Til Odelstinget
Det framholdes i Ot.prp. nr. 86 (2003-2004) at Regjeringens
mål for rusmiddelpolitikken er en betydelig reduksjon i
de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk, og at det er
et sentralt mål for alkoholpolitikken å redusere
totalkonsumet av alkohol gjennom tiltak rettet mot hele befolkningen.
Den gjeldende alkoholloven trådte i kraft i 1998. Sosialdepartementet
har de siste årene mottatt en rekke innspill og synspunkter
fra kommuner, frivillige organisasjoner og næringsdrivende
på hvordan lovverket fungerer i praksis. Det vises også til
utredninger som har bidratt til økt kunnskap om den dokumenterbare
effekten av de ulike alkoholpolitiske virkemidlene. Forholdet til
EØS-avtalen krever også en ny vurdering av enkelte
bestemmelser i alkoholloven. Samlet sett har dette gitt grunnlag
for en generell gjennomgang av alkoholloven for å sikre
at den fortsatt fungerer som et effektivt alkoholpolitisk redskap.
Med de endringer som foreslås i proposisjonen, ønsker
Regjeringen å videreføre alkoholloven som et sentralt
virkemiddel i alkoholpolitikken.
Totalforbruket av alkohol i den norske befolkningen har siden
1993 vært økende. I 1993 var forbruket beregnet
til 4,55 liter ren alkohol per innbygger over 14 år, mens
det i 2003 var økt til 6,03 liter. 10 prosent av befolkningen
står for rundt 50 prosent av konsumet. Mens det beregnede
gjennomsnittlige alkoholforbruket i første halvdel av 1990-tallet
i aldersgruppen 15-20 år ble beregnet til omkring 3 liter
ren alkohol per år, var det i 2003 på hele 5,6
liter ren alkohol. Det uttales at internasjonal forskning og forbruksstatistikk
viser at norsk alkoholpolitikk har vært effektiv i forhold
til å begrense totalkonsumet.
Det legges i proposisjonen vekt på at de internasjonale
rammebetingelsene for norsk alkoholpolitikk endres, og at særlig
EØS-avtalen har skapt et press for endringer i norsk regelverk.
Det framholdes også at store avgiftsreduksjoner i våre
naboland gir press mot relativt høye norske særavgifter.
Et viktig mål for Sosialdepartementet er å modernisere
og oppdatere alkoholloven slik at den fortsatt fungerer som et godt
styringsverktøy for kommunene. Et effektivt lokalt forvaltet
bevillingssystem er helt sentralt i denne sammenheng.
Et notat om lovendringene ble sendt på høring
i desember 2003 med høringsfrist i februar 2004. Det er
mottatt høringssvar fra 94 instanser. Det uttales at flertallet
av høringsinstansene er positive til de foreslåtte
endringene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne
Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn
Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie
og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti,
Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Per Steinar Osmundnes, og fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, er positiv til at Regjeringen
kommer med en revisjon av alkoholloven da tiden er inne for en slik
revisjon både på bakgrunn av den generelle samfunnsdebatten,
nyere forskningsrapporter samt forholdet til EØS-avtalen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at målet for norsk rusmiddelpolitikk
må være en betydelig reduksjon i de sosiale og
helsemessige skadene av rusmiddelbruk, og stiller seg derfor bak
Regjeringen sine mål for rusmiddelpolitikken. Et sentralt
mål er å redusere totalkonsumet av alkohol. Flertallet viser
til at det er faglig belegg for å mene at norsk alkoholpolitikk
har vært effektiv i forhold til å begrense totalkonsumet. Det
betyr at det ikke bare er behov for å søke å opprettholde
de virkemidlene som vi vet er effektive, men også å utvikle
nye kompensatoriske tiltak.
Flertallet understreker at det er avgjørende
at alkoholloven fungerer som det loven er tenkt til; et effektivt
alkoholpolitisk redskap. Det er således avgjørende
at en modernisering og oppdatering av alkoholloven resulterer i
at den fortsatt fungerer som et godt styringsverktøy for
kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av å kunne se både det registrerte og
uregistrerte forbruket av alkohol i en sammenheng, slik at en mer
kan målrette de tiltak en setter inn for å redusere
rusmiddelmisbruket i Norge. Når Regjeringen, gjennom forslaget
til endringer i alkoholloven i Ot.prp. nr 86 (2003-2004), snakker
om sitt mål om en betydelig reduksjon i de sosiale og helsemessige
skadene av rusmiddelbruk, så viser den sine restriktive
holdninger til alkohol i utgangspunktet.
Disse medlemmer er enige i at en må tilstrebe
færrest mulig skader som følge av rusmiddelmisbruk
på lik linje med at vi ønsker færrest
mulig skader og helseproblemer av andre årsaker. Det er
imidlertid grunn til å påpeke at det må gå et
skille mellom det som kan karakteriseres som bruk, og det som er
et misbruk. Dette kan det virke som om Regjeringen ikke har tatt
inn over seg. Disse medlemmer vil vise til at et
normalt konsum av alkohol ikke nødvendigvis medfører
skade eller andre problemer.
Disse medlemmer vil videre vise til at det helt åpenbart
er en sammenheng mellom for høye avgifter på lovlig
omsettbar alkohol og kriminalitet knyttet til smugling og hjemmebrenning. Disse medlemmer vil
også vise til at det burde blitt satset mer midler på justissektoren
slik at en kan få bedre kontroll med den illegale
omsetningen av alkohol. Dette er veldig viktig sett i forhold til
at risikoen for å kunne bli utsatt for forgiftninger er
meget stor dersom man drikker denne spriten. Disse medlemmer er
av den formening at det blir for enkelt å bare si at en
ikke skal drikke denne spriten, og at de som gjør det,
selv må ta ansvaret for dette.
