Departementet ser det som selvsagt at kommisjonen ikke skal ha
myndighet til å behandle en sak som tillates gjenopptatt.
Dette er og blir domstolenes oppgave.
Departementet mener det er naturlig at en kommisjon behandler
begjæringer om gjenopptakelse av både dommer,
kjennelser og beslutninger. Det er ikke kommet innvendinger mot
dette under høringen.
Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at kommisjonen
burde organiseres som et uavhengig forvaltningsorgan, og ikke som
en særdomstol. Kravet om uavhengighet ble særlig
understreket ved klare begrensninger i regjeringens og departementets
adgang til å instruere kommisjonen.
Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om
dette, er enig med departementet.
Kommisjonens uavhengige stilling bør komme klart til
uttrykk i loven. Enkelte endringer som departementet foreslår
i forhold til høringsnotatet, understreker at kommisjonen
ikke er noen særdomstol. Avgjørelsen av om gjenopptakelse
skal tillates, skal ikke formelt sett være kjennelse,
og det legges ikke lenger opp til at kommisjonens avgjørelse
av begjæringen skal kunne angripes med kjæremål.
Justisdepartementet foreslo i høringsbrevet fra 1999
om opprettelse av en klagerett etter dansk modell, at klagerettens
kompetanse skulle begrenses til å behandle begjæringer
om gjenopptakelse av straffesaker. Få høringsinstanser
uttalte seg om dette. Begrunnelsen for ikke å la en særskilt
klagerett også ta stilling til gjenopptakelse av sivile
saker, var hovedsakelig at klageretten bare i begrenset grad ville
anvende muntlige forhandlinger.
Dette argumentet gjør seg gjeldende også i
vurderingen av om en kommisjon bør avgjøre om
en sivil sak skal gjenopptas. I samme retning trekker at den selvstendige
undersøkende rollen kommisjonen er tiltenkt harmonerer
dårlig med grunnprinsippene for tvistemål, bl.a.
prinsippet om at partene i stor grad har herredømme over
søksmålsgjenstanden. Den sammensetning en kommisjon
vil få med sikte på straffesaker, vil heller ikke
uten videre egne seg for sivile saker. Departementet foreslo derfor
i høringsbrevet at begjæringer om gjenopptakelse
av sivile saker fortsatt bør behandles av den domstolen
som har avsagt den angrepne dommen. Det ble heller ikke foreslått
noen endring i regelen om at Høyesteretts kjæremålsutvalg skal
behandle gjenopptakelsesbegjæringer i tilfeller der den
angrepne dommen er avsagt av Høyesterett. Departementet
signaliserte imidlertid at man ville følge opp et forslag
fra høringsrunden i 1999 om at begjæringer om
gjenopptakelse av dommer avsagt av forliksrådet skal fremsettes
for herreds- eller byretten.
Kun få høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet,
og det er ulike syn.
Departementet mener fortsatt at kommisjonen bare bør
behandle begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker.
Departementet har også vurdert om gjenopptakelsesbegjæringer
i sivile saker skal behandles av en sideordnet domstol, men har
kommet til at man bør vurdere spørsmålet
på et senere tidspunkt, for eksempel i forbindelse med
oppfølgningen av Tvistemålsutvalgets utredning.
Etter gjeldende rett må det en begjæring om
gjenopptakelse til for at gjenopptakelse besluttes. Den engelske
kommisjonen har myndighet til å bestemme gjenopptakelse
selv om det ikke er fremsatt noen begjæring.
Synspunktet om at det bør være et samfunnsansvar å sørge
for at urett rettes opp, taler for at kommisjonen ikke bør
være avskåret fra å beslutte gjenopptakelse
på eget initiativ dersom særlige grunner taler for
det. På den annen side taler sterke grunner for at dette
bør avhenge av siktedes eget valg. Departementet vil derfor
ikke foreslå at kommisjonen skal ha noen generell adgang
til å bestemme at en sak skal gjenopptas uten at det foreligger
noen begjæring om det, men kommisjonen skal kunne beslutte
gjenopptakelse av eget tiltak dersom det avdekkes forhold som taler
for at en nå avdød person har blitt domfelt med
urette. Kun få høringsinstanser har uttalt seg
om dette forslaget, og meningene er delte.
