Til Odelstinget
Proposisjonen inneholder lovforslag som gjennomfører
FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering
av terrorisme (terrorfinansieringskonvensjonen) og FNs sikkerhetsråds
resolusjon 1373 i norsk rett.
Departementet foreslår et nytt straffebud i straffeloven § 147 a,
som uttrykkelig retter seg mot terrorhandlinger. Etter forslaget
anses bestemte særlig grove straffbare handlinger som terrorhandlinger,
dersom de utføres med et særlig forsett. Departementet
følger ikke opp forslaget i høringsbrevet om en
generell kriminalisering av planlegging og forberedelse av terrorhandlinger,
men foreslår i stedet at det gjøres straffbart å inngå forbund
(avtale) om å begå slike handlinger.
Departementet foreslår også et nytt straffebud
i straffeloven § 147 b rettet mot finansiering
av terrorisme.
Det tredje lovtiltaket er båndlegging av verdier som
har tilknytning til terrorvirksomhet. Forslaget innebærer
at påtalemyndigheten på nærmere vilkår kan
frata siktede rådigheten over formuesgoder.
Departementet foreslår også å endre
straffeloven § 104 a, slik at den rammer
rekruttering av medlemmer til slike organisasjoner som bestemmelsen
omfatter.
Videre foreslås nye utvisningsbestemmelser i utlendingsloven
som rammer utlending som har overtrådt de nye bestemmelsene
i straffeloven §§ 147 a eller
147 b, eller gir trygt tilholdssted til noen som har begått
slike lovbrudd når han er klar over forholdet.
Departementet har vurdert om det er behov for å tillate
bruk av flere ekstraordinære etterforskningsmetoder ved
overtredelse av straffeloven kapittel 8 og 9 om bl.a. rikets selvstendighet
og sikkerhet, men har i lys av høringsinstansenes merknader
kommet til at spørsmålet bør vurderes
som ledd i oppfølgingen av flere utvalgsarbeider på området.
Sikkerhetsrådet vedtok 28. september 2001 resolusjon
1373. Tiltakene i resolusjonen dreier seg særlig om å forhindre
finansiering av terrorhandlinger, og må ses i sammenheng
med FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av
finansiering av terrorisme (terrorfinansieringskonvensjonen). Konvensjonen
trådte i kraft 10. april 2002. Allerede 5. oktober
2001 ble regler om tiltak mot finansiering av terrorisme gjennomført
i Norge ved en provisorisk anordning.
En rekke bestemmelser i straffeloven rammer terrorhandlinger.
De fleste straffebudene som kan få anvendelse ved terrorisme,
har et mer generelt anvendelsesområde, som for eksempel
forbudene mot drap, trusler eller frihetsberøvelse.
Sikkerhetsutvalget konkluderte i NOU 1993:3 med at norsk straffelovgivning
måtte "antas å inneholde konkrete straffebud som
rammer alle de typer handlinger som terrorister kan tenkes å utføre".
Utvalget foreslo heller mer omfattende endringer i reglene om etterforskningsmetoder.
Ytterligere endringer i disse reglene ble foreslått av
Metodeutvalget (NOU 1997:15 Etterforskningsmetoder for bekjempelse
av kriminalitet). Forslagene ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 64 (1998-1999)
Om lov om endringer i straffeprosessloven og straffeloven mv. (etterforskningsmetoder
mv.), som ble vedtatt ved lov 3. desember 1999 nr. 82.
Også reglene om anonyme vitner, som ble vedtatt ved
lov etter forslag i Ot.prp. nr. 40 (1999-2000), kan vise seg å bli
viktige i straffeforfølgningen av terrorhandlinger.
Departementet har sendt på høring en rekke
forslag til endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv.
Høringsnotatet inneholdt blant annet forslag om en definisjon
av terrorisme, forbud mot finansiering av terrorhandlinger, og regler
om båndlegging ("frysing") av midler som kan knyttes til
terrorisme.
Høringsinstansene er delt i synet på om det
bør innføres en egen bestemmelse som definerer
terrorisme. En rekke av høringsinstansene har også synspunkter
på den nærmere utformingen av bestemmelsen.
Forslagene i proposisjonen er bare ett av flere lovarbeid av
betydning for kampen mot terrorisme:
Et utvalg som ble oppnevnt 6. juli 2001 har i oppdrag å vurdere
om politiet bør kunne ta i bruk nye metoder for å forebygge
kriminalitet.
21. desember 2001 oppnevnte Regjeringen et eget utvalg
som har i mandat å foreslå nye regler om bl.a. forbrytelser
mot statens selvstendighet og sikkerhet og mot Norges statsforfatning
(Lund-utvalget), og vurdere om det er behov for å endre
reglene om etterforskningsmetoder i disse sakene eller i terrorsaker.
Regjeringen oppnevnte 11. januar 2002 et eget utvalg
for å se på behovet for å endre straffelovgivningen
til vern mot datakriminalitet og reglene om bruk av informasjons-
og kommunikasjonsteknologi i etterforskningen av straffesaker.
Norge har undertegnet FN-konvensjonen 15. november 2000
om transnasjonal organisert kriminalitet (CATOC). Departementet
vil følge opp med lovforslag med sikte på ratifikasjon
og gjennomføring i norsk rett.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre,
lederen Trond Helleland, Carsten Dybevig og Linda Cathrine Hofstad,
fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad,
og fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Unni Hennum Lie,
mener kampen mot terror er en av de viktigste oppgavene det sivile
internasjonale samfunn står overfor. Utslagene av terror
rammer hardt og brutalt uskyldige mennesker. Årsakene til
terror er bredt sammensatt og krever et bredt sett virkemidler.
Disse årsakene må være viktige å fokusere
på i kampen mot terror. Flertallet mener
på denne bakgrunn vi står overfor en fundamental
innsats dersom vi skal kunne demme opp mot terrorens brutalitet,
og også terrorens årsaker.
De fleste har friskt i minne terrorangrepet i New York 11. september
2001. Plutselig ble terror noe nært. Regjeringens forslag
om ny lovgivning om terror kommer blant annet på bakgrunn
av resolusjon og konvensjon i Sikkerhetsrådet i FN. Flertallet ser det
som særs viktig å følge opp våre
internasjonale forpliktelser til å bekjempe terror. Det
er viktig med straffeskjerping, og vi trenger nye lovbestemmelser bl.a.
for å fange opp behovet for å kriminalisere finansiering
av terrorvirksomhet. Det er samtidig av sentral betydning at denne
kampen ikke står i motsetning til grunnleggende menneskerettigheter.
Kampen mot terrorisme må ikke ta fra oss det terroren truer;
demokrati og rettssikkerhet.
Flertallet mener det fremlagte lovforslag er tilstrekkelig
for å oppfylle våre internasjonale forpliktelser,
og viser til at sikkerhetsrådets resolusjon 1373 som er
hjemlet i FN-pakten kapittel VII er folkerettslig forpliktende.
Påleggene må gjennomføres i norsk rett
for at de skal bli bindende i Norge.
Flertallet mener det likevel er klart at det ved utformingen
av lovtiltakene som skal gjennomføre Norges forpliktelser
i kampen mot terrorisme, må legges særlig vekt
på at FNs pålegg ikke kan tolkes slik at det oppstår
noe motsetningsforhold til grunnleggende menneskerettigheter.
De foreslåtte reglene mot terrorisme må under
enhver omstendighet tolkes og anvendes med de begrensninger og presiseringer
som følger av det norske lovverket for øvrig,
jf. særlig straffeloven § 1 annet ledd,
straffeprosessloven § 4 og menneskerettsloven § 3,
som fører til at blant annet menneskerettskonvensjonene
ved motstrid går foran annen lovgivning. Også de øvrige
tolkningsprinsippene som anvendes i norsk rett for å harmonisere
ulike rettsregler når det treffes individuelle avgjørelser,
vil gjelde på vanlig måte. Lovforslaget endrer
ikke menneskerettighetsforpliktelsenes stilling i norsk rett.
En generell kriminalisering av å inngå avtale
om terrorhandlinger gjør det etter flertallets oppfatning
riktig å vurdere forholdet til kravene som EMK artikkel
7 stiller til konkretisering av objektive kjennetegn ved den straffbare
handlingen.
Ved utformingen av forslag til regler om båndlegging
har det blitt tatt hensyn til EMKs første tilleggsprotokoll
artikkel 1, som blant annet innebærer at ingen skal bli
fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse, og på de
betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige
prinsipper. Flertallet vurderer det slik at den offentlige
interesse i å forhindre finansiering av terrorhandlinger
tilsier at det innføres en slik båndleggingsadgang.
Flertallet bemerker at det ikke er foreslått
utvidet adgang til utlevering etter utleveringsloven, men påpeker
som departementet at utleveringsbegrensningene i §§ 6
og 7 gjelder på vanlig måte også i
saker om terrorhandlinger. Det betyr bl.a. at utlevering ikke kan skje
dersom det må antas å være alvorlig fare
for at vedkommende på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk
oppfatning eller politiske forhold ellers ville bli utsatt for forfølgelse
som retter seg mot hans liv eller frihet eller for øvrig
har alvorlig karakter. Utlevering kan heller ikke skje dersom den
vil komme i strid med grunnleggende humanitære hensyn.
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til diskusjonen
i forbindelse med høringsnotatet, der flere høringsinstanser
mente enkelte lovforslag var i strid med de internasjonale menneskerettighetene. Dette
flertallet vil understreke at menneskerettighetene har en
helt sentral rolle i norsk rett, og departementet har etter dette
flertallets oppfatning tatt hensyn til dette i proposisjonen.
Dette flertallet mener det er avgjørende
med et tett og forpliktende internasjonalt samarbeid for å bekjempe
terroren. FN har hatt, og vil i tiden fremover ha, en helt sentral
rolle i dette arbeidet. Dette flertallet vil derfor
understreke betydningen av at norske lovbestemmelser i størst
mulig grad må utformes på linje med andre lands
bestemmelser på området. Departementet har i sitt
arbeid særlig tatt hensyn til forslag til lovendringer
i andre europeiske land og i USA. Dette flertallet mener
dette er helt grunnleggende for å hindre at Norge blir
sett på som lettere å styre og begå terroraktiviteter
fra, enn andre land med en strengere lovgivning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti peker på at den foreslåtte
lovteksten innebærer potensielt utvidede muligheter for
myndighetene til betydelige inngrep overfor enkeltpersoner og grupper.
Det er av grunnleggende betydning for forsvaret av opparbeidede
rettssikkerhetsprinsipper at disse inngrepene ikke bryter med de
internasjonalt vedtatte menneskerettighetene, og at de nye lovbestemmelsene
blir tolket i samsvar med menneskerettighetene.
Med menneskerettighetsloven av mai 1999 er de sentrale menneskerettighetskonvensjonene
blitt langt viktigere enn tidligere for tolkning og anvendelse av norsk
rett, spesielt fordi konvensjonene går foran norsk lov
ved evt. motstrid. I denne sammenheng er det særlig rettspraksis
ved Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen som har relevans
for Norge.
Disse medlemmer vil peke på behovet for
at nye lovbestemmelser blir vurdert i forhold til internasjonale
menneskerettigheter slik disse blir fortolket i kompetente organer.
I tråd med kongelig resolusjon av 21. september 2001 der
Institutt for menneskerettigheter (IMR) gis status som nasjonal
institusjon for menneskerettigheter, finner disse medlemmer det
naturlig at instituttet blir konsultert i saker som berører
menneskerettighetene.
Den type handlinger som de foreslåtte lovbestemmelsene
er ment å ramme utfordrer vår følelse
av sikkerhet; individuelt og kollektivt. Det kan da føles
nærliggende å gi statens juridiske og fysiske
maktapparat vide fullmakter til å gripe inn for å hindre
og straffe slike handlinger. Dette er i seg selv ikke i strid med menneskerettighetene.
Men det er nettopp med tanke på slike situasjoner som oppsto
med angrepet den 11. september 2001 at menneskerettighetene - som
primært er utviklet gjennom FN og Europarådet
over de siste femti år - skal være garantier
for at statsmakten ikke misbruker sin monopolmakt på en
måte som krenker den enkeltes rettigheter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
diskusjonen etter Regjeringens første lovutkast mot terror
viser at vi hadde behov for tid. Regjeringens endelige lovforslag
om nye strafferettslige tiltak mot terrorisme er betydelig modifisert.
Høringsinstansene er tatt på alvor, og det opprinnelige forslag
er betydelig innsnevret.
Disse medlemmer vil særlig påpeke
behovet for å bekjempe terrorens årsaker. Sentralt
er her kampen for bedre global fordeling og et løft for
levekårene til brorparten av verdens befolkning. Vi straffer
oss ikke vekk fra terrorens årsaker. Terrorisme finner
næring i fattigdom, og i manglende globalt samarbeid og regelverk.
Både for å bekjempe fattigdommen og å bekjempe
terrorisme er det helt nødvendig med økt internasjonalt
samarbeid. Det er viktig at vi nå bruker debatten rundt
terrorisme til å styrke FNs rolle og til å styrke
internasjonalt samarbeid og avtaler. Ikke-spredningsregimet for
atomvåpen, biologiske og kjemiske våpen må styrkes.
Det påstartede arbeidet mot ukontrollerte håndvåpen
må fortsette. Globale kjøreregler for finansvirksomheten
må styrkes. Skatteparadiser og valutaspekulasjon må bekjempes.
Dette er bare noen av de områdene hvor utfordringene er
store. Vi må snu konvensjonelt våpenkappløp
til fredelig samarbeid mot nye trusler som rammer oss alle. Det
er viktig at vi trekker USA inn i et mer progressivt samarbeid på disse
områdene. USAs tendens til å ville stille seg
utenfor internasjonalt samarbeid kan ikke fortsette etter det som
nå har skjedd. Også USA må stille seg
bak bindende internasjonale avtaler og instrumenter som for eksempel
en internasjonal straffedomstol. I et internasjonalt klima hvor
alle nasjonalstatene skaffer seg egne vide hjemler for å utvise
potensielle terrorister står et spørsmål
tilbake: Hvor skal de reise, og hvilke domstoler skal dømme
disse? Således er det grunn til å problematisere
at lovutkastet nå gir hjemmel til å utvise mennesker
fra Norge før det ved rettskraftig dom er fastslått
at de er terrorister.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti,
Inga Marte Thorkildsen, støtter fullt opp om ønsket
om å slå hardt ned på virksomhet som
er en trussel mot demokratiet, miljøet og menneskerettighetene,
enten denne virksomheten foregår nasjonalt eller internasjonalt. Dette
medlem mener det er ytterst viktig at midlene man tar i bruk
for å få bukt med denne virksomheten aldri må bryte
med de verdiene man ønsker å beskytte, og er derfor
bekymret over de tendensene vi nå ser. Amnesty International
hevder at det hittil ikke har lyktes ett eneste land å utforme
et lovverk mot terrorvirksomhet, som er i tråd med menneskerettighetene.
Ifølge den samme organisasjonen mangler CTC, FNs Counter
Terrorism Committee, grunnleggende forståelse for menneskerettighetene,
og det bør derfor være et overordna mål
for norske myndigheter at denne komiteen tilføres menneskerettighetskompetanse. Dette medlem fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa arbeide for at CTC, FNs Counter Terrorism
Committee, tilføres menneskerettighetskompetanse."
Dette medlem mener Regjeringa burde brukt mer
tid før den kom til Stortinget med et forslag til nye terrorbestemmelser.
De sterke innvendingene som er kommet fram i høringsrunden
underbygger dette. Dette medlem mener det er ekstremt
viktig å kvalitetssikre nye lovbestemmelser på et
så vidt vanskelig område som dette, og mener Regjeringa
burde benyttet seg av for eksempel resultatene fra Lund- og Pedersen-utvalgenes
arbeid, noe som ville være både riktig og viktig
i en verden som nå framfor alt preges av hastverksarbeid
på dette området. Nettopp derfor ville et signal
om grundighet vært ekstra viktig nå.
