Til Odelstinget
Arbeids- og administrasjonsdepartementet legger i proposisjonen
frem forslag til ny lov om konkurranse mellom foretak og kontroll
med foretakssammenslutninger, med korttittel konkurranseloven, og
ny lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens
konkurranseregler mv., med korttittel EØS-konkurranseloven.
Lovene erstatter henholdsvis lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse
i ervervsvirksomhet og lov 27. november 1992 nr. 110 om konkurranseregler
i EØS-avtalen mv.
Proposisjonen bygger på utredningen fra Konkurranselovutvalget
i NOU 2003:12 Ny konkurranselov og tilhørende høringsuttalelser,
samt St.meld. nr. 17 (2002-2003) Om statlige tilsyn og Stortingets behandling
av denne.
Forslaget til ny EØS-konkurranselov i odelstingsproposisjonen
bygger på at Stortinget samtykker i de endringer i EØS-avtalen
og Avtale om opprettelse av et overvåkningsorgan og en
domstol som blant annet følger av at rådsforordning
(EF) nr. 1/2003 blir innlemmet i EØS-avtalen.
Nedenfor følger en gjennomgang av hovedtrekkene i de
enkelte kapitlene i lovproposisjonen.
Proposisjonens kapittel 2 redegjør for bakgrunnen for
proposisjonen, herunder en gjennomgang av Konkurranselovutvalgets
mandat og St.meld. nr. 17 (2002-2003) Om statlige tilsyn.
Proposisjonens kapittel 3 inneholder en beskrivelse av konkurransepolitikkens
innhold, oppgaver og målsettinger.
Utgangspunktet for konkurransepolitikken er at konkurranse er
det beste virkemiddelet for å sikre effektiv bruk av samfunnets
ressurser, et konkurransedyktig næringsliv og en styrking
av forbrukernes stilling. Det er imidlertid en rekke forhold som
begrenser konkurransen i de ulike markeder. Dette kan skyldes egenskaper
ved markedet selv, bedriftenes egen atferd eller offentlige reguleringer
som skal tjene andre samfunnsmessige målsettinger.
Konkurransepolitikkens viktigste utfordring er således å fremme
tiltak som bidrar til økt konkurranse. I første
rekke krever dette et regelverk som sikrer at konkurranseskadelig
atferd er forbudt. Samtidig er det behov for hensiktsmessige kontroll-
og sanksjonsmidler som sikrer at konkurransereglene faktisk etterleves.
I utvidet forstand omfatter konkurransepolitikken alle forhold som
påvirker konkurransen. Dette innebærer at konkurransehensynet
må tillegges vekt innenfor alle politikkområder,
og at konkurranse skal være et selvstendig mål
på lik linje med andre samfunnshensyn.
Proposisjonens kapittel 4 omhandler formålet med konkurranseloven
og dens virkeområde.
Departementet foreslår at realitetsinnholdet i konkurranselovens
formålsbestemmelse videreføres ved at loven fortsatt
skal bidra til å fremme effektiv ressursbruk. Departementet ønsker
videre å tydeliggjøre at konkurranse er virkemiddelet
for å oppnå målsettingen om effektiv
ressursbruk, jf. lovutkastets § 1.
Unntak fra forbudene i konkurranseloven for markeder eller grupper
av næringsdrivende vil bli utformet gjennom forskrifter.
Kongen skal fastsette forskrifter om de unntak fra forbudene som
er nødvendig for å gjennomføre landbruks-
og fiskeripolitikken.
I proposisjonens kapittel 5 gis en gjennomgang av konkurransemyndighetenes
oppgaver etter konkurranseloven, samt hvilke oppgaver som skal videreføres
i ny lov.
Det forutsettes at konkurransemyndighetenes hovedoppgaver fortsatt
skal være knyttet til håndheving av konkurranseloven,
herunder kontroll med foretakssammenslutninger.
Når det gjelder tiltak for å øke markedets
gjennomsiktighet, foreslår departementet at reglene om prisopplysning
overføres til markedsføringsloven. Departementet
mener imidlertid at konkurransemyndighetene fortsatt bør
ha en hjemmel til å pålegge prisopplysninger mv.
når det har en konkurransefremmende virkning å øke
markedenes gjennomsiktighet.
Departementet ønsker å videreføre
Konkurransetilsynets oppgave med å påpeke konkurranseregulerende
virkninger av offentlige tiltak og forsterke den gjennom å innføre
hjemmel for tilsynet til å fastsette svarfrister for henvendelser
fra Konkurransetilsynet om offentlige reguleringer.
Proposisjonens kapittel 6 behandler lovutkastets forbudsbestemmelser,
herunder forbud mot konkurransebegrensende samarbeid og utilbørlig
utnyttelse av dominerende stilling.
Departementet foreslår at den norske konkurranselovgivningen
harmoniseres med EØS-avtalens konkurranseregler for foretak.
Med utgangspunkt i EØS-avtalen artikkel 53 og 54 foreslås § 10
om forbud mot konkurransebegrensende avtaler mellom foretak og § 11
om forbud mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling
som bestemmelser i den nye konkurranseloven. Forslagene innebærer
en overgang fra en lov som bygger på en kombinasjon av forbud
mot bestemte former for konkurransebegrensende samarbeid og en adgang
for konkurransemyndighetene til å gripe inn mot konkurransebegrensende
atferd, til en lov som inneholder forholdsvis omfattende forbud
mot konkurransebegrensende samarbeid og utilbørlig utnyttelse
av dominerende stilling.
Proposisjonens kapittel 7 redegjør for reglene om kontroll
med foretakssammenslutninger.
Lovutkastet bygger i hovedsak på en videreføring
av gjeldende materielle regler for inngrep mot foretakssammenslutninger.
Departementet foreslår imidlertid å endre regelen
slik at konkurransemyndighetene "skal" gripe inn dersom vilkårene
for inngrep er til stede, jf. lovutkastets § 16. I saker
av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning foreslås
i lovutkastets § 21 at Kongen i statsråd kan tillate
en foretakssammenslutning som konkurransemyndighetene har grepet
inn mot. Forslaget er nærmere behandlet i proposisjonens
kapittel 10 om organisasjonsspørsmål.
De prosessuelle reglene om kontroll med foretakssammenslutninger
tar utgangspunkt i tilsvarende bestemmelser i EØS-avtalen,
men det foreslås enkelte nasjonale tilpasninger. Departementet
legger opp til at reglene skal kunne anvendes på ethvert
erverv dersom inngrepsvilkårene er oppfylt, herunder erverv
av minoritetsandeler som ikke medfører kontroll.
Departementet foreslår i § 18 at det innføres
en alminnelig meldeplikt som i utgangspunktet gjelder alle foretakssammenslutninger.
Melding skal sendes til Konkurransetilsynet senest når
endelig avtale er inngått. Konkurransetilsynet kan be om
ytterligere opplysninger ved å pålegge partene
fullstendig melding innen en frist på 15 virkedager. Pålegges
ikke partene å sende slik fullstendig melding innen ovennevnte
frist, så løper Konkurransetilsynets inngrepskompetanse
ut. Dersom partene velger å melde foretakssammenslutningen
frivillig, må meldingen tilfredsstille kravene til fullstendig
melding.
I de tilfeller der Konkurransetilsynet pålegger fullstendig
melding eller partene melder frivillig, utløses et automatisk
gjennomføringsforbud i saksbehandlingens første
fase. Konkurransetilsynet gis adgang til å fatte vedtak
om gjennomføringsforbud i saksbehandlingens andre fase
dersom det anses nødvendig.
Fra det tidspunkt fullstendig melding er mottatt, gis Konkurransetilsynet
en frist på 25 virkedager til å varsle om at inngrep
kan være aktuelt. Dersom et slikt varsel er gitt, har tilsynet
en frist på 100 virkedager fra fullstendig melding er mottatt
til inngrepsvedtak kan bli fattet. Dersom partene fremmer forslag
om avhjelpende tiltak, kan fristen utsettes med 25 virkedager.
Proposisjonens kapittel 8 omhandler sanksjoner for overtredelser
av konkurranseloven.
Departementet foreslår å supplere eksisterende system
med strafferettslige sanksjoner overfor foretak med et sivilt sanksjonsmiddel.
På denne bakgrunn gis Konkurransetilsynet i § 29
adgang til å ilegge foretak overtredelsesgebyr ved brudd
på konkurranseloven. For fysiske personer gis det kun adgang
til å ilegge straff. Overtredelser som kvalifiserer til
straff er regulert i lovutkastets § 30.
Med utgangspunkt i EUs erfaringer med sanksjonslempning og det
faktum at stadig flere europeiske land innfører lempningsprogrammer
for kartellsaker, foreslås tilsvarende regler i § 31
i utkast til ny konkurranselov. Reglene om sanksjonslempning kommer
til anvendelse ved utmåling av overtredelsesgebyr etter § 29
og straff etter § 30.
Departementet foreslår å videreføre
regelen om tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av enkeltvedtak
i den nye konkurranseloven.
Proposisjonens kapittel 9 redegjør for saksbehandlingsregler
knyttet til håndheving av ny konkurranselov.
Lovutkastets § 24 inneholder en videreføring
av dagens ordning hvor enhver plikter å gi opplysninger som
er nødvendige for at konkurransemyndighetene skal kunne
utføre sine oppgaver etter loven.
I lovutkastets § 25 viderefører departementet
kravet om "rimelig grunn" til å anta at konkurranseloven eller
vedtak i medhold av konkurranseloven er overtrådt, for å iverksette
bevissikring.
Ettersom bevissikring i bolig normalt vil oppleves som et større
inngrep enn bevissikring hos et foretak, foreslår departementet
en lovfesting av at det i tillegg til å foreligge rimelig
grunn til å anta at loven eller vedtak i medhold av den
er overtrådt, må være særlig
grunn til å anta at bevis oppbevares i boligen for at det
skal kunne gjennomføres bevissikring der.
I forbindelse med gjennomføring av bevissikring, foreslår
departementet å videreføre gjeldende ordning med
at Konkurransetilsynet gis adgang til å ta med originaldokumenter.
På grunn av et stadig økende behov for internasjonalt
samarbeid, innføres en hjemmel for Konkurransetilsynet
til å gjennomføre bevissikring på vegne av
fremmede stater eller internasjonale organisasjoner der det foreligger
en folkerettslig avtale som regulerer bistanden.
Departementet foreslår endringer i reglene om innsyn
for personer eller foretak som er under etterforskning av Konkurransetilsynet.
På begjæring skal det gis innsyn så fremt
dette kan skje uten skade eller fare for saksbehandlingens øyemed
eller tredjemann. Andre med rettslig interesse gis en utvidet innsynsrett,
men først etter at saken er avsluttet.
Proposisjonens kapittel 10 behandler spørsmål knyttet
til organisering av konkurransemyndighetene.
I forbindelse med Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 (2002-2003)
Om stalige tilsyn, jf. Innst. S. nr. 222 (2002-2003), har Stortinget
besluttet at det ikke skal foretas endringer i klagebehandlingen i
inneværende stortingsperiode. Dette innebærer
at gjeldende klageregler fortsatt må ligge til grunn for departementets
forslag til organisering av og beslutningsprosess for konkurransemyndighetene
i den nye loven. Av departementets utkast til § 8 første
ledd fremkommer derfor i likhet med gjeldende konkurranselov § 2-1,
at konkurransemyndighetene er Kongen, departementet og Konkurransetilsynet.
I tråd med gjeldende praksis, foreslår departementet å innføre
en lovfestet begrensning i hovedregelen om departementets styrings-
og kontrollmyndighet overfor Konkurransetilsynet. Utkast til § 8
annet ledd innebærer at departementet ikke kan instruere
tilsynet med hensyn til resultatet av deres saksbehandling. Departementets
omgjøringsadgang er begrenset i forhold til forvaltningsloven § 35,
i det kun ugyldige vedtak kan omgjøres.
Departementet foreslår at det innføres en hjemmel
i henholdsvis §§ 13 og 21 for Kongen i statsråd til å omgjøre
Konkurransetilsynets eller departementets vedtak i saker av prinsipiell
eller stor samfunnsmessig betydning. Det foreslås at Kongen
i statsråd både skal kunne omgjøre Konkurransetilsynets
vedtak ut fra andre hensyn enn konkurransehensyn, og overprøve
det konkurransemessige skjønn som tilsynet har utøvd
i den konkrete saken. Kongen i statsråd kan også på samme
betingelser treffe tilsvarende vedtak som Konkurransetilsynet.
Proposisjonens kapittel 11 redegjør for forskjellige
sider ved privat håndheving ved overtredelser av konkurranseloven.
Departementet foreslår ingen særskilte regler knyttet
til erstatning og midlertidig sikring i konkurranseloven. I § 10
annet ledd er det foreslått at avtaler som er forbudt etter § 10,
ikke skal ha noen rettsvirkninger.
Departementet har vurdert Konkurransetilsynets rolle ved private
søksmål, herunder private parters rett til innsyn
i Konkurransetilsynets dokumenter. Lovutkastet inneholder bestemmelser
som gir enhver med rettslig interesse en utvidet rett til innsyn
i dokumentene i en overtredelsessak når den er avsluttet.
Proposisjonens kapittel 12 omhandler regler om verneting i saker
etter konkurranseloven.
Departementet finner det ikke nødvendig å innføre
særlige regler om verneting i konkurranseloven. Departementet
antar også at reglene i tvistemålsloven er tilstrekkelige
til å ivareta behovet for forening av saker om overtredelsesgebyr
som springer ut av samme forhold.
Proposisjonens kapittel 13 redegjør for norske konkurransemyndigheters
håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54.
Departementet foreslår i § 6 i EØS-konkurranseloven
at norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve
EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Departementet legger i denne
forbindelse blant annet vekt på at dette vil kunne bidra
til en mer effektiv håndheving av nevnte bestemmelser,
samt forenkle samarbeidet med EFTAs overvåkningsorgan (ESA). Videre
vil håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54
etter departementets oppfatning føre til at reglene i større
grad blir anvendt, samt bidra til en mer enhetlig anvendelse av
regelverket.
Proposisjonens kapittel 14 omhandler endringer i EØS-konkurranseloven,
herunder ulike bestemmelser i rådsforordning (EF) 1/2003
og bestemmelser som regulerer konkurransemyndighetenes håndheving
av EØS-avtalen artikkel 53 og 54.
Rådsforordning 1/2003 artikkel 20 og 21 regulerer
domstolenes prøvelsesrett av Kommisjonens beslutninger
om bevissikring, og vil bli inkorporert i EØS-avtalen og
deretter ODA. Departementet foreslår derfor at ovennevnte
bestemmelser i tilpasset form i sin helhet tas inn i EØS-konkurranseloven § 3 tredje
og fjerde ledd.
Rådsforordning 1/2003 artikkel 15 regulerer samarbeidet
mellom Kommisjonen og nasjonale konkurransemyndigheter på den
ene side, og nasjonale domstoler på den annen, når
sistnevnte behandler spørsmål under EF-traktaten
artikkel 81 og 82. Artikkel 15 nr. 3 vil i sin EØS-tilpassede
form gi ESA innleggsrett overfor norske domstoler i saker som gjelder
anvendelsen av EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Videre kan
ESA kreve innsyn i saksdokumenter som er nødvendige for å utarbeide
innlegg. Departementet legger til grunn at regulering av disse rettigheter
krever lovendring, og bestemmelsen foreslås tatt inn i
EØS-konkurranseloven § 9.
Rådsforordning 1/2003 artikkel 16 nr. 1 regulerer rettsanvendelsen
til nasjonale domstoler. Siden ovennevnte gjennomfører
en forpliktelse etter EØS-avtalen og regulerer norske domstolers
anvendelse av EØS-retten, foreslår departementet
at bestemmelsen tas inn i EØS-konkurranseloven § 8.
Departementet legger til grunn at norske myndigheters håndheving
av EØS-avtalen artikkel 53 og 54 bør reguleres
på tilsvarende måte som forordning 1/2003
regulerer nasjonale konkurransemyndigheter i EU.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
forordningens bestemmelser om når og hvordan nasjonale
konkurransemyndigheter skal anvende EF-traktaten artikkel 81 og
82 (tilsvarende EØS-avtalen artikkel 53 og 54) og bestemmelser
om nasjonale konkurransemyndigheters innleggsrett for nasjonale domstoler,
skal inntas i EØS-konkurranseloven. Vedrørende
regler om saksbehandling og sanksjoner, legger departementet opp
til at bestemmelsene i konkurranseloven gjelder tilsvarende i EØS-konkurranseloven.
Etter departementets syn er det hensiktsmessig at man velger
tilsvarende avgrensningskriterier for anvendelsen av norsk konkurranselovgivning
og EØS-avtalen artikkel 53 og 54, som EU har for forholdet mellom
nasjonal konkurranselovgivning i EU og EF-traktaten artikkel 81
og 82. Departementet foreslår derfor bestemmelser i EØS-konkurranseloven
som ivaretar dette, jf. lovutkastets § 7 annet og tredje
ledd.
Proposisjonens kapittel 15 omhandler ordningen for gjennomføring
av konkurransereglene i EØS-avtalen.
Gjeldende konkurranseregelverk i Norge består av henholdsvis
konkurranseloven og EØS-avtalens konkurranseregler for
foretak. Mens konkurranseloven inneholder et fullstendig norsk konkurranserettslig
regelverk med både materielle og prosessuelle regler, gjennomfører
EØS-konkurranseloven våre forpliktelser etter
EØS-avtalen. På denne bakgrunn mener departementet
at reglene fortsatt bør organiseres i to separate lover.
Som det fremgår av kapittel 13 og 14, foreslår
departementet en rekke endringer i EØS-konkurranseloven.
Etter departementets oppfatning tilsier endringene at det er mest
hensiktsmessig å vedta en ny lov om gjennomføring
og kontroll av EØS-avtalens konkurranseregler (EØS-konkurranseloven).
Den gjeldende lov om konkurranseregler i EØS-avtalen mv. foreslås
dermed opphevet.
I proposisjonens kapittel 16 vurderes lovforslagets administrative
og økonomiske konsekvenser for henholdsvis næringslivet
og forvaltningen.
Departementet legger til grunn at utkastet til ny konkurranselov
og EØS-konkurranselov vil ha positive administrative og økonomiske
konsekvenser for næringslivet. Det henvises i den forbindelse
til harmonisering av regelverket med konkurransereglene i EØS,
samt at norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve
EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Innføring av alminnelig
meldeplikt vil kunne medføre visse merkostnader for næringslivet,
men ikke av et slikt omfang at ordningen oppfattes som unødig
tyngende.
Departementet antar at overgangen til forbudsbasert lovgivning
vil føre til en økning i antall klagesaker, og
dermed økt ressursbehov for departementet som klageinstans.
Innføring av bestemmelser om sanksjonslempning antas å øke
arbeidsmengden i Konkurransetilsynet tilsvarende 8-10 årsverk.
Videre vil Konkurransetilsynets arbeid med å påpeke
konkurranseregulerende virkninger av offentlige reguleringer kreve økt ressursbruk.
Som følge av at vanlige regler for domstolskontroll
også gjelder i saker etter konkurranseloven, antar departementet
at ressursbehovet i domstolene vil øke med cirka ett årsverk.
I sammendraget nedenfor gjengis hovedsakelig departementets vurderinger
av lovutkastets forslag. For nærmere presentasjon av gjeldende
rett og utvalgets forslag og begrunnelse vises det til NOU 2003:12
og Ot.prp. nr. 6 (2003-2004).
Departementet deler utvalgets oppfatning om å opprettholde
realitetsinnholdet i lovens formålsbestemmelse. Formålet
med konkurranseloven bør være å bidra
til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Virkemiddelet er konkurranse.
Departementet mener det er riktig å fokusere sterkere i
den nye loven på at konkurranse er virkemiddelet for å oppnå samfunnsøkonomisk
effektiv ressursbruk. Den endring i formålsbestemmelsen
som utvalget foreslår, vil føre til at ordlyden
er mer i takt med det som i realiteten kan oppnås gjennom
konkurransepolitikken. Departementet mener imidlertid at innholdet
i begrepet "virksom" er uklart og ikke tilfører noe reelt
innhold i bestemmelsens ordlyd. Departementet mener derfor at begrepet
bør tas ut av formålsbestemmelsen.
Videre er det hensiktsmessig at forholdet mellom mål
og virkemiddel i bestemmelsen gjøres tydeligere. Departementet
foreslår derfor en tilføyelse i formålsbestemmelsens
ordlyd, som ytterligere vil presisere at lovens formål
om å fremme konkurranse, er et virkemiddel til å bidra
til det overordnede målet om effektiv bruk av samfunnets
ressurser.
Departementet presiserer imidlertid at det ikke alltid er manglende
konkurranse som er årsaken til at det sløses med
samfunnets ressurser. I en situasjon med markedssvikt, for eksempel
som følge av eksterne virkninger, er det å fremme
konkurransen ikke tilstrekkelig for å få til en
bedre utnyttelse av samfunnets ressurser. Skal konkurranse lede
til effektiv ressursbruk i slike tilfeller, kreves det også andre
tiltak fra myndighetenes side for å bøte på markedssvikten. Dette
ligger imidlertid utenfor konkurranselovens virkeområde.
På bakgrunn av høringsinstansenes merknader har
departementet vurdert om forbrukerhensyn bør tas inn i
formålsbestemmelsen. Å fremme konkurranse bidrar
til å fremme forbrukerpolitiske mål. Departementet
kan ikke se noe behov for eksplisitt å inkludere forbrukerpolitiske
mål i konkurranselovens formål.
Departementet har også vurdert om andre hensyn bør
tas inn i lovens formålsbestemmelse. Konkurransepolitiske
hensyn kommer i noen tilfeller i konflikt med hensyn på andre
politikkområder. Det kan for eksempel være konflikt
mellom konkurransehensyn og henholdsvis fordelingshensyn, kulturhensyn,
sysselsettingshensyn og distriktshensyn. Avveiningene som må foretas
når slike målkonflikter oppstår, er av politisk
karakter.
Det er Konkurransetilsynet som skal håndheve loven.
Ved motstrid mellom politikkområder vil det ikke være
naturlig at Konkurransetilsynet foretar de ovennevnte politiske
avveiningene. Dette bør foregå på et
overordnet politisk nivå. Departementet mener på denne
bakgrunn at slike hensyn ikke bør tas inn i lovens formålsbestemmelse.
Av utvalgets forslag til § 1-2 fremgår at enhver enhet
som utøver privat eller offentlig ervervsvirksomhet er
et "foretak". Forslaget vil ifølge utvalget være
i samsvar med foretaksbegrepet i EU/EØS-retten,
og utvalget presiserer at det må anvendes EU/EØS-relevante
rettskilder som ved tolkningen av EØS-basert regelverk
forøvrig.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til bestemmelse
med definisjon av begrepet "foretak".
I likhet med utvalget legger departementet til grunn at det i
realiteten ikke er store forskjeller mellom foretaksbegrepet og
begrepet "ervervsdrivende", slik som definert i konkurranseloven § 1-2
bokstav a, jf. at enhetene som omfattes av utkast til § 2
må drive ervervsvirksomhet.
Begrepet er i samsvar med foretaksbegrepet i EU/EØS-retten
og vil være underlagt rettsutviklingen der.
Unntaket i konkurranseloven § 1-3 for lønns-
og arbeidsvilkår er knyttet til avtaler som regulerer "prisen"
på arbeid og derved har betydning for konkurransen om arbeidskraft.
Unntaket er begrunnet med at det er utviklet et omfattende avtaleverk
for fastsettelsen av prisen på arbeidskraft og at tilpasninger
og effektiviseringer først og fremst bør skje
gjennom dette.
Unntaket for lønns- og arbeidsvilkår er tolket
og praktisert slik at det ikke omfatter de sider av en arbeidsavtale,
som ikke direkte regulerer lønns- og arbeidsvilkår.
Unntaket er ikke til hinder for en vurdering av de enkelte bestemmelser
i lønns- og arbeidsavtaler, med henblikk på å fastslå om
de ellers direkte regulerer konkurranseforhold i et relevant marked.
Dette er i overensstemmelse med praksis i EU og EØS.
Departementet støtter utvalgets forslag om å videreføre
unntaket fra konkurranseloven for lønns- og arbeidsvilkår.
Selv om utkastet til ny konkurranselov §§ 10 og
11 må tolkes i overensstemmelse med avgjørelser
ved EFTA- og EF-domstolen, og det derfor strengt tatt er unødvendig
med en egen lovbestemmelse, anser departementet at unntaket av pedagogiske
grunner bør videreføres i loven.
Førstehåndsomsetningen av jordbruks-, skogbruks-
og fiskeriprodukter er unntatt fra forbudene mot prissamarbeid,
anbudssamarbeid og markedsdeling i den nåværende
konkurranselov. I departementets utkast til ny konkurranselov utvides
forbudene betydelig, blant annet forbys innkjøpssamarbeid
i § 10, og det innføres et nytt forbud mot
utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling i § 11.
Som høringsinstansene påpeker, kan dette føre
til at nye deler av samvirkenes virksomhet innenfor disse næringer
omfattes av forbudene i konkurranseloven. Særlig innenfor
jordbruket skjer det betydelige strukturendringer i produksjons-
og omsetningsleddene. Innholdet i og gjennomføringen av
jordbrukspolitikken er også under utvikling. Skogbruket
omfattes allerede av forbudene i EØS-avtalen artikkel 53
og 54. Store deler av omsetningen av skogbruksprodukter nyter derfor
ingen fordel av unntaket fra konkurranselovens forbud. Utviklingen
innenfor havbruksnæringen skaper utfordringer også på konkurransepolitikkens
område.
Etter departementets oppfatning viser dette at det er nødvendig å vurdere
nærmere omfanget og innholdet av de unntakene som primærnæringene
skal ha fra konkurranselovgivningen. Innholdet i landbruks- og fiskeripolitikken
skal imidlertid ikke endres gjennom endringer i konkurranselovgivningen.
Formålet med en gjennomgang av unntakene er således
ikke å endre rammebetingelsene for disse næringene,
men å finne frem til unntak som er tilpasset den utvikling som
er skjedd siden nåværende konkurranselov ble vedtatt
og som er fleksible nok til kunne tilpasses den politikk som vil
bli fastlagt i fremtiden.
Departementet mener at det best kan gjøres ved at det
tas inn en bestemmelse i konkurranseloven om at Kongen skal fastsette
de unntak fra §§ 10 og 11 som er nødvendige
for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken.
På denne måten blir det gjort klart at det "skal"
gis slike forskrifter.
Departementet har merket seg at flere høringsinstanser
har gitt uttrykk for at deres virksomhet eventuelt kan fanges opp
av de utvidede forbudene, for eksempel forbudet mot innkjøpssamarbeid.
Den nye loven legger ikke opp til at det skal gis individuelle dispensasjoner,
men hvert enkelt foretak må selv vurdere sin stilling ut
fra en forståelse av utkastet til § 10 i sin helhet,
dvs. også unntaksbestemmelsen i § 10 tredje ledd.
Dersom enkelte aktører er usikre på om de rammes
av forbudene eller ikke, må de ta kontakt med Konkurransetilsynet
som har veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om ikke å videreføre
gjeldende § 1-4 første ledd om at bestemmelser
som gis i medhold av loven ikke må stride mot stortingsvedtak.
Bestemmelsen har til nå hatt svært liten praktisk
betydning og vil heller ikke få det, slik den nye konkurranseloven
er utformet.
Departementet er enig med lovutvalget i at det kan være
behov for en bestemmelse i konkurranseloven som gir Kongen anledning
til å gi nærmere regler om den innbyrdes avgrensningen
av de forskjellige myndigheters virkeområde. Det er nå en
rekke sektorspesifikke reguleringsmyndigheter som kan eller skal
ta konkurransehensyn ved praktiseringen av sin lovgivning. Den foreslåtte
bestemmelsen kan forebygge konflikter som kan oppstå og
gir Kongen en rett til å avklare forholdet mellom sektormyndigheter før
det oppstår motstrid. En slik avgjørelse fra Kongen
kan gå ut på at en av myndighetene får
innskrenket kompetanse i forhold til den opprinnelige fullmakten.
Det vises til utkastets § 4.
Etter departementets oppfatning er det fortsatt behov for å foreta
en fortløpende vurdering av om enkeltvedtak etter konkurranseloven
bør opprettholdes. Departementet viderefører derfor
i samsvar med lovutvalgets forslag bestemmelsen om at enkeltvedtak
i alminnelighet skal gjelde for et bestemt tidsrom, at virkningstiden
normalt ikke skal overstige fem år og aldri være
lenger enn ti år.
Departementet er mer i tvil om ikke dette også bør
gjelde for forskrifter fastsatt i medhold av loven. Også for
forskrifter bør det vurderes om det fortsatt er behov for
dem og de bør ikke stå lenger enn nødvendig.
Når departementet likevel er kommet til at bestemmelsen
om varighet ikke bør gjelde for forskrifter, skyldes det
at det vil være uheldig om disse skulle miste sin kraft
dersom departementet eller Konkurransetilsynet skulle "glemme" å fornye
en forskrift etter 10 år. Forskrifter etter konkurranseloven
kan regulere både rettigheter og plikter for lovens adressater.
Det kan derfor ha uoverskuelige konsekvenser, også av privatrettslig
art, dersom en forskrift løper ut ved en tilfeldighet.
Kontroll med at lovens forbud og påbud overholdes og
med foretakssammenslutninger skal være Konkurransetilsynets
hovedoppgaver. Departementet slutter seg således til utvalgets
forslag på dette punkt. De foreslåtte endringer
i atferdsreglene vil gjøre at Konkurransetilsynet kan fokusere
mer av sin virksomhet mot de alvorlige overtredelsene. Videre vil
overgangen til et rent forbudsprinsipp føre til at privat
håndheving blir et mer reelt alternativ til at tilsynet
forfølger overtredelsene. Når det gjelder kontroll
med foretakssammenslutninger, vil reglene om meldeplikt, gjennomføringsforbud,
fullstendig melding og de nye fristene for tilsynets saksbehandling, etter
departementet syn også medføre at tilsynets ressursbruk
blir mer effektiv.
Departementet avviker imidlertid fra utvalgets flertall, i det
departementet mener Kongen bør ha mulighet til ved forskrift å gripe
inn mot konkurranseskadelig atferd i strid med lovens formål
(utkastet § 14). Departementet anbefaler også at
tilsynet skal kunne gripe inn mot erverv av andeler i bedrifter
som ikke fører til kontroll, men som likevel fører
til en vesentlig begrensning av konkurransen. I tillegg har departementet
innarbeidet en tilpasset versjon av gjeldende konkurranselov § 3-12,
som Stortinget tilføyde 17. juni 2003, etter at utvalget
hadde levert sin innstilling (jf. utkastet § 16 fjerde
ledd).
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å overføre
bestemmelsen i konkurranseloven § 4-1 om prisinformasjon
til forbrukerlovgivningen, nærmere bestemt markedsføringsloven § 3a.
Departementet har lagt vekt på de samme forholdene som
utvalget. Ved å legge forvaltningen av denne bestemmelsen
til Forbrukerombudet, sikrer man også at samme organ både
fører kontroll med prismerking og kontroll med villedende
priser. Dette vil etter departementet syn være ressurssparende.
Et mindretall i utvalget har foreslått at selv om bestemmelsen
om prismerking overføres til markedsføringsloven,
så bør konkurransemyndighetene fremdeles ha en
hjemmel til å pålegge prisopplysning mv. når
det har en konkurransefremmende virkning å øke markedenes
gjennomsiktighet. Departementet er enig med mindretallet i at det
kan være behov for Konkurransetilsynet å kunne
komme med nærmere påbud om prisopplysning m.m.
for at etterspørrerne i et marked skal få tilstrekkelig
kunnskap til å treffe rasjonelle valg. Som utvalgets mindretall
viser til, vil dette kunne være nødvendig i markeder
hvor etterspørrerne ikke er forbrukere. Tilbyderne i disse
markedene er ikke omfattet av bestemmelsen om prismerking i § 4-1,
og vil heller ikke være i forbrukermyndighetenes fokus.
Departementet slutter seg til mindretallets forslag til lovtekst,
og også at Kongen bør kunne gi slike pålegg
i form av forskrift. Departementet ser det ikke som noe problem
at både konkurranseloven og markedsføringsloven
vil ha likeartede hjemler til prisopplysning. Bestemmelsene har
forskjellige formål, og det vil også være
forskjeller i håndhevingen da bestemmelsen som er foreslått
overført til markedsføringsloven er utformet som
et påbud, mens bestemmelsen foreslått inntatt
i konkurranseloven er en inngrepshjemmel, lovforslaget § 23.
Departementet er enig med utvalget i at behovet for at offentlige
myndigheter utfører prisundersøkelser er redusert
i de senere år. I likhet med utvalget mener departementet
likevel at å iverksette tiltak for å øke
markedenes gjennomsiktighet fremdeles bør tilhøre
konkurransemyndighetenes oppgaver. Departementet slutter seg derfor
til å videreføre § 2-2 bokstav c i konkurranseloven,
det vises til lovforslaget § 9c. I hvilken grad, og
med hvilken hyppighet, Konkurransetilsynet bør utføre
prisundersøkelser, og om de skal gjøre det selv
eller la seg bistå av andre, går departementet
ikke inn på her. Generelt må det være opp
til Konkurransetilsynet selv å vurdere nødvendigheten
av prisundersøkelser i et marked.
Utvalget har gått inn for at bestemmelsen om offentlighet
om konkurransebegrensninger i § 4-2 ikke videreføres,
og henviser spesielt til at bestemmelsen aldri har vært
benyttet til det tiltenkte formål. Departementet følger
utvalgets forslag.
Departementet støtter også forslaget om at
konkurransemyndighetene skal offentliggjøre sine vedtak.
Etter at Stortinget gikk imot opprettelsen av en konkurransenemnd,
vil det være Konkurransetilsynet og departementet som blir
pliktsubjekter etter bestemmelsen. Siden både tilsynet
og departementet allerede i dag offentliggjør sine vedtak,
vil ikke en slik bestemmelse medføre noen endring.
Det vises til utkastet § 22 hvor det også er
innarbeidet en begrensning i offentlighet ut fra hensynet til taushetsplikten
i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2.
Departementet er enig i utvalgets vurderinger av forbudet mot
urimelig pris i pristiltaksloven § 2. Bestemmelsen har
lite med moderne konkurransepolitikk å gjøre.
Selv om bestemmelsen er generelt utformet, vil den under normale
forhold primært fungere som beskyttelse av den enkelte
forbruker. Inntil behovet for bestemmelsen er nærmere vurdert,
vil departementet foreslå at Konkurransetilsynet fortsatt skal
håndheve pristiltakslovens § 2.
Dagens konkurranselov fastsetter i § 2-2 bokstav d som
et særskilt gjøremål for konkurransemyndighetene å påpeke
konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak, eventuelt
ved å fremme forslag med sikte på å forsterke
konkurransen og lette adgangen for nye konkurrenter.
Formålet med bestemmelsen er å henlede oppmerksomhet
mot egenskaper ved vedkommende regulering som begrenser konkurransen,
og derved kan svekke muligheten for å utnytte samfunnets
ressurser på en effektiv måte.
Departementet vil videreføre Konkurransetilsynets oppgave
med å påpeke konkurranseregulerende virkninger
av offentlige tiltak, og forsterke den gjennom å innføre
hjemmel for tilsynet til å fastsette svarfrister for henvendelser
fra Konkurransetilsynet om offentlige reguleringer.
Departementet viser til at konkurransemyndighetenes arbeid med å påvirke
offentlig regelverk slik at det ikke unødig svekker konkurransen,
er vel innarbeidet i Norge og mange andre land. Oppgaven er nødvendig
for å sikre at de konkurranseregulerende virkninger av
offentlig regelverk blir vurdert, og at dette ikke i unødig
grad begrenser konkurransen. Tilsynets henvendelser bidrar til å bevisstgjøre
sektormyndighetene med hensyn til de konkurranseregulerende virkninger
av deres regelverk. Offentlige reguleringer skal ofte ivareta sektorspesifikke
mål. Reduksjon eller bortfall av konkurranse er svært
sjelden et mål i seg selv, men en utilsiktet bivirkning
av regelverket. Slike vurderinger er viktige for å få til
større økonomisk bærekraft og omstillingsevne
i samfunnet. Arbeidsoppgaven er viktig for å sikre næringslivet
rammebetingelser som ikke hemmer, men fremmer konkurransen i markedene.
Departementet er enig i utvalgets vurdering av at prioritering
av slikt arbeid er et politisk spørsmål. Dette
blir ivaretatt gjennom de årlige prioriteringer i forbindelse
med statsbudsjettet. De politiske prioriteringene formaliseres gjennom
Stortingets forutsetninger for bevilgningene og departementets tildelingsbrev
med instrukser om anvendelse av bevilgningene.
Arbeidet i forhold til offentlige reguleringer har vært
prioritert over lang tid og av vekslende regjeringer. Bestemmelsen
(jf. utkastet § 9 bokstav e) har ikke til hensikt å binde
opp politiske valg knyttet til avveininger mellom effektivitetshensyn
og andre hensyn, men å sørge for at de ulike alternativene
er godt utredet og tilpasset på forhånd.
Departementet foreslår at Konkurransetilsynet gis anledning
til, etter nærmere vurdering, å pålegge adressaten
for en henvendelse om en offentlig regulering å svare innen
en fastsatt frist. Dette vil bidra til å sette fokus på problemstillingene
og vedkommende myndighets vurdering av konkurranse- og effektivitetshensyn
i sektorlovgivningen. Bestemmelsen innebærer ingen binding
av vedkommende myndighets skjønnsutøvelse ved
avveiingen mellom ulike hensyn. Det er ikke lagt opp til at overtredelser
av fristbestemmelsene skal sanksjoneres.
Etter gjeldende konkurranselov § 1-8 første
ledd kan Konkurransetilsynet for å oppfylle Norges avtaleforpliktelser
overfor fremmed stat eller internasjonal organisasjon uten hinder
av lovbestemt taushetsplikt, gi konkurransemyndigheter i fremmede
stater eller internasjonale organisasjoner, opplysninger som er
nødvendige for å fremme norske eller vedkommende
stats eller organisasjons konkurranseregler.
Etter reglene om opplysningsplikt i konkurranseloven § 6-1
plikter enhver å gi konkurransemyndighetene de opplysninger
de trenger for å kunne oppfylle Norges avtaleforpliktelser
overfor fremmed stat eller internasjonal organisasjon.
Departementet støtter utvalgets forslag om at konkurranseloven § 1-8
videreføres som § 7 i den nye konkurranseloven.
Videre støtter departementet utvalgets forslag om at konkurransemyndighetenes
adgang til å kreve opplysninger for å kunne oppfylle Norges
internasjonale forpliktelser etter konkurranseloven § 6-1,
videreføres i § 24 i den nye loven. Departementet
støtter også utvalgets forslag om at Konkurransetilsynet
skal kunne gjennomføre bevissikring for å kunne
oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor fremmed stat eller internasjonal
organisasjon, jf. utkastets § 25 første ledd.
Etter departementets oppfatning er utveksling av taushetsbelagt
informasjon inngripende for den informasjonen gjelder. Det er derfor
viktig at det etableres mekanismer som bidrar til å ivareta
rettssikkerhetshensyn. Departementet mener at disse hensyn ivaretas
best ved at bistanden til fremmede stater og internasjonale organisasjoner
skjer innenfor et etablert avtaleverk. I likhet med utvalgets flertall
mener departementet derfor at bistand etter forslagets §§ 7, 24
og 25 kun bør gis i de tilfeller der Norge er folkerettslig
forpliktet til det, på grunnlag av avtale med vedkommende
stat eller organisasjon.
