To grunnleggende hensyn ved utforming av skattelovgivningen er
at skattesystemet skal være rettferdig og nøytralt.
Begge disse hensyn taler imot særskilte skattefritak eller
annen skattelempning for personer som har midlertidig opphold i
utlandet. Hensynet til norsk næringslivs konkurranseevne
tilsier på den annen side at det bør finnes en
skattefritaksregel for bedriftenes ansatte når disse oppholder
seg noe lengre tid utlandet. Det knytter seg særlige fortolknings-
og håndhevingsproblemer til både oppholdskravet
og vilkåret om dokumentasjon av skatteplikt som innenlandsboende
i gjeldende bestemmelse. Et eventuelt fritak bør derfor
utformes noe annerledes enn dagens fritak. Etter en samlet vurdering
finner departementet at det er behov for en fortsatt fritaksregel.
Et grunnleggende hensyn i skattelovgivningen, er at skattesystemet
skal være rettferdig. Ved skattereformen i 1992 var i tillegg
hensynet til nøytralitet sentralt. Hensynet til rettferdighet
og nøytralitet taler imot særskilte skattefritak
eller annen skattelempning for personer som har midlertidig opphold
i utlandet. De samme hensyn tilsier imidlertid også at
slike personer ikke skattlegges strengere enn andre personer bosatt
i riket. Dette oppnås ved å avhjelpe dobbeltbeskatning.
Dette er ivaretatt gjennom skattelovens bestemmelser om kreditfradrag
gjennom skatteavtalene. Flere høringsinstanser har uttalt
at hensynet til rettferdighet og nøytralitet ikke bør
tillegges betydelig vekt i forbindelse med vurderingen av skattefritak
knyttet til arbeid i utlandet. Når det gjelder rettferdighetshensynet
har det vært anført at levekostnader i utlandet
og merbelastningen ved å arbeide i utlandet kontra i Norge,
gjør det nødvendig med en høyere avlønning
enn der tilsvarende arbeid utføres i Norge. Finansdepartementet
ser at dette i noen land kan være tilfellet, men fastholder
som et prinsipielt utgangspunkt at lik lønn skal skattlegges
likt i Norge. Ulikheter mht. levekostnader mv. bør reflekteres
på annen måte enn i en regel om et generelt skattefritak
ved midlertidig opphold i utlandet. Når det gjelder nøytralitetshensynet,
har det vært anført at dette ikke kan gjøres
gjeldende, ettersom det er arbeidsgivers og ikke den ansattes behov som
er avgjørende for om ansatte skal sendes til utlandet.
Finansdepartementet fastholder imidlertid at en regel om betydelig
skattefritak vil kunne påvirke både arbeidsgivers
og skattyters opptreden og derfor er i strid med grunnleggende nøytralitetsbetraktninger.
Som et ledd i skattereformen 1992 ble det besluttet å innføre
den såkalte kreditmetoden som hovedmetode for unngåelse
av dobbeltbeskatning i nye og reforhandlede skatteavtaler. I eldre
skatteavtaler anvender Norge imidlertid som hovedregel den såkalte fordelingsmetoden,
som innebærer at inntekten blir unntatt fra beskatning
i Norge dersom den annen stat ifølge skatteavtalen har
beskatningsrett til den aktuelle inntektstype. Per 1. februar
2002 har Norge skatteavtaler med 78 land, hvorav 43 bruker kreditmetoden som
metode for unngåelse av dobbeltbeskatning av lønnsinntekt.
Der Norge ikke har skatteavtale med den stat der inntekten er opptjent,
avhjelpes dobbeltbeskatning gjennom skattelovens bestemmelser om
kreditfradrag.
Formålet med skatteloven § 2-1 fjerde
ledd tredje punktum var opprinnelig å avhjelpe dobbeltbeskatning.