Dette medlem er særlig opptatt av at
vi får et effektivt internasjonalt samarbeid for å bekjempe skatteparadiser
og lignende, og at åpenhet i finansmarkedene vil kunne
være et viktig tiltak også for å bekjempe
finansiering av terrorisme. Dette medlem viser i
den forbindelse til finanskomiteens Innst. O. nr. 47 (2001-2002)
om ny lov om registrering av finansielle instrumenter. Dette
medlem finner det oppsiktsvekkende at de samme partier som
viser størst iver etter å få på plass
et eget terrorlovverk ikke er interessert i å bidra til
større åpenhet i norske finansmarkeder.
Begrepet terrorisme er ikke definert eller benyttet i straffelovgivningen,
og med unntak for de midlertidige reglene i den provisoriske anordningen 5. oktober
2001, har vi i dag ingen straffebestemmelser som direkte retter
seg mot terrorisme. Likevel er terrorhandlinger normalt straffbare,
og rammes av ulike bestemmelser i straffeloven, bl.a. flere bestemmelser
i kap. 14 om allmennfarlige forbrytelser og bestemmelser om tvang
og frihetsberøvelse. Ved terrorhandlinger som forårsaker
legemsskade eller død, kan bestemmelsene i straffeloven
kapittel 22 om forbrytelser mot liv, legeme og helbred, gi grunnlag
for straff.
Hovedregelen i norsk rett er at forberedelse til straffbare handlinger
ikke er straffbart. Ved forbrytelser inntrer straffbarheten normalt
først når det foreligger forsøk. En del
enkeltbestemmelser rammer imidlertid handlinger som det kan være
naturlig å betrakte som forberedelser til andre straffbare
handlinger.
Straffeloven § 161 gjør det straffbart å anskaffe, tilvirke
eller oppbevare bl.a. sprengstoff i den hensikt å begå en
forbrytelse. I Ot.prp. nr. 58 (2001-2002) er det foreslått å utvide
bestemmelsen til også å ramme befatning med skytevåpen
og ammunisjon. § 153 a gjør befatning
med bakteriologiske eller biologiske våpen mv. straffbart.
Enkelte forberedelseshandlinger kan dessuten være straffbare
fordi gjerningsbeskrivelsen inkluderer forsøk på en
svært vidtfavnende måte. For eksempel rammer § 98
enhver som "søker å bevirke eller medvirke til" å forandre
rikets statsforfatning ved ulovlige midler.
Videre er det bl.a. etter straffeloven § 159
straffbart å inngå avtale ("forbund") om å utføre
en del nærmere bestemte forbrytelser. Etter § 223
er det straffbart å inngå forbund om langvarig
eller særlig alvorlig frihetsberøvelse, og § 233 a
retter seg mot forbund om å begå drap eller grov
vold.
Straffeloven § 104 a første ledd rammer
den som danner eller deltar i privat "organisasjon" av "militær karakter".
Dannelse, deltagelse i, eller støtte til en terrororganisasjon
vil etter omstendighetene omfattes av denne bestemmelsen.
§ 104 a annet ledd setter på samme
måte straff for den som danner eller deltar i forening
eller sammenslutning som har til formål "ved sabotasje,
maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre
samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender"
dersom sammenslutningen har "tatt skritt for å realisere
formålet med ulovlige midler".
Den mildere bestemmelsen i § 330 oppstiller straff
av bøter eller fengsel inntil 3 måneder for den som
stifter eller deltar i en forening som er forbudt ved lov, eller
"hvis Formaal er Forøvelse af eller Opmuntring til strafbare
Handlinger" eller hvor medlemmene forplikter seg til ubetinget lydighet
mot noen.
Norsk straffelovgivning har vide strafferammer for terrorhandlinger,
og for medvirkning til eller forsøk på slike handlinger.
Terrorhandlinger vil typisk kjennetegnes ved straffskjerpende momenter,
som gir grunnlag for å utmåle straffen i den øvre
delen av strafferammen.
I proposisjonen pkt. 4 og 5 redegjøres det nærmere for
reglene i FNs terrorfinansieringskonvensjon og Sikkerhetsrådets
resolusjon 1373.
På bakgrunn av de ulike internasjonale initiativene
for å motvirke terrorisme, har de fleste land satt i verk
en prosess for å endre sin nasjonale lovgivning på området.
I kapittel 6.1 i proposisjonen gis en kort oversikt over lovarbeidet
i de øvrige nordiske landene og i Storbritannia, Tyskland
og USA.
Departementet understreker at det ved utformingen av lovtiltakene
mot terrorisme er lagt særlig vekt på at FNs pålegg
ikke kan tolkes slik at det oppstår noe motsetningsforhold
til grunnleggende menneskerettigheter.
Det Europeiske Råd besluttet på et ekstraordinært møte
i Brussel 21. september 2001 at bekjempelse av terrorisme
skal være et høyt prioritert mål for
EU. Rådet godkjente en handlingsplan for bekjempelse av terrorisme,
som blant annet inneholder bestemmelser om styrking av politisamarbeidet
og om mer effektivt rettslig samarbeid. I proposisjonen pkt. 6.3
gis en oversikt over EU-initiativer mot terrorisme.
Departementet har i sine vurderinger tatt forslagene i betraktning
selv om de ikke omfattes av EØS-avtalen eller Schengen-samarbeidet.
Terrorismens globale karakter gjør at ny norsk straffelovgivning
langt på vei bør harmoniseres med lovgivningen
i bl.a. de andre nordiske landene.
Terrorhandlinger må etter gjeldende rett bedømmes
etter straffebud som har et mer generelt anvendelsesområde.
De fleste av disse straffebudene har en øvre strafferamme
på fengsel inntil 21 år.
EU-landene skal etter Rådets foreløpige utkast
til rammeavgjørelse om bekjempelse av terrorisme, sikre at
nærmere angitte alvorlige forbrytelser betraktes som terrorhandlinger
når de begås med nærmere angitt terrorforsett.
Dette vil forplikte medlemsstatene i EU til å sikre at
terrorhandlingene kan straffes strengere enn de tilsvarende forbrytelsene
utført uten et slikt særlig terrorforsett.
Definisjonen av terrorhandling i den provisoriske anordningen
5. oktober 2001 § 1 bygger dels på sikkerhetslovens
(lov 20. mars 1998 nr. 10 § 3) definisjon
og dels på definisjonen i terrorfinansieringskonvensjonen
artikkel 2.
I høringsnotatet uttalte departementet at spørsmålet
om å innføre et eget straffebud mot terrorisme
står i en annen stilling i dag enn da spørsmålet
ble vurdert i 1999, jf. Ot.prp. nr. 64 (1998-1999). Forpliktelsene til å kriminalisere
finansiering av terrorhandlinger kan vanskelig følges opp
uten at terrorhandlinger defineres. Det kan virke inkonsekvent å ha
egne straffebud mot finansiering av terrorhandlinger, men ikke noe
uttrykkelig straffebud mot terrorhandlinger i seg selv.
Forslaget til ny § 147 a som ble sendt
på høring, presiserte i første ledd at
det må foreligge et særlig forsett for å rammes
av bestemmelsen. Etter forslaget defineres terrorisme som å begå eller
true med å begå en handling som nevnt i bestemmelsens
annet ledd med det forsett
a) å skade alvorlig
de politiske, forfatningsmessige, økonomiske eller samfunnsmessige
strukturene i et land eller de grunnleggende strukturene i en internasjonal
organisasjon,
b) å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller
urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en internasjonal
organisasjon til å gjøre, tåle eller
unnlate noe av stor betydning for landet eller organisasjonen eller
for et annet land eller en internasjonal organisasjon.
c) I annet ledd var det regnet opp hvilke handlinger som
straffes som terrorisme når et av vilkårene i første
ledd var oppfylt. Dette gjaldt drap, grove voldsforbrytelser, frihetsberøvelse,
grovt skadeverk, flykapring og flere andre allmennfarlige forbrytelser
i straffeloven kap. 14. Straffen for terrorisme ble foreslått
satt til fengsel inntil 21 år.
Departementet uttalte at man bør utforme kriteriene
for straffbarhet slik at den faktiske handlingen, og ikke det bakenforliggende
formålet, er avgjørende.
Departementet vurderte også om bestemmelsen i stedet
burde utformes som en ren straffskjerpende bestemmelse, men kom
til at dette ikke var den beste løsningen. Forslaget til § 147 a
markerer etter departementets syn klarere alvoret i terrorhandlinger,
og synliggjør at Norge har gjennomført forpliktelsene
i terrorfinansieringskonvensjonen og sikkerhetsrådsresolusjon
1373.
Det er uenighet blant høringsinstansene om det bør
innføres et eget straffebud om terrorisme i straffeloven.
De som støtter forslaget viser bl.a. til departementets
begrunnelse i høringsbrevet. Fra de som går imot,
fremheves bl.a. at det ikke er påvist behov for en slik
bestemmelse, og problemene med å gjøre bestemmelsen
tilstrekkelig presis.
En rekke høringsinstanser mener, under forutsetning
av at forslaget skal følges opp, at det er behov for å avgrense
rekkevidden av forsetts-bestemmelsen i § 147 a
første punktum. Flere høringsinstanser har også synspunkter
på hvilke alvorlige lovbrudd som skal defineres som terrorisme
i annet ledd dersom vilkåret om terrorforsett er oppfylt.
Høringsinstansenes syn fremgår av proposisjonen pkt.
7.7.
Når departementet har kommet til at terrorhandlinger
bør defineres i et eget straffebud i straffeloven, skyldes
det at dette gir en hensiktsmessig internrettslig løsning,
og at en slik løsning gir det beste grunnlaget for et tett,
internasjonalt rettslig samarbeid for å bekjempe terrorisme.
Den lovtekniske løsningen i den provisoriske anordningen,
der det vises til hva som er ansett som terrorhandlinger i en rekke
forskjellige FN-konvensjoner, er ikke å foretrekke når
lovreguleringen nå skal gjøres mer permanent.
Departementet har også lagt vekt på at en legaldefinisjon
av terrorhandlinger allerede finnes eller er på vei inn
i lovgivningen i mange andre europeiske land.
Departementet er enig i at det er behov for å gjøre definisjonen
klarere og mindre vidtrekkende enn forslaget i høringsbrevet.
En terrorhandling skal også etter forslaget i proposisjonen
forstås som en nærmere bestemt straffbar handling
som er begått med et terrorforsett. Det politiske, ideologiske
eller religiøse motivet for handlingen bør ikke
trekkes inn i definisjonen. Definisjonen av terrorhandlinger må ikke
ramme rettmessige aksjoner som gjennomføres for å frigjøre
et folk fra undertrykkende eller udemokratiske regimer.
I forhold til beskrivelsen av forsettet i § 147
a første ledd bokstav c, som omhandler tvang overfor myndigheter
og mellomstatlige organisasjoner, har departementet funnet grunn
til å ta inn en uttrykkelig rettsstridsreservasjon i lovteksten
ved å presisere at tvangen må være urettmessig.
Ulovlige demonstrasjoner og sivile ulydighetsaksjoner faller utenfor
bestemmelsen i bokstav c, såfremt deltakerne ikke samtidig begår
en eller flere av de særdeles alvorlige straffbare handlingene
som uttrykkelig nevnes i definisjonen. Departementet bemerker at
det skal mye til før terrorforsettet er oppfylt ved demonstrasjoner.
Også uttrykket "politiske, forfatningsmessige, økonomiske
eller samfunnsmessige strukturer" i bestemmelsens bokstav a har
blitt gjenstand for kritikk under høringen. Departementet
foreslår nå at § 147 a utformes
slik at bestemmelsen fokuserer mer direkte på virkningen
av terrorhandlingen, dvs. på det å ødelegge,
skade eller sette ut av spill den offentlige forvaltning eller annen
virksomhet, slik at dekningen av grunnleggende behov i samfunnet
forstyrres alvorlig. Definisjonen bør ikke begrenses til
bare å gjelde for offentlige myndigheter. Forslaget rammer
også den som har til forsett å ødelegge,
skade eller sette ut av spill for eksempel flyplasser eller sentrale
kraftlinjer.
Det har under høringen vært gitt uttrykk for
at det for domfellelse etter § 147 a
bør kreves at gjerningspersonen har utvist hensikt. Departementet
har vurdert spørsmålet nøye, men kommet
til at skyldkravet bør være forsett. Også terrorhandlinger
begått i utlandet skal kunne pådømmes
for norske domstoler.
Departementet går i proposisjonen inn for å innføre
en egen bestemmelse som rammer den som inngår forbund med
noen om å begå terrorhandlinger som nevnt i § 147 a
første ledd. Det er etter dette ikke lenger naturlig å ta
med forberedelseshandlinger som nevnt i §§ 159, 161
og 233 a på listen over terrorhandlinger slik
høringsutkastet la opp til.
Trusler om å begå terrorhandlinger skal som
hovedregel kunne straffes med fengsel i inntil 12 år, men med
fengsel i inntil 21 år dersom truslene får en
slik følge som nevnt i § 147 a
første ledd bokstavene a, b eller c.
Erfaringer fra demonstrasjonene under WTO-toppmøtene
i Genova og Gøteborg viser at slike opptøyer lett
kan lede til grovt skadeverk, uten at det er naturlig å karakterisere
handlingene som terrorisme. Departementet går derfor nå inn
for at grovt skadeverk ikke skal anses som noen terrorhandling selv
om terrorforsettet er oppfylt. Det samme gjelder grov legemsbeskadigelse,
med mindre de skjerpende vilkårene i § 232
er oppfylt. Også flere ledd i de allmennfarlige forbrytelsene
i straffeloven kapittel 14 er tatt ut, og de aktuelle bestemmelser
er nå tatt inn i utkastet til § 147 a,
første ledd.
Departementet har bl.a. vurdert om utpresning (straffeloven § 266)
bør tas med på listen over alvorlige straffbare
handlinger som kan utgjøre terrorisme, men har kommet til
at det ikke er behov for dette.
Full adgang til å ta i bruk ekstraordinære
etterforskningsmetoder forutsetter en strafferamme på fengsel i
inntil 10 år eller mer. Strafferammene som foreslås
i § 147 a, medfører at adgangen
til å ta i bruk slike etterforskningsmetoder utvides på enkelte
punkter.
Det foreslås videre endringer i politiloven § 17
b som innebærer at Politiets sikkerhetstjeneste gis kompetanse
til å forebygge og etterforske saker som gjelder §§ 147
a og 147 b.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, støtter forslaget til endring
i straffeloven § 12 ved at bestemmelsene i § 147 a og § 147 b
medtas som foreslått i denne bestemmelsen. Terroren er
internasjonal og kjenner ingen landegrenser. Terrorhandlinger må kunne
pådømmes også i Norge uavhengig av om
overtreder er norsk statsborger og uavhengig av hvor den er begått.
Terrorister kan således ikke søke noen nødhavn
i Norge. Tilsvarende bestemmelser i § 12 omfatter
for øvrig fra før langt mindre alvorlige handlinger
enn de som nå medtas.
Også når det gjelder finansiering, er regler
som nevnt påkrevet. Finansstrømmene kjenner heller
ikke landegrenser. Bevismessig ville det være helt umulig om
krav til at finansieringen skjer i Norge ble satt for å kunne
straffedømme. Flertallet mener man klart åpner
for "samlet" pådømmelse av slike alvorlige forhold
selv om noe av aktiviteten har foregått utenfor Norge.