Departementet foreslår i likhet med utvalget at den
norske konkurranselovgivningen harmoniseres med EØS-avtalens
konkurranseregler for foretak. I likhet med utvalget legger departementet
til grunn at EØS-avtalen artikkel 53 og 54 skal fungere
som modell for konkurranseloven. Departementet slutter seg til utvalgets
vurderinger og forslag til § 3-1 (jf. utkastet § 10)
om forbud mot konkurransebegrensende avtaler mellom foretak og § 3-2
(jf. utkastet § 11) om forbud mot utilbørlig utnyttelse
av dominerende stilling i den nye konkurranseloven. Forslagene vil
innebære en overgang fra et kombinert forbuds- og inngrepssystem
til et mer rendyrket forbudsprinsipp i den norske konkurranseloven.
Et flertall av høringsinstansene støtter departementets
forslag. Imidlertid er det i enkelte av høringsuttalelsene
fremhevet at konsekvensene for næringslivet av det nye
forbudsprinsippet burde ha vært utredet bedre før
loven trer i kraft. Departementet vil i denne forbindelse blant
annet vise til at tilsvarende forbud allerede er en del av norsk
rett gjennom EØS-avtalen. De av norske foretak som har
virksomhet som oppfyller samhandelskriteriet i EØS-avtalen
artikkel 53 og 54, vil således allerede måtte
forholde seg til slike forbud.
Departementet fremhever at praksis fra EF-domstolen, EFTA-domstolen,
Kommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan, vil være
relevante tolkningsmomenter for fastsettelse av rekkevidden til
forbudsbestemmelsene i den nye norske konkurranseloven. En del av
formålet med å innføre forbud som med
nasjonale tilpasninger svarer til EØS-avtalen artikkel
53 og 54, er å harmonisere de norske reglene på området med
disse. Departementet presiserer at en harmonisering i den nye loven
ikke uten videre innebærer at norske myndigheters praksis
i alt og ett vil bli identisk med praksis fra EU og EØS.
Her vil blant annet ulikheter i reglenes formål, virkeområde,
samt rettskildesituasjonen, kunne spille inn og føre til
et noe annerledes resultat.
I samsvar med utvalgets forslag, foreslår departementet
i utkastets § 10 tredje ledd et lovbasert unntak som med
nasjonale tilpasninger svarer til EØS-avtalen artikkel
53 nr. 3. Praksis i EU og EØS knyttet til denne bestemmelsen
vil gi god anvisning på unntakets rekkevidde. Videre foreslår
departementet, som utvalget, i utkastets § 10 fjerde ledd
at Kongen gis myndighet til å gi nærmere forskrifter
om generelle regler (gruppefritak) for hva som skal omfattes av § 10
tredje ledd. Dette gir hjemmel både til å gi tilsvarende
fritak i norsk rett som det som er gitt etter EØS-reglene,
og til å gi egne fritak i forhold til de norske forbudene.
Departementet slutter seg til utvalgets presisering av at gruppefritakene,
som følger av EØS-avtalen artikkel 53, vil utelukke
anvendelsen av den norske konkurranseloven, der samhandelskriteriet
er oppfylt.
Departementet foreslår, i likhet med utvalget, i utkast
til § 10 fjerde ledd annet punktum at Konkurransetilsynet
i enkelttilfeller skal kunne trekke tilbake fordelen av et gruppefritak
som er gitt i medhold av utkastets § 10 fjerde ledd første
punktum. Tilbaketrekningen foreslås ikke gitt tilbakevirkende
kraft.
Departementet har merket seg at flere høringsinstanser
ber om en videreføring av dispensasjoner som er gitt med
hjemmel i konkurranseloven 1993. I denne forbindelse understrekes
at loven ikke legger opp til en videreføring av et system
med individuelle unntak, og departementet finner det heller ikke
hensiktsmessig å ta konkret stilling til slike i forbindelse
med odelstingsproposisjonen. I utgangspunktet legger forslaget til
den nye loven opp til et system hvor det påligger hver
enkelt å vurdere om egen atferd er forbudt eller ikke,
ut fra vilkårene i utkastets §§ 10 og 11.
Dersom den enkelte aktør er usikker i denne vurderingen,
vil de måtte ta kontakt med Konkurransetilsynet som har
veiledingsplikt med hjemmel i forvaltningsloven § 11 i
disse tilfellene. I motsetning til enkelte av høringsinstansene,
mener departementet at det vil være å gå for
langt om Konkurransetilsynet i disse tilfellene skal ha noen plikt
til å gi bindende forhåndsuttalelser eller vedtak.
Et poeng ved å innføre en forbudsbasert konkurranselov
er nettopp å unngå ressursbruk til behandling
av slike individuelle dispensasjoner.
Departementet foreslår, som utvalget, i utkastets § 12
første ledd at Konkurransetilsynet skal kunne pålegge
foretak eller sammenslutninger av foretak som overtrer bestemmelsene
i utkast til §§ 10 og 11, å bringe overtredelsen
til opphør. For å sikre at foretakene etterlever
påbudet, kan Konkurransetilsynet også ilegge tvangsmulkt.
Overtredelse av et pålegg kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr
eller straff. I likhet med utvalget legger departementet til grunn at
for mindre alvorlige overtredelser kan påbud om opphør
være en mer hensiktsmessig reaksjon enn straff og overtredelsesgebyr.
I tillegg er det bevismessig enklere å håndheve
et pålegg om opphør enn overtredelse av forbudsbestemmelsene
i seg selv. Et pålegg om opphør kan også bidra
til å avklare rettssituasjonen og gi veiledning for tolkningen
av forbudsbestemmelsene, uten at det knyttes sanksjoner til førstegangsovertredelser.
Videre slutter departementet seg til utvalgets anbefaling om
ikke å foreslå regler som pålegger Konkurransetilsynet
en plikt til å treffe vedtak om at en atferd ikke er i
strid med forbudene i utkast til §§ 10 og 11.
Departementet foreslår, som utvalget, i utkastets § 12
første ledd at Konkurransetilsynet ved overtredelser av
utkast til §§ 10 og 11 skal kunne pålegge foretakene
ethvert tiltak som er nødvendig for å bringe en
overtredelse til opphør. De alminnelige reglene om forholdsmessighet
vil legge begrensninger på hvilke tiltak som tilsynet kan
pålegge foretaket.
Departementet vil, i likhet med utvalget, foreslå at
det skal kunne settes en frist for gjennomføring av pålegg
etter utkastets § 12. Dersom intet annet er bestemt, gjelder
pålegget umiddelbart.
Videre presiserer departementet i likhet med utvalget at Konkurransetilsynet
kan fastslå at det har funnet sted en overtredelse, selv
om overtredelsen har opphørt. Som utvalget, finner departementet
ikke grunn til å lovfeste dette særskilt.
Departementet støtter utvalgets flertall om at konkurransemyndighetene
skal ha kompetanse til å pålegge strukturelle
tiltak for å bringe en overtredelse av utkastets §§ 10
og 11 til opphør.
Departementet vil først peke på at når
rådsforordning 1/2003 tas inn i EØS-avtalen
og deretter gjennomføres som en forpliktelse i norsk rett,
vil EFTAs overvåkningsorgan og Kommisjonen ha kompetanse til å pålegge
strukturelle forpliktelser overfor norske foretak ved overtredelse
av EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Spørsmålet
er således ikke om det skal innføres en adgang
til å pålegge norske foretak strukturelle forpliktelser
etter norsk rett. Spørsmålet er om Konkurransetilsynet
skal ha en tilsvarende adgang etter konkurranseloven til å pålegge
strukturelle forpliktelser som EFTAs overvåkningsorgan
og Kommisjonen vil få, når rådsforordning
1/2003 gjennomføres i norsk rett.
Flere av høringsinstansen har etterlyst en nærmere
vurdering av det konkurransepolitiske behovet for å innføre
en regel som gir Konkurransetilsynet adgang til å pålegge
strukturelle tiltak. Departementet har derfor vurdert dette spørsmålet
nærmere.
Departementet antar at et pålegg om opphør
i de fleste tilfeller vil være tilstrekkelig til at en
ulovlig konkurranseregulering opphører, eventuelt kombinert
med atferdsregulerende tiltak. Men visse typer ulovlige konkurransereguleringer
kan være direkte foranlediget av foretakets strukturelle
organisering. For eksempel kan krysseierskap mellom to uavhengige
foretak skape sterke insitamenter til atferd i strid med forbudet
mot konkurransebegrensende samarbeid.
I slike tilfeller kan strukturelle tiltak være mer effektive
enn atferdsregulerende tiltak. Dette skyldes at foretakets organisering
i seg selv gir økonomiske motiver til å opptre
i strid med lovens forbudsbestemmelser. Eventuelle atferdsregulerende
tiltak vil kun innrettes mot å bestemme og kontrollere
en bestemt type atferd, uten at foretakets underliggende insitamenter
forandres. Dette innebærer at det er stor fare for at de
ulovlige handlinger gjentas. Videre kan selskapets struktur føre
til at det er vanskelig å kontrollere at forbudene overholdes,
uten å iverksette omfattende kontrolltiltak. Det kan i
slike tilfeller være aktuelt å iverksette strukturelle
tiltak også av hensyn til foretakets interesser.
Tilsvarende kan utnyttelse av en dominerende stilling skyldes
at et foretak har eksklusiv tilgang til en innsatsfaktor som er
avgjørende for markedsposisjonen til andre aktører.
En slik situasjon kan oppstå som følge av at foretaket
egenhendig har utviklet en innsatsfaktor, som er overlegen konkurrentenes
tilsvarende ressurser. I andre tilfeller kan det skyldes tidligere
markedsreguleringer.
I prinsippet kan atferdsregulerende tiltak utformes på en
måte som gir andre aktører tilgang til viktige
innsatsfaktorer. Slike reguleringer er imidlertid problematiske
av flere grunner. Først og fremst kan det være
vanskelig å utforme atferdsregulerende tiltak som faktisk
fører til at den konkurransebegrensende atferden opphører.
Tilsvarende kan reguleringens utforming være et problem
for det involverte foretak, utover den svekkelse av markedsposisjon som
naturlig følger av tiltakets formål. Reguleringens
kompleksitet kan gjøre det vanskelig for foretaket å vite
om atferden faktisk er i overensstemmelse med de krav som stilles.
Videre kan omfanget av reguleringen innebære at foretaket
må oppgi informasjon som svekker konkurranseevnen på generelt grunnlag.
Atferdsregulerende tiltak har til hensikt å bestemme
og kontrollere bedriftens atferd, og dermed sikre at bedriften opptrer
i samsvar med lovens bestemmelser. Strukturelle tiltak søker å endre
bedriftens strukturelle organisering og på denne måten
sikre ønsket atferd gjennom at bedriften forfølger
sine egne økonomiske interesser. Denne forskjellen har stor
betydning for konkurransemyndighetenes håndheving av eventuelle
pålegg. Mens atferdsregulerende tiltak krever kontinuerlig
oppfølging, vil strukturelle tiltak normalt fungere uten
at konkurransemyndighetene behøver detaljert kjennskap
til bedriftens aktiviteter. Derfor fremstår strukturelle
tiltak som mer effektive enn tilsvarende atferdsregulerende tiltak.
På bakgrunn av ovennevnte legger departementet til grunn
at det er et konkurransepolitisk behov for at konkurransemyndighetene
skal kunne ilegge strukturelle tiltak i forbindelse med et pålegg
om opphør, og at en bestemmelse som hjemler dette derfor
bør tas inn i konkurranseloven.
Uavhengig av hvordan man utformer den norske konkurranseloven,
vil det således bli etablert et system på EØS-nivå som
gir overvåkningsorganene kompetanse til pålegge
strukturelle tiltak ved overtredelser av EØS-avtalen artikkel
53 og 54. På denne bakgrunn, og siden konkurransemyndighetene
etter departementets oppfatning bør ha en hjemmel til å pålegge
strukturelle tiltak etter konkurranseloven, bør konkurranselovens
bestemmelser om strukturelle tiltak utformes etter den tilsvarende
bestemmelsen i EØS-retten. En slik tilpasning av den norske
konkurranseloven til EØS-retten vil gjøre det
lettere for næringslivet å forholde seg til regelverket.
Bestemmelsen i utkastets § 12 første ledd er
utformet etter mønster fra EØS-retten. Den bør
derfor etter departementets oppfatning fortolkes og anvendes i samsvar
EØS-retten.
Departementet vil presisere at strukturelle tiltak ofte vil være
mer inngripende enn atferdsregulerende tiltak. Konkurransemyndighetene
bør bestrebe å iverksette tiltak som ikke er unødig
tyngende for de involverte foretak. Strukturelle tiltak bør
derfor bare benyttes ved overtredelser der det er en vesentlig fare for
vedvarende eller gjentatte overtredelser, som følge av
strukturen til det eller de aktuelle foretak.
Departementet foreslår, som utvalget, i utkastets § 12
fjerde ledd at Konkurransetilsynet skal kunne treffe midlertidig
vedtak om å bringe en ulovlig atferd til opphør,
dersom det er fare for alvorlig og uopprettelig skade for konkurransen.
Det er et vilkår etter bokstav a at det er rimelig grunn
til å anta at det foreligger en overtredelse av utkastets §§ 10
og 11. Denne vurderingen vil måtte foretas på bakgrunn
av de opplysninger som foreligger for Konkurransetilsynet. Vilkåret
om rimelig grunn medfører ikke noe krav til sannsynlighetsovervekt
for at forbudene er overtrådt. Departementet mener at adgangen
til å treffe midlertidig vedtak vil kunne sikre at markedet fungerer
tilfredsstillende i tilfeller hvor det kan ta tid før endelig
vedtak foreligger i saken, og det er nødvendig å treffe
vedtak for å hindre en alvorlig og uopprettelig skade for
konkurransen. Videre vil departementet, som utvalget, foreslå i
utkastets § 12 fjerde ledd bokstav b at det må foretas
en forholdsmessighetsvurdering, og at det derfor ikke kan treffes midlertidig
vedtak, dersom den vedtaket retter seg mot påføres
skade eller ulempe som står i åpenbart misforhold
til de hensyn som vedtaket skal ivareta. Hvis det midlertidige vedtaket
påklages, foreslås det at vedtaket skal kunne
overprøves av departementet. I denne forbindelse legges
det til grunn at det på bakgrunn av sakens natur skal mye
til før en anmodning om oppsettende virkning tas til følge.
Endelig vil departementet, i likhet med utvalget, foreslå i
utkast til § 12 fjerde ledd siste punktum at det midlertidige vedtaket
må treffes for et avgrenset tidsrom, med mulighet til forlengelse
dersom faren for konkurransen består.
Departementet foreslår, som utvalget, i utkastets § 12
tredje ledd en ny bestemmelse om tredjemenns adgang til å påklage
Konkurransetilsynets unnlatelse av å pålegge opphør.
Departementet er enig i utvalgets begrunnelse, og legger vekt på at
departementets avgjørelser vil virke retningsgivende på tilsynets
prioriteringer.
Det er de alminnelige reglene om rettslig klageinteresse som
får anvendelse med hensyn til hvem som har rett til å klage
når Konkurransetilsynet velger å ikke ilegge noen
et pålegg om opphør. Departementet understreker
at det i tråd med disse reglene, ikke er avgjørende
for tredjeparts klagerett at vedkommende har anmodet Konkurransetilsynet
om å ta en sak opp til behandling.
Departementet mener at forbudene i utkastet til §§ 10
og 11 vil omfatte de fleste tilfeller som det har vært
aktuelt å gripe inn overfor etter konkurranseloven 1993 § 3-10,
men at det likevel ikke kan utelukkes at det kan forekomme atferd
som faller utenfor forslaget til §§ 10 og 11,
men som det av hensyn til konkurransen i markedet likevel vil være ønskelig å forby.
Det kan være tilfelle i markeder der det har utviklet seg
en praksis som er konkurransebegrensende uten at forbudene i utkast
til §§ 10 og 11 kommer til anvendelse, eller det
er vanskelig å bevise at forbudene brytes.
Departementet mener det kan være behov for en forskriftshjemmel
som åpner for regulering av de generelle rammebetingelsene
for aktørene i et marked med mangelfull konkurranse, hvis
dette skulle vise seg nødvendig ut fra lovens formål.
Departementet mener også, i likhet med mindretallet, at
en generell regulering gjennom forskrift vil være mest
hensiktsmessig i slike tilfeller, fordi den sikrer like rammebetingelser
for alle aktører i vedkommende bransje (se utkastets § 14).
Konkurranseloven § 3-11 første ledd fastsetter
at Konkurransetilsynet kan gripe inn mot bedriftserverv, dersom
tilsynet finner at vedkommende erverv vil føre til eller
forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen i strid med formålet
i loven § 1-1.
Departementet slutter seg til utvalgets konklusjon om at det
fortsatt er behov for bestemmelser om kontroll med og mulig inngrep
mot foretaksammenslutninger. Videre støtter departementet
utvalgets tilnærming til EU/EØS-reglene
gjennom forslaget til nye bestemmelser.
Konkurranseloven § 3-11 gir konkurransemyndighetene
mulighet til å opptre preventivt i forhold til en potensielt
skadelig fremtidig atferd. Begrunnelsen for å ha en slik
bestemmelse har vært at konkurransemyndighetene ellers
først vil kunne foreta seg noe etter at konkurranseskadelig
atferd som følge av strukturendringer har manifestert seg
og blir oppdaget. Denne begrunnelsen vil fremdeles gjelde for nye
bestemmelser om kontroll med foretakssammenslutninger.
Med utvalgets forslag om å erstatte gjeldende bestemmelse
med EU/EØS-tilpassede regler, vil flernasjonale
virksomheter få større forutberegnelighet og det
blir større rettslikhet med de andre nordiske land. Imidlertid
har departementet lagt størst vekt på at de reglene
som adopteres, samtidig skal være bedre enn de eksisterende.
Forslaget fra et flertall i utvalget innebærer en overgang
til et system hvor kun de erverv som medfører at det oppnås
kontroll over målselskapet, omfattes av reglene om foretakssammenslutninger.
Det vil si at de erverv som ikke oppfyller kontrollkriteriet, faller
utenfor reglene. Disse må derfor, dersom de gir opphav
til konkurransemessige problemer, i utgangspunktet vurderes etter
lovens atferdsbestemmelser.
Forslaget fra utvalgets flertall innebærer både
en utvidelse og en innsnevring av anvendelsesområdet for
regler om regulering av markedsstrukturen i forhold til gjeldende
rett.
Det er en utvidelse fordi begrepet "foretakssammenslutning" ikke
som bedriftserverv bare omfatter erverv og sammenslåing,
men også rettigheter eller faktisk mulighet til å utøve
avgjørende innflytelse over et foretaks virksomhet. Innsnevringen
følger av at bare foretakssammenslutninger som fører
til kontroll kan vurderes. Det innebærer at minoritetserverv ikke
omfattes.
Hele utvalget synes å mene at atferden ved minoritetserverv
kan medføre konkurransemessige problemer. Departementet
oppfatter det slik at hele utvalget også mener at konkurranseloven
bør ivareta både konkurransebegrensende følger
av endret styring av et selskap og tilsvarende følger ved
endret atferd mellom kjøper og målselskap som
resultat av eierskap uten kontroll. Uenigheten gjelder hvordan man
skal håndtere slike saker, det vil si om de skal behandles
etter fusjonsreglene, atferdsreglene eller etter en særbestemmelse.
Sentralt i flertallets begrunnelse er den varige strukturendringen
som oppstår ved et kontrollerverv. Dette i motsetning til
et minoritetserverv, hvor det ifølge utvalget er aktørenes
atferd som medfører de konkurransemessige problemene.
Regler om strukturelle inngrep er begrunnet med behovet for å gripe
inn for å forhindre en potensiell konkurranseskadelig atferd
på grunn av endrede strukturelle forhold. I denne sammenheng
er det etter departementets mening ikke avgjørende om strukturen
endres som følge av at det oppstår en ny enhet
eller om endringen ligger i de økonomiske insentivene et
erverv av mindre eierandeler gir. I begge tilfeller muliggjør
strukturendringer atferd som ikke er ønskelig.
Økonomisk teori gir grunnlag for å anta at
minoritetserverv kan være konkurranseskadelig. Enhver rasjonell
bedrift vil søke å maksimere sin samlede profitt,
som også vil kunne inkludere eierandeler i andre bedrifter,
også da mindre eierposter. Selskapet vet at hvis det fører
en aggressiv konkurranse, og med dette stjeler markedsandeler fra
konkurrenten, vil det samtidig bety lavere inntekter fra deres eierandel
i selskapet. Dette indikerer at eierskap av mindre andeler i konkurrenter
trekker i retning av mindre konkurranse. Selv uten styrerepresentasjon
og samarbeid som kan håndteres av atferdsreglene, foreligger
det etter departementets oppfatning insitamenter som kan medføre
redusert konkurranse.
Departementet mener at en passiv innrettelse neppe vil kunne
subsumeres under gjerningsbeskrivelsene i de foreslåtte
forbudene. Disse tar sikte på en annen type atferd. Teori
og praksis etter konkurranseloven § 3-11 viser at det fremdeles
vil være behov for en inngrepsadgang mot minoritetserverv
i ny konkurranselov. Departementet deler derfor i hovedsak mindretallets
oppfatning.
Dersom en først velger tilpasning til EU/EØS-reglene,
hvor kontroll er det sentrale vilkåret for at noe skal
betegnes som en foretakssammenslutning, så er imidlertid
departementet enig med flertallet i at minoritetserverv uten kontroll
bør holdes utenom definisjonen for foretakssammenslutninger.
Departementet følger dette opp i utkastet til § 17.
Departementet er også enig med flertallet i at det sannsynligvis
vil være aktuelt med inngrep mot minoritetserverv bare
i et begrenset antall tilfeller. Det risikeres imidlertid ved flertallets
løsning at det blir et rettslig tomrom ved at kun kontrollerverv
kan reguleres.
Gitt at det skal finnes mulighet for inngrep mot strukturendringer
som skal forhindre konkurranseskadelig atferd, er det etter departementets
oppfatning uklart hvorfor det kun skal kunne skje ved kontrollerverv.
Departementet mener derfor at regler om inngrep mot strukturendringer
på grunn av potensielle konkurransemessige virkninger av
rasjonell økonomisk opptreden, bør omfatte erverv
av minoritetsandeler som ikke medfører kontroll.
Det foreslås hjemmel for inngrep mot minoritetserverv
i utkastet § 16 annet ledd.
Departementet er enig med utvalget i at det materielle inngrepsvilkåret
for bedriftserverv har vist seg formålstjenlig siden vi
fikk fusjonsbestemmelser i norsk lovgivning, først i 1988
gjennom prisloven § 42 a og senere i 1993 ved konkurranseloven § 3-11. Departementet
er også enig i at vesentlighetskravet bør videreføres.
Når det dreier seg om et ekspropriasjonsliknende inngrep,
bør nødvendigheten av dette veies opp mot den
samfunnsmessig mulige gevinsten ved et inngrep. Det er derfor naturlig
at kravet for å gripe inn må være en
vesentlig begrensning av konkurransen.
At gjeldende rett videreføres innebærer at
det fremdeles etter utkastet til § 16 første ledd
må stilles krav om årsakssammenheng mellom foretakssammenslutningen
og den vesentlige konkurransebegrensningen. Etter Konkurransetilsynets
praksis foreligger en slik årsakssammenheng dersom ervervet
kan føre til at partene får insentiver til å endre
sin markedsstilpasning på en måte som gjør
at konkurransen mellom partene reduseres vesentlig eller opphører.
Dette innebærer at kravet om årsakssammenheng
ikke alltid vil være oppfylt ved oppkjøp av et målselskap
som av andre grunner står i ferd med å gå ut
av markedet, og at foretakssammenslutningen derfor etter omstendighetene
bør kunne tillates.
Departementet støtter utvalgets oppfatning om at kravene
for å sannsynliggjøre at målselskapet
uten oppkjøp vil gå ut av markedet bør
være strenge, og bevisbyrden for at vilkårene
er oppfylt bør ligge på partene.
Departementet vil imidlertid presisere at fare for konkurs ikke
i seg selv er tilstrekkelig for å akseptere en foretakssammenslutning
som ellers ville være konkurransebegrensende. Det relevante
vurderingstema for konkurransemyndighetene i denne sammenheng er
om det, etter eventuell konkurs eller gjeldssanering, er lønnsomt å drive
virksomheten eller deler av den videre i det samme markedet. Hvis
det ikke er grunnlag for lønnsom drift etter en eventuell
konkurs, eksisterer ikke en årsakssammenheng mellom konkurransebegrensningen
og foretakssammenslutningen. Er det derimot grunnlag for lønnsom
drift, kan det være grunn til å gripe inn.
Det er også relevant å vurdere om et opphør
av virksomheten av andre grunner kan føre til en bedre konkurransemessig
situasjon enn om ervervet gjennomføres. Det kan for eksempel
skje dersom kundemassen til det opphørte foretaket fordeler
seg på en konkurransemessig gunstigere måte mellom
de gjenværende aktører enn om oppkjøper
overtar hele eller store deler av kundemassen ved ervervet.
Departementet har merket seg at utvalgets forslag om å endre
inngrepsfullmakten til en "skal"-bestemmelse er begrunnet med at
Konkurransetilsynet og Konkurransenemnda skal være mer
uavhengige enn tilfellet er i dag. Samtidig foreslås det
en adgang til politisk avveining av allmenne hensyn mot konkurransehensyn
dersom tilsynet eller nemnda har forbudt en foretakssammenslutning,
jf. forslag til § 21.
Departementet følger ikke opp forslaget om å opprette
en konkurransenemnd, og foretar også andre endringer i
klageordningen. For nærmere omtale se proposisjonens kapittel
10 om organisasjonsspørsmål. Det innebærer
at departementet fremdeles skal være klageinstans for Konkurransetilsynets
vedtak. Det foreslås likevel visse innskrenkinger i departementets
kontroll- og styringsmyndighet. Meningen, også etter departementets
forslag, er at Konkurransetilsynet skal få større
uavhengighet og anledning til å rendyrke konkurransefaglige
standpunkter. Departementet har derfor endret inngrepsfullmakten
i forhold til gjeldende rett i overensstemmelse med utvalgets forslag,
slik at Konkurransetilsynet heretter "skal" gripe inn hvis de materielle
vilkårene er oppfylt. Ved en "skal"-bestemmelse blir vurderingstemaet
rent konkurransefaglig, både i Konkurransetilsynet og i
departementet. Departementets utkast til § 21 om prøving
i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning innebærer
at avgjørelser om å gripe inn eller unnlate å gripe
inn mot foretakssammenslutninger etter denne bestemmelsen, må fattes på regjeringsnivå ved
Kongen i statsråd.
Et inngrepsvedtak kan etter gjeldende rett gå ut på å nedlegge
forbud eller gi påbud, samt å gi tillatelse på vilkår.
Departementet slutter seg til utvalgets anbefaling om at innholdet
i et inngrepsvedtak bør kunne utformes på samme
måte etter den nye loven som etter konkurranseloven 1993.
Departementet er også enig i at strukturelle vilkår
normalt er å foretrekke, men at det må være
opp til Konkurransetilsynet å vurdere hva som passer best
i den enkelte sak.
I likhet med utvalget vil også departementet understreke
partenes ansvar for selv å fremlegge avhjelpende tiltak
så snart de konkurransemessige problemer er identifisert.
Partene kjenner markedene bedre enn tilsynet, og er følgelig
nærmest til å vite hvilke tiltak som effektivt
kan avhjelpe konkurransemessige problemer. Det er også partene
selv som er best egnet til å vurdere de forretningsmessige
konsekvensene av alternative avhjelpende tiltak. Konkurransetilsynet bør
på sin side gå inn i en konstruktiv dialog med
partene, med sikte på å finne fram til de tiltak
som etter en helhetsvurdering best avhjelper de konkurransemessige
problemer, lar seg kontrollere av tilsynet og samtidig er minst
mulig byrdefulle for partene.
Departementets utkast til § 16 tredje ledd medfører
at det også kan gripes inn mot såkalte minoritetserverv.
Departementets utkast til § 16 sjette ledd innebærer
et unntak fra forbudene mot konkurransebegrensende avtaler mellom
foretak i utkastet § 10 og utilbørlig utnyttelse
av dominerende stilling i § 11. Bestemmelsen fastsetter
at begrensninger som er direkte tilknyttet en foretakssammenslutning
eller et minoritetserverv ikke er i strid med utkastet §§ 10
og 11, dersom de er nødvendige for gjennomføringen
av foretakssammenslutningen eller ervervet og foretakssammenslutningen
eller ervervet sammen med de tilknyttede begrensningene ikke fører
til eller forsterker en vesentlig begrensning av konkurransen i strid
med lovens formål.
Konkurranseloven har ikke regler om meldeplikt for bedriftserverv.
Det er imidlertid anledning for partene til å melde den
endelige avtalen om ervervet frivillig.
Etter departementets oppfatning er det konkurransemyndighetenes
behov for å oppdage foretakssammenslutninger som begrunner
en alminnelig meldeplikt. De foretakssammenslutninger som det i
denne sammenheng er behov for melding om, vil først og fremst
være de som skjer i smale markeder, markeder for innsatsvarer/tjenester
og i lokale markeder. I utgangspunktet gjelder derfor meldeplikten
alle foretakssammenslutninger. Det pålegges ikke en alminnelig
meldeplikt for minoritetserverv.
Departementets utkast til § 18 første ledd
er i overensstemmelse med dette. Selv om departementets utkast til
bestemmelse i § 16 første ledd innfører en
alminnelig meldeplikt, som i utgangspunktet gjelder alle foretakssammenslutninger,
vil departementet, for at meldeplikten ikke skal bli for omfattende, bruke
hjemmelen i bestemmelsens siste ledd for å begrense omfanget
av den alminnelige meldeplikten. Det vil bli utarbeidet forskrifter
som skal tre i kraft samtidig med loven.
Av annet ledd i bestemmelsen fremgår at meldingen skal
innholde navn og adresse til partene i en foretakssammenslutning,
beskrivelse av de involverte foretakene og foretak i samme konsern,
beskrivelse av produkt og/eller tjenester som tilbys og
anslag på samlede markedsandeler når disse er
over 20 pst., geografiske markeder, navn på partenes fem
viktigste konkurrenter, kunder og leverandører og eventuell årsberetning
for de involverte foretakene. Dette er opplysninger som foretakene
normalt har eller lett kan fremskaffe.
Departementet foreslår i første ledd at plikten
til å sende alminnelig melding inntrer ved "endelig avtale"
eller "ved erverv av kontroll". Dersom en foretakssammenslutning
ikke blir meldt senest ved endelig avtale, vil det kunne reageres
med overtredelsesgebyr. Videre vil Konkurransetilsynet, når
tilsynet oppdager foretakssammenslutningen, kunne pålegge fullstendig
melding og eventuelt gripe inn.
Dersom Konkurransetilsynet ikke har pålagt slik fullstendig
melding innen fristen på 15 virkedager, vil tilsynet ikke
kunne gripe inn mot foretakssammenslutningen.
Fullstendig melding stiller større krav til informasjon
enn innholdet i alminnelig melding. Det nærmere innholdet
vil bli fastsatt i forskrift.
Mottak av fullstendig melding utløser tilsynets saksbehandlingsfrister.
Pålegg om fullstendig melding eller frivillig melding
utløser et gjennomføringsforbud.
Etter departementets oppfatning vil forslaget til meldepliktsystem
ivareta et reelt behov for å oppdage foretakssammenslutninger
som kan være konkurransemessig problematiske. Samtidig
vil det sikre et effektivt inngrep ved et gjennomføringsforbud
der det pålegges fullstendig melding ut fra en individuell vurdering.
I og med at konkurransemyndighetenes oppdagelsesbehov tilfredsstilles
av en enkel melding i første omgang, blir departementets
forslag om meldeplikt et ukomplisert og lite arbeidskrevende system.
Når tilsynet mottar fullstendig melding er dette utgangspunktet
for saksbehandlingsfristene. Krav om melding/fullstendig
melding er en måte å standardisere og effektivisere
tilsynets informasjonsinnhenting. Det legges dermed til rette for
at Konkurransetilsynet kan starte saksbehandlingen på et
tidlig tidspunkt og for å korte ned inngrepsfristene i
forhold til dagens lovgivning.
Kortere frister vil imøtekomme næringslivets
behov for en hurtig avklaring, og standardiserte krav til informasjon
plasserer ansvaret for raskt å skaffe beslutningsgrunnlag
for avgjørelsen på aktørene. Fullstendig
melding vil på denne måten være både
en byrde og en fordel.
At det stilles krav om fullstendig melding, avskjærer
imidlertid ikke Konkurransetilsynets adgang til å innhente
ytterligere informasjon etter departementets utkast til § 24
om opplysningsplikt.
Legalitetsprinsippet krever etter departementets oppfatning at
både innhold og pliktsubjekter for den alminnelige meldeplikten
i hovedsak fremgår direkte i loven. Departementet følger
imidlertid opp utvalgets forslag om en forskriftshjemmel for nærmere
detaljer om innholdet i meldeplikten. Departementet forutsetter
i utkastet til § 18 siste ledd at Kongen kan innskrenke
virkeområdet for den alminnelige meldeplikten.
Gjeldende konkurranselov har ikke regler om meldeplikt for foretakssammenslutninger,
og det er heller ingen regler om automatisk gjennomføringsforbud.
Etter departementets oppfatning er et gjennomføringsforbud
en nødvendig del av kontrollen med foretakssammenslutninger.
Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets konklusjoner
om at det er nødvendig å innføre et automatisk
gjennomføringsforbud. Hensynet til å kunne gi
Konkurransetilsynet arbeidsro i første fase av saksbehandlingen
har vært viktig for departementet. I mange saker vil et
automatisk gjennomføringsforbud være en forutsetning
for at tilsynet skal kunne avklare om inngrep kan være
aktuelt innen 25 virkedager. Departementet anser det som hensiktsmessig å bruke
eksisterende bestemmelser i EU/EØS som modell
for de norske reglene om gjennomføringsforbud.
For at Konkurransetilsynet skal kunne behandle saker på en
rask, men forsvarlig måte, er det viktig at minst mulig
tid går med til andre ting enn å vurdere sakens
realitet. Dagens hjemmel for å nedlegge gjennomføringsforbud
har vist seg å være tidkrevende.
Flere av høringsinstansene har anført at et
automatisk gjennomføringsforbud vil være svært
byrdefullt for næringslivet. Departementet er ikke enig
i denne anførselen. For det første er det nå lagt
opp til at en foretakssammenslutning kan meldes før endelig avtale
er inngått. For det andre har departementet - i likhet
med utvalget - ikke anbefalt at gjennomføringsforbudet
skal gjelde helt til saken er endelig avgjort av konkurransemyndighetene,
men kun de første 25 virkedagene etter at tilsynet har
mottatt fullstendig melding.
Departementet vil ikke gå inn for en løsning
med dispensasjon fra det automatiske gjennomføringsforbudet.
Departementet utelukker imidlertid ikke at det kan tenkes situasjoner
hvor et gjennomføringsforbud på 25 dager kan få uheldige
konsekvenser for partene eller for samfunnet. På denne
bakgrunn foreslår departementet at tilsynet gis en mulighet
til i særlige tilfeller å oppheve gjennomføringsforbudet.
Departementet vil føye til at dette er ment å være et
instrument Konkurransetilsynet har for å håndtere særlige
tilfeller. Et gjennomføringsforbud vil formodentlig fremstå som
brysomt for de fleste aktører, men dette er naturligvis
ikke nok for tilsynet til å oppheve gjennomføringsforbudet.
Kun når det kan påvises alvorlige konsekvenser
for partene eller for samfunnet for øvrig som er en direkte
følge av gjennomføringsforbudet, vil det være
aktuelt å oppheve forbudet.
Departementet er imidlertid enig med utvalget i at Konkurransetilsynet
skal gis hjemmel til ved forskrift å gjøre unntak
fra gjennomføringsforbudet for grupper av foretakssammenslutninger.
Etter departementets syn vil dette særlig være
aktuelt dersom det ved forskrift etableres en ordning for forenklet
melding og/eller forenklet prosedyre for behandling av foretakssammenslutninger,
som ikke antas å medføre konkurransemessige problemer.
Konkurransetilsynet kan etter gjeldende rett gripe inn mot et
bedriftserverv innen seks måneder etter at det er inngått
endelig avtale om ervervet. Fristen kan i særlige tilfelle
forlenges til ett år. Konkurransetilsynets vedtak kan påklages
til departementet. Det er ingen fristregler for en eventuell klagebehandling i
departementet.
Departementet er i likhet med utvalget av den oppfatning at dagens
frister for å behandle foretakssammenslutninger bør
kortes ned. Innføringen av et krav til fullstendig melding
og et automatisk gjennomføringsforbud, bør muliggjøre
en raskere saksbehandling. Departementets forslag til regler om
meldeplikt, gjør det påkrevd med visse tilpasninger
i fristreglene i forhold til utvalgets opplegg.
Departementet slutter seg imidlertid til utvalgets forslag og
begrunnelse om å bruke virkedager istedenfor måneder
for å fastsette fristene i loven.
Departementet har foreslått en alminnelig meldeplikt
for alle foretakssammenslutninger. Denne meldingen skal være
forholdsvis enkel, og må senest leveres Konkurransetilsynet
når det er inngått endelig avtale eller det er
ervervet kontroll. Det er ingenting i veien for at partene melder
foretakssammenslutningen tidligere. Dersom Konkurransetilsynet mener
det kan være nødvendig å undersøke
foretakssammenslutningen nærmere, kan tilsynet pålegge
partene å levere fullstendig melding. Konkurransetilsynet
må senest 15 virkedager fra tilsynet har mottatt forenklet melding
pålegge partene å levere fullstendig melding.
Departementet mener det ikke er nødvendig med noen frist
for partene til å levere fullstendig melding etter at de
har fått pålegg fra Konkurransetilsynet. På dette
stadiet vil gjennomføringsforbudet gjelde, og fristen på 25
virkedager for Konkurransetilsynet til å varsle at inngrep
kan bli aktuelt begynner ikke å løpe før
fullstendig melding er levert. Partene vil således selv
ha interesse i å levere fullstendig melding uten unødige
forsinkelser.
Departementet mener at utvalget ved valg av frister for den øvrige
saksbehandlingen har funnet en fin balanse mellom hensynet til rask
avklaring for næringslivet og hensynet til en forsvarlig
behandling av saken.
Gjeldende konkurranselov har ingen bestemmelser om bruk av forvalter
for å gjennomføre de vilkår tilsynet
stiller for at en foretakssammenslutning skal kunne gjennomføres.
Departementet er enig med utvalget i at det kan være
behov for en ekstern forvalter til å påse at Konkurransetilsynets
vilkår følges opp på en måte
som er mest mulig i tråd med lovens formål. Departementet legger
liten vekt på at tilsynet hittil aldri har oppnevnt forvalter,
og antar at det uklare hjemmelsgrunnlaget er hovedårsaken.
Departementet er enig med utvalget i at "forvalter" er den mest
passende betegnelsen på den eksterne hjelperen.