Disse medlemmer mener det er viktig at vi også tar
inn over oss at vi lever i en stadig åpnere verden med
de fordeler og ulemper dette medfører. Det er derfor nødvendig å se
norsk alkoholpolitikk i en større sammenheng. Disse
medlemmer mener derfor at norsk alkoholpolitikk i større
grad må tilpasses det som er tilfellet i resten av Europa.
Det kommunale bevillingssystemet for salg og skjenking av alkoholholdig
drikk skal bidra til å oppnå de nasjonale mål
som er satt for alkoholpolitikken, og samtidig gi rom for kommunalt
alkoholpolitisk skjønn og lokal tilpasning.
Målet med den gjennomgangen av virkemidlene som er foretatt
i proposisjonen, er å legge best mulig til rette for at
kommunene skal ha de nødvendige virkemidlene til rådighet
for å sikre og kontrollere at de aktører som etablerer
seg i markedet, er seriøse, og at de utøver salg
og skjenking av alkohol på en forsvarlig måte.
Det uttales at de foreslåtte endringene vil gi kommunen
større frihet til å organisere sitt alkoholpolitiske
arbeid ut fra en vurdering av lokale forhold og at de vil legge
bedre til rette for interkommunalt samarbeid.
Komiteen mener at målet med
en gjennomgang av virkemidlene i alkoholloven er å legge
best mulig til rette for at kommunene skal ha nødvendige virkemidler
til rådighet for å sikre og kontrollere at de
aktører som etablerer seg i markedet, er egnet til det,
og at de utøver salg og skjenking av alkohol på en
forsvarlig måte.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, påpeker at dersom en skal påvirke totalforbruket
av alkohol, er en blant annet avhengig av et effektivt bevillingssystem
for omsetning av alkohol. Dersom skadelige drikkemønstre
skal endres, er det viktig at utøvelsen av salgs- og skjenkebevillinger
kontrolleres.
Komiteen mener at dersom en skal redusere ulovlig
omsetning av alkohol, kreves det god samordning av kontrolltiltak
nasjonalt og lokalt og strenge reaksjoner der det skjer ulovlig
skjenking av alkohol.
Komiteen ønsker også å påpeke
at det er et politisk mål å heve debutalderen
for alkoholbruk. En heving av debutalderen for alkoholbruk forutsetter god
kontroll både fra bevillingshaverne og kontrollmyndighetene
for å hindre salg og skjenking til mindreårige.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, stiller seg bak Regjeringens foretatte
avveining mellom nasjonale hensyn som kan begrunne statlig styring,
og de hensyn som begrunner lokal handlefrihet. Kommunene må ved
vurdering av lokalisering for salgs- og skjenkesteder kunne legge vekt
på ønsket om å skape trygge og positive
miljøer.
Alkoholloven § 1-12 inneholder begrensninger
i adgangen til delegasjon i kommunale bevillingssaker. Avgjørelser
om tildeling av bevilling og om tiden for salg og skjenking kan
bare delegeres til formannskapet. I kommuner med parlamentarisk
styringsform kan slike saker bare delegeres til faste utvalg eller
kommunerådet. Det framholdes at bestemmelsen i § 1-12
har skapt en del usikkerhet i kommunene med hensyn til hvor langt
begrensningene i delegasjonsadgangen går. Det uttales også at
begrensningene kan gjøre saksbehandlingen i salgs- og skjenkebevillingssaker
lite effektiv da kravet om politisk behandling kan bidra til at
kommunens saksbehandlingstid blir lang.
Departementet foreslår å oppheve alkoholloven § 1-12.
Det innebærer at de ordinære delegasjonsbestemmelsene
i kommuneloven kommer til anvendelse. Departementet peker på at
det fortsatt vil være opp til det enkelte kommunestyre å avgjøre
i hvilken grad delegasjon er ønskelig.
Etter departementets vurdering er det etter gjeldende rett ikke
hjemmel for kommunene til å delegere bevillingsmyndigheten
til en interkommunal sammenslutning, og det foreslås at
det tas inn i alkoholloven § 1-7 en bestemmelse
om at dette skal kunne gjøres.
Komiteen er opptatt av at den kommunale
alkoholpolitikken skal være politisk styrt, men er enig med
Regjeringen i at de nåværende delegasjonsbegrensningene
ikke er nødvendige for å sikre dette, og støtter
således opphevelsen av § 1-12. Samtidig
støttes opprettholdelsen av bestemmelsene i §§ 1-6
og 1-7d, jf. også nedenfor.
Komiteen støtter forslaget om å gi
kommunene større frihet til å organisere sitt
alkoholpolitiske arbeid ut fra lokale forhold, og komiteen vil
også påpeke at interkommunalt samarbeid på området
er et steg i riktig retning for flere kommuner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, understreker at interkommunalt samarbeid
kan bidra til kompetanseutvikling og mer rasjonell kontroll.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
forslaget om at det åpnes for en større grad av
delegasjon hva angår salgs- og skjenkebevillinger i kommunene. Disse
medlemmer støtter også forslaget om at
det, dersom det er ønskelig, skal kunne gis anledning til å delegere
til et interkommunalt organ. Disse medlemmer vil imidlertid
vise til at det i kommunene er særdeles viktig at man sørger
for en ankeadgang inn mot et politisk organ slik at bransjen vil
kunne føle en trygghet om at en ikke bli utsatt for forskjellsbehandling.
Etter alkoholloven § 1-7d har kommunen plikt
til å utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan. Departementet
legger til grunn at den alkoholpolitiske handlingsplanen skal være
et sentralt instrument for å sikre helhetlig behandling
av alkoholpolitiske spørsmål i kommunen. Departementets
forslag om å oppheve delegasjonsbestemmelsen i alkoholloven § 1-12
forutsetter at det foreligger slike planer.
Departementet mener det kan være hensiktsmessig at kommunene
vurderer muligheten for å lage interkommunale alkoholpolitiske
handlingsplaner.
