154 750 kroner.
Endelig utforming av forslaget presenteres i
budsjettet for 2003 til høsten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Kystpartiet viser til inntektsfradraget
ved beskatning på 36 000 kroner som ble innført
fra og med inntektsåret 2000, jf. St.meld. nr. 19 (1999-2000)
og Innst. S. nr. 167 (1999-2000). Skattefradraget som den gang ble
innført mot Høyres og Fremskrittspartiets stemmer,
var et viktig produksjonsnøytralt virkemiddel for å kompensere
for reduserte målpriser. Prisreduksjonen ble gjennomført
som et engangstiltak basert på følgende tre hovedelementer: Reduksjon
i målprisene, en kompensasjonsordning i skattelikningen
og justeringer av tilskuddsordninger. Disse medlemmer vil
samtidig vise til at likebehandling av enkeltnæringer er
et viktig prinsipp i skattepolitikken.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen nå varsler nye særskilte skattefradrag
for landbruket i statsbudsjettet for 2003. Fradraget på 36
000 kroner pr. driftsenhet skal beholdes som i dag, men det skal
gis et ytterligere fradrag på 16 pst. av overskytende næringsinntekt
inntil det samlede fradraget maksimalt utgjør 55 000 kroner.
Maksimalt fradrag forutsetter dermed at næringsinntekten
fra jord- og hagebruk minst utgjør 154 750 kroner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at skattepolitikken er et viktig fordelingspolitisk virkemiddel.
Ved framleggelsen av statsbudsjettet bør derfor Regjeringen
gjøre rede for fordelingsvirkningene av ulike utforminger
av skattefradraget. I tillegg kan det oppstå påregnelige
produksjonstilpasninger i næringen når de marginale
skattesatsene endres. Disse medlemmer legger til
grunn at Regjeringen gir en grundig redegjørelse for slike forhold
når forslag til endelig utforming presenteres i budsjettet
for 2003.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
svært kritisk til de store statlige overføringene
som blir gitt til landbruket. Disse medlemmer er
også bekymret for den store merkostnaden som norske forbrukere
må betale for matvarer i forhold til det forbrukerne i
våre naboland betaler for tilsvarende produkter.
Disse medlemmer vil likevel slutte
seg til Regjeringens forslag om at det gis en skattelette på 200 mill.
kroner på årsbasis for landbruket f.o.m. inntektsåret
2003.
En slik støtte forutsetter imidlertid
at Statlige overføringer til landbruket blir redusert med
minst tilsvarende beløp.
Ved å gi skattelette istedenfor overføringer
vil dette premiere produktive bønder og dermed også stimulere til
omstilling og effektivisering av næringen.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti registrerer
forslaget frå Regjeringa om å auke jordbruksfrådraget,
ved å gi eit frådrag på 16 pst. av overskytande
næringsinntekt inntil det samla frådraget utgjer
maksimalt 55 000 kroner. Desse medlemene vil hevde
at dette er eit frådrag som i stor grad kjem gardbrukarar
med store inntekter til gode, altså dei største
bruka. Denne ordninga vil dermed medvirke til ei utvikling som desse
medlemene vil hevde ikkje heng saman med andre ambisjonar
til Stortinget, m.a. auka økologisering og auka matkvalitet,
verdiar som ofte er knytta til småskalalandbruk. Desse
medlemene viser vidare til merknader til jordbruksoppgjeret
2002 i St.prp. nr. 65 (2001-2002), om at eit småskalalandbruk av
eit visst omfang, er ein heilt naudsynt føresetnad for å oppfylle
hovudmålet til Regjeringa for den økonomiske politikken.
Dette gjeld særleg i næringssvake område,
som finnast over heile landet. Slik utviklinga har vore innan landbruket,
har ein nådd ein kritisk mengde bruk, noko som gjer at
det kan verte vanskeleg å nå hovudmåla
dersom ein ikkje stoppar utviklinga.
Desse medlemene vil elles peike
på at jordbruksfrådrag i seg sjølv kan
vere ein eigna måte å nå viktige politiske
mål for norsk landbruk. Desse medlemene vil
likevel gå imot den måten støtta vert fordelt
på.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Kystpartiet viser til at norsk jordbruk forutsettes å ta
medansvar for en rekke forhold knyttet til bosetting, kulturlandskap
og matvaresikkerhet. Jordbruket har over år slitt med bruksnedlegging
og lav lønnsomhet. Dersom man ikke bidrar til å styrke økonomien
i næringen vil deler av norsk matproduksjon og viktig tilknyttet
næringsutvikling i bygde-Norge stå i fare. Disse
medlemmer vil på den bakgrunn støtte forslag
om et økt skattefradrag for jordbruket på linje
med det andre primærnæringer har. Disse medlemmer vil
sterkt advare mot at det knyttes forutsetninger om strukturrasjonalisering
til et slikt skattefradrag og mener det er spørsmål
som hører hjemme i de årlige forhandlingene om
en jordbruksavtale. At slike forutsetninger skulle knyttes særskilt
til skatteregler for jordbruket anser disse medlemmer som en
forskjellsbehandling i forhold til andre næringsutøvere. Disse
medlemmer viser til at innretningen på skattefradraget
gjør det påkrevet med andre stimuleringstiltak
for mindre bruk og bruk med lav lønnsomhet hvor man ikke
når opp til den minsteinntekt fradraget forutsetter.
Disse medlemmer viser til at
det er behov for å gjennomgå også andre
skatteordninger knyttet til en modernisering av jordbruket hvor
nisjeproduksjon, tradisjonsmat og utnyttelse av utmarksressurser
står sentralt. Dette gjelder blant annet hva som regnes
inn som inntekt fra jordbruk, formuesskattereglene og reglene for
avskrivninger.
Ved kongelig resolusjon av 11. januar 2002 ble
det oppnevnt et offentlig utvalg for å vurdere forslag
til løsninger som medfører at merverdiavgiftsregelverket virker
mer nøytralt for kommunenes beslutninger. Utvalget leverte
22. mars 2002 en delrapport, hvor utvalget skisserte tre løsninger
som synes mest aktuelle og som utvalget vil vurdere videre og konkretisere nærmere
i sin endelige innstilling.
Den ene løsningen som utvalget vil
se nærmere på, innebærer at kommunene
gis utvidet fradragsrett for inngående merverdiavgift innenfor
merverdiavgiftssystemet.
Utvalget vil også vurdere nærmere
om det kan utformes egnede kompensasjonsordninger utenfor merverdiavgiftssystemet.
Som en tredje løsning vil utvalget
vurdere om hele eller deler av kommunenes virksomhet bør
komme innenfor merverdiavgiftssystemet og dermed få fradragsrett
for inngående merverdiavgift.
I mandatet er utvalget også bedt om å vurdere
regelverket for offentlig virksomhet som drives i fellesskap og
tjenesteomsetning mellom kommunene.
Utvalget ble også bedt om å vurdere
hvordan de løsninger som foreslås for kommunene
kan være egnet til å fjerne konkurransevridninger
innenfor statsforvaltningen.
Utvalget skal avlevere sin endelige innstilling
i løpet av 2002. Innstillingen vil sendes på offentlig
høring, og Regjeringen vil komme tilbake med eventuelle
forslag til endringer tidligst i forbindelse med budsjettet for 2004.
Det tas i den forbindelse sikte på å presentere løsninger
også for statsforvaltningen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Kystpartiet, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at de tre regjeringspartiene ved flere anledninger har gått
inn for en generell ordning for merverdiavgiftskompensasjon for
kommunene, senest i Sem-erklæringen. En slik ordning er
avgjørende for at kommunene skal komme i gang med arbeidet
med å konkurranseutsette deler av kommunenes virksomhet som
ikke kommer inn under dagens begrensede ordning. Disse medlemmer er
derfor overrasket over at ikke Regjeringen foreslår å gjøre
dagens ordning - med alle dens mangler - generell, i påvente
av en bedre ordning. At en slik generell ordning eventuelt først
vil bli foreslått i forbindelse med statsbudsjettet for
2004 finner disse medlemmer både skuffende
og uforståelig, tatt i betraktning regjeringspartienes
tidligere uttalelser om hvor viktig denne saken er for kommunene.
At saken - når den endelig kommer -
også skal omfatte løsninger for statsforvaltningen,
er etter disse medlemmers oppfatning viktig.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Kystpartiet vil vise til tidligere behandling av dette
spørsmålet, og vil fortsatt advare mot en omlegging
som kan føre til enklere adgang til å privatisere
hele eller deler av den offentlige produksjon av velferdstjenester. Disse
medlemmer er opptatt av likeverdige tjenestetilbud i hele
landet og for alle grupper i befolkningen, og av at de tilsatte
skal ha trygge og ryddige ansettlsesforhold.
For tjenesteområder innenfor alternativ
medisin er det behov for å se nærmere på avgrensingen
av merverdiavgiftsunntaket for helsetjenester, jf. omtale i Ot.prp. nr.
21 (2001-2002).
Arbeidet med å unnta flere alternative
behandlingsformer fra merverdiavgiftsplikt må imidlertid
ses i sammenheng med Regjeringens oppfølging av NOU 1998:21
Alternativ medisin (Aarbakke-utvalget). Ytterligere unntak fra merverdiavgiftsplikten
reiser flere problemstillinger som det er behov for å få vurdert
nærmere. Innenfor skolemedisinen stilles det krav både
til utdannelse og til utførelsen av tjenestene. I dag stilles
det ikke tilsvarende krav når det gjelder tjenester innenfor
alternativ medisin. Siden det er lagt fram en utredning av ulike
sider ved alternativ medisin, er det hensiktsmessig å avvente
en helsefaglig oppfølging av denne, før det fremmes
forslag om ytterligere merverdiavgiftsunntak på dette området.
Regjeringen varslet i Sem-erklæringen
at en stortingsmelding om alternativ medisin basert på Aarbakke-utvalgets
innstilling ville bli lagt fram. Det tas sikte på å legge
fram en slik melding til høsten. Regjeringen legger opp
til å fremme forslag om å unnta flere former for
alternativ medisin fra merverdiavgiftsplikten i budsjettet for 2003.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og
Kystpartiet, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet mener at gjennomføringen av momsreformen
skjedde på en lite heldig måte, og at flertallet
som støttet reformen burde tatt seg atskillig bedre tid.
Disse medlemmer mener at det
er denne forhastede gjennomføringen vi nå ser
resultatet av, med stadige endringer, nye unntak, og fortsatt mange
uavklarte grensedragninger, og at dette er problemstillinger som burde
vært avklart før reformen ble gjennomført.
Disse medlemmer mener at det
er riktig å se avgrensningene når det gjelder
alternativ medisin i sammenheng med oppfølgingen av Aarbakkeutvalget og
imøteser med spenning forslag til ytterligere unntak og
godt begrunnede avgrensninger i budsjettet for 2003.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet ved flere anledninger har påpekt den
uheldige og uklare grensedragningen i merverdiavgiftsreglene for
alternativ medisin. Dette medlem vil peke på at
Aarbakke-utvalget har nå ligget lenge til behandling i
departementet. Det må derfor kunne forventes at Regjeringen
klarer å presentere en melding så tidlig på høsten,
at en ny og bedre avgrensning for moms på alternativ medisin
kan gjøres gjeldende fra 1. januar 2003. En melding til
høsten, men bare noen få ytterligere unntak fra
merverdiavgiftsplikten og ikke noe helhetlig opplegg, er ingen heldig løsning,
slik dette medlem ser det.
I St.meld. nr. 29 (2000-2001) ble det trukket
opp nye retningslinjer for pengepolitikken. Nye retningslinjer for
pengepolitikken ble samtidig fastsatt i forskrift.
Et mål på årlig vekst
i konsumprisene nær 2,5 pst. over tid er om lag som gjennomsnittet
for prisstigningen i Norge i 1990-årene. Den europeiske
sentralbanken har definert et prisstigningsmål på under
2 pst. Samtidig har eksempelvis Storbritannia og Australia tilsvarende
mål for inflasjonen som Norge. USA har ikke et tallfestet
mål for inflasjonen, men den gjennomsnittlige prisstigningstakten
på 1990-tallet lå på rundt 3 pst.
Norges Bank legger vekt på å være
forutsigbare i utøvelsen av pengepolitikken, og har gjennom
inflasjonsrapport og media kommunisert hvordan banken vil gjennomføre
pengepolitikken.
Norges Bank reduserte styringsrenten én
gang i 2001, med 0,5 prosentpoeng den 12. desember, til 6,5 pst.
Bakgrunnen for rentenedsettelsen var bl.a. tegn til klart svakere
utvikling i internasjonal økonomi. Etter siste årsskifte
har faren for et kraftig internasjonalt tilbakeslag blitt redusert.
I Norge har risikobildet mht. inflasjonsanslagene, etter Norges
Banks vurdering, blitt mer balansert. Norges Bank holdt styringsrenten uendret
på 6,5 pst. på bankens siste rentemøte
den 10. april 2002. Banken uttrykte i den forbindelse at det med
uendret rente framover er like sannsynlig at inflasjonen på to års
sikt blir høyere enn 2,5 pst. som at den blir lavere, jf.
nærmere omtale i punkt 2.1 i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre tar dette
til etterretning.
Komiteens medlem fra Kystpartiet tar dette
til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, viser til retningslinjene for den økonomiske
politikken som har støtte fra et bredt flertall i Stortinget.
Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske kronens verdi, nasjonalt
og i forhold til våre handelspartnere, og samtidig understøtte
finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting. Flertallet viser
til at den operative gjennomføringen av pengepolitikken
skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst
i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 2002 opplyser at
Norges Bank på sitt rentemøte 10. april 2002 uttrykte
at det med uendret rente framover er like sannsynlig at inflasjonen
på to års sikt er høyere enn 2,5 pst.
som at den blir lavere. Disse medlemmer vil peke
på at dette er endret etter at regjeringen la fram sitt
forslag til revidering av statsbudsjettet. På sitt rentemøte
22. mai 2002 fant Norges Bank å fastholde en om lag dobbelt
så høy rente som det man har i nabolandene. Samtidig
ga sentralbanken uttrykk for at det nå er mer sannsynlig
at inflasjonen på to års sikt blir høyere
enn 2,5 pst. enn at den blir lavere. Disse medlemmer vil
peke på at dette innebærer fare for renteøkninger.
Disse medlemmer vil peke på at
det høye rentenivået faller sammen med at den
norske kronen har steget kraftig i verdi. Dette innebærer
en betydelig svekkelse av konkurranseevnen til norske bedrifter. Disse medlemmer viser
for øvrig til sine merknader under punkt 2.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
bemerke at rentenivået ikke ensidig blir bestemt av Norges
Bank. I vår åpne økonomi må vi
tilpasse oss den realrente som blir bestemt på det globale kapitalmarkedet,
av samspillet mellom sparing og investering. Norsk finanspolitikk
kan ikke påvirke den globale realrenten. Det norske nominelle
rentenivået er internasjonal realrente med et tillegg for
forventet inflasjon og risiko for forventet inflasjon. Norges Bank kan
styre nominell rente, gitt realrenten, ved å påvirke inflasjonsforventningene
gjennom tilførselen av penger fra sentralbanken. Trygghet
for at banken ikke vil inflatere økonomien, vil medføre
at nominelt rentenivå synker ned mot internasjonal realrente.