Departementet er enig med utvalget i at selv om tilsynet normalt
selv er nærmest til å overvåke egne atferdsvilkår,
så kan det i enkelte tilfelle være hensiktsmessig
med en ekstern person med spesialkompetanse. Departementet er også enig
i at det å anvende en forvalter i seg selv vil nødvendiggjøre
klarere vilkår. Departementet mener derfor at det bør
være adgang til å oppnevne en forvalter til å overvåke
både strukturelle vilkår og atferdsvilkår.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det skal
være opp til Konkurransetilsynet å bestemme om
en forvalter skal oppnevnes og hvem det skal være.
Etter departementets oppfatning kan enhver som tilsynet finner
kvalifisert oppnevnes til forvalter, også om vedkommende
har tilhørighet utenfor Norge. En forutsetning er selvsagt
at forvalteren er nøytral i saken og ikke selv har noen
personlige eller økonomiske interesser i hvordan vilkårene
oppfylles.
Departementet følger også utvalget i at omkostninger
til forvalteren må påhvile den part som er pålagt å ha
forvalter.
Utvalget har konkludert med at forvalteren gis fullmakt til å inngå bindende
avtaler på vegne av partene. Departementet følger
utvalget på dette punkt. For departementet har det særlig
vært viktig å ikke legge hindringer i veien for
en effektiv håndheving av vilkårene i tilsynets
vedtak.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til lovtekst,
se utkastet § 16 femte ledd.
Overtredelser av konkurranseloven er straffsanksjonert. I tillegg
finnes hjemmel for to typer sivilrettslige reaksjonsmidler - vinningsavståelse
og tvangsmulkt. Vinningsavståelse er ikke benyttet.
Utvalget foreslår en ny bestemmelse om sivilrettslige
bøter i sitt forslag til § 7-2, som innebærer
at det innføres et nytt sivilrettslig sanksjonsmiddel i konkurranseloven
i form av bøter i tillegg til dagens system med bøter
og fengsel som strafferettslig sanksjon overfor brudd på loven.
Forslaget om sivilrettslige bøter vil kun være
en sanksjon mot foretak. Fysiske personer kan bare ilegges bøter
etter de straffeprosessuelle reglene.
Departementet viser innledningsvis til høringsuttalelsen
fra Justisdepartementet og Riksadvokaten, hvor det foreslås
at betegnelsen "sivilrettslige bøter" ikke skal brukes
i den nye konkurranseloven. I samsvar med dette vil departementet
foreslå at termen "sivilrettslige bøter" erstattes
med "overtredelsesgebyr" i den nye konkurranseloven.
Departementet mener i samsvar med Konkurranselovutvalgets forslag
at det er behov for en vidtgående administrativ sanksjon
i form av et overtredelsesgebyr overfor foretak på konkurranserettens
område. Dette vil etter departementets mening føre
til en mer effektiv håndheving av den nye konkurranseloven.
Departementet mener også at den faglige kompleksitet som
ofte foreligger i saker om brudd på konkurranseloven tilsier
at Konkurransetilsynet som fagmyndighet bør ta hånd
om disse. Departementet legger også vekt på at
rekkevidden av forslaget fra Konkurranselovutvalget om innføring
av overtredelsesgebyr overfor foretak vil være i tråd
med rettstilstanden i EU/EØS og i andre europeiske
land.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og forslaget
om innføring av overtredelsesgebyr overfor foretak i den
nye konkurranseloven. Forslaget har også bred støtte
blant høringsinstansene. Forslaget om innføring
av et overtredelsesgebyr overfor foretak vil etter departementets
oppfatning være et hensiktsmessig virkemiddel for å søke å føre
en mer effektiv kontroll med skadelige konkurransebegrensninger.
Som utvalget foreslår departementet at alle overtredelser
av den nye konkurranseloven i utgangspunktet skal kunne sanksjoneres
med et overtredelsesgebyr, jf. utkastet § 29 første
ledd. På bakgrunn av departementets forslag til meldepliktsregler,
anbefales at det også skal kunne ilegges overtredelsesgebyr ved
brudd på den generelle meldeplikten i § 18 første ledd.
Departementet slutter seg videre til utvalgets vurderinger og
forslår at det må påvises en forsettlig
eller uaktsom overtredelse fra foretaket eller av en som handler
på vegne av foretaket, for at det skal kunne ilegges overtredelsesgebyr
etter § 29.
Det fremkommer i departementets utkast til § 29 at et
foretak som er ilagt et overtredelsesgebyr ikke kan påklage
vedtaket til departementet. Den som vil prøve et slikt
vedtak må gå til søksmål mot
staten. I saker om overtredelsesgebyr kan retten prøve
alle sider ved saken og treffe realitetsavgjørelse, slik
som ved en forvaltningsmessig klagebehandling. Slik departementet
ser det, er en domstol bedre egnet enn departementet til å behandle
disse sakene. Når partene kan bringe saken direkte inn
for domstolene vil de også få en endelig avgjørelse
på et tidligere tidspunkt, enn hvis de hadde vært
nødt til å gå veien om departementet.
Det er også trolig at partene i saker om overtredelsesgebyr
har større tillit til prosessen ved en domstol, enn ved
klagebehandling i departementet.
I utvalget er det delte meninger om bruk av straff for overtredelser
av konkurranseloven. Noen av høringsinstansene mener at
det ikke bør være straff i det hele tatt, mens
andre mener det bare bør være straff for personer.
Utvalget har anbefalt å videreføre straff for
både foretak og personer, men med en nedtoning av det individuelle
straffansvaret.
Departementet mener at forslaget om overtredelsesgebyr overfor
foretak bør innføres som et supplement til, og
ikke til fortrengsel for, gjeldende strafferettslige sanksjoner
ved overtredelser av konkurranseloven. Videre mener departementet
at forslaget om innføring av overtredelsesgebyr overfor
foretak ikke skal føre til endringer i forholdet mellom
personstraff og foretaksstraff. Departementet er derfor ikke enig
i utvalgets flertallsforslag om at det tradisjonelle straffansvaret
bør være sekundært i forhold til foretaksstraffen.
I likhet med utvalgets mindretall og høringsuttalelsene
fra Justisdepartementet, Økokrim samt Riksadvokaten, mener
departementet at det vil stride mot de kriminalpolitiske hensyn
som ligger til grunn for straffansvaret, dersom sanksjonen mot alvorlige
brudd på konkurranselovgivningen bare skal avgjøres
med en sivilrettslig sanksjon mot foretaket, mens de som har begått
lovbruddene går fri. Departementet er enig med flertallet
i at praktiske hensyn kan tillegges vekt ved valg av reaksjon, men
ikke som begrunnelse for å redusere det personlige ansvar
på prinsipielt grunnlag.
Hva gjelder spørsmålet om hvilke overtredelser som
skal være belagt med straff, har departementet ingen innvendinger
mot utvalgets utgangspunkt, om at atferd som i dag er lovlig, ikke
bør gi grunnlag for straffansvar i tradisjonell forstand,
og at man ikke bør avskjære adgangen til å ilegge
straff for de grove og alvorlige overtredelsene som i dag kan straffes
med bøter og/eller fengsel.
Etter departementets oppfatning vil de uheldige virkningene av å innføre
straff som sanksjon for enhver overtredelse av utkastet § 10
være begrensede.
Departementet slutter seg i det vesentlige til utvalgets begrunnelse
for å ikke sanksjonere overtredelser av forbudet mot utilbørlig
utnyttelse av dominerende stilling med straff, jf. utkastet § 11.
Overtredelser som faller inn under bestemmelsen er ikke forbudt
etter gjeldende konkurranselov, og favner, som utvalget peker på,
et vidt spekter av handlinger. Departementet er derfor enig med
utvalget i at det for overtredelser av dette forbudet er tilstrekkelig
med muligheten til å ilegge foretaket et overtredelsesgebyr.
Departementet er også enig med utvalget i at dersom
konkurransemyndighetene har truffet et vedtak etter utkastet § 12
første ledd med pålegg om opphør av konkurranseskadelig
atferd etter §§ 10 eller 11, bør det
ved overtredelser av pålegget være adgang til å ilegge
straff.
Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse for forslaget
om at brudd på det automatiske gjennomføringsforbudet
etter utkastet § 19 første ledd skal være
straffbart. Det samme gjelder overtredelser av vedtak om inngrep
etter § 16 og gjennomføringsforbud etter § 19
tredje ledd.
På bakgrunn av departementets forslag til regler om
meldeplikt, bør også brudd på den generelle
meldeplikten, jf. § 18 første ledd, kunne sanksjoneres med
straff.
Departementet er enig med utvalget i at straff ved overtredelser
av prosessuelle bestemmelser bør videreføres under
den nye konkurranseloven. Dette gjelder også for brudd
på Konkurransetilsynets forseglinger i forbindelse med
en bevissikring. Departementet har også anbefalt å si
uttrykkelig at medvirkning til straffbare overtredelser skal være
straffbart.
Departementet er imidlertid ikke enig med utvalget i at uaktsomme
overtredelser skal kunne sanksjoneres med straff. I disse tilfellene
vil overtredelsesgebyr være et mer passende sanksjonsmiddel.
Skyldkravet er derfor foreslått kun å omfatte
de grovt uaktsomme og de forsettlige overtredelser.
Departementet anbefaler at straffen skal være bøter
eller fengsel i tre år - uten mulighet til å øke
straffen til seks år hvis det foreligger særlig
skjerpende omstendigheter. For overtredelse av § 10 har
departementet imidlertid gjort et unntak, slik at straffen her er
bøter eller fengsel i inntil seks år hvis det
foreligger særlig skjerpende omstendigheter.
I likhet med utvalget legger departementet til grunn at EUs gode
erfaringer med sanksjonslempning, og det faktum at stadig flere
europeiske land innfører lempningsprogrammer for kartellsaker,
kan tilsi at en slik regel også bør innføres
hos oss. Hensynet til harmonisering med EU/EØS-reglene
taler også for en innføring av regler om sanksjonslempning
i den norske konkurranseloven.
Departementet anbefaler på denne bakgrunn å innføre
en ny bestemmelse om lempning ved overtredelse av § 10.
Med dette menes at ved utmålingen av overtredelsesgebyr
etter § 29 eller bøter etter § 30 for overtredelse
av § 10, skal det tas i betraktning om foretaket har bistått
konkurransemyndighetene med oppklaring av egen eller andres overtredelse.
For at overtrederen skal gis tilstrekkelig grad av forutsigbarhet
for at bistanden blir vektlagt ved utmålingen av overtredelsesgebyr,
foreslår departementet at det i forskrift gis klare regler
om hvor mye det skal lempes. Tilsynets forståelse av forskriften
vil selvsagt også kunne prøves av retten dersom
en sak om overtredelsesgebyr bringes inn for domstolene.
Departementet er i hovedsak enig med utvalgets begrunnelse for å ikke
videreføre bestemmelsen om vinningsavståelse i
den nye loven. Den nye bestemmelsen om overtredelsesgebyr vil formodentlig
tilfredsstille de hensyn som i sin tid begrunnet å innføre en
regel om vinningsavståelse.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre
regelen om tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av enkeltvedtak
i den nye konkurranseloven. I likhet med utvalget, legger departementet
også vekt på at tvangsmulkt er et viktig virkemiddel
for å sikre effektiv håndhevelse av enkeltvedtak
etter konkurranseloven. Mulkten bør kunne ilegges både
samtidig som det treffes et vedtak og senere dersom det viser seg
at vedtaket ikke blir etterlevet.
Departementet er enig med utvalget i at det også bør
være adgang til å ilegge tvangsmulkt for å sikre at
opplysnings- og utleveringspålegg overholdes.
Utvalget har redegjort for hvilke grenser selvinkrimineringsvernet
setter for bruken av tvangsmulkt, både overfor foretak
og enkeltpersoner. Departementet er i hovedsak enig med utvalgets
konklusjoner, og viser også til det som er skrevet om selvinkrimineringsvernet
i forbindelse med behandlingen av saksbehandlingsreglene i proposisjonen.
Departementet anbefaler derfor å innta utvalgets forslag
til bestemmelse i den nye konkurranseloven. Bestemmelsen selv sier
ingenting om selvinkrimineringsvernet. Selvinkrimineringsvernet
er i utvikling, og departementet ser det ikke som hensiktsmessig å ta
inn nærmere bestemmelser om dette i konkurranseloven.
Etter departementets oppfatning har ikke regelen om tvangsmulkt
fungert tilfredsstillende slik den er utformet i dag. Hovedgrunnen
til dette er at klage på tvangsmulktvedtaket har oppsettende
virkning. Dersom Konkurransetilsynet har behov for informasjon raskt,
for eksempel i forbindelse med behandlingen av en foretakssammenslutning,
hjelper det lite med et vedtak om tvangsmulkt når denne
ikke begynner å løpe før tre-fire uker
senere. Departementet slutter seg følgelig til utvalgets
forslag hvoretter konkurransemyndighetene i vedtaket fastsetter
tidspunktet for når mulkten skal begynne å løpe,
og at klage ikke gis oppsettende virkning.
Departementet foreslår i utkast til § 24 at
det skal være opplysningsplikt til konkurransemyndighetene. Ordlyd
og innhold sammenfaller i hovedsak med konkurranseloven § 6-1.
Departementet foreslår at manglende etterlevelse av opplysningsplikten
fortsatt skal være sanksjonert. Videre følger
departementet opp utvalgets forslag til ny bestemmelse om tvangsmulkt
for å fremtvinge etterlevelse av enkeltvedtak etter loven,
og pålegg om opplysninger etter utkastet § 24.
Opplysningspliktsbestemmelsen er etter departementets oppfatning
en forutsetning for konkurransemyndighetenes utførelse
av sine oppgaver etter konkurranseloven. Departementet slutter seg
i hovedsak til utvalgets vurdering når det gjelder behovet
for en slik lovbestemmelse, og finner grunn til å gjenta
noen hovedpunkter. Konkurransemyndighetenes informasjonsinnhenting
skiller seg fra andre tilsynsmyndigheters ved at tilsynet ikke får
tilgang til den informasjonen som trengs gjennom ulike former for
rapporterings- og oppgaveplikt. Det er derfor behov for en bestemmelse
om opplysningsplikt som gir det nødvendige informasjonsgrunnlag.
Ved kartellvirksomhet, som rammes av konkurranselovens forbud,
er opplysningsplikten særlig viktig. I praksis er det umulig å bygge
opplysningsplikten på frivillighet. Også for de
som ønsker å gi opplysninger, kan det være
en fordel å kunne vise til at dette er en plikt etter loven.
Departementet er enig med utvalget i at på samme tid
som den rettslige utvikling er gått i retning av en mer
formalisert saksbehandling, står myndighetene overfor nye
utfordringer. Sakene synes stadig vanskeligere å etterforske.
Utviklingen av elektronisk saksbehandling og kommunikasjon nødvendiggjør nye
etterforskningsmetoder og tilgang til informasjon uansett lagringsmedium.
Slik tilgang er omfattet av opplysningsplikten etter gjeldende konkurranselov
og foreslås videreført i den nye loven.
Hvilke behov konkurransemyndighetene har, og hvor vidtrekkende
virkemidler konkurransemyndighetene skal ha for effektiv kontroll
og tilsyn, er omstridt. Mot hensynet til samfunnets interesse i
en effektiv håndheving av konkurransereglene står
interessene og rettighetene til de kontrollerte, som for eksempel
vern mot selvinkriminering på kontrollstadiet og adgang
til bevissikring i private hjem.
Departementet følger opp utvalgets forslag om å videreføre
opplysningsplikten for enhver. Plikten vil, som nå, gjelde
både fysiske og juridiske personer.
For å kunne avdekke ulovligheter er konkurransemyndighetene
avhengig av å kunne kreve opplysninger fra enhver som har
relevant informasjon. Dette gjelder også andre enn de som
er direkte involvert i en antatt overtredelse. Etter departementets
oppfatning må derfor opplysningsplikten fremdeles omfatte enhver
som er i besittelse av relevant informasjon. Pålegg om å gi
informasjon skriftlig eller muntlig og å utlevere dokumenter
for gransking må fremdeles kunne rettes mot leverandører,
konkurrenter, kunder og forbrukere.
Departementet er enig med utvalget i at det fremdeles må være
opp til Konkurransetilsynets skjønn å avgjøre
hvilken informasjon som er nødvendig for å kunne
utføre oppgavene tilsynet er pålagt.
Konkurransemyndighetenes adgang til å kreve opplysninger
vil på samme måte som i dag avgrenses gjennom
forvaltningsrettens alminnelige prinsipper om forholdsmessighet
og myndighetsmisbruk.
Etter gjeldende rett må plikten til å gi opplysninger
stå tilbake for såkalt kvalifisert lovbestemt
taushetsplikt som påhviler den som kravet om opplysninger
er rettet mot. Det vil si at vitneplikten viker for taushetsplikten.
Utvalget går inn for å videreføre gjeldende
rett på dette området.
I konkurransesaker har gjeldende rett særlig vært diskutert
i forhold til utleveringsplikt for såkalt advokatkorrespondanse
hos de kontrollerte. Det er ikke tvil om at det gjelder et vern
for opplysninger advokaten er blitt betrodd som ledd i sin virksomhet
som juridisk rådgiver eller prosessfullmektig når
det er besluttet bevissikring, også når opplysningene
befinner seg hos den taushetsplikten skal tilgodese. Det vil ikke
være adgang til å kreve utlevert advokatkorrespondanse
etter utkastet til § 24 fra den som taushetsplikten skal
tilgodese både i bevissikringssituasjoner og ved informasjonsinnhenting.
Opplysninger vil etter departementets forslag fremdeles kunne
kreves gitt skriftlig eller muntlig, enten på Konkurransetilsynets
kontorsted eller ved kontrollbesøk. Det tilsvarer gjeldende
rett og utvalgets forslag.
Nytt i forhold til gjeldende bestemmelse er utvalgets forslag
om adgang til lydopptak av forklaringer. Departementet er enig i
utvalgets forslag, men foreslår å endre ordlyden
slik at lovteksten direkte reflekterer adgangen til slike lydopptak,
jf. utkast til § 24 første ledd.
Det er etter konkurranseloven § 6-1 forutsatt at konkurransemyndighetene
kan ha behov for både muntlige opplysninger og allerede
eksisterende lagrede opplysninger. Vilkåret for plikt til
utlevering av slik eksisterende informasjon er at konkurransemyndighetene
trenger informasjonen for å kunne utføre sine
gjøremål etter loven. Det kreves at Konkurransetilsynet
til en viss grad spesifiserer hva slags informasjon som ønskes
utlevert.
I praksis har det oppstått spørsmål
om konkurransemyndighetene med hjemmel i konkurranseloven § 6-1
annet ledd kan be om lagringsmediet for informasjonen når
informasjonen ikke er nedtegnet på papir. Departementet
viderefører derfor i utkastet § 24 annet ledd
utleveringsplikten etter konkurranseloven § 6-1 annet ledd
med en endring i ordlyden, som ikke er ment som en realitetsendring,
men som gjør det helt klart at tilsynet kan kreve utlevert
mediet som er bærer av den etterspurte informasjon.
Departementet ønsker å opprettholde gjeldende rettstilstand,
som innebærer adgang til å kreve utlevert originaldokumenter
for gransking, og foreslår i utkast til § 24 annet
ledd om utlevering, å beholde begrepet gransking i ordlyden.
Departementet følger dermed ikke utvalgets forslag på dette
punkt.
Straffsanksjonert opplysningsplikt overfor forvaltningen kan
komme i konflikt med vernet mot selvinkriminering slik det er innfortolket
i Den europeiske menneskerettskommisjonen. I straffesaker er vernet
mot å bli tvunget til å inkriminere seg selv ved å bli
tvunget til å vitne mot seg selv eller erkjenne seg skyldig,
godt innarbeidet. På forvaltningsstadiet er imidlertid
spørsmålet om rekkevidden av selvinkrimineringsvernet
langt mer komplisert.
Konkurranseloven gir ingen begrensninger i plikten til å forklare
seg overfor Konkurransetilsynet. Selv om spørsmålet
har vært omdiskutert både i pris- og reguleringssaker
og andre saker, er det nesten unntaksfritt lagt til grunn at straffeprosesslovens
regler om fritakelse for vitner ikke kan anvendes overfor dem som
i medhold av en kontrollov blir pålagt å gi opplysninger.
Spørsmålet om hvilke skranker selvinkrimineringsvernet
setter for Konkurransetilsynets opplysningsinnhenting ved mistanke
om overtredelser av konkurranselovens forbudsbestemmelser er ikke
avgjort i norsk rettspraksis.
Når det gjelder nærmere regulering av spørsmålet
om selvinkriminering, viser proposisjonen til Sanksjonutvalgets
innstilling.
Sanksjonsutvalget foreslår følgende bestemmelse
om vern mot selvinkriminering inntatt i forvaltningsloven, som også skal
gjelde foretak:
"I sak om administrativ sanksjon eller mulig politianmeldelse
har enhver rett til å nekte å svare på spørsmål
eller utlevere dokumenter eller gjenstander når svaret
eller utleveringen vil kunne utsette vedkommende for administrativ
sanksjon eller straff. Forvaltningsorganet skal gjøre vedkommende
kjent med denne retten."
Bestemmelsen skal gjelde generelt i saker om administrative sanksjoner.
Bestemmelsen vil, dersom den blir vedtatt, gjelde også for
Konkurransetilsynets saksbehandling i sanksjonssaker. Departementet
finner ikke grunn til å foregripe behandlingen og oppfølgingen
av Sanksjonsutvalgets innstilling, ved å foreslå en
egen bestemmelse om selvinkriminering, men vil vurdere konsekvensene
for konkurranselovens saksbehandlingsregler når det eventuelt
er vedtatt nye bestemmelser.
Departementet slutter seg til utvalgets innstilling om å videreføre
kravet om at det må foreligge "rimelig grunn" til å anta
at konkurranseloven eller vedtak i medhold av konkurranseloven er
overtrådt, for å iverksette bevissikring (utkastet § 25).
Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse. Departementet
vil presisere at kravet til rimelig grunn innebærer at
det ikke er noe krav om at det må foreligge sannsynlighetsovervekt.
Etter departementets mening bør det også i den
nye loven være et krav om beslutning fra retten før
Konkurransetilsynet kan iverksette en bevissikring. Det vises til
utvalgets begrunnelse.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering når
det ikke foreslås endringer i de prosessuelle reglene for øvrig.
Tingrettens beslutning om bevissikring bør som i dag treffes
uten at den som avgjørelsen rammer gis adgang til å uttale
seg, og uten at beslutningen blir meddelt vedkommende, før
bevissikringen settes i verk. Kjæremål over beslutningen
bør etter departementets oppfatning heller ikke ha oppsettende
virkning.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til ny ordlyd
for å beskrive hvor Konkurransetilsynet kan søke
etter bevis. Departementet er enig i at dette ikke medfører
noen realitetsendringer, men det kan bidra til å klargjøre
bestemmelsen. Det er således klart at den gir Konkurransetilsynet
mulighet til å søke etter bevis på alle
de nevnte steder, uavhengig av om disse tilhører det mistenkte
foretaket. Det avgjørende for Konkurransetilsynets kontrolladgang
vil være om det er rimelig grunn til å anta at
loven eller vedtak i loven er overtrådt, og at det kan
finnes bevis på det aktuelle stedet. Det kan således
foretas kontroller hos for eksempel kunder og konkurrenter til det
mistenkte foretaket.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av spørsmålet
om fortsatt adgang til å foreta bevissikring i private
hjem. Departementet legger også vekt på Konkurransetilsynets
erfaringer fra flere store kontrollsaker i den senere tid som viser
at bevis for lovovertredelser ofte oppbevares i hjemmene til sentrale
aktører.
På bakgrunn av at bevissikring i bolig normalt vil oppleves
som et større inngrep enn bevissikring hos et foretak,
ser departementet det som en fordel at dette kommer til uttrykk
i lovens ordlyd og ikke bare ved anvendelsen av ulovfestede prinsipper.
Departementet foreslår derfor lovfesting av at det må være
særlig grunn til å anta at bevis oppbevares i
boligen for at det skal kunne gjennomføres bevissikring
der. Dette kommer i tillegg til kravet om at det må foreligge
rimelig grunn til å anta at loven eller vedtak i medhold av
den er overtrådt.
Departementet vil peke på at innføring av et
vilkår om særlig grunn til mistanke om oppbevaring
av bevis i boligen for å foreta bevissikring der, vil gjøre Konkurransetilsynets
adgang til bevissikring i bolig snevrere enn adgangen for EFTAs
overvåkingsorgan til å foreta tilsvarende bevissikring
i Norge.
Konkurransetilsynet kan etter § 6-2 i konkurranseloven
kreve adgang til fast eiendom, inventar og annet løsøre
for å søke etter bevis og ta med slike bevis for
nærmere gransking. Loven oppstiller ingen nærmere
begrensning av hvilke dokumenter og eiendeler som kan gjennomgås.
Utvalget har vurdert å endre ordlyden slik at den harmoniserer
med EU/EØS-retten på dette området
ettersom bevissikring etter dagens konkurranselov og rådsforordning
1/2003 i realiteten omfatter de samme gjenstandene. I likhet med
utvalget mener departementet at det er en svakhet ved utformingen
av disse bestemmelsene at de inneholder en positiv opplisting av
hva som kan være gjenstand for beslag. Departementet er
også enig med utvalget i at opplistinger som "forretningsdokumenter,
bøker osv." kan virke tilfeldig i forhold til formålet
med bevissikringen.
På denne bakgrunn har utvalget foreslått at
Konkurransetilsynets kontrollgjenstand skal være "ting som
kan ha betydning som bevis". Departementet ser det som en klar fordel å benytte
et begrep som har et kjent innhold i straffeprosessen, og slutter
seg til utvalgets forslag også på dette området.
Departementet slutter seg til utvalget med hensyn til at bevissikringsadgangen
ikke skal omfatte andre opplysninger enn dem som er omfattet av
opplysningsplikten. Det vil si at adgangen til bevissikring er begrenset
av lovbestemt taushetsplikt, med visse unntak, jf. lovforslagets § 24.
Departementet slutter seg også til å videreføre henvisningen
til straffeprosessloven §§ 117 til 120, jf. § 204
i forslaget til ny lov. Hva gjelder unntaket for advokatkorrespondanse,
er departementet enig med utvalget i at det avgjørende
er hvilken funksjon advokaten hadde da han mottok informasjonen,
ikke om advokaten er ekstern eller ansatt i virksomheten. Kun korrespondanse
til og fra advokaten som gjelder kontrollobjektets forsvar er unntatt.
At korrespondansen er med en advokat (og ikke med for eksempel en
rettshjelper eller revisor) er altså en nødvendig, men
ikke tilstrekkelig betingelse.
I praksis har det oppstått spørsmål
om konkurransemyndighetene har adgang til å gjennomgå dokumenter
for å avgjøre om de inneholder opplysninger som
gjør at de er unntatt fra bevissikring etter straffeprosessloven.
Straffeprosessloven § 205 tredje ledd bestemmer at dokumenter
eller annet som besitteren ikke plikter å forklare seg
om uten etter særskilt pålegg fra retten, heller
ikke kan beslaglegges uten rettens kjennelse. Dersom politiet vil
ta med dokumenter til retten for avgjørelse av om beslag
kan tas, skal dokumentene forsegles i lukket konvolutt i nærvær av
en representant for besitteren.
Utvalget har gått inn for at Konkurransetilsynet skal
kunne forsegle alle forretningslokaler, samt bøker eller
forretningspapirer så lenge undersøkelsen varer
og dette anses nødvendig. Departementet slutter seg til å innføre
en slik regel i den norske konkurranseloven.
Utvalget har delt seg i spørsmålet om Konkurransetilsynet
skal ha plikt til å gi den bevissikringen retter seg mot
kopi i de tilfeller hvor tilsynet tar med seg originaldokumenter.
Flertallet ønsker å videreføre tilsynets
rett til å ta med originaldokumenter uten at foretakene
får beholde en kopi, mens et mindretall anbefaler en løsning
der Konkurransetilsynet kan ta med originaldokumenter, men må etterlate
en kopi av alle dokumenter som tas med.
Departementet slutter seg til flertallets forslag. I likhet med
flertallet mener departementet at det sentrale hensynet ved en bevissikring
er at konkurransemyndighetene får best mulig bevis. Departementet viser
til flertallets uttalelser om de bevismessige fordelene ved originaldokumenter
kontra kopier. For departementet har det også vært
et tungtveiende moment at et krav om å etterlate kopier
av alt man tar med seg vil gjøre kontrollen svært
tidkrevende. Det er heller ikke sikkert at det er praktisk gjennomførbart å kopiere
alle beslag. Det er riktig, som mindretallet sier, at det ville
vært lettere for foretakene å utnytte sin rett
til kontradiksjon dersom de på et tidlig tidspunkt (samtidig
med bevissikringen) fikk kopier av beslaglagte dokumenter. Etter
departementets syn veier dette imidlertid ikke tungt nok til å pålegge Konkurransetilsynet å etterlate
kopier av alle beslag. Dette medfører ikke at foretakene
fratas retten til kontradiksjon - bare en utsettelse slik at tilsynet
får rimelig anledning til å studere beslaget.
Departementet legger, i likhet med flertallet, vekt på at
Konkurransetilsynet i praksis strekker seg langt i å tilbakelevere
dokumenter så lenge det ikke er betenkelig av etterforskningsmessige
grunner. Departementet er enig med flertallet i at det bør
presiseres i lovteksten at bevis som tas med skal tilbakeleveres
så snart behovet for bevisene faller bort.
De såkalte uspesifiserte generalbeslag, typisk en speilkopi
av et foretaks elektroniske lagringsfiler, reiser to sentrale spørsmål.
Det første spørsmålet er om det overhodet
er adgang til å gjøre slike beslag. Departementet
slutter seg her til utvalgets konklusjon om at konkurranseloven § 6-2
ikke kan tolkes snevrere enn den tilsvarende bestemmelsen i straffeprosessloven § 203.
Det innebærer etter departementets syn at dersom tilsynet
etter undersøkelser som praktisk kan gjøres på stedet
avklarer at ett eller flere dokumenter ikke er av betydning som
bevis, kan dokumentene ikke beslaglegges for nærmere undersøkelse.
Motsatt må tilsynet kunne ta med seg materiale hvor det
kan finnes overskuddsinformasjon, men hvor dette ikke på en
praktisk måte lar seg identifisere. Det siste vil normalt
være tilfelle der hvor tilsynet speilkopierer et foretaks
elektroniske lagringsfiler.
Det andre spørsmålet er hvordan tilsynet skal
forholde seg til bevis som er unntatt fra beslag - typisk korrespondanse
med advokat. Når tilsynet tar beslag i en sikkerhetskopi
eller selv kopierer et foretaks elektroniske lagringsfiler, er det
ikke til å unngå at beslaget også kan
inneholde for eksempel korrespondanse med advokat. Utvalget anfører
under henvisning til rettsavgjørelse at Konkurransetilsynet
selv kan undersøke et beslaglagt bånd, når
eventuell korrespondanse til og fra advokat kan identifiseres uten at
det nærmere innhold behøver å bli kjent.
Departementet slutter seg her til utvalgets oppfatning.
I spørsmålet om tilsynet skal kunne begynne
bevissikringen før kontrollobjektets advokat har ankommet,
slutter departementet seg til utvalgets mindretall. I likhet med
mindretallet ser departementet ikke at mye er vunnet ved flertallets
forslag om at det tilføyes et nytt ledd til bestemmelsen
om bevissikring, hvor det fremgår at den som det gjennomføres bevissikring
hos har rett til å tilkalle en advokat. Selv om flertallet
gjør unntak for de situasjonene hvor det av hensyn til
bevissikringen er nødvendig å begynne uten opphold,
eller dersom bevissikringen blir unødig forsinket, mener
departementet at en slik regel vil kunne gi grobunn til en rekke
unødige diskusjoner og konflikter ved bevissikringens innledning.
Departementet slutter seg i sin helhet til utvalgets anbefaling
om og begrunnelse for, at Konkurransetilsynet skal kunne gjennomføre
bevissikring for å kunne oppfylle Norges avtaleforpliktelser
overfor fremmed stat eller internasjonal organisasjon.
Departementet er enig med utvalget i at selv om det er gode grunner
for ikke å gi innsyn i saken på etterforskningsstadiet,
så er det ikke nødvendig å avskjære
innsyn i alle tilfeller. Bestemmelsen i gjeldende lov er for så vidt
ikke i veien for at det gis innsyn, men departementet mener i likhet
med utvalget at det kan være grunn til å styrke
rettighetene til foretak under etterforskning noe på dette
området. Departementet slutter seg således til
utvalgets drøftelser på dette punktet.
Samtidig er det klart at partsinnsynet ikke kan gjelde ubetinget
mens overtredelsen etterforskes. Departementet viser i denne forbindelse
til utvalgets gjennomgang av de hensyn som taler mot partsinnsyn
mens saken er til behandling hos tilsynet.
Utvalget har delt seg i spørsmålet om når
innsynsretten kan inntre i forhold til konkurransemyndighetenes
etterforskning.
Departementet slutter seg til utvalgets flertall som ikke har
funnet grunn til å gi nærmere regler om tidspunktet
for innsyn. Departementet ser det slik at utvalgets forslag til
unntaksbestemmelse for innsynsretten også vil fange opp
tidsaspektet i den forstand at innsyn kan gjøre større
skade tidlig i etterforskningen enn innsyn på et senere
stadium, for eksempel etter at alle forklaringsopptak er avsluttet.
Departementet kan ikke slutte seg til mindretallets forslag om å utsette
innsynsretten inntil saken er oversendt politiet, dersom tilsynet
vurderer å anmelde saken. Etter departementets oppfatning
vil det organ som har saken til behandling best kunne vurdere om
innsyn vil skade etterforskningen og/eller tredjemann.
Departementet finner det også uheldig å gjøre innsynsretten
avhengig av et så uklart kriterium som når tilsynet
vurderer å anmelde saken.
Utvalget har anbefalt at innsynsretten begrenses etter mønster
fra straffeprosesslovens regler om innsyn på etterforskningsstadiet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om partsinnsyn
etter mønster fra straffeprosessloven. Det innebærer
at det skal gis dokumentinnsyn såfremt det kan skje uten
skade eller fare for saksbehandlingen eller tredjemann.
Utvalget foreslår at nektelse av innsyn ikke skal være
gjenstand for klagebehandling etter forvaltningsloven, men i stedet
skal kunne prøves av retten. Utvalgets begrunnelse er at
forslaget til regler om dokumentinnsyn bygger på regelen
i straffeprosessloven, og da bør avgjørelsen om å nekte
innsyn kunne kreves avgjort ved kjennelse av retten. Departementet
legger vekt på at domstolene har langt mer erfaring enn
departementet i å avgjøre slike spørsmål, gjennom
praktiseringen av den tilsvarende bestemmelsen i straffeprosessloven.
Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at nektelse
av innsyn kan legges frem for domstolene. Slik departementet ser
det må vedkommende, som er nektet innsyn, selv fremsette
en begjæring for tingretten om innsyn i nærmere
spesifiserte dokumenter.
Når det gjelder tredjemenns innsynsrett, se utkastet § 27
annet ledd, avviker departementet noe fra utvalgets vurdering. Bestemmelsen
tar sikte på å gi den som mener å ha
et privatrettslig krav mot et foretak som følge av en overtredelse
av forbudsbestemmelsene, tilgang til de opplysninger konkurransemyndighetene
har om overtredelsen. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende
rett.
Departementet ser det som en fordel at tredjemenns rett til innsyn
blir uttrykkelig lovfestet, og at det blir adgang til å klage
over Konkurransetilsynets avslag på krav om innsyn. Det
følger av Konkurransetilsynets praksis, som departementet
har sluttet seg til, at det ikke er klageadgang etter gjeldende
rett.
I motsetning til utvalget, mener departementet at det ikke er
noen sterke grunner som taler for å gi tredjemenn innsynsrett
mens Konkurransetilsynet etterforsker saken. Kunder og konkurrenter
som vurderer søksmål vil formodentlig uansett
se an utfallet av tilsynets behandling, før de vurderer
et eventuelt søksmål. For en med et potensielt
erstatningssøksmål, vil informasjonen også være
mer verdifull etter at Konkurransetilsynet har behandlet den og
gjennomført sine analyser. Departementet går derfor
inn for at tredjemenn skal gis rett til innsyn når konkurransemyndighetene
har truffet vedtak om overtredelsesgebyr, eller på annen
måte avsluttet saken. Saken regnes ikke som avsluttet dersom
den anmeldes til påtalemyndigheten.
Departementet er enig med utvalget i at Konkurransetilsynet reelt
sett driver etterforskning når de behandler saker om overtredelser
av forbudene i konkurranseloven eller vedtak gitt i medhold av den.
Slike saker har likhetstrekk med saker som behandles etter straffeprosessloven
der offentlighetsloven ikke gjelder. Departementet slutter seg til
utvalgets forslag om at offentlighetsloven ikke skal gjelde i saker om
overtredelse av forbudene i konkurranseloven eller i saker om overtredelser
av vedtak i medhold av den, så lenge saken ikke er avsluttet.
Etter departementets oppfatning vil et slikt unntak gi en ryddig
avklaring av forholdet til offentlighetsloven i denne typen saker.
Det viser til lovforslaget § 26.
Stortingets behandling av tilsynsmeldingen, jf. Innst. S. nr.
222 (2002-2003), innebærer endringer i konkurransemyndighetenes
organisering og beslutningsprosess i forhold til det som er foreslått
av departementet i høringsbrevet, og likeledes i forhold
til det forslaget som Konkurranselovutvalget har lagt opp til.
Stortinget har besluttet at det ikke skal foretas endringer i
klagebehandlingen i inneværende stortingsperiode. Dette
innebærer at gjeldende klageregler fortsatt må ligge
til grunn for departementets forslag til organisering av og beslutningsprosess
for konkurransemyndighetene i den nye loven. Således bortfaller
forslaget om innføring av en konkurransenemnd. Av departementets
utkast til § 8 første ledd fremkommer, i likhet
med § 2-1 i konkurranseloven 1993, at konkurransemyndighetene
er Kongen, departementet og Konkurransetilsynet. Et enkeltvedtak etter
den nye konkurranseloven, vil som etter gjeldende rett, kunne påklages
til departementet, jf. forvaltningsloven § 28. I tillegg
foreslår departementet, i likhet med utvalget, en ny bestemmelse
i utkastet § 12 tredje ledd om tredjemenns adgang til å kunne påklage
Konkurransetilsynets unnlatelse av å gi pålegg
om opphør.
Stortinget har åpnet for at det kan innføres
en lovfestet begrensning i gjeldende hovedregel om departementets
styrings- og kontrollmyndighet overfor Konkurransetilsynet. Departementet
vil i tråd med forslaget i høringsbrevet foreslå at
en slik regel innføres i den nye konkurranseloven § 8
annet ledd første punktum. Forslaget innebærer
at departementet ikke kan instruere tilsynet med hensyn til resultatet av
saksbehandlingen. Forslaget vil være i samsvar med gjeldende
forvaltningspraksis, og innebærer således ingen
vesentlig realitetsendring på konkurranserettsområdet.
Bestemmelsen er imidlertid viktig fordi den også formelt
gjør det klart at departementet ikke kan instruere Konkurransetilsynet
om resultatet i en sak, heller ikke gjennom en underhåndskontakt med
tilsynet. Dernest gjør bestemmelsen det klart at tilsynets
avgjørelser helt ut er tilsynets egne.