Departementet mener at alkoholloven § 1-7d
om plikt til å utarbeide alkoholpolitisk handlingsplan
bør opprettholdes.
Komiteen legger til grunn at den alkoholpolitiske
handlingsplanen skal være et sentralt instrument for å sikre
helhetlig behandling av alkoholpolitiske spørsmål
i kommunen. Komiteen støtter forslaget om å oppheve
delegasjonsbestemmelsen i alkoholloven § 1-12,
men forutsetter at det foreligger slike planer, og understreker
derfor at alkoholloven § 1-7d om plikt til å utarbeide
alkoholpolitisk handlingsplan bør opprettholdes.
Komiteen mener også det kan være
hensiktsmessig at kommunene vurderer muligheten for å lage interkommunale
alkoholpolitiske handlingsplaner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener det er naturlig at veilederen for
kommunal rusmiddelpolitisk plan revideres, men understreker at veiledning
om hva en plan skal inneholde, ikke må utformes som begrensinger
for kommunenes utforming av alkoholpolitikken.
Ved lovrevisjonen som trådte i kraft 1. januar 1998
ble det tatt inn bestemmelser i alkoholloven om at bevillingshaver
og visse sentrale aktører i skjenke- eller salgsvirksomheten
må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen
og skatte,- avgifts- og regnskapslovgivningen.
Det framholdes at det fra flere hold er hevdet at dagens regulering
av den personkrets som skal vandelsvurderes, ikke i tilstrekkelig
grad gir bevillingsmyndigheten mulighet til å avdekke stråmannsvirksomhet,
indirekte eierskap og fiktive overdragelser. Departementet mener
det er behov for å gjøre vandelsbestemmelsen mer
effektiv. Det uttales at den personkrets som er angitt i dagens
lovbestemmelse, ikke på en god nok måte ivaretar
hensynet bak regelen - å sikre at personer som driver virksomhet
med bevilling etter alkoholloven, er egnet til å drive
slik virksomhet. Etter departementets oppfatning er det personers
tilknytning til virksomheten etter en helhetsvurdering som bør
være avgjørende - ikke om vedkommende isolert
sett oppfyller minst ett av de alternativer som er listet i dagens
bestemmelse.
Departementet foreslår å endre lovteksten slik
at spørsmålet om en person omfattes av den personkrets som
skal vandelsvurderes, må avgjøres etter en helhetsvurdering
av om vedkommende har "vesentlig innflytelse på virksomheten".
For å lette anvendelsen av bestemmelsen foreslås
det å innta en positiv oppregning over personer som alltid
vil anses for å ha vesentlig innflytelse på virksomheten.
Det presiseres at opplistingen ikke er uttømmende. Det
foreslås videre å innføre en regel om
at bevillingsmyndigheten i vurderingen av om en person har vesentlig
innflytelse på virksomheten, skal kunne legge vekt på vedkommendes
nærståendes forhold til virksomheten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener det er behov for å gjøre vandelsbestemmelsen
mer effektiv, da den personkrets som skal vandelsvurderes, og som
er angitt i dagens lovbestemmelse, ikke i tilstrekkelig grad gir
bevillingsmyndighetene mulighet til å ivareta hensynet bak
regelen - å sikre at personer som driver virksomhet med
bevilling etter alkoholloven, er egnet til å drive slik
virksomhet. Etter flertallets oppfatning er det personers
tilknytning til virksomheten etter en helhetsvurdering som bør
være avgjørende - ikke om vedkommende isolert
sett oppfyller minst ett av de alternativer som er listet opp i
dagens bestemmelse.
Flertallet støtter således forslaget
om å endre lovteksten slik at spørsmålet
om en person omfattes av den personkrets som skal vandelsvurderes,
må avgjøres etter en helhetsvurdering av om vedkommende
har "vesentlig innflytelse på virksomheten".
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet har merket seg at det arbeides
videre med harmonisering av vandelskrav og bevillingsordningene
i alkoholloven og serveringsloven. Disse medlemmer ber
om at det i det videre arbeid vektlegges at det ut fra den erfaring
kontrollmyndighetene har med skjenkesteder, synes som om behovene
for krav til bevillingshaver er større her enn i rene serveringsvirksomheter.
Disse medlemmer ønsker å legge
vekt på den erfaring storbyene har med å håndtere
skjenkebransjen, og ønsker å inkludere styrer
og stedfortreder i den personkrets som skal egnethetsvurderes etter § 1-7a. Disse
medlemmer mener det er viktig å vurdere styrers
og stedfortreders personlige egenskaper med hensyn til for eksempel
rusproblemer eller evne til å håndtere forretninger
forsvarlig. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning
av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-7a første
ledd annet punktum lyde:
Det skal også legges vekt på om bevillingssøker, styrer,
stedfortreder og personer som nevnt i § 1-7 b første
ledd, er egnet til å ha og/eller utøve
bevilling."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at de kravene til vandelskrets som allerede er gjeldende i dag,
er strenge nok. Disse medlemmer mener at det eneste
en kommer til å oppnå med de foreslåtte
endringer til vandelskretsen, er mer byråkrati,
sterkere byråkratisk styring på bekostning av
politisk, lengre saksbehandlingstid, økte utgifter samt
en ytterligere stigmatisering av restaurantnæringen som
en næring bestående av personer som har til hensikt å ikke
drive lovlig. Disse medlemmer kan ikke akseptere
dette utgangspunktet og vil derfor stemme imot forslaget til endring
hva angår utvidelse av vandelskretsen.
Etter alkoholloven § 1-7 tredje ledd kan kommunen
pålegge søkeren å dokumentere de opplysninger som
er nødvendige for å kunne ta stilling til om kravene
i §§ 1-7b og 1-7c er oppfylt.