Disse medlemmer mener endringene
i retningslinjene for pengepolitikken gjør det aktuelt å gjennomføre
en gjennomgang av loven om Norges Bank, blant annet for å vurdere
om det er behov for endringer i sentralbankens stilling i forhold
til bl.a. regjering og storting, og har registrert at Regjeringen
har varslet en sak om dette.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti registrerer
at det har skjedd en omlegging av pengepolitikken. Endringene innebærer
sterkere fokus på inflasjon på bekostning av arbeidsløshet som
mål for den økonomiske politikken. I gitte situasjoner
er det en avveining mellom disse. Omleggingen medfører
etter disse medlemmers oppfatning en klarere definering
av sentralbanksjefens rolle som overdommer i den økonomiske
politikken. Dersom partene i arbeidslivet eller Stortinget opptrer
uansvarlig etter Norges Banks oppfatning, vil pengepolitikken brukes
til å stramme inn. Sjøl om et flertall på Stortinget
skulle ønske å føre en mer ekspansiv
politikk for eksempel for å redusere antall arbeidsløse,
kan vi med den foreslåtte ansvarsfordelingen oppleve at
dette motarbeides av Norges Bank gjennom høyere rente.
Disse medlemmer mener dette er
uheldig. Finanspolitikken kan i større grad rettes direkte
mot de sektorer i samfunnet der det er behov for inngrep, enten det
måtte være stimulering eller innstramming. Pengepolitikken
virker indirekte, og vilkårlig på ulike sektorer.
Fordelingspolitisk er pengepolitikken blind. Særlig er
unge mennesker i etableringsfasen sårbare.
Disse medlemmer er derfor uenig
i den omleggingen av pengepolitikken som har funnet sted, med påfølgende
forskyving av fokus i den økonomiske politikken i retning
av mindre presise virkemidler.
Imidlertid må også disse
medlemmer forholde seg til den pengepolitikken flertallet
har vedtatt. Det betyr at det blir enda viktigere enn før å føre
en finanspolitikk i tråd med temperaturen i økonomien.
Ellers vil vi lett få uønskede konsekvenser i
form av økt rente. Utgiftsøkninger og skattelettelser
må vurderes nøye.
I meldingen punkt 3.5.1.1 omtales bakgrunnen
for etableringen av Statens Petroleumsfond og hvordan midlene forvaltes.
Ved utgangen av 2001 utgjorde Petroleumsfondet 619,3
mrd. kroner. Avkastningen for totalfondet (inkl. Miljøfondet)
for 2001 var -2,5 pst. målt i utenlandsk valuta i samsvar
med valutasammensetningen til fondets referanseportefølje.
Denne måten å måle avkastningen på viser
utviklingen i fondets internasjonale kjøpekraft. Målt
i norske kroner var avkastningen på -5,3 pst. Forskjellen
mellom de to avkastningstallene skyldes at den norske kronen styrket
seg i verdi i forhold til fondets valutakurv i løpet av
perioden. Gjennomsnittlig årlig realavkastning, dvs. etter
fradrag for forvaltningskostnader og prisstigning, var i perioden 1998-2001
på 3,6 pst.
Det var særlig den svake utviklingen
i aksjemarkedene som gjorde at Petroleumsfondet i 2001 for første gang
fikk en negativ avkastning. Avkastningen av den ordinære
aksjeporteføljen (dvs. ekskl. Miljøfondet) var i
2001 på -14,6 pst. målt i referanseporteføljens
valutakurv. Obligasjonsporteføljen hadde en positiv avkastning
på 5,0 pst. i 2001 målt i valutakurven.
Fram til utgangen av 2001 hadde Miljøfondet
en avkastning på -18,9 pst. siden etableringen 31. januar 2001
målt i referanseporteføljens valutakurv. Fondet kan
investeres i selskaper som antas å ha liten negativ innflytelse
på miljøet samt i selskaper som oppfyller gitte
krav til miljørapportering og miljøstyringssystem. Miljøkravene
er basert på analyser fra det britiske konsulentselskapet
Ethical Investment Research Service (EIRIS). Avkastningen av Miljøfondet
var vel 2 prosentpoeng lavere enn avkastningen av en sammenliknbar
portefølje der ingen selskaper er tatt ut etter miljøkriterier.
Dette skyldes i hovedsak at sektorene teknologi, media og telekommunikasjon,
som har hatt en dårligere kursutvikling enn de tradisjonelle
sektorene i perioden, utgjør en større andel av
Miljøfondet.
Avkastningen av Petroleumsfondet avhenger i vesentlig
grad av de retningslinjer for forvaltningen som fastsettes av Finansdepartementet.
Norges Banks bidrag til avkastningen måles løpende
ved at resultatet av fondet sammenliknes med referanseporteføljen
som Finansdepartementet har definert. I 2001 var avkastningen av
Petroleumsfondets ordinære portefølje (ekskl.
Miljøfondet) 0,02 prosentpoeng høyere enn referanseporteføljens
avkastning. Over den siste fireårsperioden har
den gjennomsnittlige meravkastningen vært på 0,39
prosentpoeng. Transaksjons- og skattekostnader gjør at
meravkastningen til Norges Banks portefølje blir noe undervurdert
i forhold til referanseporteføljen, særlig i år
med store tilførsler til fondet som i 2001.
Forvaltningsavtalen mellom Finansdepartementet
og Norges Bank om Petroleumsfondet fastsetter prinsippene for den
godtgjøringen Norges Bank skal motta for forvaltningen
av Petroleumsfondet. Honoraret for 2001 ble fastsatt i desember
2000, og baserte seg på budsjetterte kostnader ved forvaltningen.
I tillegg ble Norges Bank i 2001 godtgjort for den del av honoraret til
eksterne forvaltere som fulgte av oppnådd meravkastning.
Norges Banks godtgjøring i 2001 var
på 0,101 pst. av den gjennomsnittlige verdien som i henhold
til referanseporteføljen kunne plasseres i aksjer, og 0,046
pst. av verdien som kunne plasseres i rentebærende instrumenter.
I tillegg fikk Norges Bank godtgjøring til å dekke
honorarer til eksterne forvaltere som følger av oppnådd
meravkastning. Totalt mottok Norges Bank 372 mill. kroner som godtgjøring
i 2001.
Godtgjøringsstrukturen til Norges Bank
er fra og med 2002 endret, jf. omtale i St.meld. nr. 1 (2001-2002)
Nasjonalbudsjettet 2002. Finansdepartementets godtgjøring
skal i henhold til de nye retningslinjene dekke de faktiske forvaltningskostnadene
inntil en øvre grense, som for 2002 er satt til 0,10 pst.
av fondets gjennomsnittlige markedsverdi. I tillegg til kostnadsdekningen
innenfor den øvre grensen godtgjøres Norges Bank
for den del av honoraret til eksterne forvaltere som følger
av oppnådd meravkastning. Den øvre grensen for
godtgjøring er satt på grunnlag av informasjon
om hva den type forvaltning Petroleumsfondet har, koster i pensjonsfond
av tilsvarende størrelse. Finansdepartementet benytter
det kanadiske selskapet Cost Effectiveness Measurement Inc. (CEM)
til å utarbeide analysene som ligger til grunn for kostnadssammenlikningene.
For å evaluere Norges Banks forvaltning
av Petroleumsfondet benytter Finansdepartementet konsulentselskapet
Bacon & Woodrow. Det utarbeides kvartalsvise rapporter
om forvaltningen av fondet. For 2001 er avkastningsmålingene
i disse rapportene i samsvar med avkastningsmålingen utført
av Norges Bank.
Petroleumsfondets kapital anslås i
denne meldingen å vokse til 776 mrd. kroner ved utgangen
av 2002. En har i dette anslaget lagt til grunn referanseporteføljens avkastning
i 1. kvartal 2002, samt en forutsetning om 4 pst. realavkastning
den resterende av året. Samlet netto overføringer
fra statskassen til Petroleumsfondet i løpet av året
er anslått til 143,8 mrd. kroner, jf. punkt 3.1 i meldingen.
Det vises for øvrig til punkt 2.2 i meldingen for en nærmere
omtale av forutsetninger om oljepris og statens netto kontantstrøm
fra petroleumsvirksomheten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kystpartiet, tar dette til orientering.
Komiteens medlem fra Kystpartiet mener at
man skal være kritisk til å plassere og investere
statsformuen utenriks mens det fremdeles er investeringsoppgaver
som skulle ha vært løst i vårt eget land,
og disse investeringene kan gjørest uten at det blir skapt for
stor etterspørsel i økonomien.
Dette medlem mener at inflasjons-momentet ikke
er det viktigste, da "oljefondet" etter planen skal føres
tilbake til den norske økonomien om 20 år. Dette
medlem mener at det på dette tidspunktet, fra om
lag 2020 og utetter, vil være større fare for
inflasjon enn om man investerer oljeformuen i infrastruktur og tilrettelegging
av næringsutvikling i dagens samfunn.
Dette medlem viser til forslagene
sine i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) om omprioriteringer i statsbudsjettet
for 2002, og til dette medlems satsninger innenfor
skolesektoren, helsesektoren og overfor politiet og domstolene. Dette
medlem vil også peke på at man via Oljefondet
kunne ha overtatt en del av både de offentlige og private
innlånene fra utlandet, og således redusert valutarisikoen
til mange kommuner – uten at dette har påvirket
inflasjonsnivået.
Formålet med retningslinjene og forvaltningen
av Petroleumsfondet er å plassere midlene slik at fondets internasjonale
kjøpekraft ivaretas best mulig. Petroleumsfondet har en
lang investeringshorisont. Valg av regionfordelingen for fondet
bør derfor baseres på vurderinger av fondets avkastning
og risiko på lang sikt.
Opprinnelig gjenspeilte valuta- og markedsfordelingen
på denne bakgrunn sammensetningen av norsk import. En fordeling
i tråd med importvektene vil redusere den risikoen som
er knyttet til at det finner sted endringer mellom de valutakursene
fondet er investert i.
I Nasjonalbudsjettet 1998 ble det imidlertid
også vist til hensyn som tilsier at en ikke utelukkende
bør legge importvekter til grunn for landfordelingen. Enkelte forhold
trekker i retning av at valutakursrisikoen knyttet til Norges import
blir mindre viktig når investeringshorisonten øker.
For det første er det rimelig å forutsette at
varer som handles internasjonalt, over tid vil ha omtrent samme
prisutvikling regnet i felles valuta. For det andre vil risikoen
knyttet til eventuelle avvik fra kjøpekraftsparitet begrenses
ved at importen kan vris mot de varene som har hatt den gunstigste
prisutviklingen. Dette innebærer at en i valg av valuta-
og markedsfordeling for Petroleumsfondet kan legge mindre vekt på importvekter.
Det er også viktig at Petroleumsfondets
valuta- og markedsfordeling gir en tilstrekkelig spredning av den risikoen
som skyldes at aksje- og obligasjonskurser endres. Dette kan gjøres
ved å spre investeringene på land hvor kursendringene
i liten grad samvarierer. Slik samvariasjon er ofte sterkere mellom
land i samme region enn mellom land i ulike regioner, noe som taler for å spre
investeringene på ulike regioner i større grad enn
det rene importvekter tilsier. Fondets lange investeringshorisont
innebærer i tillegg at en bør legge en viss vekt
på risiko knyttet til hendelser som naturkatastrofer, teknologiske
gjennombrudd, kriger og andre politiske begivenheter. Det er vanskelig å tallfeste sannsynligheter
for slike begivenheter, men det er likevel viktig å forholde
seg til at slike hendelser kan forekomme. Dette tilsier også at
en bør spre investeringene på ulike regioner.
Mesteparten av Norges nasjonalformue består
av realkapital og menneskelig kapital, men også olje- og gassressursene
i Nordsjøen og våre fordringer på utlandet
gjennom Petroleumsfondet er deler av vår nasjonalformue.
En bør se forvaltningen av de ulike delene av denne formuen
i sammenheng. I praksis kan det være vanskelig å gjøre
dette på en konsistent måte. En bør likevel
søke å forvalte Petroleumsfondet slik at avkastningen
til fondet ikke samvarierer sterkt med avkastningen til de andre
formueskomponentene. Siden de europeiske landene både ligger
geografisk nær oss og er lik oss i økonomisk struktur,
vil avkastningen på disse investeringene være
sterkt korrelert med avkastningen på andre deler av vår
nasjonalformue. Det kan tilsi at en større andel av Petroleumsfondet
bør plasseres utenfor Europa enn hva tilfellet ville være
med en fordeling basert på rene importvekter.
En landfordeling basert på rene importvekter
ville videre kunne innebære at fondet ville bli en for
dominerende aktør i små markeder som Norge importerer mye
fra, særlig i Europa (f.eks. Sverige og Danmark). Aksjeinvesteringene
i disse markedene ville kunne føre til at fondet ble sittende
med store eierandeler i enkeltbedrifter, noe som ville være
i strid med intensjonen om at fondet skal være en finansiell
investor. En annen ulempe med å ha store markedsandeler
er at markedskursene kan påvirkes dersom en skal kjøpe eller
selge betydelige beløp.
På denne bakgrunn ble i 1998 fondets
fordeling mellom Europa, Amerika og Asia fastsatt som en kombinasjon
mellom importvekter og globale BNP-vekter. I forhold til rene importvekter,
fikk Europa en lavere vekt, mens Amerika og Asia ble vektet opp.
I forskriften for forvaltningen av Petroleumsfondet ble regionvektene
fastsatt som 40-60 pst. i Europa, 30-50 pst. i Amerika og 10-30
pst. i Asia. Referanseporteføljens regionvekter ble samtidig
fastsatt til midtpunktene i intervallene, dvs. til hhv. 50 pst.
for Europa, 30 pst. for Amerika og 20 pst. for Asia.
Innen de enkelte regionene ble aksjeporteføljen
fordelt mellom land etter størrelsen på aksjemarkedene
i landene, mens obligasjonsporteføljen ble fordelt etter størrelsen
på landenes økonomier (BNP-vekter). Grunnen til
at ikke landfordelingen også på obligasjonssiden
fulgte størrelsen på obligasjonsmarkedene, var
at en ville unngå at fondet automatisk skulle få en økende eksponering
mot land med en økende statsgjeld. Når en har
inkludert ikkestatsgaranterte obligasjoner i fondets referanseportefølje,
veier dette hensynet mindre. Landvektene for obligasjoner bestemmes
derfor nå på bakgrunn av obligasjonenes markedskapitaliseringsvekter.
Disse regionvektene for Petroleumsfondet innebar
at Petroleumsfondet fikk en høy eksponering mot enkeltutstedere,
og særlig mot japanske statsobligasjoner. Det skyldes bl.a.
at Japan utgjør nær hele Asia-regionen. Retningslinjer
for kredittrisiko i Petroleumsfondet baserer seg på vurderinger
fra kredittvurderingsselskapene Moody’s og Standard & Poor’s.
Disse selskapene har nedgradert kredittvurderingen av japansk statsgjeld flere
ganger den senere tiden. Japanske statsobligasjoner vurderes imidlertid
fortsatt å ha høy kredittverdighet.
Finansdepartementet bestemte i brev til Norges
Bank av 9. januar 2002 å redusere vekten til Asia i fondets referanseportefølje
for obligasjonsinvesteringene fra 20 til 10 pst., mens vekten til
Amerika og Europa ble justert opp til henholdsvis 35 pst. og 55
pst. Disse justeringene ble foretatt innenfor forskriften.
Etter denne justeringen av vektene og etter
at innfasingen av ikkestatsgaranterte obligasjoner er fullført, vil
den amerikanske stat være den største enkeltutsteder
med en andel på i overkant av 13 pst. Deretter følger
den tyske, franske, italienske og japanske stat, hver med rundt
seks-syv pst.
Finansdepartementet varslet i brevet av 9. januar 2002
til Norges Bank at en tar sikte på å ha en bred gjennomgang
av regionvektene for Petroleumsfondet i Revidert nasjonalbudsjett
2002. I brevet het det videre at en i denne gjennomgangen vil vurdere
om en bør supplere retningslinjene for kredittrisiko ved
for eksempel å sette grenser for eksponering mot enkeltutstedere.
I en drøfting av regionvektene på bred basis må en
også legge stor vekt på hensynet til fondets markedsrisiko,
dvs. valutakursrisiko og risiko for endringer i aksje- og obligasjonskurser.
Finansdepartementet ba Norges Bank om innspill til dette arbeidet.