Komiteen vil understreke behovet for
at en gjenopptakelseskommisjon kan arbeide uavhengig, og uten at
noen har hjemmel til på noen måte å instruere
kommisjonen i sitt arbeid. Komiteen er derfor tilfreds
med at Regjeringen foreslår å organisere kommisjonen
som et uavhengig forvaltningsorgan.
Komiteen har merket seg at Regjeringen i proposisjonen
ikke i første omgang ønsker at kommisjonen også skal
kunne behandle begjæringer om gjenopptagelse av sivile
saker. Komiteen mener spørsmålet
om også gjenopptakelse av sivile saker bør legges
til et eget, uavhengig organ, må vurderes i forbindelse
med oppfølgingen av Tvistemålsutvalgets innstilling.
Komiteen vil vise til at kommisjonen i enkelte sammenhenger
på eget initiativ vil kunne ha grunn til å undersøke
om det foreligger grunnlag for å beslutte gjenopptakelse
uten at det foreligger en begjæring om dette fra den dømte.
Dette kan ha flere årsaker, f.eks. kan den dømte
kan ha avgått ved døden, han kan være særlig
ressurssvak eller ha vært bosatt utenfor Norge i særlig
lang tid.
Komiteen mener etter dette at det er argumenter
som taler for å gi kommisjonen en noe større adgang
til å undersøke saker av eget tiltak enn det legges opp
til i proposisjonen. Komiteen vil derfor be departementet
vurdere behovet for - og ønskeligheten av - å utvide
kommisjonens kompetanse til å undersøke saker
av eget tiltak på et senere tidspunkt når den
nye ordningen har fått virke en tid. Komiteen vil
understreke at selve beslutningen om gjenopptagelse alltid må baseres
på begjæring fra domfelte, med mindre kommisjonen
beslutter gjenopptagelse i en sak der domfelte er en avdød
person.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Fremskrittspartiet, forutsetter at departementet i den forbindelse
også vurderer eventuelle konstitusjonelle implikasjoner
en slik utvidelse av kommisjonens mandat vil kunne ha. Flertallet ser
at hensynet til ofrene tilsier at kommisjonen bør være
meget tilbakeholdende med å ta opp en sak av eget tiltak,
og er derfor enig med departementet i at kommisjonen bare unntaksvis
bør ha en slik adgang.
Etter loven skal den engelske kommisjonen bestå av minst
elleve medlemmer, hvorav en tredjedel skal ha minst ti års
erfaring som jurister. Minst to tredjedeler av medlemmene skal ha
kunnskap om eller erfaring fra strafferettspleien, men behøver
ikke å være jurister. Mens de arbeider i kommisjonen
kan medlemmene ikke inneha annen stilling innenfor strafferettspleien.
Det er for tiden 35 saksbehandlere ansatt ved kommisjonen.
Den skotske kommisjonen består av én leder
og seks kommisjonsmedlemmer. I tillegg har kommisjonen en administrativ
stab på 8 personer. Til forskjell fra lederen av den engelske
kommisjonen, deltar kommisjonsleder i behandlingen av begjæringene
om gjenopptakelse. Kommisjonsmedlemmene består hovedsakelig
av personer med bred juridisk bakgrunn. For både kommisjonslederen
og kommisjonsmedlemmene er arbeidet i kommisjonen et verv som de
innehar ved siden av sin ordinære stilling eller virksomhet.
