I norsk rett finnes det ingen generelle lovregler om båndlegging,
men slike regler er gitt i provisorisk anordning 5. oktober
2001 (kalt "frysing") i §§ 4 og 5. Etter § 4
første ledd har politiet plikt til å "fryse" formuesgoder
som tilhører den mistenkte, foretak som den mistenkte eier
eller som han har vesentlig innflytelse over, eller personer eller
foretak som handler på vegne av eller på instruks
fra den mistenkte eller et foretak som nevnt. Vilkåret
er at noen med "skjellig grunn" mistenkes for å forberede
eller gjennomføre en terrorhandling som nevnt i anordningen §§ 1
eller 2.
Etter § 4 har videre finansinstitusjoner plikt
til å melde fra til ØKOKRIM dersom de har mistanke
om at en transaksjon har tilknytning til en terrorhandling.
I § 5 er det gitt nærmere saksbehandlingsregler om
"frysing". Påtalemyndigheten skal snarest mulig og senest
innen sju dager etter at den har truffet beslutning om frysing,
bringe saken inn for forhørsretten, som avgjør
om beslutningen skal opprettholdes. Det forutsettes at "frysingen"
er tidsbestemt, og skal munne ut i beslag, heftelse eller inndragning,
eller i at verdiene frigis.
I forskrift 22. desember 1999 nr. 1374 om sanksjoner mot Osama
bin Laden, Al-Qaida og Taliban (Talibanforskriften) fremgår
det at midler og andre finansielle aktiva eller økonomiske
ressurser som befinner seg i Norge, og som tilhører eller
stammer fra eiendom eller foretak som er eiet eller kontrollert
av Taliban, Osama bin Laden, eller personer eller enheter som er
tilknyttet ham, skal "fryses".
Terrorfinansieringskonvensjonen artikkel 8 nr. 1 pålegger
konvensjonsstatene å ta skritt for å sikre at midler
til finansiering av terrorisme kan båndlegges eller beslaglegges
med sikte på senere inndragning. Det samme skal gjelde
midler som er ervervet ved terrorvirksomhet.
Etter Sikkerhetsrådets resolusjon 1373 punkt 1 bokstav
c skal myndighetene uten opphold båndlegge midler, finansielle
aktiva eller andre økonomiske ressurser som tilhører
eller kontrolleres av personer eller sammenslutninger som utfører,
medvirker til eller forsøker å utføre
terrorhandlinger, eller noen som handler på vegne av, eller
på oppdrag fra slike personer.
Gjennomføringen av regler om båndlegging i
andre land fremgår av proposisjonen pkt. 10.4.
Det fremgår av regler gitt i Rådets felles
holdning 930 og 931 at medlemsstatene i EU er politisk forpliktet
til å gi internrettslige regler om båndlegging
av midler som tilhører dem bestemmelsen nevner. Rådsforordning
2001/2580/EF om særlige tiltak mot visse personer
og enheter for å bekjempe terrorisme artikkel 2 inneholder
en mer vidtrekkende bestemmelse om båndlegging enn de tilsvarende
bestemmelsene i FN-konvensjonen og resolusjon 1373.
FNs konvensjon mot finansiering av terrorisme og Sikkerhetsrådets
resolusjon 1373 gjør det nødvendig å utvide
adgangen til å båndlegge midler som har tilknytning
til terrorvirksomhet.
I den provisoriske anordningen er reglene om frysing gjort til
et straffeprosessuelt tvangsmiddel, og departementet opprettholdt
dette i høringsbrevet.
De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet
støtter departementets syn. ØKOKRIM og riksadvokaten
foreslår at båndlegging ut over midler som har
tilknytning til terrorisme, bør være en sivilrettslig
beføyelse.
Departementet viser bl.a. til at de nye reglene om båndlegging
vil gjelde ved siden av reglene i Talibanforskriften. En eventuell
utvidelse av den sivilrettslige adgangen til å båndlegge,
vil dermed bare få selvstendig betydning overfor dem som
ikke står på listene fra FNs sanksjonskomité,
og bare overfor midler uten tilknytning til terrorisme. Noe stort
behov for slike regler er det ikke. Departementet har derfor kommet
til at de nye reglene om båndlegging i sin helhet bør
følge et straffeprosessuelt spor.
Høringsinstansene er delt i synet på om det
er behov for egne regler om båndlegging. Høringen
viser også at det er uenighet om hvordan Norges folkerettslige
forpliktelser lovteknisk bør gjennomføres.
