Forbud mot all reklame for alkoholholdig drikk med mer enn 2,5
volumprosent alkohol ble innført fra 1. juli 1975.
Reklameforbudet ble med unntak av mindre endringer videreført
i alkoholloven av 1989 § 9-2. Ved lov 16. mai
1997 ble § 9-2 skjerpet, slik at forbudet mot
reklame for alkoholholdig drikk også gjelder reklame for
andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder
over 2,50 volumprosent alkohol. Departementet gir forskrifter om
avgrensing, utfylling og gjennomføring av bestemmelsene
og kan også gjøre unntak fra forbudene når
særlige grunner foreligger.
Det uttales at de første årene etter at reklameforbudet
ble innført på 1970-tallet, ble det i stor grad overholdt
av aktørene i markedet, og håndhevingen bød
på få problemer. De senere års utvikling
har imidlertid vist en markert økning i antall overtredelser.
Det framholdes at myndighetenes mulighet for å håndheve
regelverket har vært begrenset blant annet på grunn
av et lite fleksibelt sanksjonssystem. Ved lov 23. mai
2003 nr. 34 ble det innført nye bestemmelser i §§ 9-3,
9-4 og 9-5 om tilsyn, retting og tvangsmulkt, og om klageadgang
til Markedsrådet.
Det redegjøres for en rettssak i Sverige (Gourmet-saken)
der også EF-domstolen ble anmodet om en rådgivende
uttalelse. EF-domstolen sa i sitt svar at et forbud mot alkoholreklame
vil være tillatt etter EU-retten med mindre en nasjonal
rettslig og faktisk vurdering tilsier at det samme formål
(beskyttelse av offentlig sunnhet) kan oppnås ved tiltak
som i mindre grad rammer samhandelen i Fellesskapet. Stockholm tingsrett
kom deretter til at det svenske forbudet mot kommersielle annonser
for alkohol i sin daværende utforming var uforholdsmessig
strengt. Marknadsdomstolen stadfestet tingsrettens avgjørelse.
I brev av 20. mars 2003 ble norske myndigheter orientert
om at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) hadde mottatt en klage
over det norske reklameforbudet. I svar av 28. april viste
Sosialdepartementet til at de problemstillingene ESA tok opp på dette
og andre punkt, ville bli gjennomgått i forbindelse med
den allerede varslede revisjonen av alkoholloven.
Det redegjøres for EF-domstolens behandling av alkoholreklamespørsmål
og for oppfølgingen av Gourmet-saken i Sverige der Riksdagen
har endret den svenske alkoholloven og innført et unntak
fra reklameforbudet for annonser for alkoholholdig drikk med et
alkoholinnhold på under 15 volumprosent i trykte skrifter.
Det redegjøres for ordningen i Finland og i andre europeiske
land. Det framholdes at i et europeisk perspektiv er det norske
forbudet mot alkoholreklame kjennetegnet ved at det er mer enhetlig,
vidtrekkende og absolutt enn i andre land. Det understrekes at Norge
ikke er det eneste land i Europa med reklameforbud, og at den europeiske
utviklingen de senere år snarere har gått i retning
av å bygge ut slike forbud enn å begrense dem.
Det gis en omtale av forholdet mellom EØS-avtalen og
norsk alkoholpolitikk og av det norske reklameforbudet i forhold
til EF-domstolens rettspraksis. Med henvisning til Gourmet-saken
finner departementet at det eneste aktuelle vurderingstema i forhold
til det norske regelverket er det såkalte proporsjonalitetsprinsippet
som er et ulovfestet prinsipp utviklet gjennom EF-domstolens praksis.
Proporsjonalitetsprinsippet innebærer at det må vurderes
hvorvidt et tiltak hjemlet i art. 13 (her reklameforbudet) er nødvendig
av hensyn til folkehelsen, eller om dette hensynet kan ivaretas
gjennom andre tiltak med mindre inngripende skadevirkninger for
samhandelen mellom medlemslandene. Det vises til at i rapporten "Alcohol:
no ordinary commodity" konkluderer ei forskergruppe med at selv
om det ser ut til at begrensninger i adgangen til å reklamere
for alkohol ikke har medført noen større nedgang
i drikkingen og i de alkoholrelaterte skadene på kort sikt,
har land som har strengere restriksjoner på reklame, likevel
mindre drikking og færre alkoholrelaterte problemer. Departementet
bemerker at dette klart gjør seg gjeldende for Norges del,
noe som gir et viktig utgangspunkt for proporsjonalitetsvurderingen.