Flertallet mener definisjon av terrorisme ikke må bli
for vid, og grensene må være skarpe. Folket og myndighetene
må vite eksakt hvor grensene går for den inngripende
maktutøvelsen man nå ber om. Det er også viktig
at det ikke innføres velmente lover som blir uhåndterlige
i praksis. Da vil resultatet være at politi og påtalemyndighet
nøler med å ta i bruk loven. Definisjonen av terrorisme
danner grunnlag for domfellelser som kan innebære lovens
strengeste straff, og åpner for utradisjonelle etterforskningsmetoder.
Flertallet slutter seg i det alt vesentligste
til departementets avgrensning og oppbygging av § 147 a, og
er enig i forslaget om hvilke handlinger som skal danne grunnlag
for å bli karakterisert som terrorvirksomhet. Mange handlinger
vil falle utenfor, men fanges opp av andre lovbestemmelser, for
eksempel alvorlig skadeverk. Begår terrorister for eksempel
alvorlig skadeverk vil de m.a.o. fortsatt kunne straffes selv om
den nye "terrorvirksomhet"-bestemmelsen i § 147 a
ikke fanger opp slik virksomhet.
Flertallet slutter seg for øvrig til
bestemmelsens omfang hva angår trusler om terrrorvirksomhet. Slike
trusler skaper store problemer og merkostnader for det sivile samfunn
og må tas på alvor. Truslene kan i seg selv forårsake
stor skade og oppfylle noe av terrorvirkomhetens målsetting;
sette det sivile samfunn ut av spill.
Flertallet slutter seg også til de foreslåtte
strafferammer.
Lovforslagets tillegg i politiloven § 17 b
støttes av flertallet. Dette vil gi Politiets
sikkerhetstjeneste nødvendig anledning til å forebygge
og etterforske overtredelser av straffelovens §§ 147 a
og 147 b, noe som etter flertallets oppfatning
er helt naturlig.
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter
departementets betraktninger rundt hvilket forsett gjerningspersonene
må ha for å rammes av bestemmelsen. Dette
flertallet mener videre at forslaget i straffeloven § 147 a
bokstav b er nødvendig for å ramme de handlinger
som utføres med det forsett å skape alvorlig frykt
i en befolkning. Slike handlinger vil ofte rammes av andre bestemmelser,
men dette flertallet mener sterke hensyn taler for å legge
dette inn under terrordefinisjonen. Dette flertallet finner
også grunn til å bemerke at et lignende forslag
ligger inne i både det danske og det svenske lovforslaget.
Hensynet til et felles regelverk og praksis med våre naboland
veier tungt, og vil bidra til at vi utvikler en felles forståelse
av når man står overfor terrorisme.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet peker
på at det er et tankekors at da Regjeringens forslag var
ute på høring, sto Riksadvokaten og landets dommere
på en side, og politiet på en annen.
Disse medlemmer deler i hovedsak departementets
betraktninger rundt hvilket forsett gjerningspersonen(e) må ha
for å rammes av bestemmelsen, med unntak av den foreslåtte
bokstav b i bestemmelsens første ledd. Å karakterisere
visse handlinger som skaper "alvorlig frykt i befolkningen" (lovutkastet § 147 a
bokstav b) som terrorhandlinger, er etter disse medlemmers oppfatning
en for vid definisjon. Der hvor "frykt"-elementet er nødvendig å kriminalisere
har vi allerede eksisterende straffebestemmelser. Vi står
med andre ord ikke overfor noe "lov-tomt" rom.
Flere av de handlinger som er beskrevet i § 147 a vil
også kunne sies å skape alvorlig frykt i en befolkning
uten dermed å kunne sies å være terrorvirksomhet
i ordets rette forstand, for eksempel omfattende pyromani i større
befolkningssentra. Lovens formulering i første ledd bokstav
b er av denne grunn for vid i forhold til det en terrorvirksomhet
er ment å rette seg inn imot.
Disse medlemmer mener dessuten klarhet i lovverket
på et såpass viktig område styrker lovens
legitimitet og bidrar til allmenn og tverrpolitisk enighet om et
viktig lovtiltak, noe som er nødvendig for forståelsen
av og kampen mot terrorvirksomhet. For mange uklare rettslige standarder
kan raskt bidra til omfattende rettslige prosesser i praktiseringen
av lovverket, og skape mer usikkerhet om gjennomføringen av
bestemmelsene. Dette kan igjen bidra til å passivisere
myndighetene i deres bruk av lovverket, noe som ikke er ønskelig.
Disse medlemmer mener derfor lovforslaget er for
vidt og vil foreslå at utkastet til § 147 a
første ledd bokstav b tas ut. Bestemmelsen er etter disse medlemmers syn
for uklar og for vid, og vil kunne skape berettiget tvil om definisjonens
omfang. De hensyn som ligger bak forslaget i bokstav b fanges etter disse
medlemmers oppfatning opp av det øvrige lovverk.
Det foreslås etter dette at § 147 a
første ledd bokstav b tas ut av bestemmelsen, og disse
medlemmer fremmer forslag om en endring av § 147 a
første og annet ledd i samsvar med dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går
imot definisjonen av terrorforsett, som den norske Regjeringa har
utformet. Dette medlem legger følgende argumenter
til grunn for dette standpunktet:
Dette medlem er enig med bl.a. Den Norske Advokatforening
i at det ikke er noe som tyder på at det er behov for egne
terrorbestemmelser. Også Riksadvokaten er enig i dette,
og har i høringsuttalelsen skrevet følgende:
"Så vidt Riksadvokaten kan se er det intet reelt
internrettslig behov for å innføre en egen straffebestemmelse
om terrorisme. (…)"
Dette medlem viser i den forbindelse til Politiets
Sikkerhetstjeneste (PST) som i sin høringsuttalelse har
vist svært bekymringsfulle tendenser. PST skriver for eksempel
om den omstridte § 104 a i straffeloven:
"(…) Diskusjonen om hvorvidt man vil kriminalisere
for mange mindre alvorlige handlinger, synes etter vår
oppfatning først og fremst å ha akademisk interesse.
Straffeloven § 104 a, som i realiteten går langt i
kriminalisering, har spilt en viktig rolle i politiets forebyggende
arbeid. Den har således fylt et behov selv om ingen her
i landet, så vidt PST kjenner til, noen gang er blitt straffet
for å ha overtrådt bestemmelsen (…)"
Dette medlem mener en slik holdning er betenkelig,
all den tid Lund-kommisjonens arbeid avdekket temmelig uholdbare
tilstander nettopp på dette punkt. Dette medlem er
opptatt både av å forebygge og avdekke terrorhandlinger,
men er samtidig opptatt av at borgerne har krav på personvern
og rettssikkerhet, også i forhold til staten. Dette
medlem er bekymret for at vi i en tilstand av sjokk og frykt
etter 11. september 2001, i langt større grad
enn tidligere aksepterer urettmessig "forfølgelse" fra
statens side. Flertallet, som med denne innstillingen aksepterer den
nye terrorloven, har et særlig ansvar for å sikre
at bestemmelsene ikke misbrukes, og at folk som urettmessig mistenkes
etter de nye bestemmelsene får erstatning og evt. oppreisning.
Dette medlem mener det er ytterst vanskelig, om
ikke umulig, å utforme en definisjon av terrorisme som
ikke kan tolkes til fordel for undertrykkende regimer. Dette
medlem vil i den forbindelse påpeke at Norge har
solgt våpen til både Tyrkia og Israel, og at disse
våpnene kan ha vært brukt mot kurdere og palestinere
som svært mange nordmenn ikke oppfatter som terrorister,
men som oppfattes slik av de aktuelle land. Israels framferd overfor
palestinerne vil tvert imot av mange anses som stasterrorisme, men
det er liten tvil om at statshandlinger ikke vil kunne omfattes
av terrordefinisjonen. Dette viser noe av problemet med selve kjernen
i terrorspørsmålet.
Selv om den definisjonen Regjeringa her legger opp til både
er langt bedre enn den som ble sendt på høring
i første omgang, og selv om den ifølge Amnesty
er en av de bedre som er utformet hvis man sammenlikner den med
andre land, velger dette medlem å følge
innvendingene mot å definere terror som bl.a. er framsatt
av Riksadvokaten, Amnesty, Den norske Dommerforening, Den Norske
Advokatforening og Rettspolitisk forening. Dette medlem vil
sitere noen av disse innvendingene:
"Det finnes ingen universell definisjon av terrorisme
verken i dagligtale eller i internasjonal rett. Som påpekt
i NOU 1993:3 bør bruk av "terrorisme" som begrep i strafferettslig
sammenheng forutsette at det finnes en entydig definisjon som er
såpass klar og konsis at det kan forsvares å knytte
særskilte rettsvirkninger til dette." (Amnesty International
i høringsuttalelsen.)
Amnesty påpeker videre at andre og udemokratiske regimer
vil kunne vise til Norge for å forsvare en lovgivning som
ikke er klar og entydig i sine respektive land, noe dette
medlem mener er svært uheldig.
Advokatforeningen skriver bl.a. at problemene med å gjøre
en slik bestemmelse tilstrekkelig presis understreker at forslaget
er svært betenkelig:
"Terrorismebegrepet er så politisk betent at
det virker nærmest umulig å legge det til grunn
som kriterium i en straffebestemmelse."
Oslo statsadvokatembeter mener man burde fravike forslaget om
en egen terrorismedefinisjon, og heller skjerpe strafferammene for
bestemmelser der dette anses nødvendig under henvisning
til kriteriet "særlige skjerpende omstendigheter".
I tillegg påpekes det fra flere høringsinstanser, bl.a.
fra Riksadvokaten og Den norske Dommerforening, at det allerede
er oppnevnt offentlige utvalg som holder på å utrede
de problemstillingene som det nå framlegges forslag om
fra departementet, noe som i seg selv er uheldig.
Dette medlem vil etter dette gå imot
den foreslåtte § 147 a. Dette
medlem fremmer også forslag om endringer i straffeloven § 12,
straffeprosessloven § 202 d, finansieringsvirksomhetsloven
og politiloven som en følge av dette.
Etter norsk rett er det i utgangspunktet ikke straffbart å forberede
straffbare handlinger. Enkelte forberedelseshandlinger er likevel
så farlige eller skadelige at de er gjort straffbare gjennom
egne straffebud, jf. pkt. 3 ovenfor.
I høringsnotatet foreslo departementet en generell bestemmelse
for å gjøre det straffbart å planlegge
eller forberede en terrorhandling som nevnt i forslaget til § 147 a .
Høringsnotatet inneholdt dessuten forslag om å gjøre
det straffbart å inngå forbund (dvs. avtale) om å utføre
terrorhandlinger. Departementet vurderte alternativt å utvide
den generelle forsøksdefinisjonen i straffeloven, men avviste
en slik løsning.
Departementets forslag støttes av flere høringsinstanser,
mens noen er kritiske til en så generell kriminalisering
av forberedelses- og planleggingshandlinger.
Departementet bemerker at det vide medvirkningsansvaret i gjeldende
norsk rett vil ramme de fleste handlingene som Norge gjennom sikkerhetsrådsresolusjonen
er pålagt å kriminalisere. I andre tilfeller kan
planleggings- og forberedelseshandlingene være omfattet
av særregler om forbund, eller kunne rammes av reglene
som retter seg direkte mot forberedelseshandlinger. I lys av dette
mener departementet at det ikke av hensyn til de folkerettslige
forpliktelsene er påkrevet å utvide ytterligere
området for hva som skal anses som straffbar forberedelse.
Departementet har etter dette kommet til at forslaget i høringsnotatet
om straffansvar for forberedelseshandlinger ikke bør følges
opp. Derimot fremmer departementet forslag om et straffesanksjonert
forbud mot å inngå forbund om å begå en
terrorhandling jf. tredje ledd i forslaget til ny § 147
a. Etter denne bestemmelsen vil det uttrykkelig være straffbart å planlegge
eller forberede terrorhandlinger ved å inngå avtale
om å begå slike handlinger. Strafferammen settes til
12 år.
Departementet har vurdert om det bør foreslås
forbud mot deltakelse i organisasjoner som har som formål å begå terrorhandlinger.
Ytterligere utvidelser av et slikt straffansvar reiser imidlertid
prinsipielle spørsmål, og departementet vil derfor
komme tilbake til dette spørsmålet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg
at departementet ikke ser behov for ytterligere å utvide
området for hva som skal anses som straffbar forberedelse,
og ikke følger opp forslaget fra høringsnotatet. Flertallet er
enig i at det vide medvirkningsansvaret i norsk rett vil ramme de
fleste handlinger. Flertallet ser imidlertid behov
for å markere det ekstra straffverdige i det å inngå forbund
om terrorhandlinger. Dette vil innebære at det blir gjort
straffbart å begå visse forberedelseshandlinger
som ellers ville vært lovlige. Etter flertallets
oppfatning er det også nødvendig med en slik presisering
i loven for å synliggjøre at vi gjennomfører
våre forpliktelser etter Sikkerhetsrådets resolusjon. Flertallet støtter
derfor departementets forslag i lovutkastet § 147 a
siste ledd.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet peker
på at forberedelse til straffbare handlinger i hovedsak
ikke er straffbart etter norsk rett, men flere forberedelsehandlinger
er kriminalisert i straffeloven der disse kan konkretiseres. Eksempler
er forfalsking av pass, oppbevaring og tilvirkning av sprengstoff,
befatning med kniv og konvensjonelle og biologiske våpen
uten tillatelse, og avtale (forbund) om bl.a. bombeattentater, kapring,
langvarig frihetsberøvelse, drap og grovere skadeverk. Disse
medlemmer påpeker derfor at forberedelsehandlinger
i betydelig grad er kriminalisert, og at slike handlinger med det
samme forsett som angitt i lovforslaget § 147 a
allerede er straffbart. Disse medlemmer mener disse
eksisterende bestemmelsene bidrar til at vi allerede oppfyller våre
internasjonale forpliktelser på dette punkt.
Det er vanskelig å innføre noen generell forberedelsebestemmelse.
Det vil også stride mot norsk strafferettstradisjon. Disse
medlemmer påpeker at det vil reise betydelige problemer
i forhold til bevisføring og avgrensning å innføre
en generell forberedelsebestemmelse. Riksadvokaten har etter disse medlemmers oppfatning
med rette påpekt at man i dag har tilstrekkelige hjemler
i lovgivningen som vil ramme de forberedelsehandlinger som kan bli
aktuelle, og som man kan ha en mulighet til å oppdage,
etterforske, bevisføre og pådømme. Å lage
lovregler som ikke blir effektive er etter disse medlemmers oppfatning
ikke heldig. Disse medlemmer stiller seg derfor negativ
til forslaget som fortsatt kriminaliserer en viss type forberedelse,
nemlig inngå avtale (forbund) om terrorvirksomhet. De bestemmelser
vi konkret har om avtaleinngåelse som nevnt ovenfor utgjør
i tilstrekkelig grad et strafferettslig vern. Det er grunn til å stille
spørsmål om en slik bestemmelse kan bli effektiv. Å bevise
strafferettslig om noen har inngått en avtale er svært
vanskelig. Her er grensene nesten umulig å trekke, og sakene
nærmest umulig å etterforske.