Dette ivaretas i dag av skatteavtalene og skattelovens bestemmelser
om kreditfradrag. Ettårsregelen er derfor overflødig
som middel til å unngå dobbeltbeskatning. I tillegg
går regelen på tvers av skatteavtalenes og skattelovens
bestemmelser, og bidrar negativt til at regelverket skal være
rettferdig og nøytralt.
Prinsipielle betraktninger om skattesystemets formål
og virkninger skulle derfor tilsi at dagens ettårsregel
oppheves uten at den erstattes av noen annen regel for skattefritak
eller lempning ved midlertidig opphold i utlandet.
Det er først og fremst hensynet til norsk næringslivs
konkurranseevne som i dag begrunner en skattefritaksbestemmelse.
Dette hensynet er i særlig grad relevant for lønnsutgifter.
Ved norske bedrifters etablering i utlandet, vil det ofte være
behov for at norske ansatte flyttes til utlandet. Anvendelsen av
kreditmetoden innebærer at lønnsinntektene beskattes
i Norge, men med fradrag for den skatt som er betalt i den annen
stat. Når norsk næringsliv har virksomhet i land med
lavere skattenivå enn Norge, vil dette derfor kunne innebære
høyere beskatning av de norske arbeidstakerne enn det som
følger av oppholdsstatens skatteregler. Norske bedrifter
vil dermed kunne få dårligere rammevilkår
enn både oppholdsstatens bedrifter og bedrifter fra andre
stater som skattlegger utsendte arbeidstakere gunstigere enn det
Norge gjør.
Det knytter seg fortolknings- og håndhevingsproblemer
til både oppholdskravet og vilkåret om dokumentasjon
av skatteplikt som innenlandsboende i gjeldende bestemmelse. Disse
problemene er nærmere beskrevet i punkt 5.4 i proposisjonen.
Høringsinstansene har sluttet seg til departementets vurdering
av de problemer som knytter seg til bestemmelsen.
Prinsipielle hensyn taler imot å beholde et skattefritak
eller en skattelempning ved midlertidig opphold i utlandet. På den
annen side taler hensynet til norsk næringslivs rammevilkår
ved satsninger i utlandet, for at det finnes et skattefritak eller
skattelempning for norske ansatte som arbeider i utlandet. Etter
en samlet vurdering av de motstridende hensyn, går Finansdepartementet
inn for at dagens ettårsregel bør beholdes, men
med nødvendige endringer.
Komiteen er enig i at prinsipielle
betraktninger kunne tilsi at man ikke hadde en regel som ettårsregelen,
når skattesystemet ellers forebygger dobbeltbeskatning. Komiteen er
også enig i at det finnes særlige hensyn som gjør
at det er ønskelig med mulighet for lempeligere behandling
av skattytere ved midlertidige arbeidsopphold av noen varighet. Komiteen er videre
enig i at de problemene som er knyttet til gjeldende ettårsregel,
gjør det nødvendig med en revisjon av denne.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet, støtter forslaget
om ny ettårsregel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kystpartiet viser til merknader under punkt 3.2 nedenfor.
Komiteen er kjent med at dokumentasjonskravet
i gjeldende ettårsregel har skapt problemer, slik det også er
beskrevet i punkt 2.2.4 og 5.4 i proposisjonen. Når man
nå erkjenner at disse problemene har vært så omfattende
at dokumentasjonskravet foreslås opphevet, bør
dette etter komiteens oppfatning ha som konsekvens
at kravene til dokumentasjon må være særlig
små. Komiteen mener videre at særlig hensyn
må tas til skattytere med opphold i land der det er vanskelig å fremskaffe
slik dokumentasjon eller der dette på grunn av arten av
skattyters virksomhet kan være problematisk. Videre må det
etter komiteens oppfatning være rom for
individuell anvendelse av dokumentasjonskravet, slik at det kan
tas særlig hensyn til blant annet skattytere som kan anses
hardere rammet enn andre av den utviklingen som har funnet sted når
det gjelder praktiseringen av dokumentasjonskravet.