Det uttales at det er uklart om bevillingsmyndigheten kan innhente
opplysninger om finansieringsplan, driftsbudsjett og likviditetsbudsjett
med hjemmel i alkoholloven § 1-7 slik den lyder
i dag.
Det framholdes at flere kommuner har gitt uttrykk for at de har
problemer med å avdekke for eksempel stråmannsvirksomhet
og andre uheldige økonomiske forhold. Departementet har
derfor funnet grunn til å foreslå å hjemle
en uttrykkelig adgang for kommunen til å kreve at bevillingssøker
framlegger finansieringsplan, drifts- og likviditetsbudsjetter,
og en slik bestemmelse foreslås i et nytt annet punktum i
alkoholloven § 1-7 tredje ledd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er kjent med at flere kommuner har gitt
uttrykk for at de har problemer med å avdekke for eksempel
stråmannsvirksomhet og andre uheldige økonomiske
forhold. Flertallet stiller seg derfor bak Regjeringens
forslag om et nytt annet punktum i alkoholloven § 1-7
tredje ledd, hvor det uttrykkelig hjemles en adgang for kommunen
til å kreve at bevillingssøker framlegger finansieringsplan,
drifts- og likviditetsbudsjett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at enkelte kommuner har hevdet at de har problemer med å avdekke stråmannsvirksomhet
og andre økonomiske forhold. På den bakgrunn er
det at Regjeringen foreslår at det skal hjemles en uttrykkelig
adgang for kommunen til å kreve at bevillingssøker
fremlegger finansieringsplan, drifts- og likviditetsbudsjetter. Disse
medlemmer mener at dette ikke vil kunne løse de
problemer som enkelte kommuner hevder å ha knyttet til stråmannsvirksomhet.
Det som imidlertid er et faktum, er at dette forslaget vil medføre
lengre saksbehandlingstid, økte personellkostnader i kommunene, mistenkeliggjøring
av en hel bransje, samt at det faktisk vil være en kommunalt
ansatt som vil kunne sitte og vurdere om en bedrift har livets rett
eller ikke. Dersom det skulle vise seg at en bedrift driver på et ulovlig
grunnlag med stråmannsvirksomhet og hvitvasking av penger,
så er det et anliggende for påtalemyndigheten. Disse
medlemmer vil stemme imot forslaget til endring i alkoholloven § 1-7
tredje ledd.
Av alkoholloven § 1-7c annet ledd framkommer det
at det påhviler styrer og i dennes fravær stedfortreder å føre
tilsyn med utøvelsen av en salgs- eller skjenkebevilling.
Styrer og stedfortreder må gjennom en obligatorisk kunnskapsprøve
dokumentere at de har kunnskap om alkoholloven og forskrifter gitt med
hjemmel i loven.
Departementet mener det er viktig at bevillingsmyndighetenes
kontrollører må kunne be om at de som hevder å være
styrer eller stedfortreder, etter en bevilling legitimerer seg,
og foreslår at dette hjemles i § 1-7c
nytt sjette ledd. I tillegg foreslår departementet at forskriftshjemmelen
i § 1-7c sjette ledd blir nytt syvende ledd og
utvides slik at den også hjemler forskrift som fastsetter
plikter for styrer og stedfortreder som anses nødvendige
for utøvelsen av effektiv kontroll.
Komiteen påpeker at ved alkohollovrevisjonen
i 1997 ble det lagt vekt på å styrke kravene til
styrer og stedfortreder. Det ble understreket at det skulle være
en realitet i det å inneha stillingene, og det ble stilt
vandelskrav og krav om bestått kunnskapsprøve. Komiteen mener
derfor det er viktig at den som er godkjent av bevillingsmyndigheten
som styrer og stedfortreder, også er den som til daglig
faktisk fører tilsyn med utøvelsen av bevillingen.
Tilbakemeldinger fra kommuner viser at dette kan være et
problem i storbyer med hyppige utskiftninger, og at det ikke er uvanlig
at andre uregistrerte personer i praksis fungerer som styrer.
Komiteen mener derfor at det er viktig at bevillingsmyndighetenes
kontrollører må kunne be om at de som hevder å være
styrer eller stedfortreder etter en bevilling, legitimerer seg,
og at dette hjemles uttrykkelig, og støtter derfor Regjeringens
forslag om et nytt sjette ledd i alkoholloven § 1-7c.
Etter alkoholloven § 1-9 første ledd
skal kommunen føre kontroll med kommunale bevillinger for salg
og skjenking og for statlig skjenkebevilling til befalsmesser. Etter
alkoholloven § 1-9 annet ledd skal departementet
føre kontroll med øvrige statlige bevillinger.
Etter lovens § 1-9 tredje ledd kan departementet
gi forskrifter om denne kontrollen, herunder om utøvelsen
av kontrollen og opprettelse av kontrollutvalg.
I alkoholforskriften kapittel 10 er det gitt forskrifter om at hver
kommune plikter å ha kontrollutvalg. Det er også gitt
nærmere regler for kontrollutvalgets virksomhet.
Departementet ønsker å forenkle statlig regelverk rettet
mot kommunesektoren uten samtidig å ta fra kommunene viktige
politiske styringsredskaper. Det er departementets oppfatning at
den politiske styring med og overvåkning av kontrollen
med salgs- og skjenkestedene ivaretas gjennom kravet til kommunal
alkoholpolitisk handlingsplan, og at det ikke i tillegg er nødvendig
at kommunene pålegges en bestemt organisering av kontrollvirksomheten.
Det foreslås å endre forskriftshjemmelen i § 1-9 slik
at den ikke lenger omfatter adgangen til å gi forskrifter
om opprettelse av kontrollutvalg og øvrig organisering
av kontrollen med salgs- og skjenkestedene. Departementet presiserer
at det etter forslaget fortsatt vil være hjemmel til å gi
forskrifter om innholdet i kontrollansvaret.