Departementet bemerker at de foreslåtte reglene om båndlegging
rekker videre enn reglene om beslag, og derfor vil ha selvstendig
betydning. Man kan innvende at et nytt straffeprosessuelt tvangsmiddel
ikke bør innføres på et avgrenset område
som dette. Etter departementets syn taler imidlertid både
pedagogiske og lovtekniske hensyn for å samle disse reglene
i et eget kapittel.
Departementet har kommet til at "båndlegging" er et
bedre uttrykk enn frysing, og har brukt det i utkastet.
I høringsnotatet ble det antatt at det neppe bør gjelde
noen begrensninger med hensyn til hvilke typer formuesgoder som
skal kunne fryses. Spørsmål om hvor omfattende
frysingsadgangen skal være, er noe mer tvilsomt. Formålet
med reglene er å vanskeliggjøre eller hindre fremtidige
terrorhandlinger. Isolert sett kan dette tale for at reglene om
frysing bare bør omfatte midler som brukes til slike handlinger.
Samtidig vil en slik avgrensning skape betydelige avgrensningsproblemer.
Departementets oppfatning i høringsbrevet var at en bestemmelse
om frysing bør gjøres generell. En slik løsning
ble valgt i den provisoriske anordningen, og oppfyller utvilsomt
Norges folkerettslige forpliktelser.
Enkelte høringsinstanser mener forslaget er for vidtrekkende
når det gjelder den personkrets frysing kan gjelde. Det
er videre ulike syn på hvilke midler som skal kunne båndlegges.
Departementet har i lys av høringen kommet til at det
er tilstrekkelig å la reglene om båndlegging rette seg
mot den som mistenkes for overtredelse av straffeloven § 147
a, og at overtredelse av § 147 b ikke bør omfattes.
Departementet fastholder at bestemmelsene om båndlegging
bør være generelle, og ikke bare rette seg mot
midler som har tilknytning til terrorvirksomhet. Straffeprosessloven § 170
a vil være til hinder for at båndleggingen utgjør
et uforholdsmessig inngrep overfor siktede.
I den provisoriske anordningen § 4 er frysing
betinget av at noen med skjellig grunn mistenkes for å forberede
eller gjennomføre en terrorhandling. I høringsnotatet
ble dette vilkåret foreslått videreført.
Departementet pekte på at hvis det viser seg senere at mistanken
var ugrunnet, og den frysingen retter seg mot har lidt et økonomisk
tap som følge av frysingen, kan vedkommende kreve erstatning.
Det er ulike syn på om kravet til mistankens styrke bør
ha en mer kvalifisert form, og det er også enkelte merknader
til utformingen av vilkårene for øvrig.
Departementet har på bakgrunn av høringen justert
bestemmelsens ordlyd ved at ordene "å forberede eller gjennomføre"
sløyfes, jf. lovutkastet til straffeprosessloven § 202 d.
Båndlegging innebærer å hindre noen
i å råde faktisk eller rettslig over et formuesgode.
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen
legger til grunn at det ikke er noe i veien for at banken utfører
ordinær kapitalforvaltning i forhold til en båndlagt
bankkonto, så lenge rentebeløpet ikke kan disponeres
av kontohaver/disponent.
Departementet er enig i dette, og presiserer ellers at en beslutning
om båndlegging av et formuesgode som er pantsatt, i utgangspunktet
ikke er til hinder for at panthaveren realiserer pantet. Gjelder
beslutningen et formuesgode som er i sameie mellom flere, må de øvrige
sameierne kunne bruke sameiegjenstanden på vanlig måte
så lenge båndleggingen gjennomføres uten
at den faktiske rådigheten fratas den mistenkte.
I den provisoriske anordningen § 4 første
ledd er kompetansen til å treffe beslutning om frysing
lagt til politimesteren, visepolitimesteren, eller sjefen for Politiets
sikkerhetstjeneste. Departementet bemerket i høringsbrevet
at det neppe er grunn til å utvide denne kretsen, spørsmålet
er heller om den bør begrenses.
Det neste spørsmålet er i hvilken utstrekning
en beslutning om frysing skal gjøres til gjenstand for rettslig
overprøving. I den provisoriske anordningen § 5
er rettslig prøving obligatorisk. Etter departementets
syn taler mye for at denne løsningen videreføres, og
at påtalemyndigheten får et selvstendig ansvar
for å bringe saken inn for forhørsretten. På samme
måte som i anordningen foreslår departementet
at dette skal gjøres snarest mulig og senest innen sju
dager.
