Til Odelstinget
Stortingets forretningsorden § 19 annet og tredje ledd lyder:
«Senest den 20. november skal finanskomiteen avgi innstilling (Budsjett-innst. S. I) om nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet, med forslag til rammevedtak for bevilgninger i samsvar med inndeling i rammeområder fastsatt av Stortinget i henhold til § 22 tredje ledd. Forslaget til bevilgningsvedtak som utformes i innstillingen eller fremsettes ved behandlingen av den, skal inneholde beløp for alle rammer, og kan ikke gå under rammenivå. I Stortinget kan det ikke voteres særskilt over enkelte deler av et slikt forslag.
Finanskomiteen avgir samtidig innstilling vedrørende skatter og avgifter og rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Berit Brørby, Erik Dalheim, Ranveig Frøiland, Trond Giske, Tore Nordtun og Hill-Marta Solberg, fra Fremskrittspartiet, Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, lederen Lars Gunnar Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, fra Sosialistisk Venstreparti, øystein Djupedal, fra Venstre, Terje Johansen, og fra Tverrpolitisk Folkevalgte, Steinar Bastesen, viser til at Regjeringen i statsråd 24. september 1999 fremmet Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatteopplegget 2000 - Lovendringer.
I brev av 12. november 1999 fra finansministeren til Stortinget redegjøres i punkt D for behov for enkelte korreksjoner i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte- og avgiftsopplegget 2000 - Lovendringer, jf. vedlegg 1 til denne innstilling.
Komiteen fremmer i denne innstillingen forslag til lovendringer vedrørende skatte- og avgiftsopplegget 2000. Komiteen viser til at det er ulike syn i komiteen når det gjelder skatteopplegget. Komiteen viser i denne forbindelse til komiteens og de enkelte fraksjoners forslag og merknader nedenfor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til avtale mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet og omtale av denne i Budsjett-innst. S. I (1999-2000) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000). Det vises videre til omtale av konkrete forslag til lovendringer bl.a. knyttet til innføring av et nytt lønnsfradrag, endringer i skattereglene for rederiselskaper, endringer i avskrivingssatser for bygg/anlegg og forretningsbygg samt avvikling av AMS-ordningen i kap. 31.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til avtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet om statsbudsjettet for 2000, som gir påløpte skatte- og avgiftsøkninger på 2 091 mill. kroner og påløpte skattelettelser på 1 885 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Skattelettelsene gis gjennom innfasing av et lønnsfradrag på 30 600 kroner som får virkning for de laveste lønnsinntektene med provenyvirkning 1 195 mill. kroner. I tillegg gis skattereduksjoner gjennom lønnsjustering av innslagspunktet i 1. trinn i toppskatten til 277 800 kroner i klasse 1 og 329 000 kroner i klasse 2 med påløpt provenyvirkning 550 mill. kroner. Disse medlemmer viser til at det er oppnådd enighet om følgende skatte- og avgiftsøkninger:
-
Innstramminger i rederibeskatningen tilsvarende påløpt provenyøkning på 195 mill. kroner. Tiltakene omfatter innstramming i fradragsretten for gjeldsrenter, økt skatt ved høy egenkapital, innføring av skatteplikt for valutagevinster, enkelte innstramminger ved konserninterne overføringer og økt tonnasjeavgift.
-
Innstramminger i delingsmodellen tilsvarende påløpt provenyøkning på 185 mill. kroner. Tiltakene omfatter innstramming i identifikasjonsregelen (liberale yrker) og redusert kapitalavkastningsrate med 1 prosentenhet til 10 pst.
-
Nytt 2. trinn i toppskatten på inntekter over 762 700 kroner tilsvarende påløpt provenyøkning på 570 mill. kroner.
-
AMS-ordningen avvikles med påløpt provenyøkning på 450 mill. kroner.
-
Redusert avskrivningssats for forretningsbygg og bygg og anlegg med påløpt provenyøkning på 460 mill. kroner. For bygg og anlegg reduseres avskrivningssatsen fra 5 pst. til 4 pst. (fra 10 pst. til 8 pst. for bygg med antatt kort levetid). For forretningsbygg reduseres avskrivningssatsen fra 2 pst. til 1 pst. i sentrale strøk og fra 4 pst. til 2 pst. i distriktene.
-
Engangsavgiften (vektkomponenten) økes for tyngre biler tilsvarende påløpt provenyøkning på 107 mill. kroner.
For nærmere omtale av de enkelte forslag vises til de enkelte avsnitt nedenfor og til disse medlemmers merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000).
Disse medlemmer viser til at budsjettforliket innebærer en omfordeling fra de med høyest inntekt og enkelte næringsdrivende til de med lavest lønnsinntekt. Samtidig er det lagt vekt på lønnsjustering av innslagspunktet i 1. trinn i toppskatten fra 269 100 kroner til 277 800 kroner i klasse 1, og fra 318 600 kroner til 329 000 kroner i klasse 2. Omfordelingen er delvis finansiert gjennom å oppheve AMS-ordningen. Ordningen gir ikke positive bidrag til samlet sparing og framstår dermed som en tilfeldig skattegave til de som har penger å sette av til kjøp av aksjer med 4 års bindingstid. Innfasingen av et nytt lønnsfradrag på 30 600 kroner gir redusert skatt for 266 000 enslige og 178 000 ektepar. Skattelettelsen på lave lønnsinntekter får dermed betydning for 622 000 personer. Disse medlemmer vil til sammelikning peke på at det nye trinnet i toppskatten øker skatten for de som har de høyeste personinntektene, om lag 28 000 personer. Disse personene har også relativt høye samlede inntekter bl.a. fra aksjer og annen kapital. Etter disse medlemmers syn gir derfor det omforente skatteopplegget for 2000 en meget god omfordeling fra de med høye inntekter til de med lavest lønnsinntekt.
Disse medlemmer vil peke på at budsjettavtalen innebærer en videreføring av forsørgerfradraget i skatt på 1 820 kroner for alle fram til 18 år. Dette motsvares av endring i barnetrygdsatsene og utvidelse av barnetrygden for barn mellom 16 og 18 år. Disse medlemmer vil peke på avtalen som innebærer at utvidelsen av barnetrygden utsettes til å gjelde fra 1. mai 2000, og at dette innebærer en innstramming på 400 mill. kroner i forhold til Regjeringens opplegg. Budsjettavtalen innebærer følgende satser for barnetrygd og forsørgerfradrag i skatt:
-
Generelle barnetrygdsatser på 9 948 kroner pr. 1. og 2. barn pr. år, og 10 944 kroner pr. 3. og følgende barn pr. år.
-
Ekstra barnetrygd i Finnmark og Nord-Troms på 3 792 kroner pr. barn pr. år.
-
Småbarnstillegg på 7 884 kroner pr. barn pr. år.
-
Forsørgerfradrag i skatt på 1 820 kroner for alle uavhengig av inntekt og med samme sats for barn (0-15 år) og ungdom (16-18 år).
Disse medlemmer viser til sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000) avsnitt 1.1 for en nærmere redegjørelse for fordelingsvirkningene av det samlede skatte- og avgiftsopplegget.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000) for mer utfyllende merknader om budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet og om skatte- og avgiftsdelen av statsbudsjettet for 2000. Disse medlemmer vil understreke at Regjeringens hovedprioriteringer ligger fast.
Disse medlemmer vil peke på at det nå blir flertall for å øke avgiften på elektrisk kraft med 2,5 øre/kWh. Dette vil stimulere til økt satsing på enøk og nye fornybare energikilder. Økningen i elavgiften følges av økt klassefradrag og økt sats i minstefradraget, og av økt satsing på enøktiltak og nye fornybare energikilder i budsjettet.
Budsjettavtalen innebærer at det blir flertall for å utvide barnetrygden fra 16 til 18 år, med innføring fra 1. mai. Forsørgerfradraget beholdes videreføres, og utvidelsen av barnetrygden finansieres ved en omfordeling av samme beløp over 18 i stedet for 16 år.
Disse medlemmer viser til at det som en konsekvens av budsjettavtalen innføres en ny nedre grense i minstefradraget for arbeidsinntekt m.v. Forslaget gir betydelig skattelette for de med lave lønnsinntekter, og har dermed en god fordelingsprofil, jf. tabeller i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000).
Som en konsekvens av budsjettavtalen gjennomføres en omfordeling av toppskatten. Innslagspunktet for ordinær toppskatt lønnsjusteres, samtidig som det innføres et nytt trinn i toppskatten for inntekter over 762 700 kroner.
Disse medlemmer viser videre til at det i budsjettavtalen er foretatt mindre endringer i skattereglene for næringslivet, blant annet med hensyn til rederibeskatning, delingsmodellen og avskrivingssatser. Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet er i tillegg blitt enig om en del mindre justeringer avgiftsopplegget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er bekymret over utviklingen som viser at skatter og avgifter utgjør en stadig større del av BNP for Fastlands-Norge. Dette viser at det samlete skattetrykket i fastlandsøkonomien øker, uavhengig av diskusjoner og sammenligninger knyttet til de enkelte skatte- og avgiftsformer. Det er bekymringsfullt at det norske skatte- og avgiftsnivået fortsetter å øke, fra det allerede høye nivået sammenlignet med andre land.
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag om å underregulere innslagspunktet for toppskatten med drøyt 4 800 kroner i skatteklasse 1 og 6 000 kroner i klasse 2. Regjeringens forslag innebærer at det skal betales toppskatt av inntekter over 273 000 kroner i klasse 1 og 323 000 kroner i klasse 2. Det modererte forslaget fra sentrumspartiene og Arbeiderpartiet innebærer heller ingen reell forbedring av toppskatten. Fortsatt vil halvparten av de heltidsansatte betale toppskatt. Toppskatten er ikke noen skatt på de høyeste lønninger, men en gjennomsnittsskatt. Høyre foreslår i stedet å heve innslagspunktet til 290 000 kroner i klasse 1 og 343 000 kroner i klasse 2. Dette sikrer at det ikke betales toppskatt av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, beregnet til 286 100 kroner i 2000.
Disse medlemmer viser til at mens man i Europa for øvrig arbeider med å bedre rammebetingelsene for næringslivet og arbeidsplassene - er det sentrumspartienes og Arbeiderpartiets ambisjon ikke å forverre rammebetingelsene vesentlig. Det holder selvsagt ikke. Det er mye som er ille i forliket mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet. Men verst er skatteforliket. Her er sentrumspartiene og Arbeiderpartiet blitt enig om noe de begge er imot, nemlig et nytt trinn i toppskatten. Både Sigbjørn Johnsen og Gudmund Restad har uttalt at et slikt trinn øker skatteomgåelsene. Regjeringen advarte så sent som for et år siden mot følgene av et nytt tredje trinn i toppskatten: «Fordelingsvirkningene av et tredje trinn i toppskatten er trolig begrenset». Og en så høy marginalskatt kan gi sterke motiver til skattemessige tilpasninger. Når skatten på lønnsinntekt kommer opp i 56 pst., øker forskjellen mellom beskatningen av kapital og lønnsinntekt. Tatt i betraktning at det er Regjeringens uttalte målsetning å minske denne forskjellen, er det eiendommelig at de først må øke den.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet og Høyre foreslår å fjerne beløpsgrensen på 600 000 kroner for beskatning ved innløsning av opsjoner til ansatte.
Disse medlemmer viser til at endringene i forsørgerfradraget og barnetrygden som følge av budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene gir et tap for barnefamiliene på til sammen 1,1 mrd. kroner. Det viser beregninger Finansdepartementet har gjort. Regjeringens opprinnelige forslag innebar en innstramming overfor barnefamiliene på 700 mill. kroner. Avtalen med Arbeiderpartiet øker barnefamilienes tap med 400 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet skriver meget om de angivelige positive fordelingsvirkninger av sitt budsjettopplegg, men resultatet av forliket er både dårlig familiepolitikk og dårlig fordelingspolitikk. Satsene for barnetrygd blir neste år 9 948 kr for første og andre barn - mot dagens nivå på 11 112 kr. For tredje og følgende barn reduseres satsen fra 13 092 kr til 10 994 kr årlig. Samtidig som barnetrygden utvides til 18 år, reduseres forsørgerfradraget for barn mellom 16 og 18 år fra kr 2 540 kr til 1 820 kr.
Disse medlemmer viser til at med dette opplegget vil familier som over 18 år får barnetrygd etter de nye satsene totalt tape rundt 7 000 kroner pr. barn, selv om barnetrygden utvides med to år. Regjeringen markedsfører dette som en positiv reform for barnefamiliene, men realiteten er at man gir med den ene hånden og tar mer tilbake med den andre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet foreslår en reduksjon i skatter og avgifter på 28,3 mrd. kroner.
Disse medlemmer er derfor meget bekymret over Regjeringens forslag om å øke skatte- og avgiftsbyrdene.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets skatte- og avgiftsopplegg gir tydelige skattelettelser for alle, målt opp mot videreføring av dagens skatteopplegg, målt opp mot Arbeiderpartiets og regjeringspartienes felles skatteopplegg og målt opp mot Høyres forslag til skatteopplegg. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet foreslår å redusere alle ligningsverdier med 25 pst. for å få boligskatten ned.
Disse medlemmer fremmer forslag om å redusere formuesskatten til 0,2 pst. med et fribeløp på kr 250 000. Arveavgiften foreslås redusert med 40 pst., og beløpsgrensen for beskatning ved innløsning av opsjoner til ansatte fjernes. Fremskrittspartiets opplegg innebærer en offensiv for å bedre tilgangen på privat kapital til næringsvirksomhet.
Disse medlemmer viser også til at Fremskrittspartiets budsjettopplegg innebærer en styrking av barnefamilienes økonomi med 2,2 mrd. kroner i forhold til Regjeringens opplegg.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre foreslår en reduksjon i skatter og avgifter på 8,9 mrd. kroner (påløpt) i forhold til regjeringen Bondeviks forslag.
Disse medlemmer går derfor imot Regjeringens forslag om å øke skatte- og avgiftsnivået med 4,3 mrd. kroner i 2000, og foreslår i stedet en reduksjon i forhold til dagens nivå på 4,6 mrd. kroner. Høyres forslag til skatte- og avgiftsopplegg innebærer at prisstigningen i 2000 kan komme ned mot 11/2 pst., mot 2 pst. med Regjeringens forslag.
Disse medlemmer viser til at samlet gir Høyres skatteopplegg for personer skattelette for alle inntektsnivåer både i forhold til Regjeringens forslag og i forhold til en videreføring av skatteopplegget for 1999. I tillegg kommer effektene av at Høyre går mot avgiftsøkningene. Disse medlemmer viser til at Høyre går imot forslaget om å heve ligningsverdiene for fast eiendom med 10 pst.
Disse medlemmer viser til at for å bedre tilgangen av kapital i Norge er det nødvendig å redusere den samlede beskatning av kapital. Høyre foreslår å redusere formueskatten fra 0,9 til 0,8 pst. i det midterste skatte-intervallet, og fra 1,1 til 1,0 pst. i det høyeste intervallet. I tillegg foreslår Høyre å lønnsjustere grensene for fribeløpet og betaling av høyeste sats. Formueskatten i Norge er på verdenstoppen, med svært lave fribeløp og høye satser. Høyre foreslår også å heve fribeløpet i arveavgiften fra 200 000 til 300 000 kroner.
Disse medlemmer viser til at Høyres alternativ innebærer en styrking av barnefamilienes økonomi med 500 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Gjennom avtalen med Arbeiderpartiet har Regjeringen oppnådd å svekke barnefamilienes økonomi ytterligere 400 mill. kroner utover den innstrammingen på 700 mill. kroner som lå i det opprinnelige budsjettforslaget. Det virker som om Regjeringen vil sende regningen for kontantstøtten til familier med eldre barn. Det var ikke intensjonen bak kontantstøtteavtalen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til avsnitt 1.1 i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000) for en oversikt over Sosialistisk Venstrepartis skatte- og avgiftsforslag.
For fredete boliger har en lenge hatt adgang til å kreve
direkte ligning (regnskapsligning) med fradragsrett for blant annet
vedlikeholdsutgifter. Dette er etablert som et unntak fra den obligatoriske prosentligning
som ellers gjelder når bolig og fritidsbolig brukes av
eieren. Fredning etter kulturminneloven er bare aktuelt for et forholdsvis
begrenset antall bygninger av kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi.
Ikke-fredete boligeiendommer prosentlignes uten fradragsrett
for vedlikeholdsutgifter, selv om de er særlig bevaringsverdige.
Dette gjelder også boligeiendommer i område hvor
kommunen har gjort særskilt reguleringsvedtak om spesialområde
med formål bevaring etter plan- og bygningsloven § 25
nr. 6. Vedlikehold og istandsetting av eiendommer med slikt kommunalt
bevaringsvedtak kan kreve særlig kompetanse og eventuelt
medføre økte utgifter for eieren.
Ekstraordinært, omfattende vedlikehold på over 10 000
kroner etter skade er direkte fradragsberettiget etter nærmere
regler, selv om eiendommen ellers prosentlignes. Men dette gjelder
ikke det løpende behov for vedlikehold på grunn
av slit og elde. Dessuten vil større, ekstraordinære
skader ofte være dekket ved forsikring, slik at fradragsretten
får mindre praktisk betydning. Denne fradragsretten er
ikke tilstrekkelig til å ivareta behovet for de nevnte
eiendommer med bevaringsvedtak.
Dersom eiendommen var direkte lignet før prosentligningen
tar til, gjelder det en midlertidig, prosentvis begrenset fradragsrett
for faktiske vedlikeholdsutgifter over 10 000 kroner i
de fem første årene av prosentligningsperioden.
Dette er begrunnet med at den forutgående periode med direkte
ligning kan ha akkumulert vedlikeholdsbehov som eieren ikke rakk å dekke
før overgangen til prosentligning. En viss fortsatt fradragsmulighet
som etterslep inn i prosentligningsperioden har da vært
ansett rimelig. Heller ikke denne ordningen gir en tilstrekkelig
løsning for bevaringsvedtatte boligeiendommer.
Departementet har kommet til at adgangen til direkte ligning
med generell fradragsrett for vedlikeholdsutgifter bør
gjelde også de nevnte boligeiendommer med bevaringsvedtak.
Direkte fradragsrett vil her kunne stimulere til et aktivt vern
av slike bygninger, og vil kunne kompensere for at vedlikeholdsutgiftene kan øke
for eieren. Utgiftene er i prinsippet fradragsberettiget etter skattelovens
system, som kostnader til drift av inntektsgivende fast eiendom.
Effekten av prosentligning er at fradrag for faktiske utgifter avskjæres
og i stedet tas hensyn til i en nettosats for inntektsberegning.
Omlegging til direkte ligning reverserer denne effekten, men etablerer
ikke noe nytt fradragsprinsipp i skatteloven. Fordi omleggingen knyttes
til et objektivt moment i form av myndighetsvedtak, på samme
måte som for fredning, vil avgrensningen av regelens virkeområde
ikke by på skjønnsmessige vurderinger fra ligningsmyndighetenes
side. Dette gjør omleggingen administrativt langt enklere.
På dette grunnlag fremmer Finansdepartementet forslag
om at prosentligning ikke lenger skal være obligatorisk
for boligeiendommer som omfattes av kommunalt bevaringsvedtak etter
plan- og bygningsloven § 25 nr. 6. Eieren vil
dermed kunne velge direkte ligning i stedet for prosentligning ved å kreve det
i selvangivelsen. Det foreslås ikrafttreden fra og med
inntektsåret 2000.
Det vises til forslag om endring i skatteloven av 1999 § 7-10
syvende ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag om endring i skatteloven av 1999 § 7-10
syvende ledd første punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utrede og legge frem forslag
om særskilt fradrag for ekstraordinære vedlikeholdsutgifter
som skyldes fredning.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til at et samlet
Storting i forbindelse med St.meld. nr. 58 (1997-1998) uttalte at
man må hindre at skatte- og avgiftssystemet motvirker privat
verneinnsats. Fredete boligeiendommer krever antikvarisk vedlikehold,
hvilket betyr ekstraordinære utgifter utover vanlig vedlikehold.
De som eier fredete boligeiendommer er pålagt en vedvarende
vedlikeholdsplikt, får ingen eller minimale tilskudd til
vedlikeholdet, har innskrenket råderett over egen eiendom,
får redusert markedsverdien av eiendommen og har vedlikeholdsplikt
også for hus som ikke er i bruk.
Disse medlemmer mener på denne bakgrunn isolert
sett at det rimelig at eiere av fredede boligeiendommer får
anledning til regnskapsligning, slik som foreslått i proposisjonen,
men må konstatere at anledningen til regnskapsligning i
stor grad vil virke mot sin hensikt i alle områder unntatt
de områder hvor markedsleien for boligeiendommer er svært
lav.
Disse medlemmer mener derfor at det vil være
rimelig at eiere av fredede boligeiendommer gis et særskilt
fradrag for ekstraordinære vedlikeholdsutgifter som skyldes
fredningsstatusen, kombinert med opprettholdelse av prosentligning
av eiendommen.
En fri valgadgang mellom direkte ligning og prosentligning vil
lede til hyppig skifte av ligningsmåte etter hva som er
skattemessig lønnsomt det enkelte år. Prosentligning
er mest lønnsomt i år med små eller ingen
vedlikeholdsutgifter, fordi nettoberegningen av inntekt likevel
blir lav. Direkte ligning er mest lønnsomt i år
med betydelige vedlikeholdsutgifter, fordi vedlikeholdsfradraget
da oppveier den noe høyere bruttoinntekt (før
fradrag) som normalt ansettes for direkte lignede boligeiendommer.
Det er behov for en begrensning for å unngå omfattende skatteplanlegging
og oppnå noe mer stabile valg av ligningsmåte,
men uten at begrensningen blir for rigid.
For fredete eiendommer gjelder i dag den begrensning at valg
av direkte ligning gjelder for minst 10 år om gangen. Dette
avholder mange fra å velge slik ligning, fordi de ikke
regner med og kanskje heller ikke makter jevnlig høye vedlikeholdskostnader
i hele 10-års perioden. Dette er for rigid etter departementets
syn.
For vanlige boligeiendommer er skifte av ligningsmåte
aktuelt bare ved bruksendring, i form av overgang fra egen bruk
til lengre utleie, og omvendt. Til gjengjeld er skifte av ligningsmåte
obligatorisk ved slik bruksendring, og binding i for eksempel 10 år har
vært uaktuelt. En har her hatt behov for å hindre
at overgang fra prosentligning til direkte ligning ved oppstart
av en utleieperiode leder til akkumulert vedlikeholdsfradrag i starten
av denne perioden. Slike akkumulerte fradrag ville i realiteten
innebære dobbeltfradrag, ved at den forutgående
prosentligning var basert på standard vedlikeholdsinnsats
som faktisk ikke ble utført, og den etterfølgende
direkte ligning så medførte fullt fradrag for
dette oppsamlede vedlikeholdet.
For å hindre dette gjelder det en prosentvis fradragsbegrensning
for vedlikeholdsutgifter over 10 000 kroner pr. år
i de fem første årene etter overgangen fra prosentligning
til direkte ligning. Begrensningen innebærer at fradrag
for utgifter over 10 000 kroner reduseres med 50 pst. det
første året (forutsatt minst 5 års forutgående
prosentligning), med 40 pst. det andre året og så videre
og ned til 10 pst. det femte året. Fra og med det sjette året
med direkte ligning er det full fradragsrett for vedlikeholdsutgifter,
uansett nivå.
Departementet er kommet til at reglene om prosentvis fradragsbegrensning
bør kunne gjelde også fredede og bevaringsvedtatte
boliger som skifter ligningsmåte. Dette gir en smidig og
avtrappet avgrensning av fradragsretten i denne overgangssituasjonen. Regelen
om 10 års bindingstid for direkte ligning av fredede eiendommer
kan da oppheves, og gjøres ikke gjeldende for den nye kategorien
bevaringsvedtatte boligeiendommer.
Det vises til forslag om endring i skatteloven av 1999 § 7-10
syvende ledd (opphevelse av siste punktum) og opphevelse av § 7-20
tredje ledd. Ikrafttreden foreslås fra og med inntektsåret
2000.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om endring i skatteloven av 1999 § 7-10
syvende ledd (opphevelse av siste punktum) og opphevelse av § 7-10
tredje ledd.
Det finnes ca. 3 000 eiendommer som er fredet etter
kulturminneloven. På usikkert grunnlag kan det anslås
at maksimalt 2 pst. av landets boliger ligger i områder
regulert til bevaring. Det er svært usikkert hvor mange
som vil benytte seg av det utvidede unntaket fra obligatorisk prosentligning.
Det er derfor ikke mulig å gi noe anslag over provenytapet
endringen vil medføre. På bakgrunn av det begrensede
omfanget reglen har, vil imidlertid provenytapet bli relativt beskjedent.
Endringen vil medføre noe merarbeid for ligningsmyndighetene,
da det er mer ressurskrevende å kontrollere ligningen av
direkte lignede eiendommer enn av prosentlignede eiendommer.
Komiteen tar dette til etterretning.
Finansdepartementet legger fram forslag om fradragsrett ved inntektsfastsettelsen
for gaver til visse frivillige organisasjoner. Forslaget er en oppfølging
av Stortingets vedtak av 18. desember 1998 hvor Stortinget
ber Regjeringen legge fram for Stortinget et forslag til hvordan
fradragsordningen for fagforeningskontingent fra år 2000
kan omgjøres til en mer generell ordning som også omfatter
kontingent/bidrag til andre frivillige organisasjoner.
Komiteen flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, tar dette til etterretning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti sitt
prinsipielle syn er at støtte til organisasjoner primært
bør gis som tilskudd og ikke som skattesubsidier.
Dette medlem vil bemerke at det ikke er godt nok
utredet hvordan en slik ordning som Regjeringen her forslår,
vil virke inn på organisasjonenes ressursbruk og aktivitetsnivå. Dette
medlem vil anta at en slik ordning vil medføre
at organisasjonene må bruke mer ressurser på å verve
givere.
Dette medlem vil på dette grunnlag gå imot Regjeringen
sitt forslag om å innføre fradragsrett ved inntektsfastsettelsen
for gaver til visse frivillige organisasjoner.
Departementet foreslår at fradragsordningen avgrenses
etter liknende kriterier som ble foreslått av regjeringen
Syse i 1991, det vil si frivillige organisasjoner som driver:
a) omsorgs- og helsefremmende
arbeid for barn og ungdom, og for eldre, syke, funksjonshemmede eller
andre svakstilte grupper,
b) kristelig eller annen religiøs eller annen livssynsrettet
virksomhet,
c) virksomhet til vern av menneskerettigheter og hjelp til
utviklingsland,
d) katastrofehjelp og virksomhet til forebyggelse av ulykker
og skader og
d) miljøvern, naturvern og dyrevern.
Det foreslås videre at også gaver til barne-
og ungdomsrettet arbeid innen musikk, teater, litteratur, dans,
idrett, friluftsliv og liknende omfattes av en slik fradragsordning.
Utenfor ordningen faller gaver til politisk-, faglig- og næringsrettede
organisasjoner samt organisasjoner som driver skattepliktig virksomhet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til Regjeringens forslag til krav til organisasjonsformål,
jf. forslag til § 6-50(1) bokstavene a til f i
skatteloven av 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser positivt på at innføring
av en generell ordning med inntektsfradrag for bidrag til frivillige
organisasjoner gis et stort omfang med hensyn til formålskravene.
Disse medlemmer ser imidlertid ingen grunn til
at formålet kulturvern skal være utelatt fra pkt.
f i § 6-50.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14
om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 6-50 første ledd bokstav
f skal lyde:
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
det bør foretas en vurdering av å innlemme politiske
partier, og ber Regjeringen legge fram en slik vurdering i Revidert
nasjonalbudsjett 2000.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad under kap. 3.
Departementet legger til grunn at en fradragsordning må begrenses
til organisasjoner som har nedfelt sitt formål i sine vedtekter.
Disse må videre bestemme at midlene skal disponeres for
organisasjonens formål ved en eventuell oppløsning
av organisasjonen. Gavemottakeren må videre være
en juridisk person med fast tilhold/sete her i landet.
Fysiske personer kan altså ikke motta gaver med slik virkning.
Av administrative hensyn bør organisasjonen ha varig
karakter. Gaver gitt i forbindelse med innsamlingsaksjoner bør
ikke gi grunnlag for fradragsrett. På den annen side vil
gaver gitt til innsamlingsaksjoner holdt i regi av godkjente organisasjoner
være fradragsberettiget etter den ordningen som er skissert. Etter
departementets vurdering skulle behovet for innsamling og kanalisering
av blant annet nødhjelp være tilfredsstillende
dekket gjennom de permanente organisasjonene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag
til § 6-50(1) i skatteloven av 1999 om at gavemottaker
må være en juridisk person med sete her i landet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad under kap. 3.
Departementet foreslår at fradragsordningen begrenses
til organisasjoner med 3 000 eller flere medlemmer. Administrative
hensyn tilsier at lokale eller regionale organisasjoner, eller organisasjoner som
bare driver i ett eller svært få fylker eller
på lokalt nivå, ikke omfattes. Departementet har
funnet at et krav til medlemstall vil være et enklere kriterium
enn et krav om at organisasjonene må være landsomfattende,
som foreslått i Ot.prp. nr. 1(1997-1998). Et krav til at
organisasjonen er landsomfattende vil også kunne utelukke
store organisasjoner som ikke er landsdekkende. Gaver kan komme
lokale lag til gode ved at de er tilknyttet en organisasjon som
har 3 000 eller flere medlemmer.
Departementet foreslår at et medlem kan defineres som
en person som fyller følgende vilkår: Vedkommende
er oppført som medlem etter eget ønske og betaler
en årlig kontingent eller organisasjonen mottar statsstøtte
for medlemmet. Det foreslås videre at antallet medlemmer
må fastsettes den 1. januar i det år gaven
gis. Uten en slik regel ville en i grensetilfelle måtte
fastsette antall medlemmer for hvert gavetidspunkt. Det gjør
det også mulig for organisasjoner som ligger på grensen å planlegge
sin økonomi for det kommende år.
Et krav til årlig kontingent eller statsstøtte
vil avgrense fradragsordningen til organisasjoner som har et visst
omfang og varighet. Midlertidige organisasjoner (aksjoner) vil falle
utenfor. Når det må betales en kontingent, som
ikke er rent symbolsk, vil det øke terskelen for innmeldelse.
Det vil kunne sikre et mer reelt engasjement blant medlemmene.
Når en organisasjon mottar statsstøtte vil
vedkommende organisasjon være underlagt kontroll av den myndighet
som har ansvaret for statsstøtten. Den enkelte statlige
støtteordning vil også ha kriterier som sikrer
formålsoppnåelsen.
Fordi antallet medlemmer vil kunne variere over tid må organisasjonene
ha plikt til å melde fra til ligningsmyndighetene når
medlemstallet synker under 3 000. Stiftelser er selveiende
formuesmasser som ikke har medlemmer. Enkelte stiftelser driver
utstrakt arbeide innen de områder ordningen skal omfatte. Krav
til medlemmer vil derfor kunne utelukke disse. Derfor foreslås
at også stiftelser omfattes av ordningen, hvis de oppfyller
de øvrige vilkårene for fradragsrett, dersom de
er offentlige stiftelser etter lov om stiftelser av 23. mai
1980 nr. 11.
Etter stiftelsesloven § 16 nr. 3 og forskrift
av 10. oktober 1990 nr. 797, må stiftelsen for å bli
stadfestet som offentlig ha en grunnkapital på minst 200 000
kroner, og en forvaltningskapital som står i rimelig forhold
til formålet. Videre foreslår departementet at
stiftelsen må motta offentlig støtte. Kravet til
offentlig støtte er satt av administrative grunner. Et krav
om offentlig støtte vil innebære en kontroll med stiftelsens
virksomhet. Det er større behov for kontroll med stiftelser,
enn med medlemsorganisasjoner som har flere tusen medlemmer. Stiftelser
kan bli drevet av få personer.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag
om krav til omfang av organisasjonens virksomhet, jf. forslag til § 6-50(2)
i skatteloven av 1999.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er samde
med Regjeringa i at frådragsordningena må avgrensast
til store organisasjonar som har ein varig karakter.
Fleirtalet vil likevel peika på at kravet
om 3 000 eller fleire medlemer kan bli problematisk, då ganske
mange frivillige organisasjonar er lagsbaserte, utan eit sentralt
medlemsregister.
Fleirtalet har også registrert at organisasjonar som
driv kulturvern ikkje er omfatta av ordninga.
Fleirtalet vil difor be om at departementet, i samband
med handsaming av Revidert nasjonalbudsjett, vurderer om:
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad under kap. 3.
For at det ikke skal oppstå tvil om at det faktisk er ytet
en gave, må det være et vilkår at giver
ikke har betinget seg noen motytelse. Departementet legger videre
til grunn at det av administrative hensyn bare kan innrømmes
fradrag for pengegaver. En fradragsrett for verdien av gjenstander
eller arbeidsinnsats vil medføre meget betydelige verdsettelses-
og kontrollproblemer. Det regnes eksempelvis ikke som pengegave
hvis en eiendel blir solgt på kreditt til organisasjonen
og fordringen blir ettergitt. Heller ikke gavesalg av gjenstander
kan godtas, fordi en da må verdsette gjenstanden for å finne
ut verdien av gaven.
Ettersom hensikten med fradragsordningen er å styrke
organisasjonens økonomiske stilling, kan ikke ordinære
medlemskontingenter gi grunnlag for fradragsrett. Hensikten er at
skattefradraget skal stimulere medlemmene (og andre) til å gi
gaver utover kontingenten. Hvis det også blir gitt skattefradrag
for kontingenten, vil resultatet kunne bli at medlemmene får
fradrag uten at organisasjonene får bedre økonomi.
Gaver som ytes av medlemmer bør samordnes med medlemskontingenten
ved at medlemmer bare gis inntektsfradrag for ytelser utover medlemskontingenten.
Forskriftshjemmelen i femte ledd kan brukes til å presisere
hva som skal regnes som kontingent. Hvis det blir vanlig at medlemskontingenter
blir satt ned eller faller bort, må ordningen med fradrag
vurderes på nytt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag
om krav til gavens art, jf. forslag til § 6-50(1)
i skatteloven av 1999.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad under kap. 3.
I lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap
m.v. (regnskapsloven) er regnskapsplikten i hovedsak knyttet til
foretaksform. Det er dessuten regnskapsplikt for foreninger med økonomisk
formål og andre foreninger som har eiendeler med verdi
over 20 mill. kroner eller har mer enn 20 ansatte. Loven medfører derfor
regnskapsplikt for bare et fåtall frivillige organisasjoner.
Frivillige organisasjoner kan dessuten føre regnskap eller
liknende i henhold til interne regler.
Hensynet til at ligningsmyndighetene skal kunne etterprøve
om det er gitt gaver og at gavemidlene har gått til de
angitte formål, tilsier at organisasjonene pålegges å føre
en form for regnskap. Departementet viser til at det foreslås
at organisasjoner som mottar gaver med rett til inntektsfradrag
vil ha plikt til å levere oppgave etter reglene i ligningsloven
kapittel 6, jf. nedenfor under punkt 3.7. Etter ligningsloven § 6-1
nr. 2 har departementet hjemmel for å utforme nærmere
regler om noteringsplikt for de oppgavepliktige, jf. § 6-1
nr. 1 og nr. 2.
Organisasjonen må sørge for at gavene forvaltes på en
sikker måte, ved at gaveinntektene er regnskapsmessig atskilt
fra dens øvrige midler. Gavemidlene skal utelukkende kunne
anvendes til å virkeliggjøre organisasjonens formål,
men det er ikke til hinder for at midlene også brukes til å betale
for nødvendig administrasjon. Regnskapsføringen
skal innrettes slik at det kan etterprøves om vilkårene
for fradragsrett er oppfylt.
For å sikre tilfredsstillende kvalitet på slike
regnskap må organisasjonene også pålegges
plikt til å få sitt regnskap revidert av autorisert
revisor.
Departementet har vurdert hvilke konsekvenser brudd på vilkårene
for å motta gaver som gir rett til inntektsfradrag bør
få for organisasjonene.
Ligningsmyndighetene bør ved grove brudd på vilkårene
gis adgang til å komme med en reaksjon slik at organisasjonen
i ett eller flere år mister retten til å motta
gaver som giveren kan kreve inntektsfradrag for.
Departementet har videre vurdert om den mottakende organisasjonen
ved vilkårsbrudd skulle pålegges å betale
tilbake den reduserte skatt, som giverne har oppnådd. Etter
departementets vurdering vil imidlertid dette kunne bli en svært
streng reaksjon ved mindre utilsiktede brudd på vilkårene.
Departementet antar videre at en del av de skattyterne som har gitt gaver,
ville kunne fått fradrag for gaver til andre organisasjoner,
fordi de totalt har gitt mer enn 900 kroner i fradragsberettigede
gaver, eventuelt i kombinasjon med fagforeningskontingent. Provenytapet
ved vilkårsbrudd tilsvarer således ikke nødvendigvis
de innberettede gavene multiplisert med skattesatsen for alminnelig
inntekt til vedkommende organisasjon. Å skulle skille ut
de givere som kun har gitt gaver til vedkommende organisasjon vil
på den annen side være svært ressurskrevende.
Departementet har etter en samlet vurdering kommet fram til at det
ikke skal innføres noen slik plikt til å tilbakebetale
den reduserte skatten. Så lenge vilkårene ikke
er oppfylt, vil det ikke kunne gis fradrag i fremtiden.
Ved bevisste brudd på vilkårene vil straff
etter ligningsloven kapitel 12 kunne komme til anvendelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, er enig i at ligningsmyndighetene bør
gis adgang til å komme med en reaksjon ved grove brudd
på vilkårene for å motta gaver som gir
rett til inntektsfradrag. Flertallet slutter seg
til Regjeringens forslag til skatteloven § 6-50(3)
om at fylkesskattekontoret ved grove brudd på vilkårene kan
frata mottaker retten til å motta gaver med fradragsrett,
for en periode på inntil tre år.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad under kap. 3.
Departementet foreslår at den enkelte organisasjons
sentrale ledd pålegges å administrere og forvalte gavemidlene
som mottas. Ligningsmyndighetene vil da få et mindre antall
innberetningspliktige å forholde seg til, og de administrative
byrdene ved fradragsordning begrenses. En slik sentralisert innberetning
vil også medføre en profesjonalisering av innberetningen som
vil redusere farene for uriktige og mangelfulle innberetninger.
Departementet foreslår tilsvarende at gaven ikke kan gis
via organisasjonens regionale lag, men at den må gis direkte
til organisasjonens sentrale ledd.
Administrativt må fradragsordningen tilpasses systemet
med forhåndsutfylt selvangivelse. Under dette systemet
skal ligningskontorene primært basere ligningen på innberettede
inntekts- og fradragsoppgaver for hver enkelt skattyter.
Det må derfor oppstilles som vilkår for fradragsrett
at den enkelte organisasjons sentrale ledd har sendt maskinlesbare
oppgaver til Skattedirektoratet inneholdende blant annet giverens
navn, fødselsnummer/organisasjonsnummer og gavebeløpets
størrelse.
Disse opplysningene må organisasjonen registrere i forbindelse
med mottakelse av gaven. Det vil innebære en betydelig
merbelastning for ligningsmyndighetene dersom slike oppgaver skal
kunne gis i annen form enn på maskinlesbart medium. Det
må derfor være et krav for fradrag at oppgavene
leveres på maskinlesbart medium i samsvar med
den beskrivelse av de datatekniske krav for innberetning som utarbeides
av Skattedirektoratet og innen en frist som fastsettes av Skattedirektoratet.
Oppgavegiver må dessuten sende årsoppgave til
giver, hvor det bl.a. fremgår at likelydende opplysninger
er sendt ligningsmyndighetene, jf. ligningsloven § 6-17
nr. 3. I et system med maskinell ligningsbehandling er det nødvendig å kunne
foreta en enhetlig og sikker identifikasjon av gavemottakeren, det
vil si den oppgavepliktige. Det er kun Enhetsregisteret, hvor registrering medfører
tildeling av organisasjonsnummer, som i dag kan avlevere en sikker
identitet på juridiske personer. Departementet foreslår
på denne bakgrunn at fradragsordningen begrenses til organisasjoner
som er registrert i Enhetsregisteret. For registrering vil Enhetsregisteret
kreve at en vedlegger stiftelsesdokumenter og vedtekter. Etter lov
av 3. juni 1994 nr. 15 § 12 annet ledd
jf. § 4 har alle selskaper, foreninger og stiftelser
rett til å registrere seg.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag
om gavemottakers plikt til å gi oppgave til ligningsmyndighetene
over gaver som gir giveren rett til fradrag, jf. forslag til ny
bokstav g i ligningsloven § 6-6. Flertallet slutter
seg videre til Regjeringens forslag om at departementet kan bestemme
i forskrift at oppgaven skal overleveres i maskinlesbar form, jf.
forslag til endring i ligningsloven § 6-16 bokstav
c.
Komiteen viser til at det i Regjeringens
forslag til ligningsloven § 6-16 bokstav c er
vist til «… skatteloven § 51
sjette ledd og … § 42 b nr. 9»,
som er paragrafer i skatteloven av 1911. Det korrekte er «… skatteloven § 7-12
første til fjerde ledd og … § 42
b nr. 9 …», som er paragrafer til tilsvarende
bestemmelser i skatteloven av 1999. I komiteens forslag til
ligningsloven § 6-16 bokstav c er dette rettet
opp.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad under kap. 3.
Etter departementets vurdering er det for gaver til frivillige
organisasjoner ønskelig med en form for administrativ forhåndsvurdering
av de aktuelle organisasjonene. En unngår på den
måten at hvert enkelt ligningskontor må ta standpunkt
til alle de gavemottakere som har blitt tilgodesett fra skattytere
i vedkommende kommune. Dette vil også skape forutberegnelighet
for organisasjonene og giverne.
Departementet foreslår at en administrativ forhåndsvurdering
av hvilke frivillige organisasjoner som skal omfattes av en eventuell
fradragsordning foretas etter samme retningslinjer som for forskningsinstitusjoner
etter skatteloven § 44 femte ledd. Ordningen er
i hovedsak følgende:
Forespørsler om forhåndsgodkjenning skal rettes til
fylkesskattekontoret (i Oslo: ligningskontoret) i det fylket institusjonen
har sitt sete. Fylkesskattekontoret meddeler sitt standpunkt til
Skattedirektoratet som, hvis det ikke har innvendinger, fører
institusjonen opp på en liste over institusjoner som anses å oppfylle vilkårene
i skatteloven § 44 femte ledd. Listen tas inn i
Lignings-ABC, og gjelder som instruks til ligningskontorene.
Fradrag etter § 44 femte ledd kan ikke nektes
utelukkende med den begrunnelse at mottakerinstitusjonen ikke står
på listen. Ligningskontoret må i slike tilfeller
kontakte fylkesskattekontoret i mottakerens hjemfylke for å få klarlagt
om fradrag skal gis.
En mottakerinstitusjon som er uenig med fylkesskattekontoret
kan forelegge saken for Skattedirektoratet, som på vanlig
måte kan instruere fylkesskattekontoret og ligningskontoret.
Skattedirektoratet kan også på eget initiativ
føre opp organisasjoner som antas å fylle vilkårene.
En avgjørelse av om en institusjon faller inn under ordningen
er ingen ligningsavgjørelse, men er en faglig uttalelse
som normalt vil bli avgjørende for de aktuelle tilfeller
under selve ligningsbehandlingen.
Departementet legger til grunn at en slik ordning med administrativ
uttalelse om vilkårene er oppfylt for frivillige organisasjoner,
kan gjennomføres gjennom den alminnelige instruksjonsmyndigheten.
Det er således ikke nødvendig å lovfeste
ordningen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, tar dette til etterretning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad under kap. 3.
Departementet foreslår at fradrag for gaver til frivillige
organisasjoner gis som et fradrag i inntekt. I utgangspunktet er
inntektsfradrag administrativt enklest å håndtere
ved ligningen. Dette gjelder også ved maskinell
ligningsbehandling som benyttes ved systemene med forhåndsutfylt
selvangivelse.
Adgangen til å kreve inntektsfradrag må avgrenses
mot mindre beløp. Begrensningen er nødvendig for å unngå det
administrative merarbeid som vil følge med fradragsrett
for et betydelig antall mindre beløp. På bakgrunn
av dette foreslår departementet en nedre grense på 500
kroner. Årets gaver fra en person til en og samme organisasjon
kan imidlertid legges sammen. Gaver til flere organisasjoner bør
imidlertid av administrative grunner ikke kunne legges sammen ved
anvendelsen av den nedre grensen.
Fradrag for gaver til frivillige organisasjoner går ikke
inn under minstefradraget. Fordi fagforeningsfradraget er stedbundet,
jf. skatteloven § 45 (skatteloven av 1999 § 6-90)
og fradraget for gaver til frivillige organisasjoner skal samordnes
med dette, må fradraget for gaver til frivillige organisasjoner
også betraktes som stedbundet. Fagforeningsfradraget er stedbundet
fordi det refererer seg til en bestemt inntektskilde, dvs. arbeidslønnen.
Fagforeningsfradrag og gaver til frivillige organisasjoner skal følgelig
trekkes fra i samme inntekt, og dermed i samme kommune.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag
om at fradrag gis bare når gaven utgjør minst
500 kroner, jf. forslag til skatteloven av 1999 § 6-50(4)
første punktum. Flertallet slutter seg også til
Regjeringens forslag om at det gis maksimalt fradrag for gaver og
fagforeningskontingent med til sammen 900 kroner årlig,
jf. forslag til § 6-50(4) annet punktum i skatteloven
av 1999.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad under kap. 3, der Sosialistisk
Venstreparti går imot å gi fradragsrett for gaver
til visse frivillige organisasjoner. Vårt syn er at slik
fradragsrett kun skal gjelde fagforeningskontingent.
Dette medlem vil stemme imot Regjeringens forslag
om endring i skatteloven § 6-20.
I forslagets femte ledd er det gitt hjemmel for departementet
til å gi forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne bestemmelsen. Nærmere regler om hvem som skal
regnes som medlemmer kan her gis. Videre kan departementet gi nærmere
regler om skillet mellom kontingent og gave. Videre kan det gis
regler om at selskapets, stiftelsens eller sammenslutningens vedtekter
skal inneholde bestemmelser om dets formål, at mottatte
gaver skal nyttes til ett eller flere av de formål som
er nevnt i § 6-50 første ledd, og at midlene
skal tilfalle ett eller flere av disse formålene ved en
eventuell oppløsning. Det kan gis regler om at selskapet,
stiftelsen eller sammenslutningen skal føre regnskap over
mottatte gaver, herunder at gavene er brukt til de nevnte formål,
og at regnskapet skal være revidert av statsautorisert
eller registrert revisor. Det kan også stilles som krav
at organisasjonene er registrert i Enhetsregisteret. Det kan også stilles
krav om at organisasjonens sentrale ledd skal motta gaven og sende
de nødvendige opplysninger til Skattedirektoratet i maskinlesbar
form, innen fastsatte frister. Nærmere regler om gjennomføringen
av bestemmelsen i § 6-50 kan også gis.
Forskriftskompetansen kan delegeres til Skattedirektoratet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag
om at departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring
av bestemmelsen om gaver til visse frivillige organisasjoner, herunder
gi regler om krav til medlemskap, vedtekter, regnskap, revisjon,
registrering i Enhetsregisteret og maskinell innberetning, jf. forslag
til skatteloven av 1999 § 6-50(5).