Departementet foreslo i høringsnotatet at kommisjonen
bør ha en tverrfaglig sammensetning, der både jurister
og personer med en annen yrkeserfaring er representert. Når
det gjaldt juristene i kommisjonen, mente departementet at det ikke
var grunn til å utelukke dommere, men at de ikke burde
utøve dommergjerningen samtidig. Utvelgelsen av lekpersonene
burde foretas ut fra en vurdering av personlige kvalifikasjoner
og egenskaper. Departementet foreslo at kommisjonen skulle bestå av
fem medlemmer med syv års funksjonstid, og at den skulle
ha en leder og en nestleder som skulle være jurister. Kommisjonsmedlemmene
skulle ifølge forslaget arbeide i kommisjonen på heltid
på åremål og samtlige kommisjonsmedlemmer skulle
delta i realitetsbehandlingen av den enkelte sak.
Det er ulike synspunkter fra høringsinstansene på disse
forslagene.
Departementet har kommet til at kommisjonen bør ha en
noe annen sammensetning enn den som ble skissert i høringsnotatet,
og sekretariatet bør styrkes i forhold til departementets
foreløpige forslag, bl.a. med etterforskningskompetanse.
Departementet antar at kommisjonen bør ha en administrativ
sjef, to til tre heltidsansatte eller deltidsansatte utredere samt
to sekretærer.
Kommisjonen bør bestå av til sammen fem medlemmer,
der lederen og to andre medlemmer må være jurister
og ha bred erfaring. I tillegg bør det være to personer
med annen utdannelse og yrkesbakgrunn. Man bør ikke kunne
være ansatt i påtalemyndigheten samtidig som man
sitter i kommisjonen. Det er imidlertid ikke noe til hinder for å bli
kommisjonsmedlem at man for tiden arbeider som forsvarer eller at
man tidligere har arbeidet for påtalemyndigheten.
Departementet har videre kommet til at kommisjonsmedlemmene ikke
bør bli utnevnt og arbeide på heltid, men i stedet
bli oppnevnt for en 3 årsperiode slik at arbeidet blir
et verv ved siden av vedkommendes stilling. Det skal være
adgang til gjenoppnevning for en periode. Saksmengden vil neppe
være så stor at den kan beskjeftige fem kommisjonsmedlemmer
på heltid. Behovet for sakkyndig bistand bør dekkes
ved å innhente sakkyndige uttalelser der det er behov for dette.
Justisdepartementet bør avgi innstilling i forbindelse
med oppnevning og utnevning av kommisjonsmedlemmene, og har budsjettansvar
og det overordnede administrative ansvaret for kommisjonen.
Komiteen mener at kommisjonens sammensetning
bør være bred, og er derfor tilfreds med at departementet
foreslår at to av kommisjonsmedlemmene ikke skal ha juridisk
bakgrunn. Komiteen er videre tilfreds med at kommisjonens
sekretariat blir styrket med blant annet etterforskningskompetanse.
Komiteen mener er for øvrig at medlemmene av
kommisjonen, med unntak av lederen, bør fortsette i sin
ordinære virksomhet, og at arbeidet i kommisjonen blir å anse
som verv som en innehar for et visst antall år av gangen. Komiteen har
ingen merknader til at medlemmene skal sitte tre år med
mulighet for en gangs reoppnevnelse.
Komiteen mener det er viktig at kommisjonens leder
får en reell mulighet til å lede det daglige arbeidet
i kommisjonen og til å styre arbeidet med sakene. Komiteen mener
dette best kan sikres ved at kommisjonens leder engasjeres på full
tid.
Straffeprosessloven bør i størst mulig utstrekning regulere
kommisjonens virksomhet. Også en del av reglene i domstolloven
bør få anvendelse på kommisjonen så langt
de passer. Kommisjonens sammensetning, kompetanse og arbeidsmåte
gjør det imidlertid nødvendig å utforme
enkelte særskilte saksbehandlingsregler.
Komiteen har merket seg at straffeprosessloven
og en del av reglene i domstolsloven får anvendelse på kommisjonens
arbeid.
Etter gjeldende rett skal gjenopptakelsesbegjæringer
i straffesaker underkastes en foreløpig prøving
for å luke ut saker hvor det er opplagt at vilkårene
for gjenopptakelse ikke er tilstede. Den foreløpige prøvingen
av gjenopptakelsesbegjæringen skjer skriftlig uten partsforhandling.