Komiteen stiller seg bak ønsket
om å forenkle statlig regelverk rettet mot kommunesektoren
uten samtidig å ta fra kommunene viktige politiske styringsredskaper.
Komiteen mener at det er av stor alkoholpolitisk betydning at
hver kommune har ansvar for kontroll med sine salgs- og skjenkesteder,
og tar dette ansvaret alvorlig. Samtidig er det komiteens oppfatning at
den enkelte kommune på bakgrunn av sin kjennskap til de
lokale forholdene selv best kan ta stilling til hvordan kontrollen
med salgs- og skjenkestedene skal organiseres.
Det er komiteens oppfatning at den politiske styring
med og overvåkning av kontrollen med salgs- og skjenkestedene
ivaretas gjennom kravet til kommunal alkoholpolitisk handlingsplan,
og at det ikke i tillegg er nødvendig at kommunene pålegges
en bestemt organisering av kontrollvirksomheten. Komiteen stiller
seg derfor bak forslaget som innebærer at det vil være
opp til den enkelte kommune å vurdere hvordan kontrollen
med salgs- og skjenkesteder skal organiseres. Komiteens oppfatning
er at det er en fordel at kommunene kan velge om det skal opprettes
kontrollutvalg, eller om kontrollen vil være bedre tilpasset
de lokale forhold dersom den er organisert på en annen
måte.
Det følger av alkoholloven at det enkelte salgs- og
skjenkested har et ansvar for at utøvelsen av bevillingen
skjer i samsvar med alkohollovens formål og bestemmelser.
I forbindelse med forrige større revisjon av alkoholloven,
jf. Ot.prp. nr. 7 (1996-1997), ble det tatt inn en bestemmelse i § 1-9
fjerde ledd om at departementet kan gi forskrifter om internkontroll
for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av alkoholloven
overholdes.
Departementet mener det bør utformes forskrifter om
at salgs- og skjenkesteder blir underlagt krav om internkontroll
i forhold til kravene i alkoholloven og bevillingen. Forslag til
forskrift vil bli presentert i forbindelse med den oppfølgende
forskriftsrevisjonen.
Komiteen støtter de foreslåtte
endringene for styrket internkontroll.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, understreker at internkontrollkrav er
særskilt viktige ved store arrangementer, som festivaler
og lignende.
Alkoholloven § 1-9 hjemler kommunens og statlig
bevillingsmyndighets kontroll med utøvelse av salgs- og
skjenkebevillinger.
Det uttales at bevillingsmyndighetens kompetanse i bevillingsperioden
til å kontrollere om forutsetningene for bevilling fortsatt
er oppfylt, er uklar, og at det for eksempel har vært stilt
spørsmål ved om bevillingsmyndigheten kan kreve
adgang til virksomhetens lager og regnskap.
Etter departementets oppfatning fordrer effektiv kontroll med
at bevillingshaverne etterlever bestemmelsene i alkoholloven, at
kontrollinstansen har mulighet for innsyn i virksomhetens regnskaper
og alle lokaler som tilhører virksomheten.
Det foreslås at bevillingsmyndighetens kontrolladgang
i forhold til utøvelsen av salgs- og skjenkebevillinger
utvides til å omfatte tilgang til virksomhetens lokaler
og regnskaper og utlevering av vareprøver.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at kontroll med salgs- og skjenkebevillinger
er helt nødvendig dersom man ved samordnede kontroller
med andre etater skal få den dokumentasjon som kreves for å vurdere
de faktiske forhold ved driften. Flertallet er positive
til departementets forslag om å tilrettelegge for en mer effektiv,
målrettet og helhetlig stedlig kontroll med salgs- og skjenkebevillinger.
Etter flertallets oppfatning er det behov for
at bevillingsmyndigheten i bevillingsperioden får tilgang
til opplysninger som kan belyse spørsmål knyttet
til om virksomheten drives i tråd med alkohollovens bestemmelser. Flertallet stiller
seg derfor bak Regjeringens forslag om en effektiv kontroll med at
bevillingshaverne etterlever bestemmelsene i alkoholloven, slik
at kontrollinstansen har mulighet for innsyn i virksomhetens regnskaper
og alle lokaler som tilhører virksomheten. Flertallet mener
at dette er viktig blant annet for å kontrollere om vandelskravet
til enhver tid er oppfylt. Videre støtter flertallet at
kontrollinstansen skal kunne ta ut prøver av alkoholholdig
drikk som selges eller skjenkes på stedet for å styrke
kontroll knyttet til forhold som smugling, metanolinnhold og lignende. Flertallet viser
i denne sammenheng til at det i flere kommuner har vært
utført vellykkede felles kontroller i regi av for eksempel
kontrollutvalgene etter alkoholloven og næringsmiddeletaten.
Flertallet understreker at tilgang til regnskaper
er nødvendig for å kontrollere at prising ikke
har karakter av tilbud både på salgs- og skjenkesteder. Flertallet mener
at felleskontroller fra mange etater synes å være
svært effektive. Tilgang til dokumentasjon for om mulig å avdekke
brudd på vandelskrav, skatte- og avgiftslovgivningen
mv. er en forutsetning for å kunne utføre kontroll,
og dette bør kunne sikres ved utarbeidelse av forskrifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som naturlig at bevillingsmyndigheten gis tilgang til å kunne
kontrollere de lager og tilstøtende lokaler som bevillingsinnehaver disponerer.