Når det gjelder behandlingen av saken i forhørsretten,
følger det av anordningen at den mistenkte og andre som
avgjørelsen rammer, skal varsles og gis anledning til å uttale
seg, med mindre tiltaket er strengt nødvendig av hensyn
til etterforskningen. Retten skal i sistnevnte tilfelle oppnevne
offentlig forsvarer, og fastsette en frist for når kjennelsen
skal meddeles. Fristen skal i utgangspunktet ikke overstige fire
uker, men kan forlenges. Etter departementets syn er det naturlig å videreføre
disse reglene.
Flere høringsinstanser støtter departementets
forslag om hvem som skal kunne treffe beslutning om båndlegging,
mens andre mener at personkretsen bør innsnevres. Enkelte
er kritiske til de foreslåtte reglene om utsatt underretning
mv., mens andre foreslår at underretning i visse tilfeller
helt bør kunne utelates.
Departementet bemerker at flere høringsinstanser mener
at kompetansen til å treffe beslutning om båndlegging
bør ligge på statsadvokatnivå. Departementet er
enig i dette. Skulle det unntaksvis være vanskelig å få tak
i en statsadvokat, vil beslutningen i stedet kunne treffes av høyere
påtalemyndighet, av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste
eller av vedkommendes stedfortreder.
Advokatforeningen har foreslått at fristen for å bringe
saken inn for forhørsretten bør settes til 24
timer, men etter departementets syn er det neppe grunn til dette.
Det er heller ikke behov for at underretning til mistenkte i visse
tilfeller helt bør kunne unnlates. Hensynet til etterforskningen
må antas å være tilstrekkelig ivaretatt
gjennom adgangen til utsatt underretning.
Dersom retten beslutter å opprettholde påtalemyndighetens
beslutning, skal den sette en bestemt tidsfrist for båndleggingen.
Fristen skal være så kort som mulig og må i
utgangspunktet ikke overstige fire uker, men den kan forlenges ved
kjennelse med inntil fire uker av gangen.
Endringene i utleveringsloven innebærer for øvrig at
norske myndigheter kan treffe beslutning om båndlegging
etter anmodning fra fremmed stat.
Påtalemyndigheten skal snarest mulig etter at det er
truffet beslutning om å fryse formuesgoder, vurdere om
det er grunnlag for å la frysingen etterfølges
av beslag, heftelse eller inndragning, eller av at verdiene frigis.
Etter departementets syn bør frysingen fortsatt være
et midlertidig tiltak. Det ble i høringsbrevet foreslått
at frysingen kunne opprettholdes så lenge vilkårene
for det er oppfylt.
Oslo statsadvokatembeter mener at et vedtak om båndlegging
bør være tidsbestemt. Departementet er enig i
dette, og foreslår at en beslutning om båndlegging
i utgangspunktet skal oppheves når straffesaken er endelig
avgjort.
I den provisoriske anordningen er det gjort unntak i båndleggingsadgangen
for formuesgoder som er helt nødvendige til underhold av
den som beslutningen retter seg mot eller hans husstand. I høringsnotatet
ble det foreslått å videreføre denne
bestemmelsen.
Det er ulike syn på forslaget. Enkelte mener unntaket
er for restriktivt.
Departementet har justert forslaget slik at vilkåret om
at formuesgodene er "helt nødvendige" til underhold av
dem beslutningen retter seg mot, erstattes med et vilkår
om at midlene skal være "nødvendige".
Det følger av FN-konvensjonen at Norge i en viss utstrekning
er folkerettslig forpliktet til å gi regler som åpner
for inndragning av midler som knytter seg til terrorvirksomhet.
I høringsnotatet ble det vist til at adgangen til inndragning
er vid, og departementet vurderte det slik at det ikke var behov
for å endre straffelovens inndragningsregler.
ØKOKRIM og riksadvokaten antar at det er behov for en
presisering av straffeloven § 34 som omhandler
inndragning av utbytte, men departementet har ikke funnet grunn
til å foreslå lovendringer på dette punkt.
Den provisoriske anordningen § 4 pålegger
en finansinstitusjon som har mistanke om at en transaksjon har tilknytning
til en terrorhandling eller finansiering av terrorisme, å oversende
opplysninger om alle forhold som kan tyde på dette til ØKOKRIM.
Regelen ble i høringsnotatet foreslått videreført,
og man foreslo en mindre endring av finansieringsvirksomhetsloven § 2-17.