For enkeltindivider som begår terrorhandlinger (uavhengig
av andre, og før eventuelle avtaler inngås) mener disse
medlemmer at våre internasjonale forpliktelser
oppfylles gjennom eksisterende lovgivning som rammer forberedelse
av straffbare handlinger som angitt ovenfor. Våre internasjonale
forpliktelse på dette området fremgår
særlig av sikkerhetsrådets resolusjon 1377, 2
e). Det heter her bl.a.:
"…beslutter også at alle stater skal:
(…) sikre at enhver person som deltar i finansiering av,
planlegging av, forberedelser til eller utøvelse av terrorhandlinger,
eller som støtter terrorhandlinger, stilles for retten,
og i tillegg til ethvert annet tiltak mot dem, sikre at det i interne
lover og forskrifter fastsettes at slike terrorhandlinger er alvorlige,
straffbare handlinger, og at straffen behørig gjenspeiler
hvor alvorlige slike terrorhandlinger er…"
Disse medlemmer bemerker at Sikkerhetsrådet
krever at den som planlegger terrorhandlinger stilles for retten,
og mener den norske strafferetten allerede har fanget opp dette
gjennom de konkrete bestemmelser som er inntatt i straffeloven. Disse medlemmer slutter
seg på denne bakgrunn til departementets vurdering i proposisjonen
s. 42 hvor det heter:
"I lys av det omfattende straffansvaret for planlegging
og forberedelse som de eksisterende og foreslåtte reglene
til sammen oppstiller, vurderer departementet det slik at det ikke
av hensyn til de folkerettslige forpliktelsene er påkrevet å utvide
ytterligere området for hva som skal anses som straffbar
forberedelse, jf. nærmere om dette nedenfor. Spørsmålet
er om det av andre grunner er ønskelig å foreslå en
slik utvidelse. Nær sagt alle typer gjenstander kan brukes
til en eller annen form for terrorhandling. Å kriminalisere
enhver anskaffelse av enhver gjenstand som i teorien kan brukes
til å begå en terrorhandling, ville åpenbart
føre for langt. I så fall ville det meste av dagliglivets
handel og vandel kunne oppfylle de objektive vilkårene
for straff, og resolusjonen punkt 2 bokstav e kan ikke forstås
slik at den krever dette. Mulige begrensninger, for eksempel etter
mønster av den som ligger i den nederlandske bestemmelsen
("tydelig bestemt til"), gir liten veiledning om hva som er straffbart
og avhjelper derfor i liten grad ulempene ved en så generell
bestemmelse.
En annen svakhet med en så vidtgående
kriminalisering av potensielle forberedelseshandlinger, er at grensen
for det straffbare først og fremst blir å finne
i de subjektive vilkårene for straff, og ikke i ytre handlinger.
Av rettssikkerhetsgrunner er det lite ønskelig å la
avgjørelsen av skyldspørsmålet i så stor
grad bero på bevisvurderinger av den tiltaltes sinnelag.
Departementet har derfor kommet til at forslaget i høringsnotatet
om straffansvar for forberedelseshandlinger ikke bør følges
opp. Derimot fremmer departementet forslag om et straffesanksjonert
forbud mot å inngå forbund om å begå en
terrorhandling."
Disse medlemmer slutter seg til denne vurderingen,
og mener dette også må ha betydning og konsekvens
for situasjoner hvor flere enn én planlegger terrorhandlinger.
Om de har "inngått forbund" er ikke til hinder for at de
også omfattes av forberedelsehandlinger som allerede er
gjort straffbare.
Lovutkastet § 147 a siste ledd om å inngå forbund er
vanskelig å håndheve og innbyr til vanskelige
grensedragninger. Bevismessig står man overfor betydelige
problemer. Disse medlemmer mener vi ikke er avhengig
av denne bestemmelsen for å få et effektiv lovverk
mot terrorisme, snarere tvert imot.
Endelig mener disse medlemmer det kan reises spørsmål
ved om den foreslåtte bestemmelse om å inngå forbund
er i samsvar med EMK art. 7 og kravet til konkretisering av objektive
kjennetegn ved den straffbare handlingen.
Disse medlemmer mener etter dette at det ikke
er nødvendig å utvide straffebestemmelsene om forberedelse
ytterligere, og går imot den foreslåtte forbundsbestemmelsen
i lovutkastet § 147 a siste ledd. Disse
medlemmer fremmer forslag til endring i § 147 a
i samsvar med dette.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader ovenfor der dette medlem går
imot § 147 a.
Bortsett fra de midlertidige reglene i den provisoriske anordningen,
har vi i dag ikke generelle straffebestemmelser som direkte retter
seg mot finansiering av terrorisme, men straffansvar kan være
aktuelt etter straffeloven § 104 a. § 104
a annet ledd retter seg mot den som danner eller deltar i forening
eller sammenslutning som har til formål "ved sabotasje,
maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre
samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender".
Den som bidrar økonomisk, vil for øvrig også lett
kunne pådra seg straffansvar som medvirker.
FNs terrorfinansieringskonvensjon artikkel 2 nr. 1 pålegger
statene å gjøre det straffbart å samle
inn midler eller stille midler til rådighet for terrorformål,
for terrororganisasjoner eller for enkeltpersoner som vil begå terrorhandlinger.
Finansieringsforbudet gjelder selv om midlene rent faktisk ikke
har blitt brukt til terrorhandlinger. Også forsøk
på eller medvirkning til slik finansiering omfattes. Etter
artikkel 4 skal statene sørge for at finansiering av terrorisme
straffes med en passende straff, som tar hensyn til forbrytelsens
alvorlige karakter. Statene skal iht. art. 5 sørge for
at også juridiske personer skal kunne stilles til ansvar
for finansiering av terrorisme.
Sikkerhetsrådets resolusjon 1373 punkt 1 inneholder
en formålsbestemmelse som pålegger statene å forebygge
og forhindre finansiering av terrorhandlinger. Statene pålegges
bl.a. å gjøre det straffbart å finansiere
terrorhandlinger som begås av landets statsborgere eller
på statens territorium.
Rådsforordning 2001/2580/EF 27. desember 2001
om særlige tiltak mot visse personer og enheter for å bekjempe
terrorisme, skal blant annet bidra til å gjennomføre
særskilte tiltak til bekjempelse av terrorisme i EU. Rådets
felles holdning 930, som er en politisk erklæring Norge
har sluttet opp om, omhandler blant annet kriminalisering av finansiering
av terrorisme.
I den provisoriske anordningen er forbud mot finansiering av
terrorisme regulert i §§ 2 og 3. Anordningens § 2
gjør det straffbart forsettlig å stille til rådighet,
samle inn eller på annen måte skaffe til veie økonomiske
midler eller verdier i den hensikt at disse helt eller delvis skal
brukes til å forberede eller gjennomføre en terrorhandling,
eller med viten om at midlene eller verdiene er ment å brukes
slik. Også medvirkning straffes. Handlingen er straffbar
i Norge også når den er begått i utlandet.
Mens § 2 i den provisoriske anordningen gjør
det straffbart å skaffe midler til terrorhandlinger, gjør § 3 det
straffbart å gi økonomisk støtte til
terrorister.
Tilsvarende lovforslag i andre land gjennomgås i proposisjonen
pkt. 9.5.
I høringsnotatet foreslo departementet en ny § 147 b
i straffeloven om finansiering av terrorhandlinger, som bygget på reglene
i den provisoriske anordningen.
De fleste høringsinstansene som uttaler seg om dette
spørsmålet, støtter hovedtrekkene i departementets
forslag, men det er ulike merknader til den nærmere utformingen
av bestemmelsen.
Selv om finansiering av terrorhandlinger allerede i dag er straffbart
i vid utstrekning, mener departementet det er behov for å utvide
straffansvaret for å oppfylle de folkerettslige forpliktelsene
som påhviler Norge. Den mest hensiktsmessige måten å gjøre
dette på, vil være å gi et særskilt
straffebud mot finansiering av terrorhandlinger. Departementet vil
ikke utelukke at det kan være grunn til å vurdere
om det bør gis et generelt forbud mot finansiering av bestemte
alvorlige forbrytelser, slik bl.a. riksadvokaten går inn
for. I denne omgang er det imidlertid riktig å målrette
lovtiltakene mest mulig mot finansiering av terrorhandlinger, og
tiltakene bør ikke favne videre enn formålet tilsier. Finansieringsforbudet
bør knytte seg til definisjonen av terrorhandlinger i den
foreslåtte § 147 a første ledd.
En noe mindre vidtrekkende gjerningsbeskrivelse enn den som er
foreslått vil være forenlig med våre folkerettslige
forpliktelser. Når det først gis et eget straffebud,
taler imidlertid hensynet til klarhet og oversikt for at man regulerer
samlet alle former for finansiering av terrorisme. Gjerningsbeskrivelsen
forenkles likevel noe i forhold til forslaget som ble sendt på høring.
Når det gjelder skyldkravet, forenkles forslaget ved
at det bare kreves alminnelig forsett.
Departementet foreslår at § 147 b
får en strafferamme på fengsel i inntil 10 år.
Det vil gi politiet adgang til å benytte ekstraordinære
etterforskningsmetoder dersom vilkårene for øvrig
er oppfylt.
Komiteen mener det er særlig
viktig å kutte livsnerven til terroren; pengestrømmene
som finansierer terrorhandlinger, noe terrornettverkene er avhengige
av.
Det er av avgjørende betydning å få en
effektiv etterforskning mot økonomien bak forbrytelsen.
Her må det etter komiteens oppfatning mer
til enn bare nye lovbestemmelser. Vi trenger en annen måte å drive
etterforskning på, en annen tilnærming og mer kompetanse. Å oppdage,
båndlegge, beslaglegge og inndra formuesgoder kan være
det mest effektive vern mot terror.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, mener at de rettssikkerhetsgarantier
som naturlig melder seg ved bruk av tvangsmidler mot mennesker ikke
i samme grad gjør seg gjeldende for de virkemidler som
rettes mot formuesgoder.
Flertallet er av den oppfatning at det fremsatte forslag
ikke er i strid med noen folkerettslige prinsipper, og heller ikke
krenker rettssikkerheten. Flertallet mener derfor
at straffebudet i § 147 b mot finansiering
av terrorvirksomhet er nødvendig og riktig.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er ytterst viktig å få på plass størst
mulig åpenhet rundt finansielle transaksjoner, slik at
vi effektivt kan få bukt med finansiering av menneske-,
miljø- og demokratifiendtlig virksomhet, herunder virksomhet
som tar sikte på å unndra seg nasjonale skatteforpliktelser;
inntekter som en velferdsstat er avhengig av. Dette medlem ønsker
at Norge skal arbeide aktivt for å få på plass
internasjonale kjøreregler som kan forhindre økonomisk
kriminalitet og støtte til ovennevnte virksomhet. Dette
medlem viser i den forbindelse til finanskomiteens Innst. O.
nr. 47 (2001-2002) om ny lov om registrering av finansielle instrumenter. Dette
medlem finner det oppsiktsvekkende at noen av de partiene
som ivrer mest etter å få på plass et
strengest mulig lovverk mot finansiering av terrorhandlinger tydeligvis
ikke er interessert i å bidra til større åpenhet
i norske finansmarkeder. Gjennom å åpne for forvalterregistrering
av verdipapirer gjør disse partiene det lettere for eiere
av verdipapirer å skjule sin identitet. Dermed blir det også vanskeligere å avsløre
for eksempel hvitvasking. Dette medlem peker på at
det her synes å være en betydelig avstand mellom
Regjeringens intensjoner og regjeringspartienes praksis.
Paragraf 147 b i lovforslaget fra Regjeringa er etter dette
medlems syn for lite presist og åpner for åpenbart
urimelige utfall. En somalier i Norge som sender penger til sin
familie i Somalia via et banknettverk som det framstår
som mest sannsynlig for vedkommende er involvert i terrorvirksomhet,
kan etter forslaget til § 147 b straffes
med fengsel inntil 10 år, selv om pengene som sendes ikke
er ment å støtte opp om slik virksomhet. Dette
medlem mener dette er urimelig, da det for eksempel kan
tenkes at det ikke finnes alternative måter å få pengene
fram på, noe som kan stille vedkommende overfor en umulig
situasjon: Dersom han ikke sender pengene, kan det for eksempel
være stor fare for at familien blir skadelidende.
Dette medlem mener ressursene må settes
inn på å få tatt bakmennene og de som
har til hensikt å støtte opp om alvorlig kriminalitet,
ikke på å få tatt dem som ikke har til
hensikt å støtte opp om slik virksomhet. Det er
dessuten en dimensjon ved dette som gjør det hele noe dobbeltmoralsk:
Man straffer for eksempel ikke enkeltpersoner som investerer midler
i bedrifter som produserer landminer, atomvåpen eller klasebomber,
eller som benytter seg av slavearbeid i produksjonen. Noe slikt
ville vel knapt være ønskelig, siden det nettopp
er svært vanskelig å finne presise bestemmelser.
I stedet bør man forsøke å tilstrebe
et regelverk som forhindrer slik produksjon, og som straffer dem
som bryter menneskerettighetene og tilsvarende konvensjoner.
Dette medlem fremmer et alternativt forslag til
ny § 147 b, og begrunner dette med motstanden mot å definere
terrorforsett i en egen straffebestemmelse i straffeloven. Dette
medlem mener det bør kreves hensikt for å kunne
idømmes straff etter § 147 b.
Bestemmelsen henviser for øvrig til de konkrete straffebudene
som er tatt inn i departementets forslag til § 147 a,
men uten at det stilles krav om terrorforsett slik denne bestemmelsen
gjør. Dette medlem legger til grunn at det
er nødvendig å endre det norske lovverket for å oppfylle
resolusjon 1373, og fremmer derfor følgende forslag:
"Ny § 147 b skal lyde:
Med fengsel inntil 10 år straffes den som fremskaffer
eller samler inn penger eller andre formuesgoder, med den hensikt
at formuesgodene helt eller delvis skal finansiere overtredelser
som nevnt i straffeloven §§ 148, 151 a,
151 b første ledd, jf. tredje ledd, § 152
annet ledd, § 152 a annet ledd, § 152 b, § 153 første
til tredje ledd, § 153 a, § 154, § 223
annet ledd, § 224, § 225 første
eller annet ledd, § 231, jf. § 232, eller § 233.
På samme måte straffes den som stiller penger
eller andre formuesgoder, eller banktjenester eller andre finansielle
tjenester til rådighet for
a) en person eller et foretak
som begår eller forsøker å begå lovbrudd
som nevnt i første ledd,
b) et foretak som noen som nevnt i bokstav a eier eller
har kontroll over, eller
c) et foretak eller en person som handler på vegne
av eller på instruks fra noen som nevnt i bokstavene a
eller b.
Medvirkning straffes på samme måte."
I norsk rett finnes det ingen generelle lovregler om båndlegging,
men slike regler er gitt i provisorisk anordning 5. oktober
2001 (kalt "frysing") i §§ 4 og 5. Etter § 4
første ledd har politiet plikt til å "fryse" formuesgoder
som tilhører den mistenkte, foretak som den mistenkte eier
eller som han har vesentlig innflytelse over, eller personer eller
foretak som handler på vegne av eller på instruks
fra den mistenkte eller et foretak som nevnt. Vilkåret
er at noen med "skjellig grunn" mistenkes for å forberede
eller gjennomføre en terrorhandling som nevnt i anordningen §§ 1
eller 2.
Etter § 4 har videre finansinstitusjoner plikt
til å melde fra til ØKOKRIM dersom de har mistanke
om at en transaksjon har tilknytning til en terrorhandling.
I § 5 er det gitt nærmere saksbehandlingsregler om
"frysing". Påtalemyndigheten skal snarest mulig og senest
innen sju dager etter at den har truffet beslutning om frysing,
bringe saken inn for forhørsretten, som avgjør
om beslutningen skal opprettholdes. Det forutsettes at "frysingen"
er tidsbestemt, og skal munne ut i beslag, heftelse eller inndragning,
eller i at verdiene frigis.
I forskrift 22. desember 1999 nr. 1374 om sanksjoner mot Osama
bin Laden, Al-Qaida og Taliban (Talibanforskriften) fremgår
det at midler og andre finansielle aktiva eller økonomiske
ressurser som befinner seg i Norge, og som tilhører eller
stammer fra eiendom eller foretak som er eiet eller kontrollert
av Taliban, Osama bin Laden, eller personer eller enheter som er
tilknyttet ham, skal "fryses".