I brev til Finansdepartementet av 10. april
2002 har Norges Bank vurdert regionvektene for Petroleumsfondet.
Norges Bank gir i dette brevet uttrykk for at
obligasjonsporteføljens referanseportefølje har
en hensiktsmessig regionfordeling etter den justeringen som ble foretatt
i januar i år. Denne regionfordelingen synes å gi
en god diversifikasjon av både markedsrisiko og kredittrisiko.
I lys av den kraftige veksten i fondet bør det imidlertid
etableres retningslinjer for kredittrisiko som hindrer at eksponeringen
mot enkeltutstedere blir for stor.
For aksjer peker Norges Bank på at
størrelsen til fondet gjør at det kan være
grunner for å legge større vekt på markedsverdivektene
ved fastsettelsen av regionvektene. Norges Bank foreslår
at vekten i referanseporteføljen for aksjer på 50
pst. for Europa bør videreføres. Norges Bank foreslår
videre at man ikke lenger har faste regionvekter mellom Asia og
Amerika, men at fordelingen følger markedsverdivektene
i disse regionene samlet.
Ved siden av aktivasammensetningen for Petroleumsfondet,
er spørsmålet om regionfordeling blant de mest
sentrale, strategiske investeringsretningslinjene fondet har. Norges
Bank foreslår forholdsvis betydelige endringer i regionfordelingen
for Petroleumsfondet. Norges Banks analyse danner et godt grunnlag
for departementets vurderinger av spørsmålet.
Problemstillingen er imidlertid omfattende, og departementet ønsker å bruke
mer tid for å vurdere spørsmålet. Finansdepartementet
vil komme tilbake til dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kystpartiet, tar dette til orientering.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til
sin merknad under kapittel 6.1.1. Dette medlem mener
Oljefondet ikke skal investere i utlandet før alle samfunnsnyttige
investeringer innenlands er gjort. Utover dette tar dette
medlem punktet om regionvekter for Oljefondet i St.meld.
nr. 2 (2001-2002) til orientering.
Det ble i fjor etablert en uttrekksmekanisme
for Petroleumsfondet, slik at Finansdepartementet kan utelukke investeringsmuligheter
fra fondet hvis slike investeringer kan innebære et brudd
på Norges folkerettslige forpliktelser. Norges folkerettslige
forpliktelser følger blant annet av konvensjoner Norge
er part i. Det ble opprettet et råd som etter anmodning
fra Finansdepartementet skal vurdere om fondets plasseringsmuligheter
i finansielle instrumenter kan innebære brudd på disse
forpliktelsene.
Rådet har vurdert om investeringer
i selskapet Singapore Technologies Engineering, som kan være
involvert i produksjon av antipersonell landminer, kan innebære
et brudd på Norges folkerettslige forpliktelser. Rådet
mener at dette kan være tilfelle. Finansdepartementet har
på denne bakgrunn utelukket dette selskapet fra fondets
investeringsunivers. Finansdepartementet vil undersøke
om Petroleumsfondet kan ha eierandeler også i andre selskaper
som produserer antipersonell landminer. Bestemmelsene i konvensjonene om
kjemiske og biologiske våpen kan tilsi at også eventuelle
investeringer i slike virksomheter vil kunne innebære brudd
på folkeretten. Så langt det er mulig vil det
bli lagt opp til å undersøke systematisk om Petroleumsfondet
er investert i selskaper som produserer slike våpen.
Rådet har også fått
i oppdrag å vurdere om investeringer i regi av Petroleumsfondet
kan innebære brudd på våre folkerettslige
forpliktelser når det gjelder menneskerettigheter. Brev
av 22. mars 2002 fra rådet er vedlagt meldingen. Rådet
mener investeringer av Petroleumsfondet i utenlandske bedrifter
i utgangspunktet ikke vil utgjøre et brudd på forpliktelsene
etter menneskerettighetskonvensjoner.
Rådet konkluderer med at investeringer
av Petroleumsfondet i utenlandske bedrifter i utgangspunktet ikke
vil utgjøre brudd på forpliktelsene etter menneskerettighetskonvensjoner.
Enkelte konvensjoner inneholder særskilte regler om aktivitetsplikt
i internasjonalt samarbeid for å fremme konvensjonens formål. Rådet
skriver at det finnes få holdepunkter for å anta
at investeringer i utenlandske selskaper som medvirker til konvensjonsstridige
formål vil kunne komme til å bli klassifisert
som brudd på aktivitetsplikten. Imidlertid kan det ikke
utelukkes at f.eks. internasjonale overvåkningsorganer
i særlige tilfeller vil kunne komme til en slik konklusjon.
Regjeringen vil følge opp dette. Finansdepartementet vil
så langt det er mulig undersøke systematisk om
det finnes selskaper i Petrolumsfondet med virksomhet som er i strid
med de menneskerettighetskonvensjonene folkerettsrådet
har påpekt som pålegger statene en særskilt
aktivitetsplikt. Selskaper som eventuelt vil bli identifisert, vil
bli behandlet innenfor de etablerte prosedyrene for uttrekksmekanismen.
Finansdepartementet vil vurdere hvert enkelt selskap, bl.a. basert
på en vurdering fra det folkerettslige rådet for
Petroleumsfondet.
Uttrekksmekanismen er juridisk forankret i folkeretten.
Stortingsrepresentant Øystein Djupedal foreslo i brev av
12. april 2002 til statsministeren å endre forskriften
for forvaltning av Statens petroleumsfond slik at Finansdepartementet
også kan endre fondets investeringsmuligheter ved å utelukke
selskaper med virksomhet som "kan være i strid med offisiell
norsk utenrikspolitikk". Stortingsrepresentant Djupedal viste spesielt
til selskaper som produserer klasebomber i denne sammenhengen. Regjeringen
støtter aktivt internasjonalt arbeid som kan lede fram
til et forbud mot klasebomber i tråd med Stortingets vedtak.
Utenriksministeren gjorde 4. mars 2002 rede for status for dette arbeidet
for Stortinget.
Det er ingen internasjonal konvensjon om klasebomber.
Stortingsrepresentant Djupedals forslag innebærer således
at en beveger seg bort fra den juridiske forankringen for uttrekksmekanismen.
Det å knytte uttrekksmekanismen til norsk utenrikspolitikk
ville ikke gi en klar avgrensing og være svært
vanskelig å praktisere. Innføring av slike retningslinjer
har blitt drøftet og avvist flere ganger i Stortinget.
Det er da blant annet blitt lagt vekt på:
– Fondet
plasseres i land og selskaper Norge har omfattende samhandel med,
og er underlagt de generelle retningslinjene utenrikspolitikken
legger for økonomisk samkvem med omverdenen. På samme
måte som statens øvrige økonomiske samkvem
med andre land, bygger Petroleumsfondets investeringer på at
selskaper forholder seg til hjemlandets lover og regler.
– Statens petroleumsfond er et
finanspolitisk styringsredskap for å synliggjøre
bruken av petroleumsinntektene og å sette til side en stor
del av de løpende inntektene for å dekke framtidige
utgifter. Siktemålet med fondets plasseringer er å oppnå høy avkastning
med moderat risiko. En bør være varsom med å anvende
Statens petroleumsfond som et aktivt virkemiddel til å fremme
andre mål enn å sikre statens og fellesskapets
finansielle sparing.
– Staten er en betydelig eier
i norsk næringsliv, enten direkte eller gjennom bl.a. Folketrygdfondet.
Det bør være konsistens i praktiseringen av etiske
retningslinjer på alle statens områder. Det bør
således være like standarder for statens eierskap
innenlands og utenlands gjennom Petroleumsfondet. Dersom det gjaldt
andre retningslinjer for Petroleumsfondet, ville en kunne oppleve
at staten kjøper varer og tjenester fra selskap som ville
være utestengt fra Petroleumsfondets portefølje,
eller at norske selskaper med statlig eierandel ville være involvert
med selskaper som Petroleumsfondet ikke kunne investere i.
– Det ville være vanskelig å finne
en egnet avgrensning for hvilke aktiviteter som eventuelt skulle omfattes
av regler som på forhånd begrenser fondets investeringsmuligheter.
Selv om en velger ett eller flere kriterier, vil det likevel kunne
trekkes fram kritikkverdige forhold om enkeltbedrifter. Videre ville
det være vanskelig å komme fram til kriterier
som er objektive og behandler alle selskaper likt. Virksomheter
i ulike deler av næringslivet er sterkt innvevd i hverandre.
Regjeringen mener på denne bakgrunn
at man må være varsom med å etablere
regler om å utelukke selskaper fra Petroleumsfondet løsrevet
fra folkeretten. Slike retningslinjer vil være svært
vanskelig å praktisere. Det vil ikke være mulig å finne
klart avgrensede og objektive kriterier, og eventuelle beslutninger
ville i stor grad måtte baseres på skjønn.
Slike regler ville videre lett medføre inkonsistens i forhold
til annen statlig virksomhet. Uansett hva slags kriterier man skulle
velge, vil det kunne trekkes fram kritikkverdige forhold som angår
enkeltbedrifter i fondets portefølje. Regjeringen vil på dette
grunnlag holde fast på at uttrekksmekanismen for Petroleumsfondet
skal være forankret i våre folkerettslige forpliktelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til
at regjeringen Stoltenberg etablerte en såkalt uttrekksmekanisme
for Petroleumsfondet, slik at fondet nå pålegges å trekke
seg ut av selskaper som for eksempel produserer antipersonell-landminer. Disse
medlemmer mener det er svært positivt at denne
ordningen ble etablert i fjor, slik at det nå undersøkes
systematisk om Petroleumsfondet er investert i selskaper som produserer
kjemiske og biologiske våpen, eller virksomheter som bryter
menneskerettighetskonvensjoner. Disse medlemmer legger
til grunn at Finansdepartementet i slike tilfeller straks iverksetter
tiltak for å trekke Petroleumsfondet ut av slike investeringer. Disse
medlemmer mener at dette arbeidet må intensiveres.
Disse medlemmer viser til at
etableringen av uttrekksmekanismen på bakgrunn av redegjørelsen
i Revidert nasjonalbudsjett 2002 framstår som nødvendig
og vellykket. Disse medlemmer legger til grunn at
erfaringene nå danner et godt grunnlag for videre arbeid
på dette området, og mener Regjeringen bør
igangsette utredning om hvordan ytterligere sikkerhetsmekanismer
mot klart uheldige investeringer kan opprettes.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er etablert
en uttrekksmekanisme for Petroleumsfondet, og at Regjeringen vil
undersøke systematisk om det finnes selskaper i fondet
med virksomhet som bryter med Norges folkerettslige forpliktelser,
og utelukke disse. Disse medlemmer slutter seg til
dette. Disse medlemmer vil videre be Petroleumsfondets
folkerettsråd foreta en løpende vurdering av om
de etiske retningslinjene for Petroleumsfondet kan utvikles
ytterligere.
Disse medlemmer tar for øvrig
Regjeringens redegjørelse til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet viser til at Petroleumsfondet
stadig blir utsatt for kritikk på grunn av måten
investeringene foretas. Blant annet fremkommer det beskyldninger om
at det investeres i selskaper som er involvert i produksjon av landminer,
slavearbeid osv. Etter disse medlemmers oppfatning
må Regjeringen forsikre Stortinget om at Petroleumsfondets
investeringer ikke kommer i konflikt med Norges folkerettslige forpliktelser.
Stortinget og Regjeringen har uttrykt skepsis til å innføre
etiske retningslinjer for fondet. Disse medlemmer vil
vise til "Rapport nr. 1/2 - Verdiløse penger?-
Oljefondet – veien mot etiske retningslinjer" som er utarbeidet
av Framtiden i våre henders forskningsinstitutt.
Uten at disse medlemmer har tatt stilling til innholdet
i denne rapporten, mener disse medlemmer at Regjeringen
bør foreta en ny vurdering av problemstillingen blant annet
gjennom å vurdere denne rapporten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har
merket seg Regjeringens konklusjoner på bakgrunn av Petroleumsfondets
folkerettslige råd. Spesielt har disse medlemmer merket seg
at Regjeringen mener at man må være varsom med å etablere
regler om å utelukke selskaper fra Petroleumsfondet løsrevet
fra folkeretten. Argumentet er at slike retningslinjer vil være
vanskelig å praktisere; det vil ikke være mulig å finne
klart avgrensede og objektive kriterier, og eventuelle beslutninger
ville i stor grad måtte baseres på skjønn.
Uansett hva slags kriterier man skulle velge, vil det kunne trekkes
fram kritikkverdige forhold som angår enkeltbedrifter i
fondets portefølje. Disse medlemmer har
merket seg at Regjeringen derfor ønsker uttrekksmekanismen
for Petroleumsfondet forankret i våre folkerettslige forpliktelser.
Disse medlemmer har også merket
seg den siste tids avsløringer av hva fondet er investert
i, og de kommentarer disse avsløringene har avfødt
i offentligheten. Etter disse medlemmers mening er
det meget problematisk når det dokumenteres at Norge investerer sitt
overskudd på statsbudsjettet i bedrifter med en historie
som i flere tilfelle er i strid med målene for offisiell
norsk utenrikspolitikk. Et eksempel på dette er investeringene
i General Dynamics. Denne bedriften produserer komponenter til klasebomber,
en våpentype Norge arbeider for å forby internasjonalt.
Blant annet med bakgrunn i dette eksempelet mener disse medlemmer at å begrense
uttrekksmekanismen til våre folkerettslige forpliktelser
vil være for snevert.
Disse medlemmer har merket seg
at Petroleumsfondets folkerettslige råd systematisk skal
gjennomgå fondets investeringer for å se om det
finnes selskaper med virksomhet som er i strid med de menneskerettighetskonvensjonene
rådet har påpekt, noe som pålegger statene
en særskilt aktivitetsplikt. Disse medlemmer synes
dette er positivt. Disse medlemmer ønsker
imidlertid at denne gjennomgangen også skal inkludere søk
etter, og ekskludering av, bedrifter etter et bredere sett av kriterier,
først og fremst i forhold til menneskerettigheter, arbeidsrettigheter
og miljøødeleggende virksomhet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre, fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen nedsette
et utvalg som skal ha som mandat å fremme forslag om et
sett av etiske retningslinjer for petroleumsfondet og legge frem
sak våren 2004. Utvalget skal bestå av personer med
folkerettslig kompetanse, i tillegg til kunnskap om etiske investeringer,
samt faglig kompetanse innen miljø- og menneskerettsområdet."
I meldingen punkt 3.5.2 omtales bakgrunnen for organiseringen
av Folketrygdfondet.
Folketrygdfondet kan i henhold til retningslinjene plassere
sine midler i aksjer mv., obligasjoner og sertifikater, som kontolån
til statskassen og som bankinnskudd. Aksjeplasseringer kan utgjøre
inntil 20 pst. av fondets samlede kapital, og inntil fem pst. av
rammen for aksjeplasseringer kan gjøres på børser
i Danmark, Finland og Sverige.
Folketrygdfondets kapital utgjorde 133,7 mrd.
kroner målt til markedsverdi ved utgangen av 2001. Av dette
utgjorde plasseringer i egenkapitalinstrumenter 24 mrd. kroner,
som tilsvarer 18,5 pst. av markedsverdien av de samlede plasseringene.
I overkant av 60 pst. av fondets verdipapirportefølje er
plassert i stats- og statsgaranterte instrumenter, og av dette utgjør
kontolån til staten det meste.
Folketrygdfondet oppnådde en avkastningsrate
på 4,1 pst. i 2001. Avkastningen for fondets egenkapitalplasseringer
var på -9,6 pst., mens renteplasseringene hadde en avkastning
på 6,7 pst. Over de siste fire årene har fondet
hatt en gjennomsnittlig årlig, nominell avkastning på totalkapitalen
på 4,7 pst. Det vil bli gitt en nærmere omtale
av resultatene for Folketrygdfondet i Kredittmeldinga 2001 som legges
fram til høsten.