Om muligheten for å anvende mindre inngripende tiltak
uttales det at norsk alkoholpolitikk er kjennetegnet ved at man
anvender en rekke andre tiltak som sikter mot å oppfylle
det samme formålet som reklameforbudet. Disse tiltakene
er allerede på plass, og departementet finner det vanskelig å se
hvilke eventuelle nye tiltak som skulle kunne innføres
som erstatning for en eventuell svekkelse av reklameforbudet. Det
eneste departementet kan tenke seg, måtte være å relativisere
reklameforbudet og forsøke å skreddersy det mer
mot de målgrupper som er særlig utsatt. Denne
løsningen har andre land valgt. Etter departementets vurdering
vil dette imidlertid ikke være en alkoholpolitisk heldig
løsning for Norge, og håndhevingen ville bli langt
vanskeligere.
Departementets konkluderende oppfatning er at det generelle norske
reklameforbudet i alkoholloven § 9-2 åpenbart
er forenlig med EØS art. 13, og klart innenfor det rettslige
spillerom som EF-domstolen anga i Gourmet-saken. Departementets
konklusjon er videre at det fortsatt og i større grad enn
tidligere er nødvendig å forhindre at forbudet
mot indirekte reklame svekkes gjennom en tillemping i retning av større
skjønnsadgang og derved større rom for utvanning
av forbudet. Departementet ønsker derfor å opprettholde
dagens ordlyd i lovens § 9-2, men gjennom endringer
i alkoholforskriften § 9-1 annet ledd klargjøre
og presisere forståelsen i henhold til lovens § 9-2.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er fornøyd med at departementet fortsatt
holder en stø kurs i forhold til å opprettholde dagens
forbud mot reklame for alkohol. Flertallet kjenner
til at utviklingen i flere europeiske land går nå i
retning av en innstramming av adgangen til reklame for alkoholholdig
drikk. Flertallet viser til at f.eks. Frankrikes
alkohollov, Loi Evin, bl.a. fastslår forbud mot alkohol-
og tobakksreklame på TV, kino og radio. Den irske regjeringen
varslet i fjor at den ønsker å skjerpe inn reglene
for alkoholreklame. Den britiske legeforeningen anmodet i fjor regjeringen
om å innføre totalforbud mot alkoholreklame. Den
latviske regjeringen vurderer forbud mot alkoholreklame i TV. Dette
er bare noen få eksempler på at utviklingen i
Europa ikke bare går i liberaliserende retning. På bakgrunn
av dette mener flertallet at det ville være
særdeles lite klokt av Norge å liberalisere et
så viktig punkt i norsk alkoholpolitikk.
Flertallet har merket seg at mye av grunnen til at
debatten om alkoholreklame har kommet opp, er den såkalte
Gourmet-avgjørelsen. Flertallet har videre
merket seg at departementet påpeker at de forutsetninger
EF-domstolen la til grunn når det gjelder reklameforbudets
betydning for forholdet mellom utenlandske og innenlandske produkter
i Gourmet-avgjørelsen, faktisk sett neppe er dekkende for
norske forhold.
Flertallet viser til at i rapporten "Alcohol:
no ordinary commodity" konkluderer en forskergruppe med at selv
om det ser ut til at begrensninger i adgangen til å reklamere
for alkohol ikke har medført noen større nedgang
i drikkingen og i de alkoholrelaterte skadene på kort sikt,
har land som har strengere restriksjoner på reklame, likevel
mindre drikking og færre alkoholrelaterte problemer. Flertallet viser videre
til at departementet bemerker at dette klart gjør seg gjeldende
for Norges del, noe som gir et viktig utgangspunkt for proporsjonalitetsvurderingen. Flertallet viser
til proporsjonalitetsprinsippet som innebærer at det må vurderes
hvorvidt et tiltak hjemlet i art. 13 (her reklameforbudet) er nødvendig
av hensyn til folkehelsen, eller om dette hensynet kan ivaretas
gjennom andre tiltak med mindre inngripende skadevirkninger for
samhandelen mellom medlemslandene.
Flertallet viser til at det i Ot.prp. nr. 86 (2003-2004)
diskuteres relativisering av reklameforbudet og forsøk
på å skreddersy det mer mot de målgrupper som
er særlig utsatt. Denne løsningen har andre land valgt. Flertallet er
imidlertid helt på linje med departementets vurdering,
og slår fast at en slik løsning vil være
en alkoholpolitisk meget uheldig løsning for Norge, og
at håndhevingen ville bli langt vanskeligere.
Flertallet deler departementets oppfatning om
at det generelle norske reklameforbudet i alkoholloven § 9-2 åpenbart
er forenlig med EØS art. 13 og klart innenfor det rettslige
spillerom som EF-domstolen anga i Gourmet-saken.