Terrorfinansieringskonvensjonen artikkel 8 nr. 1 pålegger
konvensjonsstatene å ta skritt for å sikre at midler
til finansiering av terrorisme kan båndlegges eller beslaglegges
med sikte på senere inndragning. Det samme skal gjelde
midler som er ervervet ved terrorvirksomhet.
Etter Sikkerhetsrådets resolusjon 1373 punkt 1 bokstav
c skal myndighetene uten opphold båndlegge midler, finansielle
aktiva eller andre økonomiske ressurser som tilhører
eller kontrolleres av personer eller sammenslutninger som utfører,
medvirker til eller forsøker å utføre
terrorhandlinger, eller noen som handler på vegne av, eller
på oppdrag fra slike personer.
Gjennomføringen av regler om båndlegging i
andre land fremgår av proposisjonen pkt. 10.4.
Det fremgår av regler gitt i Rådets felles
holdning 930 og 931 at medlemsstatene i EU er politisk forpliktet
til å gi internrettslige regler om båndlegging
av midler som tilhører dem bestemmelsen nevner. Rådsforordning
2001/2580/EF om særlige tiltak mot visse personer
og enheter for å bekjempe terrorisme artikkel 2 inneholder
en mer vidtrekkende bestemmelse om båndlegging enn de tilsvarende
bestemmelsene i FN-konvensjonen og resolusjon 1373.
FNs konvensjon mot finansiering av terrorisme og Sikkerhetsrådets
resolusjon 1373 gjør det nødvendig å utvide
adgangen til å båndlegge midler som har tilknytning
til terrorvirksomhet.
I den provisoriske anordningen er reglene om frysing gjort til
et straffeprosessuelt tvangsmiddel, og departementet opprettholdt
dette i høringsbrevet.
De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet
støtter departementets syn. ØKOKRIM og riksadvokaten
foreslår at båndlegging ut over midler som har
tilknytning til terrorisme, bør være en sivilrettslig
beføyelse.
Departementet viser bl.a. til at de nye reglene om båndlegging
vil gjelde ved siden av reglene i Talibanforskriften. En eventuell
utvidelse av den sivilrettslige adgangen til å båndlegge,
vil dermed bare få selvstendig betydning overfor dem som
ikke står på listene fra FNs sanksjonskomité,
og bare overfor midler uten tilknytning til terrorisme. Noe stort
behov for slike regler er det ikke. Departementet har derfor kommet
til at de nye reglene om båndlegging i sin helhet bør
følge et straffeprosessuelt spor.
Høringsinstansene er delt i synet på om det
er behov for egne regler om båndlegging. Høringen
viser også at det er uenighet om hvordan Norges folkerettslige
forpliktelser lovteknisk bør gjennomføres.
Departementet bemerker at de foreslåtte reglene om båndlegging
rekker videre enn reglene om beslag, og derfor vil ha selvstendig
betydning. Man kan innvende at et nytt straffeprosessuelt tvangsmiddel
ikke bør innføres på et avgrenset område
som dette. Etter departementets syn taler imidlertid både
pedagogiske og lovtekniske hensyn for å samle disse reglene
i et eget kapittel.
Departementet har kommet til at "båndlegging" er et
bedre uttrykk enn frysing, og har brukt det i utkastet.
I høringsnotatet ble det antatt at det neppe bør gjelde
noen begrensninger med hensyn til hvilke typer formuesgoder som
skal kunne fryses. Spørsmål om hvor omfattende
frysingsadgangen skal være, er noe mer tvilsomt. Formålet
med reglene er å vanskeliggjøre eller hindre fremtidige
terrorhandlinger. Isolert sett kan dette tale for at reglene om
frysing bare bør omfatte midler som brukes til slike handlinger.
Samtidig vil en slik avgrensning skape betydelige avgrensningsproblemer.
Departementets oppfatning i høringsbrevet var at en bestemmelse
om frysing bør gjøres generell. En slik løsning
ble valgt i den provisoriske anordningen, og oppfyller utvilsomt
Norges folkerettslige forpliktelser.
Enkelte høringsinstanser mener forslaget er for vidtrekkende
når det gjelder den personkrets frysing kan gjelde. Det
er videre ulike syn på hvilke midler som skal kunne båndlegges.
Departementet har i lys av høringen kommet til at det
er tilstrekkelig å la reglene om båndlegging rette seg
mot den som mistenkes for overtredelse av straffeloven § 147
a, og at overtredelse av § 147 b ikke bør omfattes.
Departementet fastholder at bestemmelsene om båndlegging
bør være generelle, og ikke bare rette seg mot
midler som har tilknytning til terrorvirksomhet. Straffeprosessloven § 170
a vil være til hinder for at båndleggingen utgjør
et uforholdsmessig inngrep overfor siktede.
I den provisoriske anordningen § 4 er frysing
betinget av at noen med skjellig grunn mistenkes for å forberede
eller gjennomføre en terrorhandling. I høringsnotatet
ble dette vilkåret foreslått videreført.
Departementet pekte på at hvis det viser seg senere at mistanken
var ugrunnet, og den frysingen retter seg mot har lidt et økonomisk
tap som følge av frysingen, kan vedkommende kreve erstatning.
Det er ulike syn på om kravet til mistankens styrke bør
ha en mer kvalifisert form, og det er også enkelte merknader
til utformingen av vilkårene for øvrig.
Departementet har på bakgrunn av høringen justert
bestemmelsens ordlyd ved at ordene "å forberede eller gjennomføre"
sløyfes, jf. lovutkastet til straffeprosessloven § 202 d.
Båndlegging innebærer å hindre noen
i å råde faktisk eller rettslig over et formuesgode.
Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen
legger til grunn at det ikke er noe i veien for at banken utfører
ordinær kapitalforvaltning i forhold til en båndlagt
bankkonto, så lenge rentebeløpet ikke kan disponeres
av kontohaver/disponent.
Departementet er enig i dette, og presiserer ellers at en beslutning
om båndlegging av et formuesgode som er pantsatt, i utgangspunktet
ikke er til hinder for at panthaveren realiserer pantet. Gjelder
beslutningen et formuesgode som er i sameie mellom flere, må de øvrige
sameierne kunne bruke sameiegjenstanden på vanlig måte
så lenge båndleggingen gjennomføres uten
at den faktiske rådigheten fratas den mistenkte.
I den provisoriske anordningen § 4 første
ledd er kompetansen til å treffe beslutning om frysing
lagt til politimesteren, visepolitimesteren, eller sjefen for Politiets
sikkerhetstjeneste. Departementet bemerket i høringsbrevet
at det neppe er grunn til å utvide denne kretsen, spørsmålet
er heller om den bør begrenses.
Det neste spørsmålet er i hvilken utstrekning
en beslutning om frysing skal gjøres til gjenstand for rettslig
overprøving. I den provisoriske anordningen § 5
er rettslig prøving obligatorisk. Etter departementets
syn taler mye for at denne løsningen videreføres, og
at påtalemyndigheten får et selvstendig ansvar
for å bringe saken inn for forhørsretten. På samme
måte som i anordningen foreslår departementet
at dette skal gjøres snarest mulig og senest innen sju
dager.
Når det gjelder behandlingen av saken i forhørsretten,
følger det av anordningen at den mistenkte og andre som
avgjørelsen rammer, skal varsles og gis anledning til å uttale
seg, med mindre tiltaket er strengt nødvendig av hensyn
til etterforskningen. Retten skal i sistnevnte tilfelle oppnevne
offentlig forsvarer, og fastsette en frist for når kjennelsen
skal meddeles. Fristen skal i utgangspunktet ikke overstige fire
uker, men kan forlenges. Etter departementets syn er det naturlig å videreføre
disse reglene.
Flere høringsinstanser støtter departementets
forslag om hvem som skal kunne treffe beslutning om båndlegging,
mens andre mener at personkretsen bør innsnevres. Enkelte
er kritiske til de foreslåtte reglene om utsatt underretning
mv., mens andre foreslår at underretning i visse tilfeller
helt bør kunne utelates.
Departementet bemerker at flere høringsinstanser mener
at kompetansen til å treffe beslutning om båndlegging
bør ligge på statsadvokatnivå. Departementet er
enig i dette. Skulle det unntaksvis være vanskelig å få tak
i en statsadvokat, vil beslutningen i stedet kunne treffes av høyere
påtalemyndighet, av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste
eller av vedkommendes stedfortreder.
Advokatforeningen har foreslått at fristen for å bringe
saken inn for forhørsretten bør settes til 24
timer, men etter departementets syn er det neppe grunn til dette.
Det er heller ikke behov for at underretning til mistenkte i visse
tilfeller helt bør kunne unnlates. Hensynet til etterforskningen
må antas å være tilstrekkelig ivaretatt
gjennom adgangen til utsatt underretning.
Dersom retten beslutter å opprettholde påtalemyndighetens
beslutning, skal den sette en bestemt tidsfrist for båndleggingen.
Fristen skal være så kort som mulig og må i
utgangspunktet ikke overstige fire uker, men den kan forlenges ved
kjennelse med inntil fire uker av gangen.
Endringene i utleveringsloven innebærer for øvrig at
norske myndigheter kan treffe beslutning om båndlegging
etter anmodning fra fremmed stat.
Påtalemyndigheten skal snarest mulig etter at det er
truffet beslutning om å fryse formuesgoder, vurdere om
det er grunnlag for å la frysingen etterfølges
av beslag, heftelse eller inndragning, eller av at verdiene frigis.
Etter departementets syn bør frysingen fortsatt være
et midlertidig tiltak. Det ble i høringsbrevet foreslått
at frysingen kunne opprettholdes så lenge vilkårene
for det er oppfylt.
Oslo statsadvokatembeter mener at et vedtak om båndlegging
bør være tidsbestemt. Departementet er enig i
dette, og foreslår at en beslutning om båndlegging
i utgangspunktet skal oppheves når straffesaken er endelig
avgjort.
I den provisoriske anordningen er det gjort unntak i båndleggingsadgangen
for formuesgoder som er helt nødvendige til underhold av
den som beslutningen retter seg mot eller hans husstand. I høringsnotatet
ble det foreslått å videreføre denne
bestemmelsen.
Det er ulike syn på forslaget. Enkelte mener unntaket
er for restriktivt.
Departementet har justert forslaget slik at vilkåret om
at formuesgodene er "helt nødvendige" til underhold av
dem beslutningen retter seg mot, erstattes med et vilkår
om at midlene skal være "nødvendige".
Det følger av FN-konvensjonen at Norge i en viss utstrekning
er folkerettslig forpliktet til å gi regler som åpner
for inndragning av midler som knytter seg til terrorvirksomhet.
I høringsnotatet ble det vist til at adgangen til inndragning
er vid, og departementet vurderte det slik at det ikke var behov
for å endre straffelovens inndragningsregler.
ØKOKRIM og riksadvokaten antar at det er behov for en
presisering av straffeloven § 34 som omhandler
inndragning av utbytte, men departementet har ikke funnet grunn
til å foreslå lovendringer på dette punkt.
Den provisoriske anordningen § 4 pålegger
en finansinstitusjon som har mistanke om at en transaksjon har tilknytning
til en terrorhandling eller finansiering av terrorisme, å oversende
opplysninger om alle forhold som kan tyde på dette til ØKOKRIM.
Regelen ble i høringsnotatet foreslått videreført,
og man foreslo en mindre endring av finansieringsvirksomhetsloven § 2-17.
Det er ulike syn på meldeplikten. Noen mener den bør
begrenses; andre at opplysningene bør kunne anvendes i
videre utstrekning enn det loven åpner for.
Departementet opprettholder forslaget om å utvide meldeplikten,
men mener at det foreløpig ikke er tilstrekkelig grunn
til å utvide adgangen til å bruke innrapporterte
opplysninger.
Komiteen er enig i at båndleggingsadgangen må kunne
foretas når "skjellig grunn til mistanke" foreligger; et
kriterium som også er vanlig ved andre tvangsinngrep i
straffeprosessen. Komiteen ber departementet vurdere
og eventuelt komme tilbake til Stortinget med forslag om at kompetansen
til å begjære båndlegging skal være
på lavere nivå; eventuelt legges til politimestrene.
Eventuelt bes vurdert om ØKOKRIM bør ha en særlig
påtalemessig rolle i disse sakene på bakgrunn
av deres spesielle kompetanse.
Etter komiteens oppfatning bør det være
båndleggingsadgang overfor de som mistenkes for overtredelse
av § 147 b (finansiering). Det finnes
ingen rimelig grunn til å unnta fra båndlegging
de som mistenkes for finansiering av forbrytelser som nevnt i bestemmelsen.
Tvert imot er det vel nettopp her man bør båndlegge
for å forebygge finansiering. Komiteen foreslår
derfor at straffeprosessloven § 202 d
skal omfatte straffeloven § 147 b.
Komiteen tiltrer forslaget om hvilken personkrets
som kan rammes av båndlegging, og mener hensynet til en
effektiv lovgivning tilsier et såpass vidt nedslagsfelt.
Det skal etter komiteens mening ikke være
mulig å gjemme bort midler hos andre rettssubjekter; dette
bør i det minste gjøres vanskeligere.
Komiteen tiltrer også departementets
forslag til saksbehandlingsregler ved båndlegging. Komiteen vil
likevel presisere at man så raskt som mulig bør fremme
sak i forhørsrett, og at 7-dagersfristen er en maksimumsfrist.
Komiteen mener dessuten at retten til å kunne få et
godt forsvar og hensynet til kontradiksjonen tilsier at unntaksbestemmelsene
om unnlatt varsling om båndlegging i den foreslåtte
straffeprosesslov § 202 e siste ledd
må brukes bare der det er strengt nødvendig av
hensyn til etterforskningen. Man må som hovedregel varsle
vedkommende, og reelt kontrollere behovet for unnlatt varsling. Komiteen mener
dessuten at varsling om båndlegging reelt sett må være
et hinder for videre etterforskning dersom det skal ha vekt som argument
for utsatt varsling. I den grad vedkommende vet at han er under
etterforskning for overtredelser av § 147 a
og eventuelt § 147 b, skal det svært
mye til om man i det hele tatt kan unnlate å varsle om
båndlegging. Selve båndleggingen vil da vanskelig
kunne forspille etterforskningen.
Komiteen tiltrer tilføyelsene til reglene
i finansieringsvirksomhetsloven. Det skal være en klar
plikt til undersøkelser ved slik mistanke som beskrevet
i loven.
Komiteen støtter de forslag til endringer
i utleveringslovene som åpner opp for beslutning om båndlegging
etter anmodning fra fremmede stater, og viser til terroren og økonomiens
internasjonale vesen. Nasjonalgrensene må ikke bli sperrer
for å forebygge terror.
Komiteen peker dog på det selvsagte at
de samme rettssikkerhetsgarantier skal gjelde overfor utenlandske
borgere og i forhold til begjæringer fra fremmede stater
som overfor våre egne borgere.
Komiteen støtter tillegget til straffeloven § 132 b.