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad under kap. 3.
Etter de regler som gjelder i 1999 er det isolerte provenytapet
av fradraget for fagforeningskontingent beregnet til om lag 300
mill. kroner for 1999. Hvis adgangen til fradrag utvides til også å omfatte
bidrag/gaver til frivillige organisasjoner, vil provenytapet
av ordningen bli noe større. Hvis det antas at 20 pst.
av de yrkesaktive som i dag ikke har fradrag for fagforeningskontingent
får et fradrag på 500 kroner, gir det et påløpt
provenytap fra personlige skattytere på i størrelsesorden
50 mill. kroner i 2000. Det vil også være et visst
provenytap knyttet til å innføre et fradrag for
bidrag/gaver til frivillige organisasjoner også for etterskuddspliktige
skattytere (aksjeselskaper m.v.), men dette vil være betydelig
lavere enn i eksempelet for personlige skattytere.
Ordningen med forhåndsgodkjennelse vil i oppstartsfasen
kreve ekstra ressurser hos fylkesskattekontorene. Etter oppstartsfasen
vil det bli færre saker i året. Når det
gjelder godkjennelse av forskningsinstitusjoner viser tilbakemelding
fra utvalgte fylkesskattekontor at det er få saker i året.
Antallet saker etter nåværende § 44
femte ledd varierte fra 2 til 6 i året. Siden undersøkelsen
ikke gjaldt alle kontorer tas det forbehold om at enkelte kontorer
kan ha flere saker. Også Skattedirektoratet vil få ekstraarbeid
i en overgangsfase. Det må delta i godkjennelsesarbeidet
og det må forberede mottaket av informasjon fra organisasjonene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, tar dette til etterretning.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad under kap. 3.
Departementet foreslår en ny bestemmelse i skatteloven § 6-50
slik at det blir adgang for alle skattytere til å kreve
fradrag ved inntektsansettelsen for gaver til visse frivillige organisasjoner.
Departementet foreslår at ordningen med fradrag for gaver
trer i kraft fra og med inntektsåret 2000.
Reglene om maskinell innberetning foreslås tatt inn
i ligningsloven §§ 6-6 og 6-16. Disse
endringene foreslås også satt i kraft f.o.m. inntektsåret
2000.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, er enig i forslagene og viser til merknadene
under avsnittene 3.1 til 3.10.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad under kap. 3.
I forbindelse med statsbudsjettet for 1999 ble inntekts- og formuesskatten
for etterskuddspliktige skattytere (aksjeselskaper m.v.) gjort fullt
ut statlig med virkning fra og med inntektsåret 1998. Omleggingen
var en del av oppfølgingen av St.prp. nr. 60 (1997-1998)
Om kommuneøkonomien. Omleggingen innebærer at
alle skattytere som omfattes av reglene om konsernbidrag i selskapsskatteloven §§ 1-3
til 1-5, kun er skattepliktige til staten. Det ble foretatt enkelte endringer
i skattelovgivningen for å tilpasse denne til omleggingen
til ren statsskatt, jf. Ot.prp. nr. 1 (1998-1999) kapittel 10 og
St.prp. nr. 1 (1998-1999). I Ot.prp. nr. 1 (1998-1999) varslet departementet
at innføringen av statlig selskapsskatt for etterskuddspliktige
kunne gi grunnlag for endringer i reglene om konsernbidrag.
Komiteen tar dette til etterretning.
Begrensningen i adgangen til å yte konsernbidrag over
kommunegrenser innebærer mindre adgang til skattemessig
samordning i konsernforhold enn det som gjelder for virksomhet drevet
i ett stort selskap. Den skattemessige samordningsadgangen er i
praksis blitt innsnevret etter innføringen av godtgjørelsesmetoden
ved beskatning av aksjeutbytte. Før skattereformen var
aksjeutbytte skattefritt for mottaker ved kommuneskatteligningen,
og påvirket dermed ikke grensen for konsernbidrag med fradragsrett
(som ble beregnet på grunnlag av mottakende selskaps skattepliktige
inntekt ved kommuneskatteligningen).
Inntektsskatten for etterskuddsskattepliktige skattytere ble
gjort fullt ut statlig i forbindelse med statsbudsjettet for 1999.
Omleggingen innebærer at alle skattytere som omfattes av
konsernbidragsordningen kun er skattepliktige til staten. Bakgrunnen
for å innføre begrensningen i selskapsskatteloven § 1-3
nr. 2 var hensynet til kommunenes skattefundamenter. Ved omleggingen
til ren statsskatt for etterskuddspliktige gjør ikke dette
hensynet seg gjeldende lenger. Departementet kan ikke se noe grunnlag
for å opprettholde begrensningen i selskapsskatteloven § 1-3
nr. 2. Slik bestemmelsen nå står, innebærer
den en ubegrunnet skattemessig forskjellsbehandling mellom selskaper hjemmehørende
i samme kommune og selskaper hjemmehørende i ulike kommuner.
Departementet foreslår derfor at bestemmelsen oppheves.
Omleggingen til statlig selskapsskatt omfatter også offentlig
eide kraftforetak. Kraftkommunenes tap ved bortfallet av selskapsskatten
fra kraftforetak ble delvis kompensert ved en økning i
naturressursskatten. Det forhold at inntektsskatten for offentlig
eide kraftforetak er omgjort til en ren statsskatt gjør
at det ikke lenger er behov for en særskilt begrensning
av konsernbidragets størrelse for denne typen foretak.
Departementet foreslår derfor at selskapsskatteloven § 1-3
nr. 4 oppheves.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om opphevelse av selskapsskatteloven § 1-3
nr. 2 og 4.
Det fremgår av selskapsskatteloven § 1-3
nr. 1 første punktum at det kan kreves fradrag for konsernbidrag
ved inntektsligningen i den utstrekning dette ligger innenfor selskapets
skattepliktige inntekt. Begrensningen innebærer at det
ikke er mulig å skape et skattemessig fremførbart
underskudd ved å yte konsernbidrag utover alminnelig inntekt.
Dersom det likevel ytes et større bidrag, vil den overskytende
del av bidraget ikke være fradragsberettiget. Skatteplikten
for bidragsmottaker er imidlertid uavhengig av yters fradragsrett,
slik at overskytende bidrag vil bli gjenstand for dobbeltbeskatning.
Bestemmelsen i § 1-4 nr. 1 henviser kun til bestemmelsene
i § 1-3 nr. 2 og 4. Det betyr at dobbeltbeskatning
kun unngås dersom det ytende selskap er hjemmehørende
i en annen kommune enn mottaker, eller at det ytende selskap er
et offentlig eiet kraftforetak.
Departementet antar at det vanligvis ikke ytes konsernbidrag
i den utstrekning det oppstår dobbeltbeskatning når
en ser giver og mottaker under ett. Behovet for skattemessig samordning
er ikke den eneste begrunnelsen for at konsernbidragsordningen ble
innført. I St.meld. nr. 2 (1995-1996) Revidert nasjonalbudsjett
1996 er det på side 125 redegjort for at det også foreligger
behov for å kunne overføre skattlagt inntekt mellom
konsernselskaper:
«I det selskapet som utgjør konsernspiss
vil det ofte ikke være virksomhet utover det å eie
og utføre overordnet forvaltning av de øvrige
selskapene i konsernet, samt å utføre fellesfunksjoner.
Dette innebærer at konsernspissen oppebærer lite
inntekter utover det som mottas fra datterselskaper. Konsernspissen
vil på den annen side ofte ha betydelige finanskostnader som
følge av at konsernets opplåning har skjedd i dette
selskapet. Dette betyr at det vil kunne være et betydelig
behov for å overføre inntekter direkte fra datterselskapene
og opp til konsernspissen for å kunne dekke finanskostnadene.
I tillegg vil det kunne være behov for å overføre
midler til morselskapet slik at dette får et regnskapsmessig
overskudd som gir grunnlag for utdeling av aksjeutbytte.
Det
kan også være behov for å overføre
inntekt til andre konsernselskaper enn i de ovennevnte tilfellene. Eksempelvis
kan det være behov for å overføre midler for å investere
i nye driftsmidler eller for å utvide virksomheten i et
konsernselskap. Dette behovet kan foreligge uten hensyn til om giver-
og mottakerselskapet har skattepliktig underskudd eller overskudd.»
Etter departementets vurdering tilsier behovet for å kunne
yte konsernbidrag uavhengig av behovet for skattemessig samordning,
at konsernbidrag bør fritas fra beskatning hos mottaker
i den utstrekning giverselskapet ikke får fradrag. Departementet
foreslår derfor at det innføres en generell bestemmelse
i selskapsskatteloven § 1-4 nr. 1 om at konsernbidrag
som giveren ikke får fradrag for, men som ellers er lovlig etter
aksjelovens regler, heller ikke skal være skattepliktig
for mottakeren.
Skattedirektoratet tok i forbindelse med høringen opp
spørsmålet om konsernbidrag som ikke er lovlig
i forhold til aksjelovens og allmennaksjelovens regler, fremdeles
skal være skattepliktig inntekt for mottaker av bidraget.
Departementet vil bemerke at det ikke har vært meningen å endre
gjeldende rett på dette punktet. For å tydeliggjøre
dette har departementet foretatt en presisering av bestemmelsen
i selskapsskatteloven § 1-4 nr. 1. Det vises til
vedlagte forslag til endring av selskapsskatteloven § 1-4
nr. 1. De øvrige høringsinstansene hadde ingen
merknader til forslaget.
En utvidet adgang til å yte konsernbidrag uten fradragsrett
for giver og uten skatteplikt for mottaker reiser problemer i forhold
til RISK-reglene i selskapsskatteloven kapittel 5. Det fremgår
av selskapsskatteloven § 5-5 nr. 2 annet punktum
at årlig RISK-beløp skal fastsettes med utgangspunkt
i selskapets skattepliktige inntekt. I den utstrekning konsernbidrag
ikke er fradragsberettiget i givers skattepliktige inntekt, og tilsvarende
ikke inngår i mottakers skattepliktige inntekt, vil konsernbidraget
ikke inngå i fastsettelsen av det årlige RISK-beløp.
Konsernbidrag vil på lik linje med utdeling av aksjeutbytte
innebære at det ytende selskapet blir tappet for verdier.
Dette tilsier at inngangsverdien på aksjene i det ytende
selskap bør nedreguleres med et beløp tilsvarende
konsernbidraget. Tilsvarende bør det skje en oppregulering
av inngangsverdien på aksjene i det mottakende selskap med
et beløp likt ikke skattepliktig konsernbidrag.
Det kan reises spørsmål om det er behov for å hensynta
konsernbidrag som ikke inngår i skattepliktig inntekt i
RISK-beregningen når det kun vil være snakk om
en forskyvning av verdier mellom selskaper som inngår i
samme konsern. Det vil imidlertid være mulig å tappe
det ytende selskap for verdier ved konsernbidrag, for deretter å realisere
aksjene i selskapet med tap, uten at det skjer noen beskatning i
det mottakende selskapet. Dette tapet vil ikke være reelt
i den utstrekning verdinedgangen på aksjene i det ytende selskap
er kompensert ved en tilsvarende verdioppgang på aksjene
i et annet konsernselskap (det mottakende selskap). Dette tilsier
at det ikke bør gis fradrag for et slikt tap. Beskatningen
av verdistigningen på aksjene i det mottakende selskap
vil kunne skyves langt frem i tid slik at nåverdien av
den fremtidige skatt vil kunne være minimal. Etter departementets vurdering
tilsier dette at en bør ta hensyn til ikke fradragsberettiget
konsernbidrag og ikke skattepliktig konsernbidrag ved fastsettelsen
av det årlige RISK-beløpet.
Det har ikke kommet tilbakemeldinger fra høringsinstansene
om at de foreslåtte endringer vil innebære en
ytterligere komplisering av RISK-reglene.
Direktoratet foreslår at endringen inntas i selskapsskatteloven § 5-5
nr. 2, som angir beregningsgrunnlaget for reguleringen av selskapets
skattlagte kapital, i stedet for i selskapsskatteloven § 1-4.
Departementet er enig i at den foreslåtte endring bør
inntas i selskapsskatteloven § 5-5 nr. 2 i stedet
for i § 1-4. Det vises til vedlagte forslag til
endring av selskapsskatteloven § 5-5 nr. 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring av selskapsskatteloven § 5-5
nr. 2.
Etter selskapsskatteloven § 1-5 nr. 2 kan departementet
dispensere fra kravet om at mottaker av konsernbidrag må være
norsk selskap når det er inngått gjensidig avtale
med fremmed stat. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen
at den ble innført med sikte på internasjonalt
industrisamarbeid hvor staten er engasjert, jf. Ot.prp. nr. 16 (1979-1980)
side 12. Det er aldri blitt inngått noen avtale med hjemmel
i denne bestemmelsen. Departementet er ikke kjent med at andre land
har regler som åpner for konsernbidrag over landegrensene.
Etter departementets vurdering viser dette at det ikke er behov
for en slik bestemmelse. Det foreslås derfor at bestemmelsen
oppheves.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om opphevelse av selskapsskatteloven § 1-5
nr. 2.
Forslaget om å oppheve selskapsskatteloven § 1-3
nr. 2 innebærer at konsernbidrag kan benyttes til å bygge
opp positiv skattepliktig inntekt i det mottakende selskap også når
dette er hjemmehørende i en annen kommune. Dermed vil det
mottakende selskap kunne nyttiggjøre seg eventuelle godtgjørelsesfradrag og
kreditfradrag som tidligere ikke kom til fradrag. Dette vil kunne
innebære en skattelette for de berørte konsernene.
Departementet antar imidlertid at de fleste konserner har tilpasset
seg dagens regler slik at de unngår dobbeltbeskatning som
følge av manglende mulighet for å utnytte godtgjørelsesfradrag
og kreditfradrag. På denne bakgrunn antar departementet
at de foreslåtte endringene vil ha relativt beskjedne provenyvirkninger.
De øvrige forslagene antas å ha meget liten provenyvirkning.
Det fremgår av forarbeidene til selskapsskatteloven § 1-3
nr. 2 at en innføring av begrensninger i adgangen til å yte
konsernbidrag kunne bety merarbeid for konserner, blant annet ved
at det ytende selskap måtte kjenne størrelsen
på den skattepliktige inntekten i det mottakende selskap
for å gjøre opp egne regnskaper, jf. Ot.prp. nr.
52 (1989-1990) side 22. Departementet har inntrykk av at bestemmelsen
har vært arbeidskrevende å praktisere både
for konsernene og ligningsmyndighetene, særlig når
et konsern har datterselskaper i mange kommuner.
På denne bakgrunn antas det at en opphevelse av selskapsskatteloven § 1-3
nr. 2 vil innebære en betydelig forenkling både
for de berørte konserner som skal utforme ligningsoppgavene,
og for likningskontorene som mottar oppgavene.
Ligningsutvalget har i sin høringsuttalelse pekt på at
skattyters oppgaveplikt etter ligningsloven § 4-4
nr. 5 bør utvides. Ligningsloven § 4-4
nr. 5 pålegger i dag giver og mottaker av konsernbidrag å legge
ved selvangivelsen en oppgave som viser at vilkårene i
selskapsskatteloven § 1-5 er oppfylt. Oppgaven
skal inneholde opplysninger om hvem som eier aksjene i datterselskapene,
aksjonærenes bopel, antall aksjer som eies av den enkelte
aksjonær, samt når aksjene ble ervervet. Ligningsutvalget
mener at
«oppgaveplikten også bør omfatte
organisasjonsnummer og beløp. Dette i alle fall når
det i konsernet er flere givere til en og samme mottaker, eller
hvor en giver yter konsernbidrag til flere. I slike tilfeller bør oppgaven
fra mottaker gi opplysninger om hvilket beløp som er mottatt
fra det enkelte selskap, og for giver en spesifikasjon som viser
hvordan konsernbidraget er fordelt mellom de enkelte mottakerne.
For mottaker av skattefritt konsernbidrag bør oppgaveplikten
også omfatte plikt til å oppgi hvem som har ytt skattefritt
beløp. Det tilsvarende bør gjelde for yter av skattefritt
konsernbidrag.»
Departementet vil vurdere dette forslaget senere og eventuelt
sende det på høring.
Etter departementets vurdering vil forslaget om å endre
beregningsgrunnlaget for det årlige RISK-beløpet
ikke medføre at RISK-reglene i vesentlig grad kompliseres.
Dette støttes av de tilbakemeldinger departementet har
fått fra ulike høringsinstanser. Forslaget om å oppheve
selskapsskatteloven § 1-5 nr. 2 vil ikke ha administrative
konsekvenser.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 1999. Det vises til
vedlagte forslag til endringer i lov av 20. juli 1991 nr.
65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere
(selskapsskatteloven) §§ 1-3, 1-4, 1-5
og 5-5, og i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven) §§ 10-2, 10-3,
10-4 og 10-34.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ikrafttredelse og virkningstidspunkt.
Formuesverdien av ikke børsnoterte aksjer skal beregnes
med utgangspunkt i selskapets samlede skattemessige formuesverdi
den 1. januar i ligningsåret dersom selskapet
har forhøyet eller satt ned aksjekapitalen, eller har foretatt
aksjesplitt eller aksjespleis, i løpet av inntektsåret.
Dersom det er foretatt slike disposisjoner med utbetaling til aksjonærene,
eller med innbetaling til selskapet, antar departementet at 1. januar
i ligningsåret bør videreføres som verdsettelsestidspunkt
for aksjene i selskapet. I disse tilfellene medfører aksjekapitalendringen
at selskapets samlede skattemessige formuesverdi endrer seg ved
at det skjer en overføring av formuesverdier fra selskap til
aksjonær, eller fra aksjonær til selskap. Slike
endringer i selskapets skattemessige formuesverdi bør reflekteres
i formuesverdien av aksjene.
Ved aksjesplitt, aksjespleis, fondsemisjon eller kapitalnedsettelse
uten utbetaling til aksjonærene vil det ikke skje noen
slik overføring av formuesverdier fra selskapet til aksjonæren
eller fra aksjonæren til selskapet. Det vil da heller ikke
være behov for å beregne formuesverdien av selskapets
aksjer på grunnlag av selskapets samlede skattemessige
formuesverdi den 1. januar i ligningsåret. Departementet foreslår
derfor at formuesverdsettelsen av ikke børsnoterte aksjer
fullt ut skal følge hovedregelen i selskapsskatteloven § 2-2
nr. 2 første ledd, selv om selskapet i løpet av
inntektsåret har foretatt aksjesplitt, aksjespleis, fondsemisjon
eller kapitalnedsettelse uten utbetaling til aksjonærene.
Lovteknisk foreslås dette gjennomført ved å begrense
virkeområdet til selskapsskatteloven § 2-2
nr. 3 første punktum.
I selskaper som foretar aksjesplitt, aksjespleis eller fondsemisjon
med utstedelse av fondsaksjer, vil det bli en endring i antall aksjer
i løpet av inntektsåret. Etter departementets
forslag skal formuesverdien av aksjene i selskapet likevel beregnes
etter selskapsskatteloven § 2-2 nr. 2 første
ledd, det vil si på bakgrunn av selskapets samlede skattemessige
formuesverdi den 1. januar i inntektsåret, dersom det ikke
er foretatt noen innbetaling fra eller utbetaling til aksjonærene.
Selskapsskatteloven § 2-2 nr. 2 første ledd
første punktum må da forstås slik at
formuesverdien av aksjene i selskapet skal beregnes ved å fordele selskapets
samlede skattemessige formuesverdi den 1. januar i inntektsåret
på antall aksjer i selskapet den 1. januar i ligningsåret.
Ifølge forskrift av 3. februar 1992 nr. 73 om
beregning av formuesverdien av ikke børsnoterte aksjer, § 4
skal imidlertid selskapsformuen «fordeles på aksjene
i forhold til deres pålydende på det tidspunkt
verdsettelsen gjelder for», det vil si 1. januar
i inntektsåret. Den nevnte forskriften må således
endres som følge av departementets forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om endring i selskapsskatteloven § 2-2
nr. 3 første punktum og skatteloven av 1999 § 4-13
annet ledd første punktum.
Formuesverdien av ikke børsnoterte aksjer i selskaper
som er stiftet i løpet av inntektsåret skal settes lik
aksjenes pålydende beløp, jf. selskapsskatteloven § 2-2
nr. 4. Har stiftelsen skjedd ved overgang fra personlig firma til
aksjeselskap, skal formuesverdien av aksjene likevel fastsettes
etter hovedregelen i selskapsskatteloven § 2-2
nr. 2 første ledd.
Etter departementets vurdering kan bestemmelsen i § 2-2
nr. 4 åpne for enkelte uønskede tilpasningsmuligheter.
Bestemmelsen medfører at aksjenes virkelige verdi i stiftelsesåret
vil overstige formuesverdien (pålydende) dersom det er
ytet overkurs ved stiftelsen. Aksjonærene kan søke å redusere
formuesskatten i stiftelsesåret ved å avtale at
innskudd ut over aksjelovgivningens minimumskrav til aksjekapital
skal ha form av overkurs. I året etter stiftelsesåret kan
så aksjekapitalen forhøyes til ønsket
nivå ved at selskapet foretar en fondsemisjon med konvertering av
overkurs til aksjekapital. Dette medfører at formuesverdiene
til aksjonæren kan reduseres i stiftelsesåret.
Etter departementets vurdering bør disse tilpasningsmulighetene
fjernes.
Departementet foreslår at aksjer som omfattes av selskapsskatteloven § 2-2
nr. 4 skal verdsettes til 65 pst. av summen av aksjenes pålydende
beløp og overkurs. En slik endring vil i enkelte tilfeller
kunne medføre at aksjenes formuesverdi i stiftelsesåret
blir høyere enn det som følger av dagens verdsettelsesregler. Grunnlaget
for verdsettelsen vil i mange tilfeller øke, men samtidig
gis det en «rabatt» på 35 pst. av dette grunnlaget.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om endring i selskapsskatteloven § 2-2
nr. 4 første punktum og skatteloven av 1999 § 4-13
første ledd første punktum.
Ved arv og gaveoverføringer kan verdien av ikke børsnoterte
aksjer settes til 30 pst. av aksjenes forholdsmessige andel av aksjeselskapets
samlede skattemessige formuesverdi slik denne fastsettes etter selskapsskatteloven § 2-2
nr. 2, jf. arveavgiftsloven § 11 A. Når
det gjelder tidspunktet for verdsettelsen er det formuesverdien
per 1. januar det året avgiftsplikten inntrer
som skal legges til grunn ved avgiftsberegningen.
Det skal som hovedregel ikke tas hensyn til endringer i selskapets
formuesstilling mellom 1. januar og rådighetservervet ved
fastsettelsen av arveavgiftsgrunnlaget. Verdsettelsen skal skje
per 1. januar det året avgiftsplikten inntrer,
selv om det foretas opp- eller nedskrivinger av selskapets aksjekapital
i tiden mellom 1. januar og rådighetservervet. Departementet legger
til grunn at den foreslåtte endring av selskapsskatteloven § 2-2
nr. 3 første punktum ikke vil få noen virkning
for fastsettelsen av avgiftsgrunnlaget etter arveavgiftsloven § 11
A.
Dersom aksjer i et ikke børsnotert selskap overføres
ved arv eller gave samme år som selskapet stiftes, vil
det ikke foreligge noen formuesverdi per 1. januar det året
avgiftsplikten inntrer. I slike tilfeller vil det således
ikke være mulig å følge hovedregelen for
verdsettelse i selskapsskatteloven § 2-2 nr. 2
første punktum. Avgiftsgrunnlaget skal i slike tilfeller
fastsettes etter selskapsskatteloven § 2-2 nr.
4, det vil si til aksjenes pålydende. Aksjenes pålydende
reduseres imidlertid med 70 prosent ved fastsettelsen av arveavgiftsgrunnlaget.
Den foreslåtte endring i selskapsskatteloven § 2-2 nr.
4 kan som nevnt medføre at grunnlaget for verdsettelsen
av aksjene øker. Ved en slik økning vil også arveavgiftsgrunnlaget øke.
Dette gjelder kun i de tilfeller der aksjer overføres ved
arv eller gave i selskapets stiftelsesår. I praksis vil
dette gjelde et meget lite antall tilfeller. Etter arveavgiftsloven § 11
A skal det fremdeles gis en «rabatt» på 70
pst. ved fastsettelsen av arveavgiftsgrunnlaget.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks
og med virkning fra og med inntektsåret 1999. Det vises
til vedlagte forslag til endringer i lov av 20. juli 1991
nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere
(selskapsskatteloven) § 2-2, og i lov av 26. mars
1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 4-13.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om ikrafttredelse straks med virkning fra og med inntektsåret
1999. I forslaget er det imidlertid ikke sagt noe om når
endringen i selskapsskatteloven § 2-2 nr. 4 første
punktum skal få virkning i forhold til fastsettelse av
arveavgiften.
Komiteen viser til brev fra finansministeren til Stortinget
12. november 1999 pkt. D avsnitt 1 hvor dette er kommentert, jf.
vedlegg nr. 1 til denne innstilling. Komiteen vil
foreslå at det presiseres at endringen i selskapsskatteloven § 2-2
nr. 4 første punktum med hensyn til arveavgift ikke skal
gjelde for rådighetserverv i 1999.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag til ikrafttredelse av endringene i selskapsskatteloven:
«I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler
for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven)
gjøres følgende endringer:
II.
Endringene under I trer i kraft straks med virkning for inntektsåret
1999.
I forhold til arveavgift skal endringen i § 2-2
nr. 4 første punktum likevel ikke gjelde for rådighetserverv i
1999.»
Aksjeselskaper og andre etterskuddsskattepliktige skattytere
er kun skattepliktige til staten fra og med inntektsåret
1998. På bakgrunn av dette ble det i Ot.prp. nr. 32 (1998-1999)
fremmet forslag om tilpasninger i skattelovgivningen. Endringene
ble vedtatt ved endringslover av 19. mars 1999. Departementet har
arbeidet videre med vurderingen av bestemmelser i skattelovgivningen
som vil være uten praktisk betydning etter overgangen til
en ren statlig selskapsskatt.
Departementet foreslår at bestemmelsene i skatteloven
av 1911 § 36 sjette ledd, § 45
sjette ledd og § 54 tredje ledd oppheves. Bestemmelsene
gjelder fordeling av skattepliktig inntekt og formue mellom kommunene.
Skatteloven § 36 sjette ledd og således
også § 45 sjette ledd gjelder for «et
industriselskaps gjeld». Skattelovens § 54
tredje ledd gjelder for selskap som driver industriell bedrift.
Hvilke selskaper dette gjelder er ikke nærmere omtalt.
Etter ordlyden omfatter bestemmelsen alle selskapsformer, noe som
innebærer at aksjeselskaper og annet likestilt selskap, ansvarlige
selskaper og kommandittselskaper er omfattet. Bestemmelsene vil
således i utgangspunktet fortsatt kunne være av
betydning for deltakerlignede selskaper.
Etter det departementet er kjent med er bestemmelsen bare anvendt
i forbindelse med ligningen av et fåtall aksjeselskaper.
Dette har antakelig en sammenheng med at bestemmelsene i sin tid
ble vedtatt for å sikre inntekts- og fomuesfordelingen
mellom kommuner hvor store industriselskaper drev virksomhet. Etter
det departementet kjenner til har ikke bestemmelsen vært
benyttet ved senere års ligninger.
På bakgrunn av at bestemmelsene er gitt for å sikre
fordelingen av skattefundamentet mellom kommunene, og det forhold
at bestemmelsene i praksis bare er anvendt for etterskuddsskattepliktige,
foreslår departementet at bestemmelsene oppheves.
Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks
med virkning fra og med inntektsåret 1999. Det vises til
vedlagte forslag til endringer i lov av 1911 om skatt på formue
og inntekt (skatteloven) §§ 36, 45 og 54,
og i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) §§ 4-30 og 6-90.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Av skatteloven av 1911 § 42 tredje ledd bokstav
p følger det at fordel ved helt eller delvis fri bolig
for ansatte i Forsvaret ikke skal være skattepliktig for inntektsårene
1995-1999. Skattefritaket er vedtatt i to omganger, først
for inntektsårene 1995-1997, siden ble det forlenget ut
inntektsåret 1999. Forarbeidene til bestemmelsen er Ot.prp.
nr. 26 (1995-1996) og Innst. O. nr. 55 (1995-1996) samt Ot.prp.
nr. 1 (1997-1998) og Innst. O. nr. 5 (1997-1998).
Bakgrunnen for skattefritaket var at Forsvaret gjennom lengre
tid hadde arbeidet med et datasystem for verdsettelse av Forsvarets
boligmasse. Målet for dette arbeidet var å komme
frem til et system med mer markedsorientert fastsettelse av husleiene,
og således videreføre det prinsipp som ble innført
for statens øvrige boliger 1. januar 1993. Mens
dette arbeidet pågikk, ble det ikke foretatt noen innberetning
av fordelen ved delvis fri bolig for ansatte i Forsvaret.
Arbeidet med det nye husleiesystemet i Forsvaret har vist seg å ta
betydelig mer tid enn forutsatt. Arbeidet er ennå ikke
sluttført. Det nye systemet kan derfor ikke iverksettes
1. januar 2000, slik det ble forutsatt da skattefritaket
ble forlenget til å gjelde inntektsårene 1998
og 1999.
Det nye systemet med mer markedsorienterte husleier kan nå ventes å være
på plass fra 1. januar 2001. Hensynet til ikke å vanskeliggjøre
prosessen ved å pålegge fordelsbeskatning ut fra
dagens regler mens arbeidet pågår, gjør
seg etter departementets syn fortsatt gjeldende.
Departementet fremmer på denne bakgrunn forslag om at
fordel ved helt eller delvis fri bolig for ansatte i Forsvaret ikke
skal være skattepliktig inntekt for inntektsåret
2000. Det vises til forslag til skatteloven av 1999 § 5-15
første ledd ny bokstav l.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til skatteloven av 1999 § 5-15 første
ledd ny bokstav l.
Med virkning fra og med inntektsåret 1992 ble skatteloven
endret slik at boligselskap som hovedregel ikke skal lignes som
eget skattesubjekt, jf. skatteloven § 51 sjette
ledd. Andelshaverne blir prosentlignet for fordelen ved å bo
i egen boenhet. I tillegg skal andelshaverne lignes for sin andel
av boligselskapets inntekter og utgifter som ikke omfattes av prosentligningen.
Videre skal andelshaverne lignes for sin andel av boligselskapets
formue og gjeld.
Boligselskapets inntekter og formue fordeles på grunnlag
av den enkeltes del av total husleie, jf. skatteloven §§ 37
c og 42 b nr. 8.
Det har vist seg at fordeling basert på husleien ikke
alltid gir en rettferdig fordeling av de skattemessige inntektene/fradragene
og formuen/gjelden. Særlig kan fordelingen av
fellesgjelden og ligningsverdien i enkelte tilfeller bli noe skjev
i forhold til andelshavernes reelle andeler av disse postene.
For å få en fordeling som i størst
mulig grad er tilpasset de ulike forholdene som kan gjøre
seg gjeldende i boligselskaper, ble det i høringsnotat
av 25. mai 1999 foreslått at boligselskapet kan
få velge mellom fordeling etter den tradisjonelle husleiemetoden
og en ny, alternativ metode.
Som den alternative metoden foreslo departementet i høringsutkastet
at boligselskapet skal kunne velge fordeling etter andelskonto og
andelsbrøk.
Andelskonto skal benyttes for fordeling av andelen av ligningsverdien,
langsiktig fellesgjeld (gjeld hvor hele eller deler av beløpet
forfaller til betaling mer enn ett år etter gjeldsstiftingen)
og renter av den langsiktige fellesgjelden.
Fordeling ved andelskonto medfører at det blir opprettet
en «konto» for hver andel. I nye boligselskaper
vil grunnlaget på den enkelte andelshavers konto for andel
av ligningsverdi fastsettes på grunnlag av boenhetens andel
av total fellesgjeld og innskudd. For eldre boligselskaper fastsettes
inngående verdi på kontiene i samsvar med husleiebrøken
for siste inntektsår. Kontiene blir korrigert for senere
endringer i ligningsverdien som følge av utbedringer eller
andre omstendigheter. Senere endringer i ligningsverdien blir fordelt
mellom boenhetene etter hvordan utbedringen m.v. faktisk er gjennomført,
slik at utbedring m.v. av en boenhet ikke medfører endring av
ligningsverdien for noen annen boenhet.
Tilsvarende skal den langsiktige fellesgjelden fordeles ved at
det blir opprettet en konto for hver andel, som senere korrigeres
for nedbetaling fra andelshaverne. Gjeldsrentene blir fordelt på tilsvarende måte.
Med en slik fordeling vil det ikke lenger være noen skattemessige
hindringer for en individuell nedbetaling av fellesgjelden.
Andelsbrøk benyttes for å fordele de øvrige
formues- og inntektspostene i selskapet. Andelsbrøken blir
fastsatt med utgangspunkt i hver enkelt boenhets opprinnelige andel
av totale innskudd og felleslån i selskapet. Alternativt
kan generalforsamlingen vedta at fordeling skal skje i samsvar med
husleiebrøken for siste inntektsår før
overgangen til fordeling etter andelsbrøk.
Vedtak om valg av fordelingsmetode og om fastsettelse av fordelingen
skal treffes av generalforsamlingen i samsvar med lov om borettslag
og alminnelige prinsipper om sammenslutninger.
Departementet foreslår at det innføres nye
regler om fordeling av boligselskapets inntekter/fradrag
og formue/gjeld i samsvar med forslaget i høringsnotatet.
Det foreslås at endringen gjennomføres ved
at departementet blir gitt hjemmel til å fastsette forskrift med
nærmere regler om fordelingen.
Departementet foreslår at endringen får virkning fra
og med inntektsåret 2000.
Det vises til forslag til endring i skatteloven av 1999 §§ 4-10
annet ledd og 7-12 sjette ledd bokstav d.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om endring i skatteloven av 1999 §§ 4-10
annet ledd og 7-12 sjette ledd bokstav d.
Statsloser hadde ikke krav på sjømannsfradrag
før 1992. I 1992 ble kriteriene endret. Endringen tilsiktet i
hovedsak en innsnevring av kretsen sjøfolk med rett til
sjømannsfradrag. Det var ikke tilsiktet at statsloser skulle
få rett til sjømannsfradrag.
Finansdepartementet har i et brev av 20. mai 1997 til
Fiskeridepartementet uttalt at det avgjørende for retten
til sjømannsfradrag er om den enkelte statslos faktisk
har arbeidet om bord på skip i fart i 130 dager i inntektsåret.
Dette medfører at enkelte statsloser har rett til sjømannsfradrag,
mens andre ikke vil ha en slik rett.
Formålet med sjømannsfradraget er å gi
skattelette til sjømenn som typisk har lange fravær
og store belastninger som følge av yrkesutøvelsen.
Sjømenn som har en arbeidssituasjon som er sammenlignbar
med situasjonen for andre yrkesgrupper på land bør
ikke ha rett til sjømannsfradrag. Losarbeidet om bord foregår
normalt over relativt korte strekninger. Mye av tiden går
med til venting og reiser til og fra losingen. Som regel skjer all
overnatting (søvn) og hvile i hjemmet. Etter departementets
oppfatning er losarbeidet mest å sammenligne med annet
arbeid på land.
Etter departementets syn er den omtalte forskjellsbehandlingen
mellom statslosene urimelig.
På denne bakgrunn foreslår departementet å unnta statsloser
fra sjømannsfradraget.
Det vises til forslag til endring i skatteloven av 1999 § 6-61
annet ledd.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft fra og
med inntektsåret 2000.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens forslag til
endring i skatteloven av 1999 § 6-61 annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
ikke Regjeringens vurdering om at statsloser ikke har lange fravær
og store belastninger i forbindelse med sin utøvelse på sjøen. Statslosene
arbeider når skipene seiler, og en vesentlig del av arbeidstiden
består følgelig av nattarbeid, og arbeide på helge-
og høytidsdager. Losene er også definert utenfor
Arbeidsmiljøloven fordi de arbeider til sjøs.
I sjøfartsloven er losene også definert som skipsmannskap.
Disse medlemmer bemerker videre at det er ca.
95 pst. av losene som tilfredsstiller kriteriene til rett på sjømannsfradrag,
og i de fleste tilfeller der kriteriene ikke oppfylles skyldes det
fravær på grunn av etterutdanning, politiske og
faglige verv, arbeide for administrasjonen og omfattende reisetid.
På denne bakgrunn går disse medlemmer mot
Regjeringens forslag om å fjerne sjømannsfradraget
for Statsloser.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14
om skatt av formue og inntekter gjøres følgende
endring:
§ 6-61 annet ledd skal lyde:
Sjøfolk er personer som har arbeid om bord på skip
i fart som hovedbeskjeftigelse såfremt arbeidet varer til
sammen minst 130 dager i samme inntektsår. Fradraget gis
ikke for inntekt ved arbeid om bord på ferger eller passasjerfartøy
i rutetrafikk mellom norske havner når rutens distanse
mellom første og siste anløp er under 300 nautiske
mil.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
merknad i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000) avsnitt 2.4.
I budsjettet for år 2000 foreslår Regjeringen
en større omlegging av regelverket for barnetrygd. Barnetrygden
og forsørgerfradraget i skatt er ordninger som skal bidra
til å dekke merutgiftene ved å forsørge barn.
Med sikte på å forenkle systemet for barnetrygd og
forsørgerfradrag, foreslår Regjeringen å oppheve forsørgerfradraget
i skatt og trygdeavgift. For en nærmere omtale
av forslagene vises det til St.prp. nr. 1 (1999-2000) kapittel 2.1.3.
På denne bakgrunn foreslås det at skatteloven
av 1999 § 16-1 oppheves med virkning fra og med
inntektsåret 2000.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til budsjettavtalen
om omtale av denne i Budsjett-innst. S. I (1999-2000) og
Budsjett-innst. S. nr 1 (1999-2000). Budsjettavtalen innebærer
at forsørgerfradraget skal videreføres. Fradraget
skal, etter innføring av barnetrygd opp til 18 år,
settes til 1 820 kroner for alle. Det vil ikke lenger gis
ekstra forsørgerfradrag til enslige forsørgere
med yngste barn mellom 16 og 18 år da de nå mottar
ekstra barnetrygd. Forsørgerfradraget for aldersgruppen
16-18 skal ikke lenger være behovsprøvd mot ungdommens
egen inntekt.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« I lov av 26. mars 1999 nr. 14
om skatt av formue og inntekt gjøres følgende
endringer:
§ 16-1 Forsørgerfradrag
skal lyde:
(1) Personlig skattyter som er bosatt i riket, jf. § 2-1,
og har barn som er bosatt i riket og som ved utløpet av
inntektsåret ikke er fylt 19 år, gis forsørgerfradrag i
skatt og trygdeavgift.
(2) Forsørgerfradraget skal være 1 820
kroner for hvert barn.
(3) Overstiger forsørgerfradraget utlignet skatt
og trygdeavgift, skal det overskytende beløpet utbetales ved
avregningsoppgjør etter skattebetalingsloven.
(4) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne paragraf. Når særlige hensyn tilsier
det, kan departementet utvide eller begrense kretsen av personer
som har krav på forsørgerfradrag.»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen som en følge
av forslaget om å oppheve skatteloven § 16-1
om forsørgerfradrag, foreslo en rekke endringer i andre
bestemmelser og lover.
På bakgrunn i enigheten om at forsørgerfradraget skal
beholdes, kan det ses bort fra disse lovforslagene. Dette gjelder
forslag om endringer i følgende lovbestemmelser:
Lov av 21. november 1952 nr. 2 om
betaling og innkreving av skatt § 43 nr. 4,
lov av 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond § 2-2,
lov av 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett
(dekningsloven) § 9-4,
lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard § 3-1
annet ledd annet punktum,
lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt
(skatteloven) §§ 10-11, 10-34 annet ledd annet
punktum, 16-1, 17-10 fjerde ledd.
Flertallet viser videre til at forslaget om å oppheve § 16-1,
også medførte forslag om endringer i paragrafnummereringen
i de etterfølgende bestemmelsene i kapittel 16. Det ble
videre foreslått endringer i paragrafhenvisningene og overskriftene
i en del av bestemmelsene i kapittel 16. Det kan nå sees
bort fra disse endringsforslagene.
Forslag til endring i § 16-2 femte ledd og
forslag til § 16-18 nytt annet ledd skal stå uendret.
Fordi § 16-1 skal beholdes, gjelder imidlertid
disse forslagene nå §§ 16-11
femte ledd og 16-28 nytt annet ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre kan ikke akseptere Regjeringens forslag om å fjerne
forsørgerfradraget i skatt. Det er en tilsnikelse å hevde
at fjerning av forsørgerfradraget er en forenkling av systemet
med barnetrygd og forsørgerfradrag. Forslaget fremstår som
en ren skatteskjerpelse for alle barnefamilier med barn under 16 år.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« I lov av 26. mars 1999 nr. 14
om skatt av formue og inntekt gjøres følgende
endringer:
§ 16-1 Forsørgerfradrag skal lyde:
1. Personlig skattyter som er bosatt i riket, jf. § 2-1,
og har barn som er bosatt i riket og som ved utløpet av
inntektsåret ikke er fylt 19 år, gis forsørgerfradrag i
skatt og trygdeavgift.
2. Forsørgerfradraget skal være 1 880
kroner for hvert barn til og med det året barnet fyller
15 år.
3. Forsørgerfradraget skal være 2 620
kroner fra og med det året barnet fyller 16 år,
til og med det året barnet fyller 18 år. Er mindre
enn halvparten av barnets ordinære levekostnader i inntektsåret
dekket av forsørgeren, reduseres forsørgerfradraget
for dette barnet til det halve eller faller bort.
4. Er forsørgeren enslig og bare forsørger
barn som nevnt i tredje ledd første punktum, skal forsørgerfradrag
gis for ett barn mer enn det antallet som det er fradragsrett for
etter tredje ledd.
5. Overstiger forsørgerfradraget utlignet skatt
og trygdeavgift, skal det overskytende beløpet utbetales ved
avregningsoppgjør etter skattebetalingsloven.
Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne paragraf.
Når særlige hensyn tilsier det, kan departementet utvide
eller begrense kretsen av personer som har krav på forsørgerfradrag.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går
imot Regjeringens forslag om å fjerne forsørgerfradraget,
men går inn for at det gis samme fradrag for 16- og 17-åringer
som for yngre barn, som en konsekvens av at dette medlem støtter
forslaget om utvidet barnetrygd. For en nærmere omtale
av barnetrygd/forsørgerfradrag i Sosialistisk Venstrepartis
budsjettforslag viser dette medlem til Budsjett-innst.
S. I (1999-2000).
Formuestillegget i skattebegrensningsregelen fører til
at inntektsskatten øker når formuen er over 200 000
kroner, inntil inntektsskatten som beregnes ved skattebegrensningsregelen
er så høy at det lønner seg å bli
lignet etter de ordinære reglene for pensjonister. Formuestillegget
fører dermed til at pensjonister med lave og midlere inntekter
kan bli skattlagt særskilt hardt for formue. Blant annet
kan den samlede skatten på et bankinnskudd bli høyere
enn den nominelle renten på innskuddet. Hvis en også tar hensyn
til verdifall på innskuddet som følge av inflasjon,
kan den effektive skattesatsen bli over 200 pst.
Regjeringen foreslår på denne bakgrunn å redusere
satsen i formuestillegget i skattebegrensningsregelen fra 3 pst.
til 2 pst. Dette vil redusere den høye effektive skatten
på formuesavkastning for pensjonister som kommer under
disse reglene.
Etter gjeldende regler regnes ikke boligformue i boligselskaper
(borettslag og boligaksjeselskaper) med i formuestillegget. Dette
innebærer en skattefordel for pensjonister m.v. som er
andelshavere i boligselskaper sammenlignet med pensjonister m.v.
som er selveiere. Særreglene for formue i boligselskap
ble gitt ved omlegging av skattleggingen av boligselskaper fra og
med inntektsåret 1992 og var forutsatt å gjelde
i en overgangsfase for å unngå brå skatteøkninger.
Regjeringen mener at det i dag ikke foreligger noen grunn til å videreføre
denne forskjellsbehandlingen av andelshavere og selveiere og foreslår
derfor at særregelen oppheves. Virkningene av å oppheve denne
regelen fra 2000 er vesentlig mindre enn i 1992 da formuestillegget
var 5 pst.
Det vises til forslag til endring av skatteloven av 1999 § 17-1
tredje ledd.
Departementet foreslår at endringen gis med virkning
fra og med inntektsåret 2000.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i skatteloven av 1999 § 17-1
tredje ledd.
Boliger og annen fast eiendom har normalt ligningstakster som
ligger under markedsverdi. Ligningsverdien på boliger har økt
nominelt med 15 pst. siden 1993, mens det har vært
en kraftig økning i markedsverdiene i samme periode.
Regjeringen foreslår å heve ligningstakstene
for boliger, fritidshus og forretningseiendommer m.v. med 10 pst.
Dette gjelder takstene pr. 1. januar 2001 som grunnlag
for ligningen for inntektsåret 2000.
Departementet vil sørge for at det blir gitt regler for å øke
ligningstakstene for slike eiendommer i takseringsreglene med hjemmel
i ligningsloven § 7-1.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag om å heve ligningstakstene for boliger, fritidshus
og forretningseiendommer m.v. med 10 pst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at boligen ikke skal være et skatteobjekt fordi alle mennesker
trenger et sted å bo. Systemet med fordelsbeskatning basert
på ligningsverdi er i tillegg helt ubrukelig fordi ligningstakstene er
helt vilkårlig fastsatt. Identiske boliger kan ha helt forskjellige
ligningstakster og boliger med markedsverdi som er flerdobbel en
annens markedsverdi kan likevel ha lavere ligningstakst.
Disse medlemmer mener for øvrig at det ikke
finnes noen tilstrekkelig sammenheng i Regjeringens argumentasjon
for å heve ligningstakstene med 10 pst.
Disse medlemmer foreslår 25 pst. reduksjon i
ligningstakstene som et første skritt på veien
mot å fjerne fordelsbeskatningen av egen bolig.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen sørge for at det
blir gitt regler for å redusere ligningstakstene for boliger, fritidshus
og forretningseiendommer m.v. med 25 pst.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at Høyre går imot forslaget om å heve
ligningsverdiene for fast eiendom med 10 pst. Det er oppsiktsvekkende
at en regjering med Kristelig Folkeparti og Venstre i spissen, for
andre gang foreslår en slik økning, tatt i betraktning
at de samme partiene har programfestet å fjerne hele boligskatten
og karakteriserer den som husleie til staten.
Etter gjeldende regler gis skattyter fradrag for reise mellom
hjem og arbeidssted (arbeidsreise) med den del av samlet beregnet
reisebeløp som overstiger 7 000 kroner i løpet
av inntektsåret. Det foreslås at denne nedre beløpsgrensen økes
til 8 500 kroner. Både administrative grunner
og provenyhensyn tilsier en begrensning i antall personer som kan
kreve reisefradrag. Det er også mest rimelig at fradrag
først gis når reiseutgiftene blir av en viss størrelse.