I England er silingsprosedyren todelt: Først siler man
ut de saker hvor kommisjonen ikke har jurisdiksjon eller hvor ikke
alle ankemuligheter har vært prøvd. Deretter behandles
saker som tilsynelatende kan behandles i løpet av 32 timers
arbeid av en egen gruppe saksbehandlere. I utgangspunktet er det
ikke begrensninger for hva slags saker som kan behandles summarisk.
Det foreslås i proposisjonen at kommisjonen skal ha
adgang til å forkaste åpenbart ugrunnede begjæringer
eller begjæringer som lider av åpenbare feil som gjør
at de ikke kan behandles eller tas til følge. Denne avgjørelsen
bør kunne tas av kommisjonens leder eller nestleder. Vilkårene
for å forkaste begjæringen er skjerpet i forhold
til gjeldende rett, slik at beslutning ikke kan treffes før
kommisjonen om nødvendig har innhentet supplerende opplysninger,
rettledet siktede og gitt frist for å rette opp eventuelle
mangler.
Kan avgjørelsen bygges på begjæringen
alene, er det etter departementets syn ikke nødvendig at
begjæringen forelegges den annen part til uttalelse. Når
avgjørelsen derimot må bygge på tilleggsopplysninger, og
det samtidig fremstår som åpenbart at begjæringen ikke
vil føre frem, har hensynet til kontradiksjon større
vekt. Etter departementets syn bør derfor slike opplysninger
forelegges partene til uttalelse, selv om dette vil kunne gjøre
den foreløpige prøvingen noe mer omstendelig enn
i dag.
Komiteen viser videre til at Regjeringen
foreslår at vilkårene for å forkaste
begjæringer om gjenopptagelse etter en foreløpig
prøving skal skjerpes. Dette er komiteen tilfreds
med. Komiteen har på den annen side ingen
innvendinger til at kommisjonen forkaster begjæringer om
gjenopptakelse som er grunnløse. Komiteen vil
imidlertid påpeke behovet for at kommisjonen i enkelte
tilfeller selv innhenter og/eller arbeider med en sak om
begjæring om gjenopptagelse hvis det uten rimelig tvil
kan fastslås at begjæringen om gjenopptakelse
vil kunne føre frem dersom flere saksopplysninger hentes
inn og disse eventuelt styrker grunnlaget for en gjenopptakelse.
Etter gjeldende rett er det den som begjærer gjenopptakelse,
som praktisk sett har hovedansvaret for sakens opplysning. Domstolen
kan imidlertid innhente ytterligere opplysninger og beslutte bevisopptak.
Den engelske kommisjonen skal ikke bare ta hensyn til omstendigheter
som påberopes av domfelte eller av andre, men også andre
forhold som kommisjonen antar har betydning for saken. Den skal
foreta slike undersøkelser som den mener er nødvendig. Kommisjonen
har ikke politimyndighet, og dens myndighet er ellers begrenset
på andre måter. Vitner har ikke forklaringsplikt
overfor kommisjonen, noe kommisjonen selv mener er uheldig. Den
skotske kommisjonen kan pålegge vitner å forklare
seg.
I høringsnotatet foreslo departementet at kommisjonen
skal ha en selvstendig utredningsplikt, og dermed ha hovedansvaret
for å opplyse saken. Det ble foreslått at kommisjonen
bl.a. skal kunne innkalle og avhøre vitner, innhente opplysninger
fra andre offentlige organer, oppnevne sakkyndige, begjære
bevisopptak ved domstolene, og kreve utlevert ting som antas å ha
betydning som bevis. Kommisjonen skulle dessuten kunne be om etterforskningsbistand
fra politiet.
De fleste høringsinstansene er enige i at kommisjonen
bør gis et selvstendig ansvar for sakens opplysning. Noen
er imidlertid mer skeptiske, først og fremst av hensyn
til kommisjonens objektivitet.