Stortinget forutsetter at dersom det foretas avskjæringer
i instruksjonsmyndigheten, skal statsråden kunne pålegge
Konkurransetilsynet å ta opp en sak til behandling. Departementet
vil foreslå en slik bestemmelse i utkastet til § 8
annet ledd annet punktum, ved at Kongen gis slik myndighet. Myndigheten kan
delegeres til departementet etter de vanlige reglene om delegasjon.
Formålet er å sikre at politisk viktige saker
blir tatt opp til behandling av Konkurransetilsynet i første
instans. Gjennom denne adgangen vil departementet få mulighet
til å styre tilsynets prioriteringer og ressursbruk. Endelig
kan departementets instruksjonsmyndighet også benyttes
til å be Konkurransetilsynet om å forberede en
sak, der Kongen i statsråd ønsker å omgjøre
et vedtak truffet av Konkurransetilsynet, eller treffe et vedtak
i tilsynets sted.
For i størst mulig grad å sikre Konkurransetilsynets
uavhengighet, kan departementet etter forslaget ikke omgjøre
tilsynets vedtak, med mindre dette påklages. Dette gjelder
likevel ikke dersom Konkurransetilsynets vedtak er ugyldig.
Stortinget setter ytterligere en forutsetning for lovmessige
begrensninger i statsrådens instruksjonsrett. Det er at
Kongen i statsråd kan omgjøre tilsynets eller
departementets vedtak "i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig
betydning". I samsvar med flertallets valg av formulering i Innst.
S. nr. 222 (2002-2003), foreslår departementet i utkastet §§ 13 og
21 myndighet for Kongen i statsråd til å omgjøre Konkurransetilsynets
vedtak når det foreligger "saker av prinsipiell eller stor
samfunnsmessig betydning". Ordlyden i bestemmelsen er noe endret
i forhold til departementets høringsforslag, men uten at det
innebærer noen realitetsendringer.
Departementet forslår at Kongen i statsråd
både skal kunne omgjøre Konkurransetilsynets vedtak
ut fra andre hensyn enn konkurransehensyn og overprøve
det konkurransemessige skjønn som tilsynet har utøvd
i den konkrete saken. Videre foreslår departementet at
det skal være adgang for Kongen i statsråd til å ta
opp en sak til behandling, både der Konkurransetilsynet
har fattet et formelt vedtak, og i de tilfellene hvor tilsynet kun
har fattet en beslutning om ikke å behandle saken.
Endelig legger departementet til grunn at både Konkurransetilsynets
vedtak og departementets vedtak som klageinstans skal kunne overprøves
av Kongen i statsråd.
Det er ikke innført en rett og plikt for nasjonale konkurransemyndigheter
til å håndheve artikkel 53 og 54.
Manglende plikt til desentralisert håndheving etter
EØS-avtalen er likevel ikke til hinder for at norske konkurransemyndigheter
gjennom nasjonal lovgivning gis kompetanse til å håndheve
EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Disse bestemmelser er norsk
lov gjennom EØS-loven § 1, men håndheves
i dag eksklusivt av Kommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan
etter kompetansefordelingsreglene i EØS-avtalen artikkel
56.
Departementets oppfatning er at norske konkurransemyndigheter
bør gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen
artikkel 53 og 54.
Dersom konkurransemyndighetene gis kompetanse til å håndheve
EØS-avtalen artikkel 53 og 54, vil dette etter departementets
oppfatning kunne bidra til å effektivisere håndhevingen
av disse reglene i Norge.
EFTAs overvåkningsorgan og Kommisjonen håndhever
i dag alene EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Dersom Konkurransetilsynet
gis kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54,
vil dette innebære at saker etter disse bestemmelser i
praksis vil kunne bli avklart på nasjonalt nivå i
Norge. Videre er det etter departementets oppfatning naturlig at
denne kompetansen også ledsages av en plikt til å anvende
artikkel 53 og 54 der disse er anvendelige. Dette sikrer en homogen
vurdering av saker som faller inn under virkeområdet til
disse bestemmelsene.
Dersom norske konkurransemyndigheter gis kompetanse til å håndheve
EØS-avtalen artikkel 53 og 54, vil dette bidra til å at
norske foretak blir underlagt et tilsvarende system som i EU. Det
vil, med enkelte begrensninger, bidra til at norske foretak får
tilnærmet samme rammebetingelser som sine konkurrenter
eller samarbeidspartnere innenfor EU.
Departementet anfører videre at dersom norske konkurransemyndigheter
gis kompetanse til å håndheve artikkel 53 og 54,
vil imidlertid dette åpne for at det etableres et eget
system for desentralisert håndheving på EFTA-nivå,
tilsvarende det som forordning 1/2003 etablerer i EU. Et
slikt system vil kunne gi håndhevingsmessige fordeler i
form av samarbeid og informasjonsutveksling. På bakgrunn
av at spørsmålet om desentralisert håndheving
på EØS-nivå vil bli tatt opp med Kommisjonen
på et senere tidspunkt, antar departementet videre at etableringen
av et slikt system på EFTA-nivå vil være
en fordel i drøftelsene med Kommisjonen i den anledning.
Departementet slutter seg til utvalgets anbefaling og flertallet
av høringsinstansene, og foreslår at norske konkurransemyndigheter
gis kompetanse til å håndheve EØS-avtalen
artikkel 53 og 54.
Flere av de lovendringer som departementet foreslår
i EØS-konkurranseloven er begrunnet med at Norge vil være
folkerettslig forpliktet etter EØS-avtalen til å ta
inn bestemmelsene i norsk rett som en følge av endringer
i EØS-avtalen.
Dels er lovforslagene begrunnet med det formål å etablere
et system i Norge som gir norske konkurransemyndigheter og domstoler
de rettigheter og plikter som forordning 1/2003 gir nasjonale
konkurransemyndigheter og domstoler i EU. Denne tilpasningen gjør
regelverket lettere å forholde seg til for næringslivet,
samtidig som den legger forholdene til rette for etablering av et
system for desentralisert håndheving på EFTA-nivå.
Regjeringen vil derfor arbeide for at Avtale om opprettelse av et
overvåkningsorgan og en domstol (ODA) blir endret slik
at et system med desentralisert håndheving blir etablert innen
EFTA-pillaren. I proposisjonen legger derfor departementet til grunn
at ODA blir endret i samsvar med dette, og at de lovforslag som
blir omtalt i dette kapittel, vil gjennomføre de folkerettslige
forpliktelser som vil følge av disse endringer.
De nødvendige beslutningene om endringene i EØS-avtalen
og ODA er ennå ikke vedtatt. Siden disse vil kreve endringer
i lov, vil Utenriksdepartementet i samsvar med Grunnloven § 26
annet ledd fremme stortingsproposisjon om Stortingets samtykke til disse
traktatendringene.
Det foreslås en rekke endringer i EØS-konkurranseloven.
Endringene er omfattende, og de bryter vesentlig med lovens system.
Etter departementets oppfatning er det derfor mest hensiktsmessig å vedta en
ny lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens
konkurranseregler. Den gjeldende lov om konkurranseregler i EØS-avtalen
mv. foreslås dermed opphevet.
De foreslåtte endringene gjelder blant annet domstolens
prøvelsesrett av Kommisjonens eller EFTAs overvåkningsorgans
beslutninger om bevissikring og domstolens anvendelse av EØS-avtalens
artikkel 53 og 54. Proposisjonen tar også opp forholdet mellom
konkurranseloven og konkurransereglene i EØS-avtalen. Det
vises til proposisjonens kapittel 14.
Mange norske foretak må i dag forholde seg til to sett
konkurranseregler, konkurransereglene i EØS-avtalen og
i konkurranseloven. Det er derfor et spørsmål
om det gir et mer oversiktlig regelverk om alle bestemmelser som
regulerer konkurransen i Norge, tas inn i eller hjemles i den nye
konkurranseloven.
Departementet ser at det i utgangspunktet kan fremstå som
hensiktsmessig å søke å samle konkurranseregelverket
i én lov. På den annen side har konkurranseloven
og EØS-konkurranseloven vesentlig forskjellige funksjoner.
Mens konkurranseloven etablerer et selvstendig konkurranseregelverk
i Norge, er EØS-konkurranseloven en ren gjennomføringslov for
Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og Avtale mellom
EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og
en domstol (ODA). Det er således sentrale forskjeller mellom
regelverkene i henholdsvis konkurranseloven og EØS-konkurranseloven.
Etter dette mener departementet at en videreføring av dagens
system med to lover er det alternativ som best reflekterer disse
regelverkenes formål og funksjon. Departementet vil på denne
bakgrunn ikke foreslå at EØS-konkurranseloven
og konkurranseloven samles til én lov.
Departementet har foreslått en rekke endringer i EØS-konkurranseloven.
Disse er så omfattende, og forslagene til nye bestemmelser
bryter så mye med lovens system, at det er mest hensiktsmessig å vedta en
ny lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens
konkurranseregler (EØS-konkurranseloven). Som en følge
av dette, foreslås den gjeldende lov om konkurranseregler
i EØS-avtalen mv. opphevet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin
Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq,
lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet,
Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti,
Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun
Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas,
viser til at Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) omhandler endring av to lover. Dette
gjelder lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger
(konkurranseloven) og lov om gjennomføring og kontroll
av EØS-avtalens konkurranseregler mv. (EØS-konkurranseloven).
Proposisjonen er et relativt omfattende lovarbeid med oppdatering
av norsk konkurranselovgivning, og omfatter i overkant av 250 sider
i proposisjonsform i tillegg til NOU på samme størrelse (NOU
2003:12).
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ser revisjon
og oppdatering av dette lovverket som en viktig og nødvendig
sak. I tillegg til det forarbeidet som er gjort i forbindelse med
proposisjonen, har komiteen gjennomført en bred høring om
saken hvor en rekke organisasjoner har vært til stede.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Sosialistisk Venstreparti, mener at konkurranseloven og den politikk
som føres på området skal sikre at aktørene
i markedet konkurrerer om å tilby forbrukerne de beste
produktene, pris og kvalitet tatt i betraktning. Sett fra et slikt
ståsted er det viktig at man har både en lov og
et konkurransetilsyn som følger med i utviklingen - og
at man har de nødvendige ressurser til å gjøre
et kvalitativt godt arbeid.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
på et overordnet plan er spørsmålet man
må stille seg i forhold til hvordan en ny konkurranselov
skal være i hvilken grad den skal være "streng"
eller "mild".
Flertallet merker seg at Regjeringen har lagt seg
på en relativt streng linje. Flertallet støtter dette
som hovedprisnipp. Imidlertid må det være klart
at samtidig med ønsket om en streng konkurranselov - for å sikre
forbrukernes rettigheter gjennom virksom konkurranse - ønsker flertallet å sikre
alminnelig rettssikkerhet for virksomheter og individer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet ønsker primært å utsette
behandlingen av Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) til de forslagene som
Regjeringen har foreslått og som ikke er behandlet i Konkurranselovutvalget,
har vært ute på høring og er nærmere
utredet. Dette gjelder spesielt forslaget om en generell mulighet
til å gripe inn i markeder for å fremme konkurranse
(§ 14). Disse medlemmer registrerer også at
Regjeringen har avveket fra det bredt sammensatte utvalgets innstilling
på flere punkter. Dette gjør at det er vanskelig å se
hvilke konsekvenser enkelte forslag har.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) konkurranseloven sendes tilbake til
Regjeringen for ytterligere utredning."
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
Regjeringen ikke har tatt opp i proposisjonen spørsmål
som ikke har blitt behandlet i Konkurranselovutvalget eller i høringsbrevet
da proposisjonen ble sendt på høring. Imidlertid har
Regjeringen på enkelte punkter valgt løsninger som
ikke er blitt foreslått av utvalgets flertall eller dets
mindretall. Regjeringen er selvfølgelig på ingen måte
forpliktet til å følge forslag fra offentlige
ekspertutvalg i utarbeidelsen av sine lovforslag til Stortinget.
Flertallet vil påpeke at når
det gjelder § 14 om konkurransefremmende tiltak, så ble
det foreslått av et mindretall på 5 medlemmer
av utvalget, se pkt. 4.7 i NOU 2003:12 Ny Konkurranselov. Flere
høringsinstanser uttalte seg om forslaget, se pkt. 6.5.8
i proposisjonen. Både Landsorganisasjonen i Norge, Forbrukerrådet
og Konkurransetilsynet var positive til forslaget.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at deler av det foreslåtte lovverket avviker
betydelig eller er helt nytt i forhold til forslagene i Graver-utvalget.
Graver-utvalgets innstilling dannet grunnlaget for departementets
høringer, således har betydelige deler av det
foreslåtte lovverket ikke vært på tilstrekkelig
høring.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at Maktutredningen har påpekt
at avdemokratisering i økende grad skjer gjennom at tilsyn
og domstoler får mer makt på bekostning av organer
som står til ansvar for folket gjennom valg.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Regjeringens forslag til ny konkurranselov faller godt inn
i dette mønsteret, gjennom å overlate sentrale
grenseoppganger til rettspraksis, og at tilsynet gis større
frihet i forhold til departementet, spesielt gjennom et vidtrekkende mandat,
samt lovtekstens § 8 "Konkurransetilsynet kan ikke instrueres
om avgjørelser i enkeltsaker".
Dette er en avpolitisering som disse medlemmer vil
gå mot, og viser derfor til forslag til ny formålsparagraf. Disse
medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis øvrige
forslag i innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg at § 1
slår fast at lovens formål er å fremme
konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av
samfunnets resurser. Dette er ingen vesentlig endring i forhold
til tidligere lovtekst og innebærer liten realitetsforskjell
i forhold til tidligere.
Flertallet mener at det er et behov
for å inkludere forbrukerpolitiske mål i konkurranselovens
formålsbestemmelse. Det er viktig å presisere
at hensynet til effektiv bruk av samfunnets ressurser skal være
i forbrukernes interesse. På denne måte kommer
effektivisering i konkurransen til samfunnets nytte gjennom bedre
utvalg, høyere kvalitet og lavere pris. Å fremme
konkurranse skal bidra til å fremme forbrukerhensyn, og
erfaring tilsier at forbrukerhensyn blir ivaretatt best i markeder
med konkurranse.
På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende
forslag:
"Lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger
(konkurranseloven)
§ 1 Lovens formål skal lyde:
Lovens formål er å fremme konkurranse
for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets
ressurser.
Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn
til forbrukernes interesser."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet har ellers merket seg at Forbrukerrådet
har kommet med ønske om å få forbrukerhensyn
inn i lovens formålsparagraf. Forbrukerhensyn ligger allerede
i de operative bestemmelsene, blant annet § 10.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
derfor at ytterligere presisering ikke er nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet mener at ikke alle områder
er egnet for konkurranse. Eksempler på dette er helse,
omsorg, utdanning og offentlig forvaltning. På disse områdene
vil samfunnsmessige hensyn være overordnet konkurranse
og bli bestemt utfra politiske valg. Disse medlemmer mener
at den politiske styringen må beholdes og utvikles, ikke
reduseres. Disse medlemmer viser for eksempel til
prinsippet om anbudsutlysning for tjenesteproduksjon, hvor det er unntak
for helse- og sosialsektoren. Disse medlemmer understreker
at en slik avgrensning ikke er i strid med de forpliktelser Norge
har gjennom EØS-avtalen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet fremmer følgende forslag:
"Lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger
(konkurranseloven)
§ 1 Lovens formål skal lyde:
Lovens formål er å fremme virksom konkurranse for å bidra
til effektiv bruk av samfunnets ressurser gjennom konkurranse der
forholdene ligger til rette for det og konkurranse ikke kommer i
konflikt med viktige samfunnsmessige hensyn."
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
konkurranseloven regulerer konkurranse mellom foretak, og ikke hvorvidt
offentlige tjenester som helse og omsorg, utdanning og offentlig
forvaltning skal eksponeres for konkurranse.
Flertallet viser videre til at dersom storting
eller regjering mener at bestemte varer eller tjenester ikke bør
omsettes i markeder med konkurranse, så må de
positivt bestemme dette gjennom lovgivning. Dette er gjort på en
rekke områder. For eksempel er kommuner gitt en rett og
plikt til å sørge for undervisning i grunnskolen.
Vinmonopolet er gitt en enerett til detaljomsetning av en del alkoholholdige
drikker. I slike tilfeller vil enten konkurranseloven ikke komme
til anvendelse fordi tjenestene ikke blir produsert av et foretak,
eller de spesielle reguleringslovene vil gå foran konkurranseloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i forbindelse med denne paragraf og øvrige paragrafer i
loven gi sin subsidiære støtte til proposisjonen/regjeringspartiene,
dersom intet annet er anført spesifikt i merknad.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til den foreslåtte formålsparagrafen, hvor det
heter at "Lovens formål er å fremme konkurranse
for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets
ressurser". Disse medlemmer påpeker at konkurranse
kun er ett av flere virkemiddel for å oppnå effektiv
bruk av samfunnets ressurser. Det understrekes at langsiktig, offentlig
eierskap, satsing på forskning og utvikling, innovasjon, læring
og kompetanseutvikling samt stordriftsfordeler også er
relle og i mange tilfeller bedre alternativ til konkurranse som
utviklingskraft.
Disse medlemmer understreker at konkurranse er
et virkemiddel med klare begrensninger, særlig i forhold
til fordeling eller miljøhensyn, men i flere tilfeller
også i forhold til effektivitetshensyn. Lovens formål
bør synliggjøre dette.
Disse medlemmer vil peke på at det er
fornuftig at mange sentrale samfunnsområder ivaretas gjennom
offentlig drift. Dette er områder der det er positive effekter
som ikke verdsettes i et marked, som f.eks. utdanning, helse, infrastruktur
og forsvar. Som eksempel kan disse medlemmer nevne
at ifølge WHO drives norsk helsevesen mye mer effektivt
enn det konkurransebaserte helsevesenet i USA.
Disse medlemmer viser også til at konkurranse
ikke sikrer rettferdig fordeling. Sammen med manglende evne til å korrigere
for positive og negative effekter som ikke verdsettes i markedet,
betyr dette at politisk kontroll med konkurransereguleringen er
nødvendig.
Disse medlemmer understreker at på de områder
hvor det åpnes for konkurranse, bør konkurransereglementet
være strengt. I motsatt fall vil store markedsaktører
søke å tilrive seg markedsmakt som vil brukes
til å øke egen profitt, på bekostning
av mindre aktører og særlig forbrukerne. Dette
vil også medføre et tap for samfunnet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 1 Lovens formål skal lyde:
Lovens formål er å bidra til effektiv
bruk av samfunnets ressurser. Ved anvendelse av denne lov skal det
tas særlig hensyn til forbrukernes interesser."
Disse medlemmer understreker at konkurranseregelverket
må vurderes i forhold til den reelle konkurransesituasjonen.
I de tilfeller det norske markedet er en integrert del av et internasjonalt
marked, må det få konsekvenser for konkurransemyndighetenes
vurdering. Disse medlemmer påpeker allikevel
at transaksjonskostnader og flaskehalsproblematikk i regelen vil
medføre at det norske markedet ikke er tilstrekkelig integrert
i internasjonale markeder, slik at det norske markedet i utgangspunktet
må regnes som et avgrenset marked.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
forslaget til ny konkurranselov i sterk grad er et uttrykk for Regjeringens
syn på næringsnøytralitet og fri konkurranse
uavhengig av samfunnsøkonomiske forhold.
Dette medlem mener prinsippet om næringsnøytralitet
må vike til fordel for satsing på klart definerte
områder, som for eksempel marine næringer, skipsfart,
verftsindustri, energi, olje og gass, reiseliv, matproduksjon, treforedling
og IKT.
I tilknytning til konkurranseloven ønsker dette medlem derfor
blant annet å videreføre de lovfestede unntakene
fra konkurransereglene for primærnæringene (både
innen jordbruk, skogbruk og fiske), prosjektsamarbeid mellom små foretak
og prosjektsamarbeid om utvikling og innovasjon.
Komiteen merker seg at det i proposisjonen
er lagt opp til at adferdsreglene harmoniseres med EØS-regelverkets
artikkel 53 og 54. Dette vil gjøre at man kan benytte EU-
og EØS-retten som en tung rettskilde i arbeidet med norsk
konkurransepolitikk og rettsavgjørelser i denne forbindelse.
Det er rimelig å anta at parallelle anvendelser av loven
vil gjøre det enklere for næringslivet, og at
man får likere rammebetingelser, samtidig som EØS-avtalen
setter en del begrensninger for særnorsk praksis.
Komiteen tror at det vil være en stor
fordel at man i det norske rettsapparatet og i Konkurransetilsynet,
vil kunne dra nytte av den brede rettspraksis og de rettskilder
som vil følge av dette. Som overordnet mål for
lovarbeidet støtter derfor komiteen en tilnærming
til det europeiske regelverket.
Komiteen mener imidlertid det i forbindelse med
noen enkeltbestemmelser bør knyttes spesielle kommentarer.
Dette gjelder bl.a. § 10 Forbud om konkurransebegrensende
samarbeid (ref. artikkel 53 EØS). I denne paragrafen omtales
muligheter for såkalt "gruppefritak" fra regelverket. Det
kan være fritak for eksempel i forbindelse med følgende
områder: Vertikale avtaler, forsknings- og utviklingsavtaler,
teknologioverføring, motorvogner, linjefart og luftfart.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at det å gi
unntak til enkelte av disse gruppene vil være mer beskyttelse
til næringsaktører enn til fordel for forbrukerne.
Spesielt vertikale avtaler kan være problematiske og konkurransebegrensende.
For slike bør terskelen for mulighet for gruppefritak heves.
Etter flertallets mening bør det være
slik at de som ønsker vertikale avtaler må sannsynliggjøre/bevise
at den avtalen de ønsker fritak for ikke er skadelig for
forbrukerne.
Flertallet mener videre at gruppefritak for motorvogner
og luftfart også i hovedsak er mer til beskyttelse av næringsaktører
enn til fordel for forbrukerne. Derfor bør man som hovedregel
være svært restriktive med å gi gruppefritak
på disse felt, utover det som følger av EØS-avtalen,
jf. EØS-konkurranseloven § 7 andre ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at representanter for "bygdeservice" og "maskinringene" har
vært på høring og fremlagt synspunkter
om at de må unntas fra konkurranseloven. "Bygdeservicene"
og "maskinringene" er prissamarbeid og organisatorisk samarbeid mellom
bønder og skogbrukere om en rekke forskjellige tjenester
til kommuner, bedrifter, privatpersoner, borettslag, idrettslag
osv. De enkelte aktører er selvstendige næringsdrivende,
men går sammen under en felles "paraplyorganisasjon". Disse
tilbyr alt fra snømåking til gartnertjenester
og snekring etc. Disse medlemmer mener at som utgangspunkt
bør det ikke gis unntak fra konkurransebestemmelsene. Dette
er åpenbart virksomhet hvor det av hensyn til forbrukeren
er ønskelig med konkurranse. Dersom for eksempel en kommune,
et borettslag eller privatpersoner ønsker å legge
ut snøbrøyting eller gartnertjenester på anbud,
vil "bygdeservice" som den dominerende (i mange tilfeller eneste)
tilbyder selv kunne sette prisen. Disse medlemmer forutsetter
at man i slike sammenhenger skal gripe inn.
Komiteen viser til at § 11
omhandler forbud mot utilbørlig utnyttelse av dominerende
stilling (ref. artikkel 54 i EØS). Både §§ 11
og 10 er nært knyttet til § 3 som vil hjemle et
generelt unntak fra loven for arbeids- og ansettelsesvilkår.
Dette unntaket vil bl.a. sørge for at vi fortsatt kan ha
fagorganisasjoner som forhandler lønns- og arbeidsvilkår
i Norge. Komiteen støtter dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at § 3
annet ledd omtaler landbruks- og fiskeripolitikken. Disse næringene
har i tidligere utgaver av konkurranseloven hatt en klar formulering
om at de skal ha unntak fra konkurranseloven. Dette endres nå til
at Kongen skal gi unntak som er nødvendige for å gjennomføre
landbruks- og fiskeripolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
det fra landbruksnæringen er påpekt at hjemmelsgrunnlaget
for primærnæringsunntaket ikke gir en tilstrekkelig
sikkerhet for en videreføring av unntaket for landbrukssamvirket. Lovforslaget
i NOU 2003:12 hadde ikke inntatt noe spesifikt unntak for landbruk
og fiske. Det var her kun omtalt at det kunne fastsettes en forskrift
dersom man fortsatt ønsket å unnta primærnæringene
fra konkurranseloven. Regjeringens lovforslag har imidlertid nedfelt
en bestemmelse som pålegger Kongen en plikt til å fastsette
de unntak som er nødvendige for å gjennomføre
landbruks- og fiskeripolitikken. Forslaget åpner imidlertid
for at denne myndigheten kan delegeres til departementet.
Flertallet er av den oppfatning at denne kompetansen
er av så grunnleggende betydning for utformingen av landbruks-
og fiskeripolitikken, at unntaksbestemmelsene må fastsettes
av Kongen i statsråd. Flertallet foreslår
derfor en presisering i lovforslagets § 3 annet ledd annet
punktum om at myndigheten til å fastsette de unntak fra §§ 10
og 11 som er nødvendige for å gjennomføre
landsbruks- og fiskeripolitikken, skal ligge til Kongen i statsråd. Flertallet vil
i denne sammenheng også peke på at hovedtrekkene
i landbruks- og fiskeripolitikken vil bli fastsatt av Stortinget
gjennom lovvedtak og behandlingen av næringsavtalene. Ovennevnte
vil bidra til å sikre stabile rammevilkår for
primærnæringene.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti vil også understreke viktigheten av
det premisset som er lagt i odelstingsproposisjonen kap. 4.4.4 der
det heter at:
"[i]nnholdet i landbruks- og fiskeripolitikken skal
imidlertid ikke endres gjennom endringer i konkurranselovgivingen."
Disse medlemmer legger derfor til grunn at konkurransepolitikken
ikke skal overstyre landbruks- og fiskeripolitikken.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 3 annet ledd annet punktum skal lyde:
Kongen i statsråd skal ved forskrift fastsette
de unntak fra §§ 10 og 11 som er nødvendige
for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til forslaget til forskrift om unntak for
primærnæringene som Arbeids- og administrasjonsdepartementet
har sendt på høring. Forslaget medfører
at sektormyndighetene, innenfor rammene som er gitt av Stortinget,
fastlegger det reelle omfanget og innholdet av unntaket gjennom
de til enhver tid gjeldende lover, forskrifter og avtaler mellom
staten og næringsorganisasjonene. Slik dette forslaget
til unntaksforskrift er utformet, skapes det en vesentlig klarere
grense mellom hva som omfattes av unntaket og hva som faller utenfor, sammenlignet
med unntaksbestemmelsen i gjeldende konkurranselov § 3 8.
Denne klargjøringen skjer gjennom sektormyndighetenes reguleringer,
som blant annet fastsetter hvilke produkter og hvilke former for
atferd som unntaket dermed vil omfatte. Dette vil også bidra
til at de aktuelle foretak lettere vil være i stand til å vurdere
om den virksomheten de driver, er i overensstemmelse med konkurransebestemmelsene. Disse
medlemmer vil understreke at en derved også gir
et viktig bidrag til å tydeliggjøre skillet mellom
konkurransemyndighetenes og sektormyndighetenes kompetanse.
Disse medlemmer viser til brev fra Arbeids- og
administrasjonsdepartementet datert 12. februar 2004, jf. vedlegg.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil understreke betydningen av at primærnæringene
gis unntak fra både §§ 10 og 11 i forslaget
til ny lov. Forbud mot blant annet prissamarbeid og markedsdeling
i § 10 og markedsregulerende tiltak i § 11, nødvendiggjør
unntak fra begge disse bestemmelsene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, har merket seg uttalelser fra skogbruksnæringen
om at forslaget til nye konkurransebestemmelser kan hindre en videreføring
av skogeierforeningenes viktige rolle for gjennomføring av
skogpolitikken. Flertallet legger derfor til grunn
at landbruksmyndighetene fastsetter de bestemmelser som er nødvendig
for å sikre en slik videreføring. En er kjent
med at Landbruksdepartementet arbeider med et forslag til ny skoglov. Flertallet ber
om at skogeierforeningenes rolle sikres gjennom det lovforslag som
fremmes for Stortinget.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil også vise til at det ikke er
noen markedsregulator i grøntsektoren, og at det således
er få reguleringer knyttet til samarbeidstiltak innen denne
delen av landbruksnæringen. Flertallet understreker
betydningen av en videreføring av samarbeidet om pris,
produktkvalitet etc. innen denne sektoren som er nødvendig
for å oppnå de landbrukspolitiske målsettinger
for grøntnæringen. Det legges til grunn at landbruksmyndighetene, i
samråd med jordbrukets organisasjoner, fastsetter det regelverk
som er nødvendig i denne sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at det i gjeldende
lov er gitt unntak fra forbudsbestemmelsene når det gjelder samarbeid
om omsetning av jordbruks-, skogbruks- og fiskeriprodukter fra produsenter
eller produsentorganisasjoner innen jordbruk, skogbruk og fiske. Disse
medlemmer viser til at primærnæringene preges
av mange små produsenter, og at det er viktig å sikre
disse foretakene adgang til samarbeid. Det foreliggende lovforslaget
tar til en viss grad høyde for dette ved å foreslå unntak
gjennom forskrift, men fortsatt er det uavklart om for eksempel
samvirkebasert omsetning av skogvirke vil være tillatt. Disse medlemmer viser
også til at en konsekvens av loven kan bli at innkjøpssamarbeidet
kan bli vanskeliggjort av loven. Disse medlemmer ønsker
også å understreke viktigheten av samvirker og
at disse er viktig for gjennomføringen av norsk landbrukspolitikk
gjennom landbruksavtalen. Det er derfor viktig at det i konkurranselovgivningen
gis mulighet til denne type organisering. Dette skaper forutsigbarhet og
stabilitet i markedet. Disse medlemmer mener at dette
er så sentrale elementer i distrikts- og næringspolitikken
at eventuelle endringer må skje etter en mer helhetlig
revidering enn det konkurranseloven legger opp til. Disse
medlemmer viser til det arbeidet som pågår
med forslag til samvirkelov. Disse medlemmer vil
også understreke at en videreføring av dagens
unntak i den nye konkurranseloven, ikke innebærer et unntak
fra forbudet mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling
i markedet, eller andre bestemmelser i loven.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 10 tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsene i første og annet ledd får
ikke anvendelse på avtaler, beslutninger og samordnet opptreden
mellom produsenter eller produsentorganisasjoner i jordbruk, skogbruk
eller fiske i tilknytning til:
a) salg eller levering av norske jordbruks-, skogbruks-
eller fiskeriprodukter
b) innkjøp av innsatsfaktorer til produksjon av produkter
som nevnt i bokstav a."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti vil peke på at lovforslaget i Ot.prp.
nr. 6 (2003-2004) pålegger Kongen en plikt til å gjøre
de unntak som er nødvendige for å sikre at landbruks-
og fiskerinæringen kan drive i samsvar med lover og forskrifter,
og de avtaler som er inngått mellom staten og organisasjonene
i disse næringene. Det betyr at en regjering ikke kan bruke konkurranseloven
til å styre landbruks- og fiskeripolitikken. Disse
medlemmer vil understreke at forskriften som er sendt ut
på høring, jf. brev av 4. februar 2004 til komiteen,
sikrer dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at næringsdrivende innen landbruks- og fiskeripolitikken
i så stor grad som mulig bør behandles som andre
næringsdrivende. Disse medlemmer mener derfor
at man i minst mulig grad skal gi unntak fra konkurranseloven på disse
felt.
Disse medlemmer mener at eventuelle unntaksbestemmelser
for landbruk og fiskeri kun skal brukes i helt spesielle tilfeller. Disse
medlemmer vil med andre ord ha sterkere grad av konkurranse
innen landbruk og fiskeri enn Regjeringens forslag. På den
måten vil virksom konkurranse gi bedre kår for
forbrukerne. Konkurranse innen landbruks- og fiskeriprodukter er
en forutsetning for billigere og bedre produkter til forbrukerne.
Den eksisterende politikken har utviklet seg fra å være
en nødvendighet for sikring av forsyningssituasjonen til å være
en hemsko om innovasjon, produktforbedring og kostnadskontroll.
Enkeltprodusenter har i flere tilfeller møtt "veggen" når
de har forsøkt å skape seg et levebrød
med nisjeprodukter. I mange tilfeller har dette vært nisjeprodukter
som forbrukerne har gitt stor støtte til. Disse
medlemmer mener at for å sikre at forbrukernes
interesser kommer i fokus må det sikres virksom konkurranse
også for landbruks- og fiskeriprodukter.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"Lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger
(konkurranseloven)
§ 3 andre ledd skal lyde:
Kongen kan ved forskrift gjøre unntak fra hele
eller deler av denne lov for bestemte markeder eller næringer."
Disse medlemmer mener at det bør være
en streng praksis for bruk av gruppefritak, spesielt for vertikale
avtaler. Med begrunnelse i lovens formål bør alle
unntak fra de generelle reglene kreve mer enn at unntaket ikke forhindrer
lovens formål. Det bør også kreves at
unntaket er nødvendig for å oppnå lovens
formål. Med et slikt krav må alle unntak begrunnes
i dokumentasjon for at unntaket sikrer mer effektiv bruk av samfunnets
ressurser enn et fritt marked kan gjøre. Disse medlemmer viser
til forslag om ny artikkel 53 tredje ledd og de fire kumulative
vilkår. Spesielt tolkningen av og bevisbyrden i forhold
til disse fire vilkårene bør strammes inn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil peke på virksomhetene
som foregår i bygdeserviceforetakene og maskinringene. For
at disse skal kunne fortsette å drive slik de gjør
i dag, er det avgjørende med dispensasjon fra visse paragrafer
i konkurranseloven, slik tilfellet også er etter dagens
lov. Disse medlemmer vil understreke viktigheten
av at også den nye konkurranseloven gir åpninger
for dispensasjon, gruppefritak eller andre løsninger som
legger til rette for fortsatt drift av bygdeserviceforetakene og
maskinringene.
Disse medlemmer viser videre til at det under
høringene er kommet innvendinger fordi forslaget til ny § 10
etterlater usikkerhet knyttet til mindre aktørers mulighet
til å samarbeide om enkeltstående prosjekter som
hver av dem ikke kunne klart på egen hånd. Disse
medlemmer mener denne usikkerheten kan skape unødige
uklarheter og problemer for små og mellomstore bedrifter.
Slike bedrifters samarbeid om deltakelse i konkurranse om større
prosjekter kan dessuten i mange tilfeller bidra til bredere konkurranse
snarere enn å svekke konkurransen. Disse medlemmer foreslår
derfor å videreføre et unntak for prosjektsamarbeid
tilsvarende unntaket i gjeldende konkurranselovs § 3-5.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag til nytt fjerde ledd i § 10:
"§ 10 nytt fjerde ledd skal lyde:
Forbudet i § 10 første ledd er ikke til
hinder for at to eller flere ervervsdrivende samarbeider om enkeltprosjekter
og inngir felles anbud eller tilbud for felles levering av varer
eller tjenester. Unntaket gjelder bare dersom det i tilbudet opplyses
om hva samarbeidet går ut på og hvem som samarbeider."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at § 12
hjemler pålegg om opphør av adferd som er ulovlig
i henhold til loven. Dersom det er rimelig grunn til å tro
at §§ 10 eller 11 er overtrådt, og det
er fare for at konkurransen utsettes for varig og uopprettelig skade,
kan slike pålegg gis ved midlertidig vedtak. I tillegg
vil det kunne pålegges strukturelle tiltak på samme
måte som etter de nye EØS-reglene. Flertallet støtter
dette.
Flertallet har merket seg at det i den nye loven
vil være adgang til å treffe midlertidige vedtak når
det er rimelig grunn til å anta at lovens forbud er overtrådt,
og det er fare for at konkurransen utsettes for varig og uopprettelig
skade. Slike vedtak skal begrunnes og kan påklages til
departementet. På den måten sikres de næringsdrivendes
rettsstilling også ved midlertidige vedtak. Flertallet støtter
dette.
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, merker seg at
som følge av det nye forbudet mot utilbørlig utnyttelse
av dominerende stilling, vil både næringsdrivende
og andre som lider skade som følge av slik maktmisbruk,
kunne kreve erstatning for sine tap etter alminnelige sivilrettslige erstatningsregler.
Dette åpner for mer såkalt privat håndheving
av konkurransereglene, jf. proposisjonens kapittel 11, og vil være
et svært effektivt virkemiddel mot konkurranseskadelig
atferd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at § 10 Konkurransebegrensende avtaler ikke gjør
forskjell mellom offentlige og private foretak. Hva angår
innkjøpssamarbeid kan lovens konsekvens bli vidtrekkende
på en rekke områder som dreier seg om felles innkjøp
av medisiner, bøker og utstyr. Disse medlemmer foreslår
derfor forslag til nytt siste ledd i § 10:
"§ 10 nytt femte ledd skal lyde:
Offentlig foretak unntas fra denne bestemmelse."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at prosjektsamarbeid
i dagens lovverk er eksplisitt unntatt konkurranseloven. Med det
nye forslaget forsvinner dette unntaket. Disse medlemmer ønsker å beholde
dagens ordning, hvor det understrekes at samarbeid om utvikling
er bra, men hvor det framkommer at slike prosjekter må ha
en tydelig definert utviklings- eller nyhetsverdi.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 10 første ledd ny f) skal lyde:
Prosjektsamarbeid med tydelig utviklings- og innovasjonspreg
unntas fra reglene a-e."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet går imot forslaget
om svarplikt fra politiske myndigheter i forbindelse med offentlige tiltak
som kan ha konkurranseregulerende virkninger. Disse medlemmer mener
at forslaget kan oppfattes som om Konkurransetilsynet gis mulighet til å overprøve
offentlige reguleringer og vedtak av hensyn til konkurransen. Dette
er avveininger mellom ulike hensyn i forvaltningen, noe som i mange sammenhenger
innebærer en politisk vurdering.
Disse medlemmer går inn for at følgende formulering
i forslag til § 9 e andre og tredje punktum strykes:
"Dersom Konkurransetilsynet krever det, skal det organ
som forestår tiltaket, svare Konkurransetilsynet innen
en nærmere angitt frist. I svaret skal det blant annet
redegjøres for hvordan de konkurransemessige hensyn bli
ivaretatt."
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 9 e skal lyde:
Påpeke konkurranseregulerende virkninger av offentlige
tiltak, eventuelt ved å fremme forslag med sikte på å styrke
konkurransen og lette adgangen for nye konkurrenter."
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
det av proposisjonen pkt. 5.4.1 fremgår uttrykkelig at § 9
e, siste og nest siste punktum, ikke gir tilsynet hjemmel til "å overprøve" vedkommende
myndighets fullmaktskompetanse, men at formålet er å rette
oppmerksomheten mot egenskaper ved den aktuelle reguleringen som
kan begrense konkurransen og derved svekke muligheten for effektiv
ressursbruk.
Flertallet mener at bestemmelsen medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil
stryke, vil nettopp sørge for at det blir offentlighet
rundt de politiske avveininger som er blitt eller skal bli foretatt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet støtter ikke forslaget
til ny § 14 om at det kan gis forskrift om å gripe
inn mot avtaler, vilkår og handlinger som begrenser konkurransen.