Det vises til forslag til endring i skatteloven av 1999 § 6-44
første ledd. Omleggingen til et reiseavstandsfradrag i
stedet for et reisekostnadsfradrag fra 1999 er innarbeidet i forslaget,
som vil gjelde fra inntektsåret 2000.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte viser
til omleggingen av fradraget for reise mellom hjem og arbeid som
fant sted i fjor. Det har vist seg at pendlere uten alternativt
kollektivtilbud har kommet ugunstig ut av omleggingen og fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen gjennomgå situasjonen
for pendlere der det ikke eksisterer alternativt kollektivtilbud,
med sikte på en mer rettferdig ordning.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
det ikke særlig godt begrunnet at nettopp pendlerne skal
måtte betale ytterligere til fellesskapet ved å øke
reiseutgiftene som ikke kan trekkes fra på inntekten med
kr 1 500.
Disse medlemmer har merket seg at utvalget som
har vurdert overgang til flatere skatt har tatt til orde for å heve
bunnbeløpet til kr 15 000. Heving av bunnbeløpet
henger fra utvalgets side uløselig sammen med nettopp overgangen
til flatere skatt. Regjeringen for sin del har ikke fremmet forslag
til skattevedtak for 2000 som minner det spor om flatere skatt.
Regjeringspartienes avtale med Arbeiderpartiet medfører
snarere skjerpet progresjon.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14
om skatt av formue og inntekt gjøres følgende
endring:
§ 6-44 første ledd skal
lyde:
Det gis fradrag for reise mellom hjem og arbeidssted og
besøksreiser etter § 6 etter forskrift
fastsatt av departementet med utgangspunkt i reiseavstand og reisehyppighet.
Fradraget er begrenset til den del av beløpet som overstiger
7 000 kroner.»
Departementet foreslår å øke satsen
for minstefradraget fra 21 til 22 pst. For lønnstakere
med en lønnsinntekt under 166 364 kroner i 2000
innebærer økningen i satsen for minstefradraget
at den effektive skattesatsen på arbeid reduseres fra 29,9 pst.
til 29,6 pst. For pensjonister som kommer inn under skattebegrensningsregelen
kan lettelsen bli maksimalt 915 kroner som følge av økningen
i minstefradraget. Den effektive skattesatsen på pensjonsinntekt
reduseres fra 43,5 pst. til 42,9 pst. for de fleste
skattytere som betaler skatt etter skattebegrensningsregelen.
Det vises til forslag til endring i skatteloven av 1999 § 6-32
første ledd. Det vises for øvrig til forslag om økning
av beløpsgrensene i St.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte-,
avgifts- og tollvedtak.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om å øke satsen for minstefradraget fra
21 til 22 pst.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sin merknad i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000) avsnitt 1.1.
Som en del av Sosialistisk Venstrepartis opplegg for å gi
skattelettelser til lave og middels inntekter går dette medlem inn
for å øke satsen for minstefradraget fra 21 til
25 pst.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I.
§ 6-32 skal lyde:
Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til
25 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31.
II.
Endringen under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret
2000.»
Selskaper som nevnt i skatteloven § 8-10, og
som lignes etter de særskilte reglene for beskatning av skipsaksjeselskaper,
skal svare en årlig tonnasjeskatt til staten.
Etter gjeldende regler fastsettes tonnasjeskatten for skip og
flyttbare innretninger på grunnlag av fartøyets
nettotonnasje, etter satser fastsatt av Stortinget i det årlige
skattevedtaket, jf. skatteloven av 1999 § 8-16.
Regjeringen legger fra inntektsåret 2000 opp til å innføre
en miljødifferensiert tonnasjeskatt. Dette foreslås
gjennomført ved å heve tonnasjeskattesatsene i
det årlige skattevedtaket med 50 pst., samtidig som det
innføres hjemmel for nedtrapping av satsstrukturen for
skip og flyttbare innretninger som tilfredsstiller visse miljøkrav
fastsatt av Sjøfartsdirektoratet. Regjeringen legger opp
til at skip og flyttbare innretninger med høyeste miljøstandard
skal ilegges tonnasjeskatt på dagens nivå. For
nærmere omtale av forslaget vises til kapittel 2.3.1 i
St.prp. nr. 1 (1999-2000).
Departementet foreslår at de nærmere kriterier
for redusert tonnasjeskatt fastsettes i forskrift, og at satsene
der knyttes opp mot satsene for tonnasjeskatt i Stortingets årlige
skattevedtak. Departementet foreslår at det i skatteloven § 8-16
første ledd nytt annet punktum inntas en hjemmel for å fastsette
miljødifferensiert tonnasjeskatt i forskrift. Det foreslås
at endringen trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret
2000.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag. Flertallet viser videre til budsjettavtalen
med Arbeiderpartiet der tonnasjeskatten økes med 45 mill.
kroner utover forslaget fra Regjeringen.
Flertallet viser for øvrig til forslag
i Budsjett-innst. nr. 1 (1999-2000) kap. 2.5.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det gjennom budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og
Arbeiderpartiet nå er oppnådd enighet om viktige
innstramminger i den særskilte rederiskatteordningen. Når
det gjelder innstramming i fradragsretten for gjeldsrenter viser disse
medlemmer til at rederiselskap innenfor det særskilte
rederiskattesystemet er fritatt fra beskatning av alminnelig inntekt
med enkelte unntak. Disse medlemmer viser til at
både effektivitets- og rimelighetshensyn tilsier at den
reelle finansinntekten i rederiene må beskattes etter ordinære regler.
Endringen innebærer at det bare innrømmes fradrag
for den andel av gjeldsrentene som tilsvarer finanskapitalens andel
av selskapets totalkapital. Disse medlemmer mener
at dette tiltaket dreier seg om tetting av skattehull som oppstår
når noen virksomheter ikke skal skattlegges. Tiltaket er
identisk med regjeringens forslag til innstramminger i rederibeskatningen
i skatteopplegget for 1999.
Disse medlemmer viser videre til at det nå er enighet
om økt beskatning ved høy egenkapital i rederier
innenfor den særskilte rederiskatteordningen. For å unngå at
skattesubjekter med alminnelig skatteplikt tilordnes gjeldsfradrag
som reelt sett burde vært tilordnet selskaper undergitt
særskilt rederibeskatning, er det i skatteloven gitt regler
om skatteplikt ved høy egenkapitalandel i selskap innenfor
ordningen. Disse medlemmer viser til budsjettavtalen
som innebærer at minste gjeldsgrad for skatteformål økes
fra 30 til 50 pst. Dette vil fortsatt åpne for en egenkapitalgrad
som er høyere enn det som var gjennomsnittet før
det særskilte rederiskattesystemet ble vedtatt, og dermed
i en viss utstrekning ivareta hensynet til at egenkapitalandelen
varierer mellom de enkelte rederier. Disse medlemmer mener
at dette tiltaket dreier seg om tetting av skattehull som oppstår
når noen virksomheter ikke skal skattlegges. Tiltaket er
identisk med regjeringens forslag til innstramminger i rederibeskatningen
i skatteopplegget for 1999.
Disse medlemmer viser også til at det
nå er enighet om å innføre skatteplikt
for valutagevinster innenfor den særskilte rederiskatteordningen.
Selskaper innenfor ordningen er skattepliktig for finansinntekter,
mens tilsvarende utgifter og tap er fradragsberettiget (alminnelig
beskatning). Skatteplikten for finansinntekter omfatter imidlertid
ikke gevinst eller tap som følge av kurssvingninger på valuta. Disse
medlemmer viser til at budsjettavtalen innebærer
at skattefritaket for valutagevinst oppheves og at det innføres
fradragsrett for valutatap. Disse medlemmer mener
at dette tiltaket dreier seg om tetting av skattehull som oppstår
når noen virksomheter ikke skal skattlegges. Tiltaket er
identisk med regjeringens forslag til innstramminger i rederibeskatningen
i skatteopplegget for 1999.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen har foreslått å øke
satsene i tonnasjeskatten med 50 pst. og med en miljødifferensiering
som for enkelte skip innebærer at dagens nivå videreføres. Disse medlemmer viser
til at budsjettavtalen innebærer en ytterligere økning
av tonnasjeskatten på 50 pst. I denne sammenheng viser disse
medlemmer til at regjeringen i forbindelse med Nasjonalbudsjettet 1999
foreslo og fikk gjennomslag for å øke tonnasjeskatten
med 100 pst. som innebar at provenyet økte fra om lag 50
mill. kroner til om lag 100 mill. kroner. I tillegg betalte selskapene
innenfor ordningen om lag 40 mill. kroner i skatt på utbytte
i 1998. Samlet er derfor skattetrykket på denne næringen
om lag 140 mill. kroner årlig. Det samlede regnskapsmessige overskuddet
for aksjeselskaper i ordningen var 5 900 mill. kroner i
1997. Disse medlemmer viser til at dette gir samlet
skatt på 2,4 pst. for rederiene. Det er et stort innslag
av redere blant Norges rikeste personer. De særskilte skattereglene
for skipsfartsnæringen gir derfor svært uheldige
fordelingsvirkninger. Disse medlemmer vil understreke
at utviklingen viser at kapitalen stadig blir mer mobil for alle næringer. Disse
medlemmer finner det derfor ikke forsvarlig å opprettholde
altfor store spenn i de skattevilkår som gjelder for de
ulike delene av norsk næringsliv. Disse medlemmer er
derfor tilfreds med at det nå er oppnådd enighet
om å stramme inn rederibeskatningen også gjennom økning
av tonnasjeskatten.
Disse medlemmer viser til at det innenfor rederikonsern
kan oppnås særlig gunstig beskatning ved konserninterne
overdragelser. Disse medlemmer viser i denne sammenheng
til at det er et eget punkt i budsjettavtalen om at regjeringen
skal komme tilbake med konkrete forslag til endringer på dette punktet.
Det vises for øvrig til merknad og forslag i avsnitt 2.5
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser det som svært viktig for det maritime
miljøet at rederinæringen har en sterk posisjon
i Norge. Det er et mål å ta vare på den tradisjon
Norge har som skipsfartsnasjon, og ønskelig å legge
mest mulig til rette for et sterkt norsk kompetansemiljø innen
maritimt næringsmiljø både på land og
sjøen.
Disse medlemmer ønsker ikke en omlegging av
tonnasjeskatten på en slik måte at det i realiteten
er en skjerpelse av tonnasjeskatten. Disse medlemmer registrerer
at enhver miljødifferensiering som Regjeringen foreslår
betyr en skjerpelse. Disse medlemmer hadde håpet
at for å oppnå miljøbesparelser så hadde
Regjeringen gått motsatt vei, nemlig å lette skatte-
og avgiftstrykket for de «beste» i klassen. Disse
medlemmer har en begrunnet mistanke om at mange av de avgifter
som blir innført i miljøets navn i realiteten
er fiskalt begrunnede skatte- og avgiftsøkninger. Disse
medlemmer konstaterer at rederinæringen, som andre
næringer må ha minimum av forutsigbarhet, dessverre
ser dette ikke ut til å være tilfelle for rederinæringen. Disse medlemmer viser
blant annet til regjeringen Bondeviks forslag i Innst. S. nr. 1
(1998-1999) om dobling av tonnasjeskatten.
Disse medlemmer går følgelig
imot Regjeringens forslag om å innføre et miljødifferensiert
tillegg i tonnasjeskatten.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sitt forslag om å innføre ordinær
selskapsskatt for rederiene.
Departementet foreslår nye regler for beskatning av
obligasjoner som er mengdegjeldsbrev.
Med mengdegjeldsbrev menes norske og utenlandske obligasjoner
som er gjenstand for omsetning i organiserte markeder, dvs. ihendehaverobligasjoner, konvertible
obligasjoner og andre omsetningsgjeldsbrev, hvorav det utstedes
eller registreres mange i sammenheng og med lik tekst. Mengdegjeldsbrev
omfatter også obligasjoner med kortere løpetid
enn 12 måneder (sertifikater).
Departementet har vurdert to modeller for beskatning av obligasjoner:
et markedsverdiprinsipp, der den skattepliktige avkastningen
i det enkelte år er summen av den utbetalte avkastningen
og endringer i markedsverdien fra et årsskifte til det
neste.
en modell for beskatning av effektiv rente (renteberegningsmodellen),
der den skattepliktige årlige avkastningen er kupongrenten
justert for den kjente årlige avkastningen som skyldes
under- eller overkurs ved utstedelse/omsetning.
Begge modellene gir grunnlag for å oppheve de gjeldende
restriksjonene på utstedelse av underkursobligasjoner
og vil således bidra til mer fleksible finansieringsformer
og til et bedre fungerende og mer konkurransedyktig norsk obligasjonsmarked.
Etter begge modellene vil det bli beregnet en løpende
skattepliktig avkastning som skal tilsvare forholdet mellom utstedelses-/omsetningskursen
og den avtalte innløsningskurs. Ved uendret rente vil begge modeller
i prinsippet gi samme beregnede årlige skattepliktige avkastning.
Ved endringer i markedsrenten vil modellene imidlertid gi forskjellig
resultat siden den skattepliktige avkastningen etter renteberegningsmodellen
kun justeres ved omsetning, mens den etter markedsverdiprinsippet
i tillegg oppdateres ved hvert årsskifte.
Departementet har etter vurdering av de to modellene kommet til
at obligasjoner bør skattlegges etter renteberegningsmodellen,
se forslag til endring i skatteloven § 14-23.
Bestemmelser om hvordan rente skal beregnes bør gis i forskrift.
Departementet har i vurderingen lagt stor vekt på nøytralitetsprinsippet
som blant annet lå til grunn for skattereformen i 1992.
Dette tilsier at en bør skattlegge like objekter mest mulig
likt. Lik beskatning av relativt like produkter vil virke minst
forstyrrende på markedet. Fordelen med renteberegningsmodellen
er at denne gir en skattemessig likebehandling med ordinære
bankinnskudd for den kjente avkastningen på en obligasjon
(kupongrente og eventuell kjent kursgevinst/-tap, dvs.
effektiv rente), og likebehandling i forhold til aksjer og opsjoner
for den usikre avkastningen. Det skyldes at den kjente avkastningen
skattlegges løpende mens den usikre ikke skattlegges før
ved realisasjon. Renteberegningsmodellen vil derfor gjøre det
unødvendig å skille mellom nesten like produkter for
beskatningsformål.
Renteberegningsmodellen gir dessuten større forutsigbarhet
knyttet til den årlige skattepliktige avkastningen sammenlignet
med markedsverdiprinsippet. Dette vil kunne ha betydning for småinvestorer som
investerer i obligasjoner direkte, og ikke gjennom obligasjonsfond.
I høringsnotatet ble det pekt på at beskatning
etter markedsverdiprinsippet prinsipielt er best siden dette medfører
større samsvar mellom skattegrunnlaget og den økonomiske
avkastningen i det enkelte år. Etter denne modellen er
det ikke noe skille mellom realisert og urealisert avkastning. Dermed
kan en ikke utsette skatten på kursgevinster og fremskynde
fradragene for kurstap. Dette betyr at en isolert sett unngår
problemene med skattekreditter (innlåsningseffekter) og skattemotiverte
salg, slik gjeldende gevinstbeskatning basert på realisasjon
kan gi opphav til.
Når departementet likevel ikke har valgt denne løsningen
har det sammenheng med at en har lagt større vekt på likebehandling,
og at usikker avkastning ikke skal skattlegges før ved
realisasjon.
I tillegg har departementet også lagt vekt på at
det kan oppstå en del problemer med å finne markedsverdien
på enkelte obligasjoner med liten eller ingen omsetning.
Et ytterligere forhold som er vektlagt er at enkelte investorer
kan få likviditetsproblemer fordi opptjente gevinster ikke
genererer noen kontantinntekt før de realiseres, samtid
som enkelte obligasjoner kan være vanskelig eller relativt
vanskelige å realisere.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i Regjeringens
forslag om beskatning av obligasjoner, mengdegjeldsbrev etter en
renteberegningsmodell, og viser til flertallets merknader
under avsnitt 16.3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Regjeringens forslag om beskatning
av obligasjoner etter renteberegningsmodellen bør utsettes
inntil departementet har klarlagt nærmere kostnadene. Lovendringene skal
under enhver omstendighet ikke tre i kraft før 1. januar
2001. Lovendringene er alene begrunnet med at endringene gjør
det mulig å oppheve forbudet mot å utstede underkursobligasjoner.
Slik rentesituasjonen er i dag, og antas å være
i nær fremtid, er det ikke forventet en etterspørsel
etter underkursobligasjoner. Det er først og fremst i perioder
med store rentefluktuasjoner at obligasjonsutstedere har behov for å kunne
legge ut underkursobligasjoner. Det er vårt inntrykk at
dagens skattemodell og restriksjoner på utleggelse av underkursobligasjoner
ikke innebærer noe problem.
Disse medlemmer viser til at behandlingen bør
utsettes inntil det kan dokumenteres at det er mulig å gjennomføre
renteberegningsprinsippet for strukturerte lån til en forsvarlig
kostnad. For øvrige obligasjoner – unntatt utenlandske
obligasjoner – viser departementet til at VPS har opplyst
at VPS kan foreta de nødvendige beregninger og forestå rapportering
til skattemyndighetene, og at kostnadene vil beløpe seg
til 3-4 mill. kroner for å utvikle systemet og 500 000
kroner i årlige kostnader. For strukturerte lån
uttaler departementet at:
«For obligasjoner (strukturerte lån)
som er registrert i VPS vil departementet, i samarbeid med VPS, vurdere
en løsning hvor utskillelse av opsjonselementet eventuelt
gjøres av VPS på bakgrunn av beregningsprinsippet
som er beskrevet ovenfor.»
Det er m.a.o. ikke innhentet opplysninger om hva det vil koste å utvikle
systemer for å beregne opsjonselementet i strukturerte
lån. Departementet redegjør for et beregningsprinsipp
for å skille ut opsjonselementet i strukturerte lån.
Dersom VPS ikke kan gjøre disse beregningene, må skatteyter
selv (dvs. kjøper) foreta denne beregningen for å få fastsatt
sin skattepliktige inntekt. Etter disse medlemmers oppfatning
er det en meget stor byrde å pålegge skatteyter.
Disse medlemmer viser til at en annen kostnad
ved renteberegningsmodellen som ikke er berørt i proposisjonen,
er kostnadene som kontoførerne får ved å måtte
endre sine systemer for kommunikasjon med VPS. Utstedere av obligasjoner
samt kjøpere og selgere av obligasjoner, har ikke direkte
kontakt med VPS. All kommunikasjon med VPS skjer via hhv. kontofører
for utstedere (KU) og kontofører investor (KI). Innmelding
av transaksjoner til VPS skjer ved at utsteder eller kjøper/selger
instruerer kontofører som benytter standardiserte løsninger
for kommunikasjon med VPS. Det er ikke beskrevet i proposisjonen hvilke
opplysninger som kontoførere må innhente for at
VPS eventuelt skal kunne beregne verdien av opsjonselementet av
et strukturert lån og hvilket gjør det vanskelig å konkretisere
hvilke kostnader som kontoførerne i så fall vil
måtte bære.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til at aktørene
i markedet i lang tid har ønsket å få innført
muligheten til utstedelse av underkursobligasjoner. Disse
medlemmer påpeker at Fremskrittspartiet og Høyres
merknad vil ha som konsekvens at det skaper usikkerhet omkring regelendringen.
Etter gjeldende regler er det pliktig VPS-registrering for de
aller fleste obligasjonslån i norske kroner. For å beregne
renteelementet som følger av underkursen ved utstedelse/omsetning,
må en ha kjennskap til kjøpskursen, innfrielseskursen
(pålydende) og løpetiden samt påløpt
rente. Disse opplysningene må innhentes ved hver realisasjon.
Dette innebærer blant annet at det må innføres
en generell opplysningsplikt for disse størrelsene for obligasjonsutstedere
og -selgere/kjøper eventuelt megler i annenhåndsmarkedet.
Rapportering av nye data krever endring i forskrift av 22. mai
1986 nr. 1157 om registrering i VPS.
Departementet har stilt spørsmål til VPS om
de kan rapportere utstedelse-/omsetningskurs, pålydende kurs
og løpetid for obligasjoner registrert i VPS til ligningsmyndighetene.
Videre ble det spurt om i hvilken utstrekning VPS kan beregne renteelementet og
gevinst/tap, og innberette disse til ligningsmyndighetene.
Skattyters opplysninger kan da kontrolleres opp mot de oppgaver
over beholdnings- og transaksjonsoppgaver som Skattedirektoratet
mottar fra VPS. I sitt svar stiller VPS seg positive til å utarbeide de
oppgaver og rapporter over bl.a. kurser ved utstedelse, forfall
og omsetning som vil være nødvendige for å innføre
beskatning etter renteberegningsmodellen.
Dersom et slikt system skal innføres, forutsetter VPS
at det er investor som blir rapporteringspliktig og som har dokumentasjonsplikt
overfor ligningsmyndighetene, mens VPS blir oppgavepliktig overfor ligningsmyndighetene.
Departementet anser det som viktig at beregningen og rapporteringen
blir så enkel og kostnadseffektiv som mulig. Det er hensiktsmessig
at VPS foretar beregning og rapportering med grunnlag i obligasjonutsteders
og selgers, eventuelt meglers, opplysninger til VPS. Ved å pålegge
utsteder og selger/kjøper eventuelt megler en
slik opplysningsplikt må forskrift om registrering i VPS
endres.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, tar dette til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til merknad under avsnitt 16.1.
Departementet er av den oppfatning at det kun er mengdegjeldsbrev
som bør skattlegges etter renteberegningsmodellen. Etter
departementets vurdering er det lite hensiktsmessig å operere
med en renteberegningsmodell på enkeltstående
obligasjoner, som for eksempel pantobligasjoner, enkle gjeldsbrev
og muntlige fordringer. Enkeltstående fordringer bør fortsatt
følge realisasjonsprinsippet. Departementet viser blant
annet til at enkeltstående obligasjoner ikke er registrert
i VPS og de kontrollproblemer dette i så fall vil skape
for ligningsmyndighetene.
Et obligasjonsfond vil ved en eventuell innføring av
en renteberegningsmodell bli skattlagt på samme måte
som annen direkte eie av obligasjoner. Dette innebærer
at det vil finne sted en løpende beskatning av avkastning
som følger av kursgevinst/-tap ved utstedelse
og/eller omsetning på obligasjonsfondets hånd. På bakgrunn
av fondenes fradragsrett for utdeling til andelshaver, jf. kapittel
15.2.6 i proposisjonen vil i praksis beskatningen skje hos andelshaverne.
Departementet foreslår at renteberegningsmodellen skal
gjelde for alle obligasjoner (mengdegjeldsbrev) som erverves etter
innføringen av modellen. I disse tilfellene vil kjøpskursen
og gjenstående løpetid være kjent i tillegg
til eventuell kupongrente.
Videre legges det til grunn at eventuell over- eller underkurs
knyttet til strukturerte obligasjoner og obligasjoner med utstedelsesretter
m.v. skal periodiseres etter renteberegningsmodellen. Et fellestrekk
ved disse obligasjonene er at de inneholder ett eller flere opsjonselement
og at den usikre avkastningen på opsjonselementet er en
erstatning for sikker avkastning i form av kupongrente eller kjent
kursstigning. Dette innebærer at en bør skille
ut verdien på opsjonselementene i alle obligasjoner med
slike opsjonselement, slik at en unngår at kjøperne
får fremskyndet fradragene for opsjonspremien i forhold
til rene opsjoner.
For å gjennomføre skattemessig likebehandling mellom
opsjoner knyttet til obligasjoner og rene opsjoner, vil departementet
derfor foreslå at eventuelle opsjonelementer i obligasjoner
skilles ut og skattlegges etter realisasjonsprinsippet i likhet
med rene opsjoner, mens den rene obligasjonsdelen skattlegges etter
renteberegningsmodellen. Dette bør gjelde alle obligasjoner
med tilknyttede opsjonselementer, herunder indeksobligasjoner og
obligasjoner med utstedelsesretter.
Opsjonselementet kan skilles ut ved å beregne verdien
av den rene obligasjonen eksklusive dette elementet, og deretter
trekke dette fra den samlede verdien av obligasjonen. Verdien av
den rene obligasjonen beregnes ved å neddiskontere kontantstrømmen knyttet
til denne (dvs. obligasjonens kjente avkastning) med en relevant
rentesats, for eksempel markedets internbankrente (swaprente) med
samme løpetid som obligasjonen, eventuelt justert for kredittrisiko.
For å sikre registrering av fordelingen mellom opsjonselementet
og den rene obligasjonen bør selger og/eller kjøper
pålegges en opplysningsplikt om dette.
I førstehåndsmarkedet kan det være
naturlig å legge opplysningsplikten på obligasjonsutsteder.
I annenhåndsmarkedet vil det imidlertid ikke være like
naturlig å pålegge selgeren en slik rapporteringsplikt
ettersom denne ikke har behov for å skille de to elementene
i forbindelse med sin skatteplikt ved realisasjon av obligasjon.
Dette tilsier at kjøper må rapportere dette for å få fastsatt
sin skattepliktige inntekt.
Problemet med denne løsningen kan være at kjøpere
av obligasjoner kan ha interesse av at verdien på opsjonselementet
prises for høyt, slik at de får fremskyndet fradragene
for opsjonspremien i forhold til rene opsjoner. I førstehåndsmarkedet
vil dette problemet trolig være begrenset siden obligasjonsutstedere
motsatt vil ha interesse av at opsjonselementet prises lavt, ettersom
disse da vil få fremskyndet inntektsføringen av
opsjonspremien sammenlignet med rene opsjoner. I annenhåndsmarkedet
vil det normalt ikke være en slik motgående interesse
fordi den skattemessige behandlingen av både opsjonsdelen
og obligasjonsdelen følger realisasjonsprinsippet for selgeren,
mens kjøperen fremdeles vil ha interesse av at opsjonselementet
overprises.
I førstehåndsmarkedet kan det likevel være
problemer knyttet til utstedere som ikke er skattepliktige. Disse
vil ha incentiver til å «overprise» utstedelsesretten
siden deler av obligasjonskjøperens periodiseringsgevinst
vil tilfalle utstederen. Departementet legger likevel til grunn
at dette ikke er et betydelig problem. Det vil være mulig å avdekke
urimelig overprising av opsjonselementet basert på ovennevnte beregningsprinsipp.
For obligasjoner som er registrert i VPS vil departementet, i
samarbeid med VPS, vurdere en løsning hvor utskillelsen
av opsjonselementet eventuelt kan gjøres av VPS på bakgrunn
av beregningsprinsippet som er beskrevet ovenfor.
Begge de skisserte løsninger vil innebære noen administrative
kostnader. Verdien av skattemessig nøytralitet på dette
punktet må derfor vurderes opp mot de administrative kostnadene
knyttet til å splitte verdien på en opsjonsdel
og en obligasjonsdel.
Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at det
bør innføres en rapporteringsplikt til VPS både
for utsteder og kjøper av obligasjon eventuelt megler.
Dersom VPS kan foreta denne beregningen direkte vil rapporteringsplikten
kunne falle bort. Videre foreslås det at departementet
får forskriftshjemmel til å gi regler for fastsettelse
av separate inngangsverdier for elementene i sammensatte mengdegjeldsbrev
og eventuelt unnta enkelte obligasjoner fra renteberegningsmodellen.
Med sammensatte mengdegjeldsbrev menes strukturerte obligasjoner
og obligasjoner med utstedelsesrett m.v.
Departementet nevner at det også etter de gjeldende
reglene er nødvendig å skille ut verdien av opsjonselementet
i denne typen obligasjoner for å unngå ulik beskatning
i forhold til rene opsjoner. Det samme ville være tilfellet
dersom en skulle velge å skattlegge obligasjoner etter
markedsverdiprinsippet.
Utenlandske obligasjoner er ikke registreringspliktig i VPS.
Departementet antar at de skattytere som investerer i utenlandske
obligasjoner i all hovedsak er profesjonelle investorer. Disse vil
enten selv eller gjennom hjelpere allerede i dag ha system for beregning
av avkastningen på sine investeringer. Det er denne avkastningen
renteberegningsmodellen skal komme fram til. Departementet antar
at disse investorene vil være i stand til å beregne
skattepliktig inntekt og oppgi de nødvendige opplysninger
direkte til ligningsmyndighetene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag om beskatning
av obligasjoner i form av mengdegjeldsbrev etter en renteberegningsmodell,
jf. forslag til § 14-23(1) i skatteloven av 1999.
Flertallet slutter seg videre til Regjeringens forslag
om at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om
hvordan rente skal beregnes samt regler for fastsettelse av separate
inngangsverdier for elementene i sammensatte mengdegjeldsbrev og
eventuelt unnta enkelte obligasjoner fra renteberegningsmodellen,
jf. forslag til § 14-23(2).
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til disse
medlemmers merknad under avsnitt 16.1.
I forslaget legger departementet til grunn at VPS skal foreta
registrering og rapportering for å beregne obligasjonsinnehavernes
skattegrunnlag. Dette innebærer at VPS må foreta
enkelte systemendringer. Departementet foreslår at de nye
bestemmelsene trer i kraft fra og med inntektsåret 2001.
Departementet legger til grunn at renteberegningsmodellen kommer
til anvendelse for alle obligasjoner (mengdegjeldsbrev) som erverves
etter ikrafttredelsen. I disse tilfellene vil kjøpskursen
og gjenstående løpetid være kjent i tillegg
til eventuell kupongrente. På denne bakgrunn er det ikke
behov for særskilte overgangsregler.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag om ikrafttredelse
fra og med inntektsåret 2001.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til disse
medlemmers merknad under avsnitt 16.1.
Renteberegningsmodellen vil kunne innebære en viss økning
i arbeidsbelastningen for skattytere og ligningsmyndigheter, blant
annet ut fra økt behov for å innberette opplysninger
fra skattytere og økt informasjonsbehov om regelverket.
Disse belastningene må avveies mot hensynet til å få et
velfungerende obligasjonsmarked der det også åpnes
for utstedelse av underkursobligasjoner. Hensynet til norsk næringsliv tilsier
at de samme finansieringsmulighetene som finnes i mange andre land
også bør kunne anvendes i Norge.
Forslaget vil innebære kostnader i forbindelse med utvikling
av rapporteringssystem hos VPS. Det vil også påløpe
kostnader som følge av utvidede årlige innberetningsplikter.
VPS har i brev av 19. august 1998 til departementet uttalt
at kostnader ved etablering av et rapporteringssystem vil være
i størrelsesorden 3 til 4 mill. kroner. De årlige
driftskostnader er anslått til ca. 500 000 kroner.
Departementet forutsetter at disse kostnadene dekkes av gebyrer
på lik linje med de øvrige tjenester VPS tilbyr.
Eventuelle økte offentlige kostnader vil i hovedsak gjelde
ligningsmyndighetenes økte arbeidsbelastning ved behandling
av innberettede opplysninger. Forslaget antas ikke å ha provenymessige
konsekvenser av betydning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, tar dette til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til disse
medlemmers merknad under avsnitt 16.1.
Den nye regnskapsloven ble vedtatt ved lov av 17. juli
1998 nr. 56. Loven trådte i kraft 1. januar 1999,
likevel slik at regnskapspliktige frem til 1. januar 2001
kan velge å benytte reglene om registrering og dokumentasjon
av regnskapsopplysninger (bokføring) i regnskapsloven 1977
med forskrifter i stedet for reglene i regnskapsloven kapittel 2.
Departementet foreslår endringer på punkter
hvor regnskapsloven anses å ha utilsiktede eller uønskede skatte-
og avgiftsmessige konsekvenser.
Departementet varslet i Ot.prp. nr. 42 (1997-1998) om lov om årsregnskap
m.v. (regnskapsloven) at en ville fremme nødvendige endringer
i skatte- og avgiftslovgivningen som følge av ny regnskapslov.
Finanskomiteen uttaler i Innst. O. nr. 61 (1997-1998) side 6:
«Komiteen viser videre til at det vil bli fremmet
en egen proposisjon om endringer i skatte- og avgiftslovgivningen,
som følge av regnskapsloven. Komiteen legger til grunn
at slike endringer kan gjennomføres uten økt skattebelastning
eller andre vesentlig økte kostnader for virksomhetene.»
Departementet har tatt dette til etterretning. Departementet
viser likevel til at en i enkelte sammenhenger står overfor
valget mellom økt skattebelastning ved at regnskapsloven
legges til grunn for beskatningen uten særskilt regulering,
eller økte kostnader for bedriftene ved at det gis egne
skatteregler som medfører behov for særlige
beregninger av hensyn til fastsettelsen av skattepliktig inntekt.
Da må det mest rasjonelle av disse to alternativene legges
til grunn.
I det følgende anvendes begrepet «full regnskapsplikt» om
regnskapsplikt etter alle kapitler av regnskapsloven, mens begrepet «begrenset
regnskapsplikt» nyttes om plikten til kun å følge
regnskapsloven kapittel 2 om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger.
Regnskapsloven inneholder en rekke bestemmelser som kan få betydning
for inneværende års skattemessige inntektsfastsettelse.
De foreslåtte skatte- og avgiftsendringer forutsettes derfor
hovedsakelig å tre i kraft fra og med 1999, jf. nedenfor.
På grunn av at lov av 26. mars 1999 nr. 14 (skatteloven)
tre i kraft 1. januar 2000, fremmer departementet tilsvarende skatteendringer
også i denne lov.
Komiteen tar dette til etterretning.
Etter regnskapsloven § 1-2 annet ledd gjelder plikten
til å registrere og dokumentere regnskapsopplysninger i
kapittel 2 «(e)nhver som har plikt til å levere
næringsoppgave etter ligningsloven eller omsetningsoppgave
etter merverdiavgiftsloven (...)».
Skatteplikt, og derved plikt til å levere næringsoppgave,
jf. ligningsloven § 4-4 nr. 1, foreligger for
enkelte skattesubjekter først når omsetningen
i ett inntektsår fra økonomisk virksomhet overstiger
visse beløpsgrenser, jf. skatteloven § 26
første ledd bokstav k der beløpsgrensen er 140 000
kroner for veldedige og allmennyttige organisasjoner og 70 000
kroner for andre organisasjoner som ikke har erverv til formål. Ved
omsetning under denne grensen vil det således heller ikke
foreligge noen plikt til å registrere regnskapsopplysninger
etter regnskapsloven kapittel 2. Tilsvarende inntrer registreringsplikt
i merverdiavgiftsmanntallet og derved plikt til å levere
omsetningsoppgave etter merverdiavgiftsloven § 28,
jf. § 29, først når omsetning
av varer og tjenester innenfor avgiftsområdet har passert
30 000 kroner (140 000 kroner for veldedige og
allmennyttige organisasjoner) over en periode på 12 måneder.
Næringsdrivende med omsetning under nevnte beløp
har dermed ikke plikt til å registrere regnskapsopplysninger
etter regnskapsloven, med mindre vedkommende har plikt til å levere
næringsoppgave etter ligningsloven, jf. foran.
Etter departementets oppfatning er det viktig å kunne
kontrollere om ovennevnte subjekter overskrider de skatte- og avgiftsfrie
omsetningsgrensene, dvs. om det foreligger skatteplikt eller plikt
til å beregne merverdiavgift av omsetningen. Også med tanke
på konkurransesituasjonen for de næringsdrivende
er det en fordel at mulighetene for ulovlig unngåelse av
skatte- og avgiftsplikter reduseres. Dette tilsier tilgang til et
informasjonsmateriale for å kunne bedømme bl.a.
omsetningens størrelse.
Departementet foreslår å innføre en
bestemmelse i regnskapsloven § 1-2 nytt tredje
ledd om at ligningskontoret eller fylkesskattekontoret i enkelttilfelle skal
kunne pålegge enhver som driver næringsvirksomhet
regnskapsplikt etter regnskapsloven kapittel 2 for den virksomhet
som drives. Det vises til at tilsvarende løsning er lagt
til grunn for plikt til å levere selvangivelse etter ligningsloven § 4-2
nr. 1 b.
Departementet foreslår at adgangen til å pålegge registreringsplikt
kan begrenses til kun å gjelde enkelte av bestemmelsene
om registrering og dokumentasjon i regnskapsloven kapittel 2.
Etter departementets oppfatning tilsier formålet med
bestemmelsen at det må være tilstrekkelig at skatte-
og avgiftsmyndighetene har grunn til å anta at det drives
næringsvirksomhet. Departementet foreslår derfor
at dette presiseres i lovforslaget. Dersom de nevnte instanser er
i tvil om omsetningen overstiger grensene for skatte- og avgiftsplikt,
vil de kunne pålegge den som antas å drive næringsvirksomhet
regnskapsplikt etter regnskapsloven kapittel 2 for den virksomhet
som drives.
Departementets forslag innebærer at skatte- og avgiftsmyndighetene
kan pålegge at transaksjoner i virksomhet (næring)
skal registreres, selv om næringsutøveren eksempelvis
er en skatte- og avgiftsfri forening og næringsomsetningen
ligger under grensene for skatte- eller avgiftsplikt. Et slikt pålegg om
registreringsplikt kan som oftest neppe anses særlig byrdefullt
for disse skatte- og avgiftsfrie foreningene. Allerede hensynet
til en ordnet økonomiforvaltning i foreningen, herunder
medlemmenes og styrets behov for å kunne kontrollere foreningens
drift, tilsier at foreningen bør ha et visst system for
registrering av regnskapsopplysninger. Ikke minst gjelder dette
når foreningene også driver en viss næringsvirksomhet (for å skaffe
penger til det ellers ideelle foreningsformålet). Det tilføyes
at i den utstrekning foreningen har lønnet sysselsetting
- i eller utenfor næringsvirksomheten - vil registreringsplikt
for lønnstransaksjoner m.v. også følge
av skattebetalingsloven etter reglene for arbeidsgiveransvar. Når
det gjelder de næringsdrivende som må forholde
seg til registreringsgrensene i merverdiavgiftsloven, må disse
uansett ha oversikt over omsetningens størrelse for å være sikre
på at omsetningen ikke når registreringsgrensen og
dermed er avgiftspliktig.
Etter departementets oppfatning kan det være behov for å avgrense
adgangen til å pålegge registreringsplikt til
en nærmere angitt tidsperiode. På bakgrunn av
dette foreslår departementet at pålegg om registreringsplikt
etter regnskapsloven kapittel 2 med forskrifter bare skal kunne
gis for 2 år av gangen. Når denne perioden er
utløpt, må skatte- og avgiftsmyndighetene ta stilling
til om de har grunnlag for å avgjøre om foretaket
eller organisasjonen har skatte- eller avgiftspliktig omsetning.
Finner skatte- og avgiftsmyndighetene at de registrerte opplysningene ikke
er tilstrekkelige til å avgjøre spørsmålet,
kan de pålegge registreringsplikt for en ny 2-års
periode. Pålegg om registreringsplikt kan påklages
etter forvaltningslovens alminnelige regler.
Regnskapspålegg etter den nye bestemmelsen vil ha et
fremtidig kontrollformål, og får liten effekt
for kontroll bakover i tid. En forening som over tid har næringsomsetning
i grenseområdet mellom skatte- eller avgiftsplikt og skatte-
eller avgiftsfritak, vil imidlertid ut fra en bevismessig vurdering
kunne ha oppfordring til å legge frem historiske data (foreningsregnskap,
kontoutskrifter m.v.). Dette kan være påkrevet for å motbevise
indikasjoner for øvrig på at omsetningen kan ha
ligget over den skatte- eller avgiftsfrie grense.
Departementet har lagt opp til at både ligningskontorene
og fylkesskattekontorene får myndighet til å gi
regnskapspålegg. I rene ligningssaker er det vanligvis
ligningskontoret som opptrer overfor den eventuelt skattepliktige,
mens fylkesskattekontoret gjerne konsentrerer seg om rene avgiftssaker
(merverdiavgift og investeringsavgift) og kombinerte lignings- og avgiftssaker.
Departementet forutsetter rutiner for en intern koordinering i skatteetaten,
slik at en unngår at ligningskontoret og fylkesskattekontoret
kommer med hvert sitt pålegg til samme forening eller person. En
rutine som kan overveies i skatteetaten, er at fylkesskattekontoret
fører en fortegnelse over alle regnskapspålegg
i sine distrikter etter den nye bestemmelsen.
Sentralskattekontorene vil kunne gå inn under begrepet
ligningskontor etter den nye bestemmelsen, men bør nevnes
særskilt der. Det vil særlig være Sentralskattekontoret
for utenlandssaker som kan ha skattytere med kontrollbehov på grunn
av en begrenset økonomisk aktivitet.
Forslaget er begrunnet ut fra hensynet til skatte- og avgiftskontroll.
Dette kan tilsi at bestemmelsen tas inn i skatte- og avgiftslovgivningen.
Det vises imidlertid til Ot.prp. nr. 42 (1997-1998) Om lov om årsregnskap
m.v. (regnskapsloven), der det ble lagt til grunn at det er en fordel
om likeartede bestemmelser samles i ett og samme regelverk. Departementet foreslår
derfor at bestemmelsen tas inn som nytt tredje ledd i § 1-2
i regnskapsloven. Når det gjelder merverdiavgiftsloven § 42,
vil departementet vurdere behovet for tilpasninger som følge
av at registreringsplikten av regnskapsopplysninger m.v. for avgiftspliktige
næringsdrivende nå følger direkte av regnskapsloven.
Det vises til forslag til regnskapsloven § 1-2
nytt tredje ledd. Departementet foreslår at endringen trer
i kraft fra og med 1. januar 2000.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens
forslag til § 1-2 nytt tredje ledd i regnskapsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Høyre ved behandlingen av
Ot.prp. nr. 42 (1997-1998) mente kriteriene for registrering av
opplysninger om transaksjoner m.v. innebar en altfor omfattende
registreringsplikt. Disse medlemmer konstaterer at
registreringsplikten nå foreslås utvidet ytterligere,
ved at ligningskontorer og fylkesskattekontor skal gis anledning
til å pålegge regnskapsplikt også for
virksomheter under de vedtatte grensene. Disse medlemmer ser
skattemyndighetenes behov for de kontrollmuligheter en slik adgang
vil gi, men er svært skeptiske til en gradvis utvidelse
av regnskapsplikten uten at det foretas en helhetlig vurdering av
de kostnader som pålegges de næringsdrivende. Disse medlemmer går
derfor nå mot forslaget om at ligningskontor eller fylkesskattekontor
skal kunne pålegge enhver som driver næringsvirksomhet
regnskapsplikt. Disse medlemmer ber departementet komme
tilbake til dette spørsmålet i den evalueringen av
regnskapsloven som skal foretas etter tre regnskapsår.
Etter skatteloven § 50 annet ledd skal den
skattepliktiges årsregnskap legges til grunn for den tidsmessige
plassering (periodisering) av inntekter og utgifter, for så vidt
regnskapet er oppgjort i overensstemmelse med de regler som følger
av regnskapslovgivningen, og ikke annet er særskilt bestemt
i skattelovgivningen. Periodisering etter skatteloven § 50
annet ledd forutsetter således at foretaket har plikt til å utarbeide årsregnskap.
Etter regnskapsloven 1977 § 1 første
ledd hadde enhver som drev virksomhet regnskapsplikt for slik virksomhet. § 1
annet ledd anga i tillegg en rekke foretaksformer som, uavhengig
av første ledd, hadde regnskapsplikt etter regnskapsloven.
Den nye regnskapsloven § 1-2 første
ledd angir ut fra foretaksform hvem som har full regnskapsplikt. Med
full regnskapsplikt forstås plikt til å følge
alle regnskapslovens kapitler, herunder reglene om plikt til å utarbeide årsregnskap
etter kapittel 3. For foretak med full regnskapsplikt innebærer
regnskapsloven derfor ingen endring i prinsippet om at de regnskapsrettslige
periodiserings- og vurderingsregler som legges til grunn ved utarbeidelsen
av resultatregnskapet og balansen, også danner utgangspunktet
ved fastsettelsen av den skattepliktige inntekt.
Departementet foreslår å videreføre
utgangspunktet i skatteloven § 50 annet ledd om
at årsregnskapet legges til grunn ved periodiseringen av
inntekts- og utgiftsposter for regnskapspliktige foretak, såfremt ikke
annet er særskilt bestemt i skattelovgivningen. Den nye
regnskapsloven gir ikke grunn til å forlate dette grunnleggende
periodiseringsprinsipp ved behandlingen av de fullt regnskapspliktige
foretak.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om å videreføre utgangspunktet i skatteloven § 50
annet ledd om at årsregnskapet legges til grunn ved periodiseringen
av inntekts- og utgiftsposter for regnskapspliktige foretak, såfremt
ikke annet er særskilt bestemt i skattelovgivningen.
Komiteen viser til at finansministeren i brev
til Stortinget av 12. november 1999 pkt. D har gjort oppmerksom
på at det i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) s. 130 er en avskriftsfeil
i forslag til endring i skatteloven av 1911 § 50
annet ledd tredje punktum, jf. vedlegg nr. 1 til denne innstilling.
Etter regnskapsloven § 1-7 første
ledd skal regnskapsåret i utgangspunktet følge
kalenderåret. I særlige tilfeller kan departementet
likevel ved forskrift eller enkeltvedtak gjøre unntak fra
denne bestemmelsen. Dette er blant annet gjort ved forskrift av
19. juli 1999 nr. 816 om avvikende regnskapsår for filial
og datterselskap av utenlandsk foretak.
Også etter ligningsloven § 5-3 skal
regnskapet i utgangspunktet følge kalenderåret.
Fylkesskattekontoret, Oslo ligningskontor eller de respektive sentralskattekontor
kan på visse vilkår likevel gjøre unntak fra
dette, jf. ligningsloven § 5-3 annet og tredje
punktum.
Departementet legger til grunn at det er lite praktisk at de
næringsdrivende vil benytte et avvikende regnskapsår
dersom det ikke blir gitt adgang til dette både etter ligningsloven
og regnskapsloven. Ut i fra kontrollhensyn vil det dessuten være
en fordel at skattyter benytter samme regnskapsår ved utarbeidelsen av
henholdsvis næringsoppgaven og årsregnskapet. Dette
vil igjen kunne innebære administrative forenklinger, samt
besparelser for skattyter.
På bakgrunn av dette foreslår departementet
derfor at adgangen til å benytte avvikende regnskapsår
i ligningsloven blir knyttet opp til reglene i regnskapsloven § 1-7.
Det innebærer at dersom det i medhold av regnskapsloven § 1-7
første ledd annet punktum gis unntak fra regelen om å benytte
kalenderåret som regnskapsår, skal dette uten
videre legges til grunn også for ligningen. Næringsoppgaven
skal imidlertid ikke omfatte mer enn 12 måneder, slik tilfellet også er
etter gjeldende regler.
I henhold til forskrift av 16. desember 1998 nr. 1237
om årsregnskap for utenlandske foretak er kompetansen til å fravike
regnskapsloven § 1-7 lagt direkte til Sentralskattekontoret
for utenlandssaker. Departementets forslag gjør det blant
annet nødvendig å tilpasse denne forskriften slik
at kompetansen i stedet delegeres i medhold av § 1-7.
Det vises til forslag til ligningsloven § 4-4
nr. 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag
til ligningsloven § 4-4 nr. 2 om avvikende regnskapsår.
Komiteens medlemmer fraFremskrittspartiet
og Høyre viser til sine forslag under behandlingen av regnskapsloven
som åpner for større fleksibilitet i adgangen
til å anvende avvikende regnskapsår.