Etter departementets syn er det en svakhet ved dagens system
at domfelte selv har ansvaret for sakens opplysning. Kommisjonen
bør derfor ha et hovedansvar for å klarlegge sakens
faktiske og rettslige sider før den treffer avgjørelse
i saken.
Departementet opprettholder sitt forslag om at kommisjonen selv
ikke bør kunne beslutte bruk av andre tvangsmidler enn
utleveringspålegg. Departementet er imidlertid enig med
riksadvokaten og Oslo statsadvokatembeter i at kommisjonen bør
kunne sette frem for forhørsretten begjæring om
bruk av tvangsmidler dersom kommisjonen unntaksvis skulle ha behov
for det. I den grad gjennomføringen av tvangsmidlene krever
politimyndighet, må kommisjonen anmode om bistand til dette.
Departementet går inn for at kommisjonen skal kunne
oppta forklaringer på tre måter. For det første bør
dette kunne skje ved avhør direkte for kommisjonen etter
reglene om bevisopptak utenfor hovedforhandling. Kommisjonen bør
på samme måte som en domstol kunne lukke dørene
dersom hensynet til sakens opplysning tilsier det. For det andre
bør kommisjonen kunne begjære bevisopptak ved
domstolene, der et eller flere av kommisjonens medlemmer kan møte
og stille spørsmål på vegne av kommisjonen. Mer
uformelle avhør skal også kunne opptas av ett
eller flere av kommisjonens medlemmer, av ett medlem og én
ansatt i sekretariatet eller av én eller flere ansatte i
sekretariatet. Slike avhør bør i utgangspunktet
reguleres på samme måte som politiavhør,
og det gjelder ikke noen møte- eller forklaringsplikt.
Komiteen viser til at det i dagens
system er den som begjærer gjenopptagelse som praktisk
sett har hovedansvaret for sakens opplysning. Etter komiteens oppfatning
er dette uheldig fordi en begjæring om gjenopptagelse i
mange tilfeller vil bli forkastet med den begrunnelse at det ikke
har fremkommet nye opplysninger som er avgjørende for sakens
betydning. Komiteen finner grunn til å understreke
at ressurssterke personer dermed vil kunne ha større mulighet til å få gjennomslag
for gjenopptagelse, og det kan derfor reises spørsmål
ved om dagens system i praksis kan sies å fungere etter
prinsippet om likhet for loven. På denne bakgrunn er komiteen meget
tilfreds med at departementet foreslår at kommisjonen blir
tillagt et hovedansvar for å klarlegge faktiske og rettslige
sider før en avgjørelse om gjenopptakelse blir
truffet. Komiteen viser til at dette er et hovedelement
i den nye ordningen, og kanskje det enkeltforhold som taler sterkest
for en kommisjonsløsning sammenliknet med en ordning der
en sideordnet domstol avgjør begjæringen. Komiteen vil
i forlengelsen av dette sterkt understreke at økonomiske
og menneskelige ressurser må stilles til disposisjon slik
at ikke ressursmangel blir et hinder for at kommisjonens arbeid
kan utføres i tråd med de føringene som
departementet selv har lagt.
Komiteen slutter seg til departementets forslag om
kommisjonen selv ikke bør kunne beslutte andre tvangsmidler
enn utleveringspålegg, men at kommisjonen kan få anledning
til å fremsette begjæring for forhørsretten
om bruk av tvangsmidler dersom det i spesielle saker skulle være
behov for det. For øvrig har komiteen ingen
kommentarer til Regjeringens forslag om kommisjonens avhørsmetoder
utover å påpeke at også på dette
området må kommisjonen få anledning til å opptre
på en slik måte som kommisjonen selv oppfatter
som relevant i forhold til den sak som blir behandlet.
Etter gjeldende rett skal en gjenopptakelsesbegjæring
som ikke forkastes under den foreløpige prøvingen,
forelegges motparten til uttalelse. Videre skal partene gis anledning
til å uttale seg om opplysninger som retten innhenter av
eget tiltak.