Forslaget har ikke vært ute på høring. Disse
medlemmer mener dette er en generalklausul til å gripe inn
fra myndighetenes side når de vanlige forbudsbestemmelsene
i EU ikke strekker til og som det er vanskelig å se konsekvensene
av. Disse medlemmer mener dette kan skape uforutsigbarhet
om hvilke prinsipper som gjelder i norsk konkurransepolitikk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til innstillingens
pkt. 2.1 ovenfor hvor det vises til at forslaget har vært
på høring.
Flertallet viser videre til at § 14 bare
er en forskriftshjemmel. Dersom det er aktuelt å benytte hjemmelen,
må selvfølgelig et utkast til forskriften sendes
på høring. Både spørsmålet
om en forskrift bør vedtas, og hvordan den i så fall
skal utformes, må vurderes grundig på samme måte
som ved enhver forskriftshjemmel i lovverket. En slik hjemmel gjør således
ikke norsk konkurransepolitikk mer uforutsigbar.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at det er foreslått
blant annet fra NHO at tilsynet skal drive veiledningsplikt med
den hensikt å gi forhåndsavklaringer. Disse medlemmer støtter
ikke dette. Kontrolløren skal ikke bidra til å legge
premisser hvordan den som skal kontrolleres skal organisere sin
virksomhet.
Disse medlemmer mener likevel at det skal være
slik at tilsynet skal drive informasjon og rådgivning av
generell karakter, men ikke gi juridisk bindende forhåndsuttalelser.
Komiteen støtter forslaget
om å overføre bestemmelsen i konkurranseloven
om prisinformasjon til forbrukerlovgivningen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter
forslaget om at Konkurransetilsynet skal ha adgang etter konkurranseloven
til å pålegge strukturelle forpliktelser. Flertallet viser
blant annet til at EFTAs overvåkningsorgan og EU-kommisjonen
skal få kompetanse til å pålegge strukturelle
forpliktelser overfor norske foretak ved overtredelse av EØS-avtalen
artikkel 53 og 54.
Komiteen viser til at forslaget til
nye strukturregler blant annet omfatter fusjonskontroll. Inngrepsvilkåret
om at det skal være vesentlig begrensning av konkurransen,
som skal være basis for å kunne gripe inn, er
videreført i den nye loven. Komiteen merker
seg at man utvider noe når det gjelder hvilke foretakssammenslutninger
som man kan gripe inn overfor når det gjelder fusjoner.
Det legges også til grunn at man skal kunne gripe inn i
enkelte tilfeller når det gjelder minoritetserverv.
Komiteen presiserer for øvrig at det
er viktig at man i utformingen av forskrifter og praksis legger til
grunn at den nye loven ikke skal føre til saker som kan
anses som små eller bagatellmessige ender opp med stor
og omfattende byråkratisk behandling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til behandlingen av Tilsynsmeldingen
(St.meld. nr. 17 (2002-2003), jf. Innst. S. nr. 222 (2002-2003)), og
vil understreke at det er viktig at det finnes muligheter til å inngripe
politisk, og at departementet fortsatt skal behandle anker.
Komiteen viser til at gjennomføringsforbudet hjemles
i § 19. Det vil bli en tilstramming til beste for næringslivet
ved at Konkurransetilsynet ikke skal kunne holde på med
saken i altfor lang tid. Det blir lagt opp til at innen 25 virkedager
etter fullstendig melding, skal man få melding om inngrep
kan bli aktuelt. Komiteen støtter dette.
Når det gjelder meldeplikten for fusjoner så blir hovedregelen
at alle foretaksammenslutninger av bedrifter som er definert inn
under lovens virkeområde skal gi såkalt alminnelig
melding. Det blir satt klare frister for at Konkurransetilsynet
da har inntil 15 dager til eventuelt å pålegge
såkalt fullstendig melding. Det vil også åpnes
for saksbehandlingsregler som tilsier at man kan gi frivillige meldinger
og forenklede meldinger i tilfeller der dette er fornuftig. Komiteen forutsetter
at Regjeringen, i arbeidet med forskrifter om melding, legger opp
til en størst mulig standardisering, og at melding bør
kunne avgis elektronisk.
Komiteen merker seg at klargjøring og
innkorting av fristene for saksbehandling er på linje med det
man søker å komme frem til innen EU-området. Komiteen har
registrert at det har vært tilfeller der saker innen Konkurransetilsynets
behandling tidligere har strukket seg over bokstavelig talt år
og dag, mens med de nye fristene og svarfrister vil disse sakene
i få tilfeller strekke seg ut over 115 dager, selv på de
mest kompliserte sakene.
Komiteen merker seg at § 3-12 i gjeldende konkurranselov
er videreført i ny § 16 fjerde ledd.
Komiteen vil for øvrig vise til behandlingen av
Dokument nr. 8:99 (2002-2003) forslag fra stortingsrepresentant Øystein
Hedstrøm om lov om endring i lov 11. juni 1993 nr. 65 om
konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven) (ny § 3-12).
Komiteen tolker at enkelte mener at norske konkurransemyndigheter
legger til grunn en for snever markedsavgrensning, og at dette svekker
norske bedrifters konkurranseevne.
Komiteen legger til grunn at avgrensningen av det
relevante marked er en sentral del av konkurranseanalysen i saker
etter konkurranseloven og viktig for å kunne analysere
de konkurransemessige virkninger av bedriftserverv og andre forhold
av konkurransemessig betydning. Konkurransemyndighetenes markedsavgrensning
må basere seg på en konkurransefaglig vurdering
som tar hensyn til de markedsforhold som gjelder for den sektor
virksomheten er involvert i. Det er viktig å merke seg
at konkurransemyndighetene benytter samme kriterier for markedsavgrensning
uavhengig av om bedriften er norsk eller utenlandsk. Det er forbrukernes
alternativer som avgjør størrelsen på det
relevante marked.
Komiteen legger videre til grunn at utgangspunktet
for et eventuelt inngrep mot foretakssammenslutning er at bedriftservervet
begrenser konkurransen på en måte som strider
med formålet om effektiv ressursbruk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til høringsuttalelsene
fra EBL og legger videre til grunn at EBLs forslag til § 16 fjerde
ledd kun har praktisk relevans for kraftmarkedet. Det er vanskelig å se
andre områder hvor det relevante marked varierer slik det
fremgår av EBLs forslag til bestemmelse. Det vil være
uheldig med en slik bransjespesifikk bestemmelse i en generell konkurranselov.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at foretakssammenslutninger
eller erverv hvor konkurransen må vurderes i forhold til
at foretakene opererer i et velfungerende nordisk eller europeisk
marked, ikke skal reguleres kun med utgangspunkt i et norsk marked.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet mener at det er viktig å sikre
nasjonalt eierskap og at for eksempel Statkraft kan fortsette å vokse
i det norske markedet og ikke pålegges av Konkurransetilsynet å selge
seg ned fordi selskapet er blitt for dominerende.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at nye EU-direktiver om offentlige anskaffelser vedtas i disse
dager. Nærings- og handelsdepartementet begynner arbeidet
på det norske regelverket i år. Departementet
vil samtidig vurdere effekten av de nye nasjonale reglene som kom
i 2001, inkludert den nasjonale terskelverdien på 200 000
kroner.
Disse medlemmer viser til at i Dagens Næringsliv
kunne man før jul lese hvordan et oppdrag for 400 000 kroner
fører til papirarbeid og anbudsarbeid på nærmere
2 mill. kroner (DN 27. november 2003). Denne sløsaktigheten
er ingen tjent med.
Disse medlemmer vurderer å øke
terskelverdien for anbudsinnkjøp til det maksimale av hva EØS-avtalen
tillater, og ber departementet komme tilbake med sak når
EU-direktivet er ferdigbehandlet.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa vurdere å heve terskelen
for anbudsinnkjøp til det maksimale av hva EØS-avtalen
tillater."
"Stortinget ber Regjeringa komme tilbake med sak om ny vurdering
om de nye nasjonale reglene, inkludert terskelverdien, for anbudsinnkjøp
når det nye EU-direktivet for offentlige anskaffelser er
vedtatt."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener forslaget om å kunne pålegge
strukturelle tiltak går svært langt. Verken spørsmålet
om hva som vil være et strukturelt tiltak, eller rekkevidden
av et slikt pålegg, er tydeliggjort fra Regjeringens side. Disse medlemmer er
av den oppfatning at adgangen til å pålegge slike
tiltak synes å være uforholdsmessig vid og mener
de regler som inngår i EØS-avtalen vil være
tilstrekkelige i forhold til foretak som omfattes av samhandel landene
imellom. Disse medlemmer har merket seg at departementet
i svarbrev datert 13. desember 2003 (vedlegg), på spørsmål
fra komiteen om rekkevidden av bestemmelsen, hevder at
"Det er viktig at pålegg om strukturelle tiltak også kan
nyttes overfor foretak i skjermet sektor."
Disse medlemmer er usikre på hva
departementet i denne sammenheng legger i begrepet skjermet sektor,
men vil understreke at for foretak som utfører velferdsoppgaver
eller oppgaver som har samfunnsmessige sider, som for eksempel post,
jernbane og annen infrastruktur, bør det ikke tilligge
Konkurransetilsynet å overta eller overprøve vurderinger som
bør gjøres fra regjering eller storting. Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"§ 12 første ledd skal lyde:
Konkurransetilsynet kan pålegge foretak eller sammenslutninger
av foretak som overtrer forbudene i §§ 10 eller
11, å bringe overtredelsen til opphør. Strukturelle
tiltak kan bare pålegges dersom det ikke finnes like effektive
atferdsregulerende tiltak, eller dersom et atferdsregulerende tiltak
vil være mer byrdefullt for foretaket."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, har registrert at det er en betydelig
bekymring, blant annet hos NHO, for at nye regler for meldeplikt
ved foretakssammenslutninger og bedriftserverv skal medføre
unødvendig papirarbeid og vesentlige administrative kostnader
for små og mellomstore bedrifter. Flertallet har
stor forståelse for dette og ønsker å unngå unødvendig
byråkrati og sløsing. Flertallet mener
derfor at forskrifter og regelverk om meldeplikt må utformes
slik at intensjonen med meldeplikten ivaretas samtidig som de administrative
og juridiske belastninger for bedriftene minimaliseres. Dette kan
blant annet gjøres ved at opplysninger det stilles krav
om når det gjelder forenklet melding begrenses så mye som
mulig. Samtidig bør slike regler inneholde en presisering
av hvilke foretakssammenslutninger og bedriftserverv som kan holdes
utenfor meldeplikten, hvor disse helt åpenbart ikke kan
virke konkurransehemmende.
Flertallet foreslår derfor:
"Stortinget ber Regjeringen, i forbindelse med statsbudsjettet
for 2005, redegjøre for hvordan regelverket om forenklet
melding kan praktiseres slik at det i minst mulig grad blir til
byrde for små og mellomstore bedrifter."
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at en begrenset
meldeplikt i vesentlig grad vil svekke Konkurransetilsynets mulighet
til å oppdage konkurranseskadelige foretakssammenslutninger
i lokale og smale markeder. Dette vil svekke konkurransen til skade
for forbrukere og næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet mener at et system med generell meldeplikt
for bedriftservervelse er byråkratisk for både
bedrifter og tilsyn. Det foreslås et system med meldeplikt
for større foretakssammenslutninger og frivillig meldeplikt
for resten.
Disse medlemmer foreslår
at § 18 skal lyde:
"§ 18 Melding om foretakssammenslutninger
mv.
Kongen kan pålegge meldeplikt for foretakssammenslutninger.
En foretakssammenslutning kan meldes frivillig til Konkurransetilsynet
for å avklare om det kan bli aktuelt med inngrep etter § 6.
Konkurransetilsynet kan i enkelttilfeller pålegge melding.
Slikt pålegg kan ikke gis senere enn tre måneder
etter endelig avtale er inngått. Kongen kan fastsette nærmere
regler om melding av foretakssammenslutninger, herunder hvilke sammenslutninger som
skal være meldepliktige, krav til meldingens innhold og
offentliggjøring av meldingen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet mener at når det gjelder bruk av
forvalter til å bistå med pålagt inngrep
fra Konkurransetilsynet, bør selskapene selv få velge
hvem dette skal være. Loven bør også omfatte forvalterens
godtgjørelse.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 16 femte ledd skal lyde:
Konkurransetilsynet kan kreve at partene i en fusjon skal
oppnevne en forvalter til å bistå ved gjennomføringen
av vedtak om inngrep etter første eller andre ledd. Forvalteren
oppnevnes av og får omkostninger dekket av de parter som
vedtaket retter seg mot i henhold til nærmere avtale mellom
dem vedtaket retter seg mot og forvalteren. Forvalteren skal alltid
ha muligheten til å inngå avtaler på vegne
av dem vedtaket retter seg mot. Kongen kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om forvalterens stilling."
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
departementet har sluttet seg til begrunnelsen til et enstemmig
utvalg, se pkt. 7.8.4 i proposisjonen og pkt. 5.4.10.2 i NOU 2003:12.
Forvalterens oppgave vil være å sørge
for at Konkurransetilsynets inngrepsvedtak etterleves. Den som vedtaket
rettes mot, bør ikke oppnevne den som skal sørge
for at vedtak gjennomføres.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forslaget om allmenn meldeplikt ved foretakssammenslutninger
- § 18 Om melding av foretakssammenslutninger mv. Disse medlemmer støtter
dette, og ønsker å utvide kravet til også å gjelde
oppkjøp.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"§ 18 Om melding av foretakssammenslutninger
mv. skal lyde:A. Hvilke erverv skal meldes
Ved erverv av eierandeler i et norsk foretak i et slikt
antall at erververen derved blir innehaver av mer enn en tredel
eller minst en halvdel, eller minst to tredeler av samtlige eierandeler
eller av stemmeberettigede eierandeler, skal erverver sende melding
til departementet dersom:
1. foretaket har
a) over 50 ansatte, eller
b) en omsetning siste år på over 50 millioner
kroner, eller
c) mottatt offentlig støtte til forskning og utvikling på over
5 millioner kroner til minst ett enkeltprosjekt i løpet
av de siste 8 år.
2. foretaket direkte eller indirekte eier mer enn en tredel
av samtlige eierandeler eller av stemmeberettigede eierandeler i
foretak som nevnt i nr. 1.
3. erververen også har ervervet eierandeler i et slikt
antall som angitt innledningsvis i denne paragraf, i andre foretak
som tilhører samme konsern, og foretakene til sammen oppfyller
betingelsen i nr. 1.
Ved erverv av aktiva som innebærer overtakelse av en
virksomhet, skal erververen sende melding til departementet dersom
virksomheten oppfyller betingelsen i første ledd nr. 1.
Departementet kan gi utfyllende regler om hvilke erverv som er
meldepliktige.
B. Konsolidering av eierandeler
Meldeplikt inntrer også når to eller
flere etter forutgående innbyrdes avtale, blir innehavere
av eierandeler eller aktiva som samlet overstiger grensene.
Ved anvendelse av forrige paragraf skal eierandeler eller
aktiva som tilhører følgende personer eller selskap,
regnes sammen med erververens egne eierandeler eller aktiva:
a) erververens ektefelle eller person som vedkommende
bor sammen med i ekteskapslignende forhold,
b) slektninger i rett oppadstigende eller nedadstigende
linje, samt søsken,
c) slektninger i rett oppadstigende eller nedadstigende
linje, samt søsken til person nevnt i bokstav a,
d) selskap innen samme konsern som erververen,
e) selskap der vedkommende selv eller noen som nevnt i bokstav
a - d, har slik innflytelse som nevnt i aksjelovens § 1-2
første og annet ledd eller selskapslovens § 1-2
annet ledd,
f) noen som erververen har forpliktende samarbeid med, når
det gjelder å gjøre bruk av rettighetene som aksjonær
eller deltager,
g) et ansvarlig selskap eller et kommandittselskap hvor
erververen har eierinteresser.
Departementet avgjør i tvilstilfeller om eierandeler
eller aktiva som erververen ikke eier, skal likestilles med eget
erverv.
C. Omgåelse
Dersom det foreligger omstendigheter som gjør det
sannsynlig at eierandeler eller aktiva er ervervet av en annen enn
den formelle erververen, skal rettigheten anses for å tilhøre
den antatt reelle erververen.
Dersom det må anses sannsynlig at andre enn erververen
har rettigheter som innebærer at erververens rett til å råde
over eierandelene eller aktiva, eller rett til å få det økonomiske
utbyttet av dem, er vesentlig beskåret, skal eierandelene
eller aktiva anses for å tilhøre rettighetshaveren.
D. Unntak fra meldeplikt på grunn
av erververens stilling
Melding som nevnt i denne lov, er ikke nødvendig
når:
a) erververen er eierens ektefelle eller en person som
vedkommende bor sammen med i et ekteskapslignende forhold,
b) erververen er beslektet eller besvogret med vedkommende
i oppadstigende eller nedadstigende linje eller i første
sidelinje til og med barn av søsken,
c) overdragelsen skjer ved skifte av ekteskapelig felleseie,
d) erverver er staten,
e) erverver er den fylkeskommune eller kommune, hvor foretaket
ligger,
f) erverver er finans- eller forsikringsinstitusjon og ervervet
finner sted for å redde en fordring som er sikret ved pant
i aktiva eller eierandeler i foretaket. Den ervervede rettighet
må videreselges innen 2 år. Dersom salg ikke har
funnet sted innen denne tid, kommer bestemmelsene under Hvilke erverv
skal meldes til anvendelse. Ved tvangssalg regnes fristen fra stadfestelsen
av budet eller fra tidspunktet for inngåelsen av salgsavtalen.
Er det tidligere gitt godkjenning for ervervet, skal de
fastsatte vilkår også gjelde for den nye erverver.
E. Hvilke opplysninger skal
meldes
Meldingen skal inneholde følgende:
a) kopi av avtalen om ervervet,
b) informasjon om erververen, herunder beskrivelse av erververs
virksomhet, antall ansatte, årsoppgjør og firmaattest,
c) begrunnelsen for og intensjonen med ervervet, herunder
investeringsplaner,
d) ervervets betydning for fremtidig virksomhet og sysselsetting,
e) kopi av protokoll fra møtet hvor de ansatte
ble informert om ervervet,
f) informasjon om det foretak det er ervervet eierandeler
i, eller de aktiva som er ervervet, herunder beskrivelse av virksomheten,
antall ansatte, årsoppgjør og firmaattest.
Departementet kan i tillegg kreve fremlagt andre opplysninger
som det anser som nødvendige for å vurdere saken.
F. Frist for innsendelse
Melding skal sendes departementet innen 30 dager etter
at det ble inngått avtale om erverv av eierandeler eller
aktiva som nevnt i denne lov, eller erververen ble innehaver av
slike eierandeler eller aktiva. Ved tvangssalg regnes fristen fra
stadfestelsen av budet eller fra tidspunktet for inngåelse
av salgsavtalen. Domstolloven § 146 annet ledd, § 148
første ledd og § 149 gjelder tilsvarende.
Departementet kan i særlige tilfeller gi utsettelse med
innsendelse av melding.
Når ytterligere opplysninger er nødvendige,
kan det settes frist for innsendelse av slik informasjon.
G. Når nærmere
prøving kan finne sted
Dersom departementet har grunn til å anta at ervervet
kan ha vesentlige negative virkninger for foretaket, bransjen eller
samfunnet for øvrig, herunder sysselsettingsmessige virkninger,
kan ervervet undergis nærmere prøving.
H. Ytterligere opplysninger
Departementet kan når som helst under prøvingsperioden,
kreve fremlagt de opplysninger som det anser som nødvendige
for å vurdere saken.
I. Høring
Før departementet tar endelig stilling til et
erverv som undergis nærmere prøving, skal de ansatte,
samt kommunen og fylkeskommunen hvor foretaket ligger, gis anledning
til å uttale seg til departementet.
J. Godkjenning av erverv
Med mindre allmenne hensyn taler imot, skal ervervet godkjennes.
Når godkjenning ikke gis, kan departementet pålegge
erververen å avhende de eierandeler eller aktiva som det
meldepliktige ervervet omhandlet, innen en nærmere fastsatt
frist."
Komiteen viser til at overtredelsesgebyr
etter § 29 ilegges kun overfor foretakene. Det kan brukes i
forhold til alle forbud og påbud i loven, og i likhet med
andre gebyrlignede saker er beviskravet at det er en sannsynlighetsovervekt
for at det er foregått et lovbrudd. Utmåling er
harmonisert med EUs regelverk, og vedtakene fattes av Konkurransetilsynet.
I den grad at foretakene er uenige med tilsynet og ikke aksepterer
gebyret, er det de som har bevisbyrden og dette vil da gå etter
sivilrettslige prosessregler. Det er ingen særlige regler
om verneting.
Det vil kunne idømmes straff i forhold til forbudene
i § 10 (konkurransebegrensende samarbeid), § 18
(alminnelig meldeplikt) og § 19 første ledd (gjennomføringsforbudet).
Det kan ikke idømmes straff for overtredelse av § 11
(utnyttelse av dominerende stilling), men straff idømmes
først om man ikke følger pålegg fra Konkurransetilsynet
i denne sammenheng. Det kan også pålegges straff
etter vedtak i hht. § 12 (påbud om opphør), § 16
(inngrep mot foretakssammenslutninger) eller § 19 tredje
ledd (pålegg om gjennomføringsforbud). På disse
områdene er det et klart skyldkrav ved at overtredelsen
skal være forsettlig eller grovt uaktsomt for at man skal kunne
idømmes straff.
Komiteen merker seg at reaksjonsnivået
til nå er blitt overlatt til påtalemyndigheten
og de ordinære domstoler. Reaksjonsnivået er blitt
kritisert fordi det er for lavt, sett i forhold til oppdagelsesrisikoen
ved brudd på konkurranseloven og gevinstpotensialet for konkurransebegrensende
adferd. Lovforslaget går ut på en harmonisering
med bøtenivået for brudd på EU-/EØS-reglene. Komiteen støtter
dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, merker seg at det er ingen
vesentlige diskusjoner om hvorvidt det skal være en økonomisk
reaksjon mot å bryte konkurranseloven. Når det
gjelder hvorvidt man i tillegg skal kunne pålegges personstraff
i form av for eksempel fengsel ved spesielt grove tilfeller, så er
dette et diskusjonstema. NHO har i høringssammenheng uttalt
seg svært skeptisk til dette, med henvisning til en del
andre land. Flertallet viser her til brev fra Arbeids-
og administrasjonsdepartementet av 1. desember 2003 (vedlagt). Her
foretas en gjennomgang av en del land når det gjelder personstraff,
og det viser at svært mange land har slike ordninger (som
vi også har hatt i den gamle loven). Disse landene er Brasil, Canada,
Chile, Estland, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Japan, Kypros,
Luxembourg, Slovakia, Slovenia, Storbritannia, Sveits, Tyskland,
USA og Østerrike. En parallell, slik NHO viser til at for
eksempel Sverige ikke har personstraff, synes således ikke
relevant. Når det gjelder overtredelsesgebyr og straff støtter flertallet Regjeringens fremlegg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at når det gjelder utstedelse av overtredelsesgebyr, må det
stilles krav om klar sannsynlighetsovervekt for at overtredelsen
har funnet sted.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, mener at det ikke er grunn til å avvike
fra de alminnelige bevisregler i sivile saker, og viser til departementets
begrunnelse i proposisjonens pkt. 8.3.3, side 117 annen spalte.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at bevissikring og opplysningsplikt hjemles i §§ 24
og 25. Et tema som har vært diskutert både av
jurister og av næringslivsfolk er Konkurransetilsynets/politiets
mulighet til å sikre bevis i de involvertes boliger. Det
er grunn til å mene at man muligens har vært noe
for liberal med å ta seg til rette inn på privatpersonenes
boliger. I den nye loven legger man opp til at det skal være
særlig grunn til å anta at bevis oppbevares der,
og at en dommer skal gjøre en konkret vurdering av dette
før Konkurransetilsynet foretar kontrollbesøk.
Dette gjør terskelen for å foreta bevissikring
i boligen noe høyere enn tidligere. Flertallet støtter
dette.
Flertallet vil dog bemerke at som følge
av nye arbeids- og organisasjonsformer er skille mellom kontor og
hjem i stadig større grad i ferd med å viskes ut.
Antallet som har hjemmekontor stiger. Samtidig øker antallet
"arbeidsnomader" - folk uten fast arbeidsplass. Slike "nomader"
har gjerne arbeidsplassen sin med seg i form av en bærbar
PC. Når de ikke er på jobb er den bærbare
PC-en i de fleste tilfeller hjemme. Det er også åpenbart
at enkelte næringslivsledere, som ikke har rent mel i posen,
i forbindelse med konkurransesaker, har skjult beviser hjemme. Det
må derfor fortsatt være en åpning på dette
området.
Flertallet viser til at innsyn i bevismaterialer hjemles
i § 27 første ledd. I Norge har det vært
slik at de næringsdrivende selv i svært liten
grad/ingen grad har fått innsyn i beslaglagt materiale.
Dette har blant annet ført til kritikk for at man har vanskeligere
for å forsvare seg, men også kritikk for at det
er vanskeligere å drive sin virksomhet videre. I en del
tilfeller ender saker med at man blir frikjent, men likevel kan bedriften
få store problemer pga. at sentrale dokumenter har vært
borte over lengre perioder.
Det blir nå lagt opp til en noe bedre ordning for de
næringsdrivende på dette området. Man
vil få innsyn i de beslaglagte dokumentene/kopier
såfremt dette kan gjøres av hensyn til etterforskningen
eller tredjemann. Dette er noe bedring i forhold til tidligere og går
i retning av hva blant annet NHO har ønsket. Ved en gjennomgang
av andre lands rutiner på dette området, finner
man at de land som det er naturlig å sammenligne seg med
(innenfor OECD/EU), deler seg omtrent likt mellom land
hvor konkurransemyndighetene tar med seg kopier, og land hvor man
tar med originalene. Det synes som om få land/ingen
har hatt så strenge regler som Norge, hvor den som er under etterforskning,
verken har sittet igjen med kopier eller original.
Flertallet viser til at Regjeringens forslag til § 25
om bevissikring innebærer en styrking av det kontrollerte
foretaks rettigheter i forhold til gjeldende konkurranselov. Etter
dagens lov har den kontrollerte ikke krav på innsyn i sakens
dokumenter før saken er ferdigbehandlet. Det kontrollerte
foretak får etter forslaget rett til innsyn i de dokumenter
Konkurransetilsynet har innhentet eller beslaglagt i den grad dette ikke
medfører skade eller fare for etterforskningen eller tredjemann.
Avslag på begjæring om innsyn kan bringes inn
for domstolene.
Flertallet har merket seg at flere høringsinstanser
har tatt til orde for at foretak som er gjenstand for bevissikring
i medhold av § 25 i tillegg bør ha rett til å beholde
kopier av de dokumenter som beslaglegges for å sikre foretakenes
rett til kontradiksjon. Flertallet har stor forståelse
for dette synspunkt, men slutter seg til departementets vurdering
av at hensynet til en effektiv etterforskning og håndheving av
konkurranselovens forbudsbestemmelser tilsier at berørte
foretak ikke kan gis noen ubetinget rett til kopi av beslaglagte
dokumenter. Flertallet anser det altså nødvendig
at loven gir Konkurransetilsynet adgang til å ta med originaldokumenter
uten at foretaket gis kopi når dette er nødvendig
av hensyn til etterforskningen.
Et annet spørsmål som har vært diskutert
er om Konkurransetilsynet kunne "greie seg" med kopier - og la bedriftene
beholde originaler. Flertallet legger her vekt på de
bevismessige fordelene ved originaldokumenter.
Flertallet vil understreke at Konkurransetilsynet
i det enkelte tilfellet må foreta en vurdering av om det
vil være et uforholdsmessig inngrep overfor det kontrollerte
foretak å beslaglegge originaldokumenter uten at det gis
kopi. Konkurransetilsynet må veie hensynet til effektiv
etterforskning mot hensynet til det berørte foretakets
rett til kontradiksjon ved innsyn i Konkurransetilsynets bevismateriale,
og samtidig søke å begrense eventuelle problemer
beslagleggelsen av dokumenter kan få for foretakets daglige
drift.
Flertallet legger til grunn at Konkurransetilsynet
returnerer originaldokumenter så raskt som mulig og gir
kopi av beslaglagte dokumenter i den utstrekning dette er forsvarlig
av etterforskningsmessige hensyn.
Når det gjelder behandlingen av overskuddsinformasjon
vil flertallet understreke at Konkurransetilsynet
skal søke å unngå å ta beslag
i overskuddsinformasjon. Dokumenter og andre opplysninger bør derfor
i størst mulig grad gjennomgås på kontrollstedet
med sikte på å begrense beslaget til dokumenter som
er relevante for etterforskningen.
Flertallet innser imidlertid at dette er vanskelig å gjennomføre
fullt ut ved bevissikring, slik at Konkurransetilsynet må kunne
ta beslag i materiale som kan inneholde overskuddsinformasjon, men hvor
dette ikke på en hensiktsmessig og rask måte lar seg
identifisere, for eksempel ved kopiering av et foretaks elektroniske
lagringsfiler.
Flertallet forutsetter at Konkurransetilsynet
i slike tilfeller prioriterer arbeidet med gjennomgang av beslaglagt
materiale slik at overskuddsinformasjonen returneres fortløpende
og så raskt som mulig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet mener at foretak må få beholde
kopier av beslaglagte dokumenter for blant annet å sikre videre
drift og arbeidsplasser. Disse medlemmer mener at
beslaglegging av originaler, uten mulighet til kopier, også reiser
rettsikkerhetsmessige spørsmål knyttet til muligheten
til å forsvare seg. I tillegg kan det nevnes at det i EØS/EU-retten
er lov for foretaket å beholde originalene. Kontrollmyndighetene
tar bare kopier. Dette gjør at det oppstår forskjellig
praksis og to regelsett å forholde seg til. Disse medlemmer mener
dette virker urimelig og foreslår derfor å endre
loven. Disse medlemmer mener det bør utredes
nærmere hvordan databeslag skal gjennomføres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet mener også at det bør være
en klar sammenheng mellom den mistanke som foreligger og det som
beslaglegges.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 24 fjerde ledd skal lyde:
Beslag i henhold til denne bestemmelsen skal begrenses
i omfang til det som er nødvendig og forholdsmessig i forhold
til den mistanke som Konkurransetilsynet søker å avklare.
§ 25 nytt femte ledd skal lyde:
Beslag i henhold til denne bestemmelsen skal begrenses
i omfang til det som er nødvendig og forholdsmessig i forhold
til den mistanke som Konkurransetilsynet søker å avklare."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, fremmer følgende
forslag:
"§ 25 nytt sjette ledd skal lyde:
Foretak som kontrolleres av Konkurransetilsynet skal ha
rett til kopier av alle dokumenter."
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
de reglene som er foreslått i konkurranseloven bygger på straffeprosesslovgivningen.
Det er således ingen grunn til å anta at Konkurransetilsynets
bevissikring skal skape større problemer for foretakenes
videre drift og arbeidsplasser, enn når politiet foretar
ransaking og beslag. Tvert imot finnes bevis i konkurransesaker
ofte i andre dokumenter enn de av foretakenes normale forretningspapirer
som er viktige for den daglige drift. Videre skal den som etterforskes
for overtredelser av konkurranseloven, på begjæring
gis innsyn i sakens dokumenter såfremt det kan skje uten
skade for etterforskningen eller tredjemann. Avslag på begjæring om
innsyn kan bringes inn for retten, jf. § 27 første ledd.
På denne måten er det foretatt en avveiing mellom
foretaks interesser både i å få dokumenter
av hensyn til sin drift og sin mulighet til å forsvare
seg, og på den annen side samfunnets interesser i å kunne avdekke
alvorlig økonomisk kriminalitet.
Flertallet viser videre til at det forhold at
foretakene må forholde seg til to regelsett har liten praktisk
betydning. Problemet oppstår bare for de foretak som har
begått brudd på både konkurranseloven
og EØS-avtalens konkurranseregler, og etterforskningen
overtas fra Konkurransetilsynet av Kommisjonen eller ESA. Dette
vil bare gjelde store foretak som har betydelige ressurser til å holde
orden på disse to regelsettene. Alle andre norske foretak
kan forholde seg til konkurranseloven som bygger på straffeprosesslovens
regler.
Flertallet vil peke på at en slik regel
ikke vil ha annen betydning enn at den gir foretakenes advokater
enda en knagg å henge sine innvendinger mot tilsynets kontroller
på. Konkurransetilsynet har etter § 25 første
ledd bokstav c bare adgang til å ta med ting som kan ha
betydning som bevis for nærmere granskning. Konkurransetilsynet
har ingen interesse av å ta med seg mer enn det som er
nødvendig, men av og til kan det være vanskelig
på stedet å avgjøre om ting har betydning
som bevis, blant annet fordi betydningen først kan avgjøres
når flere dokumenter sees i sammenheng. Det som etter nærmere
granskning ikke har betydning som bevis, skal leveres tilbake.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at grensen
for hvilke dokumenter Konkurransetilsynet kan holde unna den etterforskede
part er angitt i § 27 første ledd første
punktum, slik at parten på begjæring skal få innsyn
i alle dokumenter, såfremt det kan skje uten skade eller
fare for etterforskningen eller tredjemann. Avslås begjæringen,
kan parten få spørsmålet rettslig prøvet
og avgjort av retten ved kjennelse. Dette sikrer en balansert avveining
av hensynet til den etterforskede, tredjemann - som typisk har lidt
tap ved den konkurranseskadelige handlingen - og til etterforskningen,
på en bedre måte enn en lovfesting av en absolutt
rett til kopi av alle dokumenter.
Komiteen mener at dette vil føre
til forsinkelser og ineffektivitet å kreve at advokat for
foretaket skal være til stede under bevissikring. Dette
må likevel ikke ansees som et forbud mot å ha
advokat til stede for å bistå foretaket under
bevissikringen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil understreke at det er viktig
at det finnes muligheter til å inngripe politisk, og at
departementet fortsatt skal behandle anker.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
Konkurransetilsynet kan utgi generelle retningslinjer og veiledninger
av mer generell karakter. Konkurransetilsynets veiledningsuttalelser
i en konkret sak er ikke juridisk bindende, men av veiledende karakter. Flertallet ser
det imidlertid slik at i den utstrekning et foretak har innrettet
seg i tillit til en veiledningsuttalelse i en konkret sak, og de
faktiske forhold ikke er endret, skal det tas hensyn til dette ved
utmåling av overtredelsesgebyr etter § 29 og straff
etter § 30.
Det samme prinsipp bør gjelde om foretaket har bistått
konkurransemyndighetene med oppklaringen av egen eller andres overtredelse.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"§ 9 nytt andre ledd skal lyde:
Konkurransetilsynet plikter å veilede foretak vedrørende
forståelsen av denne lov, lovens rekkevidde og dens anvendelse
i enkeltsaker."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil understreke at et enkeltvedtak etter
den nye konkurranseloven vil, som etter gjeldende rett og praksis,
kunne påklages til departementet, jf. forvaltningsloven § 28.
Flertallet mener at den enkelte statsråd
har anledning til å pålegge Konkurransetilsynet å behandle
spesifikke saker.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at i forbindelse med Tilsynsmeldingen (St.meld. nr. 17 (2002-2003))
ble det gjort følgende avtale mellom partiene:
"Instruksjonsmyndighet og klagebehandling
Komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk
Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig at så vel
de politiske organer som tilsynsorganene i størst mulig
grad er i stand til å skille mellom faglige vurderinger
på den ene side og vurderinger som krever politisk skjønnsutøvelse
på den annen, og tilsynsvirksomheten organiseres slik at
den fremmer en hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom faglig tilsyn
og politisk styring.
Flertallet viser til at St.meld.
nr. 17 (2002-2003) varsler at det i det videre arbeid skal sees
nærmere på tilsynenes oppgaver og oppgavefordeling
og forutsetter at større endringer og endringer av prinsipiell betydning
blir lagt fram for Stortinget.
Flertallet er derfor
enig i at det i det videre arbeid foretas en gjennomgang med tanke
på en nærmere klargjøring av tilsynenes
rolle i forhold til vedtatte lover og regelverk samt å tydeliggjøre
deres stilling vis a vis politiske myndigheter. I denne sammenheng vil
det ikke minst være viktig å sette rammer for
tilsynenes selvstendighet på en måte som ikke
kommer i strid med behovet for politisk styring.
Flertallet
viser til at meldingen åpner for at det foretas lovmessig
avskjæring av statsrådenes instruksjonsmyndighet
for visse tilsyn. For slike tilsyn kan det også være
aktuelt å etablere uavhengige klagenemnder. Flertallet
legger til grunn at Stortinget vil ta stilling til hvilke tilsyn
dette skal gjelde for ved behandling av Regjeringens forslag til
lovendringer på de enkelte tilsynsområder.
Flertallet
vil understreke at statsrådene uansett vil ha ansvar for
spørsmål av større betydning og av prinsipiell
interesse. Flertallet mener dessuten at den enkelte statsråd
uansett skal ha/bør gis anledning til å pålegge
tilsyn på sitt område å behandle spesifikke saker.
Flertallet
legger videre til grunn at der lovmessig avskjæring av
statsrådenes instruksjonsmyndighet innføres, skal
det i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning være
hjemmel for at Kongen i statsråd kan omgjøre tilsynets
og klageinstansens vedtak.
Flertallet er enige om
at det i inneværende stortingsperiode ikke skal vedtas
endringer i klagebehandlingen.
Konkurranseutsetting
og privatisering
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti,
viser til at de ulike tilsynene utfører viktige myndighetsoppgaver
på vegne av forbrukere, familier, organisasjoner, næringsliv
og samfunnet for øvrig. Flertallet vil i denne sammenheng
understreke at tilsyns- og forvaltningsoppgaver ikke kan konkurranseutsettes
eller privatiseres, men fortsatt skal være et offentlig
ansvar.
Flertallet mener det er viktig at den kontrollen som
utføres av tekniske kontrollorgan eller andre sertifiseringsorganer
ikke erstatter eller overtar det arbeid som utføres av
de offentlige myndighetene. Det er fortsatt tilsynsmyndighetene
som skal føre tilsyn med at virksomhetene følger
norsk regelverk.
Flertallet legger til grunn at nye
områder som er aktuelle for akkreditering og sertifisering
blir konsekvensutredet på forhånd for å hindre
at det skjer en svekkelse av den offentlige tilsyns- og forvaltningsfunksjonen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
"§ 21 Prøving i saker av prinsipiell
eller stor
samfunnsmessig betydning skal lyde:
I saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning
kan Departementet tillate en foretakssammenslutning eller et erverv
av andeler som Konkurransetilsynet har grepet inn mot etter § 16.
Det kan settes vilkår for en slik tillatelse. Bestemmelsen
i § 16 tredje ledd får tilsvarende anvendelse.
Dersom Konkurransetilsynets vedtak påklages, kan tillatelse
ikke gis før klagebehandlingen er avsluttet.
Dersom vilkårene i § 16 første
ledd er oppfylt, kan Departementet i saker av prinsipiell eller
stor samfunnsmessig betydning, treffe vedtak etter §§ 16, 18
og 19. Fristene i §§ 18 og 20 gjelder ikke for
vedtak truffet etter dette ledd. Departementet kan likevel ikke
gripe inn mot en foretakssammenslutning eller et erverv av andeler
senere enn 12 måneder etter at det er inngått
endelig avtale eller kontroll er overtatt."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det skal være et eget separat klageorgan for saker knyttet
til denne lov. Disse medlemmer viser til behandlingen
av St.meld. nr. 17 (2002-2003) om Statlige tilsyn. I kapittel 4.6.3 Klagebehandling
skriver Regjeringen:
"Hvis behovet for uavhengighet tilsier at klagesaker
ikke bør behandles av overordnet departement, blir neste
spørsmål hvordan uavhengig klagesaksbehandling
kan organiseres. Regjeringen legger av rettssikkerhetshensyn til
grunn prinsippet om toinstansbehandling. Selv om et tilsyn er gitt
uavhengighet i behandlingen av enkeltsaker, skal dets vedtak kunne
påklages.