Foretak som nevnt i regnskapsloven § 1-2 første ledd,
og som fyller vilkårene i § 1-6, skal
regnes som små foretak. Som små foretak regnes
fullt regnskapspliktige foretak som ikke faller inn under § 1-5 om
store foretak, og som etter de to siste årsregnskap oppfyller
to av følgende tre vilkår:
har mindre enn 40 mill. kroner i salgsinntekt,
har mindre enn 20 mill. kroner i balansesum,
har færre enn 50 ansatte.
Små foretak etter denne definisjonen har full regnskapsplikt
etter regnskapsloven. Men de er gitt visse forenklinger, blant annet
ved at de på visse vilkår kan fravike grunnleggende
prinsipper om opptjening og sammenstilling, jf. regnskapsloven § 4-1
annet ledd. Videre kan små foretak velge løpende
kostnadsføring i en del tilfeller hvor de alminnelige vurderingsreglene
tilsier balanseføring, jf. eksempelvis regnskapsloven §§ 5-11
og 5-12.
For små foretak innebærer videreføring
av skatteloven § 50 annet ledd at valget mellom
ulike periodiserings- og vurderingsregler kan få innvirkning
på det skattemessige resultatet. Det vil således
i det skattemessige årsoppgjøret kunne oppstå forskjeller
mellom store og små foretak, og mellom de små foretak, alt
avhengig av hvilke regnskapsrettslige valg som foretas ved utarbeidelsen
av årsregnskapet.
Etter departementets oppfatning er det i utgangspunktet knyttet
betenkeligheter til at den omfattende regnskapsmessige valgadgangen
for små foretak skal få skattemessig betydning.
Det gjelder særlig fordi det regnskapsmessige valget kan
bli påvirket av de skattemessige konsekvenser, og således
bidra til å svekke informasjonsverdien av regnskapet. Departementet har
derfor vurdert om det bør gis en regel om at de regnskapsmessige
særreglene for små foretak ikke skal kunne legges
til grunn ved fastsettelsen av skattepliktig inntekt.
Departementet har kommet til at dersom den regnskapsrettslige
forenklingen gjennom en valgadgang for små foretak skal
være reell og virke etter sin intensjon, må de
valg som gjøres, også legges til grunn med virkning
for inntektsbeskatningen. Departementet viser i denne sammenheng
også til at det regnskapsrettslige konsistensprinsippet
forutsetter at de samme regnskapsprinsippene anvendes konsistent over
tid, og at prinsippene for utarbeidelse av regnskapet ikke endres
uten at det i noter informeres om endringen og hvilke eventuelle
konsekvenser dette har medført, jf. regnskapsloven § 4-4,
jf. § 7-2. En korrekt anvendelse av konsistensprinsippet
medfører derfor etter departementets oppfatning at betenkelighetene
ut fra kontrollhensyn blir redusert.
Departementet går inn for at gjeldende skattemessige
særregler i hovedsak videreføres, samtidig med
at det foreslås ytterligere særregulering, jf.
kapittel 16.3.3 følgende i proposisjonen. Departementet
antar at mange av postene i små foretak vil være
omfattet av nevnte særregler, og at den regnskapsmessige
valgadgang mellom ulike regnskapsprinsipper derfor kun vil ha en
begrenset innvirkning på den skatterettslige inntektsfastsettelse.
På denne bakgrunn bør en da kunne leve med at
noen regnskapsmessige valg er mer eller mindre sterkt påvirket
av de skattemessige konsekvensene som valget får.
Komiteen tar dette til etterretning.
I regnskapsloven § 5-6 er det inntatt en regel
om at utgifter til egen forskning og utvikling kan kostnadsføres,
med andre ord i utgangspunktet en rett for den regnskapspliktige
til å velge mellom aktivering og kostnadsføring.
Når det gjelder den skattemessige behandlingen av forsknings-
og utviklingsutgifter, fremgår det blant annet av Lignings-ABC
1998 side 1105 følgende at en må skille mellom
utgifter knyttet til konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt
til driftsmidler, og andre kostnader.
Utviklingsutgifter knyttet til konkrete prosjekter i inntektsgivende
aktivitet med sikte på erverv av fysiske driftsmidler (prosjekteringsutgifter)
må aktiveres som en del av kostprisen for vedkommende driftsmiddel,
jf. høyesterettsdommen inntatt i Rt. 1993 side 1012, den
såkalte Forland-dommen. Dersom prosjektet avsluttes før
det foreligger et driftsmiddel, kan utgiftene kostnadsføres
i det året tapet er endelig konstatert. For så vidt
forsknings- og utviklingsutgifter er knyttet til egentilvirkede
varer, skal de kostnadsføres, jf. forutsetningsvis skatteloven § 50 annet
ledd bokstav a første avsnitt.
Departementet viser til at etter skatteloven § 44 første
ledd første punktum skal alle motytelser som vil påvirke
skattyterens inntektsforhold i ett eller flere senere år
enn betalingsåret, i utgangspunktet aktiveres. Det vil
ofte medføre vanskelige skjønnsmessige vurderinger
og beregninger å fastslå om det foreligger eventuelle
fremtidige verdier. For å unngå en slik uklarhet
ved ligningen, foreslår departementet derfor en skattemessig
særregel som begrenser aktiveringsplikten til de tilfeller
der egne forsknings- og utviklingsutgifter er knyttet til konkrete
prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler. Dette innebærer
at utgifter som påløper etter at det er sannsynlig
at driftsmidler vil bli utviklet, må aktiveres. Bestemmelsen
vil i all hovedsak være en kodifisering av den rettsoppfatning som
fremkom i Forland-dommen.
Aktiveringsplikten vil omfatte forsknings- og utviklingsutgifter
knyttet til erverv av både fysiske og immaterielle driftsmidler.
Slike utgifter vil da inngå i eiendelens kostpris og periodiseres
etter de avskrivningsregler som gjelder for det respektive driftsmiddel. Dersom
prosjektet avsluttes før det foreligger et fysisk eller
immaterielt driftsmiddel, kan utgiftene direkte kostnadsføres
i det året tapet er endelig konstatert, jf. skatteloven § 44
første ledd bokstav d.
I tilfelle hvor foretaket etter ovennevnte forslag ikke vil få aktiveringsplikt
for egne utgifter til forskning og utvikling foreslår departementet
at skattyter skal ha en skatterettslig plikt til å kostnadsføre
utgifter til egen forskning og utvikling. En slik regel, kombinert
med aktiveringsplikt ved forsknings- og utviklingsutgifter tilknyttet
konkrete prosjekter med sikte på fremstilling av et fysisk
eller immaterielt driftsmiddel, jf. ovenfor, vil etter departementets
vurdering ivareta hensynet til at næringslivet bør
ha liberale skatteregler for forsknings- og utviklingsutgifter.
Departementet foreslår at forsknings- og utviklingskostnader
som skal kostnadsføres i et fullt regnskapspliktig foretak,
skal periodiseres etter realisasjonsprinsippet i skatteloven § 41
tiende ledd første punktum. Dette innebærer at
kostnadene kan føres til fradrag når skattyter
har pådratt seg en ubetinget forpliktelse til å dekke
dem. Bare unntaksvis vil dette være et annet tidspunkt
enn det som ville fulgt av skatteloven § 50 annet
ledd første punktum.
Det vises til forslag til skatteloven § 50
nytt sjette ledd og til lov av 26. mars 1999 nr. 14 (skatteloven) § 14-4
nytt sjette ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til skatteloven av 1911 § 50 nytt sjette
ledd og til skatteloven av 1999 § 14-4 nytt sjette
ledd.
Komiteen viser til brev fra finansministeren til Stortinget
12. november 1999 pkt. D nr. 2 vedrørende skatteloven
av 1911 § 50 nytt sjette ledd og skatteloven av
1999 § 14-4 nytt sjette ledd hvor det fremgår at
ordet «aktiveres» i bestemmelsen bør
erstattes med «behandles», jf. vedlegg nr. 1 til
denne innstilling.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov av 18. august 1911 nr.
8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 50 nytt sjette ledd skal lyde:
Kostnader til egen forskning og utvikling knyttet til konkrete
prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler, skal behandles
som del av kostprisen for vedkommende driftsmiddel. Andre kostnader
til egen forskning og utvikling skal fradragsføres etter § 14-2 annet
ledd.
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 14-4 nytt sjette ledd skal lyde:
Kostnader til egen forskning og utvikling knyttet til konkrete
prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler, skal behandles
som del av kostprisen for vedkommende driftsmiddel. Andre kostnader
til egen forskning og utvikling skal fradragsføres etter § 14-2 annet
ledd.»
I petroleumsskatteforskriften § 3 er det gitt
en egen bestemmelse om at leteutgifter i utvinningsvirksomheten
ikke kreves aktivert. Bestemmelsen er i praksis forstått
slik at skattyters valg med hensyn til den regnskapsmessige behandlingen
er avgjørende for hvordan utgiftene behandles skattemessig.
Leteutgifter i utvinningsvirksomheten antas i utgangspunktet å falle
innenfor de generelle reglene om forskning og utvikling. Som det
fremgår foran foreslås en uttrykkelig plikt til å aktivere
utgifter til egen forskning og utvikling knyttet til konkrete prosjekter
som kan bli eller er blitt til driftsmidler. For øvrig
skal skattyter kostnadsføre slik utgifter uavhengig av
den regnskapsmessige behandling.
Departementet antar at forslaget til skatteloven § 50
sjette ledd normalt ikke vil føre til en vesentlig mer
omfattende aktiveringsplikt enn det som følger av petroleumsskatteloven.
For å unngå usikkerhet på dette punktet
foreslås likevel at petroleumsskatteforskriften § 3
skal videreføres som en særregel om skattemessig
valgadgang med hensyn til aktivering eller kostnadsføring
av leteutgifter i utvinningsvirksomheten, som går foran
forslag til skatteloven § 50 sjette ledd første
punktum. Heretter vil imidlertid en slik skattemessig valgadgang
etter petroleumsskatteforskriften § 3 gjelde uavhengig
av den regnskapsmessige behandlingen. Dette kan gi en skattefordel
for utvinningsselskapene i forhold til petroleumsskatteloven § 3
h. Det vises til nærmere omtale av spørsmålet
under kapittel 16.3.7 i proposisjonen.
Etter petroleumsskatteforskriften § 4 kan leteutgifter
ikke tas med ved beregningen av friinntekt. Departementet foreslår
at denne bestemmelsen videreføres, det vil si at slike
utgifter ikke kan medregnes som kostpris uansett om de skattemessig
eller regnskapsmessig er aktivert eller ikke.
Komiteen er enig i forslaget om å videreføre petroleumsskatteforskriften § 3
som en særregel om skattemessig valgadgang med hensyn til
aktivering eller kostnadsføring av leteutgifter i utvinningsvirksomheten.
Av skatteloven § 50 annet ledd bokstav a første avsnitt
følger at renter og andre finansieringsutgifter ved egentilvirkning
av varer kostnadsføres, uavhengig av om dette kan eller
skal skje regnskapsmessig. Departementet foreslår ingen
endring av denne bestemmelsen.
Ved egentilvirkning av driftsmidler har vært lagt til
grunn at den regnskapsmessige behandlingen har vært avgjørende
for den skattemessige periodiseringen av renter og andre finansieringsutgifter.
Plikt til regnskapsmessig balanseføring av slike utgifter
vil etter dette også medføre plikt til skattemessig
aktivering.
Etter departementets oppfatning bør renter og andre
finansieringsutgifter ved egentilvirkning av driftsmidler kunne
kostnadsføres uavhengig av hvordan utgiftene er ført
i regnskapet. Departementet viser til at dersom den regnskapsmessige
behandling av renter og andre finansieringsutgifter ved egentilvirkning
av driftsmidler skulle være avgjørende for den
skattemessige periodiseringen, ville det innebære en skatteskjerpelse
for mange foretak. Etter departementets oppfatning ville dette være
en utilsiktet effekt av innføringen av en ny regnskapsmessig
bestemmelse for periodisering av renter og andre finansieringsutgifter.
Departementet foreslår derfor en regel i skatteloven
om at renter og finansieringsutgifter ved egentilvirkning av driftsmidler
kan kostnadsføres i henhold til realisasjonsprinsippet,
uavhengig av den regnskapsmessige behandlingen.
Det vises til forslag til skatteloven § 50
nytt syvende ledd og til lov av 26. mars 1999 nr. 14 (skatteloven) § 14-4
nytt syvende ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til skatteloven av 1911 § 50 syvende ledd
og til skatteloven av 1999 § 14-4 nytt syvende
ledd.
Etter den nye regnskapsloven § 5-3 skal anleggsmidler
vurderes til anskaffelseskost. Omløpsmidler skal etter § 5-2
vurderes til laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi. Reglene
er en videreføring av det som gjaldt tidligere. Som utgangspunkt
gjelder disse vurderingsreglene også for finansielle anleggs-
og omløpsmidler.
For visse typer finansielle omløpsmidler gjelder en
spesiell vurderingsregel. I regnskapsloven § 5-8
er det inntatt en bestemmelse om at finansielle instrumenter som
nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 annet ledd
under nærmere forutsetninger skal vurderes til virkelig
verdi. Et slikt markedsverdiprinsipp innebærer at urealisert
verdiøkning og urealisert tap skal henholdsvis inntekts-
og kostnadsføres.
Det fremgår av forarbeidene at dette bare skal gjelde
finansielle instrumenter som er nære substitutter til penger,
som omsettes i velfungerende markeder og som inngår i en
handelsportefølje. Vilkårene i regnskapsloven § 5-8
er at de finansielle instrumentene
er klassifisert som omløpsmidler,
inngår i en handelsportefølje med henblikk
på videresalg,
omsettes på børs eller i et regulert marked
som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-3, og
har god eierspredning og likviditet.
Den skattemessige behandlingen av finansielle instrumenter er
avhengig av hvorvidt det finansielle instrumentet klassifiseres
som anleggsmiddel eller omløpsmiddel, og hvilken type instrument
en har med å gjøre. Det må videre skilles
mellom selvstendige og uselvstendige finansielle instrumenter. Uselvstendige finansielle
instrumenter skal skattlegges og periodiseres sammen med, og etter
de regler som gjelder for det underliggende objekt. Videre er det
slik at dersom det finansielle instrumentet er benyttet til sikringsformål,
kan sikringsforholdet etter praksis i en viss utstrekning være
styrende for den skattemessige periodisering.
Den videre fremstilling gjelder finansielle instrumenter som
kategoriseres som selvstendige omløpsmidler.
Departementet antar at innføring av markedsverdiprinsippet
i regnskapsloven for markedsbaserte finansielle instrumenter i hovedsak
bare vil få skattemessig betydning for andre finansielle
instrumenter enn verdipapirer og finansielle opsjoner, siden det
er skattemessige særregler både for verdipapirer
og finansielle opsjoner.
Departementet viser til at det for andre finansielle instrumenter
enn verdipapirer og finansielle opsjoner som ikke er markedsbaserte,
vil gjelde et prinsipp om vurdering til laveste verdis prinsipp
i regnskapet. Denne regelen kan bli lagt til grunn ved beskatningen etter
prinsippet i skatteloven § 50 annet ledd. Etter ligningspraksis
er det noe uklart om fradrag for urealisert tap i så fall
vil være avskåret etter § 50
femte ledd. Etter departementets oppfatning er det sterke betenkeligheter
knyttet til en eventuell periodisering av finansielle instrumenter
til laveste verdis prinsipp med skattemessig virkning, fordi det
da ikke blir symmetri mellom inntekts- og kostnadsføring.
Markedsbaserte finansielle instrumenter skal etter regnskapsloven § 5-8
vurderes til virkelig verdi. For andre finansielle instrumenter
enn verdipapirer og finansielle opsjoner kan dette også bli
lagt til grunn ved beskatningen, jf. ovenfor.
Under et markedsverdiprinsipp skattlegges en for den til enhver
tid påløpte, men ikke nødvendigvis realiserte,
avkastningen. Skatten vil da være uavhengig av om verdipapiret
omsettes eller ikke. Skattlegging etter markedsverdiprinsippet vil
dermed i utgangspunktet virke nøytralt på markedets
virkemåte, ved at også kursgevinster som oppstår
i annenhåndsmarkedet blir skattlagt løpende, uavhengig
av om gevinsten realiseres eller ikke. Dermed vil en ikke kunne
utsette skatten på gevinster og framskynde fradragene for tap.
Isolert sett unngår en da problemene knyttet til skattekreditter
(innlåsningseffekter) og skattemotiverte salg, slik gevinstbeskatning
basert på realisasjon kan gi opphav til. Transaksjonskostnader
og forhold knyttet til både markedets og den enkelte investors
likviditet kan i en del tilfeller likevel føre
til at også skatteregler basert på markedsverdiprinsippet kan
påvirke markedet.
Etter departementets oppfatning er markedsverdiprinsippet et
mer balansert periodiseringsprinsipp enn laveste verdis prinsipp,
ettersom markedsverdiprinsippet forutsetter at urealiserte gevinster
må inntektsføres. Markedsverdiprinsippet åpner
derfor ikke for uønskede skattekreditter i samme grad som laveste
verdis prinsipp.
Etter departementets syn er det imidlertid andre hensyn som kan
tale mot å legge dette prinsippet til grunn ved den skattemessige
periodiseringen. Blant annet kan plikten til å inntektsføre
urealiserte gevinster føre til at skattyter i noen tilfeller
får et likviditetsproblem, fordi han må inntektsføre
og betale skatt av gevinster som ikke innvunnet.
Departementet har under arbeidet med skattemessig oppfølgning
av ny regnskapslov ikke hatt som siktemål å foreta
en bred gjennomgang av reglene for beskatning av finansielle instrumenter,
men først og fremst foreta nødvendige tilpasninger
som følge av ny regnskapslov. Ved at markedsverdiprinsippet
er innført i regnskapsloven for markedsbaserte finansielle instrumenter,
er det imidlertid nødvendig å ta stilling til
om dette skal legges til grunn også for beskatningen i
medhold av skatteloven § 50 annet ledd. Etter
departementets vurdering gjør de samme hensyn som ligger til
grunn for forslaget om beskatning av obligasjoner seg gjeldende
for beskatningen av markedsbaserte finansielle instrumenter, sammenlign
kapittel 15 i proposisjonen. En bredere vurdering på dette
punktet vil en eventuelt måtte komme tilbake til på et
senere tidspunkt.
Departementet foreslår heller ingen videreføring av
gjeldende regel for opp- og nedskrivninger av verdipapirer i skatteloven § 50
tredje ledd. Bestemmelsen gjør den skattemessige periodiseringen
avhengig av hva som er årsaken til opp- eller nedskrivningen, ettersom
det bare er opp- og nedskrivninger på grunn av kurssvingninger
som ikke kommer i betraktning skattemessig. Etter departementets
syn vil det være mer hensiktsmessig å behandle
alle opp- og nedskrivninger av verdipapirer skattemessig likt uavhengig
av hva som er årsaken til opp- eller nedskrivningen. Det
vises også til at en slik regel vil være enklere å praktisere
både for ligningsmyndighetene og for skattyterne.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
gevinst og tap på alle finansielle instrumenter skal følge realisasjonsprinsippet.
Det vises til forslag til skatteloven § 50
tredje ledd og til lov av 26. mars 1999 nr. 14 (skatteloven) § 14-4
nytt femte ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag til skatteloven
av 1911 § 50 tredje ledd og til skatteloven av
1999 § 14-4 nytt femte ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
uttalelsene fra Den norske Bankforening, som blant annet er gjengitt
i proposisjonen. Bankforeningen tilrår at beskatningen
av gevinster og tap på finansielle instrumenter utredes
grundig i samarbeid med finansinstitusjoner og andre bedrifter før
eventuelle endringer gjennomføres. Bankforeningen peker
på at Regjeringens forslag vil medføre betydelige
avgrensningsproblemer i forholdet mellom renteinstrumenter og andre,
beslektede finansielle instrumenter.
Disse medlemmer viser også til at departementet
i proposisjonen skriver:
«Departementet har under arbeidet med skattemessig oppfølgning
av ny regnskapslov ikke hatt som siktemål å foreta
en bred gjennomgang av reglene for beskatning av finansielle instrumenter,
men først og fremst foreta nødvendige tilpasninger
som følge av ny regnskapslov.»
Disse medlemmer mener det vil være riktig å foreta
en slik bred gjennomgang av beskatningen av finansielle instrumenter,
før det gjennomføres endringer i skatteloven slik
det foreslås i proposisjonen. Disse medlemmer slutter
seg derfor ikke til forslaget om endringer i skattelovens § 50
tredje ledd og § 14-4 tredje ledd, men ber departementet
komme tilbake til Stortinget med en bred gjennomgang av beskatningen
av finansielle instrumenter.
I regnskapsloven § 5-9 heter det at pengeposter
i utenlandsk valuta skal vurderes etter kursen ved regnskapsårets
slutt. Bestemmelsen gir uttrykk for dagskursprinsippet, det vil
si at urealisert gevinst skal inntektsføres og urealisert
tap skal fradragsføres både for kortsiktige og
langsiktige poster. I Ot.prp. nr. 42 (1997-1998) side 134 er det
lagt til grunn at dette er en endring i forhold til tidligere rett.
Når det gjelder den skattemessige periodiseringen må det
skilles mellom kortsiktige fordringer og gjeld og langsiktige fordringer
og gjeld.
I skatteloven § 50 fjerde ledd finnes en særregel for
langsiktige fordringer og langsiktig gjeld i utenlandsk valuta.
Etter denne bestemmelsen skal fordring vurderes etter laveste verdis
prinsipp og gjeld etter høyeste verdis prinsipp. Disse
vurderingsreglene skal kombineres med et portefølje- og
reverseringsprinsipp. Denne skattemessige behandlingen avviker noe fra
den regnskapsmessige behandlingen, jf. at anbefaling fra Norges
Statsautoriserte Revisorers Forening bare tillater porteføljevurdering
innenfor samme valuta.
Departementet viser til at siktemålet med forslagene
i dette kapittelet først og fremst er å foreta nødvendige
tilpasninger til ny regnskapslov. Departementet foreslår
derfor ingen endringer i disse særreglene nå.
Departementet legger til grunn at regelen i regnskapsloven § 5-9
bare vil få skattemessig betydning for kortsiktige fordringer
og kortsiktig gjeld i utenlandsk valuta. For disse kortsiktige postene
vil dagskursprinsippet bli lagt til grunn ved beskatningen, jf. prinsippet
i skatteloven § 50 annet ledd. Dette medfører
at urealisert gevinst på kortsiktige valutaposter skal
inntektsføres, mens urealisert tap skal fradragsføres.
Departementet legger også til grunn at dette i stor utstrekning
vil være en videreføring av gjeldende praksis,
ettersom det i dag antas å være i tråd
med god regnskapsskikk å gjennomføre et konsekvent
dagskursprinsipp for kortsiktige poster i utenlandsk valuta, og
at dette også blir lagt til grunn ved beskatningen. Det
blir imidlertid en viss endring for de skattytere som ikke har praktisert
et dagskursprinsipp.
Departementet viser til omtalen ovenfor av markedsverdiprinsippet
som skatterettslig periodiseringsprinsipp i avsnittet om finansielle
instrumenter. Etter departementets oppfatning gjør mange
av de samme hensyn seg gjeldende ved bruk av dagskursprinsippet
for kortsiktige pengeposter i utenlandsk valuta. Det kan imidlertid
hevdes at kortsiktige pengeposter i utenlandsk valuta normalt er
mer likvide enn finansielle omløpsmidler. Dette kan tilsi
at bruk av dagskursprinsippet ved den skattemessige periodiseringen
er mindre betenkelig, ettersom skattyter ikke i samme grad vil få et
likviditetsproblem ved at urealiserte gevinster må inntektsføres.
Hvis en legger til grunn at kortsiktige poster i utenlandsk valuta
er svært likvide, kan et realisasjonsprinsipp også ha
uheldige sider, ved at skattyter velger å realisere bare
de poster hvor realisasjonen vil føre til tap, mens skattyteren
unnlater å realisere poster med latent gevinst. Etter departementets
oppfatning vil et realisasjonsprinsipp derfor kunne medføre
uønskede tilpasningsmuligheter for nevnte poster.
Departementet foreslår derfor ingen særlig
skatteregel for gevinst og tap på kortsiktige poster i
utenlandsk valuta. Dette fører til at det regnskapsrettslige dagskursprinsippet
i regnskapsloven § 5-9 også vil bli lagt
til grunn ved fastsettelsen av skattepliktig inntekt for regnskapspliktige
skattytere.
Komiteen tar dette til etterretning.
Etter petroleumsskatteloven § 3 h skal fradragsberettigede
gjeldsrenter ved ligningen reduseres forholdsmessig dersom oljeselskapets
gjeld i den regnskapsmessige balansen overstiger 80 prosent av totalkapitalen.
Når fastsettelsen av forholdet mellom gjeld og totalkapital
tar utgangspunkt i den regnskapsmessig balansen, kan endringer i
regnskapsreglene få betydning for virkningen av petroleumsskatteloven § 3
h.
Etter departementets oppfatning har det ikke vært meningen
at innføringen av ny regnskapslov i seg selv skal endre
virkningen av petroleumsskatteloven § 3 h. Dersom
de samlede effekter av ny regnskapslov, herunder skattemessig oppfølgning,
fører til at petroleumsskatteloven § 3
h virker vesentlig lempeligere eller strengere enn i dag, bør
bestemmelsen endres, for eksempel ved at vilkåret om minste
egenkapitalandel på 20 prosent justeres tilsvarende. På det nåværende
tidspunktet finner departementet det vanskelig å anslå den
endelige virkningen på bestemmelsen som følge
av ny regnskapslov. Departementet vil derfor komme tilbake til dette
spørsmålet når en har bedre vurderingsgrunnlag.
Komiteen tar dette til etterretning.
Foretak som ikke omfattes av regnskapsloven § 1-2
første ledd, vil som nevnt ikke lenger ha plikt til å utarbeide årsregnskap
etter lovens kapittel 3. Plikt til å utarbeide årsregnskap
har blant annet betydning for den skattemessige periodiseringen,
jf. skatteloven § 50 annet ledd som etter regnskapslovens
ikrafttredelse kun gjelder for foretak med full regnskapsplikt.
Alle næringsdrivende foretak har likevel plikt til å levere
næringsoppgave som vedlegg til selvangivelsen, jf. ligningsloven § 4-4
nr. 1, jf. § 4-4 nr. 7. Departementet foreslår
ingen endring i plikten til å utarbeide og levere næringsoppgave
etter ligningsloven § 4-4 nr. 1. Både
foretak med full og begrenset regnskapsplikt etter regnskapsloven
vil dermed for ligningsformål fremdeles ha plikt til å utarbeide
og levere slik oppgave.
Departementet er av den oppfatning at næringsoppgaven
for skattytere med begrenset regnskapsplikt kan utformes slik at
den inneholder de skattemessige opplysninger som er nødvendige
for ligningsbehandlingen, jf. departementets hjemmel i gjeldende
ligningslov § 4-4 nr. 7 til å fastsette
skjema for årsoppgjør (næringsoppgave)
og andre vedlegg, og til å gi forskrifter for bruken av
disse. Det anses da unødvendig at en i tillegg til næringsoppgaven
pålegger foretakene en plikt til å utarbeide et
særskilt skattemessig årsoppgjør. I stedet
vil skattyters eget eksemplar av næringsoppgaven kunne
fungere som årsoppgjør med samlet resultat (netto
over/underskudd) og balanse (eiendeler/gjeld)
i foretaket. Dette vil være klar forenkling.
Det vises til forslag til endring i ligningsloven §§ 4-4
nr. 1, 4-4 nr. 2, og 4-4 nr. 7 og til lov av 26. mars 1999 nr. 14
(skatteloven) § 14-1 tredje ledd.
Departementet foreslår for øvrig enkelte tekniske tilpasninger
i ligningsloven, jf. §§ 8-2, 9-2, 10-1
og 10-2.
Det foreslås at reglene trer i kraft med virkning fra og
med inntektsåret 1999.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Etter skatteloven § 50 annet ledd skal den
skattepliktiges årsregnskap legges til grunn for den tidsmessige
plassering av inntekter og utgifter, for så vidt regnskapet
er oppgjort i overensstemmelse med god regnskapsskikk, og ikke annet
er særskilt bestemt i skattelovgivningen.
Etter regnskapsloven vil en rekke næringsdrivende ikke
lenger ha full regnskapsplikt. Som følge av dette vil denne
gruppen av næringsdrivende heller ikke omfattes av periodiseringsbestemmelsen
i skatteloven § 50 annet ledd. Uten noen nærmere
lovregulering vil foretak med begrenset regnskapsplikt da måtte falle
tilbake på skattelovens alminnelige periodiseringsregler,
i hovedsak realisasjonsprinsippet i henhold til skatteloven § 41
syvende ledd annet punktum og tiende ledd første punktum.
Departementet foreslår at næringsdrivende med begrenset
regnskapsplikt skal legge realisasjonsprinsippet til grunn ved periodisering
av inntekter og utgifter. Etter realisasjonsprinsippet får
verdiendring i seg selv ingen innvirkning på skattyters
inntektsgrunnlag. Fordel som innvinnes ved overføring fra
andre skal periodiseres når skattyter har fått
en ubetinget rett til fordelen. Periodiseringstidspunktet for den
enkelte skattepliktige fordel vil derfor være avhengig
av hvilke betingelser som må være oppfylt før
skattyter har fått en ubetinget rett til den. Realisasjonstidspunktet
legges til grunn for periodiseringen uavhengig av om skattyter har
mottatt oppgjør samme år, om han har fått
forskuddsbetalt eller om han har ytet på kreditt, og uavhengig
av om inntekten er opptjent over ett eller flere år. Tilsvarende
anses en utgift å være realisert når
skattyter har fått en ubetinget forpliktelse til å dekke
den.
I skatteloven § 50 finnes en rekke særregler
om skattemessig periodisering. Særreglene innebærer
at de regnskapsmessige periodiseringsreglene for disse postene ikke
får betydning ved fastsettelsen av skattepliktig inntekt
i medhold av § 50 annet ledd. Det gjelder særregler
om
verdsettelse av varer, varekontrakter
m.v. i § 50 annet ledd bokstav a første
og annet avsnitt,
verdsettelse av tilvirkningskontrakt som ikke er fullført
i § 50 annet ledd bokstav a tredje avsnitt,
periodisering av tap på utestående kundefordringer
i § 50 annet ledd bokstav a fjerde til syvende avsnitt,
avskrivninger på anlegg, maskiner og andre betydelige
driftsmidler i § 50 annet ledd bokstav b,
opp- og nedskrivning av verdipapirer på grunn av kurssvingninger
i § 50 tredje ledd, og
periodisering av gevinst og tap på langsiktig fordring
og langsiktig gjeld i utenlandsk valuta i § 50
fjerde ledd.
Disse reglene kan til dels anses som et utslag av realisasjonsprinsippet,
og innebærer at forskjellen mellom periodisering etter
regnskapsprinsippet og periodisering etter realisasjonsprinsippet
ikke blir så stor. Departementet foreslår at disse
særreglene også skal gjelde for foretak uten full
regnskapsplikt etter regnskapsloven. Særregelen i skatteloven § 50
femte ledd som avskjærer fradrag for avsetninger etter
god regnskapsskikk vil ikke ha betydning for foretak som ikke følger
regnskapsprinsippet.
På inntektssiden antas det som regel å være
liten forskjell mellom realisasjonsprinsippet og regnskapsprinsippet,
for eksempel vil levering av en vare være det relevante
skjæringstidspunktet etter begge prinsipper. På utgiftssiden
kan forskjellen mellom prinsippene i utgangspunktet synes å være
større, siden kostnadsføring av en utgift etter
for eksempel forsiktighetskriterier i regnskapsprinsippet vil komme tidligere
enn kostnadsføring av tilsvarende utgift etter realisasjonsprinsippet.
De ovennevnte særreglene i skattelovgivningen, herunder
skatteloven § 50 femte ledd som avskjærer
fradrag for avsetninger etter god regnskapsskikk, kan imidlertid
i stor utstrekning anses som utslag av realisasjonsprinsippet, og
bidrar således til at skillet mellom de to periodiseringsprinsippene ikke
blir så markert. Departementet antar derfor at overgang
til periodisering av inntekter og utgifter utelukkende basert på egne
regler i skattelovgivningen for skattytere som ikke omfattes av
regnskapsloven § 1-2 første ledd, ikke
vil innebære en vesentlig endring av de periodiseringsreglene
som allerede i dag gjelder for disse foretakene.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at næringsdrivende
som faller utenfor regnskapsloven § 1-2 første
ledd, årlig skal foreta en periodisk avslutning av inntekter
og utgifter i henhold til realisasjonsprinsippet i skatteloven § 41
syvende ledd annet punktum og tiende ledd første punktum.
I tillegg skal de særlige skattemessige periodiseringsreglene
i skatteloven § 50 legges til grunn. Opplysningene
skal føres i næringsoppgaven i henhold til nærmere
spesifikasjon, jf. kapittel 16.4.2 i proposisjonen.
Siden realisasjonsprinsippet ble gjort gjeldende som periodiseringsprinsipp
for alle skattytere uten full regnskapsplikt ved regnskapslovens
ikrafttredelse 1. januar 1999, medfører departementets
forslag på dette punkt derfor ikke behov for lovendring.
Det er imidlertid nødvendig å presisere at de
særlige vurderingsreglene i § 50 også skal
gjelde for foretak med begrenset regnskapsplikt.
Det vises til forslag til skatteloven § 50 åttende ledd
og til lov av 26. mars 1999 nr. 14 (skatteloven) § 14-4
første ledd nytt annet punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 50 nytt åttende ledd i
skatteloven av 1911 og til ny § 14-4 første
ledd nytt annet punktum i skatteloven av 1999.
Departementet har vurdert hvorvidt landbruksforetak som faller
utenfor regnskapsloven § 1-2 første ledd
skal omfattes av de bestemmelser som generelt er foreslått
for foretak med begrenset regnskapsplikt, eller om gjeldende særregler
i ligningsloven kapittel 5 med forskrifter skal videreføres.
Departementet viser i denne sammenheng til at gjeldende bestemmelser
i ligningsloven kapittel 5 for foretak som utelukkende driver landbruksvirksomhet, er
lovregler som stort sett har stått uendret siden 1954. Det
vises også til at gjeldende regler for landbruksforetak
er av de få gjenværende regelsett av denne art som
skiller etter hva slags næring foretaket driver. Etter
departementets oppfatning synes det derfor ikke hensiktsmessig å opprettholde
den regnskapsmessige særbehandlingen av landbruksforetak.
Det vises i denne sammenheng til Ot.prp. nr. 42 (1997-1998) Om lov
om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) side 31, der det blant
annet fremgår at de beste grunner taler for å gjøre
regnskapsplikten og dens avgrensninger gjeldende for landbruket
på linje med annen virksomhet. En likestilling av landbruket
med annen virksomhet vil også gi et ryddigere regelverk
der slik virksomhet drives i sammenheng med annen regnskapspliktig virksomhet.
Disse synspunkter fikk tilslutning av Stortingets finanskomite i
Innst. O. nr. 61 (1997-1998) side 11.
Departementet foreslo på bakgrunn av dette i høringsnotatet
at landbruksforetak som faller utenfor regnskapsloven § 1-2
første ledd, skulle likestilles med andre næringer
som faller utenfor regnskapslovens plikt til å utarbeide årsregnskap.
Forslaget innebar at landbruksforetak med begrenset regnskapsplikt skulle
utarbeide næringsoppgave etter ligningsloven kapittel 4
basert på realisasjonsprinsippet i skatteloven § 41
syvende ledd annet punktum og § 41 tiende ledd
første punktum, jf. kapittel 16.4.3 i proposisjonen.
Departementet antar at landbruksforetak imidlertid fortsatt kan
ha behov for enkelte særlige bestemmelser, for eksempel
om verdsettelse av buskap. Slike bestemmelser kan i tilfelle gis
i medhold av § 4-4 nr. 7 nytt annet punktum i
ligningsloven som nå foreslås.
Det vises til forslag til ligningsloven § 4-4
nr. 7, samt til omtalen under kapittel 16.4.2 og 16.4.3 i proposisjonen
av de foretakene som generelt faller utenfor regnskapslovens plikt
til å utarbeide årsregnskap.
Det foreslås at endringene trer i kraft med virkning
fra og med inntektsåret 1999.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til ligningsloven § 4-4 nr. 7 nytt annet
punktum.
Næringsdrivende foretak som utelukkende driver produksjon
av kunstverk som angitt i merverdiavgiftsloven § 5
nr. 1 bokstav a (billedkunstnere) var etter regnskapsloven 1977
unntatt fra regnskapsplikt etter § 2 første
ledd første punktum. Dersom foretaket var organisert på særskilt
angitt måte, herunder som aksjeselskap eller ansvarlig
selskap, var foretaket likevel regnskapspliktig etter regnskapsloven
1977, jf. § 2 første ledd annet punktum.
Næringsdrivende billedkunstnere var i stedet regnskapspliktige
etter forskrift av 21. februar 1995 nr. 180, gitt med hjemmel i
ligningsloven § 5-2. Av forskriften § 4
annet ledd fremgår det at inntekter og utgifter i forbindelse
med tilvirkning og salg av egenproduserte kunstverk skal inntekts-
og kostnadsføres etter kontantprinsippet. Finanskomiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, ga følgende begrunnelse
for anvendelse av kontantprinsippet for billedkunstnere i Innst.
O. nr. 71 (1993-1994) side 7:
«Flertallet mener gjennomføringen spesielt
av realisasjonsprinsippet vil kunne få uheldige virkninger for
bildende kunstnere. Flertallet viser til at for mange billedkunstnere
er omsetningstiden for deres kunstverk svært lang. Det
faktum at man kun får fradrag for utgiftene når
et verk er solgt eller kassert vil kunne medføre store
likviditetsproblemer for billedkunstnere. Disse problemene vil være
spesielt store for uetablerte kunstnere i sin oppbyggingsfase. Flertallet mener
derfor det er tungtveiende grunner for billedkunstnere til å avvike
fra skattereformens hovedprinsipp om å legge tidspunkt
for realisasjon til grunn. Flertallet vil derfor foreslå at
billedkunstnere får anvende kontantprinsippet.»
I regnskapsloven er det ikke gitt særskilte unntak fra
regnskapsplikten for næringsdrivende billedkunstnere. Dette
innebærer at slike kunstnerforetak vil bli fullt regnskapspliktige
etter § 1-2 første ledd dersom de er
over en nærmere angitt størrelse eller organisert på særskilt
angitt måte, jf. forutsetningsvis kapittel 16.4.1 i proposisjonen.
Departementet antar at de aller fleste billedkunstnere i praksis
likevel vil være unntatt fra plikten til å utarbeide årsregnskap,
likevel slik at de vil ha begrenset regnskapsplikt (registreringsplikt) etter
regnskapsloven kapittel 2.
Departementet har vurdert hvorvidt billedkunstnere som ikke har
plikt til å utarbeide et regnskapsmessig årsregnskap
skal følge de foreslåtte alminnelige bestemmelser
for foretak med begrenset regnskapsplikt, eller om gjeldende særregler
skal videreføres. Departementet viser til ovennevnte sitat fra
flertallet i finanskomiteen i Innst. O. nr. 71 (1993-1994) side
7, og legger dette til grunn ved vurderingen. Spørsmålet
gjelder uansett et meget begrenset antall skattytere. Departementet
foreslår på denne bakgrunn ingen endringer i regnskapsforskriftens
bestemmelser om eget skattemessig årsoppgjør for billedkunstnere.
Ligningsloven § 5-2 foreslås opphevet,
slik at forskriften i stedet gis med hjemmel i forslag til § 4-4
nr. 7 nytt annet punktum i ligningsloven.
Komiteen viser til brev fra finansministeren
til Stortinget 12. november 1999 pkt. D, pkt. 2 om skattemessige
tilpasning til regnskapsloven, jf. vedlegg nr. 1 til denne innstilling.
Komiteen fremmer følgende forslag til
endring i ligningsloven kap. 5:
«I lov av 13. juni 1980 nr. 24
om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende
endringer:
Ligningsloven kapittel 5 §§ 5-1
og 5-3 oppheves.»
Skatteloven § 60 tredje ledd har bestemmelser
om verdsettelsen av kapitalavkastningsgrunnlaget i delingsmodellen.
Hovedregelen er at eiendelene skal verdsettes til skattemessig verdi.
Ikke avskrivbare eiendeler skal likevel verdsettes til den høyeste
verdi av eiendelens historiske kostpris og ligningsverdi.
Det er imidlertid mulig å velge andre verdsettelsesmetoder.
Etter fjerde punktum kan skattyteren kreve «(...) verdsetting
etter eiendelens bokførte verdi i regnskap oppgjort etter
reglene i lov av 13. mai 1977 nr. 35 (regnskapsloven) eller lov
av 4. juni 1976 nr. 59 (aksjeselskapsloven).»
Som følge av vedtakelsen av den nye regnskapsloven ble
det i høringsnotatet foreslått at fjerde punktum
endres slik at det vises til regnskapsloven. Det oppstår
imidlertid noen materielle spørsmål i tillegg
til denne lovtekniske tilpasningen.
Etter den nye regnskapsloven vil en relativt betydelig gruppe
foretak som tidligere var regnskapspliktige være unntatt
fra regnskapsplikt.
I § 60 tredje ledd femte punktum heter det
at den «(...) verdsettingsmetode som er lagt til grunn
første år for eiendelen er bindende for senere år.» Dette
må endres slik at delingspliktige som tidligere har benyttet regnskapsmessig
verdi og som ikke lenger fører regnskap med årsoppgjør
i samsvar med regnskapsloven kan gå over til å verdsette
eiendelene til skattemessig verdi. Denne gruppen har ikke lenger
noen regnskapsmessige verdier i lovens forstand, bare skattemessige.
Kapitalavkastningsgrunnlaget er normalt et gjennomsnitt av inngående
verdier pr. 1. januar og utgående verdier pr. 31. desember
i inntektsåret. Vanligvis er utgående verdi i
ett år lik inngående verdi i det påfølgende år.
Ved bortfall av regnskapsmessige verdier og påfølgende
overgang til skattemessige verdier blir det imidlertid et brudd
i dette. Departementet foreslår at den delingspliktige
skal kunne velge å legge til grunn utgående verdi
fra det foregående år basert på regnskapsmessig
verdi eller skattemessig verdi pr. 1. januar som inngående
verdi ved overgang av verdsettelse av kapitalavkastningsgrunnlaget
fra regnskapsmessig verdi til skattemessig verdi. Dette vil bli
presisert ved endring i delingsforskriften.
Det kan tenkes at enkelte foretak uten full regnskapsplikt etter
regnskapsloven, likevel vil utarbeide og fremlegge årsoppgjør
etter denne loven frivillig. Etter någjeldende regler er
det adgang for ikkeregnskapspliktige til å verdsette kapitalavkastningsgrunnlaget
til regnskapsmessig verdi dersom foretaket faktisk fører
et regnskap oppgjort etter bestemmelsene i regnskapsloven. Det var
imidlertid bare en svært liten gruppe foretak som ikke
hadde regnskapsplikt etter den gamle regnskapsloven. Etter den nye
regnskapsloven er det langt flere foretak uten full regnskapsplikt.
Den nevnte valgadgangen får dermed et langt større
virkeområde. Etter departementets syn vil det medføre
en uønsket innstramning overfor skattytere som etter den
nye regnskapsloven ikke blir regnskapspliktige dersom en ikke gir
denne gruppen adgang til å verdsette kapitalavkastningsgrunnlaget
til regnskapsmessig verdi. Forutsetningen er imidlertid at foretaket
faktisk fører et regnskap som er oppgjort etter regnskapslovens
bestemmelser. Ligningsmyndighetene vil kunne overprøve
om regnskapet er oppgjort etter lovens bestemmelser.
Utenom overgangssituasjonene er det en hovedregel i delingsmodellen
at valg av verdsettingsmetode for en eiendel i kapitalavkastningsgrunnlaget
er bindende for eiendelens levetid i foretaket.
Departementet antar at verdsettelse av kapitalavkastningsgrunnlaget
til skattemessige verdier er den verdsettelsesmetoden det er enklest å forholde
seg til både for skattyter og ligningsmyndighetene. Det
kan derfor virke uheldig at valg av verdsettelse til regnskapsmessig
verdi skal være bindende for resten av eiendelens levetid.
Departementet vil presisere at det i tilfelle bare er spørsmål
om å gå over fra verdsettelse til regnskapsmessig
verdi til verdsettelse til skattemessig verdi. Har en i første året
valgt skattemessig verdi, vil dette valget være bindende
for fremtidige år.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
det gis en generell adgang til overgang fra å benytte regnskapsmessig
verdi til å benytte skattemessig verdi, eller høyeste
verdi av ligningsverdi og historisk kostpris for ikkeavskrivbare
driftsmidler.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 60 tredje
ledd fjerde og femte punktum og i lov av 26. mars 1999 nr. 14 (skatteloven) § 12-13
annet ledd bokstav d nr. 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i skatteloven av 1911 § 60
tredje ledd fjerde og femte punktum og i skatteloven av
1999 § 12-13 annet ledd bokstav d nr. 2.
Departementet viser til at en forutsetning for arbeidet med skattemessige
tilpasninger til ny regnskapslov, har vært at endringer
kan gjennomføres uten økt skattebelastning eller
andre vesentlig økte kostnader for virksomhetene, jf. finanskomiteens
uttalelser i Innst. O. nr. 61 (1997-1998). Departementet legger
til grunn at de forslag som er omtalt foran ikke vil medføre
særlige endringer i arbeidsbelastningen for skattyterne
eller ligningsmyndighetene. Videre antas at heller ikke skattegrunnlagene
vil bli vesentlig påvirket i forhold til gjeldende rett.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementet foreslår at premiefritak for visse pensjonsforsikringer
på grunn av ervervsmessig uførhet skal unntas
fra inntektsbeskatning.
Forslaget om skattefrihet for premiefritak ved ervervsmessig
uførhet omfatter individuelle pensjonsforsikringsavtaler
etter skatteloven (IPA), jf. skatteloven § 44
annet ledd nr. 1 og forskrift av 25. september 1997 nr. 1023 om
individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven. Det er en forutsetning
at forsikringstaker har inngått avtale om at det skal ytes premiefritak
ved ervervsmessig uførhet. Videre gjelder forslaget skattefrihet
for premiefritak ved ervervsmessig uførhet i tilknytning
til en fortsettelsesforsikring etter forsikringsavtaleloven § 19-7
utgått fra en privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven (TPES),
jf. skatteloven § 44 første ledd bokstav
k med tilhørende forskrifter. En slik fortsettelsesforsikring følger
i utgangspunktet vilkårene for TPES-ordningen, og det forutsettes
derfor at tjenestepensjonsordningen omfattet premiefritak ved ervervsmessig uførhet
for medlemmene.
Departementet legger opp til at de foreslåtte endringene
i skatteloven skal få virkning fra og med inntektsåret
2000.
Premiefritak er i visse tilfeller definert som en forsikringsytelse,
ved at forsikringsselskapet dekker fremtidig premie slik at forsikringstaker
fritas for premieinnbetaling. Det oppstår dermed spørsmål
om ytelsen er skattepliktig som pensjon. Før skattereformen
i 1992 var spørsmålet om skatteplikt lite aktuelt fordi
fradragsberettiget premie korresponderte med skattepliktig ytelse.