I England har motparten ikke krav på å få uttale seg
om begjæringen eller innhentede opplysninger, men kommisjonen
kan etter behov be om motpartens uttalelse.
I høringsnotatet ble det foreslått at kommisjonen skal
forelegge for siktede og påtalemyndigheten nye opplysninger
som den mottar eller selv innhenter, og gi dem adgang til å uttale
seg om disse. Plikten til å informere siktede gjelder likevel
ikke opplysninger som vedkommende ikke har rett til å gjøre
seg kjent med etter straffeprosessloven § 264.
Retten til innsyn i sakens dokumenter avgrenses også på samme
måte som i dag.
Riksadvokaten bemerker bl.a. at påtalemyndigheten ikke
bør anses som «part» i gjenopptakelsessaker. Etter
riksadvokatens oppfatning bør fornærmede om mulig
varsles om begjæringer som ikke avvises, gis anledning
til dokumentinnsyn og til å uttale seg.
Dersom påtalemyndigheten bare skal trekkes inn i saken
om kommisjonen mener det er behov for det, risikerer man etter departementets
oppfatning at påtalemyndigheten i en konkret sak ikke blir
kontaktet på tross av at den sitter inne med relevante
opplysninger. For å unngå dette, bør
påtalemyndigheten gis anledning til å uttale seg
om de opplysninger kommisjonen mottar eller selv innhenter. Noen
plikt for påtalemyndigheten til å uttale seg,
er det derimot ikke grunn til å oppstille.
Når det gjelder forholdet til fornærmede, er
departementet enig med riksadvokaten i at vedkommende bør
varsles om begjæringer som ikke blir avvist under den foreløpige
prøvingen. Fornærmede bør dessuten få anledning
til å uttale seg og til å få innsyn i
sakens dokumenter innenfor rammen av straffeprosessloven § 242.
Både siktede og fornærmede gis rett til innsyn i
sakens dokumenter, også etter at saken er avsluttet.
Komiteen er enig i at påtalemyndigheten
bør gis anledning til å uttale seg om de opplysninger
kommisjonen mottar selv eller innhenter, og vil videre slutte seg
til Regjeringens syn om at påtalemyndigheten kun skal ha
en rett til å uttale seg, og ikke noen plikt. Komiteen er
også enig i at fornærmede bør varsles
om begjæringer som ikke blir avvist under den foreløpige
prøvingen, og at fornærmede får anledning til å uttale
seg og til å få innsyn i sakens dokumenter innenfor
rammen av straffeprosessloven § 242. Både siktede
og fornærmede gis rett til innsyn i sakens dokumenter,
også etter at saken er avsluttet.
Etter gjeldende rett er det noe uklart i hvilken utstrekning
retten har veiledningsplikt overfor den som begjærer gjenopptakelse
av en straffesak.
I høringsnotatet ble det foreslått at kommisjonen skal
ha slik veiledningsplikt, etter mønster av forvaltningsloven § 11.
Ingen av høringsinstansene hadde innvendinger mot dette.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Etter gjeldende rett er det som hovedregel skriftlig behandling
av en begjæring som ikke forkastes under den foreløpige
prøvingen. Også i England behandles gjenopptakelsesbegjæringer
skriftlig.
I høringsnotatet ble det lagt til grunn at saksbehandlingen
skal kunne ha både skriftlige og muntlige innslag. Adgangen
til å avholde muntlige forhandlinger fremgår uttrykkelig
av loven.
Komiteen har ingen kommentarer til
spørsmålet om skriftlige og/eller muntlige
forhandlinger utover å påpeke at kommisjonen selv,
i tråd med den instruks og det lovverk som skal være
styrende for kommisjonens arbeid, må få anledning
til å avgjøre fra sak til sak hva som eventuelt
vil være den mest hensiktsmessige arbeidsmåten.
