Etter straffeprosessloven § 391 nr. 2 og tvistemålsloven § 407
første ledd nr. 7 kan gjenopptakelse kreves når «avgjørelsen
antas direkte eller indirekte å bygge på en forståelse
av folkeretten eller en traktat som avviker fra den forståelse
som en internasjonal domstol i samme saksforhold slår fast
som bindende for Norge, og denne forståelse må antas å burde
føre til en annen avgjørelse».
Bestemmelsene gir bare rett til gjenopptakelse når selve
avgjørelsen er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser.
At saksbehandlingen er traktatstridig, er ikke tilstrekkelig. Det
er videre et vilkår at folkerettsbruddet er fastslått
av en internasjonal domstol. Uttalelser fra andre organer, f.eks.
FNs menneskerettighetskomité, gir ikke rett til gjenopptakelse.
Departementet går inn for at brudd på folkerettslige
forpliktelser skal gi rett til gjenopptakelse i større utstrekning
enn i dag.
Komiteen vil understreke Norges selvsagte plikt
til å underkaste seg folkerettslige forpliktelser, og er
enig med Regjeringen i at brudd på folkerettslige forpliktelser
skal gi rett til gjenopptakelse i større utstrekning enn
i dag.
I dag er kravet at den forståelse som den internasjonale
domstolen har fastslått «må antas å burde
føre til en annen avgjørelse». I relasjon
til saksbehandlingsfeil er det et spørsmål om
ikke dette kravet blir for strengt.
I høringsnotatet foreslo departementet at vilkåret for å gjenoppta
en sak som følge av brudd på traktatbestemmelser
om menneskerettigheter, skulle være at det «må antas
at avviket kan ha hatt innflytelse på avgjørelsen
og at en ny prøving kan føre til en annen avgjørelse».
Riksadvokaten mener vilkårene passer dårlig
der det er det materielle innhold i en avgjørelse som er
i strid med en traktat, og at det bør gis en egen bestemmelse
som bare omfatter tilfeller der saksbehandlingen har vært
i strid med konvensjonen. Regjeringsadvokaten mener derimot at det
skal stilles strengere krav enn i forslaget i høringsbrevet.
Også andre instanser hadde kritiske merknader.
Departementet er enig med riksadvokaten i at det i utgangspunktet
er naturlig å utforme bestemmelsen etter mønster
av straffeprosessloven § 390 og tvistemålsloven § 405.
Det avgjørende blir da om det er grunn til å anta
at feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen. I tillegg
til dette kravet, er departementet enig med regjeringsadvokaten
i at det bør kreves at gjenopptakelse er nødvendig
for å bøte på skaden.
ØKOKRIM og riksadvokaten advarer mot at retten til å begjære
gjenopptakelse skal gjelde andre enn den eller dem som den konkrete
avgjørelsen gjelder.
Departementet finner grunn til å legge vekt på disse
innvendingene. Det er ikke noen god løsning å gi
en generell adgang til å gjenoppta tidligere avgjørelser som
i sin tid ble ansett for å være konvensjonsmessige.
Når det gjelder avgjørelser fra tiden etter den
aktuelle uttalelse, mener departementet at hensynet til den som ønsker
sin sak gjenopptatt, i rimelig utstrekning vil kunne ivaretas ved
bruk av bestemmelsen i straffeprosessloven § 392
annet ledd som gir rett til gjenopptagelse dersom særlige
forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende
hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld
blir prøvet på ny.
Komiteen er enig i departementets syn
på vilkårene for gjenopptagelse som følge
traktatstridig saksbehandlingsfeil, og mener derfor at det i disse
tilfellene er for strengt å kreve at det må antas
at gjenopptagelse burde føre til en annen avgjørelse
før en avgjørelse om gjenopptagelse kan fattes. Komiteen er
enig i at kravene til gjenopptagelse på grunnlag av saksbehandlingsfeil
som nevnt skal være om det er grunn til å anta
at feil kan ha hatt betydning for avgjørelsen, og at gjenopptakelse
er nødvendig for å bøte på den
skaden.
I forslaget fra 1996 ble to mulige avgrensninger foreslått:
Alternativ 1 omfattet bare FNs menneskerettskomité. Alternativ
2 omfattet i tillegg håndhevingsorganene under FNs torturkonvensjon
og rasediskrimineringskonvensjon.
De fleste høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet,
er positive til forslaget om å utvide gjeldende ordning.
Høringsinstansene har imidlertid ulike syn på hvilke
internasjonale organer som bør omfattes.
Departementet vil ikke foreslå noen bestemmelse som
generelt åpner for at uttalelser fra internasjonale konvensjonsorganer
om norske domstolers rettsanvendelse skal gi rett til gjenopptakelse.
Etter departementets oppfatning bør lovendringen først
og fremst omfatte uttalelser fra FNs menneskerettskomité.
Departementet har under tvil kommet til at man i denne omgang bør
nøye seg med dette og ikke nå inkludere uttalelser
fra FNs rasediskrimineringskomité eller FNs torturkomité.
Dette skyldes først og fremst at Norge foreløpig
har liten erfaring med disse FN-organene. Departementet vil komme
tilbake til spørsmålet straks man har et bredere
erfaringsmateriale å bygge på.
Når det gjelder uttalelser fra ILO-systemet, er det etter
departementets syn grunn til å vise en viss tilbakeholdenhet
med å knytte en rett til gjenopptakelse til uttalelser
fra disse organene. Dette skyldes at ILO og Norge har forskjellig
syn på rekkevidden av enkelte konvensjoner.
Komiteen vil vise til at departementet
ikke foreslår noen bestemmelse som generelt åpner
for at uttalelser fra internasjonale konvensjonsorganer om norske
domstolers rettsanvendelse skal gi rett til gjenopptakelse. Komiteen er
enig i dette.
Komiteen støtter også departementets
forslag om at uttalelser fra FNs rasediskrimineringskomité og FNs
torturkomité foreløpig ikke skal kunne danne grunnlag
for gjenopptakelse på linje med uttalelser fra FNs menneskerettskomité.