Etter skattereformen skal pensjon skattlegges som alminnelig inntekt
etter skatteloven § 42 første ledd og
personinntekt etter skatteloven § 55 første
ledd bokstav d, mens fradrag for premieinnbetaling og tilskudd kun
gis i alminnelig inntekt. Det forhold at ytelsen premiefritak ikke
er fradragsberettiget i personinntekt aktualiserer spørsmålet
om ytelsen likevel skal skattlegges.
I en uttalelse av 11. mars 1998 ga departementet utrykk
for at premiefritak på grunn av ervervsmessig uførhet
i en IPA falt inn under skattelovens pensjonsbegrep. Etter at uttalelsen
ble avgitt ble departementet ved flere henvendelser gjort oppmerksom
på at premiefritak i praksis ikke var blitt skattlagt tidligere.
På denne bakgrunn ba departementet Skattedirektoratet om
at premiefritak inntil videre ikke skulle tas til beskatning. Departementet
ga samtidig utrykk for at en ville vurdere å fremme forslag
om en nærmere regulering av beskatning av premiefritak
fra og med inntektsåret 2000.
For fortsettelsesforsikringer etter forsikringsavtaleloven § 19-7
utgått fra en privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven
(TPES), er problemstillingen tilsvarende som for IPA. Det skyldes
at disse fortsettelsesforsikringene etter gjeldende rett behandles
etter de samme skatteregler som gjelder for IPA.
Det har vakt reaksjoner at skattytere med ervervsmessig uførhet
i realiteten har fått en skatteskjerpelse. Departementet
er også gjort oppmerksom på at ikke ubetydelige
beløp i visse tilfeller vil måtte tas til beskatning
dersom verdien av det årlige premiefritaket blir løpende
skattlagt. Det kan skape en likviditetsmessig vanskelig situasjon
for enkelte skattepliktige. Departementet foreslår på denne
bakgrunn at den løsning som gjaldt før skattereformen,
og som har vært praktisert fram til nå, videreføres.
Departementet foreslår at det tas inn en ny bestemmelse
i skatteloven § 5-43 tredje ledd som gir departementet
hjemmel for å unnta ytelsen premiefritak fra beskatning.
Den nærmere reguleringen av skattefritaket for ytelsen
premiefritak kan mest hensiktsmessig skje i IPA-forskriften.
Det forhold at premiefritak blir unntatt fra beskatning innebærer
etter departementets oppfatning at vilkårene for fradrag
ikke vil være oppfylt. I den utstrekning premien dekkes
av forsikringsytelsen, og skattyter ikke blir skattlagt for ytelsen,
vil vilkåret om at ytelsen må være betalt
ikke være oppfylt.
Den løsningen departementet her foreslår forutsetter
at hele pensjonsutbetalingen kommer til beskatning som personinntekt.
Departementet legger til grunn at de samme skattemessige løsninger
skal gjelde for fortsettelsesforsikringer.
Når det gjelder de kollektive TPES-ordningene ser departementet
ikke behov for å fremme forslag til endringer. Dette er
i hovedsak en arbeidsgiverfinansiert pensjonsordning hvor arbeidsgiver
benytter premiefritak til dekning av årets premie. Premiefritak som
på denne måten dekker arbeidsgivers premie faller
etter departementets oppfatning ikke inn under pensjonsbegrepet
i skatteloven § 42 første ledd. Da oppstår
ikke tilsvarende problemstilling som for de individuelle pensjonsavtalene.
Departementet antar at det heller ikke er aktuelt å foreslå noen
endring når det gjelder beskatning av medlemmenes eventuelle
premiefritak.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til skatteloven av 1999 § 5-43 nytt tredje
ledd som hjemmel for departementet til i forskrift å unnta
ytelsen premiefritak fra beskatning.
Departementet legger til grunn at det bør være
en symmetri i beskatningen av premiefritak. Det innebærer
at skattefrihet for selve premiefritaket bør motvirke fradragsrett
for premie, også når tidligere betalt premie returneres
fra selskapet etter konstatering av premiefritak. Etter departementets
syn er det en lite hensiktsmessig løsning å foreta
endring i tidligere års ligning for å reversere
fradraget for premien. Departementet foreslår i stedet
hjemmel for å skattlegge tilbakeført premie det
er gitt fradrag for ved ligningen, som alminnelig inntekt i tilbakeføringsåret.
Det er i overensstemmelse med gjeldende praksis. Løsningen muliggjør
maskinell behandling og den vil bli hensiktsmessig for skattyter,
forsikringsselskaper og skattemyndighetene. En unngår dermed å overlate
beskatningen til de lokale ligningsmyndigheter som endringssak for
de enkelte år innen knappe frister.
Den returnerte premien kan i enkelte tilfeller tilbakeføres
til skattyter ved en overføring til premiefond. Etter departementets
forslag må dette behandles som en tilbakeføring
av premie det tidligere er gitt fradrag for ved ligningen, og den
må dermed tas til beskatning som alminnelig inntekt i tilbakeføringsåret. Overføringen
til premiefondet må samtidig anses som en ny innbetaling.
Innbetalingen er fradragsberettiget innenfor fradragsrammen i det
inntektsåret innbetalingen skjer.
Etter departementets oppfatning er det ikke aktuelt å skattlegge
tilbakeført premie som det tidligere ikke har vært
gitt fradrag for. Beskatning av ikke fradragsført premie
bryter for det første med den symmetrien som er beskrevet
ovenfor. Videre ville beskatning av slike midler innebære
at det foretas en beskatning om igjen av allerede beskattede midler.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til skatteloven av 1999 § 5-43 nytt tredje
ledd som hjemmel for departementet til å gi regler om skattlegging
av tilbakeført premie det er gitt fradrag for ved ligningen,
som alminnelig inntekt i tilbakeføringsåret.
Forslaget vil etter departementets oppfatning i svært
liten grad påvirke skatteprovenyet. Det har i praksis ikke
vært foretatt beskatning av premiefritak, og det er ikke
store beløp det dreier seg om. Departementet antar at de
administrative konsekvensene vil bli positive fordi forslaget bidrar
til tydeligere regler. Reglene vil etter departementets syn ikke
kreve mer ressurser verken hos forsikringsselskapene eller hos ligningsmyndighetene.
Komiteen tar dette til etterretning.
På bakgrunn av Ot.prp. nr. 86 (1997-1998) Ny skattelov
og Innst. O. nr. 40 (1998-1999) ble ny teknisk revidert skattelov
vedtatt, jf. lov av 26. mars 1999 nr. 14. I forbindelse med finanskomiteens
behandlingen av Ot.prp. nr. 86 (1997-1998), ble det blant annet uttalt:
«Komiteen viser til at skattelovgivningen er
endret etter at Ot.prp. nr. 86 (1997-1998)ble lagt fram, jf. Innst.
O. nr. 16 (1998-1999) om skatteopplegget 1999. Komiteen forutsetter
at Regjeringen i tråd med dette legger fram for Stortinget
forslag til tilsvarende justeringer i ny skattelov i god tid før
ikrafttredelse 1. januar 2000.»
I tillegg til de endringene som skjedde i forbindelse med skatteopplegget
for 1999, er det også senere vedtatt endringer som krever
justeringer i den nye skatteloven. Dette gjelder endringer vedtatt
ved lov av 19. mars 1999 nr. 9 på bakgrunn av Ot.prp. nr.
32 (1998-1999) og Innst. O. nr. 29 (1998-1999), og endringer vedtatt
ved lov av 18. juni 1999 nr. 42 på bakgrunn av Ot.prp.
nr. 53 (1998-1999) og Innst. O. nr. 75 (1998-1999).
Departementet legger nå fram forslag til endringer i
de bestemmelsene dette gjelder for å bringe teksten i den
nye skatteloven à jour. Det vises til forslag til endringer
og tilføyelser i skatteloven §§ 2-2,
2-5, 2-30, 2-36, 3-2, 3-4, 3-5, 3-6, 3-7, 4-53, 5-14, 5-15, 5-43,
6-13, 6-19, 6-20, 6-44, 6-61, 6-81, 6-82, 6-83, 6-84, 8-4, 8-11,
8-15, 10-1, 10-5, 11-21, 14-70, 15-2, 16-29, 18-2, 18-5 og 18-7.
Det vises også til forslag til endringer i skattebetalingsloven §§ 8,
18 og 37, arveavgiftsloven § 4, og ligningsloven §§ 4-6,
8-6, 8-8 og 10-1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteen viser til brev fra finansministeren til Stortinget
12. november 1999 pkt. D pkt. 3 hvor det opplyses at beløpsgrense
for den skattefrie delen som kan oppnås etter ny skattelov § 5-14
første ledd a om ansattes fordel ved kjøp av aksjer
til underkurs, ved en inkurie er satt til 1 000 kroner
istedenfor 1 500 kroner, jf. vedlegg nr. 1 til denne innstilling.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14
om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 5-14 første ledd bokstav
a siste punktum skal lyde:
Den skattefrie fordelen kan likevel ikke overstige 1 500
kroner pr. inntektsår.»
I samme brev pkt. D nr. 3 gjør finansministeren oppmerksom
på at ved en trykkfeil er et linjeskift i ny skattelov § 14-5
fjerde ledd b falt ut.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14
om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 14-5 fjerde ledd bokstav b skal
lyde:
Tap på utestående kundefordringer kan
nedskrives med virkning for inntektsfastsettelsen. Nedskrivningen
beregnes ved hjelp av en nedskrivningsfaktor som settes lik forholdet
mellom
1. endelig konstatert tap på kundefordringer
fratrukket merverdiavgift i løpet av det inntektsåret
nedskrivningen gjelder og i det foregående året,
og
2. de siste to års kredittsalg, fratrukket merverdiavgift,
multiplisert med et faktortall som fastsettes av departementet.»
I samme brev pkt. D nr. 3 gjør finansministeren oppmerksom
på at endring av beløpsgrensen fra 17 000
kroner til 21 400 kroner i folketrygdloven § 23-3
ved en inkurie ikke er fulgt opp i forslagene til ajourføring
av ny skattelov.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I lov av 28. februar 1997 nr.
19 om folketrygd gjøres følgende endring:
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er
mindre enn 21 400 kroner. Avgiften må ikke utgjøre
mer enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 21 400
kroner.»
I Ot.prp. nr. 86 (1997-1998) Ny skattelov uttalte departementet
følgende:
«Ved henvisning til andre lover er det, i samsvar med
tilråding i Justisdepartementets lovteknikkhefte, i alminnelighet
brukt lovens korttittel, eksempelvis skattebetalingsloven, ligningsloven,
selskapsloven, folketrygdloven, osv. For lover hvor det ikke foreligger
noen innarbeidet korttittel er full tittel benyttet. Lovers årstall,
dato og nummer er ikke angitt, da dette forutsettes innarbeidet
i noteverket i lovsamlinger m.v.»
Ved en inkurie er det i henvisningene til enkelte andre lover
brukt former som ikke er fullt ut i samsvar med disse retningslinjene.
Departementet foreslår endringer i henvisningene til de
aktuelle lovene. Det vises til forslag til endringer i skatteloven §§ 2-30,
2-37, 5-2, 5-15, 5-43, 5-50, 6-40, 6-47, 8-4, 10-34, 10-40, 10-51,
14-3, 14-5 og 16-11.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Skatteloven av 1911 § 45 annet ledd siste punktum
lyder:
«Når det i overenskomst med fremmed
stat er bestemt at inntekt eller gevinst skal være unntatt
fra skattlegging i Norge, kommer tilhørende utgift eller tilsvarende
tap ikke for noen del til fradrag ved ligning av inntekt her i landet.»
For så vidt gjelder regelen om avskjæring av fradragsrett
for utgifter/kostnader, er denne videreført i
ny skattelov § 6-3 femte ledd. Ved en inkurie
er imidlertid regelen om avskjæring av fradragsrett for
tap ikke kommet med i den nye skatteloven. Departementet foreslår
denne regelen inntatt i et nytt annet ledd i skatteloven § 9-4,
jf. vedlagte forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
I Ot.prp. nr. 86 (1997-1998) Ny skattelov kapittel 6 har departementet
uttalt:
«Gjeldende skattelovgivning inneholder en rekke overgangsbestemmelser.
Departementet vil foreta en nærmere gjennomgang av disse,
for å vurdere hvilke som skal videreføres i tilknytning
til den nye skatteloven. Departementet vil legge dette frem for
Stortinget som egen sak.»
En rekke av de overgangsbestemmelsene som er gitt til regler
til skatteloven og selskapsskatteloven har kun betydning for tidligere
inntektsår. Det er derfor ikke nødvendig å videreføre
disse bestemmelsene i den nye skatteloven som har virkning fra 1.
januar 2000.
Departementets forslag om hvilke overgangsregler som
må videreføres er samlet i skatteloven § 19-2. Någjeldende § 19-2
som gjelder endringer i andre lover som følge av ny skattelov,
blir dermed ny § 19-3. Det vises til forslag til
ny § 19-2 i skatteloven.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteen viser til brev fra finansministeren til Stortinget
12. november 1999 pkt. D avsnitt 3 vedrørende ny skattelov § 10-44-overskriften,
jf. vedlegg nr. 1 til denne innstilling.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
Ny skattelov § 10-44 har følgende
overskrift:
Gevinst og tap ved realisasjon av andel m.v.»
I ovennevnte brev gjør finansministeren oppmerksom på at
ordet «overgangsbestemmelser» ikke er kommet med
i overskriften til skatteloven av 1999 kapittel 19.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
Overskrift til kapittel 19 skal lyde:
Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og endringer i andre
lover.»
I samme brev gjør finansministeren oppmerksom på skrivefeil
i forslag til endring i skatteloven av 1999 § 14-70
og § 19-2 annet ledd bokstav a.
Det følger av svalbardskatteloven § 3-1
at bestemmelsene i skatteloven for fastlandet kommer til anvendelse
på Svalbard med mindre annet er uttrykkelig bestemt. Særreglene
om beskatning av skipsaksjeselskaper og skipsallmennaksjeselskaper kom
inn i skatteloven av 1911 § 51 A (skatteloven
av 1999 §§ 8-10 til 8-19) på et
tidspunkt da forslag til ny svalbardskattelov allerede var fremmet.
Ved utarbeidelsen av skatteloven § 51 A ble det
ikke direkte drøftet hvorvidt reglene skulle få anvendelse
på Svalbard. De særskilte reglene om rederibeskatning
er etter lovteksten ikke uttrykkelig unntatt fra anvendelse på Svalbard.
Etter departementets syn foreligger det imidlertid tungtveiende
hensyn som tilsier at bestemmelsen ikke skal anvendes på Svalbard.
Formålet bak rederibeskatningsreglene er å styrke den
internasjonale konkurranseevnen til norsk skipsfartsvirksomhet.
Hensynet til bedret konkurranseevne vil imidlertid ikke være
like sterkt tilstede på Svalbard som på fastlandet,
da skattenivået på Svalbard etter de ordinære
reglene er betydelig lavere enn på fastlandet (10 prosent
skatt på alminnelig inntekt). Den bærende begrunnelsen
for rederibeskatningsordningen gjør seg med andre ord ikke
gjeldende på Svalbard. Det er videre et vilkår
etter skatteloven av 1911 § 51 A-1 at aksjeselskap
og allmennaksjeselskap som skal være omfattet av ordningen
er stiftet i henhold til aksjeloven og allmennaksjeloven, jf. lover
av 13. juni 1997 nr. 44 og 45. Bakgrunnen for kravet om at skipsaksjeselskapet
skal være underlagt norsk aksjelovgivning er blant annet
at aksjelovgivningen oppstiller begrensninger med hensyn til størrelsen
på utbytte samt oppstiller formelle krav til utdeling av
utbytte. At disse reglene legges til grunn, vil i stor utstrekning være
en forutsetning for at ligningsmyndighetene skal kunne foreta en
effektiv kontroll med at utbytte som deles ut fra skipsaksjeselskapet
blir skattlagt. Etter gjeldende rett kan det ikke anses endelig
avklart hvorvidt norsk selskapslovgivning kommer til anvendelse på Svalbard.
Kontrollhensyn kan derfor tale mot at rederibeskatningsreglene gjøres
gjeldende på Svalbard.
Det foreligger ikke indikasjoner på at det har vært intensjonen å gi
rederibeskatningsreglene anvendelse på Svalbard. Departementet
legger derfor til grunn at rederibeskatningsordningen ikke bør
gjelde på Svalbard.
Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at det
blir direkte presisert i svalbardskatteloven § 3-1 annet
ledd at reglene om rederibeskatning ikke kan gjøres gjeldende
på Svalbard.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om at det i svalbardskatteloven § 3-1
annet ledd presiseres at reglene om rederibeskatning ikke kan gjøres gjeldende
på Svalbard.
Personer som er bosatt på Svalbard skal svare skatt
til Svalbard av hele sin formue og inntekt når ikke annet
følger av svalbardskatteloven (globalinntektsprinsippet).
Unntak fra skatteplikten til Svalbard følger blant annet
av svalbardskatteloven § 2-1 fjerde ledd, der
det fremgår at skattytere bosatt på Svalbard ikke
skal svare skatt av formue i fast eiendom eller anlegg med tilbehør
som ligger utenfor Svalbard.
Inntekt av fast eiendom og anlegg med tilbehør som ligger
utenfor Svalbard er imidlertid ikke unntatt fra skatteplikt til
Svalbard. Inntekt av fast eiendom og anlegg er oftest underlagt
beskatning i den stat den faste eiendom/anlegget ligger
(stedbundet skattlegging). Eksempelvis vil en person som er bosatt
på Svalbard, være skattepliktig til fastlandet
for inntekt fra fast eiendom på fastlandet, jf. skatteloven
av 1911 § 15 første ledd bokstav c. I
slike tilfeller foreligger det skatteplikt for den samme inntekten
både på Svalbard og på fastlandet.
Etter departementets syn bør skattegrunnlaget etter
svalbardskatteloven primært omfatte formue og inntekt med
steds- eller kildemessig tilknytning til Svalbard. Imidlertid bør
systemet i henhold til globalinntektsprinsippet i tillegg innfange
formue og inntekt som ikke har en særlig tilknytning til
fastlandet eller utlandet, og som derfor ikke blir gjenstand for beskatning
der. En avgrensning av skatteplikten til Svalbard etter disse hovedprinsippene
vil redusere de kontrollmessige problemene som, særlig
overfor utlendinger, ville ha vært forbundet med å håndheve
et omfattende globalinntektsprinsipp på Svalbard.
Det vises til forslag til endring i svalbardskatteloven § 2-1.
Det foreslås at endringen trer i kraft fra og med inntektsåret
2000.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag i svalbardskatteloven § 2-1 fjerde ledd
om at personer bosatt på Svalbard ikke skal svare skatt
av inntekt av fast eiendom eller anlegg med tilbehør som
ligger utenfor Svalbard.
Det følger av skatteloven av 1911 § 15
fjerde ledd at personer bosatt på Svalbard og selskaper
hjemmehørende på Svalbard ved anvendelsen av skatteloven av
1911 skal likestilles med personer som er bosatt i utlandet eller
selskaper hjemmehørende i utlandet. Bestemmelsen er videreført
i den nye skatteloven av 1999 § 2-35 annet ledd.
Etter lov av 20. juni 1991 nr. 65 om særregler for beskatning
av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) § 3-5
skal det svares kildeskatt på utbytte som utbetales til
aksjonær hjemmehørende i utlandet. Ved anvendelsen
av denne bestemmelsen har personer som er bosatt og selskap som
er hjemmehørende på Svalbard ikke vært
likestilt med personer bosatt/selskap hjemmehørende
i utlandet.
Når selskapsskatteloven § 3-5 nå er
overført til ny skattelov, er det behov for å presisere
i skatteloven § 2-35 annet ledd at prinsippet
om at personer og selskaper på Svalbard skattemessig skal
likestilles med personer eller selskaper i utlandet, ikke gjelder
i forhold til bestemmelsen om kildeskatt på utbytte, jf.
ny skattelov § 10-13. Den foreslåtte
endringen i skatteloven § 2-35 annet ledd bygger
på sikker rett, og innebærer derfor bare en lovteknisk
presisering.
Det vises til forslag til endring i skatteloven av 1999 § 2-35
annet ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft samtidig
med denne lov for øvrig, dvs. fra og med inntektsåret
2000.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til presisering i skatteloven av 1999 § 2-35
annet ledd nytt tredje punktum av at prinsippet om at personer og selskaper
på Svalbard skattemessig skal likestilles med personer
eller selskaper i utlandet, ikke gjelder bestemmelsen om kildeskatt
på utbytte i skatteloven av 1999 § 10-13.
Etter svalbardskatteloven § 4-8 kan ligningsmyndighetene
ved «to registrerte eller statsautoriserte revisorer» foreta
en nærmere granskning av en skattyters regnskaper. Svalbardskatteloven § 4-8
er ment som en videreføring av det tidligere systemet for
regnskapskontroll/bokettersyn. Kravet om «regnskapskyndige
revisorer» ble i denne forbindelse endret til et krav om «registerte
eller statsautoriserte revisorer». Kravet om registrert
eller statsautorisert revisor kan imidlertid innebære at
etatsutdannede revisorer (skatterevisorer) ikke kan foreta regnskapskontroll
på Svalbard.
På fastlandet gjelder det i henhold til ligningsloven
ingen formelle kvalifikasjonskrav med hensyn til hvem innenfor ligningsmyndigheten
som kan foreta bokettersyn. Det er ligningsmyndighetenes ansvar å sørge
for at bokettersyn gjennomføres på en hensiktsmessig
måte. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å ha
andre kvalifikasjonskrav på Svalbard enn på fastlandet.
Det foreslås derfor at ligningsmyndighetene for Svalbard
gis adgang til å foreta regnskapskontroll etter svalbardskatteloven § 4-8,
uten at det stilles nærmere krav til kvalifikasjoner som
revisor. Dette må gjelde uansett hvilket inntektsår
kontrollen gjelder. Det foreslås derfor at endringen trer
i kraft fra 1. januar 2000.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag i svalbardskatteloven § 4-8 om at ligningsmyndighetene
for Svalbard kan foreta en nærmere granskning av en skattyters
regnskaper.
Departement foreslår at restskatten forfaller til betaling
tre uker etter at utleggingen av skattelisten er kunngjort, likevel
tidligst 20. august i ligningsåret. En unngår
da at forfall kommer i ferieperioden.
Det vises til forslag til endring i skattebetalingsloven § 23
nr. 3 første punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endring i skattebetalingsloven § 23
nr. 3 første punktum.
Etter skattebetalingsloven § 23 nr. 3 annet
punktum forfaller restskatt over den gjeldende minstegrense på 1000
kroner i to terminer.
Forslaget i kapittel 22.1 vil medføre at forfall for første
termin følger av skattebetalingsloven § 23
nr. 3 første punktum, uavhengig av om utleggingen av skattelisten
skjer i juni eller om høsten.
På grunn av økt arbeidsbelastning som følge
av at det meste av ligningskontorets ordinære ligningsarbeid
ved innføring av forhåndsutfylt selvangivelse skal
gjennomføres i en kortere tidsperiode enn tidligere, er
det aktuelt å utsette tidspunktet for høst-utleggingen
av skattelisten. En utsettelse av høst-utleggingen vil
medføre at en får bedre tid til verdiorientert
arbeid overfor de skatteyterne som oftest har de mest kompliserte
ligningsoppgavene.
Med skattebetalingslovens frist for forfall for annen termin,
vil senere utlegging av skattelisten på høsten
kunne føre til at annen termin forfaller midt i julen eller
i det påfølgende år. Forfall av restskatt
tett opp til eller i julen antas uheldig både for skattyterne
og skattekreditorene. Sent forfall av siste termin kan medføre usikkerhet
om hvorvidt forfall vil komme i desember året etter inntektsåret
eller i det påfølgende år. Forfall i
det påfølgende år vil skape problemer
av budsjettmessig karakter for skattekreditorene.
Tiden mellom forfall for første og annen termin av restskatt
bør være minimum en måned. Tilbakebetaling
kan da fordeles over to lønnsperioder. Departementet foreslo
i høringen at annen termin skal forfalle til betaling fem
uker etter forfall av første termin.
Departement foreslår at restskatt som skal deles opp
i to terminer forfaller med første termin tre uker etter
at utleggingen av skattelisten er kunngjort, likevel tidligst 20.
august i ligningsåret, mens annen termin forfaller fem
uker senere. Det vises til forslaget til nytt tredje punktum i skattebetalingsloven § 23
nr. 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til nytt tredje punktum i skattebetalingsloven § 23
nr. 3 nytt tredje punktum.
Etterskuddsskattepliktige betaler skatten i fire terminer i året
etter inntektsåret. To av terminene betales som forhåndsskatt
15. februar og 15. april, jf. skattebetalingsloven § 27
nr. 2. Hver av terminene settes som hovedregel lik fjerdeparten
av den utlignede skatt ved siste ligning, eventuelt forhøyet
eller redusert med en prosentsats som fastsettes for det enkelte år. Etter
skattebetalingsloven § 27 nr. 6 forfaller også resterende
skatt til betaling i to like store terminer 15. september og 15.
november, med unntak for resterende skatt under 1000 kroner som
forfaller i sin helhet til betaling 15. september. Betaling av resterende
skatt kan imidlertid ikke kreves før det er gått
tre uker fra den dag da utleggingen av skattelisten ble kunngjort, jf.
skattebetalingsloven § 27 nr. 10 annet ledd annet punktum.
Utleggingen av skattelisten har i de siste årene regelmessig
kommet for sent i forhold til lovens frist 15. september. Forfall
av første termin har dermed fulgt tre ukers regelen i skattebetalingsloven § 27
nr. 10 annet ledd annet punktum. Ofte har forfall etter denne bestemmelsen
blitt sammenfallende eller nær opp til annen termin med
forfall 15. november. Departementet foreslår at resterende
skatt forfaller til betaling i sin helhet tre uker etter at utleggingen
av skattelisten er kunngjort.
Forslaget om ett forfall ved betaling av resterende skatt medfører
at etterskuddsskatten skal betales i tre terminer, to terminer som
forhåndsskatt og en termin som resterende skatt.
Departementet foreslår at terminene for forhåndsskatten
som hovedregel settes lik en tredjedel av den utlignede skatt ved
siste ligning og at resterende skatt i sin helhet forfaller til
betaling tre uker etter at utleggingen av skattelisten er kunngjort.
Det vises til forslag til endringer i skattebetalingsloven § 27
nr. 2, nr. 3, nr. 4, nr. 6, nr. 7, nr. 9 og nr.10.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til endringer i skattebetalingsloven § 27
nr. 2, nr. 3, nr. 4, nr. 6, nr. 7, nr. 9 og nr. 10.
Komiteen viser til brev fra finansministeren av 19.
november 1999, hvor det gjøres oppmerksom på en
skrivefeil i forslag til endring i skattebetalingsloven § 27
nr. 7, jf. vedlegg 3 til denne innstilling.
Endringene i reglene om restskatt foreslås å tre
i kraft straks med virkning fra og med skatteavregningen for inntektsåret
1999. Endringene i reglene om etterskuddsskatten foreslås å tre
i kraft 1. januar 2001 med virkning for betaling av skatt for inntektsåret 2000
og senere.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om ikrafttredelse og virkningstidspunkt.
Finansministeren gjør i brev til Stortinget av 12. november
1999 pkt. D nr. 4 oppmerksom på skrivefeil i Ot.prp. nr.
4 (1999-2000) side 132 i forslag til endring i lov av 21. november
1952 nr. 2 (skattebetalingsloven) avsnitt IV, jf. vedlegg nr. 1
til denne innstilling.
En forhøyelse av terminbeløpene ved betaling
av forskuddsskatt etter skattebetalingsloven § 27
nr. 2, slik at en større andel av etterskuddsskatten forfaller henholdsvis
15. februar og 15. april, vil medføre at innfordring av
eventuell restanse kan iverksettes på et tidligere tidspunkt.
Tidligere forfall av deler av etterskuddskatten medfører
videre at staten mottar en større andel av skatteinntektene
tilsvarende tidligere. Regnet i nåverdi og med utgangspunkt
i utlignet skatt for etterskuddspliktige i 1997 (eksklusiv petroleumsvirksomhet),
innebærer dette at verdien av skatteutsettelsen for selskapene
som følge av etterskuddsordningen reduseres med størrelsesorden
200 mill. kroner ved en rente på syv prosent.
Den samlede utlignede skatten for etterskuddsskattepliktige (eksklusiv
petroleumsvirksomhet) var i 1997 27,7 mrd. kroner.
Forslagene antas for øvrig i liten grad å ha økonomiske
eller administrative konsekvenser.
Komiteen tar dette til etterretning.
Det vises til Regjeringens forslag i St.prp. nr. 1 (1999-2000)
Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Det foreslås der endringer
i ordningen med arbeidsgiveravgift som følge av at Norge
tapte saken mot EFTAs overvåkingsorgan ESA, jf. EFTA-domstolens avgjørelse
av 20. mai 1999. Forslaget til nye regler om arbeidsgiveravgift
gjør det nødvendig med endringer i folketrygdlovens
regler om arbeidsgiveravgift.
Av folketrygdloven § 23-2 ellevte ledd siste punktum
går det fram at Stortinget kan bestemme at arbeidsgiveravgiften
kan være geografisk differensiert. Departementet foreslår
at det her tilføyes et nytt punktum om at Stortinget kan
fastsette særbestemmelser for foretak med virksomhet innen
nærmere angitte næringer.
Det vises til forslag til endring i folketrygdloven § 23-2.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg
til Regjeringens forslag til nytt tredje punktum i folketrygdloven § 23-2
om at det kan fastsettes særbestemmelser om størrelsen
på arbeidsgiveravgiften for foretak med virksomhet innen nærmere
angitte næringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til disse medlemmers merknad i Budsjett-innst. S.
nr. 1 (1999-2000) kap. 4.5.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til disse
medlemmers merknad i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000)
kap. 4.5.
Medlemen i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti viser
til merknad under Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000), kap. 4.5.
I forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett vedtok
Stortinget følgende, jf. Innst. S. nr. 236 (1998-1999):
«Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag om
at UNICEF-kort fritas for merverdiavgift, slik at kortsalget fra
og med 1999 blir avgiftsfritt.»
Departementet vil i denne proposisjonen følge opp Stortingsvedtaket
ved å foreslå at UNICEFs salg av kort til betydelig
overpris unntas fra merverdiavgiftslovens bestemmelser. Dette gjennomføres
ved å utvide gjeldende unntaksbestemmelse i merverdiavgiftsloven § 5
nr. 1 bokstav d. Utfra likhetshensyn og lovtekniske hensyn foreslår
departementet at unntaket bør gjøres generelt
for alle veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner
som omsetter varer til betydelig overpris.
Departementet foreslår videre at endringen trer i kraft
fra 1. juli 1999. En ikrafttredelse på dette tidspunktet
vil medføre at UNICEFs omsetning av kort for 1999 vil bli
unntatt, da denne omsetningen er sesongbetont. I tillegg vil en
slik løsning hindre negative virkninger for de som omfattes
av endringen for første halvår av 1999, som for
eksempel reversering av regnskap, tilbakebetaling av eventuelle
utbetalinger som følge av negative oppgaver m.v.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til nytt annet punktum i merverdiavgiftsloven § 5 første
ledd nr. 1 bokstav d om unntak fra merverdiavgift for omsetning
fra veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner,
når disse omsetter varer til betydelig overpris. I samsvar
med Regjeringens forslag oppheves de særlige lempningsreglene
som i dag gjelder for slik omsetning etter merverdiavgiftsloven § 18
fjerde og femte ledd.
Etter merverdiavgiftsloven § 16 første
ledd nr. 1 bokstav d skal det ved omsetning av varer og tjenester til
bruk for utenlandske skip og luftfartøyer ikke betales
merverdiavgift. Det samme gjelder ved levering av varer og nærmere
angitte tjenester til bruk for skip over en viss størrelse
og luftfartøyer når de i utenriks fart frakter
last eller mot vederlag befordrer passasjerer, jf. merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nr. 2 bokstav a. Det er imidlertid blitt reist
tvil om omfanget av avgiftsfritaket for leveranser av varer og tjenester
til bruk for utenlandske luftfartøyer. Spørsmålet
som er blitt stilt, er om avgiftsfritaket for utenlandske luftfartøyer
er begrenset til å gjelde leveranser av varer og tjenester
til bruk for fartøy i utenriks fart, eller om det gjelder
uavhengig av om fartøyet trafikkerer i Norge eller utlandet.
Dersom det siste tolkningsalternativ legges til grunn, vil det foreligge
en konkurransevridning mellom utenlandske og norske luftfartøyer,
ettersom anskaffelser av samme art til norske luftfartøyer bare
vil være avgiftsfrie i den utstrekning de benyttes i utenriks
fart.
Finansdepartementet har foretatt en nærmere vurdering
av rettstilstanden på dette området, og i den forbindelse
gitt en fortolkningsuttalelse om forståelsen av gjeldende
regelverk. I fortolkningsuttalelsen er det særlig tatt
stilling til tolkningen av merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nr. 1 bokstav d i relasjon til luftfartøyer.
Departementet mener at avgiftsfritaket i merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nr. 1 bokstav d ikke kan tolkes slik at det
gjelder for leveranser til utenlandsregistrerte luftfartøyer
i innenriks fart, men må begrenses til luftfartøyer
i utenriks fart. Etter departementets mening er det avgjørende
for avgiftsplikten for leveranser til bruk for luftfartøyer
med andre ord hva som er fartøyets fartsområde.
Luftfartøyets registreringsnasjonalitet har i denne sammenheng ingen
betydning. Det vises også her til at flere leverandører
til flyselskapene i den senere tid har fremsatt krav om påstått
for mye betalt merverdiavgift for leveranser til utenlandsregistrerte
luftfartøyer som er benyttet i trafikk i Norge. Dette viser
etter departementets oppfatning at også bransjen inntil
nylig har hatt en slik forståelse av avgiftsfritaket.
Finansdepartementets forståelse av regelverket bestrides
av luftfartsnæringen. Dersom bransjens tolkning legges
til grunn om at avgiftsfritaket gjelder generelt for leveranser
til bruk for utenlandsregistrerte luftfartøyer, også hvor
fartøyer trafikkerer i Norge, vil det medføre
en betydelig konkurransevridning til skade for operatører
med norske luftfartøyer. En slik tolkning av bestemmelsen
kan blant annet innebære at et flyselskap som har flyflåten
sin registrert dels i Norge, dels i utlandet, kan oppnå avgiftsfrie
leveranser av flydrivstoff ved å foreta innenlandsflyginger med
de utenlandsregistrerte flyene, mens det på de norskregistrerte
flyene på vanlig måte skal beregnes avgift. En
slik rettstilstand ville vært uholdbar, og departementet
mener det er ønskelig med en lovendring for å få presisert
rettstilstanden slik at det ikke kan være noen tvil om
forståelsen av regelverket. Departementet peker også på at
den lovtekniske behandlingen er uheldig etter dagens regelverk.
Det vil som følge av dette lovforslaget være
nødvendig med en gjennomgang av forskrift av 23. februar
1970 vedrørende omsetning av varer og tjenester til bruk
i utlandet m.v. (forskrift nr. 24) og bestemmelsene om legitimasjonsregler
for omsetning av varer og tjenester til bruk i utlandet m.v. gitt
i forskrift av 31. juli 1970 (forskrift nr. 35). Det foreslås
at lovendringen trer i kraft straks.
Når det gjelder hva som nærmere ligger i begrepet «utenriks
fart», vil det avgjørende være, etter
forslaget til en ny bestemmelse om leveranser til bruk for luftfartøyer
i forhold til forbruksvarer, om leveransen finner sted i Norge og
hva som er luftfartøyets neste destinasjon. Et oljeselskap
vil kunne levere flydrivstoff avgiftsfritt i Norge hvor neste destinasjon
er utlandet. Vilkåret for avgiftsfri levering vil derimot
ikke være oppfylt hvor det tankes på luftfartøyet
med neste destinasjon i Norge før avgang til utlandet.
En tilsvarende avgrensning er gitt i forhold til CO2-avgiften på leveranser
av flydrivstoff til luftfartøyer i innenriks fart. For
flyets faste driftstilbehør må det derimot foretas
en skjønnsmessig helhetsvurdering, jf. kravet om «regelmessig» som
er oppstilt i § 9 i forskrift av 23. februar 1970
vedrørende omsetning av varer og tjenester til bruk i utlandet
m.v. (forskrift nr. 24).
Luftfartsnæringen hevder at det er i strid med internasjonale
avtaler som Norge er forpliktet av, å avgiftsbelegge internasjonal
lufttransport selv om man utfører flyginger på det
norske innenriksnettet (kabotasjeflyginger).
Det dreier seg i dette tilfellet om en presisering av gjeldende
rett, og Finansdepartementet kan ikke se at denne presiseringen
kommer i noen annen stilling enn dagens regelverk i forhold til
internasjonale avtaler på området. Det vises her
også til at dette regelverket har stått uendret
siden 1970. Videre at avgiftsreglene i eksempelvis Danmark langt
på vei er lik de norske. Det vises dessuten til St.prp.
nr. 53 (1998-1999) Miljøavgifter på drivstoff
til luftfarten m.v. - endringer i statsbudsjettet for 1999, hvor
det er lagt til grunn at de bilaterale luftfartsavtalene Norge har
inngått med en rekke andre land ikke anses å ha
relevans for noen form for leveranser til bruk i kabotasjeflyging
internt i Norge.
Finansdepartementet har merket seg at flere land i EU, på nærmere
vilkår, anser flyginger mellom lufthavner internt i det
enkelte land som ledd i en avgang til utlandet, for å være
en del av internasjonal luftfart. Det vises til omtalen i kapittel
24.4 i proposisjonen. Departementet vurderer på denne bakgrunn å endre
forskrift nr. 48 slik at den frivillige registreringen, på nærmere
vilkår, også skal omfatte virksomhet knyttet til
flyginger internt i Norge som ledd i avgang til utlandet. Dette
vil i så fall bety at flyselskapene som er frivillig registrert,
på nærmere vilkår kan gjøre fradrag
for inngående merverdiavgift på innsatsfaktorer
til virksomheten som også knytter seg til flyginger internt
i Norge som står i direkte forbindelse med utenlandske
flyreiser. Et slikt eventuelt forslag til endring i forskrift nr.
48 vil på vanlig måte bli sendt på alminnelig
høring.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til presisering i merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nytt nr. 3 om at det ikke skal betales merverdiavgift
av omsetning av varer og tjenester til bruk for luftfartøy til
yrkesmessig luftfarsvirksomhet eller til bruk for militært
luftfartøy, når luftfartøyet går
i utenriks fart.
Komiteen tar til orientering at departementet med
bakgrunn i hva som gjelder i flere EU-land, vurderer å endre
forskrift av 14. september 1971 om frivillig registrering
av skipsrederier og flyselskaper (forskrift nr. 48), slik at frivillig
registrering på nærmere vilkår, også skal
omfatte virksomhet knyttet til flyginger internt i Norge som ledd
i avgang til utlandet.
Finansdepartementet foreslår ingen endringer i merverdiavgiftsloven § 16
for så vidt gjelder reglene om leveranser av varer og tjenester
til bruk for skip.
I høringsnotatet ble det foreslått at endringen/presiseringen
også skulle omfatte leveranser til bruk for skip siden
det gjennomgående er gitt tilsvarende regler for skip som
for luftfartøyer. Bakgrunnen for lovforslaget var imidlertid
først og fremst at det forelå et behov for å få presisert
rettstilstanden for leveranser til luftfartøyer. På bakgrunn
av innvendingene i høringsrunden, ser Finansdepartementet
at det er behov for en nærmere gjennomgang av konsekvensene et
slikt forslag eventuelt vil få for skipsfarts- og leverandørnæringen.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementet er kommet til at presiseringen av rettstilstanden
for leveranser til luftfartøyer ikke bør behandles
i samme rettsregel som leveranser til skip. Det foreslås
derfor at leveranser til bruk for luftfartøyer tas inn
i en ny bestemmelse i merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nr. 3. Bestemmelsene i merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nr. 1 bokstav d og nr. 2 bokstav a vil etter
forslaget kun omfatte leveranser til skip.
Lovforslaget medfører også behov for endring
i merverdiavgiftsloven § 63 første ledd
første punktum. Denne endringen er kun av redaksjonell
karakter.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om å regulere leveranser til luftfartøy
i en annen bestemmelse enn leveranser til skip, jf. merverdiavgiftsloven § 16
første ledd nytt tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til
endring i merverdiavgiftsloven § 63 første
ledd første punktum.
Det er lagt til grunn at forslaget ikke får noen provenymessige
virkninger siden det dreier seg om en presisering av rettstilstanden
og ikke en materiell endring av regelverket. Forslaget antas ikke å få noen administrative
virkninger.
Komiteen tar dette til etterretning.
Med hjemmel i lovens avsnitt I § 2 fastsatte
departementet forskrift av 13. mai 1991 nr. 336 om skattefrie overføringer
mellom aksjeselskaper med hovedsakelig samme eierinteresser (konsernforskriften). Formålet
med bestemmelsene er at skattereglene ikke skal hindre en optimal
utnyttelse av konsernets ressurser, samtidig som den skattemessige
stilling for konsernet som helhet ikke skal endres som følge
av interne overføringer. Etter gjeldende regler kan skattyter
velge om konsernforskriften skal benyttes ved slike overføringer.
Dette fører til asymmetrisk behandling av henholdsvis gevinster
og tap fordi forskriften bare påberopes i gevinsttilfellene.
I samsvar med komiteens forutsetninger i Innst. O. nr. 40 (1998-1999) tar
departementet sikte på å fremme forslag om innarbeiding
av hovedregler om konserninterne overføringer i skatteloven
av 1999.
Komiteen tar dette til etterretning.
Det er i proposisjonens avsnitt 25.4 gjort rede for praksis etter
avsnitt I § 2 i 1998.
Komiteen tar dette til etterretning.
Det er i proposisjonens avsnitt 25.5 gjort rede for praksis etter
avsnitt II første til tredje ledd i 1998.
Komiteen tar dette til etterretning.
Lempningspraksis i 1998 viser at det fortsatt er behov for en
konkret lempningsadgang ved nasjonale transaksjoner mellom uavhengige
parter. Slike transaksjoner faller utenfor konsernforskriften. Ved
salg av eiendeler m.v. til ekstern kjøper mot vederlag
i aksjer eller andre eierandeler i kjøperselskapet fortsetter selgeren
som medeier i den nye samlede virksomheten. Ved slike transaksjoner
tas det ikke likvide midler ut av næringen, og selgeren
deltar fortsatt i den nye samlede virksomheten. En har på denne
bakgrunn antatt at slike sammenslutninger av virksomheter står i
en noe annen stilling enn hvor selgeren helt ønsker å trekke
seg ut mot et ordinært vederlag. Etter departementets vurdering
bør ikke området for skattefrie overføringer
utvides på det nåværende tidspunkt. Utgangspunktet
om ordinær gevinstbeskatning ved realisasjon må fastholdes,
og unntak fra dette må begrenses til tilfeller hvor det
av hensyn til næringsutøvelsen foreligger et kvalifisert
behov for lempning.
Komiteen tar dette til etterretning.
Gjennomgangen i kapittel 25.5.3 i proposisjonen viser at det
ikke har vært noen saker i 1998 hvor det har vært
behov for skattelempning i forbindelse med omdanning av virksomhet.
Finansdepartementet vil etter revisjonen av konsernforskriften utrede
om en skal endre anvendelsesområdet for reglene om skattefri
omdanning av virksomhet. Dette arbeidet vil avklare om det bør
gis generelle regler om omdanning også av andre foretakstyper
enn de som omfattes av omdanningsforskriften slik den nå lyder.
Komiteen tar dette til etterretning.
Departementets praksis i 1998 viser at det foreligger lempningsbehov
for alle typer transaksjoner med implikasjoner over landegrensene.
Lempning er særlig aktuelt ved transaksjoner som kan anses
som fusjoner over landegrensene, samt ved overføring av
aksjer/eierandeler i norske selskaper til utenlandske foretak/eiere
mot vederlagsaksjer eller mellom utenlandske konsernselskaper. Departementet
har i St.meld. nr. 16 (1997-1998) signalisert at en vil utrede om
det kan fastsettes enklere kriterier for å samtykke til
skattefritak for norske aksjonærer i utenlandske selskaper
som sammensluttes eller deles. Av kapasitetshensyn har en ikke kunnet
prioritere dette arbeidet. En gjennomgang av de senere års
søknader viser at det er tale om svært ulike situasjoner.
Slik 61-loven i dag lyder, gir den ikke noe godt grunnlag for å samtykke
i unnlatt skattlegging i tilfeller der den norske aksjonærposisjonen
ikke har noen tilknytning til norsk næringsvirksomhet.
I mange tilfeller dreier det seg om sammensatte omorganiseringer
gjennom flere ledd. En nærmere utredning vil derfor måtte
ta tid.
Komiteen tar dette til etterretning.
Gjennomgangen viser at det fortsatt er behov for konkret lempningsadgang
ved nasjonale transaksjoner som faller utenfor konsernforskriften
og forskriften om skattefri omdanning. Videre foreligger det behov for
lempning for ulike typer transaksjoner med implikasjoner over landegrensene.
Departementets praksis i 1998 innebærer i hovedsak en
videreføring av etablert praksis. Antall søknader
har steget noe i forhold til i 1997. Det var i 1998 totalt 20 søknader
til behandling, mot 15 søknader i 1997. I alt 7 søknader
gjaldt omstruktureringer innen vannkraftsektoren. Det må i
en overgangsperiode påregnes ytterligere søknader
fra denne sektoren på grunn av dens spesielle eierstruktur.
Komiteen tar dette til etterretning.
På bakgrunn av aktuelle sammenslåinger av selskaper
på norsk sokkel, har departementet foretatt en nærmere
vurdering av petroleumsskatteloven § 10 med sikte
på en prinsipiell avklaring av spørsmålet om
hvordan kostnadsbesparelser som kan tilskrives sammenslåinger,
skal behandles i relasjon til bestemmelsen. Departementet har foreløpig
fått en søknad til behandling der nevnte problemstilling
har vært sentral. Det er varslet at flere søknader
som gjelder sammenslåing av selskaper på norsk
sokkel er nær forestående.
I nevnte saker vil sammenslåingen normalt bidra til
en vesentlig reduksjon av driftskostnader for den nye selskapsenheten,
slik at selskapets driftsoverskudd og dermed skattene, blir høyere
etter sammenslåingen enn hva samlet driftsoverskudd for
de to enhetene ville vært dersom sammenslåingen
ikke hadde vært gjennomført. Kostnadsreduksjonene
vil i første rekke knytte seg til administrasjonskostnader,
for eksempel besparelser som følge av oppsigelser av ansatte,
men kan også gjelde andre kostnadstyper. Det har vært
anført at staten gjennom vilkår i § 10-vedtaket
skal kompensere den nye selskapsenheten økningen i skattebetalinger
som kan tilskrives kostnadsreduksjonene etter sammenslåingen.
Fordi de aktuelle sammenslåingene vedrører større
selskaper, og fordi rasjonaliseringsgevinster er et sentralt motiv
ved slike transaksjoner, vil differansen i skattebetalinger som
selskapene krever kompensert, utgjøre svært betydelig
proveny for staten.