For 2002 har Finansdepartementet fastsatt en øvre ramme
på 1,5 mrd. kroner for Folketrygdfondets samlede beholdningsøkning
av private og kommunale obligasjoner og sertifikater (uten statsgaranti),
bankinnskudd og aksjer mv. Øvrig plasseringsøkning
skal skje i stats- og statsgaranterte papirer eller som kontolån
til statskassen.
I forbindelse med refinansieringen av Kværner
ASA høsten 2001 ble det satt som betingelse for å få tilført ny
egenkapital at selskapets eksisterende gjeld ble restrukturert.
Dette innebar at Kværners eksisterende gjeld på om
lag 8,6 mrd. kroner ble delt i et ordinært lån
på ca. 4,1 mrd. kroner og et ansvarlig lån på ca.
4,5 mrd. kroner. Begge lånene er i ettertid blitt børsnotert. Deler
av Folketrygdfondets lån til Kværner ble i denne forbindelse
omgjort til et ansvarlig lån pålydende ca. 390
mill. kroner. Folketrygdfondets reglement gir ikke eksplisitt anledning
til å investere i ansvarlige lån. På denne
bakgrunn ba Folketrygdfondet i brev av 2. januar 2002 om en midlertidig
dispensasjon fra nevnte reglement. Folketrygdfondets reglement vedtas
av Stortinget, og Finansdepartementet har ikke myndighet til å gi
slik midlertidig dispensasjon. Finansdepartementet har på denne
bakgrunn fremmet forslag om at § 9 i reglementet for Folketrygdfondet
endres slik at Kongen gis myndighet til å dispensere fra
reglementets § 5 i særlige tilfeller, jf. St.prp.
nr. 52 (2001-2002).
Hvis forslaget til endring av reglementet får
tilslutning i Stortinget, tas det sikte på å gi
Folketrygdfondet midlertidig dispensasjon til å beholde
det ansvarlige lånet til Kværner. Folketrygdfondet
får ikke en utvidet plasseringsadgang med den foreslåtte
endringen i reglementet, men Kongen gis mulighet for å dispensere
i særlige tilfeller. Omstendighetene rundt den aktuelle
saken gjorde at fondet ba om en dispensasjon etter at det ansvarlige
lånet var gitt. Folketrygdfondet skrev i brevet av 2. januar
2002 at dersom obligasjonseierne ikke aksepterte den foreslåtte
refinansieringspakken, ville selskapet melde oppbud. Det framstod derfor
som lite aktuelt for fondet å gå i mot forslaget. Finansdepartementet
er innforstått med dette. Det forutsettes imidlertid at
dette var et unntakstilfelle. Dersom det senere skulle oppstå behov
for dispensasjon fra reglementet, legger departementet til grunn
at Folketrygdfondet ber om dette på forhånd. Finansdepartementet
vil behandle eventuelle forespørsler fra sak til sak.
Folketrygdfondet skal ut fra retningslinjer
fastsatt av Stortinget opptre som en finansiell investor, og investere
på bakgrunn av forventet avkastning og risiko. Ved behandlingen
av St.prp. nr. 61 (1999-2000) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger
på statsbudsjettet 2000 vedtok Stortinget følgende
tilføyelse til § 5 første ledd i reglementet
for Folketrygdfondet:
"Styret skal påse at det er etablert et
betryggende risikostyringssystem for fondets forvaltning."
Reglementet for Folketrygdfondet angir at øvre grense
for eierandel i enkeltselskaper er 15 pst. av selskapskapitalen.
Reglementet inneholder ikke eksplisitte krav til øvre grense
for fondets samlede engasjement i enkeltselskaper der også obligasjoner
er medregnet. Det kan være vanskelig å definere
en slik øvre grense for samlet eksponering i enkeltselskaper, ettersom
det er vanskelig å veie sammen ulike plasseringstyper på en
enkel måte. I omtalen av risikostyringssystemet for fondet
er det i budsjettdokumenter bl.a. blitt pekt på behov for å etablere
referanseporteføljer for fondets plasseringer og risikorammer
for avvik fra referanseporteføljene. Finansdepartementet legger
til grunn at også retningslinjer om kredittrisiko og diversifisering
omfattes av den generelle bestemmelsen i reglementet om at det er
etablert et betryggende risikostyringssystem for fondets forvaltning. Finansdepartementet
har tatt dette opp med fondet. Folketrygdfondet er i ferd med å revidere
interne retningslinjer på området, og vil komme
tilbake til Finans-departementet om dette senere.
Folketrygdfondet har i brev til Finansdepartementet av
17. januar 2002 bedt om utvidet plasseringsadgang på enkelte
områder. Fondet ber om at adgangen til å investere
i Danmark, Finland og Sverige utvides til å kunne utgjøre
inntil 5 pst. av fondets samlede kapital. Fondet kan i dag plassere
inntil 1 pst. av samlet kapital i aksjer i disse landene. Folketrygdfondet
ber i denne sammenhengen også om at øvre grense
for eierandel i enkeltselskaper utvides fra 0,5 til 5 pst. av selskapskapitalen
i disse landene. Fondet ber videre om å få adgang
til å plassere i unoterte norske selskaper innenfor en
ramme på 2,5 pst. av fondets kapital.
I behandlingen av Folketrygdfondets brev er
det behov for mer informasjon fra fondet på enkelte punkter.
Finansdepartementet er i dialog med fondet om dette. Departementet
vil komme tilbake til Stortinget med en vurdering av de problemstillinger
som Folketrygdfondet tar opp.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke viktigheten av at Folketrygdfondet nettopp skal foreta
sikre investeringer og spre risiko, at styret på forretningsmessig
og selvstendig grunnlag skal avgjøre hvilke investeringer
som skal foretas, og at Folketrygdfondet ikke skal brukes til redningsoperasjoner,
men tvert imot der de ser det som formålstjenlig å investere
for å få en størst mulig avkastning.
Disse medlemmer viser til budsjettavtalen
som er inngått mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet,
og viser samtidig til Innst. S. nr. 255 (2001-2002) i kapittel 20
hvor flertallet går inn for å utvide Folketrygdfondets
plasseringsadgang i Norden fra 5 til 20 pst. samt at Regjeringen
bes komme tilbake med spørsmålet om å utvide
den øvre grense for eierandeler i enkeltselskaper.
Komiteen viser til at finanskomiteen
i Innst. S. nr. 173 (2001-2002) gikk inn for å gi Kongen
slik dispensasjonshjemmel som foreslått i St.prp. nr. 52
(2001-2002), og at dette ble vedtatt av Stortinget 4. juni 2002.
Arbeidsstyrken er vår viktigste ressurs.
En høy framtidig verdiskaping krever at yrkesdeltakelsen
er høy, at arbeidstakerne er godt kvalifiserte og at arbeidsmarkedet
fungerer effektivt. Sysselsettingspolitikken skal bidra til at disse
målene nås.
Betydningen av en stor og velkvalifisert arbeidsstyrke
illustreres ved at verdien av vår menneskelige kapital
er anslått til å være rundt 13 ganger
høyere enn petroleumsformuen. Det betyr at en varig reduksjon
av arbeidsstyrken med 7 pst., for eksempel gjennom lavere avgangsalder
eller kortere arbeidstid, vil redusere vår framtidige verdiskaping
like mye som om hele petroleumsformuen ble borte.
Det er i denne sammenheng urovekkende at det
siden begynnelsen av 1990-tallet har funnet sted en sterk økning
i avgangen fra arbeidsmarkedet i form av tidligpensjonering og uføretrygding,
samt at sykefraværet har vokst kraftig. Selv om antallet
uførepensjonister har vist en noe lavere vekst de siste årene,
har antallet personer på andre trygdeordninger (attføring
og rehabilitering) økt sterkt.
For å redusere sykefraværet
og tidligavgangen fra arbeidsmarkedet til bl.a. uføretrygd
inngikk regjeringen Stoltenberg i begynnelsen av oktober 2001 en
4-årig intensjonsavtale med partene i arbeidslivet om et mer
inkluderende arbeidsliv, jf. omtale i St.prp. nr. 1. Tillegg nr.
4 (2001-2002).
Målsettingen med avtalen er å redusere
sykefraværet og tidligavgangen fra arbeidsmarkedet og få flere
personer med redusert funksjonsevne tilbake i arbeid. Regjeringen
mener at det er viktig å få flere uføre
og yrkeshemmede tilbake til arbeidsstyrken samtidig som tilstrømmingen
av nye tilfeller inn i uførepensjonsordningen må reduseres.
Myndighetene har i samarbeid med partene i arbeidslivet iverksatt
en rekke tiltak, bl.a. en planlagt informasjonskampanje, for å bidra
til at målene i avtalen nås.
Sykefraværet har imidlertid fortsatt å øke
siden avtalen ble undertegnet. I 4. kvartal 2001 var sykefraværet ifølge
SSBs sykefraværsstatistikk 6,5 pst. høyere enn
i 4. kvartal 2000. Det trygdefinansierte sykefraværet anslås
i denne meldingen å øke med 3 pst. fra 2001 til 2002.
Dette tilsvarer om lag 3 000 årsverk. Regjeringen vil følge
utviklingen på dette området nøye. Avtalen
skal evalueres etter 2. kvartal 2003. Dersom målene for
redusert fravær ikke nås, vil en måtte
vurdere innstramminger i regelverket for sykepenger.
I tråd med intensjonsavtalen har Regjeringen
intensivert arbeidet med å reaktivisere uføre
samtidig som en har skjerpet kravet til attføring før
uførepensjon kan innvilges. Dette har bidratt til at antallet
yrkeshemmede registrert i Aetat har økt med om lag 20 pst.
de to siste årene. For å møte den økte
tilstrømmingen og tilby målrettede tiltak ble
bevilgningen til spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede
på kapittel 1592 økt med 250 mill. kroner, svarende
til om lag 1 750 tiltaksplasser, i budsjettet for 2002 sammenliknet med
2001-budsjettet. Så langt i 2002 ligger imidlertid Aetat
noe under måltallet i forhold til å trappe opp
tiltaksplassene for yrkeshemmede. For å bidra til bedre måloppnåelse
og mer effektiv ressursbruk tar Aetat sikte på å øke
sine kjøp av eksterne tjenester innenfor gjeldende bevilgning
og regelverk. Aetat kjøper i dag nær alle tiltaksplasser
fra eksterne leverandører. Etaten vil i større
grad også kjøpe tjenester som for eksempel avklaring/veiledning,
motivering og jobbsøkingsaktiviteter fra eksterne leverandører.
For å redusere antallet yrkeshemmede
som venter på avklaring i forhold til attføringstiltak,
foreslår Regjeringen å sette i verk en forsøksordning
i andre halvår hvor Aetat mottar et fast beløp
pr. avklaring utover budsjettert ramme, jf. omtale i St.prp. nr.
63 (2001-2002). Forslaget har sammenheng med at ventetiden for yrkeshemmede,
før de får plass på tiltak, har økt gjennom
1. halvår. Det foreslås at forsøket finansieres over
kapittel 1592 Spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede.
Regelverket for attføringsytelser ble
fra årsskiftet endret for bl.a. å understreke
at ytelsene til yrkesrettet attføring er korttidsytelser,
og at målet for attføringen er å få mottakerne
av ytelsen tilbake til arbeidslivet. Samtidig var det behov for
et enklere regelverk som er lettere å forstå for
den enkelte stønadsmottaker. Sammen med innføringen
av nytt saksbehandlingssystem i Aetat har innføringen
av nytt regelverk og nye rutiner knyttet til dette regelverket i
en overgangsfase bidratt til betydelig merarbeid i etaten knyttet
til yrkesrettet attføring. Dette har bidratt til forsinkede
utbetalinger av attføringsytelser. For å yte bedre
og raskere service til Aetats brukere er det foreslått å styrke bevilgningen
til Aetat med 15 mill. kroner i inneværende år
mot en tilsvarende inndekning under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene.
Dette innebærer at disse tiltakene reduseres med om lag
150 plasser på årsbasis.
En stor andel av de registrerte yrkeshemmede
i Aetat vil motta ytelser under folketrygdens bevilgning til yrkesrettet
attføring. Hittil i år har tilstrømmingen
av attføringspengemottakere vært større
enn forventet. Bevilgningen til yrkesrettet attføring foreslås økt
med 200 mill. kroner.
For å få flere yrkeshemmede
og langtidsledige i jobb settes det i gang forsøk med konkurranse
om arbeidsformidling av personer som krever ekstra tilrettelegging
og oppfølging i arbeidsmarkedet i første halvår 2002.
Forsøket innebærer blant annet at en tar i bruk flere
typer tiltak og tiltakstilbydere.
Målrettet formidlingsbistand er sentrale
oppgaver for arbeidsmarkedsetaten. Til tross for lav arbeidsledighet
og mangel på arbeidskraft i flere sektorer har enkelte
grupper vansker med å få fotfeste i arbeidsmarkedet.
De ordinære arbeidsmarkedstiltakene settes derfor i første
rekke inn overfor ungdom, innvandrere og langtidsledige som har
behov for kvalifisering og arbeidstrening for å komme i
ordinært arbeid. Vedtatt budsjett gir rom for 8 200 plasser
under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene som gjennomsnitt
for inneværende år. Den forventede utviklingen
på arbeidsmarkedet, med om lag uendret ledighet og en vekst
i sysselsettingen om lag på nivå med veksten i arbeidsstyrken,
tilsier at en holder fast ved bevilgningen til ordinære
arbeidsmarkedstiltak.
I Ot.prp. nr. 70 (2001-2002) foreslo Regjeringen endringer
i sysselsettingslovens bestemmelser om organisering av Aetat. De
foreslåtte endringene, som bl.a. består i delegasjon
av større myndighet til arbeidsdirektøren i organisatoriske
spørsmål, innebærer at Aetat får
større frihet til å organisere seg på en effektiv
og hensiktsmessig måte. Dette vil kunne gi rom for overføring
av ressurser fra administrasjon til brukerrettede oppgaver.
For å stimulere tilbudet av arbeidskraft
er det foretatt forenklinger i utlendingslovgivningen som gjør
det lettere å rekruttere faglært arbeidskraft
fra land utenfor EØS-området til Norge. Regelverksendringene
trådte i kraft 1. januar 2002. Endringene omfatter blant
annet innføring av jobbsøkervisum for personer
med dokumentert fagutdannelse, lettelser i adgangen til å fremme
søknad om arbeidstillatelse fra riket og forenkling i reglene
om foreløpig arbeidstillatelse. Det er i tillegg innført
en kvote på 5 000 personer som kan få spesialistarbeidstillatelse
uten en særskilt arbeids-markedsmessig vurdering
for inneværende år. I 1. kvartal 2002 fikk 359
personer arbeidstillatelse under denne ordningen.
For å bidra til et mer fleksibelt arbeidsmarked
har Arbeids- og administrasjonsdepartementet, i tråd med Sem-erklæringen,
sendt ut på høring et forslag om endring av arbeidsmiljølovens
bestemmelser om overtid og stillingsvernet for toppledere med etterlønnskontrakter.
I høringsbrevet foreslås det å oppheve
dagens rammer for tillatt overtid for én uke og fire sammenhengende
uker. Disse reglene foreslås avløst av en generell regel
om gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid (inkludert overtid) på 48
timer regnet over en periode på 4 måneder. Etter
avtale med tillitsvalgt kan perioden for gjennomsnittsberegning
av ukentlig arbeidstid forlenges til ett år. Det foreslås
videre å innføre adgang til å inngå avtale
med den enkelt arbeidstaker om overtid på inntil 400 timer
pr. kalenderår. På samme måte som i dag
vil imidlertid arbeidsgiver ikke kunne pålegge over tid utover
200 timer. I tråd med dette forslaget blir dagens adgang
til å inngå avtale med tillitsvalgte om utvidet overtid,
dvs. fra 200 til 300 timer, samt Arbeidstilsynets adgang til å gi
dispensasjon for overtid opptil 400 timer, overflødige.