Etter dagens ordning har siktede rett til å la seg bistå av
en forsvarer, også i saker om gjenopptakelse. Noe generelt
krav på forsvarer gir loven derimot ikke. Krav på forsvarer
har siktede bare under bevisopptak, og under muntlig forhandling
dersom forsvarer vil være nødvendig under ny hovedforhandling
i saken. Retten kan imidlertid også ellers oppnevne offentlig forsvarer
dersom særlig grunner taler for det, jf. straffeprosessloven § 100
annet ledd.
I høringsnotatet ble det foreslått at siktede
skal ha rett til å la seg bistå av en forsvarer
på ethvert trinn av kommisjonens saksbehandling. I tillegg
skal han ha krav på offentlig oppnevnt forsvarer om særlige
grunner taler for det, men ikke ellers. Oslo statsadvokatembeter
var enig i den avgrensning som ble foreslått, mens Den
Norske Advokatforening var mer skeptisk.
Departementet viser til at kommisjonen av eget tiltak skal vurdere
om siktede har behov for veiledning. I de fleste tilfellene vil
dette være tilstrekkelig. Det kan imidlertid tenkes situasjoner
hvor siktede har behov for mer hjelp enn det kommisjonen kan yte.
I slike og lignende tilfelle bør kommisjonen kunne oppnevne
forsvarer når særlige grunner tilsier det.
Komiteen deler departementets oppfatning
i forhold til bruk av forsvarer. Komiteen viser til
at kriteriet for å få dekket utgiftene til forsvarer
etter bestemmelsen er at særlige grunner må tale
for det. Komiteen understreker at selv om kommisjonen
har et veiledningsansvar, vil det kunne foreligge behov for forsvarer. Komiteen forutsetter
at departementet ikke legger en for streng tolkning av gjeldende
bestemmelse til grunn når det gjelder å dekke
utgiftene til forsvarer i saker om gjenopptagelse. Komiteen mener
dette er ett av punktene det er viktig å følge
opp ved etterkontrollen.
Rettens avgjørelse av en begjæring om gjenopptakelse
av en straffesak kan etter dagens regler påkjæres av
partene.
Den engelske kommisjonens avgjørelser er endelige -
det er ikke lagt opp til noen alminnelig overprøvingsadgang.
Et vedtak om ikke å henvise en sak kan imidlertid angripes
ved å anlegge sivilt søksmål mot kommisjonen.
Klager over kommisjonens saksbehandling behandles etter kommisjonens
interne klageprosedyre. Også avgjørelsene til
Den Særlige Klageret i Danmark er endelige.
Departementet var i høringsnotatet skeptisk til å opprette
et eget klageorgan til å behandle klager over kommisjonens
avgjørelser. Det ble skissert to mulige løsninger.
Den ene gikk ut på at lagmannsretten skulle kunne foreta
en begrenset prøving, mens det andre alternativet gikk
ut på full overprøving.
Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om
spørsmålet går inn for at kommisjonens
avgjørelse skal være endelig. Høyesterett
går for sin del inn for at også avgjørelser
om å tillate gjenopptakelse skal kunne bringes inn for
domstolene.
Etter departementets oppfatning er det usikkert om det vil være
i godt samsvar med konstitusjonelle regler helt å avskjære
retten til prøving for de ordinære domstolene
når det gjelder avgjørelser om å tillate eller
nekte gjenopptakelse.
Departementet har kommet til at det bør gjelde de samme
reglene for domstolsprøving av kommisjonens avgjørelse
som for domstolsprøving av andre typer forvaltningsvedtak.
Det vil da være mulig å anlegge et sivilrettslig
søksmål mot kommisjonen med påstand om
at kommisjonens avgjørelse er ugyldig, og kommisjonen vil
være undergitt Sivilombudsmannens kontroll. Det skal for øvrig
utarbeides en generell intern klageprosedyre i kommisjonen.