Departementets samtykke i medhold av petroleumsskatteloven § 10
vil alltid bero på en konkret vurdering av om vedtaket
og de forutsetningene som er lagt til grunn er akseptable ut fra
formålet med bestemmelsen. Selv om nøytralitetsprinsippet
rent teknisk innebærer at en sammenligner partenes skattebetalinger/statens
skatteproveny med og uten den aktuelle transaksjonen, kan ikke dette
innebære at skattevirkningene av alle etterfølgende
konsekvenser av transaksjonen er relevante i nøytralitetsberegningen.
Praktiseringen av nøytralitetsprinsippet må skje på bakgrunn
av formålet med § 10-ordningen.
Formålet med petroleumsskatteloven § 10
er dels at staten ikke skal få et uakseptabelt provenytap
som følge av overdragelser på sokkelen (og motsatt
at selskapene ikke skal få en skattemessig behandling som gir økte
skatteinntekter til staten utelukkende som følge av overdragelsen).
Skatteinntektene skal bygge på den løpende produksjonen
fra petroleumsressursene. Etter departementets oppfatning går
det frem av forarbeidene, og de typetilfeller som er omtalt der, at
det først og fremst er periodiseringsvirkninger, herunder
virkningene av at partene er i ulik skatteposisjon, som skal nøytraliseres.
Dersom staten skulle kompensere partene for de skattevirkningene
som skyldes etterfølgende kostnadsreduksjoner, ville det innebære
at deler av det faktiske overskuddet fra virksomheten ikke ville
komme til beskatning overhodet.
Videre er formålet med § 10 å fjerne
unødige skattemessige disincentiver (eller incentiver)
for transaksjoner på sokkelen. Å nøytralisere
skatteeffektene av reduserte kostnader vil gå ut over dette,
ved at økningen av overskuddet som følge av kostnadsreduksjonene
dermed i realiteten ville bli skattefritt på selskapets
hånd. Et fradrag tilsvarende nåverdien av fremtidig økt
skatt på dette punkt, ville i realiteten gi en tilfeldig
overkompensasjon. En slik praktisering vil dermed gi sterke skattemessige
motiv til overdragelsen. Selskapene har i utgangspunktet riktige
incentiver til å foreta kostnadsreduksjoner når
overskuddet som kan tilskrives reduksjonene er gjenstand for ordinær overskuddsbeskatning.
De vil da beholde de samme andelene av kostnadsreduksjoner ved sammenslåinger
som ved kostnadsreduksjoner/inntektsøkninger ellers.
Departementet har derfor lagt til grunn at det ikke er i overensstemmelse
med formålet med petroleumsskatteloven § 10
at reduksjon i driftskostnader som følge av sammenslåinger
skal hensyntas i nøytralitetsberegningene.
I et overveiende antall tidligere saker som er truffet i medhold
av petroleumsskatteloven § 10 har endringer i
kostnader ikke vært noe tema ved saksbehandlingen. Det
foreligger imidlertid tidligere saker der endringer i driftskostnader
er tatt hensyn til i nøytralitetsberegningene. Disse sakene
gjelder transaksjoner av en annen karakter eller økonomisk
omfang enn sakene vedrørende sammenslåing av selskaper som
nå er aktuelle på norsk sokkel. Departementet
vil imidlertid for fremtiden legge til grunn at skatteeffekter som
skriver seg fra kostnadsreduksjoner i prinsippet ikke skal nøytraliseres
uansett om de utgjør en større eller mindre del
av de samlede virkningene av transaksjonen eller utgjør
et mindre betydelig beløp.
Departementet har for øvrig i brev av 4. juni 1999 orientert
oljeselskapenes organisasjoner, OLF og NORRET, om at departementet
i tråd med ovennevnte, ikke vil hensynta endringer i driftskostnader ved
nøytralitetsberegningene.
Komiteen viser til at departementet
legger opp til innstramminger i praktiseringen av petroleumsskatteloven § 10. Komiteen har
merket seg at departementet nå legger til grunn at det
ikke er i overensstemmelse med formålet med petroleumsskatteloven § 10
at reduksjon i driftskostnader som følge av sammenslåinger
skal hensyntas i nøytralitetsberegningene. Komiteen viser
til at dette i noen grad framstår i motstrid til tidligere
praksis hvor endringer i driftskostnader er tatt hensyn til i nøytralitetsberegningene. Komiteen tar
til etterretning at departementet vil legge til grunn at skatteeffekter
som skriver seg fra kostnadsreduksjoner i prinsippet ikke skal nøytraliseres. Komiteen antar
at departementet vil la sin praksis være slik at transaksjoner
ikke blir rammet på en uforutsigbar måte. Komiteen viser
for øvrig til brev 15. november 1999 til finanskomiteen som
følger som trykt vedlegg til denne innstillingen.
For inntektsåret 1998 ble det foretatt en landsdekkende
prøveordning med utsendelse og innlevering av forhåndsutfylt
selvangivelse. Dette var en utvidelse av den prøvedriften
som ble gjennomført i fem utvalgte kommuner for inntektsåret
1997.
Departementet tilrår at prøveprosjektet videreføres
også for inntektsåret 1999. Det er i denne sammenheng
lagt særlig vekt på at den endelige evalueringen
av prøvedriften for inntektsåret 1998 ikke vil foreligge
før senere høsten 1999. Av tidsmessige årsaker
vil det heller ikke være mulig å foreta større
endringer i opplegget for ligningsbehandlingen på et så vidt
sent stadium i prosessen. I tillegg vil det være fordelaktig
med erfaring fra et «normalår» med landsdekkende
bruk av den nye selvangivelsen for både skattyterne og
ligningsetaten før det eventuelt fastsettes permanente
regler. Departementet legger vekt på at en skal ha et best
mulig erfaringsmateriale som grunnlag for å foreslå de
permanente reglene for forhåndsutfylt selvangivelse.
Med hensyn til den praktiske gjennomføringen av ligningen
vil det være uten betydning hvorvidt reguleringen framgår
av lov eller forskrift. Dersom det senere blir bestemt å innføre
permanente regler vil departementet tilrå at disse gis
i lovs form. Det vises her til reglenes karakter og hensynet til
tilgjengelighet for skattyterne.
En fortsatt prøvedrift krever ingen lovendringer på nåværende
tidspunkt. Etter at den endelige evalueringen foreligger vil det
imidlertid kunne bli aktuelt å vurdere om det skal foretas
endringer med virkning for inntektsåret 1999 i klagefristen
for skattytere med utlegg i juni. Det vises her til at den gjeldende
fristen kan bli kort dersom den utløper på et
tidspunkt hvor mange normalt avvikler sommerferie.
Komiteen tar dette til etterretning.
Arveavgiftsutvalget ble oppnevnt den 27. mai 1998, med frist
til å levere utredningen til 1. desember 1999. Utvalget
har i brev av 19. juli 1999 bedt om utsettelse av fristen, og begrunnet ønsket
slik:
«Utvalget er kommet langt i utredningen av de fleste
punkter i mandatet. Det gjenstår imidlertid en rekke viktige
vurderinger. Det er også slik at mange av vurderingene
er gjensidig avhengige av hverandre, særlig vil resultatet
av den utvalgsundersøkelsen som er satt i verk, kunne påvirke
standpunktene på en rekke områder. Resultatene
fra denne undersøkelsen vil foreligge i august. Deretter
må undersøkelsen behandles grundig av utvalget.
Utvalget har også fått et nytt medlem, Erik Wahlstrøm.
Han vil måtte gis tid til å sette seg inn i det
arbeidet som er gjort til nå, og til å komme med
sine synspunkter. På denne bakgrunn og på grunnlag
av en generell vurdering av progresjonen, finner utvalget at en
bør be om en utsettelse.»
Departementet har i brev av 17. august 1999 samtykket i at fristen
for levering utsettes til 31. mars 2000.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, tar dette til etterretning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at arveavgiftsutvalget er forsinket i
sitt arbeid, men forutsetter at det ikke får konsekvenser
for Regjeringens oppfølging av sine løfter om
lempninger i beskatningen ved generasjonsskifte. Disse medlemmer synes
det uheldig at man i årets budsjett skjerper beskatningen ved
arveskifte. Det er langt fra det sentrumspartiene lovte i Voksenåsenerklæringen.
I vedlegg 1 til Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) følger en oversikt
over fradragsbeløp og beløpsgrenser i skatteloven,
med årstall for ikrafttredelsen av de siste endringer av
beløpsgrensene.
Komiteen tar dette til etterretning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at kommunalt tilknyttede virksomheter
som har kommunal tjenestepensjon i praksis tidligere er gitt inntektsfradrag
for innbetalt premie. Flertallet ber om at denne
praksis videreføres inntil spørsmålet
får sin endelige avklaring ved behandling av Ot.prp. nr.
47 (1998-1999). Om nødvendig må det gis midlertidig dispensasjon
med hjemmel i 1968-forskriften § 15 for ordninger
som oppfyller de vilkår som gjelder for pensjonsordninger
i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til henvendelser fra organisasjoner og kommunale pensjonskasser
som har tatt opp spørsmålet om fradragsrett for
arbeidsgivers tilskudd til kommunale tjenestepensjonsordninger.
Etter skatteloven 1911 § 44 første ledd
bokstav a, gis det fradrag for omkostninger til sikring av pensjoner
når de er pålagt i eller i henhold til lov, eller
de er i samsvar med reglene om private tjenestepensjonsordninger i
bokstav k. Tilsvarende bestemmelse er tatt inn i skatteloven 2000 § 6-45.
I Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) om lov om foretakspensjon har Finansdepartementet
gitt uttrykk for at lovreglene ikke gir fradragsrett for tilskudd
til kommunale tjenestepensjonsordninger, i motsetning til Statens
pensjonskasse.
Disse medlemmer viser til at spørsmålet
om fradragsrett for tilskudd til kommunale pensjonsordninger har
fått større betydning de senere år gjennom etablering
av kommunale bedrifter og fristilte virksomheter. Det har neppe
vært tilsiktet å innføre strengere skatteregler
for kommunale tjenestepensjonsordninger enn for tilskudd til Statens
pensjonskasse og private tjenestepensjonsordninger.
Ved forskrift om pensjoner for kommuneansatte er det fastsatt
at kommunale pensjonsordninger ikke må gi høyere
ytelser enn etter lov av 28. juli 1949 nr. 26 om Statens
pensjonskasse. Kommunale pensjonsordninger er således i
praksis nærmest identisk med lovpålagte pensjonsordninger
som det gis skattefradrag for.
Kommunale fristilte virksomheter vil være bundet av
inngåtte tariffavtaler mht utforming av pensjonsordningene.
Bedriftenes tilskudd til pensjonsordningene utgjør reelle
kostnader knyttet til virksomheten. Etter disse medlemmers syn
vil det innebære en skattemessig ulempe for bedrifter med
kommunale tjenestepensjonsordninger om de ikke får fradragsrett
for sine pensjonskostnader. Regelverket virker derfor ikke skattemessig
og konkurransemessig nøytralt. Disse medlemmer ser
det også som uheldig dersom skattereglene skulle legge
sterke føringer for videreføringen av inngåtte
tariffavtaler. Disse medlemmer mener derfor at fristilte
kommunale virksomheter må gis fradrag for tilskudd til
kommunale tjenestepensjonsordninger. Disse medlemmer ber
Finansdepartementet følge opp dette og vurdere om det er
nødvendig med en presisering av lovteksten, og eventuelt
foreslå en slik klargjøring.
Disse medlemmer har med dette ikke tatt stilling
til hvordan lovpålagte pensjonsordninger bør samordnes
med regler om foretakspensjon, slik disse er foreslått
i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999). Etter disse medlemmers syn
bør dette spørsmålet utredes særskilt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet,
og omtale av denne i Budsjett-innst. S. I (1999-2000). Avtalepartene
er enige om å innføre et lønnsfradrag på 30 600
kroner. Dette vil kreve en endring i skatteloven § 6-32,
og kan enklest gjennomføres ved innføring av en
særskilt nedre grense for minstefradrag i arbeidsinntekt
m.v.
Flertallet viser til at ny skattelov §§ 6-30
til 6-32 har regler om minstefradrag. Minstefradraget kan ses på som
et standardfradrag for kostnader som er pådratt for å erverve,
vedlikeholde eller sikre (i hovedsak) arbeids- og pensjonsinntekt.
Ordningen med minstefradrag innebærer at skattyteren kan
kreve fradrag i arbeids- og pensjonsinntekt med et bestemt beløp
uavhengig av hvor store de faktiske fradragsberettigede utgifter
knyttet til inntekten er. Minstefradraget er for inntektsåret
2000 foreslått fastsatt til 22 pst. av inntekten. Nedre
grense for fradraget er i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) foreslått
satt til 4 000 kroner, og øvre grense til 36 600
kroner.
Flertallet mener et nytt fradrag ikke skal anses som
et eget fradrag som kommer i tillegg til dagens minstefradrag. Videre
skal det nye fradraget, på samme måte som dagens
minstefradrag, avskjære muligheten for fradrag for faktiske
kostnader. Det er derfor mest hensiktsmessig at fradraget som i
budsjettavtalen er omtalt som et lønnsfradrag betegnes
som et minstefradrag, og inngår som en del av dagens minstefradragsordning. Flertallet mener
dette kan gjøres ved at nedre grense for minstefradrag
i inntekt m.v., se avgrensning under, oppjusteres særskilt
til 30 600 kroner.
Flertallet er kjent med at betegnelsen «lønnsinntekt» ikke
har en entydig skatterettslig betydning. Det er derfor mer hensiktsmessig å ta
utgangspunkt i det skattemessig innarbeidede begrepet «arbeidsinntekt».
Flertallet viser til at det i dag gis minstefradrag også i
andre former for inntekt enn arbeidsinntekt, jf. skatteloven § 6-31
første ledd bokstavene b til e og annet ledd. De samme
hensynene som taler for å la inntektene som nevnes i § 6-31
første ledd bokstavene c, d og e og annet ledd gå inn
under minstefradraget (hensynet til at det er praktisk vanskelig å skille
mellom arbeidsinntekt og virksomhetsinntekt i disse tilfellene),
taler også for at de samme inntektene omfattes av de reglene
som gis for å følge opp budsjettavtalen.
Flertallet er opptatt av å legge til
rette for kombinasjon av arbeids- og pensjonsinntekt. Dersom skattyter
har både arbeidsinntekt og pensjonsinntekt må det
gis regler som avklarer hvordan minstefradraget skal beregnes. Det
er lagt til grunn at skattyter skal få det gunstigste av:
1. minstefradrag med særskilt høy
nedre grense beregnet av arbeidsinntekt (skattyter får
således ikke minstefradrag i pensjonsinntekten), eller
2. minstefradrag med lav nedre grense beregnet av samlet
inntekt (arbeidsinntekt og pensjonsinntekt).
Flertallet fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14
om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
§ 6-32 første ledd nytt
fjerde og femte punktum skal lyde:
Stortinget kan fastsette en særskilt
nedre grense for minstefradrag som beregnes av og gis i inntekt som
omfattes av § 6-31 første ledd a, c,
d eller e eller annet ledd. Skattyter som både har inntekt
som nevnt i foregående punktum og inntekt som omfattes
av § 6-31 første ledd b, gis det høyeste
av
a) minstefradrag beregnet med særskilt
nedre grense, men uten at minstefradrag beregnes av inntekt omfattet
av § 6-31 første ledd b, eller
b) minstefradrag beregnet av samlet inntekt, men uten
at særskilt nedre grense kommer til anvendelse.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000)
hva gjelder minstefradrag og personfradrag, og vil subsidiært
støtte forslaget fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til disse
medlemmers merknader og forslag i Budsjett-innst. S. nr.
1 (1999-2000).
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går
inn for lavere skatter for lave og middels inntekter. Subsidiært
støtter dette medlem budsjettforlikets forslag
om et felles minstefradrag for lønnsinntekter på kr 30 600.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet
og omtale av denne i Budsjett-innst. S. I (1999-2000) kap. 3.1.2.
Budsjettavtalen innebærer følgende innstramminger
i rederibeskatningen som krever regelendringer ved budsjettbehandlingen:
innstramming i fradragsrett for gjeldsrenter
økt skatt ved høy egenkapital
innføring av skatteplikt for valutagevinster og
økt tonnasjeavgift.
Flertallet viser til at de nevnte innstrammingene
tidligere er foreslått i forbindelse med skatteopplegget
for 1999, jf. Ot.prp. nr. 1 (1998-1999) kap. 3. De foreslåtte
innstrammingene i rederibeskatningen skal gjennomføres
som beskrevet der. I tillegg er det avtalt at det skal foretas innstramming
for konserninterne overføringer.
Flertallet viser til at Finansdepartementet i høringsnotat
av 20. april 1999 om endringer i rederibeskatningen har
pekt på behovet for å rette opp svakheter ved
systemet og foreslått presiseringer av gjeldende rett.
Det tas sikte på å fremme forslag til lovendringer
i en proposisjon i desember d.å. Flertallet er
kjent med at innstrammingene i rederibeskatningen som er avtalt
i budsjettavtalen vil kunne få betydning for noen av endringene
som er omtalt i høringsnotatet, og forutsetter at Regjeringen
vil vurdere forholdet mellom endringene i rederibeskatningen som
fremgår av budsjettavtalen og de endringene som er omtalt
i høringsnotatet i forbindelse med forslaget til lovendringer
i rederibeskatningen som skal legges fram i desember d.å.
Flertallet viser videre til at det i budsjettavtalen
punkt 3, er forutsatt at rederiselskapenes adgang til å foreta
konserninterne overføringer med skattemessig kontinuitet
skal strammes inn. Budsjettavtalen innebærer at det innføres
et forbud mot overføring av finansaktiva som nevnt i skatteloven § 8-11
første ledd bokstav c fra selskap utenfor ordningen til
selskap som er omfattet av den særskilte skatteordningen
for rederier. Dette krever en endring i forskrift av 13. mai 1991
om skattefrie overføringer mellom aksjeselskaper og mellom
deltakerlignede selskaper med hovedsakelig samme eierinteresser
(konserninterne overføringer). Forskriften bør
endres med virkning fra og med 1. januar 2000. I og med
at endringen skal tre i kraft fra og med 1. januar 2000,
vil endringen måtte foretas i samleforskriften til den
nye skatteloven.
Flertallet viser til at rederiselskap som skattlegges
etter reglene i skatteloven §§ 8-10 flg.
er fritatt fra skattlegging av alminnelig inntekt, jf. skatteloven § 8-15
første ledd. Fritaket gjelder imidlertid ikke for finansinntekter,
jf. skatteloven § 8-15 annet ledd. Alle gjeldsrenter
er i utgangspunktet fradragsberettiget i netto finansinntekt, også renter
på gjeld som er etablert for å finansiere selskapets
realaktiva (skip). For at skatteplikten på netto finansinntekter
skal bli reell, må fradragsrett for renteutgifter som knytter
seg til skattefrie inntekter avskjæres. Budsjettavtalen
innebærer at det kun skal gis fradrag for den andel av
gjeldsrentene som tilsvarer finanskapitalens andel av selskapets
balanseførte totalkapital, jf. Ot.prp. nr. 1 (1998-1999)
kapittel 3.2.
Flertallet viser til at det i Ot.prp. nr. 1 (1998-1999)
som en konsekvens av forslaget om å innføre full
skatteplikt på rederiselskapenes netto finansinntekter,
ble foreslått at netto finanskostnader skulle kunne fremføres
til fradrag i senere års netto finansinntekter etter de
alminnelige regler for underskudd i skatteloven § 14-6,
og foreslår dette. Det vises til forslag til endring i
skatteloven § 8-15 annet ledd fjerde og femte
punktum.
Flertallet viser til at det følger av
skatteloven § 8-15 sjette ledd at det skal fastsettes
et minste gjeldsrentefradrag i selskap innenfor ordningen. Dersom selskapets
totale faktiske renteutgifter er mindre enn det beregnede minste
gjeldsrentefradraget, skal differansen anses som skattepliktig finansinntekt.
Det minste gjeldsrentefradraget skal beregnes som produktet av en
normgjeldsrente og 30 pst. av middelverdien av de regnskapsmessige
verdier av selskapets eiendeler ved inntektsårets begynnelse
og slutt. Gjeldsgraden skal for inntektsåret 2000 settes
til 50 pst. ved beregning av minste gjeldsrentefradrag. Det vises
for øvrig til Ot.prp. nr. 1 (1998-1999) kapittel 3.3, og
til forslag til endring i skatteloven § 8-15 sjette
ledd første punktum.
Flertallet viser til at etter skatteloven § 8-15 annet
ledd er renteinntekter, gevinst ved realisasjon av aksjer og andre
finansielle inntekter skattepliktige for selskaper som er innenfor
ordningen, mens tilsvarende utgifter og tap er fradragsberettiget.
Gevinst eller tap som følge av kurssvingninger på valuta
er i samme bestemmelse unntatt fra skatteplikt. Budsjettavtalen
mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet innebærer
at skattefritaket for valutagevinst oppheves og at det innføres
fradragsrett for valutatap. Det vises til Ot.prp. nr. 1 (1998-1999)
kapittel 3.4 for en nærmere gjennomgang av bakgrunnen for
forslaget. Det bør gis overgangsregler i forskrift slik
at kurssvingninger på valuta før 1. januar
2000 ikke medfører skatteplikt for gevinst eller fradragsrett
for tap. Formålet med overgangsreglene er å sikre
at rederibeskattede selskaper fullt ut likestilles med ordinære
beskattede selskaper ved beskatning av realiserte og urealiserte valutaposter.
Overgangsreglene skal ha som siktemål at valutagevinster
kun blir skattlagt en gang, og at tap på valutaposisjoner
på tilsvarende måte trekkes fra kun en gang. Det
vises til forslag til endring i skatteloven § 8-15
annet ledd nytt første punktum.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
«I.
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
gjøres følgende endringer:
§ 8-15 annet ledd skal lyde:
Renteinntekter, gevinster ved realisasjon av aksjer, gevinster
som følge av kurssvingninger på valuta og andre
finansielle inntekter er skattepliktige. Tilsvarende kostnader er
fradragsberettiget. Dette gjelder likevel ikke gevinst eller tap ved
realisasjon av aksje eller andel som nevnt i § 8-11
første ledd d-g. Det gis kun fradrag for en andel
av selskapets faktiske renteutgifter tilsvarende forholdet mellom
selskapets balanseførte finanskapital og totalkapital.
Ved beregning av rentefradraget skal eiendelens verdi fastsettes
til gjennomsnittet av verdien ved inntektsårets begynnelse
og verdien ved inntektsårets avslutning. Underskudd fastsatt
etter reglene i denne bestemmelsen kommer ikke til fradrag i inntekt
fastsatt etter fjerde ledd, men kan fremføres mot senere
inntekt fastsatt etter denne bestemmelse etter reglene i § 14-6.
§ 8-15 sjette ledd første
punktum skal lyde:
Det fastsettes et minste gjeldsrentefradrag tilsvarende 50
prosent av selskapets totale balanseførte kapital
multiplisert med en normrente.
§ 8-15 syvende ledd skal lyde:
Departementet kan gi overgangsbestemmelser til bestemmelsene
i § 8-15 annet ledd om skatteplikt for valutagevinst
og om fradragsrett for valutatap, herunder gi bestemmelser om at
kurssvingninger på valuta før 1. januar
2000 ikke får innvirkning på beregningen av gevinst
eller tap ved skattleggingen.
II.
Endringene under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret
2000.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det i budsjettforliket mellom regjeringspartiene
og Arbeiderpartiet på nytt foreslås betydelig
endringer i rederiskatteordningen, i tillegg til at tonnasjeskattesatsen
for annet år på rad fordobles. Endringsforslagene,
for så vidt gjelder reduksjon i fradragsgevinster har vært vurdert
av Stortinget ved to tidligere anledninger, men ble begge gangene
avvist etter en nøye vurdering. Det konstateres at regjeringspartiene
i budsjettavtalen med Arbeiderpartiet går inn for regelendringer
de ved to tidligere anledninger har vært med på å avvise.
Disse medlemmer viser til at Finansdepartementet
i april i år sendte på høring et omfattende høringsnotat
med forslag til enkelte presiseringer og endringer i rederiskatteordningen.
Enkelte av forslagene, f.eks. forslaget om at det eksisterende låneforbudet
utvides til også å gjelde garantier og sikkerhetsstillelse,
vil kreve strukturelle tilpasninger på rederienes hånd.
Det er derfor uheldig at rederiene ennå ikke har visshet
for hvilke forslag i høringsnotatet som Regjeringen konkret
tar sikte på å fremme for Stortinget, og hvilket
virkningstidspunkt disse regelendringene vil få. Den usikkerhet
som dette forholdet skaper forsterkes ved at det i budsjettforliket foreslås
ytterligere regelendringer.
Disse medlemmer viser videre til at rederivirksomhet
kjennetegnes ved svingende og uforutsigbare markedsforhold, samtidig
som den er svært kapitalincentiv. Disse forholdene sett
i sammenheng skaper et særskilt behov for at de politiske
rammevilkårene som tilbys næringen er stabile.
De stadige endringene i rederiskatteordningen av 1996 reduserer
ordningens attraktivitet, og svekker Norge som en troverdig base
for langsiktige investeringer i rederivirksomhet.
Slik disse medlemmer vurderer det, er de gjentatte
endringene i rammevilkårene for rederinæringen
i Norge egnet til å vekke oppsikt ikke bare i forhold til
norsk næringsliv generelt, men også internasjonalt.
Dette reduserer Norges evne til å tiltrekke seg hovedkontorfunksjoner
i den tiltagende internasjonaliseringen av næringslivet.
Etter disse medlemmers vurdering må de gjentatte
endringene i den norske rederiskatteordningen ses i lys av at europeiske
konkurrentland har innført særskilte skatteregler
for rederivirksomhet som er langt gunstigere enn den norske, samtidig
som rammevilkårene er stabile. Således tilbyr
f.eks. Nederland de enkelte rederier å inngå tiårige
avtaler med de nederlandske skattemyndighetene om en fastsatt, lav
tonnasjeskatt. Innenfor denne tiårsperioden har nederlandske
rederiselskaper visshet for skattekostnaden.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer avvise
forslagene til endringer i rederiskatteordningen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sitt standpunkt vedrørende rederibeskatningen i Budsjett-innst.
S. nr. 1 (1999-2000). Dette medlem tar til etterretning
den oppretting som regjeringspartiene og Arbeiderpartiet foreslår
vedrørende rederibeskatningen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til budsjettavtalen
og omtale av denne i Budsjett-innst. S. I (1999-2000) og
Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000). I avtalen ble det bestemt
følgende: «Redusert avskrivningssats for bygg
og anlegg. Reduksjon fra 5 til 4 pst., og fra 10 til 8 pst. for
bygg med antatt kort levetid.» Og videre: «Avskrivingssats
på forretningsbygg fra 2 til 1 pst. i sentrale strøk
og fra 4 til 2 pst. i distriktene.»
Flertallet foreslår i tråd med
dette følgende endring i skatteloven:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
§ 14-43 første ledd bokstav g skal
lyde:
g. bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder
m.v. samt elektroteknisk utrustning i kraftanlegg – 4 prosent
§ 14-43 første ledd bokstav h skal
lyde:
h. forretningsbygg – 1 prosent.
§ 14-43 annet ledd bokstav a annet punktum
skal lyde:
Saldo for slikt bygg kan avskrives med inntil 2 prosent,
§ 14-43 annet ledd bokstav b annet punktum
skal lyde:
Saldo for slikt bygg kan avskrives med inntil 8 prosent.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre konstaterer at forslaget fra Arbeiderpartiet og
regjeringspartiene savner enhver begrunnelse utover det gjennomskinnelige ønsket
om å øke skattegrunnlaget, og går følgelig
imot forslaget.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til avtalen mellom
regjeringspartiene og Arbeiderpartiet og omtale av denne i Budsjett-innst.
S. I (1999-2000) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000).
Avtalen innebærer at ordningen med skattefradrag ved aksjesparing
skal oppheves. Gjeldende bindingstid for AMS-midlene opprettholdes
for innskudd foretatt innen utgangen av inntektsåret 1999.
Bindingstiden er fire år fra innskuddsdato. Endringen vil
kreve overgangsregler.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14
om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
§ 16-11 første til
og med fjerde ledd og sjette ledd oppheves med virkning fra og med
inntektsåret 2000. § 16-11 femte, syvende
og åttende ledd oppheves med virkning fra og med inntektsåret
2004.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer
at forslaget fra Arbeiderpartiet og regjeringspartiene savner enhver
begrunnelse utover det gjennomskinnelige ønske om å utvide
skattegrunnlaget, og går følgelig imot forslaget.
Disse medlemmer vil fremholde at AMS-ordningen
er og har vært en direkte og kraftig stimulans til å spre
det private eierskap i Norge. AMS-ordningen har også direkte
og indirekte sørget for tilgang på risikokapital.
Dagens situasjon med nærmest daglig filialisering av norsk
finansvesen og norske bedrifter tyder ikke nettopp på at
det er nok tilgang på norsk privat kapital. Arbeiderpartiets
og regjeringspartienes forslag er å anse som ett av mange
små skritt i feil retning.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000), kap. 2 og
går mot forslaget.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til fellesforslag om å avvikle AMS-ordningen. Det legges
til grunn at ordningen skal oppheves med virkning fra og med inntektsåret 2000.
Videre forutsettes det at gjeldende bindingstid for AMS-midlene
opprettholdes for innskudd foretatt innen utgangen av inntektsåret
1999. Bindingstiden er fire år fra innskuddsdato. Endringen
vil kreve overgangsregler.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til budsjettavtalen og omtale av denne i Budsjett-innst. S.
I (1999-2000) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000). Det følger
av avtalen at identifikasjonsreglene i delingsmodellen skal strammes
inn for liberale yrker.
Personkretsen som skal identifiseres innen liberale yrker skal
være lik den som ble foreslått i det generelle
forslaget til innstramminger i identifikasjonsreglene
i Ot.prp. nr. 19 (1994-1995). Det innebærer at identifikasjonsreglene
for liberale yrker vil omfatte:
slektninger
i rett nedstigende linje
slektninger i rett oppstigende linje
søsken
ektefelles og samboers barn
ektefelle og samboers foreldre
Endringen skal bare gjelde virksomheter som ikke skal ha tak
for beregnet personinntekt (såkalte liberale yrker), jf.
skatteloven av 1999 § 12-17 annet ledd. De strengere
identifikasjonsreglene vil dermed gjelde for «foretak hvor
den eller de aktives arbeidsinnsats på grunn av bransje,
særlige kvalifikasjoner eller andre forhold muliggjør
en særlig stor foretaksinntekt». Det er gitt en
oppregning av typer virksomhet som skal omfattes av delingsforskriften
i § 5-1. Oppregningen er ikke uttømmende,
men er supplert med en bestemmelse om at personinntekten heller
ikke skal begrenses dersom det virker åpenbart urimelig å begrense den.
Dersom det innen et foretak drives forskjellige virksomheter, skal
ikke personinntekten begrenses dersom minst en av virksomhetene
er et liberalt yrke. Det er imidlertid gjort unntak dersom virksomheten bare
har interne funksjoner i foretaket.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
«I.
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 12-11 første ledd skal
lyde:
Aksje eller andel eid av den aktives nærstående
er likestilt med aksje eller andel eid av den aktive skattyteren
selv ved beregning av personinntekt etter § 12-10
første ledd b og c. Som nærstående regnes
skattyterens ektefelle, samboer og mindreårige barn. Som nærstående
til skattyter som er aktiv i foretak som nevnt i § 12-17
annet ledd, regnes likevel skattyters slektninger i rett nedstigende
eller rett oppstigende linje, ektefelle, samboer, søsken
og ektefelles eller samboers foreldre og barn. Utbytte eller andel
av overskudd som nærstående oppebærer
eller har krav på, regnes likt med skattyterens aksje eller
andel.
II.
Endringen trer i kraft fra og med inntektsåret 2000.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000) og går
imot forslaget.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
fremme forslag om å stramme inn identifikasjonsreglene
i delingsmodellen slik at også foreldre, ektefelles/samboers
foreldre og alle barn identifiseres med aktiv eier fra og med inntektsåret
1999.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«a.
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 59 nr. 1 skal lyde:
1. Aksje eller andel eiet av den aktives nærstående likestilles
med aksje eller andel eiet av den aktive skattyter selv ved fastsetting
av personinntekt etter § 57 og § 58.
Som nærstående regnes skattyters foreldre, ektefelle,
ektefelles foreldre, barn, samboer og samboers foreldre. Utbytte
eller andel av overskudd som nærstående oppebærer
eller har krav på, regnes like med skattyterens aksje eller
andel.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med
inntektsåret 1999.»
«b.
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og
inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 12-11 første ledd annet punktum
skal lyde:
Som nærstående regnes skattyterens foreldre,
ektefelle, ektefelles foreldre, barn, samboer og samboers foreldre.
II.
Endringen trer i kraft fra og med inntektsåret 2000.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til omtalen av Høyres skatteopplegg
i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000), hvor det fremgår
at dissemedlemmer ønsker å justere
opp særfradraget for alder og uførhet i takt med
lønnsutviklingen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 om skatt
av formue og inntekt gjøres følgende endringer:
§ 6-81 Særfradrag for
alder og uførhet m.v. første ledd bokstav a skal
lyde:
Fra og med den måned skatteyter fyller 70 år,
gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 518
kroner pr. påbegynte måned. Ektefeller har til
sammen rett til samme særfradrag som en enslig.
§ 6-81 Særfradrag for
alder og uførhet m.v. annet ledd skal lyde:
Fra og med den måned skatteyter mottar foreløpig uførestønad
etter folketrygdloven § 12-16 eller uførepensjon
fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et
særfradrag i alminnelig inntekt på 1 518 kroner
pr. påbegynte måned.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
forslag om å oppheve alle tak i delingsmodellen.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14
om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I.
§ 12-16 annet ledd oppheves. Tredje ledd blir
nytt annet ledd.
§ 12-17 oppheves.
II.
Endringene under I trer i kraft fra 1. januar 2000.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
forslag om å innføre skatt på aksjeutbytte
på mottakers hånd for husholdninger, sats 27 pst.
Forslaget skal også gis anvendelse for utbytte mottatt
fra utenlandsk datterselskap.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I.
§ 10-12 første ledd skal lyde:
Med godtgjørelse menes mottatt utbytte multiplisert
med aksjonærens skattesats for alminnelig inntekt. For
utbytte på aksje som ikke eies i selskap skal det multipliseres
med 2 prosent.
II.
Endringene under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret
2000.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti foreslår
at grensen for å betale trygdeavgift øker med
5 000 kroner.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov av 28. februar 1997 nr.
19 om folketrygd gjøres følgende endring:
I.
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er
mindre enn 26 400 kroner. Avgiften må ikke utgjøre
mer enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 26 400
kroner.
II.
Endringen under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret
2000.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti foreslår å oppheve
aksjerabatten på ikke-børsnoterte aksjer og aksjer
notert på SMB-listen.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
I.
§ 4-12 annet ledd skal lyde:
Aksje notert på SMB-listen ved Oslo børs
verdsettes til kursverdien 1. januar i likningsåret.
§ 4-12 tredje ledd skal lyde:
Ikke børsnoterte aksje verdsettes til aksjens
forholdsmessige andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets
samlede skattemessige formuesverdi 1. januar året
før likningsåret fordelt etter pålydende.
II.
Endringene under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret
2000.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
fremme forslag om å oppheve 80 prosentregelen.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 nr. 14
om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endring:
§ 17-10 oppheves.»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at
Regjeringen i statsråd 22. oktober 1999 oppnevnte
et ekspertutvalg som skal utrede petroleumsskattesystemet.
Komiteen viser til at utvalget skal
legge fram sin endelige rapport innen 1. juni 2000, men
at utvalget innen 1. januar 2000 skal legge fram for departementet
en redegjørelse for hvilke problemstillinger det ønsker å ta
opp og med foreløpige konklusjoner. Komiteen vil
understreke behovet for en slik gjennomgang av petroleumsskattesystemet,
og ber Regjeringen legge fram for Stortinget sine vurderinger og
forslag til endringer senest 1. november 2000. Komiteen ber
videre om at Regjeringen redegjør for de aktuelle problemstillinger
i den varslede stortingsmeldingen om petroleumsvirksomheten.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti foreslår å oppheve
de særskilte skattereglene for rederiselskaper. Dette
medlem viser til at et lovforslag om å oppheve
de særskilte skattereglene for rederiselskaper gjør
det nødvendig med en arbeidskrevende utredning av overgangsregler.
En av årsakene til dette er at selskaper innenfor ordningen ikke
fører skattemessige verdier på eiendeler og gjeld, da
dette ikke er nødvendig for skattemessige formål.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme en proposisjon med
nødvendige lovforslag for å oppheve den særskilte
rederiskatteordningen med virkning fra og med inntektsåret
1999.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000), der det fremkommer at Høyre ønsker å justere
opp det særskilte fradraget for Finnmark og Nord-Troms
i takt med lønnsutviklingen fra 1999 til 2000. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 om skatt
av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende
endringer:
I.
§ 15-5 (2) skal lyde:
Fradraget gis ved skatteberegningen med 15 500 kroner
i klasse 1 og 31 000 kroner i klasse 2, men får ikke
virkning ved beregning av trygdeavgift og toppskatt.
II.
Endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2000.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til merknad i Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000),
der det fremkommer at disse medlemmer ønsker
at alle opsjoner til ansatte skal skattlegges ved innløsning.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov av 26. mars 1999 om skatt av formue
og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 5-14 (3) b skal lyde:
Fordel som nevnt i a fastsettes slik:
1. Ved innløsning av retten settes fordelen
til differansen mellom aksjens eller grunnfondsbevisets markedsverdi
og innløsningsprisen etter avtalen fratrukket den skattepliktiges
kostpris for retten.
2. Ved salg av retten settes fordelen til den del av differansen
mellom salgssum og kostpris. Overføring av slik rett til
nærstående regnes ikke som salg etter denne bokstav.
Som nærstående regnes i alle tilfelle personer
som skattyteren er i slekt eller svogerskap med i opp- eller nedstigende
linje, samt første og andre sidelinje. Innløsning
fra den nærstående til annen ikke nærstående
regnes som innløsning eller salg fra skattyteren.
3. I forskrift kan departementet gi regler til gjennomføring
av beskatning etter dette ledd, herunder overgangsordninger.
§ 5-14 (3) c oppheves
II.
Endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret
2000.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Tverrpolitisk Folkevalgte:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen utrede og legge frem forslag om særskilt fradrag for ekstraordinære vedlikeholdsutgifter som skyldes fredning.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå situasjonen for pendlere der det ikke eksisterer alternativt kollektivtilbud, med sikte på en mer rettferdig ordninger:
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 3
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 6-50 første ledd bokstav f skal lyde:
f. miljøvern, naturvern, kulturvern eller dyrevern.
§ 6-81 Særfradrag for alder og uførhet m.v. første ledd bokstav a skal lyde:
Fra og med den måned skatteyter fyller 70 år, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 518 kroner pr. påbegynte måned. Ektefeller har til sammen rett til samme særfradrag som en enslig.
§ 6-81 Særfradrag for alder og uførhet m.v. annet ledd skal lyde:
Fra og med den måned skatteyter mottar foreløpig uførestønad etter folketrygdloven § 12-16 eller uførepensjon fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 518 kroner pr. påbegynte måned.
§ 16-1 Forsørgerfradrag skal lyde:
1. Personlig skattyter som er bosatt i riket, jf. § 2-1, og har barn som er bosatt i riket og som ved utløpet av inntektsåret ikke er fylt 19 år, gis forsørgerfradrag i skatt og trygdeavgift.
2. Forsørgerfradraget skal være 1 880 kroner for hvert barn til og med det året barnet fyller 15 år.
3. Forsørgerfradraget skal være 2 620 kroner fra og med det året barnet fyller 16 år, til og med det året barnet fyller 18 år. Er mindre enn halvparten av barnets ordinære levekostnader i inntektsåret dekket av forsørgeren, reduseres forsørgerfradraget for dette barnet til det halve eller faller bort.
4. Er forsørgeren enslig og bare forsørger barn som nevnt i tredje ledd første punktum, skal forsørgerfradrag gis for ett barn mer enn det antallet som det er fradragsrett for etter tredje ledd.
5. Overstiger forsørgerfradraget utlignet skatt og trygdeavgift, skal det overskytende beløpet utbetales ved avregningsoppgjør etter skattebetalingsloven.
Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragraf. Når særlige hensyn tilsier det, kan departementet utvide eller begrense kretsen av personer som har krav på forsørgerfradrag.
Forslag 4
I lov av 26. mars 1999 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 5-14 (3) b skal lyde:
Fordel som nevnt i a fastsettes slik:
1. Ved innløsning av retten settes fordelen til differansen mellom aksjens eller grunnfondsbevisets markedsverdi og innløsningsprisen etter avtalen fratrukket den skattepliktiges kostpris for retten.
2. Ved salg av retten settes fordelen til den del av differansen mellom salgssum og kostpris. Overføring av slik rett til nærstående regnes ikke som salg etter denne bokstav. Som nærstående regnes i alle tilfelle personer som skattyteren er i slekt eller svogerskap med i opp- eller nedstigende linje, samt første og andre sidelinje. Innløsning fra den nærstående til annen ikke nærstående renes som innløsning eller salg fra skattyteren.
3. I forskrift kan departementet gi regler til gjennomføring av beskatning etter dette ledd, herunder overgangsordninger.
§ 5-14 (3) c oppheves
II.
Endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2000.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 5
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endringer:
§ 6-44 første ledd skal lyde:
Det gis fradrag for reise mellom hjem og arbeidssted og besøksreiser etter § 6 etter forskrift fastsatt av departementet med utgangspunkt i reiseavstand og reisehyppighet. Fradraget er begrenset til den del av beløpet som overstiger 7 000 kroner.
§ 6-61 annet ledd skal lyde:
Sjøfolk er personer som har arbeid om bord på skip i fart i hovedbeskjeftigelse såfremt arbeidet varer til sammen minst 130 dager i samme inntektsår. Fradraget gis ikke for inntekt ved arbeid om bord på ferger eller passasjerfartøy i rutetrafikk mellom norske havner når rutens distanse mellom første og siste anløp er under 300 nautiske mil.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen sørge for at det blir gitt regler for å redusere ligningstakstene for boliger, fritidshus og forretningseiendommer m.v. med 25 pst.
Forslag fra Høyre:
Forslag 7
I lov av 26. mars 1999 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 15-5 (2) skal lyde:
Fradraget gis ved skatteberegningen med 15 500 kroner i klasse 1 og 31 000 kroner i klasse 2, men får ikke virkning ved beregning av trygdeavgift og toppskatt.
II.
Endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2000.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 8
I lov av 26. mars 1999 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 6-32 skal lyde:
Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til 25 pst. av summen av inntekt som omfattes av § 6-31.
II.
Endringen under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2000.
Forslag 9
a.
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 59 nr. 1 skal lyde:
1. Aksje eller andel eiet av den aktives nærstående likestilles med aksje eller andel eiet av den aktive skattyter selv ved fastsetting av personinntekt etter § 57 og § 58. Som nærstående regnes skattyters foreldre, ektefelle, ektefelles foreldre, barn, samboer og samboers foreldre. Utbytte eller andel av overskudd som nærstående oppebærer eller har krav på, regnes like med skattyterens aksje eller andel.
II.
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1999.
b.
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 12-11 første ledd annet punktum skal lyde:
Som nærstående regnes skattyterens foreldre, ektefelle, ektefelles foreldre, barn, samboer og samboers foreldre.
II.
Endringen trer i kraft fra og med inntektsåret 2000.
Forslag 10
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 12-16 annet ledd oppheves. Tredje ledd blir nytt annet ledd.
§ 12-17 oppheves.
II.
Endringene under I trer i kraft fra 1. januar 2000.
Forslag 11
I lov av 26. mars 1999 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
I.
§ 10-12 første ledd skal lyde:
Med godtgjørelse menes mottatt utbytte multiplisert med aksjonærens skattesats for alminnelig inntekt. For utbytte på aksje som ikke eies i selskap skal det multipliseres med 2 prosent.
II.
Endringen under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2000.
Forslag 12
I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endring:
I.
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er mindre enn 26 400 kroner. Avgiften må ikke utgjøre mer enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 26 400 kroner.
II.
Endringen under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2000.
Forslag 13
I lov av 26. mars 1999 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I.
§ 4-12 annet ledd skal lyde:
Aksje notert på SMB-listen ved Oslo børs verdsettes til kursverdien 1. januar i likningsåret.
§ 4-12 tredje ledd skal lyde:
Ikke børsnoterte aksje verdsettes til aksjens forholdsmessige andel av aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets samlede skattemessige formuesverdi 1. januar året før likningsåret fordelt etter pålydende.
II.
Endringene under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2000.
Forslag 14
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endring:
§ 17-10 oppheves.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen fremme en proposisjon med nødvendige lovforslag for å oppheve den særskilte rederiskatteordningen med virkning fra og med inntektsåret 1999.
Komiteen viser til proposisjonen og det som står foran og rår Odelstinget til å gjøre slike
vedtak til lover:
A.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 36 sjette ledd oppheves.
§ 45 sjette ledd oppheves. Nåværende syvende til niende ledd blir nye sjette til åttende ledd.
§ 50 annet ledd tredje punktum skal lyde:
Kongen kan gi forskrifter om at enkelte grupper av skattepliktige uavhengig av bestemmelsene i regnskapsloven ved beregningen av utbyttet skal ta hensyn til endringer i varebeholdning, utestående fordringer og gjeld.
§ 50 annet ledd bokstav a tredje avsnitt annet punktum skal lyde:
Bestemmelsen i foregående punktum gjelder uavhengig av den tidsmessige plassering av inntekter og fradrag på en slik tilvirkningskontrakt i den skattepliktiges årsregnskap.
§ 50 tredje ledd skal lyde:
Gevinst og tap på finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 annet ledd inntektsføres eller fradragsføres etter § 41 syvende ledd annet punktum.
§ 50 nye sjette, syvende og åttende ledd skal lyde:
Utgifter til egen forskning og utvikling knyttet til konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler, skal behandles som del av kostprisen for vedkommende driftsmiddel. Andre utgifter til egen forskning og utvikling skal fradragsføres etter § 41 tiende ledd første punktum.
Renter og andre utgifter til finansiering ved egentilvirkning av driftsmidler kan fradragsføres etter § 41 tiende ledd første punktum.
Bestemmelsene i denne paragraf, med unntak av § 50 annet ledd innledningen og femte ledd, kommer også til anvendelse for foretak som er regnskapspliktig etter regnskapsloven § 1-2 annet ledd.
§ 54 tredje ledd oppheves.
§ 60 tredje ledd fjerde og femte punktum skal lyde:
Skattyteren kan i stedet kreve verdsetting etter eiendelens bokførte verdi i regnskap oppgjort etter reglene i regnskapsloven. Er verdsetting etter annet eller tredje punktum lagt til grunn første år for eiendelen, er dette bindende for senere år.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1999.
B.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt
I lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt gjøres følgende endringer:
I
§ 23 nr. 3 skal lyde:
Restskatten forfaller til betaling 3 uker etter at utleggingen av skattelisten er kunngjort, likevel tidligst 20. august i ligningsåret. Er restskatten minst kr 1 000, forfaller den til betaling i to like store terminer. Første termin forfaller som i første punktum, mens annen termin forfaller 5 uker senere.