De som bryter taushetspålegget i straffeprosessloven § 202 g
må åpenbart straffes. Ved båndlegging
kan det være særs aktuelt med utsatt underretning til
den berørte for å forhindre at muligheten for
båndlegging forspilles. Også andre må nødvendigvis
tåle å bli pålagt taushetsplikt for å forhindre
at opplysninger om iverksettelsen av båndlegging når
den berørte. Om taushetsplikten ikke overholdes, må det
etter komiteens oppfatning være mulig å ilegge
straff.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, mener det er av avgjørende betydning
at man får mulighet til å båndlegge formuesgoder
som foreslått i nye bestemmelser i straffeprosessloven
nytt kap. 15 b når man innfører et eget straffebud
mot finansiering av terrorvirksomhet. Flertallet viser
til departementets begrunnelse, og støtter lovforslaget
i sin helhet, men slik at både overtredelse av § 147
a og § 147 b omfattes av båndleggingsadgangen.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Straffeprosessloven § 202 d første
ledd skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for overtredelse
av eller forsøk på overtredelse av straffeloven §§ 147 a
eller 147 b, kan sjefen eller stedfortredende sjefen for
Politiets sikkerhetstjeneste, eller en statsadvokat, beslutte å båndlegge
formuesgoder som tilhører
a) den mistenkte,
b) et foretak som den mistenkte eier eller har kontroll over,
eller
c) et foretak eller en person som handler på vegne
av eller på instruks fra noen som nevnt i bokstav a eller
b."
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
påtalemyndigheten etter lovforslaget snarest mulig, og
senest etter syv dager, skal bringe saken inn for forhørsretten. Dette
flertallet mener dette er tilstrekkelig for å ivareta
den mistenktes rettigheter, og vil bemerke at båndlegging ikke
er et like inngripende tiltak som for eksempel varetektsfengsling.
Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til
at lovforslaget gir rett til forsvarer ved behandling av båndlegging
i forhørsretten, men lovforslaget i straffeprosessloven § 100 a
henviser kun til § 202 e annet ledd,
dvs. at det først gis rett til offentlig oppnevnt forsvarer
ved unnlatt varsling. Dette flertallet mener det
ved såpass alvorlige tvangstiltak og ved såpass
alvorlige beskyldninger (delaktighet i terrorvirksomhet) bør oppnevnes
forsvarer ved bruk av båndlegging generelt og behandling
av dette i retten. Dette flertallet foreslår
derfor at begrensningen til annet ledd sløyfes slik at
hele § 202 e blir omfattet av rett til
forsvarer.
Dette flertallet fremmer etter dette
følgende forslag om endring i straffeprosessloven § 100 a.
"§ 100 a første
ledd skal lyde:
Når forhørsretten behandler en sak etter §§ 200 a, 202 c,
202 e, 208 a, 210a, 210 c, 216 a
eller 216 b, skal retten straks oppnevne offentlig forsvarer
for den mistenkte."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti har merket seg at lovforslaget gir rett til offentlig
oppnevnt forsvarer ved behandling av båndlegging i forhørsretten
i tilfeller som omfattes av straffeprosessloven § 202 e
annet ledd, dvs. i de tilfeller der kjennelse blir truffet uten
varsel til mistenkte. I disse tilfeller er det rimelig at det oppnevnes
en forsvarer som kan ivareta interessene til den båndleggingen
rammer. Disse medlemmer mener det ikke er behov for å utvide
retten til offentlig oppnevnt forsvarer til å omfatte hele § 202 e.
Disse medlemmer fremmer forslag om
endring av § 100 a i tråd med
forslaget i proposisjonen som følger:
"§ 100 a første
ledd skal lyde:
Når forhørsretten behandler en sak etter §§ 200 a, 202 c,
202 e annet ledd, 208 a, 210a, 210 c,
216 a eller 216 b, skal retten straks oppnevne
offentlig forsvarer for den mistenkte."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener det også bør
kunne kreves fra siktede at rettsmøte skal holdes for avgjørelse
av spørsmålet om båndlegging. For å klargjøre
dette foreslår disse medlemmer også at
det i § 202 e første ledd tilføyes
at den mistenkte og dennes offentlig oppnevnte forsvarer kan kreve
at det blir holdt rettsmøte til behandling av spørsmålet
om båndlegging.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag om endring av straffeprosessloven § 202
e første ledd i tråd med dette:
"Ny § 202 e første ledd
skal lyde:
Påtalemyndigheten skal snarest mulig og senest innen
syv dager etter at den har truffet beslutning etter § 202 d,
bringe saken inn for forhørsretten, som ved kjennelse avgjør
om beslutningen skal opprettholdes. Også mistenkte og dennes
forsvarer kan kreve at det blir holdt rettsmøte til behandling
av spørsmålet om båndlegging. Domstolsloven § 149
første ledd gjelder tilsvarende. Opprettholder retten beslutningen,
fastsetter den samtidig en bestemt tidsfrist for båndleggingen. § 185
første ledd gjelder tilsvarende. Før retten treffer
kjennelsen, skal den mistenkte og andre som saken gjelder, varsles
og gis anledning til å uttale seg."
På bakgrunn av at komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti går imot definisjonen
av terrorforsett i den nye § 147 a, fremmes
alternativt forslag til ny § 202 d første
ledd, innledningen.
På bakgrunn av de tiltakene FNs Sikkerhetsråds resolusjon
1373 pålegger medlemslandene, foreslås endringer
i utlendingsloven §§ 29, 30 og 58 om
utvisning. Resolusjonen påbyr bl.a. statspartene å sørge
for at staten ikke utgjør eller tilbyr noe trygt tilholdssted (safe
haven) for personer som finansierer, planlegger, støtter
eller utfører terrorhandlinger, eller person som gir trygt
tilholdssted til disse.
Gjeldende regler om bortvisning i utlendingsloven §§ 27
og 28 antas å oppfylle resolusjonens regler om "safe haven".
Bortvisning kan kun anvendes overfor utlendinger som ikke har arbeids-,
oppholds- eller bosettingstillatelse i Norge.
En utlending som ikke oppfyller vilkårene for bosettingstillatelse
eller er omfattet av EØS-avtalen, kan utvises med hjemmel
i utlendingsloven § 29. Bestemmelsens første
ledd bokstav a-c vil hjemle utvisning av utlending som ilegges straff
etter de nye §§ 147 a og 147 b
i straffeloven. I medhold av bestemmelsens bokstav d kan utlending
også utvises "når hensynet til rikets sikkerhet
gjør det nødvendig", selv om han ikke er ilagt
straff for forholdet. Denne bestemmelsen gir imidlertid ikke hjemmel
for utvisning av hensyn til andre lands sikkerhet.
Departementet foreslo på denne bakgrunn i høringsbrevet
en ny utvisningsbestemmelse i utlendingsloven § 29
første ledd bokstav e som fastsetter at utlending kan utvises
når han deltar eller har deltatt i finansiering, planlegging,
støtte til, eller utførelse av terrorhandlinger,
jf. straffeloven § 147 a, eller gir/ har gitt
trygt tilholdssted.
En utlending som fyller kravene til bosettingstillatelse kan
utvises når vedkommende anses som en fare for rikets sikkerhet,
eller når vedkommende er ilagt straff for forhold av en
viss alvorlighetsgrad, jf. utlendingsloven § 30.
En utlending som anses å utgjøre en fare for andre
staters sikkerhet, rammes ikke av § 30. Departementet
foreslo i høringsbrevet en ny utvisningsbestemmelse i § 30
tilsvarende den foreslåtte bestemmelsen i § 29
første ledd bokstav e.
Utlendingsloven § 58 inneholder bestemmelser om
utvisning av utlending som omfattes av EØS-avtalen. Bestemmelsen
gir etter departementets oppfatning ikke tilstrekkelig hjemmel til
utvisning av hensyn til andre lands nasjonale sikkerhet i forhold
til forpliktelsene etter resolusjonen. Departementet foreslo derfor
i høringsbrevet en ny tilsvarende utvisningsbestemmelse
i § 58 som i §§ 29
og 30.
Det var forutsatt at det ikke skulle foretas noen forholdsmessighetsvurdering
mellom forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket, slik
det er fastsatt for andre alternativer i disse bestemmelsene.
Enkelte høringsinstanser er kritiske til forslagene. Det
stilles bl.a. spørsmål angående motivene
bak terrorlovgivningen, og fremheves at de foreslåtte lovendringer
bygger på for spinkelt grunnlag folkerettslig. Andre mener
forslagene legger til rette for en mer effektiv norsk bekjempelse
av internasjonal terrorisme. Høringsinstansenes syn fremgår
av proposisjonen pkt. 11.6.
Departementet opprettholder sitt forslag om nye utvisningsbestemmelser
i §§ 29, 30 og 58 for å ivareta resolusjonens
regler, men foreslår flere endringer som tar hensyn til
kritikken som har kommet under høringen.
Departementet påpeker at utlendingsloven inneholder
en generell bestemmelse (§ 4) om at loven skal anvendes
i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av, når
disse har til formål å styrke utlendingens stilling.
En utlending som ved utsendelse risikerer å utsettes for
tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff,
vil ikke bli utvist med hjemmel i de foreslåtte utvisningsbestemmelsene.
De fleste høringsinstanser har uttalt seg kritisk til at
man ikke skal foreta en forholdsmessighetsvurdering mellom forholdets
alvor og hensynet til utlendingen ved utvisningsvurderingen. Departementet
har etter høringen kommet til at det bør foretas
en slik forholdsmessighetsvurdering også i disse sakene
for å unngå urimelige avgjørelser, og
har endret forslaget i samsvar med dette.
Enkelte høringsinstanser er kritiske til at sannsynlighetsovervekt
skal være tilstrekkelig for at en person skal kunne rammes
av de foreslåtte bestemmelsene om utvisning. Departementet
opprettholder at sannsynlighetsovervekt bør være
tilstrekkelig, og viser bl.a. til at utvisning er et sivilrettslig
forhold og at det skal vurderes om utvisning er et uforholdsmessig
tiltak.
Flere høringsinstanser er kritiske til den tekniske utformingen
av ordlyden i forslagene, og departementet foreslår en
forenklet ordlyd i forhold til i høringsbrevet.
Når det gjelder reglene om straff for å ha
gitt en terrorist trygt tilholdssted, foreslår departementet
i proposisjonen at det stilles krav om at verten kjenner til at
den han gir eller har gitt trygt oppholdssted begår eller
har begått handlinger som nevnt i straffeloven §§ 147
a eller 147 b.
Departementet bemerker for øvrig at forslaget til nye
utvisningsbestemmelser må anses som en sikkerhetsventil
som det bare i sjeldne tilfeller vil bli aktuelt å anvende.
Forslaget innebærer ikke noen tidsbegrensning når
det gjelder hvor lenge terrorhandlinger kan tas i betraktning som
utvisningsgrunn. Departementet bemerker at dette forholdet vil bli
trukket inn under forholdsmessighetsvurderingen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener det er
særdeles viktig at Norge etterlever FNs resolusjon også når
det gjelder å ivareta hensynet til andre lands sikkerhet.
Norge skal bidra i størst mulig grad til bekjempelse av
internasjonal terrorisme, og terrornettverk opererer i stor grad
på tvers av landegrensene. Terrorister skal nektes et trygt
tilholdssted for å planlegge og utføre terrorhandlinger.
Flertallet støtter derfor departementets
forslag om å innføre nye utvisnings- bestemmelser
i utlendingslovens §§ 29, 30 og 58. Har
en utlending overtrådt straffeloven §§ 147
a eller 147 b, skal det etter flertallets syn kunne
føre til utvisning, selv om det ikke foreligger rettskraftig
straffedom. Når utlendinger blir ansett for å være
en så stor fare for samfunnet som overtredelser av disse
bestemmelsene tilsier, må hensynet til rikets sikkerhet
veie tyngst. I tillegg vil flertallet bemerke at
utvisning er en viktig sikkerhetsventil i enkeltstående
og sjeldne tilfeller hvor utlevering eller domstolsbehandling ikke
er aktuelt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det er av avgjørende betydning at utlendinger som begår
straffbar terrorvirksomhet utvises. Dette gir eksisterende lovverk
hjemmel for.
Den foreslåtte hjemmel, som gir adgang til utvisning
før rettskraftig dom foreligger, reiser flere vanskelige
prinsipielle avveininger. Et så inngripende tiltak som
utvisning bør som utgangspunkt bygge på en rettskraftig
dom. Det er knyttet betenkeligheter til å overlate dette
viktige bevistema til utlendingsmyndigheten alene. Beskyldningen
om terrorhandlinger og sanksjonen utvisning er jo svært
alvorlig.
Utvisning kan etter gjeldende regler foretas når vedkommende
er rettskraftig dømt for overtredelse av straffelovens §§ 147 a
og 147 b. Endelig kan man foreta utvisning når
hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig.
Spørsmålet som da gjenstår er utvisning
av mennesker som kan knyttes opp mot terrorvirksomhet rettet mot
andre stater. Disse kan ikke utvises med bakgrunn i å utgjøre
en fare for rikets sikkerhet. Disse medlemmer mener
at den utvidelse som nå skjer i straffelovens virkekrets
i straffelovens § 12 sikrer at også disse
kan straffeforfølges i Norge og således også utvises
ved rettskraftig dom. Det er viktig at de undergis de rettssikkerhetsgarantier
en straffeprosess gir dem. Bl.a. kan det raskt bli spørsmål om
handlingene er å anse som terrorvirksomhet eller ikke,
ved aksjoner mot fremmede stater. Grensedragningen mellom ulovlig
terrorvirksomhet og mer lovlig motstand mot flere typer statsregimer
kan være svært vanskelig å trekke.
Det kan gjenstå tilfeller hvor utvisning synes nødvendig
også før straffedom foreligger. Etter disse medlemmers oppfatning
bør disse vanskelige avveiningene og dette lovforslaget
utsettes, og behandles samtidig med den gjennomgang som nå skjer
i forbindelse med utlendingsloven. Det utvalg som er nedsatt til å se
på utlendingslovgivningen bør se på denne utfordringen
i sin helhet med alle de hensyn som gjør seg gjeldende.
Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:
"Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) om lov om endringer i straffeloven
og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot terrorisme - gjennomføring
av FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering
av terrorisme og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 28. september
2001) lovforslaget VI om endringer i utlendingsloven - sendes tilbake
til Regjeringen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
lovverket må være slik at det gir klare signaler
om hvilken reaksjon den eller de som vurderer å utføre
terroranslag mot vårt land vil få. Disse
medlemmer er av den oppfatning at personer som har overtrådt
straffeloven §§ 147 a eller 147 b,
skal kunne utvises fra landet. Disse medlemmer begrunner
dette med at slike handlinger vil være alvorlige angrep
på grunnleggende verdier i det norske samfunn, og at det
derfor skal ramme den som utøver slik handling på en
måte som viser hvor uakseptabelt dette er. Som en del av
dette mener disse medlemmer at utvisning fra Norge
må være naturlig. En person som begår
en handling som nevnt i §§ 147 a
eller 147 b gir et klart signal om at vedkommende ikke
vil være en del av vårt samfunn, og må således
forlate landet umiddelbart.
Disse medlemmer vil etter dette gå imot
de foreslåtte endringer i utlendingsloven § 29
annet ledd første punktum og i § 30 tredje
ledd, og fremmer forslag til en endring i § 58
i tråd med dette slik at forholdsmessighet ikke skal være
et vurderingstema ved utvisning etter forbrytelser som nevnt.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag til
endring av § 58 i utlendingsloven:
"Nåværende fjerde ledd blir femte ledd og skal
lyde:
Med unntak for tilfeller som nevnt i tredje ledd besluttes ikke
utvisning dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens
tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak
overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
forslaget om nye utvisningsbestemmelser i utlendingsloven er svært
betenkelig. Dette medlem går imot forslaget
om at man skal kunne utvise en utlending dersom det foreligger alminnelig
sannsynlighetsovervekt for at de nye terrorbestemmelsene er overtrådt. Dette
medlem mener at også utlendinger har krav på rettssikkerhet,
og derfor bør det etter dette medlems oppfatning
foreligge rettskraftig dom i en sak før man kan utvise
et menneske fra landet. Dette medlem er dessuten
av den oppfatning at avgjørelser om utvisning generelt burde
fattes av en domstol, og ikke som i dag, gjennom forvaltningsvedtak
ut fra en vurdering i UDI.