Forslaget vil kunne bidra til økt fleksibilitet samtidig
som det øker innflytelsen for arbeidstakerne over egen
arbeidstid.
Regjeringen foreslår i høringsbrevet
at toppledere med etterlønnsavtaler unntas stillingsvernsreglene
i arbeidsmiljøloven. Bakgrunnen er tendensen i retning av
at toppledere som ikke er fornøyd med sine avtaler, har
brukt stillingsvernsreglene og risikoen for å føre bedriften
inn i langvarige og kostbare prosesser som pressmiddel overfor selskapets
styre for å forhandle fram økt kompensasjon. Etter
Regjerings syn vil en opphevelse av stillingsvernet kunne bidra
til å demme opp for denne utviklingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre tar Regjeringens omtale
til orientering. Disse medlemmer ser med bekymring
på den sterke økningen i avgangen fra arbeidsmarkedet
i form av tidlig pensjonering, uføretrygding, og vekst
i sykefraværet de siste årene. Disse medlemmer ser
særlig alvorlig på utviklingen i sykefraværet.
Den 4-årige avtalen om tiltak for å få ned
sykefraværet som ble inngått mellom Regjeringen
og partene i arbeidslivet i begynnelsen av oktober 2001, har så langt
ikke gitt ønsket effekt. Disse medlemmer vil
påpeke at avtalen har virket i kort tid, og vil avvente
resultatene. Disse medlemmer understreker viktigheten
av tiltakene Regjeringen har satt i verk for å få flere
yrkeshemmedei arbeid.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen har sendt på høring et forslag om
endring av arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtid. Disse
medlemmer mener en slik lovendring vil innebære
viktige skritt i retning av forenkling og modernisering av regelverket
i arbeidslivet. Disse medlemmer viser til at formålet
med endringsforslagene er å oppnå økt fleksibilitet
og å gjøre det lettere for bedrifter å konkurrere
om oppdrag som medfører arbeidstopper. I tillegg vil det
frigjøres ressurser i Arbeidstilsynet som kan brukes til
grove brudd på arbeidsmiljøbestemmelser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at arbeidskraft er vår viktigste ressurs. Den framtidige
verdiskapingen og mulighetene for å ut-vikle
velferdstilbudet er avhengig av tilgang på arbeidskraft,
og at den enkelte får utnytte sine ressurser og kunnskaper
best mulig. Disse medlemmer er derfor bekymret for
tegnene på at arbeidsmarkedet utvikler seg i retning av
at det bare er plass til arbeidstakere som kan yte fullt ut. Disse
medlemmer mener at det er viktig å ha et arbeidsliv
som inkluderer alle, også arbeidstakere som av ulike grunner
har begrenset yteevne.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen Stoltenberg i 2001 inngikk en 4-årig intensjonsavtale
med partene i arbeidslivet om et inkluderende arbeidsliv. Målene
for avtalen er å redusere sykefraværet, få flere med
redusert funksjonsevne ut i arbeid og øke den gjennomsnittlige
avgangsalderen fra arbeidslivet.
Disse medlemmer mener at selv
om sykefraværet fortsatt øker, er det alt for
tidlig å konkludere med at avtalen ikke virker etter hensikten. Disse
medlemmer vil peke på at de virkemidlene som skal bidra
til at avtalen gir resultater først er på plass
1. juli 2002. Fram til mai i år er det bare om lag fem
prosent av alle arbeidstakere som arbeider i virksomheter som har
inngått samarbeidsavtale om redusert sykefravær.
Disse medlemmer viser til at
det i 2001 bare var i underkant av 15 pst. av dem som fikk innvilget
uførepensjon som i treårsperioden før
innvilgingen hadde fått tilbud om attføring. Disse
medlemmer mener at alle som står i fare for å falle
ut av arbeidsmarkedet av helsemessige årsaker, bør
få tilbud om yrkesrettet attføring før
de eventuelt blir innvilget uførepensjon. Disse
medlemmer viser til at det er flere tusen som i dag står
i kø for yrkesrettet attføring, og at Aetat er
en flaskehals. Disse medlemmer har derfor foreslått å styrke
Aetat med ytterligere 45 mill. kroner i 2002.
Disse medlemmer synes at det
er viktig å opprettholde nivået på de
ordinære arbeidsmarkedstiltakene for å kvalifisere
arbeidsledige for ledige stillinger i arbeidsmarkedet. Disse
medlemmer går derfor imot Regjeringens forslag
om å redusere de ordinære arbeidsmarkedstiltakene
med 150 plasser. Disse medlemmer mener dessuten at
den midlertidige ordrenedgangen i offshore leverandørindustrien
tilsier at det er behov for 500 nye plasser, halvparten ordinære
arbeidsmarkedstiltak og halvparten innenfor bedriftsintern opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at en vellykket sysselsettingspolitikk må ha fokus på å legge
forholdene til rette for eksisterende næringsvirksomhet,
samt å gi gode muligheter for vekst og nyskaping. Dette
innebærer at næringslivet må få rammevilkår
som styrker konkurranseevnen i forhold til utenlandske konkurrenter. Målrettede
reduksjoner av skatter og avgifter er viktig i denne sammenheng,
det samme er satsing på en mer effektiv infrastruktur.
Gjennom satsing på utdanning legger vi grunnlaget for at
fremtidens arbeidskraft vil være attraktiv og kompetent.
Det er også nødvendig å øke
innsatsen innen forskning slik at Norge kommer opp på den
gjennomsnittlige FOU-innsatsen i OECD-området. Videre må det
gjennomføres en forenkling i lover, forskrifter og regler
for å gi større fleksibilitet i nærings-
og arbeidsliv.
Disse medlemmer vil vise til
at den største utfordringen i fremtiden i forhold til arbeidsmarkedet er å sikre
tilstrekkelig arbeidskraft til så vel offentlig som privat
sektor. Disse medlemmer har med bekymring merket
seg veksten i sykefraværet. Det må derfor settes
i verk en rekke tiltak for å bedre tilgangen på arbeidskraft
hvor de følgende tiltak vil ha positiv virkning:
– Det må bli
lettere å stå i arbeid utover den formelle pensjonsalderen.
Skatte- og pensjonssystemet må gjøre det lønnsomt å arbeide
lenger. Det må bli lettere å kombinere pensjon
og deltidsarbeid.
– Ordningen med kjøp
av helsetjenester til sykmeldte utvides til nye diagnoser og behandlingsformer,
slik at flere bringes raskere tilbake i arbeid. Behandling eller
helseforsikring betalt av arbeidsgiver, bør ikke utløse
skatteplikt for arbeidstaker og arbeidsgiver.
– Aetat må også bli
en kvalifiseringsetat, som skal få mennesker med problemer
ut i arbeidslivet.
– Koordineringen med trygdekontor
og sosialkontor må bedres.
– Ordningen med lønnstilskudd
for personer med nedsatt arbeidsevne styrkes, slik at det blir lettere å ansette
disse.
– Det må bli lettere å kombinere
arbeid og trygd. Uførepensjonen må reduseres gradvis
i takt med arbeidsinntekten. Uføretrygdede med restarbeidsevne
bør vurderes jevnlig.
– De skattemessige incentivene
til å arbeide bør forsterkes.
– Konkurranseutsetting og avbyråkratisering
kan frigjøre arbeidskraft i offentlig sektor.
Disse medlemmer mener at også følgende
tiltak vil ha positiv virkning:
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti vil
hevde at Revidert nasjonalbudsjett ikkje inneheld nokon satsing
på å få fleire tilbake i arbeid. Inkluderande
arbeidsliv er så langt kun for festtaler. Det er ein monaleg
jobb å gjere blant arbeidstakarane og arbeidsgivarane for å få dette
til. Desse medlemene vil òg understreke
at staten har eit særskilt ansvar for arbeidstilhøva
i offentleg sektor. Med dei knappe kommunerammene Regjeringa legg
opp til, opplever dei tilsette eit arbeidsmiljø så stressande
at stadig fleire vert sjuke av å jobbe.
Desse medlemene vil vise til
at Regjeringa sine forslag til kutt i budsjettet til Aetat, i realiteten
hindrar ledige i å komme i arbeid. Auken på 15
mill. kroner er ikkje nok til å sikre eit forsvarleg nivå på service
og hjelp. Ifølgje statistikkavdelinga ved Arbeidsdirektoratet,
har talet på personar som mottok attføringspengar
og som gikk passive på venting/utgreiing, auka med
1 900 personar i 2001. Tala frå dei fyrste månadane
i 2002 viser at utviklinga held fram. Å ha folk gåande
på passive ytingar er sløsing med personlege ressursar,
og i tillegg svært dårleg samfunnsøkonomi.
Desse medlemene vil peike på at
det ved utgangen av mars 2002 var registrert 70 700 personar heilt utan
arbeid. Samanlikna med same månad i fjor, har talet auka
med 8 900. Personar i ordinære arbeidsmark-nadstiltak har
i same periode minka med 3000. Å kutte i tiltak når
det blir fleire ledige, fører til at færre vert kvalifisert
til arbeidslivet.
Desse medlemene vil understreke
at føresetnaden for å lukkast betre med attføring,
er at Aetat gir kvar enkelt person individuelt tilpassa tiltak med utgangspunkt
i kunnskap både om attføring og om særtrekka
til den enkelte. Aetat manglar kapasitet og er tappa for kompetanse,
og kan med dei rammer dei har i dag ikkje fylle si rolle. Aetat
må sikrast eit finansieringssystem som kan sikre uynskte
vridingar i høve aktivitet, prioriteringar mellom brukarane
og arbeidskapasitet hos dei tilsette. Vidare må det opnast
for meir individuelt tilpassa opplegg når det gjeld lengre
attføringsløp, og systemet må ha mekanismer
som kan utløyse fleire tiltaksmidlar dersom trongen, ventetid
og tal på ledige aukar.
Desse medlemene viser til eige
forslag om auka arbeidsinnvandring i Dokument nr. 8:18 (1999-2000), forslag
frå stortingsrepresentantane Karin Andersen og Harald Hove,
om å be Regjeringa greie ut ei ordning med ein fastsett
kvote for arbeidsinnvandring kvart år. Forslaget opnar
for at personar busett utanfor EØS-området kan
søkje om arbeidsløyve i Noreg gjennom kvoteordning. Desse
medlemene er opptekne av at auka arbeidsinnvandring ikkje
skal gå ut over dei 70 700 arbeidssøkjande her
i landet. Innsatsen for dei ledige i alle kategoriar må styrkjast,
og Aetat rustast opp administrativt, slik at ledige og yrkeshemma
får den hjelp dei har krav på, og kjem i arbeid. Desse medlemene føreset
at det må sikrast at arbeidsinnvandrarar skal ha dei same
rettar i arbeidslivet som andre arbeidstakarar.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke
på at vi har mangel på arbeidskraft mange steder og
i mange yrker. Mangelen medvirker til kostbare lønnsoppgjør,
tapt konkurranseevne og på sikt tap av arbeidsplasser i
konkurranseutsatte næringer. Samtidig har vi flere hundre
tusen årsverk blant helt ledige, deltidsarbeidende, funksjonshemmede,
innvandrere og seniorer over 50 år og andre som ikke slipper
til i arbeidslivet - jf. Senterpartiets merknad i Budsjett-innst.
S. I (2001-2002) side 37. Dette medlem vil ta konsekvensen
av at arbeidskraft er samfunnets viktigste ressurs, og øke
innsatsen fra samfunnets side for at arbeidslivet skal ta inn arbeidskraft
fra denne reserven framfor å bruke ressurser på å importere
arbeidskraft fra land der lønnsnivået er mye lavere
enn hos oss. Erfaringene så langt tyder på at
det er et beskjedent tilskudd av stabil arbeidskraft som kan oppnås
ved å åpne for arbeidsinnvandring.
Dette medlem har stor tro på at
flere på deltid vil øke sin yrkesdeltagelse om
endringer i skattepolitikken i større grad favoriserer
de med låge inntekter. Forskning viser at høgtlønnede
i mindre grad øker sin yrkesdeltagelse om nettolønna øker. Dette
medlem mener at årets skattelettelser har helt
feil innretning for å bedre situasjonen på arbeidsmarkedet.
Dette medlem mener vi har mye å vinne
ved forebyggende arbeid som hindrer at så mange blir sykemeldt
og arbeidsuføre. Dette handler bl.a. om å legge
til rette for mer fysisk aktivitet og sunnere kosthold, og dette
medlem imøteser den melding som Regjeringen har
varslet om disse tema. Senterpartiet vil legge fram et privat forslag
om økt fysisk aktivitet i skolen.
Dette medlem mener det vil være
feilslått å prøve å presse sykefraværet
nedover ved å skremme med karensdager eller andre reduksjoner
i sykelønn. Det må være bedre å ta
utgangspunkt i at økende sykefravær er et uttrykk
for at arbeidslivet er tøft nok, og at det mange steder
har vært innsparinger, effektivisering og modernisering
som i sum har blitt for krevende for noen. Dette medlem mener
dette nå kan være hovedårsaken til at
Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv ikke har gitt
den forventede effekt.
Dette medlem mener det bør
gis mer støtte til virksomheter som tar inn funksjonshemmede
og andre som krever særlig tilrettelegging. I denne sammenheng er
Aetat og Trygdeetaten viktige aktører. Dette medlem er
opptatt av at disse etatene har tilstrekkelige ressurser - ikke
minst personellmessig - til å gi effektiv hjelp til arbeidssøkere
og til virksomheter. Situasjonen i den senere tid har ikke vært
slik, og dette medlem mener at de siste års åpning
for privat formidling og utleie har gjort situasjonen verre for de
svake gruppene i arbeidslivet og for Aetat. Dette medlem kan
ikke se at en ytterligere begrensning av Aetats arbeidsfelt ved å konkurranseutsette
formidling av personer som krever ekstra tilrettelegging, vil bidra til
den forbedring av Aetat som er nødvendig. Dette medlem vil
foreslå økte bevilgninger til Aetats bemanning
og til arbeidsmarkedstiltak, herunder midler til 500 plasser til
kvalifisering for de som forventes permittert fra offshoreindustrien.
Dette medlem vil vise til Senterpartiets
forslag om at arbeidsgiveravgiften reduseres for alle over 55 år -
jf. Innst. S. nr. 108 (2001-2002). Dette medlem har
merket seg at Handels- og servicenæringenes hovedorganisasjon
(HSH) nå har gått ut med støtte til dette
forslaget. Beregninger fra ECON viser at med samme effektive pensjonsalder
som for 20 år siden, kunne samfunnet hatt en ekstra verdiskaping
på 13 mrd. kroner i året. Samtidig vet vi at antallet
i aldersgruppen 55 til 67 år vil øke fra 300 000
i dag til 400 000 om 10 år.
Dette medlem vil gå mot
Regjeringens forslag om å begrense bedriftenes fordel av
reduksjonen i arbeidsgiveravgift for personer over 62 år
som er en del av Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv.
Dette medlem vil peke på det
store tap av arbeidskraft som skjer ved at sykemeldte må vente
på behandling og operasjon. Ved budsjettbehandlingen for
2002 ble dette tap anslått til 7 300 årsverk av Sosial-
og helsedepartementet. Dette medlem vil foreslå å bevilge
i alt 1 280 mill. kroner til helseforetakene, opptreningsinstitusjonene
og til trygdekontorenes kjøp av operasjoner for å få bort
venting ut over 4 uker.
Dette medlem vil peke på at
det ligger store gevinster i å flytte arbeid dit det er
ledig arbeidskraft og der det ofte er ledig plass i skole, barnehage
og boligfelt. Dagens sterke sentralisering gjør samfunnet
mye dyrere i drift, og er sterkt medvirkende til økende
press i økonomien og høgt rentenivå.