II
§ 8 nr. 1 første punktum skal lyde:
Likningssjefen i den kommune hvor den skattepliktige skal iliknes skatt etter reglene i skatteloven § 3-1 eller § 3-4, avgjør hvorledes forskottstrekket skal foretas.
§ 18 nr. 1 skal lyde:
Forskottsskatt utskrives av likningssjefen i den kommune hvor den skattepliktige anses bosatt etter skatteloven § 3-1 eller hvor den skattepliktige etter reglene for øvrig i skatteloven § 3-4 skal iliknes skatt, jfr. § 8 nr. 1.
§ 37 nr. 5 skal lyde:
Selskaper og innretninger hjemmehørende i riket som yter godtgjørelse, tantieme, gratiale eller lignende til personer bosatt i utlandet og selskap og innretninger hjemmehørende i utlandet (skatteloven § 2-3 første ledd a-g, annet ledd og § 3-4 første til tredje ledd), er ansvarlig for skatt som iliknes av ytelsen.
III
§ 27 nr. 2 annet ledd skal lyde:
Hver av terminene settes som hovedregel lik en tredjedel av den utliknede skatt ved siste likning, eventuelt forhøyet eller redusert med en prosentsats som fastsettes for det enkelte år av vedkommende departement.
§ 27 nr. 3 annet ledd skal lyde:
Likningssjefen kan etter krav fra den skattepliktige frafalle eller redusere forhåndsskatten når det er overveiende sannsynlig at det ikke vil bli utliknet skatt for vedkommende inntektsår eller den utskrevne forhåndsskatt vil overstige to tredjedeler av utliknet skatt med mer enn 20 pst. og kr. 2 000.
§ 27 nr. 4 skal lyde:
Forhåndsskatt kan innen 30. april innbetales med et høyere beløp enn det som er utskrevet når dette anses utilstrekkelig til å dekke to tredjedeler av den skatt som vil bli utliknet.
§ 27 nr. 6 skal lyde:
Resterende skatt forfaller til betaling 3 uker etter at utleggingen av skattelisten er kunngjort. Beløp under kr 100 pliktes ikke innbetalt.
§ 27 nr. 7 skal lyde:
Dersom resterende skatt overstiger en tredjedel av utlignet skatt skal skattyter svare rente av differansen etter nærmere regler som fastsettes av departementet. Rentebeløpet forfaller til betaling sammen med resterende skatt.
§ 27 nr. 9 skal lyde:
Er den innbetalte forhåndsskatt større enn to tredjedeler av utliknet skatt, har den skattepliktige krav på rentegodtgjørelse etter regler som fastsettes av departementet.
§ 27 nr. 10 annet ledd annet punktum oppheves.
§ 27 nr. 10 tredje ledd skal lyde:
Hvis første termin av forhåndsskatt ikke blir betalt ved forfall, anses også annen termin forfalt til betaling.
§ 27 nr. 10 fjerde ledd siste punktum oppheves.
IV
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med skatteavregningen for inntektsåret 1999. Endringene under II trer i kraft 1. januar 2000. Endringene under III trer i kraft 1. januar 2001 med virkning for betaling av skatt for inntektsåret 2000 og senere.
C.
Vedtak til lov
om endring i lov av 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver
I lov av 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver gjøres følgende endring:
I
§ 4 tredje ledd første punktum skal lyde:
Fritatt for avgiftsplikt er rett til pensjon som tilkommer en arving på grunn av avdødes tjenestestilling eller individuell pensjonsavtale for så vidt den tilfredsstiller kravene i skatteloven § 6-47 første ledd bokstav c og ytelsen ikke er garantert å komme til utbetaling.
II
Endringen under I trer i kraft fra og med inntektsåret 2000.
D.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift
I lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres det følgende endringer:
I
§ 5 første ledd nr. 1 bokstav d skal lyde:
Veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner, av prospektkort, brosjyrer, kalendere og andre gjenstander av ubetydelig verdi, forutsatt at det skjer leilighetsvis og er ledd i vedkommende institusjons eller organisasjons virksomhet. Unntatt er også veldedige og allmennyttige institusjoner og organisasjoner, når disse omsetter varer til betydelig overpris.
§ 18 fjerde og femte ledd oppheves.
§ 18 sjette ledd blir nytt fjerde ledd.
II
§ 16 første ledd nr. 1 bokstav d skal lyde:
til bruk for utenlandsk skip.
§ 16 første ledd nr. 2 bokstav a skal lyde:
til bruk for skip på minst 15 meter største lengde når det i utenriks fart frakter last eller mot vederlag befordrer passasjerer,
§ 16 første ledd nytt nr. 3 skal lyde:
Varer og tjenester til bruk for luftfartøy som nevnt i § 17 første ledd nr. 1 bokstav c, når det går i utenriks fart.
Nåværende nr. 3 til 12 blir nye nr. 4 til 13.
§ 63 første ledd første punktum skal lyde:
Det skal ikke betales avgift ved innførsel av varer som nevnt i § 5 første ledd nr. 6 a og b, § 16 første ledd nr. 7 og 8 og § 17 første ledd nr. 1.
III
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med 1. juli 1999. Endringene under II trer i kraft straks.
E.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven)
I lov av 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 4-4 nr. 1 skal lyde:
Skattyter som driver virksomhet eller utleie av fast eiendom skal som vedlegg til selvangivelsen levere næringsoppgave og utskrift av konti som har betydning for vurderingen av årsoppgjøret.
§ 4-4 nr. 2 skal lyde:
Et annet regnskapsår enn kalenderåret kan legges til grunn for ligningen dersom det er gitt unntak i medhold av regnskapsloven § 1-7 første ledd annet punktum. Næringsoppgaven skal likevel ikke omfatte mer enn 12 måneder.
Skattyter som går over til å nytte et annet regnskapsår enn tidligere, skal levere særskilt næringsoppgave for tiden mellom avslutningen av det forrige og begynnelsen av det nye regnskapsåret.
§ 4-4 nr. 7 skal lyde:
Departementet fastsetter skjema for næringsoppgave og andre vedlegg og gir forskrifter for bruken av skjemaene. Departementet kan herunder gi bestemmelser om verdsettelse av driftsmidler for særskilte grupper mv.
Ligningsloven §§ 5-1 og 5-3 oppheves.
§ 8-2 nr. 3 første punktum skal lyde:
Grunnlaget for ligningen skal fastsettes ved skjønn hvis skattyteren ikke har levert pliktig selvangivelse, næringsoppgave eller utenlandsoppgave.
§ 8-5 nr. 2, 3 og 4 oppheves. Nåværende § 8-5 nr. 5 blir nr. 1 nytt tredje punktum.
§ 9-2 nr. 7 skal lyde:
Skattyteren kan ikke kreve å få sin klage behandlet hvis han har unnlatt
a. å levere selvangivelse, næringsoppgave eller utenlandsoppgave
b. å gi opplysning som ligningsmyndighetene spesielt har bedt om eller
c. å medvirke til spesiell undersøkelse etter pålegg han har fått etter § 4-10.
§ 10-1 nr. 1 første punktum skal lyde:
Skattyter som leverer selvangivelse eller næringsoppgave etter fristen til den kommune hvor han er skattepliktig etter § 24 eller § 20 første ledd i skatteloven, skal svare en forsinkelsesavgift.
§ 10-2 nr. 1 første punktum skal lyde:
Finner ligningsmyndighetene at skattyter i selvangivelse, næringsoppgave, klage eller annen skriftlig eller muntlig oppgave eller forklaring gir en ligningsmyndighet uriktige eller ufullstendige opplysninger som har ført til eller kunne ha ført til fastsetting av for lav skatt, skal skattyteren ilegges en tilleggsskatt som fastsettes i prosent av den skatt som er eller kunne ha vært unndratt.
§ 10-2 nr. 2 skal lyde:
Har en skattyter unnlatt å levere pliktig selvangivelse eller næringsoppgave, skal tilleggsskatten beregnes av den samlede skatt som fastsettes ved ligningen.
II
§ 4-6 nr. 1 første ledd annet punktum skal lyde:
Skattytere som etter skatteloven bare er skattepliktig til staten, skal levere selvangivelse til kontorkommunen, jf. § 8-6 nr. 1.
§ 4-6 nr. 2 bokstav b skal lyde:
fritak for å levere selvangivelse i andre kommuner enn den hvor vedkommende skattyter er skattepliktig etter § 3-1 i skatteloven.
§ 6-6 overskriften skal lyde:
Om livsforsikringspremie, spare- og fondsinnskudd, tilskudd til forskningsinstitutter mv., betaling for pass og stell av barn mv. og gaver til selskaper, stiftelser og sammenslutninger som nevnt i skatteloven § 6-50.
§ 6-6 ny bokstav g skal lyde:
g. selskaper, stiftelser og sammenslutninger som nevnt i skatteloven § 6-50 gi oppgave til ligningsmyndighetene over gaver som gir giveren rett til fradrag etter nevnte bestemmelse, med opplysning om giverens navn, fødselsnummer/organisasjonsnummer.
§ 6-16 bokstav c skal lyde:
c. i forskrift bestemme at de i denne paragraf spesifiserte oppgavene; lønnsoppgaver mv. etter § 6-2, saldo- og renteoppgaver ved årsskifte eller ved oppgjør av konti i løpet av det siste inntektsår etter § 6-4 og § 6-13 nr. 2 d, kontrolloppgaver etter § 6-3 nr. 5, kontrolloppgaver fra Verdipapirsentralen etter § 6-5, livsforsikringspremie, pensjonsforsikringspremie og innskudd i individuell pensjonsavtale (IPA) mv., spare- og fondsinnskudd, tilskudd til forskningsinstitutter mv. og betaling for pass og stell av barn mv. og gaver til selskaper, stiftelser eller sammenslutninger etter § 6-6, utbetalinger mv. fra forsikringsselskaper, banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond etter § 6-7, aksjonæroppgaver etter § 6-11, oppgaver fra Trygdeetatens Innkrevingssentral og Statens Innkrevingssentral etter § 6-13 nr. 4, fordelingsoppgaver over inntekter, utgifter og formue i boligselskap etter skatteloven § 7-12 første til fjerde ledd og i boligsameier etter forskrift gitt i medhold av skatteloven § 7-2, skal overleveres i maskinlesbar form.
§ 8-6 nr. 1 skal lyde:
Formue og inntekt fastsettes av ligningsmyndighetene i den kommune som etter skattelovens regler om skattestedet, skal ha skatten. Underskudd fastsettes i den kommunen hvor det er oppstått.
For selskap og innretning som nevnt i skatteloven § 3-2, fastsettes skattepliktig formue og inntekt i kontorkommunen. Har selskapet eller innretningen flere kontorer, foretas fastsettingen i den kommunen hvor hovedkontoret ligger. Har selskapet eller innretningen ikke noe kontor, foretas fastsettingen i den kommunen hvor styret har sitt sete.
For skattyter som lignes etter § 2-4 nr. 1, foretas fastsettingen av de særskilte sentrale ligningsmyndigheter. For disse skattytere kommer bestemmelsene i nr. 2, 3 og 4 ikke til anvendelse.
§ 8-6 nr. 8 fjerde punktum skal lyde:
For formue og inntekt som nevnt i nr. 5 og 6 foretas utskrivingen for upersonlig skattyter i kontorkommunen, jf. nr. 1.
§ 8-8 nr. 1 tredje punktum skal lyde:
Personlig skattyter og slik skattyters bo skal likevel tas med i listen bare i den kommune hvor vedkommende er skattepliktig etter skatteloven § 3-1 eller § 3-4.
§ 10-1 nr. 1 første punktum skal lyde:
Skattyter som leverer selvangivelse eller næringsoppgave etter fristen til den kommune hvor han er skattepliktig etter § 3-1 eller § 3-4 i skatteloven, eller til den kommune hvor skattepliktig inntekt og formue skal fastsettes etter § 8-6 nr. 1 i denne lov, skal svare en forsinkelsesavgift.
III
Endringene under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1999. Endringene under II trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2000.
F.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven)
I lov av 20. juli 1991 nr. 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskatteloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 1-3 nr. 2 og 4 oppheves. Nåværende nr. 3 blir nytt nr. 2.
§ 1-4 nr. 1 annet punktum skal lyde:
Den del av konsernbidraget som giveren ikke får fradrag for fordi det overstiger den ellers skattepliktige alminnelige inntekt, er ikke skattepliktig for mottakeren.
§ 1-5 nr. 2 oppheves. Nåværende nr. 3 blir nytt nr. 2.
§ 2-2 nr. 3 første punktum skal lyde:
Dersom aksjekapitalen i året forut for ligningsåret er forhøyet eller satt ned ved innbetaling fra eller utbetaling til aksjonærene, legges verdien pr. 1. januar i ligningsåret til grunn ved ligningen.
§ 2-2 nr. 4 første punktum skal lyde:
Er selskapet stiftet året forut for ligningsåret, blir verdien å sette til 65 prosent av summen av aksjenes pålydende beløp og overkurs.
§ 5-5 nr. 2 nytt fjerde og femte punktum skal lyde:
Har selskapet ytet konsernbidrag i løpet av inntektsåret, skal det gjøres fradrag for den del av konsernbidraget som giveren ikke får fradrag for etter § 1-3 nr. 1 første punktum. Tilsvarende skal det gjøres tillegg for konsernbidrag i det mottakende selskap for den del av konsernbidraget som ikke beskattes etter § 1-4 nr. 1 annet punktum.
Nåværende § 5-5 nr. 2 fjerde og femte punktum blir nye sjette og syvende punktum.
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning for inntektsåret 1999.
I forhold til arveavgift skal endringen i § 2-2 nr. 4 første punktum likevel ikke gjelde for rådighetserverv i 1999.
G.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard
I lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard gjøres følgende endringer:
I
§ 2-1 fjerde ledd skal lyde:
Skatt skal ikke svares av formue i eller inntekt av fast eiendom eller anlegg med tilbehør som ligger utenfor Svalbard.
§ 3-1 annet ledd første punktum skal lyde:
I skatteloven unntas fra anvendelse bestemmelsene om vilkår for skatteplikt til riket, om fordeling av beskatningsretten mellom kommuner, om sambeskatning av ektefeller, om minstefradrag og særfradrag, om skipsaksjeselskaperog skipsallmennaksjeselskaper samt om beregning av gevinst og tap ved realisasjon av aksjer mv.
II
§ 4-8 skal lyde:
Ligningsmyndighetene kan foreta en nærmere granskning av en skattyters regnskaper. Skattyteren skal gi ligningsmyndighetene adgang til å foreta de nødvendige undersøkelser, og gi de opplysninger og den bistand som kreves for å utføre oppdraget.
III
Endringene under I trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2000. Endringen under II trer i kraft 1. januar 2000.
H.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
I lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 23-2 ellevte ledd skal lyde:
Stortinget fastsetter størrelsen på arbeidsgiveravgiften. Det kan fastsettes ekstra arbeidsgiveravgift av ytelser over bestemte grenser. Arbeidsgiveravgiften kan være geografisk differensiert. Det kan fastsettes særbestemmelser for foretak med virksomhet innen nærmere angitte næringer.
II
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er mindre enn 21 400 kroner. Avgiften må ikke utgjøre mer enn 25 pst. av den del av inntekten som overstiger 21 400 kroner.
III
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 1999.
Endringen under II trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2000.
I.
Vedtak til lov
om endring i lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven)
I lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) gjøres følgende endring:
I
§ 1-2 nytt tredje ledd skal lyde:
Ligningskontoret, fylkesskattekontoret eller sentralskattekontoret kan i enkelttilfelle pålegge den som antas å drive næringsvirksomhet regnskapsplikt etter kapittel 2 for den virksomhet som drives. Slikt pålegg kan begrenses til å gjelde enkelte bestemmelser i nevnte kapittel. Pålegget kan bare gis for to år av gangen.
II
Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med 1. januar 2000.
J.
Vedtak til lov
om endringer i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
I
§ 2-3 første ledd bokstav g skal lyde:
lønn fra den norske stat begrenset etter § 2-36 tredje ledd,
§ 2-3 første ledd bokstav h nr. 1 første punktum skal lyde:
Skatteplikten omfatter inntekt vunnet ved arbeid om bord i tjeneste hos rederi eller hos arbeidsgiver som driver virksomhet på norsk registrert fartøy, begrenset etter § 2-36 fjerde ledd.
Ny overskrift til § 2-5 skal lyde:
Fylkeskommune og kommune
§ 2-5 første ledd oppheves. Nåværende annet og tredje ledd blir nytt første og annet ledd.
§ 2-5 nytt annet ledd bokstav a skal lyde:
inntekt og gevinst som nevnt i første ledd a og b,
§ 2-30 første ledd bokstav b skal lyde:
staten - herunder statlig institusjon, innretning eller fond
§ 2-30 første ledd bokstav e nytt nr. 9 skal lyde:
SND Invest AS
§ 2-30 første ledd bokstav i nr. 2 skal lyde:
finansieringsforetak og forening av låntakere som driver virksomhet som har konsesjon etter lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner
§ 2-35 annet ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Foregående punktum gjelder likevel ikke ved anvendelsen av § 10-13.
Nåværende tredje punktum blir fjerde punktum.
§ 2-36 annet ledd skal lyde:
Fritatt for skatt til kommune og fylkeskommune er norske og utenlandske selskaper og innretninger som er selvstendige skattesubjekter, jf. § 2-2 første ledd. Dette gjelder likevel ikke dødsbo.
Tredje ledd oppheves. Nåværende fjerde og femte ledd blir nytt tredje og fjerde ledd.
§ 2-37 første ledd skal lyde:
Skatteplikt etter denne lov kan begrenses ved bestemmelse i avtale inngått i medhold av lov om adgang for Kongen til inngå overenskomst med fremmede stater til forebyggelse av dobbeltbeskatning mv.
§ 3-2 skal lyde:
Selskaper og innretninger svarer kun skatt til staten, jf. § 2-36 annet ledd. Skattepliktig formue og inntekt fastsettes i kontorkommunen, med de unntak og presiseringer som følger av ligningsloven § 8-6.
§ 3-4 oppheves.
§ 3-5 oppheves.
§ 3-6 oppheves.
Nåværende § 3-7 blir ny § 3-4.
Ny § 3-4 tredje ledd første punktum skal lyde:
Skattyter som er skattepliktig etter § 2-3 første ledd e og f, skattlegges for mottatt godtgjørelse mv. til den kommunen eller de kommunene hvor vedkommende selskaps produksjonsvirksomhet foregår eller hvis selskapet ikke driver produksjonsvirksomhet, til den kommunen hvor kontoret er eller bestyrelsen foregår.
Ny § 3-4 femte ledd skal lyde:
Person som ikke er bosatt i riket og som regelmessig driver berging med sammenhengende virksomhet på norsk territorium, skattlegges for formue i og inntekt av den virksomheten som drives her, til den kommunen hvor vedkommende skip lengst har vært stasjonert i inntektsåret. For selskap eller innretning som ikke er hjemmehørende i riket og som driver slik virksomhet, fastsettes skattepliktig formue i og inntekt fra virksomheten i den kommunen som er nevnt i forrige punktum.
§ 4-10 annet ledd skal lyde:
Verdien av andel i boligselskap som omfattes av § 7-12, settes til andelshavers andel av boligselskapets netto formue. Departementet gir nærmere regler om fordeling av boligselskapets formue mellom andelshaverne. Innskudd fra andelshaverne kommer ikke til fradrag ved beregning av boligselskapets formue.
§ 4-13 første ledd første punktum skal lyde:
For aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som er stiftet året før ligningsåret, settes aksjeverdien til 65 prosent av summen av aksjenes pålydende beløp og overkurs.
§ 4-13 annet ledd første punktum skal lyde:
For aksjeselskap eller allmennaksjeselskap hvor aksjekapitalen i året før ligningsåret er forhøyet eller satt ned ved innbetaling fra eller utbetaling til aksjonærene, legges verdien 1. januar i ligningsåret til grunn ved ligningen.
§ 4-30 fjerde og femte ledd oppheves.
§ 4-53 skal lyde:
(1) Stat, fylkeskommune og kommune gis fradrag for gjeld med et beløp som svarer til halvparten av den skattepliktige bruttoformuen.
(2) Når det i tilknytning til kommunal eiendom som nevnt i § 2-5 annet ledd b nr. 2 drives skattepliktig virksomhet, gis det ikke fradrag for gjeld.
§ 5-2 tredje punktum skal lyde:
Skatteplikten gjelder ikke ved gave, herunder gavesalg og arveforskudd, av formuesgjenstand eller varebeholdning knyttet til giverens virksomhet når gavemottakeren plikter å svare arveavgift etter lov om avgift på arv og visse gaver og vedkommende overtar hele eller deler av virksomheten.
§ 5-14 tredje ledd bokstav b nr. 4 skal lyde:
I forskrift kan departementet fastsette bindende regler om verdsettelse av retten ved utstedelsen, om fritak for skattlegging ved ervervet for fordel under et gitt beløp og vilkår for et slikt fritak, samt øvrige regler til gjennomføring av skattlegging etter denne bokstav.
§ 5-14 første ledd bokstav a siste punktum skal lyde:
Den skattefrie fordelen kan likevel ikke overstige 1 500 kroner pr. inntektsår.
§ 5-15 første ledd bokstav b skal lyde:
følgende ytelser etter lov om tiltak til å fremme sysselsetting kapittel III:
-
tilskudd under opplæring med sikte på høvelig arbeid
-
tilskudd i forbindelse med yrkesrettet attføring,
§ 5-15 første ledd bokstav c skal lyde:
lønn eller annen inntekt som er fritatt for skattlegging i medhold av gjensidig overenskomst inngått med hjemmel i lov om immunitet og privilegier for internasjonale organisasjoner mv.,
§ 5-15 første ledd bokstav f nr. 2 skal lyde:
dagpenger, underhold, forsørgertillegg mv. for sivile tjenestepliktige etter lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner § 18,
§ 5-15 første ledd bokstav g skal lyde:
ettergivelse av utdanningslån i Statens lånekasse for utdanning i medhold av lov om utdanningsstøtte til elever og studenter § 8 tredje ledd tredje punktum for låntaker som er bosatt og utøver et yrke i Finnmark eller visse deler av Troms, og for låntaker som utøver legeyrket i utvalgt kommune. Departementet gir forskrift om gjennomføringen, herunder hvilke studier som skal omfattes av ordningen,
§ 5-15 første ledd bokstav h nr. 1 skal lyde:
menerstatning etter lov om skadeserstatning § 3-2 og erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art etter samme lov §§ 3-5 og 3-6
§ 5-15 første ledd bokstav k skal lyde:
fordel vunnet ved skadevolders arbeid for skadelidte, utført etter skriftlig avtale inngått ved megling i konfliktråd, jf. lov om megling i konfliktråd § 13.
§ 5-15 annet ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Ytelse i form av utdanning i arbeidsforhold er skattefri etter nærmere regler gitt av departementet.
Ny overskrift til § 5-43 skal lyde:
Skattefrie pensjoner, understøttelser og trygdeytelser mv.
§ 5-43 skal lyde:
(1) Som inntekt regnes ikke
a. barnetrygd etter lov om barnetrygd,
b. kontantstøtte etter kontantstøtteloven,
c. bidrag til livsopphold etter lov om sosiale tjenester mv.,
d. følgende ytelser etter folketrygdloven:
1. stønad ved helsetjenester etter kapittel 5
2. grunnstønad og hjelpestønad etter kapittel 6
3. gravferdsstønad etter § 7-2
4. stønad etter § 10-5, jf. § 10-7
5. attføringsstønad etter § 11-7
6. engangsstønad ved fødsel etter § 14-12
7. engangsstønad ved adopsjon etter § 14-20
8. stønad til barnetilsyn etter §§ 15-11, 17-9 og 17-10
9. utdanningsstønad mv. etter §§ 15-12, 15-13, 16-9, 17-9 og 17-10,
e. tillegg til hjelp i huset og hjelpeløshetsbidrag etter henholdsvis
1. §§ 6 og 7 i lov om krigspensjonering for militærpersoner
2. §§ 12 og 13 i lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner,
f. husleiestøtte etter § 23 i lov om Den Norske Stats Husbank og kommunal bostøtte utenfor arbeidsforhold,
g. følgende ytelser ved ikke-økonomisk skade:
1. invaliderenter etter lov om ulykkestrygding for fiskarar, lov om ulykkestrygd for industriarbeidere mv. og lov om ulykkestrygd for sjømenn, jf. §§ 53 og 54 i lov om yrkesskadetrygd
2. invaliderenter etter lov om ulykkestrygd for militærpersoner, jf. lov av 9. juni 1961 om endring i lov om yrkesskadetrygd del II
3. invalidepensjon etter lov om krigspensjonering for militærpersoner og lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner, når ytelsen ikke ble omregnet ved den ervervsmessige omvurdering pr. 1. juli 1962, jf. lov av 18. desember 1964 nr. 13 del B
4. invalidepensjon for øvrig med inntil 20 prosent av full invalidepensjon etter samme lover som nevnt i nr. 3 og tilleggslov til disse av 22. mars 1968 nr. 2
5. 25 prosent årlig uførepensjon etter lov om yrkesskadetrygd.
(2) Samordning av helt eller delvis skattefri inntekt etter første ledd d eller g med ytelse som nevnt i lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser, skal ikke medføre reduksjon av den skattefrie delen.
(3) Departementet kan i forskrift gi regler om unntak fra skatteplikt for premiefritak i tilknytning til pensjonsforsikring og om skattlegging av premie som tilbakeføres til forsikringstaker.
§ 5-50 annet ledd bokstavene c og d skal lyde:
c. totalisatorspill som omfattes av lov om veddemål ved totalisator,
d. utlodning som omfattes av lov om lotterier mv.,
§ 6-13 første ledd første punktum skal lyde:
Skattyter som av hensyn til arbeidet må bo utenfor hjemmet, gis fradrag for merkostnader på grunn av fraværet.
§ 6-13 tredje ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragraf, herunder gi regler om fradrag for merutgifter for personer med hjem i EØS-området.
§ 6-19 første til tredje ledd skal lyde:
(1) Det gis fradrag for kontingent til arbeidsgiverforening. Fradraget kan ikke settes høyere enn til to promille av samlet utbetalt lønn. Departementet kan samtykke i helt eller delvis fradrag for særkontingent til bransjeforening eller landssammenslutning som er tilsluttet en arbeidsgiverforening. Hvis en arbeidsgiver nekter å inngå tariffavtale med en ansatt som er organisert og som fremsetter krav om tariffavtale, bortfaller arbeidsgiverens fradragsrett. Departementet kan i tvilstilfelle avgjøre om en sammenslutning skal regnes som arbeidsgiverforening.
(2) Det gis fradrag for kontingent til landsomfattende yrkes- og næringsorganisasjon når foreningen har som hovedformål å ivareta de økonomiske interessene for den ervervsgruppen skattyteren tilhører. Den delen av kontingenten som går til forsikringspremie eller andre formål utenfor foreningsvirksomheten, er ikke fradragsberettiget. Fradrag gis kun til aktiv yrkesutøver eller næringsdrivende og er betinget av at det senest ved selvangivelsesfristens utløp legges frem attest for innbetalt kontingent. Fradrag kan enten gis med inntil 900 kroner eller med inntil to promille av samlet utbetalt lønn. Fradrag gis ikke dersom skattyter krever fradrag for fagforeningskontingent etter § 6-20. Departementet avgjør i tvilstilfelle om en sammenslutning skal regnes som yrkes- eller næringsorganisasjon. Når særlige grunner foreligger, kan departementet bestemme at kontingent til slik organisasjon skal være fradragsberettiget selv om organisasjonen ikke er landsomfattende.
(3) Samlet fradrag etter første og annet ledd kan ikke overstige to promille av samlet utbetalt lønn.
§ 6-20 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Fradrag kan samlet gis med inntil 900 kroner eller med en forholdsmessig del av dette beløpet når fradragsberettiget kontingent er betalt for bare en del av inntektsåret.
§ 6-32 første ledd første punktum skal lyde:
Minstefradraget fastsettes til et beløp som svarer til 22 prosent av summen av inntekt som omfattes av § 6-31.
§ 6-32 første ledd nytt fjerde og femte punktum skal lyde:
Stortinget kan fastsette en særskilt nedre grense for minstefradrag som beregnes av og gis i inntekt som omfattes av § 6-31 første ledd a, c, d eller e eller annet ledd. Skattyter som både har inntekt som nevnt i foregående punktum og inntekt som omfattes av § 6-31 første ledd b, gis det høyeste av
a) minstefradrag beregnet med særskilt nedre grense, men uten at minstefradrag beregnes av inntekt omfattet av § 6-31 første ledd b, eller
b) minstefradrag beregnet av samlet inntekt, men uten at særskilt nedre grense kommer til anvendelse.
§ 6-40 fjerde ledd bokstav a skal lyde:
renter som sparebank og gjensidige forsikringsselskap, kreditt- og hypotekforening og selveiende finansieringsforetak har utbetalt på grunnfondsbevis, jf. lov om sparebanker § 2 annet ledd, lov om forsikringsvirksomhet § 4-2 annet ledd og lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner,
§ 6-44 første ledd skal lyde:
Det gis fradrag for reise mellom hjem og arbeidssted og besøksreiser etter § 6-13 etter forskrift fastsatt av departementet med utgangspunkt i reiseavstand og reisehyppighet. Fradraget er begrenset til den del av beløpet som overstiger 8 500 kroner.
§ 6-47 bokstav c skal lyde:
premie, innskudd og tilskudd til premiefond under individuelle pensjonsavtaler som er i samsvar med regler gitt av departementet. Fradraget kan ikke overstige 40 000 kroner. Departementet kan fastsette regler om bruk av midler i premiefond. Departementet kan også fastsette regler om pantsettelsesforbud og adgang til omstøtelse av midler plassert i individuell pensjonsavtale, og om at regler i lov om forsikringsavtaler om begunstigelse skal gis tilsvarende anvendelse for individuell pensjonsavtale,
Ny § 6-50 skal lyde:
§ 6-50 Gaver til visse frivillige organisasjoner
(1) Det gis fradrag for pengegave til selskap, stiftelse eller sammenslutning som har sete her i landet og som ikke har erverv til formål og som driver
a. omsorgs- og helsefremmende arbeid for barn eller ungdom, og for eldre, syke, funksjonshemmede eller andre svakstilte grupper,
b. barne- og ungdomsrettet arbeid innen musikk, teater, litteratur, dans, idrett, friluftsliv o.l.,
c. religiøs eller annen livssynsrettet virksomhet,
d. virksomhet til vern av menneskerettigheter eller utviklingshjelp,
e. katastrofehjelp og virksomhet til forebygging av ulykker og skader, eller
f. miljøvern, naturvern eller dyrevern.
(2) Selskapet eller sammenslutningen må ha minst 3000 medlemmer 1. januar i det året gaven gis. Selskapet eller sammenslutningen plikter å melde fra til ligningsmyndighetene når medlemstallet synker under 3000. Stiftelser må 1. januar i det år gaven gis oppfylle vilkårene i lov om stiftelser m.m. § 14 og motta offentlig støtte.
(3) Ved grove brudd på vilkårene kan fylkesskattekontoret for en periode på inntil tre år frata mottaker retten til å motta gaver med fradragsrett etter denne paragraf.
(4) Fradrag etter reglene i denne paragraf gis bare når gaven utgjør minst 500 kroner i det året da gaven er gitt. Det gis maksimalt fradrag for gaver etter denne paragraf og fagforeningskontingent med til sammen 900 kroner årlig.
(5) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragraf, og kan herunder gi regler om krav til medlemskap, vedtekter, regnskap, revisjon, registrering i Enhetsregisteret og maskinell innberetning.
§ 6-61 annet ledd skal lyde:
Sjøfolk er personer som har arbeid om bord på skip i fart som hovedbeskjeftigelse såfremt arbeidet varer til sammen minst 130 dager i samme inntektsår. Statsloser anses ikke som sjøfolk etter denne paragraf. Fradraget gis ikke for inntekt ved arbeid om bord på ferger eller passasjerfartøy i rutetrafikk mellom norske havner når rutens distanse mellom første og siste anløp er under 300 nautiske mil.
§ 6-81 første ledd skal lyde:
Særfradrag for alder gis etter følgende regler:
a. Fra og med den måned skattyter fyller 70 år, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 470 kroner pr. påbegynt måned. Ektefeller har til sammen rett til samme særfradrag som en enslig.
b. Bestemmelsen i a gjelder tilsvarende når skattyter etter fylte 67 år tar ut alderspensjon etter § 19-6 i folketrygdloven. Tar skattyteren bare ut en del av full alderspensjon, reduseres særfradraget tilsvarende. Tar begge ektefeller ut deler av full alderspensjon, er den høyeste pensjonsandelen avgjørende for denne reduksjonen.
c. Dersom begge ektefeller har alderspensjon fra folketrygden, fordeles særfradraget med en halvpart på hver.
§ 6-81 tredje ledd skal lyde:
Andre skattytere enn nevnt i første og annet ledd som har mottatt rehabiliteringspenger, foreløpig uførestønad eller attføringspenger etter folketrygdloven eller uførepensjon etter nevnte lov eller andre lover, skal for hver påbegynt måned slike ytelser er mottatt ha et særfradrag lik halvparten av månedsfradraget etter første ledd a første punktum.
§ 6-82 annet punktum skal lyde:
Særfradraget skal ikke overstige seks ganger månedsfradraget etter § 6-81 første ledd a.
§ 6-83 første ledd annet punktum skal lyde:
Særfradraget skal i alminnelighet ikke overstige seks ganger månedsfradraget etter § 6-81 første ledd a.
§ 6-84 annet og tredje ledd skal lyde:
(2) Gis redusert særfradrag for alder etter § 6-81 første ledd b, skal de samlede fradragene etter § 6-81 første ledd b, annet og tredje ledd og § 6-82, ikke overstige særfradraget etter § 6-81 første ledd a for et helt år.
(3) Hvis skattyter og ektefelle tidligere samlet har hatt større særfradrag for uførhet mv. etter § 6-81 annet og tredje ledd og for lettere nedsatt ervervsevne etter § 6-82, skal fradragene likevel ikke settes ned om en eller begge tilstås alderspensjon.
§ 6-90 sjette og syvende ledd oppheves.
§ 6-91 annet punktum skal lyde:
Når det foreligger samtykke fra departementet som omhandlet i § 2-37 fjerde ledd, medtas ved fradragsberegningen rente av den delen av det utenlandske selskapets gjeld som etter forholdsmessig fordeling faller på verdien av selskapets eiendeler eller anlegg mv., i den utstrekning skattyteren anses som eier av disse, jf. § 4-31 annet ledd.
§ 7-10 syvende ledd skal lyde:
Er eiendommen fredet etter lov om kulturminner eller regulert til spesialområde med formål bevaring etter plan- og bygningsloven § 25 nr. 6, kan eieren kreve at reglene om prosentligning ikke anvendes, og at eiendommen undergis direkte ligning (regnskapsligning).
§ 7-12 sjette ledd bokstav d skal lyde:
Departementet gir nærmere regler om hvordan den enkelte andelshavers andel av selskapets inntekter og kostnader fastsettes.
§ 7-20 tredje ledd oppheves.
§ 8-4 skal lyde:
Det gis fradrag for beløp som forretningsbanker og sparebanker betaler inn til bankenes sikringsfond etter lov om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner.
§ 8-11 første ledd ny bokstav d skal lyde:
aksjer eller andeler i poolsamarbeid, når poolsamarbeidet kun eier eiendeler som nevnt under c, og tilfredsstiller vilkårene i §§ 8-12 og 8-13. Som poolsamarbeid anses samarbeidsformer hvor to eller flere selskaper inngår avtale om felles drift av fartøy som nevnt i a eller b, og hvor samarbeidet utgjør et selskap etter selskapsloven, aksjeloven eller allmennaksjeloven.
Nåværende bokstaver d til f blir nye e til g.
Ny bokstav e skal lyde:
andel i deltakerlignet selskap mv. som nevnt i § 10-40, som kun eier eiendeler som nevnt under a-d, og hvor inntekten fastsettes etter § 8-15,
Ny bokstav f skal lyde:
aksjer i selskap som nevnt i § 10-60, som kun eier eiendeler som nevnt under a-d, og hvor inntekten fastsettes etter § 8-15,
Ny bokstav g skal lyde:
aksjer i selskap som nevnt i § 8-10, som kun eier eiendeler som nevnt under a-f, og aksjer i selskap som nevnt i denne bokstav.
§ 8-11 annet ledd første punktum skal lyde:
Eierandel i selskap som nevnt i første ledd e-g må være minst tre prosent gjennom hele inntektsåret.
§ 8-11 tredje ledd skal lyde:
Aksjeselskapet, allmennaksjeselskapet og selskap som nevnt i første ledd g, må eie fartøy som nevnt i første ledd a eller b eller andel eller aksje i selskap som nevnt i første ledd e-g. Selskap som nevnt i første ledd e-f må eie fartøy som nevnt i første ledd a eller b.
§ 8-11 fjerde ledd første punktum skal lyde:
Realiserer aksjeselskapet, allmennaksjeselskapet eller selskapet som nevnt i første ledd g eiendel slik at kravet i tredje ledd ikke er oppfylt, må nytt fartøy som nevnt i første ledd a eller b, eller andel eller aksje i selskap som nevnt i første ledd e-g, anskaffes senest ett år etter realisasjonen.
§ 8-11 femte ledd første punktum skal lyde:
Realiserer selskap som nevnt i første ledd e-f eiendel slik at kravet i tredje ledd ikke er oppfylt, må nytt fartøy som nevnt i første ledd a eller b anskaffes, eller bindende kontrakt om bygging av slikt fartøy inngås senest ett år etter realisasjonen.
§ 8-11 sjette ledd første punktum skal lyde:
Etter anskaffelse som nevnt i fjerde ledd må selskapet eie fartøy som nevnt i første ledd a eller b eller andel eller aksje i selskap som nevnt i første ledd e-g i minst to år.
§ 8-15 annet ledd skal lyde:
Renteinntekter, gevinster ved realisasjon av aksjer, gevinster som følge av kurssvingninger på valuta og andre finansielle inntekter er skattepliktige. Tilsvarende kostnader er fradragsberettiget. Dette gjelder likevel ikke gevinst eller tap ved realisasjon av aksje eller andel som nevnt i § 8-11 første ledd d-g. Det gis kun fradrag for en andel av selskapets faktiske renteutgifter tilsvarende forholdet mellom selskapets balanseførte finanskapital og totalkapital. Ved beregning av rentefradraget skal eiendelens verdi fastsettes til gjennomsnittet av verdien ved inntektsårets begynnelse og verdien ved inntektsårets avslutning. Underskudd fastsatt etter reglene i denne bestemmelsen kommer ikke til fradrag i inntekt fastsatt etter fjerde ledd, men kan fremføres mot senere inntekt fastsatt etter denne bestemmelse etter reglene i § 14-6.
§ 8-15 sjette ledd første punktum skal lyde:
Det fastsettes et minste gjeldsrentefradrag tilsvarende 50 prosent av selskapets totale balanseførte kapital multiplisert med en normrente.
§ 8-15 syvende ledd skal lyde:
Departementet kan gi overgangsbestemmelser til bestemmelsene i § 8-15 annet ledd om skatteplikt for valutagevinst og om fradragsrett for valutatap, herunder gi bestemmelser om at kurssvingninger på valuta før 1. januar 2000 ikke får innvirkning på beregningen av gevinst eller tap ved skattleggingen.
§ 8-16 første ledd skal lyde:
Selskap innenfor ordningen skal svare en årlig skatt til staten for skip og flyttbar innretning selskapet eier, beregnet av nettotonnasje, etter satser som fastsettes av Stortinget i det årlige skattevedtak. Departementet kan gi bestemmelser om reduksjon i satsene for skip og flyttbare innretninger som tilfredsstiller miljøkrav fastsatt av Sjøfartsdirektoratet. Skatt etter første og annet punktum skal også svares for innleid skip og flyttbar innretning når eieren ikke er skattepliktig til Norge for inntekten ved utleie av skipet eller innretningen. Bestemmelsene i §§ 10-41 og 10-65 gjelder tilsvarende.
§ 9-4 nytt annet ledd skal lyde:
Når det i skatteavtale med fremmed stat er bestemt at gevinst skal være unntatt fra skattlegging i Norge, gis det ikke fradrag for tilsvarende tap her i landet.
§ 10-1 første ledd skal lyde:
Bestemmelsene i §§ 10-2 til 10-6 gjelder for aksjeselskap og allmennaksjeselskap samt likestilt selskap og sammenslutning. Som likestilt med aksjeselskap regnes selskap mv. som nevnt i § 2-2 første ledd b til e. For selskap mv. som nevnt i § 2-2 første ledd f og g, gjelder bestemmelsene så langt de passer.
§ 10-2 annet og fjerde ledd oppheves. Nåværende tredje ledd blir nytt annet ledd.
§ 10-3 første ledd annet punktum skal lyde:
Den del av konsernbidraget som giveren ikke får fradrag for fordi det overstiger den ellers skattepliktige alminnelige inntekt, er ikke skattepliktig for mottakeren.
§ 10-4 annet ledd oppheves. Nåværende tredje ledd blir nytt annet ledd.
§ 10-5 syvende ledd skal lyde:
Selskaper som er skattepliktige etter lov om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster mv., omfattes ikke av første til sjette ledd. Når slike selskaper anvender den del av overkursfondet som kommer fra oppskrivningsfond til fondsemisjon, skal selskapet inntektsføre beløpet i det året da omdisponeringen foretas.
§ 10-34 annet ledd nytt fjerde og femte punktum skal lyde:
Har selskapet ytet konsernbidrag i løpet av inntektsåret, skal det gjøres fradrag for den del av konsernbidraget som giveren ikke får fradrag for etter § 10-2 første ledd første punktum. Tilsvarende skal det gjøres tillegg for konsernbidrag i det mottakende selskap for den del av konsernbidraget som ikke skattlegges etter § 10-3 første ledd annet punktum.
Nåværende § 10-34 annet ledd fjerde og femte punktum blir nye sjette og syvende punktum.
§ 10-34 fjerde ledd annet punktum skal lyde:
Er selskapet registrert i Verdipapirsentralen, jf. lov om Verdipapirsentral §§ 1-2 og 1-3, kan melding sendes av Verdipapirsentralen.
§ 10-36 nytt annet ledd skal lyde:
Aksjer og grunnfondsbevis ervervet før 1. januar 1992 anses for å være ervervet 1. januar 1992.
Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.
§ 10-40 annet ledd skal lyde:
Bestemmelsene gjelder også for sameiere, jf. lov om sameige, når en felles utnyttelse av sameietingen er rettet mot andre enn sameierne og denne bruken ikke er uvesentlig i forhold til sameiernes egen bruk. Bestemmelsene gjelder likevel for sameiere hvor vilkårene etter første punktum ikke lenger er oppfylt, og hvor ingen av sameierne krever annen ligningsmåte. Bestemmelsene gjelder ikke for sameiere etter lov om eierseksjoner. Departementet kan i forskrift bestemme at bestemmelsene ikke skal gjelde særlige grupper sameiere.
Overskrift til § 10-44 skal lyde:
Gevinst og tap ved realisasjon av andel m.v.
§ 10-44 nytt femte ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om hvordan inntekt skal fastsettes for deltakere som har endret ligningsmåte fra brutto- til nettoligning, og som pr. 31. desember 1991 hadde rett til
1. oppregulering av inngangsverdien på eiendeler som tilhørte selskapet, eller
2. skattefritak etter dagjeldende skattelov av 18. august 1911 nr. 8 § 43 annet ledd c-f for gevinst knyttet til selskapets eiendom.
§ 10-50 annet ledd bokstav c skal lyde:
Foreninger og lag som utelukkende eller hovedsakelig
1. kjøper inn råemner eller driftsmidler til bruk i jordbruk, skogbruk eller fiske,
2. forhandler produkter fra medlemmenes jordbruks-, skogbruks- eller fiskerivirksomhet, eller
3. foredler produkter fra medlemmenes jordbruks- eller fiskerivirksomhet.
§ 10-51 første ledd skal lyde:
Boligbyggelag som omfattes av lov om boligbyggelag, ilignes skatt av den inntekten som vinnes av lagets formue, men skattlegges ikke for virksomheten som drives.
§ 11-21 første ledd bokstav a skal lyde:
Fra et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap til et annet, forutsatt at selskapene tilhører samme konsern og forutsatt at morselskapet på transaksjonstidspunktet eier mer enn 90 prosent av aksjene i datterselskapene og har en tilsvarende del av stemmene som kan avgis på generalforsamlingen. Dette gjelder også når morselskapet ikke er hjemmehørende i riket, og når selskap eller sammenslutning som nevnt i § 10-1 første ledd er morselskap.
§ 12-11 første ledd skal lyde:
Aksje eller andel eid av den aktives nærstående er likestilt med aksje eller andel eid av den aktive skattyteren selv ved beregning av personinntekt etter § 12-10 første ledd b og c. Som nærstående regnes skattyterens ektefelle, samboer og mindreårige barn. Som nærstående til skattyter som er aktiv i foretak som nevnt i § 12-17 annet ledd, regnes likevel skattyters slektninger i rett nedstigende eller rett oppstigende linje, ektefelle, samboer, søsken og ektefelles eller samboers foreldre og barn. Utbytte eller andel av overskudd som nærstående oppebærer eller har krav på, regnes likt med skattyterens aksje eller andel.
§ 12-13 annet ledd bokstav d nr. 2 skal lyde:
Skattyteren kan i stedet kreve verdsettelse etter eiendelens bokførte verdi i regnskap oppgjort etter reglene i regnskapsloven. Skattyteren kan frafalle fortsatt verdsettelse etter dette nummer, til fordel for verdsettelse til skattemessig verdi eller etter nr. 1.
§ 14-1 tredje ledd skal lyde:
For næringsdrivende regnskapspliktig skattyter, som etter regnskapsloven § 1-7 første ledd annet punktum benytter et annet regnskapsår enn kalenderåret (avvikende regnskapsår), fastsettes inntekten til det beløpet den har utgjort i det siste regnskapsåret som er utløpt før 1. januar i det året ligningen utføres.
§ 14-3 annet ledd skal lyde:
Første ledd gjelder tilsvarende for inntekt ved salg av egenproduserte kunstverk som nevnt i lov om merverdiavgift § 5 nr. 1 a.
§ 14-3 fjerde ledd bokstav c skal lyde:
Bokstav a og b gjelder tilsvarende for inntekt som omfattes av § 2-3 første ledd d og annet ledd og på arbeidsinntekt som er skattepliktig etter lov om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster mv. så langt bestemmelsene passer.
§ 14-4 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Bestemmelsene i annet og tredje ledd gjelder likevel ikke for skattyter som er begrenset regnskapspliktig, jf. regnskapsloven § 1-2 annet ledd.
§ 14-4 annet ledd første punktum skal lyde:
Skattyterens årsregnskap legges til grunn for tidfesting av inntekt og fradrag for så vidt regnskapet er oppgjort i overensstemmelse med de regler som følger av regnskapslovgivningen, og ikke annet er særskilt bestemt i skattelovgivningen.
§ 14-4 tredje ledd skal lyde:
Ved fastsettelsen av inntekten skal det ikke tas hensyn til fradrag for avsetninger etter god regnskapsskikk.