Flertallet understreker at norsk alkohollovgivning
satser på et samspill av ulike tiltak for i størst mulig
grad å begrense det kommersielle presset for økt
salg av alkoholholdige drikkevarer og derigjennom totalkonsumet
av alkoholholdig drikk. Det faktum at det norske reklameforbudet
er omfattende og helhetlig, gjør det ikke-diskriminerende
og effektivt. Forbudet likestiller alle reklamemedier og tillater ikke
markedsføring av alkohol overfor forbrukere verken via
norske aviser, TV-kanaler, internettsider eller noe annet norsk
medium.
Flertallet kjenner til at det ikke er lett å måle effekten
av et reklameforbud, siden reklameforbudet inngår som ett
av mange alkoholpolitiske virkemidler som fungerer i et samspill.
Men etter flertallets vurdering er det ikke tvil
om at reklameforbudet også isolert sett spiller en betydelig
rolle, og det samme har vært lagt til grunn av Stortinget
flere ganger tidligere.
Videre viser flertallet til at man i rapporten "Alcohol
- no ordinary commodity" har tatt for seg nyere forskning som belyser
utviklingen av effektive alkoholpolitiske virkemidler som har til
formål å ivareta folkehelsen. I rapporten vises
det blant annet til en studie av flere års varighet som
ble gjennomført i New Zealand. Studien avdekket blant annet
en sammenheng mellom bevisstheten om ølreklame hos 15-årige
gutter og deres maksimale ølkonsum som 18-åringer.
Forfatterne viser til at markedsføring av alkohol har økt
dramatisk de senere år og når stadig lenger inn
i ungdoms hjemmesfære gjennom bruk av nye kommunikasjonsmetoder.
I rapporten understrekes det videre at markedsføring av
alkohol fremstår som en uhyre velfinansiert, kreativ og
innflytelsesrik del av det moderne samfunn, og til at stadig mer
sofistikerte blandinger av ulike markedsføringstiltak brukes
for å tiltrekke, influere og rekruttere nye generasjoner
av potensielle konsumenter.
Flertallet mener at denne forskningen støtter den
antagelse man hele tiden har lagt til grunn i Norge om at gjentatt
eksponering for alkoholreklame påvirker holdningen til
bruk av alkohol og øker sannsynligheten for merforbruk.
Dette gjelder i særlig grad for ungdom. Holdninger til
alkohol formes i ung alder, og personer som utsettes for markedsføring
av alkoholholdig drikk tidlig, har større risiko for en
tidlig drikkedebut og dermed større alkoholkonsum som voksen
enn ungdom som ikke utsettes for slik påvirkning. Fraværet
av alkoholreklame vil dermed påvirke det alkoholpolitiske
klimaet hos folk flest og spesielt hos barn og ungdom.
Flertallet mener at det norske reklameforbudet
er mer omfattende og helhetlig enn hva tilfellet var for Gourmet-saken,
noe som understreker dets ikke-diskriminerende karakter og effektivitet.
Alle reklamemedier er likestilt, og regelverket forbyr konsekvent
markedsføring av alkohol overfor forbrukere. Dette er i
harmoni med at alkoholloven i størst mulig grad og gjennom
en rekke ulike tiltak tilstreber å begrense det kommersielle
presset for økt salg av alkohol som ledd i målsetningen
om å begrense totalkonsumet. Flertallet viser
til at Stortingets intensjon med å vedta et mest mulig
omfattende reklameforbud nettopp var å komplettere de strenge
begrensningene for omsetningen av alkohol, jf. sosialkomiteen i
Innst. O. nr. 61 (1972-1973).
Flertallet viser til at det norske reklameforbudet
er generelt strengere enn det svenske. I den grad det er relevant å legge
utfallet av Marknadsdomstolens proporsjonalitetsvurdering til grunn
for vurderingen av det norske reklameforbudet, tilsier dette etter komiteens syn
derfor at det norske regelverket vurderes som mer forholdsmessig
enn det svenske.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
fremme forslag om at det norske reklameforbudet hva gjelder
alkoholholdige drikker, indirekte alkoholreklame, bruk av logoer
etc., oppheves. Disse medlemmer viser til at Norge har
et av verdens strengeste lovverk hva gjelder alkoholreklame innenlands.