Organiseringen av klagesaksbehandlingen
kan løses ved etablering av klagenemnder som ikke kan instrueres
av overordnet departement eller av Kongen i statsråd."
Disse medlemmer slutter seg til den vurderingen
Regjeringen gjorde i stortingsmeldingen om statlige tilsyn. Rettssikkerhet
er viktig også i saker om konkurranse. Derfor kan og bør
den samme vurderingen, som Regjeringen tidligere sto inne for, overføres
til konkurransefeltet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
"§ 8 skal lyde:
Konkurransemyndighetene er Kongen, Konkurranseklagenemnden
og Konkurransetilsynet.
Konkurransetilsynet kan ikke instrueres om avgjørelser
i enkeltsaker. Kongen kan pålegge Konkurransetilsynet å ta
en sak opp til behandling. Konkurranseklagenemnden kan omgjøre
Konkurransetilsynets vedtak uten at vedtaket er påklaget,
dersom dette er ugyldig. Forvaltningsloven § 35 gjelder
ikke for Konkurranseklagenemndens omgjøring av Konkurransetilsynets
vedtak etter denne lov.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser om Konkurransetilsynets
og Konkurranseklagenemndens organisasjon og virksomhet.
§ 12 tredje ledd skal lyde:
Konkurransetilsynet skal begrunne avslag på anmodning
om å gi pålegg etter første ledd. Avslag
kan påklages til Konkurranseklagenemnden.
§ 20 fjerde og femte ledd skal lyde:
Et vedtak om inngrep kan påklages innen 15 virkedager.
Konkurransetilsynet skal bringe klagen inn for Konkurranseklagenemnden
senest 15 virkedager etter at den er mottatt. Konkurranseklagenemnden må treffe
vedtak i klagesaken innen 60 virkedager etter at klagen er mottatt.
For øvrig gjelder reglene om klage i forvaltningsloven
kapittel VI så langt de passer.
Frister i annet, tredje og fjerde ledd for Konkurransetilsynets
eller Konkurranseklagenemndens saksbehandling slutter å løpe
dersom noen av de involverte foretak etter å ha mottatt
skriftlig krav om å gi opplysninger innen en bestemt frist,
ikke oppfyller kravet. Partene skal informeres om at fristen har
sluttet å løpe. Fristen begynner å løpe
igjen når Konkurransetilsynet eller Konkurranseklagenemnden
mottar de etterspurte opplysninger.
§ 22 skal lyde:
Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemnden skal offentliggjøre
sine vedtak. Ved offentliggjøringen skal partenes navn
og vedtakets hovedinnhold oppgis. Opplysninger underlagt taushetsplikt
etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2
kan offentliggjøres dersom det er nødvendig for å opplyse
om vedtakets hovedinnhold.
§ 27 andre ledd skal lyde:
Enhver med rettslig interesse kan kreve innsyn i dokumenter
hos konkurransemyndighetene i en avsluttet sak om overtredelse av §§ 10,
11 og 12. For at innsynsretten skal kunne omfatte opplysninger som er
undergitt lovbestemt taushetsplikt, kreves det at innsyn ikke vil
virke urimelig overfor den opplysningene gjelder. Blir det begjært
innsyn i taushetsbelagte opplysninger etter denne bestemmelse, skal
de som har krav på taushet varsles og gis en frist til å uttale
seg om spørsmålet. Avslag på begjæring
om innsyn kan påklages til Konkurranseklagenemnden. Reglene
i forvaltningsloven kapittel VI gjelder tilsvarende."
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er tilfreds med
at når det gjelder beslutningsprosessen er det blitt strammet
til noe i forhold til Regjeringen/Arbeids- og administrasjonsdepartementets mulighet
til å gripe inn overfor vedtak i Konkurransetilsynet. Det
er lagt opp til at eventuelle overprøvinger av tilsynet
må gjøres av Kongen i statsråd, jf. §§ 13
og 21, og kun i saker med prinsipiell eller stor samfunnsmessig
betydning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til innledende merknader hvor det heter at Maktutredningen har påpekt
at avdemokratisering i økende grad skjer gjennom at tilsyn
og domstoler får mer makt på bekostning av organer
som står til ansvar for folket gjennom valg. Regjeringens
forslag til ny konkurranselov faller godt inn i dette mønsteret,
gjennom å overlate sentrale grenseoppganger til rettspraksis,
og at tilsynet gis større frihet i forhold til departementet,
spesielt gjennom et vidtrekkende mandat, samt lovtekstens § 8 "Konkurransetilsynet
kan ikke instrueres om avgjørelser i enkeltsaker". Dette
er en avpolitisering som disse medlemmer vil
gå mot, og viser i denne sammenheng til forslag i dokumentet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at Regjeringen i proposisjonen har lagt opp til at lovene
skal tre i kraft 1. mai 2004. Dette må ses i sammenheng
med at EUs moderniseringsreform trer i kraft 1. mai 2004, og at man
får en utvidelse av EU. En rekke andre land endrer også sine
konkurranseregler fra dette tidspunkt. Det er ikke en absolutt nødvendighet
at Norge følger dette tidspunktet, men flertallet ser
ingen grunn til å endre på Regjeringens opplegg
i denne sammenhengen.
Når det gjelder § 17 Definisjon av foretakssammenslutning
vil komiteen bemerke at bestemmelsen i første
ledd bokstav b i den foreslåtte redaksjonelle utforming
er vanskelig tilgjengelig. Den vil bli klarere ved å velge
samme systematikk som i nåværende fusjonsforordnings
artikkel 3 nr. 1, som gir definisjon av begrepet foretakssammenslutning,
og som utkastet § 17 bygger på. Komiteen foreslår derfor
at § 17 første ledd bokstav b skal lyde slik:
"§ 17 første ledd bokstav b skal lyde:
en eller flere personer, som allerede
kontrollerer minst ett foretak, eller
ett eller flere foretak direkte eller indirekte, helt eller
delvis, varig overtar kontrollen over ett eller flere andre foretak."
Komiteen presiserer at det med dette
ikke er ment å endre bestemmelsens innhold.
Når det gjelder § 20 Vedtak om inngrep vil komiteen bemerke
at bestemmelsen i utkastet § 20 tredje ledd femte punktum
er upresis.
Komiteen foreslår derfor
følgende omformulering av ren språklig karakter:
"§ 20 tredje ledd femte punktum skal lyde:
Tilbyr partene avhjelpende tiltak, skal tilbudet også fremlegges
i et dokument som er offentlig."
Når det gjelder § 21 Prøving i saker
av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning vil komiteen bemerke
at utkastets § 21 annet ledd første punktum, om
prøving i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig
betydning, i den foreslåtte utforming kan oppfattes slik
at det bare er saker om erverv av kontroll som kan overprøves,
og ikke saker om erverv av minoritetsandeler. Av proposisjonen og
den foreslåtte bestemmelsens annet ledd tredje punktum
fremgår det klart at man har ment at begge typer saker
skal kunne overprøves. For å avskjære
eventuell tvil foreslås at formuleringen i utkastet § 21
annet ledd første punktum endres slik at det også får
en henvisning til utkastet § 16 annet ledd. Bestemmelsen
vil da lyde:
"§ 21 andre ledd første punktum
Dersom vilkårene i § 16 første
eller andre ledd er oppfylt, kan Kongen i statsråd i saker
av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning, treffe vedtak etter §§ 16,
18 og 19."
Komiteen vil for øvrig legge
vekt på at det bør foretas en del endringer av
hensyn til enhetlig begrepsbruk. Komiteen merker
seg at i utkastet til ny konkurranselov har enkelte uttrykk blitt
hengende igjen fra gjeldende konkurranselov av 1993. Det gjelder
"ervervsdrivende" i § 24 første ledd annet punktum,
"næringsdrivende" i utkastet § 19 annet ledd annet
punktum og "betingelser" i utkastet § 24 annet ledd. I
utkastet for øvrig, brukes begrepene "foretak" og "vilkår"
for å beskrive det samme. Av hensyn til konsekvent ordbruk
foreslås derfor at uttrykkene "næringsdrivende"
og "ervervsdrivende" endres til "foretak" i henholdsvis utkastet §§ 19
annet ledd annet punktum og 24 første ledd og at uttrykket
"betingelser" endres til "vilkår" i utkastet § 24
annet ledd. Med samme begrunnelse foreslås at uttrykket
"kontroll er ervervet" i utkastet § 18 første
ledd erstattes med uttrykket "kontroll er overtatt". Det sikrer
overensstemmelse med utkastet § 17 første ledd
bokstav b, som angir varig overtagelse av kontroll som vilkår for
at noe skal anses som en foretakssammenslutning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, fremmer følgende
forslag:
"§ 18 første ledd skal lyde:
Partene i en fusjon etter § 17 første
ledd bokstav a eller den eller de som samlet eller hver for seg
varig overtar kontroll etter § 17 første ledd
bokstav b, skal senest når endelig avtale er inngått
eller kontroll er overtatt, informere Konkurransetilsynet om foretakssammenslutningen
ved en alminnelig melding."
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"§ 19 annet ledd annet punktum skal lyde:
Konkurransetilsynet kan ved forskrift gjøre unntak
for grupper av foretak.
§ 24 første og annet ledd skal
lyde:
Enhver plikter å gi konkurransemyndighetene de opplysninger
som disse myndigheter krever for å kunne utføre
sine gjøremål etter loven eller for å kunne
oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor en fremmed stat eller
en internasjonal organisasjon. Opplysningene kan kreves gitt skriftlig
eller muntlig innen en fastsatt frist både fra enkelte
og fra grupper av foretak og kan nedtegnes og lagres som lydopptak.
På samme vilkår som nevnt i første
ledd kan konkurransemyndighetene for gransking kreve utlevert alle
typer informasjon og bærere av slik informasjon."
Komiteen viser for øvrig til brev av
21. januar 2004 fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet (vedlegg)
om behov for redaksjonelle endringer i forslaget til ny konkurranselov.
Det fremgår av departementets brev at dette er endringer
som er av teknisk karakter og innebærer oppretting av trykkfeil
og språklige feil. De aktuelle endringene er innarbeidet i
komiteens tilrådning til ny konkurranselov og gjelder følgende
bestemmelser: § 12 fjerde ledd bokstav a, § 25
første ledd bokstav b, § 27 annet ledd første punktum
og § 29 femte ledd første punktum.
Komiteen har merket seg at denne delen
av lovproposisjonen er det få/ingen av høringsinstansene
som har uttalt seg negative til. Det er i hovedsak en ren tillemping
av krav i forbindelse med EØS’ regelverk, og en
klargjøring av hvilken kompetanse ESA skal ha i forhold
til Norge og hvilken kompetanse Konkurransetilsynet skal ha i forhold
til artiklene 53 og 54 i EØS-avtalen.
Det legges opp til at Konkurransetilsynet skal ha kompetanse
til å håndheve artikkel 53 og 54. Ett av de områdene
som tas inn er retten til å få prøvet
bevissikring i henholdsvis foretak og andre steder, herunder privat
bolig rettslig sett. Komiteen viser her til sine
merknader om dette.
Komiteen merker seg også at § 9
i EØS-konkurranseloven gir ESA i enkelte saker en innleggsrett overfor
de norske domstoler. Komiteen støtter dette.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) - A) om lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med fortakssammenslutninger (konkurranseloven) - sendes tilbake til Regjeringen for ytterligere utredning.
Forslag 2
I lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) skal følgende bestemmelse lyde:
§ 9 e
Påpeke konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak, eventuelt ved å fremme forslag med sikte på å styrke konkurransen og lette adgangen for nye konkurrenter.
§ 10 første ledd ny f)
Prosjektsamarbeid med tydelig utviklings- og innovasjonspreg unntas fra reglene a-e.
§ 10 tredje ledd
Bestemmelsene i første og annet ledd får ikke anvendelse på avtaler, beslutninger og samordnet opptreden mellom produsenter eller produsentorganisasjoner i jordbruk, skogbruk eller fiske i tilknytning til:
a) salg eller levering av norske jordbruks-, skogbruks- eller fiskeriprodukter
b) innkjøp av innsatsfaktorer til produksjon av produkter som nevnt i bokstav a.
§ 10 nytt fjerde ledd
Forbudet i § 10 første ledd er ikke til hinder for at to eller flere ervervsdrivende samarbeider om enkeltprosjekter og inngir felles anbud eller tilbud for felles levering av varer eller tjenester. Unntaket gjelder bare dersom det i tilbudet opplyses om hva samarbeidet går ut på og hvem som samarbeider.
§ 25 nytt sjette ledd
Foretak som kontrolleres av Konkurransetilsynet skal ha rett til kopier av alle dokumenter.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 3
I lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) skal følgende bestemmelse lyde:
§ 3 annet ledd annet punktum
Kongen i statsråd skal ved forskrift fastsette de unntak fra §§ 10 og 11 som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 4
I lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) skal følgende bestemmelser lyde:
§ 1 Lovens formål
Lovens formål er å fremme virksom konkurranse for å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser gjennom konkurranse der forholdene ligger til rette for det og konkurranse ikke kommer i konflikt med viktige samfunnsmessige hensyn.
§ 16 femte ledd
Konkurransetilsynet kan kreve at partene i en fusjon skal oppnevne en forvalter til å bistå ved gjennomføringen av vedtak om inngrep etter første eller andre ledd. Forvalteren oppnevnes av og får omkostninger dekket av de parter som vedtaket retter seg mot i henhold til nærmere avtale mellom dem vedtaket retter seg mot og forvalteren. Forvalteren skal alltid ha muligheten til å inngå avtaler på vegne av dem vedtaket retter seg mot. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om forvalterens stilling.
§ 18 Melding om foretakssammenslutninger mv.
Kongen kan pålegge meldeplikt for foretakssammenslutninger. En foretakssammenslutning kan meldes frivillig til Konkurransetilsynet for å avklare om det kan bli aktuelt med inngrep etter § 6.
Konkurransetilsynet kan i enkelttilfeller pålegge melding. Slikt pålegg kan ikke gis senere enn tre måneder etter endelig avtale er inngått. Kongen kan fastsette nærmere regler om melding av foretakssammenslutninger, herunder hvilke sammenslutninger som skal være meldepliktige, krav til meldingens innhold og offentliggjøring av meldingen.
§ 24 fjerde ledd
Beslag i henhold til denne bestemmelsen skal begrenses i omfang til det som er nødvendig og forholdsmessig i forhold til den mistanke som Konkurransetilsynet søker å avklare.
§ 25 femte ledd
Beslag i henhold til denne bestemmelsen skal begrenses i omfang til det som er nødvendig og forholdsmessig i forhold til den mistanke som Konkurransetilsynet søker å avklare.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 5
I lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) skal følgende bestemmelse lyde:
§ 21 Prøving i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning
I saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning kan Departementet tillate en foretakssammenslutning eller et erverv av andeler som Konkurransetilsynet har grepet inn mot etter § 16. Det kan settes vilkår for en slik tillatelse. Bestemmelsen i § 16 tredje ledd får tilsvarende anvendelse. Dersom Konkurransetilsynets vedtak påklages, kan tillatelse ikke gis før klagebehandlingen er avsluttet.
Dersom vilkårene i § 16 første ledd er oppfylt, kan Departementet i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning, treffe vedtak etter §§ 16, 18 og 19. Fristene i §§ 18 og 20 gjelder ikke for vedtak truffet etter dette ledd. Departementet kan likevel ikke gripe inn mot en foretakssammenslutning eller et erverv av andeler senere enn 12 måneder etter at det er inngått endelig avtale eller kontroll er overtatt.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 6
I lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) skal følgende bestemmelser lyde:
§ 3 andre ledd
Kongen kan ved forskrift gjøre unntak fra hele eller deler av denne lov for bestemte markeder eller næringer.
§ 8
Konkurransemyndighetene er Kongen, Konkurranseklagenemnden og Konkurransetilsynet.
Konkurransetilsynet kan ikke instrueres om avgjørelser i enkeltsaker. Kongen kan pålegge Konkurransetilsynet å ta en sak opp til behandling. Konkurranseklagenemnden kan omgjøre Konkurransetilsynets vedtak uten at vedtaket er påklaget, dersom dette er ugyldig. Forvaltningsloven § 35 gjelder ikke for Konkurranseklagenemndens omgjøring av Konkurransetilsynets vedtak etter denne lov.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser om Konkurransetilsynets og Konkurranseklagenemndens organisasjon og virksomhet.
§ 12 tredje ledd
Konkurransetilsynet skal begrunne avslag på anmodning om å gi pålegg etter første ledd. Avslag kan påklages til Konkurranseklagenemnden.
§ 20 fjerde og femte ledd
Et vedtak om inngrep kan påklages innen 15 virkedager. Konkurransetilsynet skal bringe klagen inn for Konkurranseklagenemnden senest 15 virkedager etter at den er mottatt. Konkurranseklagenemnden må treffe vedtak i klagesaken innen 60 virkedager etter at klagen er mottatt. For øvrig gjelder reglene om klage i forvaltningsloven kapittel VI så langt de passer.
Frister i annet, tredje og fjerde ledd for Konkurransetilsynets eller Konkurranseklagenemndens saksbehandling slutter å løpe dersom noen av de involverte foretak etter å ha mottatt skriftlig krav om å gi opplysninger innen en bestemt frist, ikke oppfyller kravet. Partene skal informeres om at fristen har sluttet å løpe. Fristen begynner å løpe igjen når Konkurransetilsynet eller Konkurranseklagenemnden mottar de etterspurte opplysninger.
§ 22
Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemnden skal offentliggjøre sine vedtak. Ved offentliggjøringen skal partenes navn og vedtakets hovedinnhold oppgis. Opplysninger underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 kan offentliggjøres dersom det er nødvendig for å opplyse om vedtakets hovedinnhold.
§ 27 andre ledd
Enhver med rettslig interesse kan kreve innsyn i dokumenter hos konkurransemyndighetene i en avsluttet sak om overtredelse av §§ 10, 11 og 12. For at innsynsretten skal kunne omfatte opplysninger som er undergitt lovbestemt taushetsplikt, kreves det at innsyn ikke vil virke urimelig overfor den opplysningene gjelder. Blir det begjært innsyn i taushetsbelagte opplysninger etter denne bestemmelse, skal de som har krav på taushet varsles og gis en frist til å uttale seg om spørsmålet. Avslag på begjæring om innsyn kan påklages til Konkurranseklagenemnden. Reglene i forvaltningsloven kapittel VI gjelder tilsvarende.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 7
I lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) skal følgende bestemmelse lyde:
§ 12 første ledd
Konkurransetilsynet kan pålegge foretak eller sammenslutninger av foretak som overtrer forbudene i §§ 10 eller 11, å bringe overtredelsen til opphør. Strukturelle tiltak kan bare pålegges dersom det ikke finnes like effektive atferdsregulerende tiltak, eller dersom et atferdsregulerende tiltak vil være mer byrdefullt for foretaket.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringa vurdere å heve terskelen for anbudsinnkjøp til det maksimale av hva EØS-avtalen tillater.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringa komme tilbake med sak om ny vurdering om de nye nasjonale reglene, inkludert terskelverdien, for anbudsinnkjøp når det nye EU-direktivet for offentlige anskaffelser er vedtatt.
Forslag 10
I lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) skal følgende bestemmelser lyde:
§ 1 Lovens formål
Lovens formål er å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn til forbrukernes interesser.
§ 10 nytt femte ledd
Offentlig foretak unntas fra denne bestemmelse.
§ 18 Melding om foretakssammenslutning mv.
A. Hvilke erverv skal meldes
Ved erverv av eierandeler i et norsk foretak i et slikt antall at erververen derved blir innehaver av mer enn en tredel eller minst en halvdel, eller minst to tredeler av samtlige eierandeler eller av stemmeberettigede eierandeler, skal erverver sende melding til departementet dersom:
1. foretaket har
-
a) over 50 ansatte, eller
-
b) en omsetning siste år på over 50 millioner kroner, eller
-
c) mottatt offentlig støtte til forskning og utvikling på over 5 millioner kroner til minst ett enkeltprosjekt i løpet av de siste 8 år.
2. foretaket direkte eller indirekte eier mer enn en tredel av samtlige eierandeler eller av stemmeberettigede eierandeler i foretak som nevnt i nr. 1.
3. erververen også har ervervet eierandeler i et slikt antall som angitt innledningsvis i denne paragraf, i andre foretak som tilhører samme konsern, og foretakene til sammen oppfyller betingelsen i nr. 1.
Ved erverv av aktiva som innebærer overtakelse av en virksomhet, skal erververen sende melding til departementet dersom virksomheten oppfyller betingelsen i første ledd nr. 1.
Departementet kan gi utfyllende regler om hvilke erverv som er meldepliktige.
B. Konsolidering av eierandeler
Meldeplikt inntrer også når to eller flere etter forutgående innbyrdes avtale, blir innehavere av eierandeler eller aktiva som samlet overstiger grensene.
Ved anvendelse av forrige paragraf skal eierandeler eller aktiva som tilhører følgende personer eller selskap, regnes sammen med erververens egne eierandeler eller aktiva:
a) erververens ektefelle eller person som vedkommende bor sammen med i ekteskapslignende forhold,
b) slektninger i rett oppadstigende eller nedadstigende linje, samt søsken,
c) slektninger i rett oppadstigende eller nedadstigende linje, samt søsken til person nevnt i bokstav a,
d) selskap innen samme konsern som erververen,
e) selskap der vedkommende selv eller noen som nevnt i bokstav a - d, har slik innflytelse som nevnt i aksjelovens §1-2 første og annet ledd eller selskapslovens §1-2 annet ledd,
f) noen som erververen har forpliktende samarbeid med, når det gjelder å gjøre bruk av rettighetene som aksjonær eller deltager,
g) et ansvarlig selskap eller et kommandittselskap hvor erververen har eierinteresser.
Departementet avgjør i tvilstilfeller om eierandeler eller aktiva som erververen ikke eier, skal likestilles med eget erverv.
C. Omgåelse
Dersom det foreligger omstendigheter som gjør det sannsynlig at eierandeler eller aktiva er ervervet av en annen enn den formelle erververen, skal rettigheten anses for å tilhøre den antatt reelle erververen.
Dersom det må anses sannsynlig at andre enn erververen har rettigheter som innebærer at erververens rett til å råde over eierandelene eller aktiva, eller rett til å få det økonomiske utbyttet av dem, er vesentlig beskåret, skal eierandelene eller aktiva anses for å tilhøre rettighetshaveren.
D. Unntak fra meldeplikt på grunn av erververens stilling
Melding som nevnt i denne lov, er ikke nødvendig når:
a) erververen er eierens ektefelle eller en person som vedkommende bor sammen med i et ekteskapslignende forhold,
b) erververen er beslektet eller besvogret med vedkommende i oppadstigende eller nedadstigende linje eller i første sidelinje til og med barn av søsken,
d) overdragelsen skjer ved skifte av ekteskapelig felleseie,
e) erverver er staten,
f) erverver er den fylkeskommune eller kommune, hvor foretaket ligger,
g) erverver er finans- eller forsikringsinstitusjon og ervervet finner sted for å redde en fordring som er sikret ved pant i aktiva eller eierandeler i foretaket. Den ervervede rettighet må videreselges innen 2 år. Dersom salg ikke har funnet sted innen denne tid, kommer bestemmelsene under Hvilke erverv skal meldes til anvendelse. Ved tvangssalg regnes fristen fra stadfestelsen av budet eller fra tidspunktet for inngåelsen av salgsavtalen.
Er det tidligere gitt godkjenning for ervervet, skal de fastsatte vilkår også gjelde for den nye erverver.
E. Hvilke opplysninger skal meldes
Meldingen skal inneholde følgende:
a) kopi av avtalen om ervervet,
b) informasjon om erververen, herunder beskrivelse av erververs virksomhet, antall ansatte, årsoppgjør og firmaattest,
c) begrunnelsen for og intensjonen med ervervet, herunder investeringsplaner,
d) ervervets betydning for fremtidig virksomhet og sysselsetting,
e) kopi av protokoll fra møtet hvor de ansatte ble informert om ervervet,
f) informasjon om det foretak det er ervervet eierandeler i, eller de aktiva som er ervervet, herunder beskrivelse av virksomheten, antall ansatte, årsoppgjør og firmaattest.
Departementet kan i tillegg kreve fremlagt andre opplysninger som det anser som nødvendige for å vurdere saken.
F. Frist for innsendelse
Melding skal sendes departementet innen 30 dager etter at det ble inngått avtale om erverv av eierandeler eller aktiva som nevnt i denne lov, eller erververen ble innehaver av slike eierandeler eller aktiva. Ved tvangssalg regnes fristen fra stadfestelsen av budet eller fra tidspunktet for inngåelse av salgsavtalen. Domstolloven § 146 annet ledd, § 148 første ledd og § 149 gjelder tilsvarende.
Departementet kan i særlige tilfeller gi utsettelse med innsendelse av melding.
Når ytterligere opplysninger er nødvendige, kan det settes frist for innsendelse av slik informasjon.
G. Når nærmere prøving kan finne sted
Dersom departementet har grunn til å anta at ervervet kan ha vesentlige negative virkninger for foretaket, bransjen eller samfunnet for øvrig, herunder sysselsettingsmessige virkninger, kan ervervet undergis nærmere prøving.
H. Ytterligere opplysninger
Departementet kan når som helst under prøvingsperioden, kreve fremlagt de opplysninger som det anser som nødvendige for å vurdere saken.
I. Høring
Før departementet tar endelig stilling til et erverv som undergis nærmere prøving, skal de ansatte, samt kommunen og fylkeskommunen hvor foretaket ligger, gis anledning til å uttale seg til departementet.
J. Godkjenning av erverv
Med mindre allmenne hensyn taler imot, skal ervervet godkjennes.
Når godkjenning ikke gis, kan departementet pålegge erververen å avhende de eierandeler eller aktiva som det meldepliktige ervervet omhandlet, innen en nærmere fastsatt frist.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjøre
slike
vedtak:
A.
Vedtak til lov
om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger
(konkurranseloven)
Kapittel 1 Innledende bestemmelser
§ 1 Lovens formål
Lovens formål er å fremme konkurranse
for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets
ressurser.
Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn
til forbrukernes interesser.
§ 2 Definisjon av foretak
Med foretak menes i denne loven enhver enhet som utøver
privat eller offentlig ervervsvirksomhet.
§ 3 Generelle unntak fra loven
Loven gjelder ikke for arbeids- og ansettelsesvilkår.
Kongen kan ved forskrift gjøre unntak fra hele
eller deler av denne lov for bestemte markeder eller næringer.
Kongen skal ved forskrift fastsette de unntak fra §§ 10
og 11 som er nødvendige for å gjennomføre
landbruks- og fiskeripolitikken.
§ 4 Forholdet til andre lover
Dersom et forhold som faller inn under loven, også går
inn under regulerings- og kontrollbestemmelser i andre lover, kan
Kongen gi nærmere regler om den innbyrdes avgrensning av
de forskjellige myndigheters virkeområde.
§ 5 Lovens stedlige virkeområde
Loven gjelder for vilkår, avtaler og handlinger som
foretas, har virkning eller er egnet til å ha virkning
her i riket.
Kongen kan ved forskrift bestemme at loven skal gjelde
for vilkår, avtaler og handlinger som utelukkende har eller
er egnet til å ha virkning utenfor riket.
Kongen kan ved forskrift bestemme i hvilken utstrekning
loven skal gjelde for Svalbard.
§ 6 Varighet av enkeltvedtak
Enkeltvedtak etter denne loven skal normalt gjelde for
et bestemt tidsrom. Enkeltvedtak skal normalt ikke gjelde mer enn
fem år og aldri i mer enn ti år. Virkningstiden
bør fremgå av vedtaket.
Regelen i første ledd er ikke til hinder for at
enkeltvedtak kan fornyes.
§ 7 Overlevering av taushetsbelagte
opplysninger til fremmede staters konkurransemyndigheter og internasjonale
organisasjoner
For å oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor fremmed
stat eller internasjonal organisasjon kan Konkurransetilsynet uten
hinder av lovbestemt taushetsplikt gi konkurransemyndigheter i fremmede
stater og internasjonale organisasjoner opplysninger som er nødvendige
for å fremme norske eller vedkommende stats eller organisasjons
konkurranseregler.
Ved utlevering av opplysninger etter første ledd skal
Konkurransetilsynet stille som vilkår at opplysningene
bare kan formidles videre med samtykke fra Konkurransetilsynet og
bare for det formål som samtykket omfatter.
Kongen kan gi forskrift om overlevering av opplysninger
etter første og annet ledd.
Kapittel 2 Konkurransemyndighetenes
organisasjon og oppgaver
§ 8 Konkurransemyndighetenes organisasjon
Konkurransemyndighetene er Kongen, departementet og Konkurransetilsynet.
Konkurransetilsynet kan ikke instrueres om avgjørelser
i enkeltsaker. Kongen kan pålegge Konkurransetilsynet å ta
en sak opp til behandling. Departementet kan omgjøre Konkurransetilsynets
vedtak uten at vedtaket er påklaget, dersom dette er ugyldig. Forvaltningsloven § 35
gjelder ikke for departementets omgjøring av Konkurransetilsynets
vedtak etter denne lov.
Kongen kan gi nærmere bestemmelser om Konkurransetilsynets
organisasjon og virksomhet.
§ 9 Konkurransetilsynets oppgaver
Konkurransetilsynet skal føre tilsyn med konkurransen
i de forskjellige markeder, herunder ved å
a) kontrollere at lovens forbud og påbud
overholdes,
b) foreta nødvendige inngrep mot foretakssammenslutninger,
c) iverksette tiltak for å øke markedenes
gjennomsiktighet,
d) håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og
54 og
e) påpeke konkurranseregulerende virkninger av
offentlige tiltak, eventuelt ved å fremme forslag med sikte
på å styrke konkurransen og lette adgangen for
nye konkurrenter. Dersom Konkurransetilsynet krever det, skal det
organ som forestår tiltaket, svare Konkurransetilsynet
innen en nærmere angitt frist. I svaret skal det blant
annet redegjøres for hvordan de konkurransemessige hensyn
vil bli ivaretatt.
Konkurransetilsynet plikter å veilede foretak vedrørende
forståelse av denne lov, lovens rekkevidde og dens anvendelse
i enkeltsaker.
Kapittel 3 Forbudte konkurransebegrensninger
§ 10 Konkurransebegrensende avtaler
mellom
foretak
Enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet
av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden
som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke
eller vri konkurransen, er forbudt, særlig slike som består
i
a) å fastsette på direkte eller
indirekte måte innkjøps- eller utsalgspriser eller
andre forretningsvilkår,
b) å begrense eller kontrollere produksjon, avsetning,
teknisk utvikling eller investeringer,
c) å dele opp markeder eller forsyningskilder,
d) å anvende overfor handelspartnere ulike vilkår
for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen,
e) å gjøre inngåelsen av kontrakter
avhengig av at medkontrahentene godtar tilleggsytelser som etter sin
art eller etter vanlig forretningspraksis ikke har noen sammenheng
med kontraktsgjenstanden.
Avtaler eller beslutninger som er forbudt i henhold til
denne bestemmelse, skal ikke ha noen rettsvirkning.
Bestemmelsen i første ledd får ikke anvendelse på avtaler
mellom foretak, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak
og samordnet opptreden, som bidrar til å bedre produksjonen
eller fordelingen av varene eller til å fremme den tekniske
eller økonomiske utvikling, samtidig som de sikrer forbrukerne
en rimelig andel av de fordeler som er oppnådd, og uten
a) å pålegge vedkommende foretak
restriksjoner som ikke er absolutt nødvendige for å nå disse mål,
eller
b) å gi disse foretak mulighet til å utelukke
konkurranse for en vesentlig del av de varer det gjelder.
Kongen kan ved forskrift fastsette regler for hva som skal
gå inn under tredje ledd (gruppefritak). Konkurransetilsynet
kan bestemme at et gruppefritak ikke skal være anvendelig
overfor bestemte foretak i den utstrekning avtaler, beslutninger
og samordnet opptreden har virkninger som ikke er forenlige med tredje
ledd.
§ 11 Utilbørlig utnyttelse
av dominerende stilling
Et eller flere foretaks utilbørlige utnyttelse
av sin dominerende stilling er forbudt.
Slik utilbørlig utnyttelse kan særlig
bestå i
a) å påtvinge, direkte eller
indirekte, urimelige innkjøps- eller utsalgspriser eller
andre urimelige forretningsvilkår,
b) å begrense produksjon, avsetning eller teknisk
utvikling til skade for forbrukerne,
c) å anvende overfor handelspartnere ulike vilkår
for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen,
d) å gjøre inngåelsen av kontrakter
avhengig av at medkontrahentene godtar tilleggsytelser som etter sin
art eller etter vanlig forretningspraksis ikke har noen sammenheng
med kontraktsgjenstanden.
§ 12 Pålegg om å bringe
en ulovlig atferd til opphør mv.
Konkurransetilsynet kan pålegge foretak eller sammenslutninger
av foretak som overtrer forbudene i §§ 10 eller
11, å bringe overtredelsen til opphør. Pålegget
kan omfatte ethvert tiltak som er nødvendig for å bringe
overtredelsen til opphør. Strukturelle tiltak kan bare
pålegges dersom det ikke finnes like effektive atferdsregulerende
tiltak, eller dersom et atferdsregulerende tiltak vil være
mer byrdefullt for foretaket.
Pålegg etter første ledd kan gis selv
om Konkurransetilsynet vedtar overtredelsesgebyr mot foretaket etter § 29
eller anmelder overtredelsen.
Konkurransetilsynet skal begrunne avslag på anmodning
om å gi pålegg etter første ledd. Avslag
kan påklages til departementet.
Konkurransetilsynet kan dersom det er
a) rimelig grunn til å anta at §§ 10
eller 11 er overtrådt og
b) fare for at konkurransen utsettes for varig og uopprettelig
skade,
treffe midlertidig vedtak om pålegg etter første ledd.
Dette gjelder likevel ikke dersom den vedtaket retter seg mot, påføres
skade eller ulempe som står i åpenbart misforhold
til de hensyn vedtaket skal ivareta. Midlertidig vedtak skal treffes
for et begrenset tidsrom, men kan forlenges dersom faren for konkurransen
består.
§ 13 Prøving i saker av
prinsipiell eller stor
samfunnsmessig betydning
I saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning
kan Kongen i statsråd tillate atferd i strid med forbudet
i §§ 10 eller 11, gi pålegg etter § 12
og omgjøre Konkurransetilsynets vedtak etter § 12.
En tillatelse til atferd i strid med §§ 10 eller
11 har ingen virkning i forhold til overtredelser av lovens forbud eller
vedtak truffet i medhold av loven før tillatelsen blir
gitt.
§ 14 Konkurransefremmende tiltak
Dersom det er nødvendig for å fremme
konkurransen i markedene, kan Kongen ved forskrift gripe inn mot
vilkår, avtaler og handlinger som begrenser eller er egnet
til å begrense konkurransen i strid med lovens formål.
§ 15 Forholdet til EØS-avtalen
Reglene i §§ 10 og 11 og i forskrifter
etter § 14 gjelder med de begrensninger som følger
av EØS-konkurranseloven § 7.
Kapittel 4 Kontroll med foretakssammenslutninger mv.
§ 16 Inngrep mot foretakssammenslutninger
mv.
Konkurransetilsynet skal gripe inn mot en foretakssammenslutning
dersom tilsynet finner at den vil føre til eller forsterke
en vesentlig begrensning av konkurransen i strid med lovens formål.
Konkurransetilsynet skal på samme vilkår
som etter første ledd, gripe inn mot erverv av andeler
i et foretak selv om ervervet ikke fører til kontroll.
Er ervervet gjennomført ved trinnvise oppkjøp,
kan det gripes inn overfor de transaksjoner som har funnet sted
innenfor en periode på to år regnet fra tidspunktet
for det siste ervervet.
Inngrep etter første og annet ledd kan omfatte forbud,
påbud og tillatelser på vilkår, herunder
a) forbud mot en foretakssammenslutning eller
et erverv som nevnt i annet ledd, med slike utfyllende bestemmelser
som er nødvendige for at formålet med forbudet
blir oppnådd,
b) påbud om avhendelse av aksjer eller andeler
som er ervervet som ledd i foretakssammenslutningen eller erverv
som nevnt i annet ledd, eller
c) vilkår som er nødvendige for å motvirke
begrensning av konkurransen.
Inngrep etter første og annet ledd kan ikke finne sted
dersom det foreligger et velfungerende nordisk eller europeisk marked
og foretakssammenslutningen eller ervervet etter annet ledd heller
ikke virker negativt for norske kunder.
Konkurransetilsynet kan oppnevne en forvalter til å bistå ved
gjennomføringen av vedtak om inngrep etter første
eller annet ledd. Forvalteren får sin godtgjørelse
dekket av og kan inngå avtaler på vegne av dem
som vedtaket retter seg mot. Kongen kan i forskrift gi nærmere
bestemmelser om forvalters stilling.
Begrensninger som er direkte knyttet til en foretakssammenslutning
eller et erverv som nevnt i annet ledd, er ikke i strid med §§ 10
eller 11 dersom de er nødvendige for gjennomføring
av foretakssammenslutningen eller ervervet, og foretakssammenslutningen
eller ervervet sammen med de tilknyttede begrensningene ikke fører
til eller forsterker en vesentlig begrensning av konkurransen i
strid med lovens formål.
§ 17 Definisjon av foretakssammenslutning
En foretakssammenslutning foreligger når
a) to eller flere tidligere uavhengige foretak
eller deler av foretak fusjonerer, eller
b) – en eller flere personer, som allerede kontrollerer minst
ett foretak, eller
– ett eller flere foretak direkte eller indirekte,
helt eller delvis, varig overtar kontrollen over ett eller flere
andre foretak.
Når det opprettes et fellesforetak som på varig grunnlag
ivaretar alle funksjoner som hører inn under en uavhengig økonomisk
enhet, foreligger en foretakssammenslutning i henhold til første
ledd bokstav b.
Kontroll oppnås gjennom rettigheter, avtaler eller
andre midler som enkeltvis eller sammen, de faktiske eller juridiske
forhold tatt i betraktning, gir mulighet til å utøve
avgjørende innflytelse over et foretaks virksomhet, særlig
a) eiendomsrett eller bruksrett til et foretaks
samlede aktiva eller deler av dem,
b) rettigheter eller avtaler som gir avgjørende
innflytelse over et foretaks organer med hensyn til deres sammensetning,
stemmegivning eller beslutninger.
Kontroll oppnås av personer eller foretak som
a) er innehavere av slike rettigheter eller har
rettigheter i henhold til slike avtaler, eller
b) uten å være innehavere av slike rettigheter
eller å ha rettigheter i henhold til slike avtaler, kan
utøve rettigheter som følger av dem.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om hva som skal
omfattes av første ledd.
§ 18 Melding av foretakssammenslutninger
mv.