Senterpartiet mener at økte bevilgninger til lån
og tilskudd for å få flere attraktive arbeidsplasser
i distrikts-Norge, vil gi stor samfunnsøkonomisk gevinst.
Vi vil også bevilge en samferdselsmilliard for å lette
situasjonen for folk og bedrifter i de områdene der det
meste av vareproduksjonen foregår. Dette medlem vil
minne om at vi fortsatt har betydelig ledig kapasitet både
når det gjelder folk og maskiner i anleggssektoren, og
at arbeid til disse vil spare samfunnet for store ledighetskostnader samtidig
som all transport vil gå lettere og sikrere.
Dette medlem vil vise til at
det økte kostnadsnivået i Norge fører
til at en del norske bedrifter flytter produksjonen til lågkost-land.
Et mottrekk mot dette er å sette bedriftene i stand til å modernisere
produksjonen her heime. Dette medlem mener de store reduksjonen
som ble foretatt i bevilgningene til FoU-tiltak og til Statens nærings-
og distriktsutviklingsfond (SND) reduserer mulighetene for å hjelpe
næringslivet med den nyskaping og modernisering som hele
tida må skje for å vinne i en skarp internasjonal
konkurranse.
Dette medlem mener det er feil
av Regjeringen å legge fram forslag til å endre
Arbeidsmiljølovens bestemmelser om overtid og stillingsvern
før alle forslag fra Arbeidslivsutvalget kan behandles
under ett.
Dette medlem vil minne om de
store likestillingspolitiske utfordringer som fortsatt gjenstår.
Kvinner tjener fortsatt bare 60 pst. av menn i gjennomsnitt, bl.a.
fordi det som benevnes typiske kvinneyrker er lågt lønnet,
fordi få kvinner oppnår å bli ledere,
og fordi kvinner arbeider så mye deltid. Årsakene
til denne urettferdighet og tiltak mot den er etter dette medlems oppfatning
for lite diskutert i Stortinget. Senterpartiet har i et privat forslag
pekt på at ekstra pensjonsutgifter ved å tilsette
kvinner kan være en medvirkende årsak. Spørsmålet
om å lovfeste kjønnsnøytrale pensjonspremier
vil bli drøftet til høsten. Dette medlem mener
det er viktig å fjerne de grunnleggende urettferdigheter
i arbeidslivet som her er nevnt, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen nedsette
et utvalg for å utrede tiltak for reell likestilling av
kvinner og menn i arbeidslivet."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Kystpartiet mener det trengs økt fokus på tiltak
som bidrar til å lette presset på arbeidsmarkedet og økonomien
ved å gjøre retten til arbeid til en realitet for
alle, og ved å redusere avgangen fra arbeidsstokken pga.
sykdom, uførhet, utstøting, utflagging og sentralisering. Disse
medlemmer vil fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en sak for Stortinget om de samfunnsøkonomiske gevinster
av tiltak som bidrar til at våre arbeidskraftreserver blir utnyttet
bedre enn i dag innafor de grenser som settes av dagens lovverk."
Komiteens medlem fra Kystpartiet vil understreke
den store betydningen full sysselsetting har både for den
offentlige økonomien og for den enkelte. Det å kunne
klare seg på egen inntekt gjør at den enkelte
får en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer
også behovet for støtte fra det offentlige. Dette
medlem vil peke på at man selv i dagens "stramme"
arbeidsmarknad har mange som faller utenfor, ofte på grunn
av stressende og høyt arbeidstempo og arbeidsmarkedets
manglende evne til å benytte seg av personer med noe redusert
arbeidskapasitet.
Dette medlem vil peke på at
man internasjonalt har sett tendenser til økonomiske nedgangstider
etter 11. september-attentatet, selv om mange mener at den påvirkningen
på den globale økonomien vil reduseres i tiden
fremover. Dette medlem viser til at Norge med sine
store inntekter fra olje, gass, fisk og vannkraft har helt spesielle
forutsetninger for å håndtere en situasjon med
fallende etterspørsel og økende arbeidsløshet.
Det største problemet er at det politiske flertall i Norge
og Samarbeidsregjeringen i særdeleshet ser ut til å sette
Norges gunstige posisjon på spill ved å tillate salg
av norske nøkkelbedrifter og naturressurser til utlandet.
På denne måten risikerer vi å miste kontrollen med
og det økonomiske utbyttet av disse ressursene, med de
alvorlige følger det kan få for norsk økonomi og
sysselsetning i årene som kommer.
Dette medlem viser til framleggene
sine i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) og Innst. O. nr. 80 (2001-2002).
En sterk, konkurranseutsatt sektor er en nødvendig forutsetning
for å få til god vekst og en langsiktig balansert
utvikling i norsk økonomi. Det inntektspolitiske samarbeidet
sikter mot å skape forståelse for at kostnadsveksten
i Norge ikke bør komme ut av kurs i forhold til våre
handelspartnere slik at arbeidsvilkårene for konkurranseutsatt
sektor blir sterkt svekket. Dersom forskjellen i kostnadsnivå mellom
Norge og våre konkurrentland blir for stor, vil dette over
tid svekke mulighetene til å holde høy sysselsetting
og lav ledighet. Gjennomføring av de enkelte inntektsoppgjørene
er imidlertid partenes ansvar.
Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene
har anslått den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra
2000 til 2001 for alle grupper under ett til 4,8 pst., svarende
til 4,6 pst. når det særskilte oppgjøret
i skoleverket holdes utenom. I tillegg kommer virkningen av utvidet
ferie slik at timelønnskostnadene i industrien økte
med 5,5 pst. i 2001. Til sammenlikning er lønnskostnadsveksten
hos våre handelspartnere i fjor anslått til 3,8
pst.
Årets inntektsoppgjør gjennomføres
forbundsvis i LO/NHO-området. Hovedvekten av tariffområdene innen
LO/NHO-området hadde forhandlet ferdig ved utgangen
av april. En del av oppgjørene gikk til mekling, bl.a.
for verkstedoverenskomsten og bygg- og anleggssektoren, før
partene kom til enighet. Forhandlingsresultatet i verkstedoverenskomsten
og bygg- og anleggssektoren ble godkjent i uravstemning 30. april 2002.
I hotell og restaurantområdet endte forhandlingene med
streik. I andre oppgjør i LO/NHO-området kom
en fram til avtaler gjennom forhandlinger uten bruk av mekling.
Området handel og kontor har kommet fram til anbefalte
forhandlingsresultater både med HSH og Samfo. I bank- og
forsikringsvirksomhet foreligger det også et anbefalt forhandlingsresultat.
I offentlig sektor kom partene til enighet i
det statlige tariffområdet, mens oppgjøret i det
kommunale tariffområdet gikk til mekling etter at alle
organisasjonene, unntatt Akademikerne, brøt forhandlingene.
Akademikerne inngikk en ny tariffavtale med KS som innebærer
at all lønnsfastsettelse skal foregå lokalt. I
staten ble en betydelig andel av den økonomiske rammen
satt av til lokale forhandlinger, samtidig som det generelle tillegget
i stor grad ble gitt som et prosentvis tillegg. I NAVO-området,
der sykehusene inngår for første gang, er forhandlingene
ennå ikke avsluttet.
I meldingen anslås årslønnsveksten
fra 2001 til 2002 til om lag 5 pst. når de særskilte
tilleggene for lærerne holdes utenom. Avtalen med lærerne
bidrar isolert sett til å øke årslønnsveksten
for lønnstakere i alt med om lag 1/4 prosentpoeng
fordelt på årene 2002 og 2003. Dette har imidlertid
sin motpost bl.a. i at lærerne skal øke den ukentlige
undervisningstiden. Avtalen vil dermed ikke påføre
kommunene merkostnader. Anslaget for årslønnsveksten
for industriarbeidere i LO/NHO-oppgjøret er om
lag 5 pst. Den kraftige styrkingen av kronen siden mai 2000 trekker
i retning av at de lokale tilleggene kan bli noe lavere enn i de
siste årene. I byggfagene og i transportsektoren ser lønnsveksten
ut til å bli noe sterkere enn i industrien. I andre sektorer som
IT, telekommunikasjon og luftfart er inntjeningen svak, noe som
vil kunne legge en demper på lønnsveksten.
Lønnskostnadsveksten i industrien har
siden 1997 vært høyere i Norge enn hos våre
handelspartnere. Ser en femårsperioden 1997-2001 under
ett, har timelønnskostnadene økt med 2,2 prosentpoeng
mer pr. år i norsk industri enn hos våre handelspartnere.
Fra 1997 til 2000 svekket kronen seg med i gjennomsnitt nesten 1 pst.
pr. år slik at tapet av kostnadsmessig konkurranseevne
ikke ble like stort som forskjell i lønnsvekst skulle tilsi.
Siden sommeren 2000 har imidlertid kronen styrket seg med om lag
10 pst., og svekkelsen av konkurranseevnen er dermed blitt synliggjort.
Som i de fleste andre industriland har industrisysselsettingen i Norge
falt markert gjennom de siste tiårene. Med de forutsetningene
for lønnsvekst og valutakurs som er lagt til grunn i denne
meldingen vil lønnskostnadene for arbeidere i norsk industri
i år kunne ligge 28 pst. over våre handelspartnere.
Tall for enkelte EU-land tyder likevel på at forskjellen
i lønnskostnader mellom Norge og handelspartnerne ville
vært vesentlig mindre dersom funksjonærer også hadde
vært inkludert i sammenlikningen. Dersom forskjellen i
kostnadsnivå mellom Norge og våre konkurrentland
blir for stor, vil dette over tid svekke mulighetene til å holde
høy sysselsetting og lav ledighet. Det er derfor avgjørende
at partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør bidrar
til å opprettholde konkurranseevnen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre tar dette til orientering. Disse
medlemmer understreker hvor viktig moderate lønnsoppgjør
er, særlig for konkurranseutsatt sektor. Lønnskostnadsveksten
i industrien har siden 1997 vært høyere i Norge
enn hos våre handelspartnere. Det fører til at
konkurranseevnen undergraves og er en trussel mot fremtidig sysselsetting. Disse
medlemmer påpeker derfor viktigheten av at Regjeringen
har foretatt endringene av 2002-budsjettet i samsvar med Stortingets
retningslinjer om å benytte realavkastningen av Petroleumsfondet,
slik at presset i økonomien ikke blir ytterligere forsterket.
På denne måten bidrar Samarbeidsregjeringen til
forutsigbarhet og ansvarlighet i utøvelsen av finanspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det
er viktig å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet,
der partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør
bidrar til å sikre en sterk konkurranseutsatt sektor. Det
inntektspolitiske samarbeidet har vært en sentral del av
den økonomiske politikken i Norge gjennom hele etterkrigstiden.
Dette samarbeidet har bidratt til at Norge har hatt lavere arbeidsledighet
enn de fleste OECD-land.
Disse medlemmer viser til at
inntektspolitikken er del av en samlet økonomisk politikk
og viser til sine merknader under punkt 2.2 og 5.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at lønnsfastsettelsen bør skje lokalt i den enkelte
bedrift og at dette må gjelde både offentlig og
privat sektor. Dette for å styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet.
Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar
til å minske de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen.
En omlegging til en slik inntektspolitikk vil gi lønns-
og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter
store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende
rammebetingelser. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen
for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer
produktiviteten både i privat og offentlig sektor og legger
grunnlaget for styrket konkurranseevne. En differensiering av lønnssystemet
bør både inneha geografiske, utdanningsmessige
og individuelle perspektiver. Ifølge Regjeringen har inntektspolitikken
et hovedansvar når det gjelder å sørge
for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre
handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av
lønnsoppgjørene, kan etter disse medlemmers oppfatning
ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for
sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske
utviklingen, men den kan ikke delegeres et ansvar for økonomiens
nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør
vil føre til redusert sysselsetting og lavere vekst, men
det vil ikke føre til høyere inflasjon. Mange
land i euro-området har høyt lønnsnivå,
lav sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke
et lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt
uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen. Selv
om Norge har et relativt fritt arbeidsmarked i forhold til enkelte
andre land og derfor har relativt lav ledighet og høy sysselsetting,
er det behov for reformer i arbeidslivet, som gjør arbeidsmarkedet enda
mer fleksibelt.
Disse medlemmer er bekymret over
Regjeringens fraværende handlekraft i forhold til utviklingen på arbeidsmarkedet;
et arbeidsmarked som i noen sektorer fortsatt er meget stramt, mens
det i andre sektorer er den stikk motsatte situasjonen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
fremheve at arbeidstakere i Norge har opptrådt ansvarlig.
Den kollektive fornuft har gitt oss den laveste arbeidsledighet
i Europa, og har gjennom 90-tallet redusert rentenivå og
prisstigning. Dette er arbeidsfolks fortjeneste. Rapporten "Forskjells-Norge
2002" utgitt av Sosialistisk Venstreparti viser tydelig at næringslivsledere
og -eiere har vist en kravmentalitet som ville gitt store problemer
om arbeidstakerne skulle lagt seg på samme linje.
Disse medlemmer vil påpeke
at det er grenser for hvor lenge folk vil vise moderasjon når
fruktene av denne moderasjonen brukes til å berike toppledere
og aksjeeiere. Folk opplever at viktige samfunnsreformer må vente,
og at arbeidstakere flest må stille bakerst i køen
når produktivitetsveksten skal deles ut. Et skritt i riktig
retning var derfor gjeninnføringen av skatt på utbyttet
som eierne tar ut av bedriftene. Fordelingspolitisk er dette svært
presist - den rammer de rikeste samtidig som den gir inntekter som
kan finansiere velferdsoppgaver som kommer alle til gode. Dessverre var
opphevelsen av utbytteskatten det første regjeringen Bondevik
II foretok seg da de kom i posisjon.
Disse medlemmer vil framheve
at det er en hovedutfordring å styrke offentlig sektors
evne til å rekruttere og beholde arbeidskraft.
Disse medlemmer understreker
behovet for tiltak for å bremse grådighetskulturen
i næringslivet, og viser til forslag i Dokument nr. 8:136
(2001-2002) om tiltak for å oppnå større åpenhet
og bevissthet om lederlønninger. Dersom dette vedtas ville
det være et viktig bidrag til å snu trendene i
retning av stadig større lønnsforskjeller mellom
lederne og andre ansatte.
Dette medlem påpeker
at også staten må gi retningslinjer for lønns-
og etterlønnsavtaler til sine representanter i bedriftenes
styrer.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at den moderasjonslinje som har vært fulgt ved de fleste
av de siste lønnsoppgjør, har gitt store gevinster
for samfunnet som helhet og betydelig økt kjøpekraft
for de fleste grupper i arbeidslivet. En viktig årsak til
at dette har latt seg gjøre har vært den sterke
samordning av oppgjørene med begrensede tillegg i lokale forhandlinger. Dette
medlem mener det er viktig å kunne føre
en slik linje videre, ikke minst for å kunne løfte
de grupper som fortsatt henger etter i lønnsutviklingen.
Dette medlem mener det er grunn
til bekymring dersom lønnsveksten i Norge sammen med andre
forhold fører til at konkurranseevnen til vårt
næringsliv svekkes. Regjeringen oppfordres derfor til å ta
et initiativ som sentrumsregjeringen gjorde i 1998 ved oppnevning
av Arntzen-utvalget, og som resulterte i en felles forståelse
for betydningen av å begrense lønnsveksten.
Dette medlem vil peke på at
den langt sterkere vekst i lederlønningene enn i lønnsnivået
generelt, må antas å ha påvirket lønnsoppgjøret.