Det er imidlertid slik at vi i Norge ikke befinner oss i en isolert
del av verden uten påvirkning utenfra, og på denne
bakgrunn bør vi også tilpasse oss de lover og
regler som finnes hos våre største handelspartnere,
nærmere bestemt EU. Disse medlemmer vil
vise til at den norske befolkning daglig blir eksponert for alkoholreklame
gjennom utenlandske tv-kanaler, magasiner, utenlandsturer etc. uten
at det ser ut som om vi tar noen skade av dette. De eneste som virkelig
rammes av reklameforbudet, er norske bryggerier som ikke får
muligheten til å kunne informere om sine produkter i konkurranse
med de store multinasjonale bryggerikonsernene. På denne
bakgrunn fremmer disse medlemmer forslag om at reklameforbudet
oppheves.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Kap. 9 i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig
drikk m.v. oppheves."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at et forbud mot indirekte reklame
for alkoholholdig drikk er helt nødvendig for å effektivisere
forbudet mot direkte reklame for alkoholholdig drikk. Erfaringene
tilsier fortsatt grunn til bekymring over bransjens bruk av reklame
for lettøl og andre alkoholfrie og -svake drikker til profilering av
sine ordinære alkoholholdige produkter. Dette skjer i praksis
gjennom eksempelvis reklame på parasoller, skilt til skjenkesteder
og utstillinger i dagligvarebutikker hvor produsenter har tilføyd
"lettøl" i liten skrift bak et varemerke for et alkoholholdig
produkt. Dersom denne produsentinformasjonen gis gjennom samme varemerke/varekjennetegn
som for alkoholholdig drikk (typisk "øl-logoen"), blir
forbudet mot indirekte reklame utvannet.
Flertallet ser at forbudet i sin nåværende
form også rammer reklame som i noen grad kan hevdes å være
akseptabel, jf. den såkalte vørterøl-saken. Flertallet viser
til at adgangen til å reklamere for lettøl, vørterøl
og lignende alkoholsvake og alkoholfrie produkter er godt ivaretatt
etter gjeldende rett. Det foreligger ikke noen begrensninger i adgangen
til å reklamere så lenge produktet har et eget
distinkt varemerke/varekjennetegn som ikke er i bruk for
en alkoholholdig drikk. I tillegg ivaretas hensynet til produsentene
gjennom adgangen til å informere om hvem som står
som produsent i reklamen. Det er dermed fullt mulig for bryggeriene å finne
andre måter å reklamere for alkoholfritt eller
-svakt øl på uten at dette kommer i konflikt med
alkoholloven. Flere bryggerier produserer for eksempel alkoholfritt øl med
eget varemerke/varekjennetegn, altså uten den vanlige
"øl-logoen" som går igjen på alle alkoholholdige øltyper,
eller de produserer andre drikkevarer med angivelse av firmanavn
uten at dette presenteres i form av "øl-logoen". Ringnes
produserer for eksempel Farris, noe som fremgår av Farris-flasken,
men uten at firmanavnet Ringnes presenteres i form av "øl-logoen". Flertallet mener
derfor at det i utgangspunktet er vanskelig å se at dagens
forbud mot indirekte reklame fremstår som urimelig strengt.
Flertallet mener at forbudet mot indirekte reklame
i sin nåværende utforming ikke bare bidrar til å øke
effektiviteten av forbudet mot reklame for alkoholholdig drikk,
det understreker også reklameforbudets ikke-diskriminerende
karakter. Sveriges manglende regulering av indirekte reklame
har vært kritisert av både EU-kommisjonen og av
det svenske Konkurrensverket. Kritikken har vært begrunnet
i at øl er et typisk nasjonalt produkt som derved får
en konkurransefordel fremfor utenlands produsert øl. Utenlandske
produsenter produserer i liten grad lettøl. Forholdene
er sammenlignbare i Norge, og flertallet legger vekt
på den tilpasningen av lovverket i forhold til indirekte
reklame som EU-kommisjonen har tatt opp i forhold til Sverige. I
SOU 2003:69 "Alkoholreklam i tryckta skrifter i ett folkhälsoperspektiv"
foreslås det nå innført et begrenset
forbud mot indirekte reklame i Sverige når det gjelder
alkoholsvake produkter som kan forveksles med alkoholholdig drikk.
Forslaget er opprettholdt i den svenske regjeringens Prop. 2003/04:161
om Alkoholpolitiska frågor som ble lagt fram for Riksdagen
2. juni 2004. Forslaget ble bifalt av Riksdagen 10. november 2004.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
subsidiært, dersom forslaget om å oppheve reklameforbudet
ikke får tilslutning, påpeke at reklameforbudet
må håndheves på en slik måte
at det ikke hindrer bruk av bryggerinavn eller firmanavn i reklame
for alkoholfrie eller alkoholsvake produkter.
Disse medlemmer vil imidlertid stemme mot forslaget
til endring av § 9-2 annet ledd.