Partene i en fusjon etter § 17 første
ledd bokstav a eller den eller de som samlet eller hver for seg
varig overtar kontroll etter § 17 første ledd
bokstav b, skal senest når endelig avtale er inngått
eller kontroll er overtatt, informere Konkurransetilsynet om foretakssammenslutningen
ved en alminnelig melding.
Meldingen skal inneholde
a) navn og adresse på partene i fusjonen
eller den eller de som overtar kontroll,
b) beskrivelse av de involverte foretakene og foretak i
samme konsern,
c) beskrivelse av markeder hvor de involverte foretak har
en samlet markedsandel på over 20 prosent,
d) navn på de involverte foretakenes fem viktigste konkurrenter,
kunder og leverandører og
e) årsberetning for de involverte foretakene.
Konkurransetilsynet kan pålegge fullstendig melding.
Et slikt pålegg kan ikke gis senere enn 15 virkedager etter
at Konkurransetilsynet har mottatt melding etter første
ledd eller 3 måneder etter endelig avtale om erverv av
andeler etter § 16 annet ledd.
Foretakssammenslutninger og erverv etter § 16 annet
ledd kan meldes frivillig til Konkurransetilsynet for å avklare
om det er aktuelt med inngrep etter § 16. Den frivillige
meldingen må tilfredsstille kravet til fullstendig melding.
Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere regler
om meldinger etter første til fjerde ledd, herunder innskrenke
virkeområdet for den alminnelige meldeplikten etter første
ledd, og fastsette krav til innhold i alminnelig melding og fullstendig
melding samt regler om offentliggjøring av meldingene.
§ 19 Gjennomføringsforbud
Foretakssammenslutninger som omfattes av reglene i § 18
tredje eller fjerde ledd, må ikke gjennomføres
så lenge Konkurransetilsynet behandler saken etter § 20
annet ledd første punktum. For foretakssammenslutninger
som pålegges meldeplikt etter § 18 tredje
ledd, gjelder gjennomføringsforbudet fra partene har mottatt
pålegg om melding. For foretakssammenslutninger som meldes
frivillig etter § 18 fjerde ledd, gjelder gjennomføringsforbudet
fra det tidspunkt fullstendig melding er gitt.
Konkurransetilsynet kan av eget tiltak gjøre unntak
fra gjennomføringsforbudet etter første ledd i
enkeltsaker. Konkurransetilsynet kan ved forskrift gjøre
unntak for grupper av foretak.
Konkurransetilsynet kan gi pålegg om midlertidig
gjennomføringsforbud og andre tiltak dersom det er
a) rimelig grunn til å anta at foretakssammenslutningen
kan lede til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen
og
b) nødvendig med et midlertidig forbud for å sikre gjennomføringen
av eventuelle inngrep etter § 16.
§ 20 Vedtak om inngrep
Vedtak om inngrep etter § 16 treffes av Konkurransetilsynet
på grunnlag av fullstendig melding etter § 18
tredje eller fjerde ledd.
Konkurransetilsynet må innen 25 virkedager fra den
fullstendige meldingen er mottatt, varsle at inngrep kan bli aktuelt.
Gis ikke slikt varsel, kan Konkurransetilsynet ikke gripe inn etter § 16.
Konkurransetilsynet må senest innen 70 virkedager
etter at fullstendig melding ble mottatt, legge frem begrunnet forslag
til inngrepsvedtak. Forslaget forelegges partene til uttalelse med
en frist på 15 virkedager. Konkurransetilsynet må treffe
sitt vedtak innen 15 virkedager fra tilsynet har mottatt partenes uttalelse.
Dersom det er fremsatt et tilbud om avhjelpende tiltak, kan fristen
etter begjæring fra partene forlenges med 25 virkedager.
Tilbyr partene avhjelpende tiltak, skal tilbudet også fremlegges
i et dokument som er offentlig.
Et vedtak om inngrep kan påklages innen 15 virkedager.
Konkurransetilsynet skal bringe klagen inn for departementet senest
15 virkedager etter at den er mottatt. Departementet må treffe
vedtak i klagesaken innen 60 virkedager etter at klagen er mottatt.
For øvrig gjelder reglene om klage i forvaltningsloven
kapittel VI så langt de passer.
Frister i annet, tredje og fjerde ledd for Konkurransetilsynets
eller departementets saksbehandling slutter å løpe
dersom noen av de involverte foretak etter å ha mottatt
skriftlig krav om å gi opplysninger innen en bestemt frist,
ikke oppfyller kravet. Partene skal informeres om at fristen har
sluttet å løpe. Fristen begynner å løpe
igjen når Konkurransetilsynet eller departementet mottar
de etterspurte opplysninger.
§ 21 Prøving i saker av
prinsipiell eller stor
samfunnsmessig betydning
I saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning
kan Kongen i statsråd tillate en foretakssammenslutning
eller et erverv av andeler som Konkurransetilsynet har grepet inn
mot etter § 16. Det kan settes vilkår for en slik
tillatelse. Bestemmelsen i § 16 tredje ledd får
tilsvarende anvendelse. Dersom Konkurransetilsynets vedtak påklages,
kan tillatelse ikke gis før klagebehandlingen er avsluttet.
Dersom vilkårene i § 16 første
eller andre ledd er oppfylt, kan Kongen i statsråd i saker
av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning, treffe vedtak etter §§ 16,
18 og 19. Fristene i §§ 18 og 20 gjelder ikke
for vedtak truffet etter dette ledd. Kongen i statsråd
kan likevel ikke gripe inn mot en foretakssammenslutning eller et
erverv av andeler senere enn 12 måneder etter at det er
inngått endelig avtale eller kontroll er overtatt.
Kapittel 5 Prisopplysning og offentlighet
§ 22 Offentlighet
Konkurransetilsynet og departementet skal offentliggjøre
sine vedtak. Ved offentliggjøringen skal partenes navn
og vedtakets hovedinnhold oppgis. Opplysninger underlagt taushetsplikt
etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2
kan offentliggjøres dersom det er nødvendig for å opplyse
om vedtakets hovedinnhold.
§ 23 Prisopplysning mv.
Konkurransetilsynet kan, dersom det er nødvendig
for å fremme konkurransen, pålegge ervervsdrivende å merke,
ha oppslag om eller gi annen underretning om pris, forretningsvilkår
og kvalitet ved salg av varer og tjenester. Kongen kan gi forskrift
om det samme.
Kapittel 6 Saksbehandling ved undersøkelser
og kontroll
§ 24 Opplysningsplikt og gransking
Enhver plikter å gi konkurransemyndighetene de opplysninger
som disse myndigheter krever for å kunne utføre
sine gjøremål etter loven eller for å kunne
oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor en fremmed stat eller
en internasjonal organisasjon. Opplysningene kan kreves gitt skriftlig
eller muntlig innen en fastsatt frist både fra enkelte
og fra grupper av foretak og kan nedtegnes og lagres som lydopptak.
På samme vilkår som nevnt i første
ledd kan konkurransemyndighetene for gransking kreve utlevert alle
typer informasjon og bærere av slik informasjon.
Opplysninger som kreves etter første og annet ledd,
kan gis uten hinder av den lovbestemte taushetsplikt som ellers
påhviler ligningsmyndigheter, andre skatte- og avgiftsmyndigheter
og myndigheter som har til oppgave å overvåke
offentlig regulering av ervervsvirksomhet.
Første og annet ledd gjelder selv om det er besluttet
bevissikring etter § 25.
Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere regler
for opplysningsplikt og gransking.
§ 25 Bevissikring
For å søke etter bevis kan Konkurransetilsynet, når
det er rimelig grunn til å anta at loven eller vedtak i
medhold av loven er overtrådt, eller det er nødvendig
for å kunne oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor
en fremmed stat eller en internasjonal organisasjon, kreve
a) å få adgang til lokaler,
eiendommer, transportmidler og andre oppbevaringssteder hvor det
kan finnes bevis for overtredelse,
b) å få adgang til bolig dersom det er
særlig grunn til å anta at bevis oppbevares der,
c) å ta med ting som kan ha betydning som bevis
for nærmere gransking og
d) å forsegle forretningslokaler, bøker
eller forretningspapirer så lenge undersøkelsen
varer og dette anses nødvendig.
Begjæring om adgang til bevissikring framsettes av
Konkurransetilsynet for tingretten på det sted hvor det
mest praktisk kan skje. Retten treffer sin avgjørelse ved
beslutning før bevissikringen settes i verk. Den begjæringen
retter seg mot, skal ikke varsles om begjæringen eller
beslutningen. Kjæremål over beslutningen har ikke
oppsettende virkning. Straffeprosessloven §§ 200
og 201 første ledd, §§ 117 til 120, jf. §§ 204,
207, 208, 209, 213 og kapittel 26 samt forvaltningsloven § 15
annet ledd gjelder så langt de passer.
Konkurransetilsynet kan kreve bistand av politiet til å iverksette
beslutningen om bevissikring.
Dersom det ikke er tid til å avvente rettens beslutning,
kan Konkurransetilsynet kreve at politiet avstenger områder
der bevisene kan være inntil rettens beslutning foreligger.
Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere regler
om bevissikring og behandling av overskuddsinformasjon.
§ 26 Forholdet til offentlighetsloven
Offentlighetsloven gjelder ikke i saker om overtredelse
av §§ 10, 11, 18 første ledd, 19 første
ledd eller vedtak i medhold av denne lov så lenge saken
ikke er avsluttet. En sak regnes ikke som avsluttet hvis den er
anmeldt til påtalemyndigheten.
§ 27 Innsyn i dokumenter hos konkurransemyndighetene
Foretak eller personer som Konkurransetilsynet etterforsker
for overtredelse av konkurranseloven, skal på begjæring
gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter,
såfremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskningen
eller tredjemann. Forvaltningsloven § 19 får tilsvarende
anvendelse. Blir begjæringen avslått, kan spørsmålet
kreves avgjort av retten ved kjennelse. Dersom etterforskningen omfatter
flere foretak eller personer, gjelder innsynsretten ikke dokumenter
som bare gjelder andre foretak eller personer.
Enhver med rettslig interesse kan kreve innsyn i dokumenter
hos konkurransemyndighetene i en avsluttet sak om overtredelse av §§ 10,
11 eller 12. For at innsynsretten skal kunne omfatte opplysninger som
er undergitt lovbestemt taushetsplikt, kreves det at innsyn ikke
vil virke urimelig overfor den opplysningene gjelder. Blir det begjært
innsyn i taushetsbelagte opplysninger etter denne bestemmelse, skal
de som har krav på taushet varsles og gis en frist til å uttale
seg om spørsmålet. Avslag på begjæring
om innsyn kan påklages til departementet. Reglene i forvaltningsloven
kapittel VI gjelder tilsvarende.
Kapittel 7 Sanksjoner
§ 28 Tvangsmulkt
For å sikre at enkeltvedtak i medhold av denne lov
og pålegg etter § 24 overholdes, kan Konkurransetilsynet
bestemme at den vedtaket retter seg mot, skal betale en løpende
mulkt til staten inntil forholdet er rettet.
Konkurransetilsynet bestemmer når mulkten begynner å løpe.
Konkurransetilsynet kan helt eller delvis frafalle kravet om påløpt
mulkt.
Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere regler
om ileggelse av tvangsmulkt.
§ 29 Overtredelsesgebyr
Et foretak kan ilegges overtredelsesgebyr dersom foretaket
eller noen som handler på vegne av foretaket, forsettlig
eller uaktsomt
a) overtrer §§ 10, 11, 18 første
ledd eller 19 første ledd,
b) overtrer vedtak etter §§ 12, 16, 19
tredje ledd eller 23,
c) unnlater å etterkomme pålegg etter §§ 24
eller 25,
d) gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til konkurransemyndighetene,
e) bryter forsegling foretatt i medhold av § 25,
f) overtrer forskrift i medhold av §§ 14
eller 23, eller
g) medvirker til overtredelser av bokstav a til f.
Gebyr kommer ikke til anvendelse ved overtredelse av § 18
tredje ledd.
Konkurransetilsynet vedtar overtredelsesgebyr. Ved fastsettelse
av gebyrets størrelse, skal det særlig legges
vekt på foretakets omsetning, overtredelsens grovhet og
varighet, samt lempning etter § 31.
Vedtak om overtredelsesgebyr kan ikke påklages.
Overtredelsesgebyret forfaller til betaling to måneder
etter at vedtaket er fattet. Vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag
for utlegg. Dersom foretaket går til søksmål
mot staten for å prøve vedtaket, suspenderes tvangskraften.
Retten kan prøve alle sider av saken. Tvistemålsloven
gjelder så langt den passer.
Adgangen til å ilegge gebyr foreldes etter 10 år ved
overtredelse av §§ 10 eller 11 i denne loven.
Andre overtredelser foreldes etter 5 år. Fristen avbrytes ved
at Konkurransetilsynet tar skritt til sikring av bevis etter lovens § 25
eller meddeler et foretak at det er mistenkt for overtredelse av
loven eller et vedtak truffet i medhold av loven.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om beregning
av overtredelsesgebyr.
§ 30 Straff
Med bøter eller fengsel inntil 3 år straffes
den som forsettlig eller grovt uaktsomt
a) overtrer §§ 10, 18 første
ledd eller 19 første ledd,
b) overtrer vedtak etter §§ 12, 16 eller
19 tredje ledd,
c) unnlater å etterkomme pålegg etter §§ 24
eller 25,
d) gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til konkurransemyndighetene,
e) bryter forsegling foretatt i medhold av § 25,
eller
f) overtrer forskrift i medhold av § 14.
Er en overtredelse av § 10 utført under
særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil
6 år anvendes. Ved avgjørelse av om særdeles
skjerpende omstendigheter foreligger, skal det legges vekt på om overtredelsen
har vært søkt holdt skjult, om den har voldt betydelig økonomisk
skade, om den har gitt betydelig økonomisk fordel og grovheten
av overtredelsen for øvrig.
Medvirkning til overtredelse som nevnt i første og
annet ledd straffes på samme måte.
§ 31 Lempning
Ved utmålingen av gebyr etter § 29 eller
bøter til foretak etter § 30 for overtredelse
av § 10, skal det tas i betraktning om foretaket har bistått
konkurransemyndighetene med oppklaringen av egen eller andres overtredelse.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om lempning
ved utmåling av gebyr.
Kapittel 8 Ikrafttredelse m.m.
§ 32 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Fra samme tid oppheves lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse
i ervervsvirksomhet.
§ 33 Overgangsbestemmelser
Forskrifter, vedtekter, reglementer og instrukser som er
gitt i medhold av lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet
gjelder fortsatt så langt de passer, inntil Kongen opphever
eller endrer disse i medhold av denne lov eller ved særskilt
bestemmelse.
Enkeltvedtak i medhold av lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse
i ervervsvirksomhet opprettholdes i den perioden som er forutsatt
i vedtakene inntil de blir endret eller opphevet i medhold av denne
lov eller ved særskilt bestemmelse av Kongen.
Overtredelsesgebyr og straff etter denne loven kommer bare
til anvendelse på overtredelser som er begått
etter lovens ikrafttredelse.
Kongen kan ellers gi de overgangsbestemmelser som er nødvendige.
§ 34 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende
endringer i andre lover:
1. Tolloven 10. juni 1966 nr. 5 § 16 annet
ledd nr. 1 skal lyde:
1. myndigheter som har til oppgave å føre
kontroll med at bestemmelsene i konkurranseloven og
lov om pristiltak overholdes
2. I markedsføringsloven 16. juni 1972 nr.
47 gjøres følgende endringer:
Ny § 3 a skal lyde:§ 3 a Prismerking mv.
Den som i næringsvirksomhet selger varer,
tjenester eller andre ytelser til forbrukere, skal så langt det
er praktisk mulig informere om prisene, slik at de lett kan ses
av kundene.
Departementet kan ved forskrift gi nærmere
regler om gjennomføringen av plikten etter første
ledd og kan herunder gjøre unntak fra første ledd.
For å lette kundenes bedømmelse
av priser og kvalitet på varer og tjenester, kan departementet
ved forskrift påby ervervsdrivende å iverksette
tiltak utover det som følger av påbudet i første
ledd. Slik forskrift om informasjonstiltak kan blant annet
1.påby merking,
oppslag eller annen underretning om pris, forretningsvilkår,
kvalitet og andre egenskaper.
2.gi påbud om sortering
og bestemmelser om mål og vekt og opplysning om pris pr.
enhet (jamførpris) for varer som frambys for salg.
§ 12 nytt tredje ledd skal lyde:
Markedsrådet kan ved enkeltvedtak påby
prisinformasjon etter § 3 a første ledd og ved
forskrifter gitt med hjemmel i § 3 a annet og tredje ledd.
Nåværende tredje og fjerde ledd blir
nye fjerde og femte ledd.
§ 14 første ledd nytt annet punktum
skal lyde:
Forbrukerombudet kan også treffe vedtak
som nevnt i § 12 tredje ledd dersom det ikke er oppnådd frivillig
ordning, og ombudet antar at det vil medføre skadevirkning å avvente
Markedsrådets vedtak.
Nåværende første ledd annet
punktum blir første ledd nytt tredje punktum.
§ 20 tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsene i denne lov gjør ingen innskrenkninger
i bestemmelser fastsatt i eller i medhold av konkurranseloven,
jf. likevel fjerde ledd og lov om pristiltak.
§ 20 nytt fjerde ledd skal lyde:
Konkurranseloven § 10 gjelder ikke ved
bruk av kontraktsvilkår som er fremforhandlet i samarbeid med
Forbrukerombudet i medhold av markedsføringsloven § 13
annet ledd.
Nåværende fjerde ledd blir nytt femte
ledd.
3. I lov 26. mai 1995 nr. 25 om gjennomføring
av fellesregler om innenlands transport i EØS-avtalen gjøres
følgende endringer:
§ 3 første ledd skal lyde:
Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer artikkel 5 nr.
2 eller artikkel 6 i EØS-avtalen vedlegg XIII punkt 6 (rådsforordning
nr 11 av 27 juni 1960), eller unnlater å etterkomme en
anmodning etter avtalen artikkel 11 eller 13 om å gi opplysninger
til norske myndigheter, straffes som fastsatt i konkurranseloven § 30.
§ 3 tredje ledd skal lyde:
For å sikre at en anmodning etter artikkel 11
eller 13 etterkommes, kan vedkommende myndighet ilegge tvangsmulkt
etter reglene i konkurranseloven § 28.
4. I lov 23. juni 2000 nr. 54 om edb-baserte reservasjonssystemer
for passasjertransport mv. skal § 3 første ledd
lyde:
Ved kontroll som foretas av EFTAs overvåkingsorgan
eller Konkurransetilsynet i henhold til forskrifter gitt i medhold
av rettsakten omhandlet i EØS-avtalen vedlegg XIII, kapittel
VI, punkt 63 om regler for bruk av edb-baserte reservasjonssystemer,
gjelder konkurranseloven §§ 24 og 25 tilsvarende.
5. I lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon
(ekomloven) skal
§ 9-6 annet ledd annet punktum lyde:
Myndigheten skal ikke, uten samtykke fra konkurransemyndighetene,
gi innsyn i informasjon som nevnt i konkurranseloven §§ 26
og 27.
B.
Vedtak til lov
om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens
konkurranseregler mv. (EØS-konkurranseloven)
§ 1 Håndheving
av EØS-avtalens konkurranseregler
EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen håndhever
EØS-avtalens konkurranseregler i samsvar med denne lovens §§ 2
til 5 og 9 med forskrifter. Norske konkurransemyndigheter og domstoler
håndhever EØS-avtalen artikkel 53 og 54 i samsvar
med denne lovens §§ 6 til 9.
§ 2 Opplysningsplikt og unntak
fra taushetsplikt
Enhver plikter uten hinder av taushetsplikt å gi EFTAs
overvåkningsorgan og EFTA-domstolen de opplysninger organene
kan kreve i henhold til EØS-avtalen, Avtale mellom EFTA-statene
om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol eller
forskrifter gitt i medhold av § 5. Det kan settes tidsfrist for
når opplysninger skal gis.
Konkurransetilsynet kan etter anmodning fra EFTAs overvåkningsorgan
kreve tilsvarende opplysninger.
Enhver skal uten hinder av taushetsplikt, innenfor de rammer
EØS-avtalen gir, ha rett til å besvare henvendelser
fra Europa-kommisjonen og EF-domstolen.
Uten hinder av lovbestemt taushetsplikt kan norske myndigheter
gi EFTAs overvåkningsorgan og Kommisjonen alle opplysninger
som er nødvendige for å håndheve konkurransereglene
i EØS-avtalen.
§ 3 Kontroll foretatt av EFTAs
overvåkningsorgan
Ved kontroll som foretas av EFTAs overvåkningsorgan
eller Konkurransetilsynet etter anmodning fra EFTAs overvåkningsorgan
i henhold til forskrifter gitt i medhold av § 5, gjelder
konkurranseloven §§ 24 og 25 tilsvarende.
Når tingretten prøver en begjæring
om bevissikring etter konkurranseloven § 25 annet ledd,
er rettens prøvelsesrett regulert av reglene i tredje og
fjerde ledd.
Ved begjæring om bevissikring som gjelder adgang
til lokaler, eiendommer og transportmidler som tilhører
foretak eller sammenslutninger av foretak, kontrollerer retten om
beslutningen fra EFTAs overvåkningsorgan er ekte og prøver
om den tiltenkte bruk av tvangsmidler er vilkårlig eller
uforholdsmessig i forhold til bevissikringens formål. Ved
prøvelsen av tvangsmidlenes forholdsmessighet kan retten anmode
EFTAs overvåkningsorgan direkte eller gjennom Konkurransetilsynet
om detaljerte forklaringer om de forhold som ligger til grunn for
EFTAs overvåkningsorgans mistanke om at det foreligger
en overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53 og 54, samt om
alvorligheten av den antatte overtredelsen og karakteren av foretakets
delaktighet. Retten kan likevel ikke prøve om bevissikringen
er nødvendig, eller kreve å få forelagt
opplysninger i EFTAs overvåkningsorgans saksdokumenter.
Det er forbeholdt EFTA-domstolen å kontrollere lovligheten
av beslutningen fra EFTAs overvåkningsorgan.
Ved begjæring om bevissikring som gjelder andre
lokaler, eiendommer og transportmidler enn nevnt i tredje ledd,
herunder private hjem, kontrollerer retten om beslutningen fra EFTAs
overvåkningsorgan er ekte og prøver om den tiltenkte
bruk av tvangsmidler er vilkårlig eller uforholdsmessig,
særlig i forhold til den antatte overtredelses grovhet
og betydningen av det ønskede bevismateriale, foretakets
delaktighet, samt den rimelige sannsynlighet for at forretningspapirer
som er relevante for formålet med bevissikringen, oppbevares
i de lokaler som begjæringen om bevissikring angår.
Retten kan anmode EFTAs overvåkningsorgan direkte eller
gjennom Konkurransetilsynet om detaljerte forklaringer om forhold
av betydning for prøvingen av forholdsmessigheten av de
tiltenkte tvangsmidler. Retten kan likevel ikke prøve om
bevissikringen er nødvendig eller kreve å få forelagt
opplysninger i EFTAs overvåkningsorgans saksdokumenter.
Det er forbeholdt EFTA-domstolen å kontrollere lovligheten
av beslutningen fra EFTAs overvåkningsorgan.
EFTAs overvåkningsorgan og Kommisjonen kan være
til stede ved og delta i kontroll som foretas av Konkurransetilsynet
innenfor de rammer EØS-avtalen gir.
Konkurransetilsynet og Kommisjonen kan være til
stede ved og delta i kontroll som foretas av EFTAs overvåkningsorgan
innenfor de rammer EØS-avtalen gir.
§ 4 Sivilrettslige bøter
og tvangsmulkt
EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen kan
ilegge foretak eller sammenslutninger av foretak sivilrettslige
bøter for forsettlig eller uaktsom overtredelse av EØS-avtalen
artikkel 53, 54 eller 57, bestemmelsene i EØS-avtalen vedlegg
XIV, bestemmelsene i Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av
et overvåkningsorgan og en domstol protokoll 4, samt vedtak
fattet i medhold av nevnte bestemmelser.
Myndighetene nevnt i første ledd, kan også fastsette
tvangsmulkt til gjennomføring av vedtak fattet med hjemmel
i bestemmelsene nevnt i første ledd.
§ 5 Forskrifter
Kongen kan gi forskrifter om gjennomføring og håndheving
av konkurransereglene i EØS-avtalen og Avtale mellom EFTA-statene
om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol.
§ 6 Norske konkurransemyndigheters
håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54
Norske konkurransemyndigheter skal, med de begrensninger
som følger av EØS-avtalen, Avtale mellom EFTA-statene
om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol og
forskrifter gitt i medhold av § 5, føre tilsyn
med at EØS-avtalen artikkel 53 og 54 overholdes. Konkurranseloven §§ 12,
22 og 24 til 31 gjelder tilsvarende.
Når konkurransemyndighetene treffer avgjørelser
i henhold til EØS-avtalen artikkel 53 og 54 om avtaler,
beslutninger eller opptreden som allerede er gjenstand for en beslutning
fra EFTAs overvåkningsorgan, kan de ikke treffe avgjørelser
som er i strid med den beslutning som EFTAs overvåkningsorgan har
truffet.
Konkurransemyndighetene kan bestemme at forskrifter om
gruppefritak etter EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3 ikke skal
være anvendelige overfor bestemte foretak i den utstrekning
og på de vilkår som EØS-avtalen, Avtale
mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan
og en domstol og forskrifter gitt i medhold av § 5, fastsetter.
Mener konkurransemyndighetene at en sak bør behandles
av et overvåkningsorgan, sendes saken til EFTAs overvåkningsorgan.
I slike tilfelle gjelder ikke forvaltningslovens regler for behandling
av saker som gjelder enkeltvedtak.
§ 7 Forholdet mellom norsk konkurranselovgivning og
EØS-avtalen artikkel 53 og 54
Når konkurransemyndighetene eller domstolene anvender
norsk konkurranselovgivning på avtaler, beslutninger truffet
av sammenslutninger av foretak og samordnet opptreden, som omtalt
i EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1, som kan påvirke
samhandelen mellom EØS-statene som omtalt i nevnte artikkel,
skal de også anvende EØS-avtalen artikkel 53 på slike
avtaler, beslutninger og samordnet opptreden. Når konkurransemyndighetene
eller domstolene anvender norsk konkurranselovgivning på utilbørlig
utnyttelse som er forbudt etter EØS-avtalen artikkel 54,
skal de også anvende EØS-avtalen artikkel 54.
Anvendelsen av norsk konkurranselovgivning må ikke
føre til forbud mot avtaler, beslutninger truffet av sammenslutninger
av foretak og samordnet opptreden, som kan påvirke samhandelen
mellom EØS-statene, men som ikke begrenser konkurransen som
omtalt i EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1, eller som oppfyller
vilkårene etter EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3,
eller som er omfattet av et gruppefritak etter EØS-avtalen
artikkel 53 nr. 3. Konkurransemyndighetene er ikke etter denne bestemmelse
forhindret fra å anvende mer restriktiv norsk lovgivning
som forbyr eller sanksjonerer foretaks ensidige atferd.
Med forbehold for alminnelige prinsipper og andre bestemmelser
i EØS-retten, kommer første og annet ledd ikke
til anvendelse når konkurransemyndighetene og domstolene
anvender norsk lovgivning om kontroll med foretakssammenslutninger,
og de utelukker heller ikke anvendelsen av bestemmelser i lovgivningen
som hovedsakelig fremmer et annet formål enn det formål
som fremmes av EØS-avtalen artikkel 53 og 54.
§ 8 Domstolenes avgjørelser
etter EØS-avtalen
artikkel 53 og 54
Når domstolene treffer avgjørelser i
henhold til EØS-avtalen artikkel 53 og 54 om avtaler, beslutninger
eller opptreden som allerede er gjenstand for en beslutning fra
EFTAs overvåkningsorgan, kan de ikke treffe avgjørelser
som er i strid med den beslutning som EFTAs overvåkningsorgan
har truffet. Domstolene skal heller ikke treffe avgjørelser
som vil være i strid med en beslutning som EFTAs overvåkningsorgan
har til hensikt å treffe når det har innledet
saksbehandling. Domstolene kan utsette saken i påvente
av en slik beslutning. Disse forpliktelser berører ikke
rettighetene og pliktene etter artikkel 34 i Avtale mellom EFTA-statene
om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol.
§ 9 Innleggsrett overfor domstolene
Konkurransetilsynet kan på eget initiativ gi skriftlige
innlegg for domstolene i spørsmål om anvendelsen
av EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Med tillatelse fra den
aktuelle domstol kan Konkurransetilsynet også gi muntlige
innlegg.
Dersom en ensartet anvendelse av EØS-avtalen artikkel
53 og 54 krever det, kan EFTAs overvåkningsorgan på eget
initiativ gi skriftlige innlegg for domstolene. Med tillatelse fra
den aktuelle domstol kan EFTAs overvåkningsorgan også gi
muntlige innlegg.
Utelukkende for å kunne utarbeide slike innlegg, kan
Konkurransetilsynet og EFTAs overvåkningsorgan anmode den
aktuelle domstol om å sende dem, eller sørge for
at de får tilsendt, alle nødvendige dokumenter
for vurdering av saken.
§ 10 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Fra samme tidspunkt oppheves lov 27. november 1992 nr.
110 om konkurranseregler i EØS-avtalen mv.
§ 11 Overgangsbestemmelser
Overtredelsesgebyr og straff etter denne lov kommer bare
til anvendelse på overtredelser som er begått
etter lovens ikrafttredelse.
Forskrifter gitt i medhold av lov av 27. november 1992
nr. 110 om konkurranseregler i EØS-avtalen mv. gjelder
fortsatt så langt de passer, inntil Kongen opphever eller
endrer disse i medhold av denne loven eller ved særskilt
bestemmelse.
§ 12 Endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende
endringer i andre lover:
I lov 26. mai 1995 nr. 25 om gjennomføring
av fellesregler om innenlands transport i EØS-avtalen skal § 2
første og annet ledd lyde:
Når EFTAs overvåkningsorgan
behandler saker som gjelder EØS-avtalens vedlegg XIII punkt
6 (rådsforordning nr. 11 av 27. juni 1960) om avskaffelse
av forskjellsbehandling med hensyn til transportpriser og transportvilkår
i EØS, gjelder §§ 2 til 4 i
EØS-konkurranseloven tilsvarende. Dersom slike saker
bringes inn for EFTA-domstolen til overprøving, gjelder §§ 2
og 4 i den nevnte loven tilsvarende.
Når saker som gjelder bestemmelsene i EØS-avtalen
nevnt i første ledd behandles av Europakommisjonen, gjelder § 2
annet, tredje og fjerde ledd i EØS-konkurranseloven tilsvarende.
Dersom slike saker bringes inn for EFs førsteinstansdomstol
eller EF-domstolen til overprøving, gjelder § 2
første og annet ledd i den nevnte loven.
C
Stortinget ber Regjeringen, i forbindelse med statsbudsjettet
for 2005, redegjøre for hvordan regelverket om forenklet
melding kan praktiseres slik at det i minst mulig grad blir til
byrde for små og mellomstore bedrifter.
Jeg viser til brev av 21. november i år i forbindelse
med komiteens behandling av Ot.prp. nr. 6 (2003-2004), der komiteen
bl.a. ønsker en oversikt over hvilke land som pr. 1.5.2004
har straff som mulig sanksjon i sin konkurranselov og en oversikt
pr. samme dato over mulighetene for kontradiksjon for tiltalte,
særlig mht. tilgang til kopi av beslaglagt materiale.
En uttømmende oversikt i forbindelse med de spørsmålene
komiteen stiller, forutsetter omfattende informasjonsinnhenting
og inngående studier av både eksisterende konkurranselovgivning
og prosesslovgivning i alle EØS- og OECD-land, samt eventuelle
forslag til nye regler som vil tre i kraft på det aktuelle
tidspunkt. Jeg utelukker likevel ikke at det kan la seg gjøre å gi
komiteen en mer fullstendig oversikt på et senere tidspunkt
enn 1. desember dersom det skulle være ønskelig.
Jeg formidler imidlertid uansett den informasjon som er tilgjengelig
på det nåværende tidspunkt. De nedenstående
opplysninger og vedlagte oversikter på engelsk antas å gi
komiteen et noe bedre faktagrunnlag som utgangspunkt for spørsmål
under høringen i Stortinget 1. desember 2003. Jeg har begrenset
meg til å gi en oversikt over eksisterende regler om sanksjonsformer
og en oversikt over hvilke land som gir adgang til å beslaglegge
originaldokumenter samt hvilke land der det bare kan tas med kopier.
Informasjonene er dels basert på opplysninger fra Kommisjonen,
dels på oversikter utarbeidet av det europeiske nettverket
av nasjonale konkurransemyndigheter og dels på en oversikt
over nasjonal kartellovgivning i "Global Competition Review" for
2003.
Som bakgrunn for mitt svar gir jeg først en kort oversikt
over det forslaget som er lagt fram i Ot.prp. nr. 6.1 proposisjonen
foreslås i § 29 en administrativ reaksjon, overtredelsesgebyr,
overfor foretak som forsettlig eller uaktsomt overtrer forbudene
i loven eller vedtak i medhold av loven. Reaksjonen betegnes som
administrativ fordi den ilegges ved vedtak av en administrativ myndighet,
Konkurransetilsynet. Etter min mening må imidlertid et
overtredelsesgebyr anses som straff etter Den Europeiske Menneskerettskonvensjonens
(EMK) artikkel 6. Personer kan ikke ilegges overtredelsesgebyr.
Videre foreslås det i § 30 formell straff i form
av bøter eller fengsel for foretak eller personer som forsettelig
eller grovt uaktsomt overtrer nærmere fastsatte forbud
i loven eller vedtak i medhold av loven. Det er etter denne bestemmelsen
ikke straffbart å overtre forbudet i § 11 om utilbørlig
utnyttelse av dominerende stilling.
Det er mange forhold som har betydning for hvordan en stat utformer
sitt sanksjonssystem. Et viktig forhold er blant annet hvordan rettssystemet mer
generelt er utformet. Det er også tilfelle for Norge, hvor
utgangspunktet er at de alvorligste former for økonomisk
kriminalitet er belagt med både personstraff og foretaksstraff.
Videre har mange land, på samme måte som Norge,
særegenheter basert på egen vurdering av hva som
er straffverdig eller ikke. Det vil derfor være vanskelig å gi
en oversikt over reaksjonssystemene i andre land som kan brukes
til en meningsfull sammenlikning mellom landene.
Med dette forbeholdet og med det forbehold at opplysningene baseres
på annenhånds informasjon har følgende
land adgang til disse former for sanksjon:
Australia, Belgia, Brasil, Chile, Finland, Hellas, Irland, Japan,
Kypros, Latvia, Litauen, Nederland, New Zealand, Polen, Portugal,
Tsjekkia, Tyskland, Slovakia, Slovenia, Spania, Sverige, Sør-Afrika,
Ungarn, USA, Østerrike.
Brasil, Estland, Irland, Japan, Malta, Slovakia, Slovenia, USA, Østerrike.
Brasil, Canada, Chile, Estland, Frankrike, Hellas (med begrensninger),
Irland, Italia (i helt spesielle saker knyttet til boikott), Japan,
Kypros, Luxembourg, Slovakia, Slovenia, Storbritannia, Sveits (med
begrensninger), Tyskland (samarbeid om anbud), USA, Østerrike.
Kontradiktoriske rettigheter er en grunnleggende del av både
forvaltningsretten og strafferetten. Disse rettighetene inneholder
mange elementer som inntrer på ulike stadier i saksbehandlingen.
I forholdet til forslaget til ny konkurranselov har diskusjonen
særlig vært knyttet til om Konkurransetilsynet
ved bevissikring skal kunne ta med originaldokumenter uten å la
den kontrollert beholde kopier, eller om den kontrollert skal ha
rett til slike kopier. Jeg konsentrer derfor besvarelsen om dette
spørsmålet.
I forslaget til ny konkurranselov har Konkurransetilsynet anledning
til å ta med originaler uten å etterlate kopier
til den undersøkte. Dette er begrunnet i hensyn til effektiviteten
i etterforskningen. Ved beslag av originaldokumenter ivaretas den
kontrollertes behov for dokumentene ved at originaldokumenter returneres
straks Konkurransetilsynet ikke lenger trenger dem, eller det kan
skje uten skade eller fare for etterforskningen eller tredjemann.
Et avslag på en begjæring om å få adgang
til sakens dokumenter kan bringes inn for retten. Spørsmålet
er således ikke om det skal gis adgang til kontradiksjon
ved at den kontrollerte skal få innsyn i beslaglagte dokumenter, men
når slikt innsyn skal gis.
Materialet jeg har funnet om andre land, gir lite informasjon
om den kontrollerte har krav på å få kopi av
beslag eller ikke. Dette vil særskilt være aktuelt der
myndighetene har adgang til å ta med originaler. Det finnes
i det hele tatt bare sparsomme opplysninger vedrørende
adgangen til partsinnsyn som grunnlag for kontradiksjon. Der partsoffentlighet
på etterforskningsstadiet er omtalt er dette bare knyttet
til siste fase i etterforskningen, nemlig når myndighetene
har kommet frem til at det har skjedd en overtredelse og varsler
enten ved anmeldelse eller ved vedtak om sanksjon.
Mitt materiale er ikke tilstrekkelig detaljert til å kunne
si noe sikkert om i hvor stor grad det er gitt rom for kontradiksjon
på de øvrige stadier i en prosess fra mistanke
om overtredelse og frem til en eventuell tiltalebeslutning og påtalebegjæring.
Rettighetene til den kontrollerte vil, som nevnt foran, variere
etter hvilket trinn i saken man befinner seg på og om vedkommende
individ eller foretak kan sies å være mistenkt/siktet.
I den grad de enkelte land er folkerettslige forpliktet (der FNs
menneskerettskonvensjon og Den Europeiske menneskerettskonvensjon
er ratifisert) setter imidlertid disse forpliktelsene et minstekrav
til mistenktes rettigheter.
Canada, Danmark, Irland (kan beholdes opp til 6 mnd., evt. lengre
v/avgjørelse av domstol), Japan, New Zealand,
Polen, Portugal, (trolig) Spania ("copy and seize"), Sveits (men
ransakings- og beslagsretten ikke brukt. Sterkere hjemler vurderes
i øyeblikket), Storbritannia (originalene kan beholdes
inntil 3 mnd.), Sør-Afrika, Tyskland, USA, Østerrike
(noe usikkert- beslagsretten omfatter antakelig også originaler).
Australia (og/eller gjøre utdrag), Brasil,
Finland, Italia, Nederland (inkluderer speil-kopiering av dataservere),
Sverige (og/eller gjøre utdrag), Tsjekkia, Østerrike.
For flere land gjelder begrensninger i det materialet som kan
tas med, enten som original eller kopi. Dette gjelder som i Norge
f.eks. advokatkorrespondanse, men også andre opplysninger
kan være unntatt gjennom generelle regler utenom konkurranselovgivningen.
Storbritannia vedtok 7. november 2002 en ny lov som innførte
straffesanksjoner for personer som deltar i karteller. Straffebestemmelsen
gjelder karteller som driver prissamarbeid, markedsdeling og anbudssamarbeid.
Det er kun horisontale avtaler som vil bli omfattet og ikke vertikale
avtaler. Maksimumsstraffen er satt til 5 år. For øvrig
kan foretak ilegges administrative bøter.