§ 14-4 nytt femte, sjette og syvende ledd skal lyde:
(5) Gevinst og tap på finansielle instrumenter som nevnt i lov om verdipapirhandel § 1-2 annet ledd inntektsføres eller fradragsføres etter § 14-2 første ledd annet punktum.
(6) Kostnader til egen forskning og utvikling knyttet til konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler, skal behandles som del av kostprisen for vedkommende driftsmiddel. Andre kostnader til egen forskning og utvikling skal fradragsføres etter § 14-2 annet ledd.
(7) Renter og andre kostnader til finansiering ved egentilvirkning av driftsmidler kan fradragsføres etter § 14-2 annet ledd.
§ 14-5 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Bestemmelsen i foregående punktum gjelder uavhengig av den tidsmessige plassering av inntekter og fradrag på slik tilvirkningskontrakt i skattyterens årsregnskap.
§ 14-5 fjerde ledd bokstav b skal lyde:
Tap på utestående kundefordringer kan nedskrives med virkning for inntektsfastsettelsen. Nedskrivningen beregnes ved hjelp av en nedskrivningsfaktor som settes lik forholdet mellom
1. endelig konstatert tap på kundefordringer fratrukket merverdiavgift i løpet av det inntektsåret nedskrivningen gjelder og i det foregående året, og
2. de siste to års kredittsalg, fratrukket merverdiavgift, multiplisert med et faktortall som fastsettes av departementet.
§ 14-5 fjerde ledd bokstav f nr. 2 skal lyde:
finansieringsforetak og foreninger av låntakere som driver virksomhet med konsesjon etter lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner.
§ 14-43 første ledd bokstav g skal lyde:
g. bygg og anlegg, hoteller, losjihus, bevertningssteder m.v. samt elektroteknisk utrustning i kraftanlegg – 4 prosent
§ 14-43 første ledd bokstav h skal lyde:
h. forretningsbygg – 1 prosent.
§ 14-43 annet ledd bokstav a annet punktum skal lyde:
Saldo for slikt bygg kan avskrives med inntil 2 prosent,
§ 14-43 annet ledd bokstav b annet punktum skal lyde:
Saldo for slikt bygg kan avskrives med inntil 8 prosent.
§ 14-70 første og annet ledd skal lyde:
(1) Gevinst ved realisasjon av formuesobjekt kan på de vilkårene som er nevnt i annet ledd, kreves fritatt for inntektsskatt når objektet
a. er gått tapt ved brann eller annen ulykke,
b. er ekspropriert eller solgt til erverver som kunne krevd det ekspropriert. Likestilt med ekspropriasjon er odelsløsning og makeskifte i tilfelle hvor erververen kunne krevd objektet avstått ved ekspropriasjon, eller
c. innløses etter lovverket for festet tomt.
(2) Gevinst ved realisasjon som nevnt i første ledd kan kreves fritatt for inntektsskatt så langt skattyteren bruker vederlaget til å erverve nytt objekt av samme art. Ved innløsning av festet tomt kan det reinvesteres i annen tomt som bortfestes, eller i areal til bruk i den næringen som den innløste tomten har vært knyttet til. Likeledes kan det reinvesteres i areal til bruk i binæring til den næringen som den innløste tomten har vært knyttet til. Departementet kan i forskrift bestemme hva som skal anses som binæring etter forrige punktum.
Nåværende annet til syvende ledd blir nye tredje til åttende ledd.
§ 15-2 annet ledd oppheves.
§ 16-1 Forsørgerfradrag skal lyde:
(1) Personlig skattyter som er bosatt i riket, jf. § 2-1, og har barn som er bosatt i riket og som ved utløpet av inntektsåret ikke er fylt 19 år, gis forsørgerfradrag i skatt og trygdeavgift.
(2) Forsørgerfradraget skal være 1 820 kroner for hvert barn.
(3) Overstiger forsørgerfradraget utlignet skatt og trygdeavgift, skal det overskytende beløpet utbetales ved avregningsoppgjør etter skattebetalingsloven.
(4) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragraf. Når særlige hensyn tilsier det, kan departementet utvide eller begrense kretsen av personer som har krav på forsørgerfradrag.
§ 16-11 første til og med fjerde ledd og sjette ledd oppheves.
§ 16-11 femte ledd skal lyde:
Kapitalinnskudd som inngår i ordning med aksjesparing i verdipapirfond, skal holdes plassert i norske aksjer, tegningsretter og konvertible obligasjoner innenfor rammen av lov om verdipapirfond § 4-4 første ledd. Ti prosent av fondets midler kan likevel plasseres i utenlandske aksjer som faller innenfor rammen av lov om verdipapirfond § 4-4 første ledd. Annet ledd i samme bestemmelse får tilsvarende anvendelse.
§ 16-28 nytt annet ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift gi utfyllende regler når det i skatteavtale med annen stat er bestemt at inntekt skal inngå i skattegrunnlaget i Norge, men at norsk skatt skal nedsettes med den skatten som forholdsmessig faller på inntekten som er unntatt fra skattlegging i Norge etter den alternative fordelingsmetoden.
§ 17-1 tredje ledd skal lyde:
Ved anvendelsen av første og annet ledd skal alminnelig inntekt tillegges to prosent av skattyters og ektefelles eller samboers nettoformue ved statsskatteligningen, utover 200 000 kroner. Tillegget avrundes til nærmeste 100 kroner.
§ 17-10 fjerde ledd bokstav a oppheves. Bokstavene b, c, d og e blir nye a, b, c og d.
§ 17-10 fjerde ledd ny bokstav a skal lyde:
skattetillegg etter §§ 16-1 og 16-2
§ 18-2 første ledd skal lyde:
Skattyter som eier kraftverk, eller som er berettiget til uttak av kraft, skal svare naturressursskatt til de kommunene og fylkeskommunene som er tilordnet kraftanleggsformuen i henhold til § 3-3, jf. § 18-7.
§ 18-2 tredje ledd skal lyde:
Naturressursskatt til kommunen beregnes etter en sats på 1,1 øre pr. kilowattime. Naturressursskatt til fylkeskommunen beregnes etter en sats på 0,2 øre pr. kilowattime.
§ 18-5 første ledd annet og tredje punktum skal lyde:
Ved takseringen kapitaliseres brutto salgsinntekter fastsatt etter bestemmelsene i annet ledd, fratrukket driftskostnader som nevnt i § 18-3 tredje ledd a nr. 1 og nr. 2 og pliktig skatt på grunnrenteinntekt for kraftverket i inntektsåret. Deretter fratrekkes nåverdien av fremtidige utgifter til utskifting av driftsmidler.
§ 18-7 femte ledd skal lyde:
Formue i kraftanlegg som ble prosentlignet før 1. januar 1997, eller som ble tilordnet skattegrunnlag i 1996 i henhold til reglene om stedbundet skattlegging, skal fordeles til skattlegging mellom regulerings-, vannfalls- og kraftverkskommuner i samme forhold som formuen ble fordelt ved ligningen for inntektsåret 1996 etter reglene i første til fjerde ledd.
§ 18-7 åttende ledd skal lyde:
I kraftanlegg som ble prosentlignet før 1. januar 1997 eller som ble tilordnet skattegrunnlag i 1996 i henhold til reglene om stedbunden skattlegging, fordeles naturressursskatt etter § 18-2 mellom berettigede kommuner i forhold til fordelingen av formuen i kraftanlegget, jf. femte ledd. I kraftanlegg som ble regnskapslignet før 1. januar 1997, men som ikke ble tilordnet skattegrunnlag i 1996, fordeles naturressursskatt etter § 18-2 mellom berettigede kommuner i forhold til fordelingen av formue i kraftanlegget etter reglene i første til fjerde ledd. Mellom berettigede fylkeskommuner fordeles naturressursskatten i forhold til skattemessige formuesverdier i hver fylkeskommune.
Overskrift til kapittel 19 skal lyde:
Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og endringer i andre lover
Ny § 19-2 skal lyde:
§ 19-2 Overgangsbestemmelser
(1)Til bestemmelsene i kapittel 9 Særregler om gevinst og tap ved realisasjon mv., gjelder følgende overgangsbestemmelser:
a. For grunnfondsbevis i sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper, kreditt- og hypotekforeninger og selveiende finansieringsforetak som kunne vært avhendet skattefritt etter lov av 23. desember 1988 nr. 98 § 3 fram til 1. januar 1992, kan skattyter kreve at inngangsverdien pr. 1. januar 1992 fastsettes på følgende måte:
-
1. Inngangsverdien for grunnfondsbevis notert på norsk børs settes til et gjennomsnitt av kursnotert verdi i tidsrommet 1. november 1991 til 31. desember 1991.
-
2. For andre grunnfondsbevis settes inngangsverdien til den antatte salgsverdien.
b. Gevinst realisert ved avhendelse av fast eiendom eller varig bruksrett til fast eiendom innen 1. januar 1992 fritas for skattlegging i den utstrekning skattyteren har mottatt Statens grunnkjøpsobligasjoner for et beløp tilsvarende gevinsten og blir sittende med obligasjonene til forfallstid. Skal det etter lånevilkårene betales avdrag på obligasjonene og skattyteren krever innløsning før alle avdrag er betalt, innrømmes skattefrihet for den del av gevinsten som svarer til de betalte avdragene. For øvrig blir ved innløsning den del av gevinsten som svarer til de innløste obligasjoner å medregne ved inntektsligningen for det år innløsningen skjer. Foretas innløsning etter eierens død av dødsbo, arving eller ektefelle, skal gevinsten på tilsvarende måte regnes som inntekt for innløseren.
(2) Til bestemmelsene i kapittel 10 Særregler om inntektsbeskatning av selskaper, selskapsdeltakere og samvirkeforetak, gjelder følgende overgangsbestemmelser:
-
a. Realisasjon av aksje hvor inngangsverdien er oppregulert med hjemmel i den tidligere selskapsskatteloven av 20. juli 1991 nr. 65 § 10-2 nr. 4 annet og tredje ledd, behandles på følgende måte:
1. Ved realisasjon kommer tap som er realisert innen ti år etter selskapsskattelovens ikrafttredelse, bare til fradrag i den utstrekning realisasjonsverdien er lavere enn den høyeste av:
-
aksjens andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi pr. 1. januar 1992, eller
-
aksjens historiske kostpris.
2. Er aksjens inngangsverdi regulert i henhold til reglene i §§ 10-34 og 10-35, skal verdiene under strekpunktene ovenfor reguleres tilsvarende.
3. Ligningsmyndighetene er bundet av den oversikt over aksjer som kan oppreguleres som skattyter rettidig har gitt melding om, dersom skattyter ikke har fått annen beskjed innen 1. januar 2001.
-
b. Ved beregning av endring i selskapets skattlagte kapital etter § 10-34 annet ledd ses bort fra inntektsføring av negativ saldo og betinget avsatt gevinst fra før 1992, og skatt av slik inntektsføring.
-
c. For deltaker som fikk en høyere eller lavere skattemessig verdi på sin andel som følge av skifte av ligningsmåte ved overgang fra brutto- til nettoligning, skal differansen inntekts- og utgiftsføres i samsvar med forskrift gitt av departementet.
-
d. Selskapet kan beslutte at inntekts- og utgiftsføring av differansene mellom deltakerne skal skje uten hensyn til bokstav c, men likevel slik at alle differanser skal være oppgjort eller overført til deltakernes gevinst- og tapskonto etter reglene i § 14-45 senest 31. desember 2001.
-
e. Departementet kan gi overgangsregler for deltakere i norsk-kontrollerte selskaper mv. hjemmehørende i lavskatteland.
(3) Til bestemmelsene i kapittel 14 Tidfesting av inntekt og fradrag i inntekt, gjelder følgende overgangsbestemmelser:
-
a. Inntekt utenfor virksomhet og gevinst som nevnt i § 14-52 som er innvunnet, men ikke periodisert pr. 1. januar 1992, skal inntektsføres når beløpet virkelig erlegges eller i tilfelle ved det tidligere tidspunkt, da det oppstår adgang for vedkommende til å få beløpet utbetalt eller ytelsen erlagt. Likestilt med erleggelse av beløpet regnes at skattyter flytter ut av norsk beskatningsområde. Viser det seg senere at skattyter ikke mottar fullt vederlag, kan skattyter i inntil ti år etter beskatningsåret kreve at ligningen blir endret. Det kan gis utsettelse med betalingen av utlignet skatt mot at skattyter stiller sikkerhet for beløpet. Annet punktum får ikke anvendelse hvis skattyter kan godtgjøre at han på forfallstidspunktet igjen vil være skattepliktig til Norge og stiller sikkerhet for den latente skatten på inntekten eller gevinsten.
-
b. Kostnader utenfor virksomhet som kommer til fradrag ved inntektsansettelsen og som er påløpt, men ikke periodisert pr. 1. januar 1992, skal fradragsføres når beløpet utredes. Kostnader som nevnt i foregående punktum kommer likevel til fradrag på det tidspunkt den skattepliktige trer ut av norsk beskatningsområde.
-
c. Avskrivning på forretningsverdi etter reglene i §§ 14-40 til 14-48 kan bare kreves for forretningsverdi ervervet fra og med 1. januar 1992.
-
d. Kontraktsavskrivninger foretatt i 1991 eller i tidligere inntektsår, kommer ved levering til fradrag i driftsmiddelets kostpris når denne skal føres inn på saldo. Gjennomførte kontraktsavskrivninger kommer for øvrig til fradrag i kontraktens inngangsverdi ved beregning av gevinst eller tap på kontrakten ved avhendelse, kansellering mv.
-
e. Skattyter som hadde gjenværende negativ saldo etablert i inntektsåret 1991 eller et tidligere inntektsår i medhold av dagjeldende skattelov av 18. august 1911 nr. 8 § 44 A-6 første og annet ledd, kunne anvende deler av saldomassen til blant annet erverv av aksjer og grunnfondsbevis i banker mv. og aksjer i børsnoterte selskaper som driver norsk landbasert virksomhet, jf. regler i tidligere overgangslov av 20. juli 1991 nr. 54 § 44 A.
Ved realisasjon av aksje, andel eller grunnfondsbevis som er ervervet etter de nevnte reglene, kommer 70 prosent av det investerte beløpet til fradrag i inngangsverdien på de ervervede aksjene mv. Ble aksjene mv. tegnet i selskap som i 1992 var skattepliktig til en kommune i Nord-Norge eller til Namdalen, jf. tidligere lov av 19. juni 1969 nr. 72 om særlige skatteregler til fremme av distriktsutbygging § 10 første ledd annet punktum, kommer 50 prosent av det investerte beløpet til fradrag i inngangsverdien på de ervervede aksjene mv.
(4) Til bestemmelsene i kapittel 18 Særregler ved skattlegging av kraftverk, gjelder følgende overgangsbestemmelser:
-
a. Ved fastsettelse av formue etter § 18-5 første og annet ledd i kraftverk som har vært prosentlignet før 1. januar 1997, settes brutto salgsinntekt i inntektsåret 2000 til gjennomsnittet av årlige brutto salgsinntekter for 1997, 1998, 1999 og 2000 fastsatt i henhold til bestemmelsene i § 18-3 annet ledd. Verdien av produksjonen for tidligere år enn inntektsåret justeres med den årlige gjennomsnittlige endringen i konsumprisindeksen til og med inntektsåret.
(5) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av overgangsbestemmelsene.
Nåværende § 19-2 blir ny § 19-3.
II
§ 5-15 første ledd ny bokstav l skal lyde:
fordel ved helt eller delvis fri bolig for ansatte i Forsvaret for inntektsåret 2000.
III
§ 14-23 skal lyde:
(1) Rentebeløp som ligger i at et mengdegjeldsbrev skal innfris til en høyere eller lavere kurs enn kursen på ervervstidspunktet, inntekts- eller kostnadsføres i det år rentebeløpet er påløpt eller pådratt.
(2) Departementet kan gi forskrift om hvordan det årlige rentebeløpet skal beregnes, og om opp- og nedregulering av inngangsverdien på mengdegjeldsbrev. Departementet kan også gi bestemmelser om fastsettelse av separate inngangsverdier for elementene i sammensatte mengdegjeldsbrev, og unnta enkelte mengdegjeldsbrev fra bestemmelsen i første ledd.
IV
§ 16-11 femte, syvende og åttende ledd oppheves.
V
Endringene under I trer i kraft fra og med inntektsåret 2000. Endringen under II gjelder for inntektsåret 2000. Endringen under III trer i kraft 1. januar 2001. Endringen under IV trer i kraft fra og med inntektsåret 2004.
I forbindelse med forslaget til statsbudsjett for 2000 er det
behov for enkelte korreksjoner i dokumenter som er forelagt Stortinget.
Behovet for korreksjoner blir gjennomgått i punktene A
til E nedenfor.
_ _ _
Jeg viser til forslagene til lovendringer i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000)
Skatte- og avgiftsopplegget 2000. Etter at proposisjonen ble fremmet,
er Finansdepartementet blitt oppmerksom på at det er behov
for enkelte mindre korreksjoner i forslagene til proposisjonen.
Dette gjelder følgende områder:
Endringer i reglene om formuesverdsettelsen
av ikke-børsnoterte aksjer (pkt. 4 i proposisjonen)
Skatte- og avgiftsmessige tilpasninger til regnskapsloven
(pkt. 16 i proposisjonen).
Ajourføring av og overgangsregler til ny skattelov (pkt.
18 og 19 i proposisjonen).
Betaling av restskatt, forhåndsskatt og resterende skatt
(pkt. 21 i proposisjonen).
Nedenfor vil det bli redegjort for disse forholdene i tilknytning
til de aktuelle lovbestemmelsene.
Jeg viser til forslag i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) punkt 4.4.2,
jf. punkt 4.5, om å endre selskapsskatteloven § 2-2
nr. 4 første punktum med virkning fra og med inntektsåret
1999. Bestemmelsen inneholder regler om formuesverdsettelsen av
ikke-børsnoterte aksjer i selskapets stiftelsesår.
I forslaget til lovendring er det ikke sagt noe om når
endringen skal få virkning i forhold til fastsettelse av
arveavgiften. En mulig tolkning er at arveavgiften skal fastsettes
etter de verdsettelsesregler som gjaldt ved arvefallet når
ikke annet er uttalt. En slik tolkning er imidlertid ikke opplagt,
og det bør derfor presiseres fra hvilket tidspunkt endringen
skal få virkningen for fastsettelse av arveavgiften.
Med hensyn til arveavgift skal endringen i selskapsskatteloven § 2-2
nr. 4 første punktum ikke gjelde for rådighetserverv
i 1999. Jeg henstiller derfor til komiteen om å fremme
forslag i samsvar med følgende utkast:
II
Endringene under I trer i kraft straks med virkning for
inntektsåret 1999.
I forhold til arveavgift skal endringen
i § 2-2 nr. 4 første punktum likevel
ikke gjelde for rådighetserverv i 1999.
I Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) har departementet blant annet foreslått
følgende endring i lov av 13. juni 1980 nr. 24
om ligningsforvaltning (ligningsloven):
«Ligningsloven kapittel 5 oppheves.»
Departementet viser i denne sammenheng til at det i medhold av
ligningsloven § 5-2 er gitt enkelte forskrifter
som blant annet omhandler regnskapsplikt for skattytere som driver
næringsvirksomhet av bestemt art.
Etter en nærmere vurdering antar departementet at det
fremdeles er behov for å videreføre disse forskriftene.
Vi foreslår derfor at forslaget om at ligningsloven kapittel
5 oppheves utgår, og at bestemmelsen i ligningsloven § 5-2
inntil videre beholdes. Jeg henstiller derfor til komiteen om å fremme
forslag til følgende endring i ligningsloven kapittel 5:
«§§ 5-1 og 5-3 oppheves.»
Departementet vil på et senere tidspunkt komme tilbake
til spørsmålet om nevnte forskriftshjemmel bør
overføres til regnskapsloven.
I Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) er det på side 130 en avskriftsfeil
i forslaget til lov om endringer i lov av 18. august 1911
nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 50
annet ledd tredje punktum.
Proposisjonens forslag lyder:
«Kongen kan gi forskrifter om at enkelte grupper av
skattepliktige uavhengige av bestemmelsene i regnskapsloven ved
utbyttet skal ta hensyn til endringer i varebeholdning, utestående
fordringer og gjeld.»
I forslaget er ordene «beregningen av» falt
ut. Jeg henstiller derfor til komiteen om å fremme følgende forslag
til endring i skatteloven:
§ 50 annet ledd tredje punktum skal lyde:
«Kongen kan gi forskrifter om at enkelte grupper av
skattepliktige uavhengig av bestemmelsene i regnskapsloven ved beregningen
av utbyttet skal ta hensyn til endringer i varebeholdning, utestående
fordringer og gjeld.»
Vedrørende skatteloven av 1911 § 50
nytt sjette ledd og ny skattelov § 14-4 nytt sjette
ledd:
Departementet har i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) foreslått
at skatteloven av 1911 § 50 nytt sjette ledd og skatteloven
1999 § 14-4 nytt sjette ledd skal lyde:
«Kostnader til egen forskning og utvikling knyttet til
konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler,
skal aktiveres som en del av kostprisen for vedkommende driftsmiddel.
Andre kostnader til egen forskning og utvikling skal fradragsføres
etter § 14-2 annet ledd.»
Departementet har mottatt enkelte henvendelser som påpeker
at begrepet «aktiveres» strengt tatt er et regnskapsrettslig
uttrykk, og at det derfor ikke burde benyttes i en skattelovtekst.
Jeg er enig i dette, og henstiller derfor til komiteen om å fremme
følgende forslag til endring i skatteloven av 1911 § 50
nytt sjette ledd og skatteloven 1999 § 14-4 nytt
sjette ledd:
«Kostnader til egen forskning og utvikling knyttet til
konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler,
skal behandles som en del av kostprisen for
vedkommende driftsmiddel. Andre kostnader til egen forskning og
utvikling skal fradragsføres etter § 14-2
annet ledd.»
Det presiseres at forslaget ikke innebærer noen realitetsendring
i forhold til det opprinnelige forslaget i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000).
Ny skattelov § 5-14 første
ledd a om ansattes fordel av kjøp av aksjer til
underkurs svarer til forskrift av 2. september 1977 om
skattefritak for visse naturalytelser mv. § 3
første ledd. Ved endringsforskrift av 15. januar
1999 nr. 23 ble beløpsgrensen for den skattefrie fordelen
som kan oppnås etter sist nevnte bestemmelse endret fra
1000 kroner til 1500 kroner. Ved en inkurie er denne endringen ikke
fulgt opp med forslag til tilsvarende endring i ny skattelov i Ot.prp.
nr. 1 (1999-2000). Jeg henstiller derfor til komiteen om å fremme
følgende forslag til endring i ny skattelov:
§ 5-14 første ledd bokstav
a siste punktum skal lyde:
Den skattefrie fordelen kan likevel ikke overstige 1 500 kroner pr. inntektsår.
Ny skattelov § 10-44 har følgende
overskrift:
«Gevinst og tap ved realisasjon av andel»
Denne overskriften er dekkende slik bestemmelsen
nå lyder, da § 10-44 i sin nåværende
form kun regulerer realisasjon av selskapsandeler. I Ot.prp. nr.
1 er det imidlertid foreslått en ny fullmaktsbestemmelse
i bestemmelsens femte ledd. Denne fullmaktsbestemmelsen gjelder
realisasjon av et deltakerlignet selskaps eiendom, og ikke realisasjon
av andel i selskapet. Overskriften i bestemmelsen er ikke foreslått
endret i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000). For å sikre at bestemmelsens
overskrift blir dekkene også i forhold til det foreslåtte
femte leddet i bestemmelsen, henstiller jeg til komiteen om å fremme forslag
til følgende overskrift til ny skattelov § 10-44:
§ 10-44 overskriften skal lyde:
«Gevinst og tap ved realisasjon av andel mv.»
Ved en trykkfeil er et linjeskift i ny skattelov § 14-5
fjerde ledd b falt ut. Bestemmelsen har nå følgende
ordlyd:
«Tap på utestående kundefordringer
kan nedskrives med virkning for inntektsfastsettelsen. Nedskrivningen
beregnes ved hjelp av en nedskrivningsfaktor som settes lik forholdet
mellom
1. endelig konstatert tap på kundefordringer
fratrukket merverdiavgift i løpet av det inntektsåret
nedskrivningen gjelder og i det foregående året,
og
2. de siste to års kredittsalg, fratrukket merverdiavgift,
multiplisert med et faktortall som fastsettes av departementet.»
Siste del av siste setning i denne bestemmelsen refererer
til forholdet mellom nr. 1 og 2, og skulle derfor ikke vært
plassert innenfor punkt 2, men i stedet på en ny linje.
Jeg henstiller derfor til komiteen om å fremme forslag
til endring i ny skattelov:
§ 14-5 fjerde ledd bokstav b skal
lyde:
«Tap på utestående kundefordringer
kan nedskrives med virkning for inntektsfastsettelsen. Nedskrivningen
beregnes ved hjelp av en nedskrivningsfaktor som settes lik forholdet
mellom
1. endelig konstatert tap på kundefordringer
fratrukket merverdiavgift i løpet av det inntektsåret
nedskrivningen gjelder og i det foregående året,
og
2. de siste to års kredittsalg, fratrukket merverdiavgift, multiplisert med et faktortall
som fastsettes av departementet.»
I Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) er det foreslått et nytt annet
ledd i ny skattelov § 14-70. Gjennom dette forslaget
blir ny skattelov ajourført mht. endringer som har funnet
sted i skatteloven av 18. august 1911 nr. 8 § 45 åttende
ledd b fjerde punktum. Forslaget til nytt § 14-70
annet ledd inneholder imidlertid i siste punktum en mindre feilskrift.
I proposisjonen foreslås følgende ordlyd:
«Departementet kan i forskrift bestemme hva som skal
anses for binæring etter forrige
punktum.»
Korrekt ordlyd skal være:
«Departementet kan i forskrift bestemme hva som skal
anses som binæring etter forrige
punktum.»
Jeg henstiller derfor til komiteen om å fremme forslag
til endring i ny skattelov i samsvar med sistnevnte formulering.
Ny skattelov kapittel 19 har følgende overskrift:
«Ikrafttredelse og endringer i andre lover»
I Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) er det foreslått en ny § 19-2
om overgangsbestemmelser i ny skattelov. Overskriften til kapittel
19 er ikke foreslått endret. At kapittel 19 også inneholder
overgangsbestemmelser, bør imidlertid fremgå av
overskriften til kapitlet. Jeg henstiller derfor til komiteen om å fremme
forslag til følgende overskrift til kapittel 19 i ny skattelov:
«Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og
endringer i andre lover»
Forslaget i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) til ny skattelov § 19-2
annet ledd a første punktum inneholder en henvisning til «selskapsskatteloven
av 20. juli 1991 nr. 65 § 10-2 annet
og tredje ledd». Denne henvisningen er dessverre ufullstendig.
Riktig henvisning er:
«selskapsskatteloven av 20. juli 1991 nr. 65 § 10-2
nr. 4 annet og tredje ledd».
Jeg henstiller derfor til komiteen om å fremme forslag
til endring i ny skattelov i samsvar med dette.
I forbindelse med vedtakelsen av ny skattelov ble folketrygdloven § 23-3
endret, fordi denne bestemmelsen inneholder flere henvisninger til
skatteloven. Folketrygdlovven § 23-3 oppstiller
blant annet beløpsgrenser for når det skal svares
trygdeavgift. Etter at Ot.prp. nr. 86 (1997-98) Ny skattelov ble fremmet,
ble beløpsgrensen i folketrygdloven § 23-3 endret
fra 17 000 kroner til 21 400 kroner, jf. endringslov
av 18. desember 1998 nr. 81. Ved en inkurie er denne endringen
ikke fulgt opp i forslagene til ajourføring av ny skattelov
i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000). Jeg henstiller derfor til komiteen
om å fremme følgende forslag til endring i lov
av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven):
§ 23-3 fjerde ledd skal lyde:
Det skal ikke betales avgift når inntekten er
mindre enn 21 400 kroner. Avgiften
må ikke utgjøre mer enn 25 pst. av den del av
inntekten som overstiger 21 400 kroner.
I Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) har departementet på side
132 i forslaget til lov om endring i lov av 21. november
1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt foreslått
at avsnitt IV skal lyde:
«Endringene under I trer i trer i kraft straks med virkning
fra og med skatteavregningen for inntektsåret 1999. Endringen
under II trer i kraft 1. januar 2000. Endringene under
III trer i kraft 1. januar 2001 med virkning for betaling
av skatt for inntektsåret 2000 og senere»
I forslaget er ordene «trer i» ved en feil
gjentatt i første punktum, mens «endringen» mangler
en «e» i annet punktum.
Jeg henstiller derfor til komiteen om å fremme følgende
forslag:
«Endringene under I trer i kraft straks med virkning
fra og med skatteavregningen for inntektsåret 1999. Endringene
under II trer i kraft 1. januar 2000. Endringene under
III trer i kraft 1. januar 2001 med virkning for betaling
av skatt for inntektsåret 2000 og senere»
_ _ _
Jeg viser til komiteens brev av 11. november 1999 med følgende
innhold:
«I forbindelse med finanskomiteens behandling av Ot
prp nr 1 (1999-2000) oversendes herved kopi av brev av BP Amoco
Norge AS av 4. november 1999 til kommentar.»
I mitt svar nedenfor drøfter jeg først det
prinsipielle spørsmålet som saken gjelder, dernest
betydningen av tidligere praksis, og til slutt betydningen av innsendt
søknad før departementet har tatt prinsipielt standpunkt.
Spørsmålet gjelder om det skal gis skattefritak
for økt overskudd som skyldes sparte driftskostnader (synergieffekter)
ved overdragelse av andeler på sokkelen (i form av fusjon).
Petroleumsskatteloven § 10 er en bestemmelse som etter
ordlyden legger en svært vid fullmakt til Kongen (delegert
til departementet). Den vide fullmakten som følger av lovteksten
er imidlertid begrenset gjennom formålsangivelse og retningslinjer som
er trukket opp i forarbeidene, jf Ot prp nr 61 (1986-87), og i St
meld nr 18 (1988-89) om praktiseringen av bestemmelsen. Av disse
dokumenter går det frem at formålet med bestemmelsen
er å sikre at staten ikke skal lide vesentlig provenytap
som følge av overdragelser på sokkelen og at skattereglene
ikke skal virke som et unødig hinder for transaksjoner
som ellers er ønskelige.
Det fremgår videre av disse stortingsdokumenter at det
er periodiseringsvirkningene av transaksjoner en
først og fremst har tatt sikte på å regulere
(unntak gjelder for finansielle forhold, som er særskilt
omtalt). I Ot prp nr 61 (1986-87) er det gitt en omtale av bakgrunnen
for at § 10 ble innført. Når
det gjelder hvilke skattevirkninger som er aktuelle ved oppkjøp av
selskap med etterfølgende fusjon, heter det for eksempel:
«Selve oppkjøpet av selskapet … vil
normalt ikke føre til provenytap for det offentlige. Det
er først ved sammenslutningen av de to selskapene at provenytap av
betydelig omfang oppstår. Dette gjelder spesielt i de tilfeller
hvor det ene selskap går med skattemessig overskudd og
forutsettes å ville fortsette med det, mens det andre selskap
går med vedvarende underskudd, i hvert fall en tid fremover.
… Dersom
de to selskaper slås sammen ved fusjon, kan overskudd ved
driften av den virksomhet som tidligere ble drevet av det ene selskapet
føres mot fremtidig underskudd i den andre virksomheten.
For staten gir dette reduserte skatteinntekter. Den beskatningen
som ville ha kommet dersom fusjonen ikke hadde funnet sted, kan
enten ikke gjennomføres eller må utsettes til
sener. Målt i nåverdi er det klart at også en
utsettelse med skatteinntektene er et endelig skattetap.»
Det er gjennomgående for de eksempler som nevnes at § 10
er ment å skulle ivareta periodiseringsvirkningene av transaksjonene
(herunder av at partene er i forskjellig skatteposisjon).
Dette er også lagt til grunn i senere omtale av bestemmelsen.
Temaet i den foreliggende sak - nemlig regulering av skattepliktig overskudd
ved sparte driftskostnader - var ikke berørt.
Ved brev av 31. oktober 1994 sendte Finansdepartementet på høring
utkast til forskrift om standardisering av vilkår som settes
etter petroleumsskatteloven § 10. Slik forskrift
ble ikke fastsatt, blant annet fordi selskapene ønsket å videreføre
fleksibiliteten gjeldende bestemmelse gir. Men i beskrivelsen av
tilfellene der det skjer fusjon av særksattepliktige selskaper,
uttales det følgende i brevet av 31. oktober 1994:
«Enkelte av utvinningsselskapene på norsk
kontinentalsokkel har betydelige ligningsmessige underskudd og aktiverte
letekostnader. For noen av disse selskapene er sannsynligheten stor
for at de aldri vil få inntekter som er store nok til å få effektivt
fradrag for disse beløpene. Fusjon mellom et slikt selskap
og et selskap i skatteposisjon vil kunne medføre en uakseptabel
reduksjon i beregnede skatter til staten dersom en ikke har et regelverk
som hindrer at fusjoner kan gjennomføres uten at provenyeffektene
kompenseres…
Bare dersom to selskaper som
skal fusjoneres er i samme skatteposisjon, vil det ikke oppstå endringer
i de beregnede skatter til staten».
Også i Ot prp nr 36 (1997-98) går det frem
at det særlig er periodiseringsvirkningene som er hovedsiktemålet
for § 10. I forbindelse med at det foreslås endrede
(symmetriske) gevinstbeskatningsregler i utvinningsvirksomheten,
uttales det:
«Ved overdragelse av (andel i) utvinningstillatelser
(med tilhørende andel i fast installasjon), tar departementet
også hensyn til eventuelle forskjeller i skatteposisjon
mellom selger og kjøper når departementet skal
gi samtykke til de skattemessige virkningene av overdragelser etter
petroleumsskatteloven § 10. Departementets forslag til
endringer i avskrivnings- og realisasjonsbeskatningsreglene kan
imidlertid gi grunnlag for en forenkling av § 10-behandlingen,
spesielt ved overdragelser mellom oljeselskaper som forventes å være
i tilnærmet samme skatteposisjon.»
Petroleumsskatteloven § 10 skiller seg fra det som er
alminnelig i skatteretten ved at det gis anvisning på nåverdiberegninger for å finne
frem til de relevante skattevirkningene (jf at det særlig
legges vekt på når inntektene
og utgiftene periodiseres). Nåverdiberegninger
av forventede skatter før og etter transaksjonen innebærer
at det må legges inn forutsetninger om mange fremtidige
forhold, blant annet oljepris, valutakurser, inflasjon, produksjonsprofiler
på feltene osv.
I de aller fleste saker som har vært behandlet etter § 10,
har det ikke vært noe tema at det skal legges inn endrede
kostnader i beregningene før og etter transaksjonen. Det
foreligger imidlertid tidligere saker der forventede endringer i
fremtidige kostander har inngått i nåverdibergningene,
stort sett i selskapenes favør. I disse sakene har dette
medført at også effekten av kostnadsendringer
er hensyntatt sammen med øvrige skattevirkninger av transaksjonen.
Departementets samtykke etter § 10 vil alltid bero på en konkret
vurdering i det enkelte tilfellet av om de samlede skattevirkningene
av transaksjonen er akseptable, og der mange skjønnsmessige
vurderinger inngår.
Det er imidlertid ingen uttalelser i forarbeidene til § 10
som tyder på at en spesielt har tatt
sikte på å nøytralisere skattevirkningene
av endrede kostander ved transaksjoner.
Tvert i mot sies det i St meld nr 18 (1988-89) når det
gjelder hvilke feltspesifikke forutsetninger som skal legges til
grunn ved nøytralitetsberegningene:
«Andre faktorer som vil påvirke beregningene
er bl a antatt tidspunkt for produksjonsstart, omfanget på utvinnbare
reserver i feltet, utbyggingskostnader og driftskostnader m.v.
Finansdepartementet holder seg her til de offisielle estimater og
planer. Det forutsettes alltid at det fra selskapenes side legges samme forutsetninger til grunn uten hensyn
til overdragelsen. En overdragelse forutsettes ikke å ha
noen innvirkning på disse forholdene.» (kursivert
her)
De omfattende fusjoner som nå forventes på norsk sokkel,
skiller seg på mange måter fra de tilfellene som
tidligere har forekommet der. De foreliggende sammenslåingene
er for det første av en helt annen størrelsesorden.
Videre er kostnadsreduksjoner i seg selv et vesentlig formål
med transaksjonene, i tillegg til overtakelse av utvinningstillatelser.
Flere av de aktuelle selskapene er dessuten etter hvert kommet i samme
(sær) skatteposisjon, slik at det ikke vil oppstå slike
periodiseringseffekter som har vært mye av bakgrunnen for § 10
(jf ovennevnte sitat, der det særlig ble vist til provenyvirkningen
av at overskudd i det ene selskapet kunne føres mot underskudd
i det andre selskapet). Spørsmålet om skattevirkningen
av kostnadsendringer skal nøytraliseres gjennom petroleumsskatteloven § 10,
er derfor først nå kommet på spissen.
På bakgrunn av en slik endret situasjon, anså departementet
det nødvendig å foreta en prinsipiell vurdering
av hvordan endringer i administrasjonskostnader/driftskostnader
skal behandles i medhold av petroleumsskatteloven § 10.
Med utgangspunkt i forarbeidene, og St meld nr 18, jf ovenfor, er
det departementets oppfatning at det ikke er i samsvar med formålet
med petroleumsskatteloven § 10 å kompensere skatteeffektene
av kostnadsendringer i disse sakene.
Hvis staten gjennom § 10 skulle være forpliktet
til å frita selskapene for merskatten av økt overskudd
ved kostnadsreduksjoner på norsk sokkel, ville det bety
at staten ikke får noen skatteandel av de milliarbesparelser
som de forventede fusjonene på norsk sokkel kan medføre.
Det anses klart at dette ikke har vært tilsiktet da bestemmelsen
ble innført. At økt overskudd ved en vellykket
fusjon gir økt skattegrunnlag og skatt, er bare naturlig,
og gir intet reelt grunnlag for nøytralisering i form av
vedtak om skattefritak. Selskapene har i utgangspunktet riktige
insentiver til å foreta kostnadsreduksjoner når
overskuddet som kan tilskrives reduksjonene er gjenstand for ordinær
overskuddsskatt. En nøytralisering tilsvarende nåverdien
av fremtidig økt skatt på dette punkt, ville i
realiteten gi en tilfeldig overkompensasjon, og dermed gi sterke
skattemessige motiv til overdragelsen/fusjonen. Statens
nøytralisering av økt skatt er dessuten basert
på nåverdien av forventede kostnadsreduksjoner.
Hvorvidt slike kostnadsreduksjoner virkelig vil skje, blir dermed
statens risiko. Det vises for øvrig til den redegjørelsen
som er gitt i Ot prp nr 1 (1999-2000).
Departementets prinsipielle standpunkt gjelder endringer i alle
driftskostnader, dvs både de som belastes via en operatør
(feltspesifikke) og selskapets egne driftskostnader utover dette.
I tidligere saker, der endringer i kostnader til en viss grad har
vært hensyntatt, har det først og fremst dreiet
seg om egne kostnader, gjerne kalt administrasjonskostnader. Denne betegnelsen
ble derfor brukt i departementets brev av 4. juni d.å.
til OLF/Norret. Departementets prinsipielle standpunkt
gjelder imidlertid driftskostnader generelt, jf drøftelsen
ovenfor.
Som nevnt innebærer § 10 at Kongen (departementet)
må samtykke til de skattemessige virkningene av overdragelser
med mer i hvert enkelt tilfelle. Både i forbindelse med
at bestemmelsen ble innført og senere har en prøvd å finne
frem til generelle regler om kan erstatte ordningen med enkeltvedtak
etter § 10. Foreløpig har en ikke funnet frem
til generelle regler som på en tilfredsstillende måte
regulerer de ulike situasjoner som kan oppstå, (jf imidlertid
uttalelsen i Ot prp nr 36 sitert ovenfor).
Praksis utformes gjennom den løpende behandlingen av
enkeltsaker. Faktum kan variere svært fra sak til sak,
og ofte oppstår det problemstillinger som ikke er eksplisitt
omtalt i forarbeidene. Departementets avgjørelse vil alltid
bero på en helhetsvurdering av forholdene i det enkelte
tilfellet. Med mindre saken er helt kurant, kan en ikke på forhånd
ta for gitt hva som vil bli departementets vedtak i saken. Særlig
gjelder det når forholdene skiller seg fra tidligere saker,
og de skatteeffektene som kreves nøytralisert er annerledes enn
de som først og fremst er omtalt i forarbeidene til bestemmelsen.
Begrunnelsen for å ha en ordning med fullmakt for departementet
til å treffe vedtak i enkelttilfellene, er nettopp at det
skal foretas en konkret vurdering i hver enkelt sak. Det kan derfor
vanskelig kalles en skatteskjerpelse eller tilbakevirkning at departementet behandler
hver sak for seg ut fra de spesielle forholdene i det enkelte tilfellet.
Det er for øvrig ikke holdepunkter for å anta
at departementet ville kommet til et annet resultat i de sakene
som nå foreligger, dersom de var innkommet til departementet
tidligere.
Det fremgår av ovennevnte at departementet anser det
fullt ut i samsvar med de retningslinjer Stortinget har gitt for § 10,
at det ikke kompenseres for skattevirkningene av endringer i kostnadsreduksjoner
i de fusjonssakene som nå foreligger på norsk
sokkel. En motsatt løsning ville på den annen
side medføre at staten måtte kompensere helt andre
og betydelige skattevirkninger enn de en tok sikte på ved
innføringen av bestemmelsen. Å legge til grunn
at staten gjennom § 10 skal nøytralisere slike
skatteeffekter i de foreliggende fusjonssaker, vil derfor innebære
en større endring av praksis enn å legge til grunn
at slike endringer ikke skal hensyntas. Spørsmålet
om å hensynta slike skatteeffekter i de foreliggende saker
måtte derfor i tilfellet først forelegges Stortinget,
jf omtalen i Ot prp nr 1.
Det fremgår av forarbeidene at et viktig hensyn bak
vedtakelsen av § 10 var at partene skulle ha mulighet til å få et
bindende forhåndsamtykke, som skal legges til grunn for
ligningen av en planlagt transaksjon, før
transaksjonen gjennomføres. I Ot prp nr 61 er det
blant annet uttalt at en ved å
«anvende en tradisjonell fremgangsmåte
- en regulering av virkningene av overdragelse som ligningsmyndighetene
tar standpunkt til i etterhånd - ikke (vil)
kunne oppnå den type forutberegnelighet som departementets
forslag åpner for. Slik dette er utformet, får
partene i en overdragelsessituasjon mulighet på forhånd. De
vil da kunne få en avgjørelse før transaksjonen
rettslig sett er gjennomført.»
Det følger av ovennevnte at det først er når
departementet har truffet et vedtak at
partene har sikkerhet med hensyn til de skattemessige virkninger,
og da basert på de vilkår som departementet har
fastsatt i vedtaket. Før departementet har truffet et vedtak,
kan ikke partene ha noen sikker forventning om hva de skattemessige
virkninger skal være. Det gjelder særlig når
skattevirkningene atskiller seg fra de typetilfellene som er behandlet
i forarbeidene.
Dette gjelder uansett om det har vært kontakt mellom
selskapene og myndighetene om § 10 behandlingen forut for
vedtak. Dette er uttrykkelig uttalt i Ot prp nr 61, der det blant
annet heter om saksbehandlingen:
«En praktisk fremgangsmåte for partene
vil være å utarbeide forslag til løsninger
som de ber departementet ta stilling til. … Som allerede
nevnt er det klart at også en omforent løsning
må komme til uttrykk som et forvaltningsvedtak med de vanlige
rettsvirkninger som er knyttet til slike vedtak. De skattemessige
rettsvirkninger vil derfor måtte utledes av forvaltningsvedtaket,
og ikke av de sonderinger og drøftelser av forvaltningslignende
karakter som har gått forut for vedtaket.»
I brevet fra BP Amoco vises det til at departementet i møte
med selskapet i januar i år ikke ga noen indikasjoner på at
en endring i praksis ble vurdert, men i stedet påpekte
at eventuelle kostnadsbesparelser måtte dokumenteres grundig.
Jeg vil vise til at møtet i januar var et rent orienteringsmøte,
som selskapet hadde tatt initiativ til for å redegjøre
for fusjonsprosessen og den kommende § 10-søknaden.
Endelig søknad med beregninger av de skatteeffekter selskapet
krevet nøytralisert, ble oversendt departementet i april.
Først etter dette tidspunktet hadde departementet det relevante
grunnlaget for å foreta en nærmere vurdering av
det aktuelle spørsmålet. Så snart departementet
hadde tatt et prinsipielt standpunkt, ble oljeindustrien varslet
ved brev av 4. juni i år.
Selskapet hevder at det innleverte søknad i tillit til at
tidligere praksis fortsatt skulle gjelde. Som nevnt var forholdene
i de pågående omstillingssaker av en slik karakter,
at det uansett ikke uten videre kunne utledes av tidligere saker
hvordan den skattemessige behandlingen ville bli. Fusjonen av selskapene
i Norge kommer dessuten som følge av fusjonen på morselskapsnivå.
Det er derfor lite sannsynlig at den skattemessige behandlingen
etter § 10 har vært bestemmende for beslutningen
om å fusjonere de norske selskapene. En nøytralisering
av skattevirkningen av kostnadsbesparelser, ville dermed innebære
en betydelig «tilleggsgevinst».
Det følger av det ovenstående at søknadstidspunktet
ikke vil være avgjørende. Etter mitt syn må departementets
prinsipielle standpunkt vedrørende den skattemessige behandlingen
av sparte driftskostnader ved fusjon, gis virkning på alle § 10-avgjørelser
i saker av denne art. Skattefritak for et milliardbeløp
i fremtidige overskudd i den foreliggende sak, ville innebære
en helt ubegrunnet forskjellsbehandling.
Utkast til vedtak til lov om endringer i lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt
Under punkt 21.4 i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte- og avgiftsopplegget 2000 - Lovendringer har Finansdepartementet foreslått at etterskuddsskatten skal betales i tre like store terminer, to terminer som forhåndsskatt og en termin som resterende skatt.
I forslag til lov om endringer i lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt § 27 nr. 7 er det oppstått en trykkfeil som dessverre ikke har blitt oppdaget tidligere. Feilen medfører at forslaget til endringer i lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt § 27 nr. 7 i Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) og utkast til Innst. O lyder:
«Dersom resterende skatt overstiger to tredjedeler av utlignet skatt skal skattyter svare rente av differansen etter nærmere regler som fastsettes av departementet. Rentebeløpet forfaller til betaling sammen med resterende skatt.»
Isteden for to tredjedeler skulle det her stått en tredjedel slik at ordlyden i § 27 nr. 7 blir:
«Dersom resterende skatt overstiger en tredjedel av utlignet skatt skal skattyter svare rente av differansen etter nærmere regler som fastsettes av departementet. Rentebeløpet forfaller til betaling sammen med resterende skatt.»
Jeg anmoder om at finanskomiteen fremmer forslag til lovtekst i samsvar med dette.
Oslo, i finanskomiteen, den 19. november 1999
Lars Gunnar Lie |
Tore Nordtun |
Siv Jensen |
leder |
ordfører |
sekretær |