Det er ulike syn på meldeplikten. Noen mener den bør
begrenses; andre at opplysningene bør kunne anvendes i
videre utstrekning enn det loven åpner for.
Departementet opprettholder forslaget om å utvide meldeplikten,
men mener at det foreløpig ikke er tilstrekkelig grunn
til å utvide adgangen til å bruke innrapporterte
opplysninger.
Komiteen er enig i at båndleggingsadgangen må kunne
foretas når "skjellig grunn til mistanke" foreligger; et
kriterium som også er vanlig ved andre tvangsinngrep i
straffeprosessen. Komiteen ber departementet vurdere
og eventuelt komme tilbake til Stortinget med forslag om at kompetansen
til å begjære båndlegging skal være
på lavere nivå; eventuelt legges til politimestrene.
Eventuelt bes vurdert om ØKOKRIM bør ha en særlig
påtalemessig rolle i disse sakene på bakgrunn
av deres spesielle kompetanse.
Etter komiteens oppfatning bør det være
båndleggingsadgang overfor de som mistenkes for overtredelse
av § 147 b (finansiering). Det finnes
ingen rimelig grunn til å unnta fra båndlegging
de som mistenkes for finansiering av forbrytelser som nevnt i bestemmelsen.
Tvert imot er det vel nettopp her man bør båndlegge
for å forebygge finansiering. Komiteen foreslår
derfor at straffeprosessloven § 202 d
skal omfatte straffeloven § 147 b.
Komiteen tiltrer forslaget om hvilken personkrets
som kan rammes av båndlegging, og mener hensynet til en
effektiv lovgivning tilsier et såpass vidt nedslagsfelt.
Det skal etter komiteens mening ikke være
mulig å gjemme bort midler hos andre rettssubjekter; dette
bør i det minste gjøres vanskeligere.
Komiteen tiltrer også departementets
forslag til saksbehandlingsregler ved båndlegging. Komiteen vil
likevel presisere at man så raskt som mulig bør fremme
sak i forhørsrett, og at 7-dagersfristen er en maksimumsfrist.
Komiteen mener dessuten at retten til å kunne få et
godt forsvar og hensynet til kontradiksjonen tilsier at unntaksbestemmelsene
om unnlatt varsling om båndlegging i den foreslåtte
straffeprosesslov § 202 e siste ledd
må brukes bare der det er strengt nødvendig av
hensyn til etterforskningen. Man må som hovedregel varsle
vedkommende, og reelt kontrollere behovet for unnlatt varsling. Komiteen mener
dessuten at varsling om båndlegging reelt sett må være
et hinder for videre etterforskning dersom det skal ha vekt som argument
for utsatt varsling. I den grad vedkommende vet at han er under
etterforskning for overtredelser av § 147 a
og eventuelt § 147 b, skal det svært
mye til om man i det hele tatt kan unnlate å varsle om
båndlegging. Selve båndleggingen vil da vanskelig
kunne forspille etterforskningen.
Komiteen tiltrer tilføyelsene til reglene
i finansieringsvirksomhetsloven. Det skal være en klar
plikt til undersøkelser ved slik mistanke som beskrevet
i loven.
Komiteen støtter de forslag til endringer
i utleveringslovene som åpner opp for beslutning om båndlegging
etter anmodning fra fremmede stater, og viser til terroren og økonomiens
internasjonale vesen. Nasjonalgrensene må ikke bli sperrer
for å forebygge terror.
Komiteen peker dog på det selvsagte at
de samme rettssikkerhetsgarantier skal gjelde overfor utenlandske
borgere og i forhold til begjæringer fra fremmede stater
som overfor våre egne borgere.
Komiteen støtter tillegget til straffeloven § 132 b.
De som bryter taushetspålegget i straffeprosessloven § 202 g
må åpenbart straffes. Ved båndlegging
kan det være særs aktuelt med utsatt underretning til
den berørte for å forhindre at muligheten for
båndlegging forspilles. Også andre må nødvendigvis
tåle å bli pålagt taushetsplikt for å forhindre
at opplysninger om iverksettelsen av båndlegging når
den berørte. Om taushetsplikten ikke overholdes, må det
etter komiteens oppfatning være mulig å ilegge
straff.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, mener det er av avgjørende betydning
at man får mulighet til å båndlegge formuesgoder
som foreslått i nye bestemmelser i straffeprosessloven
nytt kap. 15 b når man innfører et eget straffebud
mot finansiering av terrorvirksomhet. Flertallet viser
til departementets begrunnelse, og støtter lovforslaget
i sin helhet, men slik at både overtredelse av § 147
a og § 147 b omfattes av båndleggingsadgangen.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Straffeprosessloven § 202 d første
ledd skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for overtredelse
av eller forsøk på overtredelse av straffeloven §§ 147 a
eller 147 b, kan sjefen eller stedfortredende sjefen for
Politiets sikkerhetstjeneste, eller en statsadvokat, beslutte å båndlegge
formuesgoder som tilhører
a) den mistenkte,
b) et foretak som den mistenkte eier eller har kontroll over,
eller
c) et foretak eller en person som handler på vegne
av eller på instruks fra noen som nevnt i bokstav a eller
b."