Det er også naturlig at det skal kunne kreves utlevering
av vareprøver, men dette må gjøres på en
slik måte at bevillingsinnehaver ikke lider et unødig
stort tap som følge av at vareprøver tas fra kostbare
produkter, eller stadig gjentatte kontroller. Disse medlemmer ser
det videre som nødvendig at det blir foretatt en vurdering
av hvorvidt det skal innføres en ordning der kontrollmyndighet
blir pålagt å dekke inn varekostnaden knyttet
til vareprøver utover et visst beløp. Disse
medlemmer vil imidlertid stemme imot kravet om utlevering
av regnskaper så lenge det ikke foreligger konkret mistanke
om ulovligheter. Dersom denne typen mistanke foreligger, vil dette
fanges opp av annen type lovgivning enn alkoholloven. Det er etter disse
medlemmers mening heller ikke synliggjort i tilstrekkelig
grad hvordan dette vil kunne bli gjort gjeldende overfor eventuelle
børsnoterte selskaper, da innsyn i disse selskapenes regnskaper
vil kunne gi sensitiv informasjon. Dersom flertallet i komiteen
skulle falle ned på å tillate et krav om utlevering
av regnskaper, må dette på forhånd avklares
med Oslo Børs.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning
av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-9 nytt tredje
ledd lyde:
Bevillingsmyndigheten kan når som helst kreve tilgang
til salgs- og skjenkestedets lokaler, herunder kreve å få nødvendige
opplysninger om drift fra bevillingsinnehaver. Bevillingsinnehaver
plikter uten erstatning eller vederlag å utlevere nødvendige
vareprøver til bevillingsmyndigheten."
Etter ordlyden i alkoholloven § 1-9 omfattes
AS Vinmonopolets kommunale salgsbevillinger av kommunens kontrollansvar.
I merknaden til bestemmelsen i rundskriv I-6/98 er det
imidlertid presisert at den kommunale kontrollplikten ikke skal
omfatte Vinmonopolets utsalg. Dette reflekteres også i
lov- og forskriftsbestemmelser om gebyr og kontrollutvalg.
Departementets oppfatning er at den uklarhet som inkonsekvens
mellom lovens ordlyd og departementets tolkning i rundskrivet innebærer,
bør ryddes av veien, og foreslår at § 1-9
endres slik at AS Vinmonopolet ikke omfattes av kommunens kontroll
etter alkoholloven § 1-9.
Komiteen støtter de foreslåtte
endringene om forholdet til AS Vinmonopolet.
Av alkoholloven § 1-10 første ledd
framgår det at bevilling faller bort ved overdragelse av
virksomheten. I tredje punktum er det fastsatt at virksomheten likevel
kan fortsette på den tidligere bevilling i inntil tre måneder
så fremt bevillingsmyndigheten er underrettet om dette.
Departementet foreslår å supplere bestemmelsen med
en adgang for kommunen til å utvide overgangsperioden med én
måned.
Departementet foreslår videre å stille konkrete vilkår
om søkers aktivitetsplikt som forutsetning for rett til å drive
på tidligere bevilling i en tre måneders overgangsperiode
og for kommunens adgang til å utvide denne med én
måned.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter de foreslåtte
endringene om overgangsperioden ved overdragelse av virksomheten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enige i at overgangsperioden bør økes slik at
en har mulighet til å kunne drive virksomheten videre inntil
en søknad om ny bevilling er behandlet. Disse medlemmer vil
imidlertid ikke støtte forslaget om at utvidelsen blir
begrenset til én måned, men mener at man kan gi
en utvidelse i det tidsrommet det tar før en ny bevillingssøknad
er ferdigbehandlet i kommunen. Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning
av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-10 første
ledd nytt fjerde punktum lyde:
Dersom søknad om ny bevilling ikke er endelig avgjort
av kommunen innen tre måneder, skal kommunen gi tillatelse
til at det drives videre på den tidligere bevilling inntil
endelig behandling har funnet sted i kommunen.
Fjerde punktum blir femte punktum."
Alkoholloven § 8-11 fastslår at det
er forbudt å selge eller skjenke alkoholholdig drikk til
personer som er åpenbart beruset, eller skjenke alkoholholdig drikk
på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart
beruset.
Det framholdes at bestemmelsen i § 8-11 har reist
en del tolkningsspørsmål, for eksempel om bestemmelsen
omfatter åpenbar beruselse i betydningen påvirkning
av andre rusmidler enn alkohol.
Etter departementets oppfatning bør det sikres at alkoholloven
også hjemler forbud mot å selge eller skjenke
alkoholholdig drikk til personer som åpenbart er påvirket
av rusmidler uavhengig av hvilket rusmiddel det er snakk om. På denne
bakgrunn foreslår departementet å endre alkoholloven § 8-11
slik at det går klart fram at den også omfatter
forbud mot salg og skjenking av alkohol til personer som åpenbart
er påvirket av andre rusmidler enn alkohol. I tillegg til å endre
ordet "alkohol" til "rusmidler" foreslår departementet å endre
begrepet "beruset" til "påvirket".
Etter komiteens oppfatning bør
det sikres at alkoholloven også hjemler forbud mot å selge
eller skjenke alkoholholdig drikk til personer som åpenbart
er påvirket av rusmidler, uavhengig av hvilket rusmiddel
det er snakk om, ikke minst fordi en de seneste årene har
sett en utvikling hvor blandingsmisbruk blir mer og mer vanlig.
Kombinasjonen narkotiske stoffer og alkohol kan gi svært
uforutsigbare og skadelige resultater for den enkelte. Komiteen er derfor
fornøyd med forslaget til Regjeringen som slår fast
dette forbudet.
Komiteen stiller seg bak innføringen
av begrepet "påvirket" fremfor "beruset".
Det følger av alkoholloven at bevillinger til henholdsvis
salg og skjenking gjelder for et bestemt lokale og en bestemt type
virksomhet, jf. §§ 3-1 annet ledd og
4-2 fjerde ledd. Etter § 4-1 kan skjenkebevilling
ikke utøves sammen med salgsbevilling i samme lokale.
Det framholdes at overlappende bevillinger som innebærer
rett for flere bevillingsinnehavere til å skjenke samtidig
i de samme lokalene, medfører et kontrollproblem. Det bør
etter departementets oppfatning presiseres i alkoholloven at dette
ikke er tillatt, og det foreslås at det fastslås
i § 4-1 første ledd nytt annet punktum
at det bare kan gis flere skjenkebevillinger til samme lokale til én
bevillingshaver med mindre det i bevillingene er fastsatt tider
for skjenking som ikke er overlappende.