Dette medlem mener det er kritikkverdig at Justisdepartementet
i høringsbrevet fastslår at ved motstrid mellom
de forpliktelser som følger av Sikkerhetsrådets
resolusjoner og andre folkerettslige forpliktelser (herunder EMK),
går resolusjonsforpliktelsene foran. Dette medlem mener
Justisdepartementet burde vite hvilke forpliktelser som følger
av EMK. Også FNs Counter Terrorism Committee (CTC) har
etter det dette medlem har kunnet bringe på det
rene, oversett menneskerettighetene, bl.a. i forbindelse med norske
utvisningsregler. Etter dette medlems syn burde CTCs
retningslinjer nevnt menneskerettighetene, og minnet de tilsluttede
statene om at resolusjon 1373 krever at asyl- og flyktningesaker skal
behandles innenfor rammen av gjeldende menneskerettighetslover.
Det vises i denne forbindelse til forslaget fra dette medlem om
at Regjeringen aktivt skal arbeide for at CTC tilføres
menneskerettighetskompetanse.
Dette medlem mener problemene som knytter seg
til det å definere terrorisme også gjør
seg gjeldende her. En utlending som søker asyl i Norge,
kan nektes opphold dersom vedkommende ut fra en sannsynlighetsbetraktning
har deltatt i terrorvirksomhet i et annet land. Men hva som er terrorvirksomhet
er omstridt, og politisk svært betent. Mennesker som svært mange
nordmenn oppfatter som legitime opprørere mot undertrykkende
regimer, vil kunne falle inn under en meget vag terrordefinisjon,
og således utvises fra Norge.
Dette medlem vil etter dette gå imot
de foreslåtte endringene i utlendingsloven.
Straffeloven § 104 a annet ledd rammer den
som danner, deltar i eller støtter en forening eller sammenslutning
som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre
samfunnsordenen eller å oppnå innflytelse i offentlige
anliggender, dersom foreningen eller sammenslutningen har tatt skritt
for å realisere formålet med ulovlige midler.
Overvåkningssentralen (OVS) har i brev til Justisdepartementet
gitt uttrykk for at § 104 a på flere
punkter er utformet slik at den ikke dekker dagens behov, og anbefalte
at gjerningsbeskrivelsen ble endret til å omfatte tilfeller
der "det er" tatt skritt for å realisere formålet
med ulovlige midler.
Departementet understreket i høringsnotatet at det er
viktig å gi overvåkingstjenesten de virkemidler
som er nødvendige for å forebygge og avverge alvorlig
kriminalitet, men mente forslaget fra OVS gikk for langt. I stedet
burde det vurderes å åpne for at politiet kan
ta i bruk metoder som i dag er forbeholdt etterforskning, før
det er begått noen straffbar handling - altså i
rent forebyggende øyemed.
De fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet,
mener det ikke er behov for å endre straffeloven § 104
a, men enkelte går inn for å øke strafferammen.
Departementet fastholder i proposisjonen at det ikke er aktuelt å endre
straffeloven § 104 a annet ledd.
FNs generalforsamling vedtok 25. mai 2000 to tilleggsprotokoller
til FNs barnekonvensjon. Den ene gjaldt barn i væpnet konflikt,
den andre omhandler salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi.
Etter den nye protokollen om barn i væpnet konflikt
skal statene treffe alle gjennomførbare tiltak for å sikre
at personer i deres væpnede styrker som er under 18 år,
ikke tar direkte del i fiendtligheter. Videre forbys det å tvangsrekruttere
personer under 18 år til væpnede styrker. Når
det gjelder frivillig rekruttering, skal statene i det minste øke
aldersgrensen til 16 år. Det er på denne bakgrunn
gjort endringer i heimevernloven og vernepliktsloven.
Artikkel 4 i protokollen forutsetter at væpnede grupper
som ikke er en del av statens egne væpnede styrker, ikke
under noen omstendigheter skal kunne rekruttere personer under 18 år
eller bruke barn og unge i fiendtligheter. Straffeloven § 104
a første ledd gjør det straffbart å danne,
delta i eller støtte en privat organisasjon av militær
karakter. Det er tvilsomt om typisk rekrutteringsvirksomhet etter
at organisasjonen er dannet, og bruk av personer i organisasjonen,
omfattes av § 104 a. Departementet foreslår
derfor å endre bestemmelsen for bedre å synliggjøre
protokollen om barn i væpnet konflikt.
En rekke instanser støtter forslaget.
Departementet foreslår i proposisjonen en noe annen
lovtekst enn i høringsbrevet. Det bemerkes bl.a. at spørsmålet
om å unnlate straffeforfølgning mot personer som
har nådd den kriminelle lavalder, må vurderes konkret
i hvert enkelt tilfelle, og departementet går ikke inn
for en bestemmelse om at straffeforfølgning som hovedregel
ikke skal skje overfor personer under 18 år.
Det foreslås å innføre som et straffeskjerpende moment
at en organisasjon bruker personer under 18 år under fiendtligheter.
Forbudet mot rekruttering tas også inn i annet ledd i § 104
a som gjelder ikke-militære organisasjoner mv.
I kjølvannet av terroranslaget mot USA 11. september
2001, ble brev med miltbrannsporer sendt til ulike adressater i
USA. I Norge har ufarlig hvitt pulver blitt sendt til enkelte personer
og institusjoner. I de tilfeller hvor det faktisk er sendt smittsomme
stoffer, kan flere eksisterende straffebud være overtrådt.
Har ufarlig pulver skapt frykt, vil straffeloven § 222
om trusler kunne være overtrådt.
Få høringsinstanser har uttalt seg om behovet
for å endre straffeloven for å ramme slike forsendelser. Det
reises bl.a. spørsmål om det er behov for å endre straffeloven § 151
b, men departementet finner ikke tilstrekkelig grunnlag for lovendringer.
Komiteen støtter endringsforslagene
til straffeloven § 104 a. Komiteen mener
det er avgjort viktig å ha et effektivt strafferettslig
vern mot private organisasjoner av militær karakter og
organisasjoner med sabotasje og lignende for øye. Dette
er organisasjoner komiteen mener det overhodet ikke
er behov for i vårt demokrati. Slike organisasjoner kan
ofte brukes som basis for sterkt samfunnsskadelig aktivitet som
ikke har krav på lovbeskyttelse eller beskyttelse med utgangspunkt
i menneskerettighetene.
De foreslåtte endringer i bestemmelsen om å rekruttere
medlemmer, og om å ha barn under 18 år som medlemmer,
er nødvendige og riktige etter komiteens oppfatning. Komiteen tiltrer
derfor forslaget om at det skal være et straffeskjerpende
moment dersom organisasjonen har medlemmer under 18 år.
Komiteen er videre enig i at § 104 a
annet ledd ikke bør endres som foreslått av Politiets
sikkerhetstjeneste ved at også organisasjoners sympatisører
i større grad kan straffes når de har tatt skritt
for å realisere en organisasjons formål med ulovlige
midler. Komiteen viser her til departementets begrunnelse og
tiltrer denne.
Straffeprosessloven §§ 202 b og 202
c regulerer politiets adgang til å foreta teknisk sporing,
dvs. å plassere elektronisk peileutstyr på et
objekt for å lokalisere hvor det befinner seg. Denne typen
sporing kan besluttes når noen med skjellig grunn mistenkes
for en handling eller forsøk på en handling som
kan straffes med fengsel i hhv. 5 eller 10 år eller mer,
avhengig av hvor inngripende sporingen er.
Straffeprosessloven § 210 b regulerer adgangen
til å pålegge noen som i fremtiden vil komme i
besittelse av en ting som antas å ha betydning som bevis, å utlevere
tingen til politiet. Bestemmelsen innførte et vilkår
om strafferamme på fengsel i 5 år eller mer.
Ny § 130 a i straffeprosessloven åpner
for at et vitne skal kunne forklare seg anonymt. Vilkårene
for anonym vitneførsel er strenge.
Overvåkningssentralen har foreslått å utvide
politiets adgang til å foreta teknisk sporing og gi utleveringspålegg
fremover i tid ved at strafferammekravene i §§ 202
b, 202 c og 210 b ikke skal gjelde hvor noen med skjellig
grunn mistenkes for en handling som rammes av straffeloven kapittel
8 og 9. Overvåkningssentralen mente at lovreguleringene
hadde ført til en innsnevring av adgangen til å benytte
disse metodene.
Overvåkningssentralen foreslo dessuten at straffeprosessloven § 130
a om anonym vitneførsel burde utvides til også å gjelde
i saker etter straffeloven kapittel 8 og 9 og saker etter eksportkontrolloven § 5.
Departementet foreslo etter dette å endre straffeprosessloven §§ 202
b, 202 c, og 210 b som foreslått av OVS, men fremholdt
at adgangen til anonym vitneførsel bør forbli
en snever unntaksregel. Spørsmålet om å utvide
anvendelsesområdet for reglene om anonym vitneførsel
burde vurderes på nytt som ledd i etterkontrollen av ordningen.
Høringsinstansene er delt i synet på forslagene. Flere
høringsinstanser tar ikke stilling til realiteten i forslagene,
men mener at forslagene bør stilles i bero inntil Straffelovkommisjonen,
Lund-utvalget og Pedersen-utvalget har utredet spørsmålene
og fremmet sine forslag.
Slik saken står, har departementet lagt stor vekt på at
bl.a. riksadvokaten og Lund-utvalget frarår å endre loven
nå. Departementet har derfor kommet til at det ikke nå vil
fremme forslag til Stortinget om utvidet metodebruk, men vil vurdere
dette som ledd i oppfølgningen av utvalgsarbeidene som
er nevnt ovenfor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er enig med Regjeringen om ikke på nåværende
tidspunkt å forsere det utvalgsarbeid som er igangsatt
om politiets metodebruk (Lund- og Pedersen-utvalgene). En slik vurdering
bør nettopp foretas ved vanlig lovforarbeid og med nødvendig
tid. Endelig mener flertallet det er nødvendig
nå å konsentrere innsatsen gjennom de tillatte
metoder og gjøre disse effektive før eventuelle
nye vurderes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen på det nåværende tidspunkt
ikke vil gå inn på vurdering av politiets metodevalg. Disse
medlemmer stiller seg undrende til en slik passiv holdning,
og viser i den anledning til innspill fra Politiets Fellesforbund
og Politiets Sikkerhetstjeneste som begge savner forslag om å åpne
for romavlytting.
Disse medlemmer viser videre til Innst O. nr. 3
(1999-2000) hvor en samlet justiskomité uttalte at
"…spørsmålet om romavlytting
vil kunne komme opp til politisk behandling innen rimelig tid, og
(komiteen) ber departementet vurdere romavlytting dersom kriminalitetsutviklingen
og erfaringer fra nye metoder tilsier det."
Disse medlemmer mener at det som skjedde i USA
den 11. september 2001 viser at det finnes mennesker som
ikke skyr noe middel for å skade andre. Disse medlemmer mener
derfor at vår lovgivning må endres slik at vi
på enhver lovlig måte, forebygger at tilsvarende
eller lignende angrep skal finne sted her i landet.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta nødvendige lovendringer
slik at romavlytting kan benyttes i forbindelse med etterforskning
av straffbare forhold relatert til straffeloven §§ 147 a
og 147 b."
De foreslåtte lovtiltakene mot terrorisme vil ventelig
få begrenset anvendelse i praksis, og vil neppe føre
til nevneverdige økonomiske eller administrative kostnader.
Også de foreslåtte endringene i utlendingsloven
vil formentlig bli sjelden brukt.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
I straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende endring:
§ 100 a første ledd skal lyde:
Når forhørsretten behandler en sak etter §§ 200 a, 202 c, 202 e annet ledd, 208 a, 210 a, 210 c, 216 a eller 216 b, skal retten straks oppnevne offentlig forsvarer for den mistenkte.
Forslag 2
I utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 gjøres følgende endringer:
§ 29 annet ledd første punktum skal lyde:
Utvisning etter første ledd bokstav a, b, c og e besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.
§ 30 tredje ledd skal lyde:
Utvisning etter annet ledd bokstav b eller c besluttes ikke dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 3
I straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende endring:
Ny § 202 e første ledd skal lyde:
Påtalemyndigheten skal snarest mulig og senest innen syv dager etter at den har truffet beslutning etter § 202 d, bringe saken inn for forhørsretten, som ved kjennelse avgjør om beslutningen skal opprettholdes. Også mistenkte og dennes forsvarer kan kreve at det blir holdt rettsmøte til behandling av spørsmålet om båndlegging. Domstolloven § 149 første ledd gjelder tilsvarende. Opprettholder retten beslutningen, fastsetter den samtidig en bestemt tidsfrist for båndleggingen. § 185 første ledd gjelder tilsvarende. Før retten treffer kjennelsen, skal den mistenkte og andre som saken gjelder, varsles og gis anledning til å uttale seg.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 4
Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot terrorisme - gjennomføring av FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 28. september 2001) lovforslaget VI om endringer i utlendingsloven - sendes tilbake til Regjeringen.
Forslag 5
I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endring:
Ny § 147 a skal lyde:
En straffbar handling som nevnt i §§ 148, 151 a, 151 b første ledd, jf. tredje ledd, § 152 annet ledd, § 152 a annet ledd, § 152 b, § 153 første til tredje ledd, § 153 a, § 154, § 223 annet ledd, § 224, § 225 første eller annet ledd, § 231, jf. § 232, eller § 233 anses som en terrorhandling og straffes med fengsel inntil 21 år når handlingen er begått med det forsett
a) å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern,
b) urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller en annen mellomstatlig organisasjon.
Straffen kan ikke settes under minstestraffen som er bestemt i straffebudene som er nevnt i første punktum.
Med fengsel inntil 12 år straffes den som med slikt forsett som nevnt i første ledd truer med å begå en straffbar handling som nevnt i første ledd, under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Får trusselen en følge som nevnt i første ledd bokstavene a eller b, kan fengsel inntil 21 år idømmes. Medvirkning straffes på samme måte.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen foreta nødvendige lovendringer slik at romavlytting kan benyttes i forbindelse med etterforskning av straffbare forhold relatert til straffeloven § §§ 147 a og 147 b.
Forslag 7
I utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 § 58 gjøres følgende endringer:
Nåværende tredje ledd blir fjerde ledd.
Nåværende fjerde ledd blir femte ledd og skal lyde:
Med unntak for tilfeller som nevnt i tredje ledd besluttes ikke utvisning dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.
Femte til sjuende ledd blir sjette til nye åttende ledd.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringa arbeide for at CTC, FNs Counter Terrorism Committee, tilføres menneskerettighetskompetanse.