Komiteen viser til at dagens ordning
gir adgang til å påkjære avgjørelsen
om gjenopptagelse til en høyere domstol. Komiteen mener
at også en gjenopptagelseskommisjon på et gitt
tidspunkt av ulike årsaker kan komme til å vedta
en kjennelse som på et senere tidspunkt vil kunne betraktes
som lite heldig. Et slikt perspektiv, og særlig hensynet
til den fornærmede, taler for at en overprøving
bør være mulig.
Komiteen har imidlertid notert seg at flertallet av
høringsinstansene ikke går inn for en ordinær
overprøvingsadgang, og viser til at ordningene både
i Danmark og i England er at kommisjonens vedtak er endelige. Det
må også tas i betraktning at sakene tidligere
har vært behandlet etter en ordning med tre instanser.
Komiteen støtter derfor departementets
vurderinger om at det skal gjelde de samme reglene for domstolprøving
av kommisjonens avgjørelse som for domstolprøving
av andre typer forvaltningsvedtak.
I dag er det domstolen som har avsagt den angrepne dommen som
behandler saken på ny dersom den gjenopptas. Ved den nye
behandlingen av saken deltar ikke noen dommer som har vært
med på å avsi den opprinnelige dommen.
Departementet foreslo i høringsnotatet at dersom gjenopptakelse
tillates skal saken som hovedregel henvises til ny fullstendig behandling
ved en domstol som er sideordnet den rett som har avsagt den angrepne
dommen. Av praktiske og økonomiske grunner foreslo departementet
at saken skal henvises til en domstol som grenser til den domstol
som har avsagt den angrepne dommen.
Flertallet av de få høringsinstansene som uttaler seg
om forslaget, støtter dette.
Departementet foreslår at kommisjonen, i de tilfellene
den tillater gjenopptakelse, skal sende saken til lagmannsretten
som etter å ha latt partene uttale seg bestemmer hvilken
sideordnet domstol som skal behandle saken. Dersom den angrepne
dommen ble avsagt av lagmannsretten, får Høyesteretts
kjæremålsutvalg en tilsvarende rolle. Den overordnete
domstolen skal dersom særlige grunner taler for det, kunne
peke ut en annen sideordnet domstol enn en nabodomstol.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag om at kommisjonen, i de tilfellene hvor gjenopptakelse tillates,
skal sende saken til lagmannsretten, som etter å ha latt
partene uttale seg bestemmer hvilken sideordnet domstol som behandler
saken. Komiteen er enig i at den overordnete domstolen
skal kunne avgjøre at en annen sideordnet domstol enn nabodomstolen skal
kunne behandle en sak dersom særskilte grunner taler for
dette.
Reglene om behandlingsmåten av gjenopptakelsesbegjæringer
fremgår i dag av straffeprosessloven kapittel 27, og de
nye reglene om kommisjonen er også innarbeidet her.
Et par høringsinstanser reiste spørsmål
om ikke reglene om en eventuell kommisjon burde gis i en egen lov.
Det skal sterke grunner til for å forsvare en egen lov
om gjenopptakelseskommisjonen, og departementet kan ikke se at slike
grunner gjør seg gjeldende.
Komiteen slutter seg til departementets
forslag.
Den første etterkontrollen bør trolig finne
sted etter at ordningen har virket i ett år, og hovedsakelig
ta sikte på å undersøke om beregningene
av saksmengde, ressursbehov og kostnader er dekkende, eller om de
bør justeres. På noe lengre sikt, dvs. tre til
fem år etter at ordningen blir satt i kraft, bør
det vurderes å foreta en mer grundig etterkontroll.
Komiteen mener at en etterkontroll
eller foreløpig evaluering bør finne sted senest
ett år etter at kommisjonen har startet sitt virke, slik
at eventuelle mangler i form av ressurser eventuelt straks kan bli rettet
opp. For øvrig synes komiteen at en bredere evaluering
bør skje etter tre års virketid, og at denne evalueringen
bør legges frem for Stortinget med eventuelle forslag til
endringer hvis evalueringen klart påpeker mangler og/eller
forhold som bør endres.