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
påtalemyndigheten etter lovforslaget snarest mulig, og
senest etter syv dager, skal bringe saken inn for forhørsretten. Dette
flertallet mener dette er tilstrekkelig for å ivareta
den mistenktes rettigheter, og vil bemerke at båndlegging ikke
er et like inngripende tiltak som for eksempel varetektsfengsling.
Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til
at lovforslaget gir rett til forsvarer ved behandling av båndlegging
i forhørsretten, men lovforslaget i straffeprosessloven § 100 a
henviser kun til § 202 e annet ledd,
dvs. at det først gis rett til offentlig oppnevnt forsvarer
ved unnlatt varsling. Dette flertallet mener det
ved såpass alvorlige tvangstiltak og ved såpass
alvorlige beskyldninger (delaktighet i terrorvirksomhet) bør oppnevnes
forsvarer ved bruk av båndlegging generelt og behandling
av dette i retten. Dette flertallet foreslår
derfor at begrensningen til annet ledd sløyfes slik at
hele § 202 e blir omfattet av rett til
forsvarer.
Dette flertallet fremmer etter dette
følgende forslag om endring i straffeprosessloven § 100 a.
"§ 100 a første
ledd skal lyde:
Når forhørsretten behandler en sak etter §§ 200 a, 202 c,
202 e, 208 a, 210a, 210 c, 216 a
eller 216 b, skal retten straks oppnevne offentlig forsvarer
for den mistenkte."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti har merket seg at lovforslaget gir rett til offentlig
oppnevnt forsvarer ved behandling av båndlegging i forhørsretten
i tilfeller som omfattes av straffeprosessloven § 202 e
annet ledd, dvs. i de tilfeller der kjennelse blir truffet uten
varsel til mistenkte. I disse tilfeller er det rimelig at det oppnevnes
en forsvarer som kan ivareta interessene til den båndleggingen
rammer. Disse medlemmer mener det ikke er behov for å utvide
retten til offentlig oppnevnt forsvarer til å omfatte hele § 202 e.
Disse medlemmer fremmer forslag om
endring av § 100 a i tråd med
forslaget i proposisjonen som følger:
"§ 100 a første
ledd skal lyde:
Når forhørsretten behandler en sak etter §§ 200 a, 202 c,
202 e annet ledd, 208 a, 210a, 210 c,
216 a eller 216 b, skal retten straks oppnevne
offentlig forsvarer for den mistenkte."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener det også bør
kunne kreves fra siktede at rettsmøte skal holdes for avgjørelse
av spørsmålet om båndlegging. For å klargjøre
dette foreslår disse medlemmer også at
det i § 202 e første ledd tilføyes
at den mistenkte og dennes offentlig oppnevnte forsvarer kan kreve
at det blir holdt rettsmøte til behandling av spørsmålet
om båndlegging.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag om endring av straffeprosessloven § 202
e første ledd i tråd med dette:
"Ny § 202 e første ledd
skal lyde:
Påtalemyndigheten skal snarest mulig og senest innen
syv dager etter at den har truffet beslutning etter § 202 d,
bringe saken inn for forhørsretten, som ved kjennelse avgjør
om beslutningen skal opprettholdes. Også mistenkte og dennes
forsvarer kan kreve at det blir holdt rettsmøte til behandling
av spørsmålet om båndlegging. Domstolsloven § 149
første ledd gjelder tilsvarende. Opprettholder retten beslutningen,
fastsetter den samtidig en bestemt tidsfrist for båndleggingen. § 185
første ledd gjelder tilsvarende. Før retten treffer
kjennelsen, skal den mistenkte og andre som saken gjelder, varsles
og gis anledning til å uttale seg."
På bakgrunn av at komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti går imot definisjonen
av terrorforsett i den nye § 147 a, fremmes
alternativt forslag til ny § 202 d første
ledd, innledningen.