Forslag 9
I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 gjøres følgende endringer:
§ 12 første ledd nr. 3 bokstav a skal lyde:
a) hører blant de som omhandles i denne lov kapittel 8, 9, 10, 11, 12, 14, 17, 18, 20, 23, 24, 25, 26 eller 33, eller §§ 135, 141, 142, 144, 147 b, 169, 192 til 195, 197 til 199, 202, 203, 204 første ledd bokstav d, 222 til 225, 227 til 235, 238, 239, 242 til 245, 291, 292, 294 nr. 2, 317, 326 til 328, 330 siste ledd, 338, 367 til 370, eller 423, og i hvert fall når den
§ 12 første ledd nr. 4 bokstav a skal lyde:
a) hører blant dem som omhandles i denne lov §§ 83, 88, 89, 90, 91, 91 a, 93, 94, 98 til 104 a, 110 til 132, 147 b, 148, 149, 150, 151 a, 152 første, jf. annet ledd, 152 a, 152 b, 153 første til fjerde ledd, 154, 159, 160, 161, 169, 174 til 178, 182 til 185, 187, 189, 190, 192 til 195, 217, 220, 221, 222 til 225, 227 til 229, 231 til 235, 238, 239, 243, 244, 256, 258, 266 til 269, 271, 276, 291, 292, 324, 325, 328, 415 eller 423 eller loven om forsvarshemmeligheter §§ 1, 2, 3 eller 5,
Ny § 147 b skal lyde:
Med fengsel inntil 10 år straffes den som fremskaffer eller samler inn penger eller andre formuesgoder, med den hensikt at formuesgodene helt eller delvis skal finansiere overtredelser som nevnt i straffeloven §§ 148, 151 a, 151 b første ledd, jf. tredje ledd, § 152 annet ledd, § 152 a annet ledd, § 152 b, § 153 første til tredje ledd, § 153 a, § 154, § 223 annet ledd, § 224, § 225 første eller annet ledd, § 231, jf. § 232, eller § 233.
På samme måte straffes den som stiller penger eller andre formuesgoder, eller banktjenester eller andre finansielle tjenester til rådighet for
a) en person eller et foretak som begår eller forsøker å begå lovbrudd som nevnt i første ledd,
b) et foretak som noen som nevnt i bokstav a eier eller har kontroll over, eller
c) et foretak eller en person som handler på vegne av eller på instruks fra noen som nevnt i bokstavene a eller b.
Medvirkning straffes på samme måte.
Forslag 10
I straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende endringer:
Ny § 202 d første ledd, innledningen, skal lyde:
Når noen med skjellig grunn mistenkes for overtredelse av eller forsøk på overtredelse av straffeloven § 147 b, kan sjefen eller den stedfortredende sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, eller en statsadvokat, beslutte å båndlegge formuesgoder som tilhører
Forslag 11
I finansieringsvirksomhetsloven 10. juni 1988 nr. 40 gjøres følgende endringer:
§ 2-17 tredje ledd første punktum skal lyde:
Dersom en finansinstitusjon har mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling, eller til forhold som rammes av straffeloven § 147 b, plikter den å foreta nærmere undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet mistanken.
Forslag 12
I politiloven 4. august 1995 nr. 53 gjøres følgende endringer:
§ 17 b første ledd nr. 5 første punktum skal lyde:
5. sabotasje og politisk motivert vold eller tvang, eller overtredelser av straffeloven § 147 b.
Komiteen viser til proposisjonen og
rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak
mot terrorisme - gjennomføring av
FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering
av terrorisme og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 28.
september 2001)
I
I straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 gjøres
følgende endringer:
§ 12 første ledd nr. 3
bokstav a skal lyde:
a) hører blant de som omhandles i denne
lov kapittel 8, 9, 10, 11, 12, 14, 17, 18, 20, 23, 24, 25, 26 eller 33,
eller §§ 135, 141, 142, 144, 147 a, 147
b, 169, 192 til 195, 197 til 199, 202, 203, 204 første
ledd bokstav d, 222 til 225, 227 til 235, 238, 239, 242 til 245,
291, 292, 294 nr. 2, 317, 326 til 328, 330 siste ledd, 338, 367
til 370, eller 423, og i hvert fall når den
§ 12 første ledd nr. 4 bokstav
a skal lyde:
a) hører blant dem som omhandles i denne
lov §§ 83, 88, 89, 90, 91, 91 a, 93, 94, 98 til
104 a, 110 til 132, 147 a, 147 b, 148, 149, 150,
151 a, 152 første jf annet ledd, 152 a, 152 b, 153 første
til fjerde ledd, 154, 159, 160, 161, 169, 174 til 178, 182 til 185,
187, 189, 190, 192 til 195, 217, 220, 221, 222 til 225, 227 til
229, 231 til 235, 238, 239, 243, 244, 256, 258, 266 til 269, 271,
276, 291, 292, 324, 325, 328, 415 eller 423 eller loven om forsvarshemmeligheter §§ 1,
2, 3 eller 5,
§ 104 a skal lyde:
Den som danner eller deltar i en privat
organisasjon av militær karakter eller som rekrutterer
medlemmer til eller støtter en slik
organisasjon, straffes med fengsel inntil 2 år. Råder
organisasjonen eller dens medlemmer over forråd av våpen
eller sprengstoff, har organisasjonen medlemmer under 18 år,
bruker den personer under 18 år under fiendtligheter eller foreligger
det andre særlig skjerpende omstendigheter, er straffen
fengsel inntil 6 år.
På samme måte straffes den som danner,
deltar i, rekrutterer medlemmer til eller støtter en forening
eller sammenslutning som har til formål ved sabotasje, maktanvendelse
eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen
eller å oppnå innflytelse i offentlige anliggender
dersom foreningen eller sammenslutningen har tatt skritt for å realisere
formålet med ulovlige midler.
§ 132 b skal lyde:
Den som handler i strid med pålegg om taushet fastsatt
i medhold av straffeprosessloven §§ 200 a, 202
g, 208 a, 210 a, jf 208 a eller 210 c, straffes med bøter
eller med fengsel inntil 2 år.
Ny § 147 a skal lyde:
En straffbar handling som nevnt i §§ 148,
151 a, 151 b første ledd jf. tredje ledd, 152 annet ledd,
152 a annet ledd, 152 b, 153 første til tredje ledd, 153
a, 154, 223 annet ledd, 224, 225 første eller annet ledd,
231 jf. 232, eller 233 anses som en terrorhandling og straffes med
fengsel inntil 21 år når handlingen er begått
med det forsett
a)å forstyrre
alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som
for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende
myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank-
og pengevesen eller helseberedskap og smittevern,
b)å skape alvorlig
frykt i en befolkning, eller
c)urettmessig å tvinge
offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre,
tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller
organisasjonen, eller for et annet land eller en annen mellomstatlig
organisasjon.
Straffen kan ikke settes under minstestraffen
som er bestemt i straffebudene som er nevnt i første punktum.
Med fengsel inntil 12 år straffes den
som med slikt forsett som nevnt i første ledd, truer med å begå en straffbar
handling som nevnt i første ledd, under slike omstendigheter
at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Får
trusselen en følge som nevnt i første ledd bokstavene
a, b eller c, kan fengsel inntil 21 år idømmes.
Medvirkning straffes på samme måte.
Med fengsel inntil 12 år straffes den
som planlegger eller forbereder en terrorhandling som nevnt i første
ledd, ved å inngå forbund med noen om å begå en slik
handling.
Ny § 147 b skal lyde:
Med fengsel inntil 10 år straffes den
som fremskaffer eller samler inn penger eller andre formuesgoder,
med det forsett at formuesgodene helt eller delvis skal finansiere
terrorhandlinger eller andre overtredelser av § 147 a.
På samme måte straffes den som
stiller penger eller andre formuesgoder, eller banktjenester eller
andre finansielle tjenester til rådighet for
a)en person eller
et foretak som begår eller forsøker å begå lovbrudd
som nevnt i § 147 a,
b)et foretak som noen som nevnt
i bokstav a eier eller har kontroll over, eller
c)et foretak eller en person
som handler på vegne av eller på instruks fra
noen som nevnt i bokstavene a eller b.
Medvirkning straffes på samme måte.
II
I lov 3. mars 1961 nr. 1 om utlevering av lovbrytere
til Danmark, Finland, Island og Sverige gjøres følgende
endringer:
§ 12 første ledd første
punktum skal lyde:
Til fremme av undersøkelsen og for å sikre
utlevering kan de tvangsmidler som er nevnt i straffeprosessloven
kap 14, 15, 15 a, 15 b, 16, 16 a og
16 b anvendes i samme utstrekning som i saker angående
lovovertredelser av tilsvarende art som forfølges her i riket.
§ 16 første ledd første
punktum skal lyde:
Overfor den som i en av de stater som er nevnt i § 1
er etterlyst for straffbar handling som etter denne lov kan begrunne
utlevering, kan det anvendes tvangsmidler etter straffeprosessloven
kap 14, 15, 15 a, 15 b, 16, 16 a og
16 b i samme utstrekning som i saker angående
lovovertredelser av tilsvarende art som forfølges her i
riket.
III
I utleveringsloven 13. juni 1975 nr. 39 gjøres
følgende endringer:
§ 15 nr. 1 første punktum
skal lyde:
Til fremme av undersøkelsen og for å sikre
utlevering kan de tvangsmidler som er nevnt i straffeprosessloven
kapitler 14, 15, 15 a, 15 b, 16, 16
a og 16 b anvendes i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd
av tilsvarende art som forfølges her i riket.
§ 20 nr. 1 første punktum skal
lyde:
Når en person i fremmed stat er siktet, tiltalt
eller domfelt for en straffbar handling som kan begrunne utlevering
etter denne lov, kan tvangsmidler etter straffeprosessloven kapitler
14, 15, 15 a, 15 b, 16, 16 a og 16 b anvendes
overfor ham i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd
av tilsvarende art som forfølges her i riket, såframt
kompetent myndighet i den fremmede stat ber om det før
utleveringsbegjæring er framsatt.
§ 24 nr. 1 skal lyde:
Til bruk for straffesak i fremmed stat kan det på begjæring
bestemmes at tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven kapitler
15, 15 a, 15 b, 16, 16 a, 16 b og
17, skal kunne anvendes på samme måte som i saker
om lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket.
IV
I straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 gjøres følgende
endringer:
§ 100 a første ledd skal
lyde:
Når forhørsretten behandler en sak etter §§ 200
a, 202 c, 202 e, 208 a, 210 a, 210 c, 216 a eller
216 b, skal retten straks oppnevne offentlig forsvarer for den mistenkte.
Nytt kapittel 15 b skal lyde:
Kapittel 15 b. Båndlegging av formuesgoder.
§ 202 d.
Når noen med skjellig grunn mistenkes
for overtredelse av eller forsøk på overtredelse
av straffeloven §§ 147 a eller 147 b, kan sjefen
eller den stedfortredende sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste,
eller en statsadvokat, beslutte å båndlegge formuesgoder
som tilhører
a)den mistenkte
b)et foretak som den mistenkte
eier eller har kontroll over, eller
c)et foretak eller en person
som handler på vegne av eller på instruks fra
noen som nevnt i bokstav a eller b.
Formuesgoder som er nødvendige til underhold av
den beslutningen retter seg mot, hans husstand eller noen han forsørger,
kan ikke båndlegges.
Beslutningen skal være skriftlig, identifisere
den mistenkte og kort beskrive grunnlaget for beslutningen.
§ 202 e.
Påtalemyndigheten skal snarest mulig
og senest innen syv dager etter at den har truffet beslutning etter § 202
d, bringe saken inn for forhørsretten, som ved kjennelse
avgjør om beslutningen skal opprettholdes. Domstolloven § 149
første ledd gjelder tilsvarende. Opprettholder retten beslutningen,
fastsetter den samtidig en bestemt tidsfrist for båndleggingen. § 185
første ledd gjelder tilsvarende. Før retten treffer
kjennelsen, skal den mistenkte og andre som saken gjelder, varsles
og gis anledning til å uttale seg.
Er det strengt nødvendig av hensyn til
etterforskningen, kan retten beslutte at varsel som nevnt i første ledd
skal unnlates og underretning om kjennelsen utsettes. I så fall
skal retten i kjennelsen sette en frist for når underretning
skal skje. Fristen skal ikke overstige fire uker, men kan forlenges
av retten ved kjennelse med inntil fire uker om gangen. Når
fristen løper ut, skal den mistenkte og andre som saken
gjelder, underrettes om kjennelsen og om at de kan kreve at retten avgjør
om båndleggingen skal opprettholdes.
§ 202 f.
Dersom retten beslutter å båndlegge
formuesgoder etter § 202 d, skal påtalemyndigheten
snarest mulig vurdere om det er grunnlag for å ta beslag
eller heftelse i formuesgodene, jf. kapittel 16 og 17. Dersom vilkårene
for å båndlegge ikke lenger er oppfylt, skal båndleggingen
uten ugrunnet opphold oppheves. Båndleggingen faller senest
bort når saken er endelig avgjort.
§ 202 g.
Påtalemyndigheten kan pålegge
andre enn dem som er nevnt i § 122 første og annet
ledd å yte nødvendig bistand for å båndlegge
et formuesgode. Er det aktuelt å begjære utsatt
underretning etter § 202 e annet ledd, kan påtalemyndigheten
pålegge andre enn dem som er nevnt i § 122 første
og annet ledd å bevare taushet om beslutningen om å båndlegge
formuesgodet inntil utsatt underretning blir gitt. Når
taushetsplikten har opphørt, skal påtalemyndigheten
snarest mulig varsle den som har fått slikt pålegg.
V
I finansieringsvirksomhetsloven 10. juni 1988 nr. 40
gjøres følgende endring:
§ 2-17 tredje ledd første
punktum skal lyde:
Dersom en finansinstitusjon har mistanke om at en transaksjon
har tilknytning til utbytte av en straffbar handling, eller
til forhold som rammes av straffeloven § 147 a eller § 147
b, plikter den å foreta nærmere undersøkelser
for å få bekreftet eller avkreftet mistanken.
VI
I utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 gjøres
følgende endringer:
§ 29 første ledd bokstav
d skal lyde:
d) når hensynet til rikets sikkerhet
gjør det nødvendig,
§ 29 første ledd ny bokstav e skal
lyde:
e) når utlendingen har overtrådt
straffeloven §§ 147 a eller 147 b, eller har gitt
trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått
en slik forbrytelse.
§ 30 annet ledd skal lyde:
Utlending som fyller kravene til å få bosettingstillatelse,
kan bare bortvises eller utvises
a) når hensynet til rikets sikkerhet
gjør det nødvendig, jfr. § 29
første ledd bokstav d,
b) når utlendingen har sonet eller er ilagt straff
for forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff
i tre år eller mer eller som gjelder overtredelse av straffeloven §§ 162
og 317 jfr. 162, og dette er skjedd for mindre enn fem år
siden i utlandet eller for mindre enn ett år siden her
i riket. Tilsvarende gjelder ved ilagt særreaksjon som
følge av straffbare forhold som nevnt,
c)når utlendingen
har overtrådt straffeloven §§ 147 a eller
147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen
kjenner til at har begått en slik forbrytelse, jfr. § 29
første ledd bokstav e.
§ 58 tredje ledd skal lyde:
Utlending som omfattes av EØS-avtalen,
kan utvises når utlendingen har overtrådt straffeloven §§ 147 a
eller 147 b, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen
kjenner til at har begått en slik forbrytelse.
Nåværende tredje til sjuende ledd
blir fjerde til nytt åttende ledd.
VII
I politiloven 4. august 1995 nr. 53 gjøres
følgende endring:
§ 17 b første ledd nr.
5 første punktum skal lyde:
5. sabotasje og politisk motivert vold eller tvang, eller
overtredelser av straffeloven §§ 147 a og 147
b.
VIII
I lov 15. juni 2001 nr. 65 om gjennomføring
av Roma-vedtektene gjøres følgende endring:
§ 16 oppheves.
IX
Ikrafttredelse
Loven her trer i kraft straks. Fra samme tidspunkt oppheves provisorisk
anordning 5. oktober 2001 om forbud mot finansiering av terrorisme
m.m.
Fra det tidspunkt lov .... om endringer i rettegangslovgivningen
m.m. (bortfall av funksjonsbetegnelser på domstolene m.m.)
trer i kraft, skal henvisningen til forhørsretten i straffeprosessloven § 202e, første
ledd endres til tingretten.
Oslo, i justiskomiteen, den 4. juni 2002
Trond Helleland |
Knut Storberget |
Jan Arild Ellingsen |
leder |
ordfører |
sekretær |