Likeså de endrete holdningene hos eierne av bedrifter når
det gjelder å ta ut store utbytter, og til å ta
mindre hensyn enn før til arbeidstakerne ved omstillinger,
fusjoner og flytting av produksjon. Dette medlem vil
også peke på at de siste skattelettelser som ga
80 pst. av lettelse i personskatt til de høgest lønnede,
må ha påvirket viljen til å vise moderasjon
hos de store grupper som omfattes av lønnsoppgjørene.
Dette medlem har merket seg at
lønnsoppgjøret i kommunal sektor synes å gi
lønnstillegg på samme nivå som andre
sektorer, og at dette vil bli betydelig høgere enn det
anslag på 4,5 pst. som er lagt inn som forutsetning i Regjeringens
korrigerte opplegg for kommunesektoren for 2002. Dette medlem har forståelse
for at Regjeringen la inn et så lågt anslag selv om
det allerede var klart at sluttresultatet måtte bli vesentlig
høgere. Dette medlem mener overføringene
til kommunene for 2002 må vurderes ut fra de virkninger
som det endelige resultat av lønnsoppgjøret får
for lønns- og pensjonsutgifter. Dette fordi det i praksis
er umulig for en så stor sektor i arbeidslivet å forhandle
seg fram til lønnstillegg på et så mye
lågere nivå som Regjeringen har regnet ut fra. Dette
medlem mener det er uansvarlig å bidra til at tilbud
innen skole og eldreomsorg må bygges ned på grunn
av urealistiske forventninger til et billig lønnsoppgjør.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Revidert nasjonalbudsjett
først og fremst er en revisjon av Stortingets allerede
vedtatte rammer. Ny informasjon om skatteinngangen for 2001 og økte
anslag på årslønnsveksten for 2002 medfører
en oppjustering av skatteanslaget for 2002. Dette gjør
at Regjeringen likevel har funnet rom for viktige og nødvendige
satsninger, spesielt innenfor forsvar-, helse- og kommunesektoren.
Disse satsingene gjennomføres innenfor en ramme som sikrer
at stramheten i budsjettet opprettholdes og i henhold til handlingsregelen.
Det sikrer forutsigbarhet og stabilitet.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen foreslår å øke bevilgningene
til drift og investeringer i helseforetakene med over 1,8 mrd. kroner.
Dette opplegget innebærer en økning i pasientbehandlingen
med 5 pst. fra 2000 nivået, og en økning fra 2001
nivået.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen foreslår at det bevilges rundt 1,7 mrd. kroner
til styrking av Forsvaret, sivil beredskap og innsatsen i Afghanistan. Dette
sikrer samsvar mellom Regjeringens foreslåtte forsvarsstruktur
og finansiering.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen foreslår å styrke kommunenes inntekter
med vel 0,9 mrd. kroner i 2002, hvorav 750 mill. kroner til generell
styrking av kommuneøkonomien og 100 mill. kroner til å betjene
fylkeskommunens gjeld opparbeidet i spesialhelsetjenesten i 2001.
Regjeringen vil også fremover foreslå tilsvarende årlig
kompensasjon til fylkeskommunene, noe som sikrer at gjeldsbyrden
fra spesialhelsetjenesten i 2001 ikke går ut over det fylkeskommunale
aktivitetsnivå. Dette innebærer en reell vekst
i kommunenes samlede inntekter i 2002 på knapt 1 pst., eller
om lag 1 I mrd. kroner regnet i forhold til regnskap for 2001. Disse
medlemmer viser for øvrig til St.prp. nr. 64 (2001-2002)
og merknadene i tilhørende innstilling.
Andre forslag i Regjeringens innstilling til
Revidert nasjonalbudsjett som disse medlemmer ønsker å fremheve
er:
– Politiet
bevilges 92 mill. kroner til oppfølging av politireformen.
– Toll- og avgiftsetaten bevilges
71 mill. kroner til utstyrsinvesteringer og restrukturering.
– Samferdselssektoren styrkes
ved at det bevilges 50 mill. kroner til rassikring og mer penger
til regionale flyplasser.
– Økt satsing på vern
av barskog
– Utdanningssektoren styrkes ved
at det bevilges 38 mill. kroner i tilskudd til lærebedrifter,
samt at kuttet opposisjonspartiene i høstens budsjett foretok på landslinjene
reversere.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen fortsetter arbeidet med å redusere skatter-
og avgifter ved den foreslår å fjerne 630 tollsatser,
samt at samboere fritas for arveavgift. Disse medlemmer viser
til at det allerede er vedtatt skatte- og avgiftslettelser for 12,8
mrd. kroner i inneværende år.
Med de endringer som følger av denne
innstilling er bl.a. følgende skatter og avgifter endret:
– Lavere
inntektsskatt.
– Minstefradraget er økt.
– Toppskatten på inntekt
under 320 000 kroner er fjernet.
– Dobbeltbeskatningen av utbytte
er fjernet.
– Boligskatten er redusert.
– Flypassasjeravgiften er fjernet.
– El-avgiften og avgiftene på alkohol
er redusert.
– Moms på kjøreskoler
og trygghetsalarmer er fjernet.
– Investeringsavgiften fjernes
fra 1. oktober.
– 630 tollsatser er fjernet.
– All skatt på kjøregodtgjørelse
er fjernet.
Disse medlemmer viser til at
regjeringspartiene har inngått en helhetlig avtale med
Fremskrittspartiet om Revidert nasjonalbudsjett. Avtalen innebærer
at Fremskrittspartiet stemmer subsidiært på forslaget med
de endringer som partene har fremforhandlet. Disse medlemmer er
godt fornøyd med at man har oppnådd en helhetlig
avtale. Det har også vært viktig å opprettholde
stramheten i regjeringens forslag og at endringene foretas innenfor
de rammer som handlingsregelen setter. Det er et viktig bidrag til
stabilitet. Regjeringspartiene har blitt enige med Fremskrittspartiet
om å øke bevilgningene til helsesektoren med 350 mill.
kroner, justissektoren med 44 mill. kroner og utdanningssektoren
med over 23 mill. kroner. Det ble også enighet om å fjerne
skatt på kjøregodtgjørelsen. Endringene
innebærer både en gunstigere ordning og en forenkling
i forhold til regelverket før 1. januar 2002 i og med at
beskatning og avgift også fjernes for kjøring
ut over 12 000 km. Regjeringspartiene har derved sikret flertall
for skatte- og avgiftslettelser på over 13 mrd. kroner
i inneværende år.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
bekymret for utviklingen i den konkurranseutsatte industrien. Sterk
kronekurs, høyere lønnsvekst enn hos Norges handelspartnere
og reduserte priser på verdensmarkedet for viktige norske
eksportprodukter har ført til at det blir vanskeligere
for den eksportrettede industrien å hevde seg i den internasjonale
konkurransen.
Disse medlemmer vil derfor redusere
utgiftsveksten i statsbudsjettet med 680 mill. kroner i forhold til
Regjeringens økonomiske opplegg for å få renta ned.
En utgiftsreduksjon vil også bidra til at den styrkingen
av kronekursen Norge har hatt det siste halvannet året
kan snu, noe som vil være viktig for eksportindustriens
konkurranseevne.
Disse medlemmer vil peke på at
virkningen av at konkurranseevnen svekkes fort kan føre
til at industriarbeidsplasser går tapt. De problemer industrien
nå står oppe i fører også til
at bedriftene hverken investerer i ny teknologi eller i utvikling
av nye produkter og prosesser.
I tillegg til å stramme inn har disse
medlemmer valgt å omprioritere bevilgningene i
Revidert nasjonalbudsjett for 2002, slik at i overkant av 350 mill.
kroner går til en tiltakspakke for industri og konkurranseutsatt virksomhet.
Mange av de konkurranseutsatte industribedriftene ligger i distriktene.
Denne tiltakspakken er derfor også et bidrag til å sikre
sysselsetting og bosetting i distriktene.
I tiltakspakken foreslår disse
medlemmer å øke avskrivingssatsene for
maskiner fra 15 til 20 pst. Avskrivingssatsene for maskiner betyr
mye for industriens kostnader. Det er anslått at minst
3/4 av industriens investeringer er i maskiner.
Disse medlemmer mener videre
at bevilgningen til forsknings- og utviklingskontrakter må økes,
og foreslår ytterligere 46,5 mill. kroner til dette formålet. Innenfor
bevilgningen ønsker disse medlemmer oppstart
av et utviklingsprosjekt for å gjenvinne energi i kraftkrevende
industri. Det er både er god industripolitikk og god miljøpolitikk.
Dessuten vil disse medlemmer at det skal brukes penger
til det planlagte tidekraftprosjektet i Kvalsund.
Disse medlemmer mener at det
er behov for en fortsatt satsing på SNDs programmer, og
at det er nødvendig å reversere de fleste av de
kuttene som regjeringen Bondevik II tok på SNDs programvirksomhet
i høst. Blant de programmene disse medlemmermener det er spesielt viktig å satse
på er næringsutvikling i marin sektor, bransjerettet
IT-utvikling for effektiv forretningsdrift (BIT), kommersialisering
av forskningsresultater fra universiteter og høyskoler (FORNY),
næringsrettet design og rådgivning for nyskapere
(ENT). Disse medlemmer foreslår videre en
styrking av SNDs lavrisiko låneordning med 500 mill. kroner.
Disse medlemmer vil fortsatt
satse på lokalt næringsliv og vil derfor gjeninnføre
ordningen med kommunale næringsfond. Disse fondene bidro
i 2001 til 851 nyetableringer og 1 520 arbeidsplasser.
Fraktefartøyene som går langs
norskekysten er i en vanskelig økonomisk situasjon. Flere
av rederiene er slått konkurs i løpet av våren,
mens om lag en tredjedel av flåten går med underskudd.
Fartøyene i frakteflåten har en høy gjennomsnittsalder
på om lag 30 år. Disse medlemmer mener
at det er vesentlig å opprettholde frakteflåten
langs norskekysten, og vil derfor øke refusjonssatsen for
sjøfolk på tankskip, bulkskip, kombinertskip og
stykkgodsskip registrert i NOR til 20 pst.
Disse medlemmer vil videre øke
bedriftenes mulighet til å ta inn lærlinger ved å øke
tilskuddet til lærebedriftene med 42,4 mill. kroner ut
over forslaget fra Regjeringen.
Disse medlemmer vil vise til
at norsk leverandørindustri har vært inne i en
omfattende omstilling siden 1999, og i dag er en moderne og fremtidsrettet bransje,
som blant annet vinner kontrakter utenfor norsk sokkel. På kort
sikt vil det bli ordrenedgang i bransjen, før aktiviteten
igjen tar seg opp. De budsjetterte midlene til arbeidsmarkedstiltak
tar ikke høyde for situasjonen i offshore leverandørindustrien.
For ikke å miste verdifull kompetanse og for å styrke
kompetansen for framtiden, foreslår disse medlemmer å bevilge
midler til 500 nye tiltaksplasser. Halvparten av plassene skal være
ordinære arbeidsmarkedstiltak og halvparten innenfor bedriftsintern
opplæring. Disse medlemmer går
videre imot det foreslåtte kuttet på 150 plasser
innenfor de i ordinære arbeidsmarkedstiltakene.
Det er i dag flere tusen som står i
kø for å få yrkesrettet attføring.
Hensikten er å kvalifisere arbeidstakere som på grunn
av sykdom eller skade ikke kan fortsette i sitt yrke for en ny jobb. Disse
medlemmer foreslår å styrke Aetat med
45 mill. kroner for å redusere attføringskøene.
Aetat vil gjennom denne styrkingen dessuten få bedre mulighet
til å følge opp og veilede uføretrygdede
som vil ut i arbeid igjen.
Disse medlemmer vil gjeninnføre
ordningen med fraktutjamning for bensin og diesel. I tillegg støtter disse
medlemmer forslaget fra Regjeringen om å øke
bevilgningen til SIVA.
Disse medlemmer mener at økningen
i pensjonskostnadene i kommunesektoren er bekymringsfull. En arbeidsgruppe
med representanter for staten og kommunesektoren har slått
fast at premiene til kommunale tjenestepensjoner de nærmeste årene
vil øke. Gruppen regner med en merkostnad på i
størrelsesorden mellom 0,5 og 2,5 mrd. kroner i året.
Gruppene mener at det er stor usikkerhet knyttet til pensjonspremiene,
som avhenger både av avkastningen i pensjonsfondet og lønnsnivået.
Arbeidsgruppen mener dessuten at det er betydelig risiko for at
kostnadene i enkelte år eller for en 2-3 års periode
vil svinge kraftig. Disse medlemmer vil vise til
at Kommunenes Sentralforbund anslår at kommunesektoren
i 2002 vil få en ekstraregning til pensjonspremier på rundt
6 mrd. kroner.
Disse medlemmer konstaterer at
Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett mener at kommunene selv må stå ansvarlig
for sine pensjonskostnader. Disse medlemmer mener
at staten ikke kan fraskrive seg ansvaret for de økte kostnadene
i kommunesektoren. Disse medlemmer har derfor bedt
Regjeringen komme tilbake med konkrete endringer på tre
områder, slik at kommunesektoren kan klare pensjonskostnadene
sine framover. For det første mener disse medlemmer at
regnskapsreglene må endres, slik at kommunene får
mulighet til bare å ta hensyn til den gjennomsnittlige
pensjonspremien i sine regnskaper. Det betyr at ekstraordinært
store pensjonspremier ikke vil føre til underskudd, og
krav om kutt i tjenestene for å ha et budsjett i balanse.
For det andre mener disse medlemmer at staten skal
gi kommunene et lån eller la dem trekke på et
fond, slik at kommunene kan betale de store pensjonspremiene. I år
med lavere pensjonspremier enn gjennomsnittet må kommunene
betale tilbake. For det tredje synes disse medlemmer at kommunesektoren
må få kompensasjon for økte pensjonsutgifter
som skyldes forhold kommunene ikke selv har kontroll over, som økt
antall eldre arbeidstakere og statlig initierte pensjonsreformer.
I tillegg til pensjonsforslagene går disse
medlemmer inn for å overføre nesten en
halv mrd. kroner mer enn Regjeringen til kommunesektoren. Av dette går
250 mill. kroner til økt rammetilskudd til kommunene. I
tillegg foreslår disse medlemmer blant annet
50 mill. kroner økt tilskudd til kollektivtransport i storbyene
og 15 mill. kroner ekstra støtte til gratis leirskole.
Disse medlemmerviser
til at regjeringen Stoltenberg i 2002 la opp til at sykehusene skulle
kunne øke sin behandlingskapasitet med 1 til 2 pst. for å nå målene
om reduserte køer og å få bort korridorpasienter.
Arbeiderpartiets representanter i sosialkomiteen har derfor foreslått å bevilge
350 mill. kroner mer til sykehusene og til å redusere egenandelene
på kunstig befruktning, jf. Innst. S. nr. 243 (2001-2002).
Disse medlemmer vil peke på at
etterspørsel i boligmarkedet er sterk, særlig
i storbyene. Et av de viktigste virkemidlene for å dempe
presset i boligmarkedet er å bygge flere nye boliger. Oppgangen
i prisene på bruktboliger og høy ordrebeholdning
i byggenæringen tyder på at det vil bli bygget
mange nye boliger framover. Interessen for alle typer lån
i Husbanken er da også høy, men en stor del av
utlånsrammen i Husbanken er allerede brukt opp. Disse
medlemmer ønsker ikke at en for trang låneramme
i Husbanken skal bremse på boligbyggingen, og foreslår
derfor å øke lånerammen til Husbanken
med 2 mrd. kroner.
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet har inngått en forpliktende avtale
som sikrer barnehageplass til en rimelig pris for alle som ønsker
det. De viktigste hovedpunktene i avtalen er at alle barn skal ha
en lovfestet rett til barnehageplass, at kommunene skal ha plikt
til å sørge for et tilstrekkelig antall barnehageplasser,
at tilskuddet til funksjonshemmede barn videreføres og
utvides til barn med spesielle behov, at 80 pst. offentlig tilskudd
skal komme allerede fra 1. august 2003, at maksimal pris da settes
til 2 500 kroner og at maksimal pris på 1 500 kroner innføres
først 1. august 2004. Det er også enighet om å innføre
et stimuleringstilskudd allerede fra 1. juli 2002, for å få ny
fart på barnehageutbyggingen. Disse medlemmer går
derfor inn for å bevilge 84 mill. kroner til et stimuleringstilskudd
til barnehager.