Departementet vurderer det slik at bruken av begrepet "utøves"
i § 4-1 første ledd kan gi rom for uklarheter,
og foreslår å endre bestemmelsen slik at den presiserer
at salgs- og skjenkebevilling ikke kan gis til samme lokale.
Komiteen støtter de foreslåtte
endringene om bruk av flere bevillinger samtidig.
Bestemmelsene om hvilke grunner som kan føre til inndragning
av salgs- og skjenkebevillinger, følger av alkoholloven § 1-8.
Departementet mener at utestedsdiskriminering bør bekjempes
også på denne måte, og har derfor vurdert
hvordan lovverket best kan sikre at utestedsdiskriminering kan føre
til inndragning av skjenkebevilling.
Det foreslås å presisere i en egen bestemmelse
i § 1-8 at utestedsdiskriminering innebærer
inndragningsgrunn. Det vises til at straffelovens bestemmelser om
diskriminering omfatter diskriminering pga. tro, rase, hudfarge,
nasjonal eller etniske opprinnelse, samt pga. homofil legning, leveform
eller orientering. Etter departementets oppfatning bør
avgrensningen av en hjemmel til å inndra skjenkebevillinger pga.
utestedsdiskriminering knyttes opp mot de typer diskriminering som
lovgiver har funnet grunn til å fastsette straffebud overfor
i straffeloven.
Departementet foreslår at inndragningsadgangen skal
gjelde ved diskriminering som skjer "ved skjenkestedet", dvs. at
diskriminering som foregår utenfor skjenkestedet, i forbindelse
med innganger, bakdører osv., rammes.
Det uttales at dersom ansatte på skjenkestedet diskriminerer
med hensyn til adgang til stedet, å få servering,
plassering i lokalet, sørvisnivå mv., vil dette
omfattes av bestemmelsen, men at gjesters diskriminerende ytringer
om/handlinger mot en annen person ikke omfattes med mindre
skjenkestedets ansatte ser mellom fingrene med dette eller følger
opp dette på en slik måte at man kan si at vedkommende er
diskriminert i forhold til virksomhetens tilbud.
Departementet mener det bør være et vilkår
for inndragningsadgang at det foreligger gjentakelse.
Det er i dag ikke et vilkår for inndragning av en skjenkebevilling
etter § 1-8 at bevillingshaver har hatt faktisk
kjennskap til at det har foregått ureglementert alkoholskjenking.
Alkoholloven har et objektivt ansvar. Departementet foreslår
at objektivt ansvar skal gjelde også i forhold til den
foreslåtte diskrimineringsbestemmelsen.
Departementet har vurdert den foreslåtte bestemmelsen
i lys av forbudet mot dobbeltstraff i den europeiske menneskerettighetskonvensjon
(EMK) protokoll 7 artikkel 4. Spørsmålet er om
det forhold at en bevillingshaver får sin skjenkebevilling
inndratt, sperrer for at vedkommende også strafforfølges
og evt. dømmes for diskriminering etter straffeloven § 349a,
og omvendt, om slik straff stenger for inndragning av skjenkebevillingen.
Departementet antar at inndragning av skjenkebevilling på grunn
av utestedsdiskriminering ikke er å anse som straff i konvensjonens
forstand.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at utestedsdiskriminering må bekjempes,
og støtter derfor den foreslåtte presiseringen
i en egen bestemmelse i § 1-8 at utestedsdiskriminering
innebærer inndragningsgrunn. Flertallet stiller
seg også bak Regjeringens forslag om at det bør
være et vilkår for inndragningsadgang at det foreligger
gjentakelse, og at objektivt ansvar også skal gjelde i
forhold til den foreslåtte diskrimineringsbestemmelsen.
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til behandlingen
av St.meld. nr. 40 (2002-2003) og Innst. S. nr. 162 (2003-2004)
der det vises til at Regjeringen i november 2002 besluttet å oppnevne
et lovutvalg som skal utrede en styrking av det rettslige vernet
mot diskriminering av funksjonshemmede, herunder spørsmålet
om en egen lov mot diskriminering av funksjonshemmede. Regjeringen ønsker
på denne måten å få kartlagt
hvilke juridiske virkemidler som vil være mest hensiktsmessige for å styrke
det rettslige vernet overfor funksjonshemmede.
Dette flertallet legger til grunn at det lovutvalg
som nå utreder styrkingen av rettsvernet mot diskriminering
av funksjonshemmede, også vil vurdere eventuell utvidelse
av straffeloven § 349a sammen med vurdering av
en antidiskrimineringslov.
Videre understreker dette flertallet at det er viktig å stoppe
diskriminering av funksjonshemmede grunnet holdninger. Flere funksjonshemmede
føler at de ikke er velkomne på utesteder. Dette
angår også grupper som ikke fordrer særskilte
tiltak for fysisk tilgjengelighet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til behandlingen av
St.meld. nr. 40 (2002-2003) og Innst. S. nr. 162 (2003-2004) der
det vises til at Regjeringen allerede i november 2002 besluttet å oppnevne
et lovutvalg som skal utrede en styrking av det rettslige vernet
mot diskriminering av funksjonshemmede, herunder spørsmålet
om en egen lov mot diskriminering av funksjonshemmede. Regjeringen ønsker
på denne måten å få kartlagt hvilke
juridiske virkemidler som vil være mest hensiktsmessige
for å styrke det rettslige vernet overfor funksjonshemmede.