Det er lagt vekt på at karteller er skadelig for forbrukerne
og økonomien generelt og at bøtenivå overfor
de som deltar i et kartell må ha tilstrekkelig preventiv
effekt.
Hovedregelen er at Office of Fair Trading kan ta med kopier av
dokumenter, men under spesielle omstendigheter kan det tas originaler
som kan beholdes i inntil 3 måneder.
Med mindre det kan ilegges høyere straff etter annen
lovgivning, er det bøtestraff for forsettlige og grovt
uaktsomme overtredelser. Det gjelder bl.a. overtredelse av forbudene
mot konkurransebegrensende avtaler og misbruk av dominerende stilling, manglende
etterlevelse av påbud om opphør og overtredelse
av vilkår. Straffereglene er underlagt offentlig påtale,
men en sak starter normalt etter anmodning fra Konkurrencestyrelsen.
Det ble 6. juni 2002 foretatt endringer i konkurranseloven med sikte
på å øke bøtenivået.
Det er ikke adgang til administrative bøter.
Konkurrencestyrelsen kan etter "retskendelse" og mot behørig
legitimasjon på stedet gjøre seg kjent med og
ta kopi av dokumenter. I særlige situasjoner kan Konkurrence-styrelsen
ta med opplysninger eller lagringsmediet for opplysninger for kopiering.
I tilfelle skal materialet returneres tilbake senest tre hverdager
etter at kontrollundersøkelsen fant sted. Fristen kan forlenges
i særlige tilfeller.
Overtredelser av forbudsbestemmelsene i konkurranseloven ble
avkriminalisert i 1993. Begrunnelsen var at straffesanksjoner ikke
ble ansett som nødvendige i tillegg til den nye sanksjonen
"konkurransskadeavgift", som er en sivilrettslig reaksjonsform.
Stockholms tingsrätt kan treffe beslutning om at et
foretak skal betale konkurrens-skadeavgift dersom foretaket eller
noen som handler på foretakets vegne forsettlig eller uaktsomt
har overtrådt forbudene eller tilsidesatt vedtatte vilkår.
Når Konkurrensverket gjennomfører en undersøkelse
har verket rett til å ta kopi av eller gjøre utdrag fra
bokførings- og forretningsdokumenter.
Både ved brudd på bestemmelser om tilsyn med foretakssammenslutninger
og brudd på forbudsbestemmelsene er sanksjonen administrative
bøter overfor foretak. Bøtenivået er
noe forskjellig, avhengig av hvilke regler som er overtrådt.
Kommisjonen og EFTAs overvåkingsorgan kan, evt. med
bistand av nasjonale konkurransemyndigheter, ta med kopier av dokumenter.
Jeg viser til brev datert 5. desember 2003 med vedlegg fra komiteen.
Komiteen ønsker min vurdering av spørsmål
som ble reist i forbindelse med Stortingets åpne høring
1. desember 2003 om Regjeringens forslag til Ot. prp. nr. 6 (2003-2004)
om lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven)
og lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens
konkurranseregler mv. (EØS-konkurranseloven).
Dette gjelder særlig spørsmål fra
Forbrukerrådet, Energibedriftenes Landsforening (EBL) og
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). I tillegg ønsker
komiteen en vurdering av om lovforslaget kan komme i konflikt med
samvirkeorganiseringen, og av at næringene innen landbruket
mener at det bør være unntak fra forbudet mot
pris- og markedssamarbeid mellom produsenter i primærnæringene.
Nedenfor følger min vurdering av de spørsmålene
som er tatt opp. Jeg skissere først i en sammenfattet form
de problemstillingene som er reist (satt i kursiv). Deretter gir
jeg min vurdering av disse. For detaljer i merknadene fra Forbrukerrådet,
EBL og NHO vises til uttalelsene fra disse.
Det er et mål å utnytte landets ressurser på en måte
som skaper størst mulige verdier for innbyggerne. Både
erfaring og kunnskap tilsier at konkurranse er det beste virkemiddelet
for å oppnå dette målet. Jeg mener på denne
bakgrunn at formålet med konkurranseloven bør
være å fremme konkurranse for derigjennom å bidra
til effektiv bruk av samfunnets ressurser.
Det vil i stor grad være samsvar mellom hensynet til
effektiv bruk av samfunnets ressurser og forbrukerhensyn, som bedre
utvalg, høyere kvalitet og lavere pris. I markeder med
konkurranse har forbrukerne valgfrihet og mulighet til å påvirke
tilbudet av varer og tjenester. Trusselen om å miste kunder
til en konkurrent på grunn av høye priser, dårlig
kvalitet eller et mangelfullt utvalg, disiplinerer tilbyderne. Å fremme
konkurranse bidrar dermed i de aller fleste tilfeller til å fremme
forbrukerhensyn. Erfaring tilsier også at forbrukerhensyn
blir ivaretatt best i markeder med konkurranse. Effektiv bruk av
samfunnets ressurser er et gode som alle deler av samfunnet nyter godt
av. Selv i de spesielle tilfeller der konkurranse ikke fører
til lavere priser, er konkurranse til forbrukernes beste. I slike
tilfeller avspeiler de økte prisene produktenes virkelige
verdi, og for lave priser har ført til et overforbruk som
ikke er samfunnsøkonomisk ønskelig. Jeg mener
derfor at den enkelte forbruker som en del av samfunnet, er tjent
med at samfunnets ressurser brukes effektivt, selv om gevinsten ikke
nødvendigvis kommer i forbindelse med rollen som forbruker.
Jeg har på denne bakgrunn kommet til at det ikke er
behov for å inkludere forbrukerpolitiske mål i
konkurranselovens formålsbestemmelse. Samtidig gjør jeg
oppmerksom på at forbrukerhensyn er tatt inn i utkastet
til § 10 i ny konkurranselov, noe som vil føre til
at forbrukerhensyn blir et vesentlig hensyn ved praktiseringen av
konkurranseloven.
Jeg deler Forbrukerrådets syn om at en velfungerende
etterspørselsside er sentralt for å oppnå konkurranse,
men jeg har ikke ennå tatt stilling til om det bør
nedsettes et eget utvalg for å utrede disse spørsmål.
"Inngrep etter første og annet
ledd kan ikke finne sted dersom foretakssammenslutningen eller ervervet
etter annet ledd opererer i et marked som oftere er et velfungerende
nordisk eller europeisk marked enn et regionalt eller nasjonalt
marked."
Jeg tolker EBLs argumentasjon slik at norske konkurransemyndigheter
legger til grunn en for snever markedsavgrensning, og at dette svekker
norske bedrifters konkurranseevne.
Avgrensningen av det relevante marked en sentral del av konkurranseanalysen
i saker etter konkurranseloven og viktig for å kunne analysere
de konkurransemessige virkninger av bedriftserverv og andre forhold
av konkurransemessig betydning. Konkurransemyndighetenes markedsavgrensning
baserer seg på en konkurransefaglig vurdering som nødvendigvis
er skjønnsbasert. Det er viktig å merke seg at konkurransemyndighetene
benytter samme kriterier for markedsavgrensning uavhengig av om
bedriften er norsk eller utenlandsk. Det er etterspørrernes
alternativer som avgjør størrelsen på det
relevante marked.
Videre er utgangspunktet for et eventuelt inngrep at bedriftservervet
begrenser konkurransen på en måte som strider
med formålet om effektiv ressursbruk. Det er samfunnets
interesser som skal ivaretas gjennom konkurranselovgivningen, og
ikke interessene til den enkelte bedrift. En praksis som godkjenner
bedriftserverv i strid med lovens formål, vil medføre
et samfunnsøkonomisk tap, og som hovedregel være
til skade for forbrukerne.
I "Statkraftsakene" var markedsavgrensningen et sentralt vurderingstema.
Problemstillingene var om flaskehalsene i overføringsnettet
førte til at det relevante marked i disse sakene var avgrenset
til deler av Norge i deler av året, om konkurransen i disse
periodene var eller ville bli vesentlig begrenset i strid med lovens
formål om samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk.
Både Konkurransetilsynet og jeg, i klagebehandlingen, kom
til at dette var tilfellet. I vurderingen av virkningene for den
samfunnsøkonomiske ressursbruken ble det tatt hensyn til
at flaskehalsene var tidsbegrenset. Problemet var at vekslingen
mellom perioder med flaskehalser, og perioder med et velfungerende
marked var det som gav Statkraft muligheten til å utnytte
markedsmakt, ved at de kunne dumpe kraft i perioder uten flaskehalser.
Det ville derfor vært meningsløst å knytte
denne vurderingen ensidig opp til hvor stor andel av året
som det var flaskehalser uten å vurdere hvor store virkninger
ervervene hadde for konkurransen og ressursbruken i disse periodene
og mer generelt for kraftmarkedet.
Jeg mener på denne bakgrunn at det vil være
galt å innføre en regel om at det ikke skal gripes
inn i tilfeller der markedet "oftere" er et velfungerende nordisk
eller europeisk marked enn et regionalt eller nasjonalt marked.
Etter sin ordlyd vil forslaget innebære at en fusjon som
er konkurransemessig uheldig i nær halvparten av tiden
skal tillates. Dette vil være svært skadelig for
norske kunder.
Videre mener jeg at EBLs forslag til § 16 fjerde ledd
kun har praktisk relevans for kraftmarkedet. Jeg har - uten at dette
er grundig utredet - vanskelig for å se andre områder
hvor det relevante marked varierer slik det fremgår av
EBLs forslag til bestemmelse. Jeg er av den oppfatning at det vil
være uheldig med en slik bransjespesifikk bestemmelse i
en generell konkurranselov.
Generelt er heller ikke lemping på konkurranselovgivningen
egnet til å bedre norske bedrifters konkurranseevne i forhold
til utenlandske aktører. Snarere tvert imot, bedrifter
med markedsmakt har ikke insentiver til å velge effektive
løsninger. Markedsmakt vil kunne føre til lavere
kostnadseffektivitet og produktutvikling. Lemping på konkurransereglene
for å styrke norske bedrifters konkurranseevne kan dermed
virke mot sin hensikt ved at konkurranseevnen svekkes på grunn
av ineffektiv tilpasning. Følgelig fremstår tiltak
for skjerming av norske bedrifter som et lite hensiktsmessig virkemiddel
for å bedre norske bedrifters konkurranseevne.
Samlet sett vil jeg sterkt fraråde å endre
forslaget til § 16 fjerde ledd i ny konkurranselov slik
EBL har foreslått.
Hele konkurranselovutvalget mener at minoritetserverv kan medføre
konkurransemessige problemer også i de tilfeller der et
erverv av minoritetsandeler ikke fører til overtakelse
av kontroll. Imidlertid er det uenighet i utvalget om minoritetserverv
som ikke fører til kontroll skal behandles etter fusjonsreglene,
atferdsreglene eller i en særbestemmelse.
Erfaring og kunnskap viser at det er behov for en inngrepsadgang
mot minoritetserverv i en ny konkurranselov. Et selskap med en minoritetspost
i en konkurrent vil kunne ha fordeler av ensidig å tilpasse
sin virksomhet slik at konkurransen mellom de to selskaper begrenses.
Slik ensidig tilpasning vil neppe omfattes av de foreslåtte
forbudene i §§ 10 og 11. Derfor er det i § 16
annet ledd foreslått en egen bestemmelse om inngrep mot
minoritetserverv som ikke medfører kontroll, der rasjonell økonomisk
opptreden fra erververens side kan føre til en vesentlig
begrensning av konkurransen.
På denne bakgrunn vil jeg fraråde forslaget
fra ELB om å fjerne bestemmelsen om minoritetserverv. For øvrig
viser jeg til omtalen i punkt 7.2.4 i Ot. prp. nr. 6 (2003-2004).
Alle deler av lovforslaget, også der hvor regjeringen
har valgt løsninger som avviker fra lovutvalgets, er blitt
tatt opp enten i NOU 2003:12 Ny konkurranselov, i form av flertalls-
eller mindretallssyn eller i høringsbrevet. I enkelte tilfeller
foreslås det imidlertid løsninger som ikke er
blitt fremmet av lovutvalget. Det betyr imidlertid ikke at forslagene
ikke er utredet eller hørt. I tillegg skal forskrifter
til konkurranseloven, blant annet om nærmere utforming
av meldepliktsreglene, på egen høring.
Jeg mener således at kravene til utredning er ivaretatt
gjennom de prosesser som er gjennomført i forbindelse med
lovarbeidet før fremleggelsen av Ot. prp. nr. 6 (2003-
2004) for Stortinget.
Proposisjonen består av forslag til to lover, konkurranseloven
og EØS-konkurranseloven. EØS-konkurranseloven
inneholder flere bestemmelser som vi, av hensyn til våre
EØS-forpliktelser, må gjennomføre innen
1. mai 2004. Dette gjelder særlig kompetansen til EFTAs
Overvåkningsorgan (ESA) til å gi innlegg overfor
norske domstoler og domstolenes kontroll av ESAs kompetanse til å foreta
bevissikring i foretak og private hjem.
EØS-avtalen er isolert sett ikke til hinder for at den
norske konkurranseloven utsettes. Det innebærer imidlertid
at norske foretak fortsatt vil være regulert av særnorske
regler om forbud og inngrep forskjellig fra resten av Europa. Samlet
sett vil dette føre til dårligere rammevilkår
og forutberegnlighet for næringslivet og mindre effektiv
håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54.
På denne bakgrunn mener jeg det er viktig at Stortinget
vedtar konkurranseloven slik at den kan tre i kraft 1. mai 2004.
Det var ikke en forutsetning for lovutvalgets forslag om å harmonisere
de materielle konkurransereglene at også de prosessuelle
reglene ble harmonisert. Det er heller ingen krav i EU/EØS
om at regler om prosess eller sanksjoner skal harmoniseres. Videre
er dette, i den grad prosessuelt regelverk og sanksjoner ikke er
harmonisert, primært et problem for de foretak som mistenkes
for overtredelser både av de særnorske reglene
og EØS-reglene. For de lovlydige foretakene har det liten
betydning at regler om prosess og sanksjoner i Norge og EØS
er ulike. De fordeler disse har av at de materielle reglene blir
harmonisert, reduseres ikke av at prosessuelt regelverk og sanksjoner
ikke harmoniseres.
Med utgangspunkt i den valgfrihet som Norge således
har med hensyn til å innføre EUs regler, mener jeg
derfor at det i forslaget til nytt regelverk er gjort en grundig
vurdering og avveining med hensyn til hvilke prosessuelle regler
og sanksjonsregler som bør innføres i den norske
konkurranseloven.
Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 Om statlige tilsyn,
jf. Innst. S. nr. 222 (2002-2003) ble det enighet om ikke å foreta
endringer i ordningen for klagebehandling i inneværende
Stortingsperiode. Dette innebærer blant annet at forslaget
fra Konkurranselovutvalget om et politisk uavhengig fagorgan i konkurransesaker
- Konkurransenemnda - bortfaller, og at departementet fortsatt skal
være klageinstans for vedtak fattet av Konkurransetilsynet.
Innenfor denne rammen, og for i størst mulig grad å sikre
konkurransemyndighetene faglig uavhengighet, er det foreslått å lovfeste
at Konkurransetilsynet ikke kan instrueres om avgjørelsen
i enkeltsaker. Med samme begrunnelse er det også foreslått
at departementet ikke kan omgjøre tilsynets vedtak med
mindre dette påklages eller det er ugyldig. Verken Konkurransetilsynet
som førsteinstans eller departementet som klageinstans
kan vektlegge andre hensyn enn konkurransehensyn i sine vedtak.
Alle disse forslagene, kombinert med forslaget om at politisk overprøving ut
i fra annet enn konkurransehensyn legges til Kongen i statsråd,
innebærer en større grad av faglig uavhengighet
for Konkurransetilsynet enn det som er tilfellet i dag. Samtidig
er politisk overprøving ut fra andre samfunnshensyn enn
konkurranse lagt til Kongen i Statsråd og dermed er de
politiske avveiinger mer synliggjort i forslaget til ny konkurranselov
enn etter systemet i gjeldende lov.
Jeg vil også peke på at alle tyngre sanksjoner
i loven, også Konkurransetilsynets vedtak om overtredelsesgebyr,
kan prøves direkte for domstolene.
Samlet sett mener jeg derfor at forslaget til ny konkurranselov
fører til god forutsigbarhet for næringslivet.
Forvaltningslovens bestemmelser gjelder også i forhold
til vedtak som vil bli fattet etter den nye konkurranseloven. Således
er det unødvendig å gjenta en slik bestemmelse
i forslaget til ny lov. Det er heller ikke hensiktsmessig å forsøke å presisere
innholdet i denne plikten nærmere i selve loven. Den bør
sees i sammenheng med behovet for veiledning, tilsynets øvrige
oppgaver og tilgjengelig ressurser til enhver tid.
Forvaltningslovens regler gjelder også her, jf. omtalen
under punkt 5 ovenfor, og jeg mener således det ikke er
behov for en slik presisering som NHO her foreslår.
I Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) punkt 6.6.3 er det utrykkelig sagt
at departementet er enig i det syn NHO ga uttrykk for i sin høringsuttalelse
at dersom det finnes alternative måter å etterleve
bestemmelsen på, må foretakene ha stor grad av
frihet til å velge hvordan de vil tilpasse seg. Men i konkrete
tilfeller kan det være nødvendig for tilsynet å pålegge
spesiell atferd for å sikre at bestemmelsene etterleves.
Det er imidlertid også presisert at de alminnelige krav
til forholdsmessighet vil legge begrensninger på hvilke tiltak
som tilsynet kan pålegge foretaket.
Det er således klart at det skal legges vekt på foretakenes
egne vurderinger ved valg av tiltak ved påbud om opphør.
Forslaget om at Konkurransetilsynet skal kunne pålegge
strukturelle tiltak er begrunnet med at det i enkelte tilfeller
ikke er tilstrekkelig å pålegge et foretak å opphøre
med den ulovlige atferden. Det vil være tilfelle når
de ulovlige forhold er en direkte følge av selskapets struktur,
og det vil da være nødvendig å pålegge
endringer i denne. Forslaget er nærmere begrunnet i pkt.
6.6.4 i proposisjonen.
Etter EØS-avtalen vil ESA få kompetanse til å ilegge
strukturelle tiltak overfor foretakene. Dersom forslaget i § 12
faller bort, vil således ESA og Konkurransetilsynet kunne
gi påbud om strukturelle forpliktelser bare i tilfeller
der samhandelen er påvirket og EØS-reglene kommer
til anvendelse. Det er viktig at pålegg om strukturelle
tiltak også kan nyttes overfor foretak i skjermet sektor,
dvs. i de tilfeller der EØS-avtalens konkurranseregler
ikke gjelder.
Etter min vurdering fører NHOs forslag således ikke
til noen god løsning. Jeg kan heller ikke se at det å utsette
reguleringen til et senere tidspunkt i form av en forskrift, vil
kunne føre til noen endring i dette. Jeg gjør
imidlertid oppmerksom på at det i proposisjonen punkt 6.6.4
uttrykkelig er sagt at konkurransemyndighetene vil bruke bestemmelsen
med forsiktighet inntil det har utviklet seg en praksis i EU/EØS.
Som anført i punkt 6.6.8 i Ot. prp. nr. 6 (2003-2004)
vil forbudene i utkastet til §§ 10 og 11 omfatte de
fleste tilfeller som det har vært aktuelt å gripe
inn overfor etter gjeldende konkurranselov § 3-10. Det kan
likevel ikke utelukkes at det kan forekomme atferd som faller utenfor
de nye forbudene, men som det av hensyn til konkurransen i markedet
likevel vil være ønskelig å forby. Således
er det behov for en forskriftshjemmel som åpner opp for
regulering av de generelle rammebetingelsene i et marked med mangelfull
konkurranse, hvis dette skulle vise seg nødvendig ut fra
lovens formål.
Bestemmelsen er en forskriftshjemmel. Det innebærer
at det ikke kan gripes inn direkte imot konkurranseskadelig atferd
i enkelttilfeller, slik NHO synes å mene. En forskrift
må på vanlig måte høres, og
det er således vanskelig å forstå at
den er en trussel mot forutberegnligheten for næringslivet.
Konkurransetilsynet bør oppnevnte forvalter av hensyn
til størst mulig grad av nøytralitet. Videre mener
jeg det ikke er hensiktsmessig å regulere forvalters godtgjørelse
nærmere i selve loven. Det vil medføre at endringer
her må forelegges Stortinget hver gang. Spørsmålet
om hvorvidt det bør fastsettes konkrete krav til forvalters
godtgjørelse vil bli vurdere nærmere i forbindelse
med varslede forskrifter om forvalter.
Jeg vil her kort vise til at begrunnelsen for forslaget er konkurransemyndighetenes
behov for å kunne oppdage foretakssammenslutninger som
har konkurranseskadelige virkninger i lokale og smale markeder,
se punkt 7.5.4 i Ot. prp. nr. 6 (2003-2004). Disse kan bare oppdages
i tide ved at det fastsettes en generell meldeplikt. Videre vises
det til det vil bli utarbeidet en forskrift for å begrense
den alminnelige meldeplikten. På den måten vil
foretakssammenslutninger som åpenbart ikke vil føre
til en vesentlig begrensning av konkurransen, bli unntatt fra meldeplikten.
Jeg minner videre om uttalelsene i Ot. prp. nr. 6 (2003-2004)
om at det vil legges til rette for at melding skal kunne foretas
elektronisk.???
I den nye konkurranseloven er det foretatt en avveining mellom
hensynet til etterforskningen og hensynet til kontradiksjon. Denne
har resultert i at det av etterforskningsmessige grunner er åpnet
opp for at Konkurransetilsynet kan ta med seg originaldokumenter
uten at foretaket får beholde en kopi. Imidlertid må tilsynet
foreta en vurdering av om det vil være et uforholdsmessig
inngrep for foretaket om de tar med seg originaldokumenter. Videre
har også det kontrollerte foretak rett til innsyn i de
dokumenter som tilsynet har innhentet eller beslaglagt, dersom dette
kan skje uten skade eller fare for etterforskningen eller tredjemenn.
Et avslag på innsyn kan bringes inn for retten. Forslaget
er således en klar forbedring i forhold til dagens regelverk,
der den kontrollerte ikke får innsyn sakens dokumenter
før saken er ferdigbehandlet.
Videre er bestemmelsen om bevissikring i ny konkurranselov foreslått å gjelde
tilsvarende i forslaget til ny EØS-konkurranselov. Mer
generelt foreslås like saksbehandlingsregler uansett om
Konkurransetilsynet håndhever nasjonal konkurranselov eller EØS-avtalen
artikkel 53 og 54. Med andre ord er det bare i de tilfeller hvor
ESA håndhever EØS-avtalen artikkel 53 og 54 overfor
norske foretak at det vil være ulikheter i reglene om bevissikring.
I punkt 9.3.4 (Nærmere om databeslag) i Ot. prp. nr.
6 (2003-2004) gis det utrykk for at forslaget til § 25
om bevissikring må tolkes på samme måte
som den tilsvarende bestemmelsen i straffeprosessloven § 203,
og videre omtales i hvilke tilfelle tilsynets kan gjøre
beslag. Det er således etter min oppfatning verken hensiktsmessig
eller behov for å regulere Konkurransetilsynets adgang
til å gjøre databeslag nærmere i selve
lovteksten.
Jeg er enig med NHO på dette punkt, og viser til at
heller ikke forvaltningsloven gir partene rett til å kreve
granskingen utsatt til advokaten er kommer til stedet. En advokat
har ingen selvstendig funksjon under bevissikringen som ikke kan
ivaretas på et senere tidspunkt. Videre er det liten grunn
til å ha andre regler i konkurranseloven enn de som følger
av forvaltningsloven.
Beviskravet for ileggelse overtredelsesgebyr etter forslaget
til ny konkurranselov vil være i samsvar med de alminnelige
bevisregler som gjelder i sivile saker, og vil bli praktisert i
tråd med iht Høyesteretts praksis. Dette bør
således være tilstrekkelig i forhold til EMK.
Beviskravet vil gjøre det lettere å få ilagt
et overtredelsesgebyr og dermed øke forbudenes avskrekkende
virkning. Det er viktig i konkurransesaker der det i utgangspunktet
er vanskelig å bevise overtredelser.
Jeg vil på dette punkt vise til omtalen i punkt 8.4.3
i Ot. prp. nr. 6 (2003-2004) hvor betydningen av å beholde
straffeansvaret som sanksjon mot alvorlige brudd på konkurranselovgivningen
fremheves. På den annen side vil forslaget om overtredelsesgebyr
overfor foretak i praksis kunne føre til at det ordinære
straffeansvaret vil få en mer tilbaketrukket rolle.
Det er reist påstand om at forslaget
til ny lov kan komme i konflikt med samvirkeorganisering. Videre mener
næringen innen landbruket at det bør være unntak
fra forbud mot pris- og markedssamarbeid mellom produsenter i primærnæringene.
Forslagene til forbudsbestemmelser i ny konkurranselov er ment å ramme
konkurranseskaldelige handlinger av, eller samarbeid mellom, foretak.
Det er uten betydning om vedkommende foretak er organisert som samvirkeforetak
eller antar andre former, for eksempel aksjeselskap.
Utgangspunktet i Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) er at norsk landbruks-
og fiskeripolitikk ikke skal endres gjennom endringer i konkurranselovgivningen.
Det er derfor foreslått å lovfeste i § 3
annet ledd en plikt for Kongen til å fastsette de unntak
som er nødvendige for å gjennomføre landbruks-
og fiskeripolitikken.
Den nye loven innebærer mer omfattende en forbudene
i dagen lov. Det er ikke gitt at det er nødvendig med unntak
fra de "nye" områdene for å gjennomføre
landbruks- og fiskeripolitikken. Dette gjelder for eksempel forbudet
mot innkjøpssamarbeid og forbudet mot utilbørlig
utnyttelse av dominerende stilling. Den generelle inngrepsfullmakten
til Konkurransetilsynet, någjeldende lov § 3-10,
er ikke videreført i forslaget til ny konkurranselov. Etter
den nye loven vil en derfor ikke kunne gripe inn mot uønsket
atferd som ikke er nødvendig for å gjennomføre landbruks-
og fiskeripolitikken, men som likevel ville vært unntatt
gjennom brede unntak. Det er derfor viktig etter den nye loven at
unntakene for landbruk og fiske er presist utformet.
Dette viser også at det er hensiktsmessig at unntakene
fastsettes i forskrifter og ikke i selve loven. På den
måten kan en fastsette tilstrekkelig presise unntak som
samtidig er fleksible nok til å tilpasses utviklingen i
landbruks- og fiskeripolitikken.
Arbeidet med utforming av et forslag til høringsutkast
til unntaksforskrifter som nevnt pågår for tiden i
interdepartementale arbeidsgrupper med deltakelse fra Arbeids- og
administrasjonsdepartementet, Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet.
Målet med arbeidet er å få sendt et forslag
på høring i vinter slik at unntaksforskriften
kan være ferdig ved lovens ikrafttredelse 1. mai 2004.
For øvrig vises til omtale i punkt 4.4. i Ot. prp. nr. 6
(2003-2004) av spørsmålet om unntak for markeder eller
grupper av næringsdrivende.
I arbeidet med oppfølgingen av ovennevnte odelstingsproposisjon
har jeg funnet noen feil som bør rettes opp i utkastet
til ny konkurranselov. Endringene omfatter ikke utkastet til ny
EØS-konkurranselov. Forandringene er av teknisk karakter
og innebærer oppretting av trykkfeil og språklige
feil.
Endringene, som gjelder utkastet §§ 12, 25,
27 og 29, er som følger:
§ 12 fjerde ledd bokstav
a: Formuleringen "§§ 10 og 11" bør erstattes
med "§§ 10 eller 11".
§ 25 første ledd bokstav b: Det mangler
"å" før "anta".
§ 27 annet ledd første punktum: Formuleringen "§§ 10,
11 og 12" bør erstattes med "§§ 10, 11
eller 12".
§ 29 femte ledd første punktum: Formuleringen "§§ 10
og 11" bør erstattes med "§§ 10 eller
11".
For oversiktens skyld følger vedlegg med bestemmelsene
i rettemal.
Konkurransetilsynet kan pålegge foretak eller sammenslutninger
av foretak som overtrer forbudene i §§ 10 eller
11, å bringe overtredelsen til opphør. Pålegget
kan omfatte ethvert tiltak som er nødvendig for å bringe
overtredelsen til opphør. Strukturelle tiltak kan bare
pålegges dersom det ikke finnes like effektive atferdsregulerende
tiltak, eller dersom et atferdsregulerende tiltak vil være
mer byrdefullt for foretaket.
Pålegg etter første ledd kan gis selv om Konkurransetilsynet
vedtar overtredelsesgebyr mot foretaket etter § 29 eller
anmelder overtredelsen.
Konkurransetilsynet skal begrunne avslag på anmodning
om å gi pålegg etter første ledd. Avslag
kan påklages til departementet.
Konkurransetilsynet kan dersom det er
a) rimelig grunn til å anta
at §§ 10 og eller 11
er overtrådt og
b) fare for at konkurransen utsettes for varig og uopprettelig
skade,
treffe midlertidig vedtak om pålegg etter første ledd.
Dette gjelder likevel ikke dersom den vedtaket retter seg mot, påføres
skade eller ulempe som står i åpenbart misforhold
til de hensyn vedtaket skal ivareta. Midlertidig vedtak skal treffes
for et begrenset tidsrom, men kan forlenges dersom faren for konkurransen
består.
For å søke etter bevis kan Konkurransetilsynet, når
det er rimelig grunn til å anta at loven eller vedtak i
medhold av loven er overtrådt, eller det er nødvendig
for å kunne oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor
en fremmed stat eller en internasjonal organisasjon, kreve
a) å få adgang
til lokaler, eiendommer, transportmidler og andre oppbevaringssteder
hvor det kan finnes bevis for overtredelse,
b) å få adgang til bolig dersom det er
særlig grunn til å anta at bevis oppevares der,
c) å ta med ting som kan ha betydning som bevis
for nærmere gransking og
d) å forsegle forretningslokaler, bøker
eller forretningspapirer så lenge undersøkelsen
varer og dette anses nødvendig.
Begjæring om adgang til bevissikring framsettes av Konkurransetilsynet
for tingretten på det sted hvor det mest praktisk kan skje.
Retten treffer sin avgjørelse ved beslutning før
bevissikringen settes i verk. Den begjæringen retter seg
mot, skal ikke varsles om begjæringen eller beslutningen.
Kjæremål over beslutningen har ikke oppsettende
virkning. Straffeprosessloven §§ 200, 201 første
ledd, §§ 117 til 120, jf. §§ 204,
207, 208, 209, 213 og kapittel 26 samt forvaltningsloven § 15
annet ledd gjelder så langt de passer.
Konkurransetilsynet kan kreve bistand av politiet til å iverksette
beslutningen om bevissikring.
Dersom det ikke er tid til å avvente rettens beslutning,
kan Konkurransetilsynet kreve at politiet avstenger områder
der bevisene kan være inntil rettens beslutning foreligger.
Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere regler om
bevissikring og behandling av overskuddsinformasjon.
Foretak eller personer som Konkurransetilsynet etterforsker for
overtredelse av konkurranseloven, skal på begjæring
gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter,
såfremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskningen
eller tredjemann. Forvaltningsloven § 19 får tilsvarende
anvendelse. Blir begjæringen avslått, kan spørsmålet
kreves avgjort av retten ved kjennelse. Dersom etterforskningen omfatter
flere foretak eller personer, gjelder innsynsretten ikke dokumenter
som bare gjelder andre foretak eller personer.
Enhver med rettslig interesse kan kreve innsyn i dokumenter hos
konkurransemyndighetene i en avsluttet sak om overtredelse av §§ 10,
11 og eller 12. For at innsynsretten
skal kunne omfatte opplysninger som er undergitt lovbestemt taushetsplikt,
kreves det at innsyn ikke vil virke urimelig overfor den opplysningene
gjelder. Blir det begjært innsyn i taushetsbelagte opplysninger
etter denne bestemmelse, skal de som har krav på taushet
varsles og gis en frist til å uttale seg om spørsmålet.
Avslag på begjæring om innsyn kan påklages
til departementet. Reglene i forvaltningsloven kapittel VI gjelder
tilsvarende.
Et foretak kan ilegges overtredelsesgebyr dersom foretaket eller
noen som handler på vegne av foretaket, forsettlig eller
uaktsomt
a) overtrer §§ 10,
11, 18 første ledd eller 19 første led,
b) overtrer vedtak etter §§ 12, 16, 19
tredje ledd eller 23,
c) unnlater å etterkomme pålegg etter §§ 24
eller 25,
d) gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til konkurransemyndighetene,
e) bryter forsegling foretatt i medhold av § 25,
f) overtrer forskrift i medhold av §§ 14
eller 23, eller
g) medvirker til overtredelser av bokstav a til f.
Gebyr kommer ikke til anvendelse ved overtredelse av § 18
tredje ledd.
Konkurransetilsynet vedtar overtredelsesgebyr. Ved fastsettelse
av gebyrets størrelse, skal det særlig legges
vekt på foretakets omsetning, overtredelsens grovhet og
varighet, samt lempning etter § 31.
Vedtak om overtredelsesgebyr kan ikke påklages. Overtredelsesgebyret
forfaller til betaling to måneder etter at vedtaket er
fattet. Vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.
Dersom foretaket går til søksmål mot
staten for å prøve vedtaket, suspenderes tvangskraften.
Retten kan prøve alle sider av saken. Tvistemålsloven
gjelder så langt den passer.
Adgangen til å ilegge gebyr foreldes etter 10 år ved
overtredelse av §§ 10 og eller 11
i denne loven. Andre overtredelser foreldes etter 5 år.
Fristen avbrytes ved at Konkurransetilsynet tar skritt til sikring
av bevis etter lovens § 25 eller meddeler et foretak at
det er mistenkt for overtredelse av loven eller et vedtak truffet
i medhold av loven.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om beretning
av overtredelsesgebyr.
Jeg viser til to brev fra Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
datert 11. februar 2004, hvor det bes om min vurdering og lovteknisk
gjennomgang av følgende forslag til nytt tredje ledd i
konkurranseloven § 10:
"Bestemmelsene i første og annet ledd får
ikke anvendelse på avtaler, beslutninger og samordnet opptreden
mellom produsenter eller produsentorganisasjoner i jordbruk, skogbruk
eller fiske i tilknytning til:
a) salg eller levering av norske jordbruks-, skogbruks-
eller fiskeriprodukter
b) innkjøp av innsatsfaktorer til produksjon av
produkter som nevnte i bokast av.
"
Jeg vil først peke på noen forhold som gjør
at forslaget ikke vil oppfylle formålet sitt - at dagens
landbruks- og fiskeripolitikk skal kunne gjennomføres.
Samtidig har forslaget uheldige konkurransemessige virkninger.
Dernest vil jeg peke på noen tekniske svakheter ved forslaget.
Forslaget unntar samarbeid som rammes av § 10, og er
tydelig inspirert av gjeldende lovs § 3-8. Forslaget innebærer
imidlertid at unntaket utvides på flere måter.
For det første gir ikke gjeldende lovs § 3-8 unntak
for anbudssamarbeid, mens forslaget til nytt tredje ledd i § 10
er helt generelt, og således også omfatter denne
typen ulovlig samarbeid. Videre er forbudet i forslag til ny konkurranselov
mer omfattende enn etter gjeldende lov, Dermed vil også unntaket slik
det er utformet, bli mer omfattende. Dette kan få alvorlige
konsekvenser fordi forslaget til ny konkurranselov ikke inneholder
noen adgang til å gripe inn i enkelttilfeller (tilsvarende § 3-10
i gjeldende lov). Produsenter og produsentorganisasjoner vil altså i
ly av det foreslåtte unntaket kunne foreta skadelige konkurranseregulerende
handlinger som ikke er forankret i landbruks- eller fiskeripolitikken,
og som myndighetene ikke har hjemmel til å gripe inn mot.
Ettersom forslaget er helt generelt utformet, vil dette også gjelde
de aller mest alvorlige formene for konkurransebegrensende samarbeid,
herunder priskarteller og markedsdeling. Dette vil i siste instans
gå ut over forbrukerne.
På den annen side går unntaket for kort fordi
det ikke inneholder unntak fra forbudet i § 11 om utilbørlig
utnyttelse av dominerende stilling (misbruk av markedsmakt). Flere
av tiltakene som norsk landbruks- og fiskeripolitikk forutsetter
at markedsregulator kan gjennomføre, vil falle inn under
forbudet. Det å holde varer borte fra markedet i den hensikt å øke
markedsprisen vil for eksempel normalt være i strid med § 11,
se opplistingen i paragrafens annet ledd bokstav b. Dermed vil ikke
samvirkeorganisasjonene lenger kunne utføre viktige deler
av den markedsregulering som er forutsatt i landbruks- og fiskeripolitikken
uten å komme i konflikt med konkurranselovgivningen.
Dersom unntaket utvides til også å gjelde handlinger
i strid med § 11, vil det føre til at produsenter og
produsentorganisasjoner uhindret kan misbruke sin markedsmakt på områder
og på måter som ikke er en del av landbruks- og
fiskeripolitikken. Dette viser tydelig at det ikke er mulig å videreføre
i den nye loven et unntak som bygger på helt andre forutsetninger
med hensyn til lovens oppbygning av forbud og inngrepshjemler. Unntaket
for landbruks- og fiskeriprodukter må tilpasses systemet
i den nye loven.
Unntaket som foreslås videreført er etter min
mening også for lite presist. Det gir for eksempel liten veiledning
med hensyn til hvem som skal nyte godt av unntaket, hva som skal
regnes som et landbruks-, skogbruks- eller fiskeriprodukt og hva
det innebærer at produktet skal være norsk. Gjeldende
unntak skriver seg fira 1960-tallet, og er utdatert i forhold til
dagens virkelighet.
Unntaket som departementet har sendt på høring ivaretar
fullt ut de landbruks- og fiskeripolitiske hensyn, uten at det har
konkurransemessig uheldige sider. Høringsforslaget medfører
at sektormyndighetene fastlegger det reelle omfanget og innholdet
av unntaket gjennom de lover og forskrifter, samt avtaler mellom
staten og næringsorganisasjoner, som til enhver tid er
gjeldende. Atferd som ikke er regulert av sektormyndighetene omfattes
av konkurranselovens bestemmelser på samme måte
som for andre næringer og markedsaktører. Jeg
gjør også oppmerksom på at utkastet til
unntaksforskrift er utarbeidet i samarbeid med Landbruks- og Fiskeridepartementet.
Tilslutt vil jeg peke på noen rent tekniske svakheter
ved forslaget:
Det er tilstrekkelig å gjøre
unntak fra første ledd i § l0, "og annet" kan
derfor strykes.
Annet ledd fastslår bare virkningen av at et forhold kommer
inn under første ledd.
Forslaget nevner bare "salg eller levering" og "innkjøp",
mens § l0 ikke er begrenset til denne typer avtaler. Det
kan derfor tenkes at det vil oppstå uklarhet med hensyn
til unntakets rekkevidde ved leieforhold og lignende.
Under bokstav b) skal det stå "som nevnt i bokstav
a".
Unntaket bør eventuelt tas inn som nytt fjerde ledd,
slik at det ikke forrykker bestemmelsen unødvendig i forhold
til EU/EØS-retten hvor hovedunntaket er i bestemmelsens
tredje ledd.
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 12. februar 2004
Sonja Irene Sjøli |
Ulf Erik Knudsen |
leder |
ordfører |