I tillegg til hovedsatsingene foreslår disse
medlemmer følgende økninger i bevilgningene:
– 38 mill.
kroner til bostøtte
– 30 mill. kroner til opptreningsinstitusjonene
og til spesielle helseinstitusjoner
– 20 mill. kroner til kriminalomsorgen
– 15 mill. kroner til studentrabatt
på NSBs langdistansetog
– 12 mill. kroner til Høyskolen
i Østfold
– 7,9 mill. kroner til ulike organisasjoner,
blant annet Brukerforeningen, Rettferd for taperne, Natthjemmet
for prostituerte i Oslo og prosjekter for bostedsløse
– 4 mill. kroner til Odontologibygget
i Bergen
– 4 mill. kroner til prosjektering
av tørrdokk i Harstad
– 4 mill. kroner til støtte
til produksjon av lyd- og blindeskriftbøker
– 3,5 mill. kroner til Jugendsenteret
– 1,5 mill. kroner til Studiesenteret
Finnsnes
– 1,3 mill. kroner til NAROM
De største endringene disse
medlemmer foreslår i statsbudsjettet for å dekke
inn de økte satsingene er å utsette investeringer
i Forsvaret på 963 mill. kroner til 2003, jf. Innst. S.
nr. 232 (2001-2002), å kutte driftsbevilgningen i statsforvaltningen
med 250 mill. kroner, tilsvarende 0,3 pst. av driftsbudsjettet utenom
Helseforetakene, å utsette innbetaling til finansierings-ordningen
under EØS-avtalen (100 mill. kroner) og å utsette
reduksjonen i satsene på industritoll (100 mill. kroner).
I tillegg foreslår disse medlemmer en rekke
mindre kutt, og støtter forslag til reduserte bevilgninger
fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet på over 250
mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. I (2001-2002).
Disse medlemmer viser til at
Sosialistisk Venstreparti har lagt fram rapporten "Forskjells-Norge 2002".
Den dokumenterer at forskjellene i Norge øker, først
og fremst fordi de aller rikeste har fått kraftige inntektsøkninger.
Toppledere i de største bedriftene har mer enn doblet lønna
si siden 1995. Disse medlemmer utfordrer de andre
partiene: Stortinget må forplikte seg til å redusere
forskjellene i løpet av denne stortingsperioden.
Disse medlemmer påpeker
at 5 000 enkeltpersoner mottok 63 pst. av alt aksjeutbyttet som
ble utbetalt i år 2000. I gjennomsnitt fikk hver av disse
3,5 mill. kroner i utbytte. De som innkasserer millioner i aksjeutbytte
er ofte de samme som hever de høyeste lønningene.
Svært gunstige skatteregler for kapitalinntekter og aksjeutbytte
gjør at de virkelig rike betaler mindre skatt som andel
av inntekten enn vanlige lønnstakere. Beskatningen av aksjeutbytte
ble fjernet av de borgerlige partiene, inkludert Fremskrittspartiet.
Disse medlemmer understreker
at parallelt med lønnsfesten for de rikeste, har andelen
av befolkningen som står utenfor arbeidsmarkedet steget
kraftig. Blant ulike minoriteter er arbeidsløsheten høy
- selv om den er lav for gjennomsnittet. De som av ulike grunner
og under ulike konjunkturer har hatt vanskeligheter på arbeidsmarkedet,
sliter med å komme inn igjen.
Egenandelene på helse- og sosialtjenester
i kommuner og fylker har økt nesten tre ganger mer enn
prisstigningen på under ti år. For dem med de
laveste inntektene har satsene for en barnehageplass hatt samme formidable økning
- tre ganger prisstigningen.
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen gir uttrykk for at de ønsker utjevning, men
fokuserer utelukkende på tiltak mot fattigdom. Disse
medlemmer understreker at Sem-erklæringen er en
oppskrift for økte forskjeller. Høyres store skattelettelser
gir mest til dem som har mye fra før. Kristelig Folkeparti har
fått gjennomslag for at det skal gjøres noe for
de aller fattigste. Problemet er at det skal finansieres gjennom
kutt for de som har litt.
Disse medlemmer påpeker
at Norge er et av verdens rikeste land. Vi har større handlefrihet
enn de aller fleste. Denne handlefriheten kan enten brukes til å øke
det private forbruket for de fleste av oss litt mer og mye for dem
som har mest fra før. Eller den kan brukes til å ruste
opp de felles arenaene som inkluderer alle. Disse medlemmer legger
vekt på at vi trenger alternativer utenfor markedet - der
ungdom kan leie til en rimelig pris mens de bygger seg opp egenkapital,
eller der folk som har dårlig råd kan få seg
et stabilt tak over hodet. Norge skiller seg i dag ut i Europa som
et land med mangel på en sosial boligpolitikk. Vi ligger
langt etter "land det er rimelig å sammenligne oss med".
Disse medlemmer viser til samfunnsforskning som
viser at samfunn med forholdsvis små forskjeller gir mer
lykke til flere. Helsa er bedre, tryggheten større og kriminaliteten
lavere i et samfunn der det ikke er store forskjeller mellom folk.
Det blir færre som faller utenfor i et samfunn der den
offentlige skolen er gratis, der barnehager ikke er priset som et
luksusgode, og der den økonomiske terskelen for å delta
i ulike fritidsaktiviteter eller på skolefritidsordninger
er lav. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen
selv har bedt forskningsinstitusjoner og brukerorganisasjoner om
råd. Ekspertene har hatt spesielt fokus på barn
og unge. Konklusjonen er klar: Gjør skolen og SFO gratis. Gjør
barnehager og fritidsaktiviteter billigere. Dette er brede og treffsikre
tiltak, men de krever vilje til omfordeling. Utjevning av forskjeller
ble flagget som en kjernesak for den forrige Bondevik-regjeringen.
Disse medlemmer er glade for
at tre av fire nordmenn ønsker seg et samfunn med mindre
forskjeller mellom folk. Denne Regjeringen gir dem noe annet. Høyres
skatteprosjekt vil ikke bare øke forskjellene mellom folk,
men hindrer også at de store pengene brukes til å ruste
opp velferdsgodene som når oss alle. Dermed blir det flere
som må fanges opp av finsiktede fattigdomstiltak. I sum
gir det et dårligere samfunn.
Disse medlemmer vil advare mot
en slik utvikling, og har i denne innstillingen fremmet forslag
der Stortinget har mulighet til å gi retning for det videre arbeidet
mot sosiale forskjeller.
Disse medlemmer merker seg at økonomien
i Norge er relativt god. Siden budsjettet i høst er anslaget for
BNP-veksten økt fra 1,6 til 1,8 pst., i stor grad drevet
av økt anslag for privat konsum, bl.a. som følge
av resultatene i det pågående lønnsoppgjøret.
Arbeidsledigheten er relativt stabil men svakt økende,
dog fra et forholdsvis lavt nivå. Inflasjonen er for tiden
svært lav, men det er en viss uro i forhold til utviklingen
av denne.
Disse medlemmer viser til at
problemområdene er knytta til presstendenser i økonomien.
En relativt ekspansiv finanspolitikk kombineres med en stram pengepolitikk
med vesentlig høyere realrente enn våre handelspartnere.
Det høye rentenivået er en sentral del av forklaringen
på den markerte styrkingen av den norske krona. I tillegg
har store lønnstillegg bidratt til at norsk konkurranseutsatt
industri har et betydelig økt kostnadsnivå i forhold
til konkurrenter i andre land. Anslaget for bruttoinvesteringer
for fastlandsbedriftene som antas å synke med 1,9 pst.
Disse medlemmer har observert
at det i løpet av våren har vært et klart
omslag i markedets renteforventninger. Mens det tidligere i vår
var en forventning om en mindre rentenedgang, forventer nå de
fleste økonomer en viss økning. En tilsvarende
endring har vi også sett i signalene fra Norges Bank. For
folk i etableringsfasen med høye studie- og boliglån,
vil renteøkning være dramatisk. Samtidig har disse
medlemmer registrert at Regjeringen mener at det økonomiske
opplegget i Revidert nasjonalbudsjett ikke øker presset
i norsk økonomi, og dermed ikke bidrar til økt
rente.
Disse medlemmer påpeker
at Regjeringen med sitt forslag har lagt seg på en linje
som helt slavisk følger handlingsregelen. Det betyr at
de ikke ser grunn til å justere aktivitetsnivået
i norsk økonomi, slik handlingsregelen gir mulighet for. Disse
medlemmer tar dette til etterretning, og legger opp til
en balanse om lag i tråd med Regjeringens opplegg.
Disse medlemmer understreker
imidlertid at profilen i pengebruken i Regjeringens budsjettopplegg ikke
er god. Med en så sterk økning i totale utgifter
er det skuffende at man ikke i større grad klarer å løse
de viktigste utfordringene Norge står overfor. Særlig
er den dårlige kommuneøkonomien et viktig hinder
for videreutvikling av en rekke tilbud til kommunen. Skoler og barnehager,
helsevesen og eldreomsorg er sentrale velferdstilbud som blir salderingsposter
når kommuner med hardt presset økonomi ikke får
penger til å dekke pensjonskostnader og økte lønnsutgifter.
Disse medlemmer viser i sitt
alternative opplegg for budsjettrevisjonen at det er fullt mulig å løse disse
utfordringene innenfor de rammene Regjeringen har lagt. Det er utelukkende
et spørsmål om prioritering.
For å dempe presset i økonomien
og bidra til en mer langsiktig og miljøforsvarlig investeringstakt
i oljeinvesteringene vil disse medlemmer redusere bevilgningene
til investeringer i Nordsjøen og Barentshavet. Disse
medlemmer vil gå imot enhver investering i Barentshavet,
og mener at nivået på oljeinvesteringene generelt
bør reduseres.
Disse medlemmer viser til St.prp.
nr. 59 (2001-2002) om sykehusøkonomi, og forlik inngått
mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet i denne sammenheng.
Disse medlemmer er enig i at
styrkingen av pasientbehandlingen er viktig, og bevilger i likhet
med forliket 350 mill. kroner. Disse medlemmene vil ikke
fordele mer penger gjennom ISF-ordningen, og fordeler dermed de
140 mill. kroner forliket gir til ISF-ordningen direkte til helseforetakene.
Etter disse medlemmenes mening vil dette bedre ivareta
helseforetakenes mulighet til å løse flaskehalser
og behandlingskøer. Dette medfører at de 5 helseforetakene
styrkes med 140 mill. kroner mer enn det som ligger i forliket,
som disse medlemmer er enig i. Disse medlemmer fremmer
i tillegg 50 mill. kroner til psykiatrien, 30 mill. kroner til opptreningssentrene
og økt statlig refusjon for ufrivillig barnløse
på 40 mill. kroner.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til dette medlems merknader i Budsjett-innst. S.
nr. II (2001-2002) når det gjelder Senterpartiets prioriteringer
og hovedlinjer i Senterpartiets budsjettopplegg.
Videre viser dette medlem til
Innst. S. nr. 255 (2001-2002) under kap. 7 hvor det er redegjort
for Senterpartiets grep for et felles løft for skole, barnehager, helse
og omsorg.
Senterpartiets budsjettprioriteringer har en
sterk distriktsprofil, samt en sterk satsing på helse og
bolig:
– Senterpartiet
vil bruke mer oljepenger - handlingsregelen må endres.
– Senterpartiet vil dekke kommunenes
pensjonskostnader. Dette er ekstraordinære utgifter som kommunene
har svært liten innflytelse over.
– Senterpartiet sletter fylkenes
gjeld etter at staten overtok sykehusene.
Det lønner seg for samfunnet at det
skapes arbeidsplasser der det er ledig plass i skole og barnehage,
og der bokostnader og lønninger er lavere enn i Oslo. Det lønner
seg å legge til rette for næringslivet med gode nok
veier. Det lønner seg ikke å øke presset
i pressområdene.
Derfor foreslår Senterpartiet:
– Samferdselsmilliarden
( midlene tas i sin helhet utenfor rammen)
– 500
mill. kroner sekundært riksveinett
– 100 mill. kroner gang og sykkelvei
– 200 mill. kroner rassikring
– 200 mill. kroner fylkesvei
– Næringspolitikk
– SND
risikolåneordningen 500 mill. kroner, summen tas utenfor
rammen
– Nyskapingsprogrammet 30 mill.
kroner
– Næringshager 20 mill.
kroner
– Kommunale næringsfond
50 mill. kroner
– Bortfall arbeidsgiveravgift
30 mill. kroner
– Bortfall eiendomsskatt 25 mill.
kroner
– Økning i de frie inntektene
til kommunesektoren med 600 mill. kroner
– Distriktsprofilen i å øke
Husbankens ramme.
Det lønner seg for samfunnet at folk
kan skaffe seg bolig til overkommelig pris. Husbanken har en gunstig rente
og Husbanken representerer for mange trygghet. I en situasjon hvor
mange frykter renteoppgang, er det viktig at Husbanken får
spille en aktiv rolle i den generelle byggingen av nøkterne
boliger. I tillegg sikrer Husbanken lån i hele landet,
også i områder der de private kredittinstitusjoner
ikke vil gi lån. Husbanken finansierer 60-70 pst. av nybygg
i Nord-Norge, mot bare 10 pst. i Oslo.
Det er nødvendig å hjelpe
grupper som ikke klarer det ved egen hjelp inn på boligmarkedet.
Det er også nødvendig å hjelpe folk til å bli
boende i sin bolig.
Derfor foreslår Senterpartiet:
– Husbankens
ramme økes med 2 mrd. kroner , summen tas utenfor rammen.
– 50 millioner kroner til boligtilskuddet
– 50 millioner kroner til bostøtte
Det lønner seg å forebygge
slik at folk ikke blir klienter og pasienter. En god skole som også prioriterer
fysisk aktivitet er et meget viktig ledd i denne forebygging.
Det lønner seg for samfunnet å reparere
raskt når noen blir syke. Å få bort den
unødige ventingen på operasjon og behandling for
de som er sykemeldt, er noe av det mest lønnsomme som finnes
både for staten og næringslivet.
De private opptreningssentrene er viktige i
behandlingskjeden, og må sikres en god nok økonomi.
Derfor foreslår Senterpartiet:
– Regionale
helseforetak 1000 mill. kroner, summen tas utenfor rammen
– Psykiatrien styrkes med 98 mill.
kroner
– Kjøp av operasjoner
100 mill. kroner, summen tas utenfor rammen
– Opptreningsinstitusjonene 80
mill. kroner
– Nasjonal Folkehelse 3.3 mill.
kroner
– Tilskudd frivillighetssentraler
7 mill. kroner
– Utvikling sosialtjenesten -
tiltak rusmiddelmisbrukere 8.1 mill. kroner
– Tiltak funksjonshemmede 4 mill.
kroner
– Satsingen på sykehus,
utgjør en innsparing på 780 mill. kroner i sykepenger.
Komiteen viser til
at forslag som er satt frem i denne innstillingen er samlet under
kapittel 22 (Komiteens tilråding) eller kapittel 21 (Forslag
fra mindretall) i Innst. S. nr. 255 (2001-2002), jf. St.prp. nr.
63 (2001-2002).
Komiteen viser til St.meld. nr.
2 (2001-2002) og til det som står foran og rår
Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 2 (2001-2002) - Revidert nasjonalbudsjett
2002 - vedlegges protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 14. juni 2002
Siv Jensen
ordfører og leder |
Ingebrigt S. Sørfonn
sekretær |