Når det gjelder juridiske virkemidler mer generelt, uttaler
sosialkomiteen bl.a.:
"Komiteen meiner også at det i tillegg til lovutvalet
er viktig at det er fremja og vil bli fremja ei rekke lovendringar
innanfor dei enkelte sektorar for å styrke den rettslege
situasjonen for personar med nedsett funksjonsevne. Frå komiteen
si side er det ynskjeleg å understreke at det er viktig å sette
fokus på eksisterande lovgjeving."
Disse medlemmer viser til at det var full enighet
om å legge sektoransvarsprinsippet til grunn for tilgjengelighetsarbeidet.
Det er en strategi som innebærer at det er de vanlige instansene
som skal gi og finansiere et tilbud, som må sørge
for tilgjengelighet til personer med nedsatt funksjonsevne på lik
linje med den øvrige befolkning. Disse medlemmer understreker
at en slik strategi bare kan lykkes dersom det samtidig stilles
konkrete krav til hvilke tiltak som må settes i verk.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer at
virkemiddelet særlovgivningen innebærer, må nyttes
for å sikre mot diskriminering av funksjonshemmede. Alkoholloven
gir næringsdrivende bevillinger til å selge og
skjenke alkohol. Dette er en inntektskilde av stor betydning for
dem som får bevilling. Alkohollovens intensjon er å begrense
tilgangen generelt, men ikke overfor voksne enkeltgrupper. Siden
antall bevillinger blir vurdert ut fra ønsket om å styre
tilgjengelighet, og det heller ikke er et uttalt ønske
med lave priser på alkohol, innebærer det å få en
bevilling en fordel. Det er derfor stilt flere vilkår for å inneha
bevilling. Disse medlemmer mener at det også må kunne
stilles vilkår om tilgjengelighet for funksjonshemmede
til salgs- og skjenkesteder og at alkoholloven må hjemle
muligheten til å stille slikt vilkår.
Disse medlemmer understreker at de påbud som
til enhver tid er gjeldende, bør gjennomgås av kommunen
og undergis en vurdering i saksinnstilling om bevilling.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning
av alkoholholdig drikk m.v. gjøres følgende endringer:
§ 1-7a første
ledd første punktum skal lyde:
Ved vurderingen av om bevilling bør gis, kan kommunen
blant annet legge vekt på antallet salgs- og skjenkesteder,
stedets karakter, beliggenhet, målgruppe, tilgjengelighet
for personer med nedsatt funksjonsevne, trafikk- og ordensmessige
forhold, næringspolitiske hensyn og hensynet til lokalmiljøet for øvrig.
§ 3-2 nytt annet punktum skal lyde:
Det kan også settes vilkår om at salgsstedet
skal overholde de krav til tilgjengelighet for personer med nedsatt
funksjonsevne som er påbudt i lovverket.
§ 4-3 nytt annet punktum skal lyde:
Det kan også settes vilkår om at skjenkestedet skal
overholde de krav til tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne
som er påbudt i lovverket."
Når det gjelder bevillingsmyndighetenes sanksjonsmuligheter,
mener disse medlemmer at det bør være
mulig å stille etterfølgende vilkår,
som har direkte sammenheng med bevillingen, men som er mindre sanksjoner
enn inndragning. Det må være i bevillingsinnehavers
interesse å kunne gjennomføre forbedringer i driften
som et alternativ til inndragning. Disse medlemmer viser
til forslag om å kunne stille vilkår om kurs for
ansatte eller økt vaktstyrke. Disse medlemmer har
merket seg at departementet ønsker å avvente slik
lovendring til oppfølgingen av NOU 2003:15 Fra bot til
bedring. Disse medlemmer forventer at alle høringsinnspillene
om mer fleksible sanksjonsmuligheter blir vurdert ved en særskilt
gjennomgang av alkoholloven som oppfølging av denne utredningen.
Disse medlemmer legger til grunn at det lovutvalg
som nå utreder styrkingen av rettsvernet mot diskriminering
av funksjonshemmede, også vil omfatte vurdering av eventuell
utvidelse av straffeloven § 349a sammen med vurdering
av en antidiskrimineringslov. Imidlertid understreker disse
medlemmer at det er viktig å stoppe diskriminering grunnet
holdninger i forhold til funksjonshemmede. Flere funksjonshemmede
føler at de ikke er velkomne på utesteder. Dette
angår grupper som ikke fordrer særskilte tiltak
for fysisk tilgjengelighet.
Disse medlemmer merker seg at Norges Handikapforbund
i sin høringsuttalelse tar til orde for at funksjonshemmede
bør tas inn i diskrimineringsvernet i alkoholloven § 1-8.
Handikapforbundet foreslår at dette gjøres gjennom
en konkret opplisting av alle grupper som skal vernes, i stedet
for at det henvises til straffeloven § 349a.
Disse medlemmer mener at funksjonshemmedes rettigheter
bør styrkes, også gjennom en tydeliggjøring
av krav til ikke-diskriminering i ulike lover som direkte eller
indirekte kan ivareta funksjonshemmedes kår. Disse
medlemmer vil også vise til at disse partier har
gått inn for en antidiskrimineringslov og tatt til orde
for at loven skal sikre mot diskriminering også av funksjonshemmede,
noe som også vil gjelde deres rett til adkomst til utesteder. Disse
medlemmer er kjent med at det er nedsatt et eget utvalg
som nå arbeider med et utkast til en slik lov.
Manglende fysiske adkomstmuligheter for en rullestolbruker til
et utested kan etter disse medlemmers syn medføre
en praktisk diskriminering av funksjonshemmede, også når
innehaver ikke bevisst søker å holde den funksjonshemmede
utenfor lokalet.
Disse medlemmer mener at det skal framgå klarere
av norsk lov at utesteder må sikre adkomst for funksjonshemmede. Disse
medlemmer vil be om at Regjeringen sikrer en gjennomgang
av lovgivningen med utgangspunkt i at funksjonshemmedes rett til
adkomst til utestedene skal sikres, og at resultatet av gjennomgangen
forelegges Stortinget.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å gjennomgå gjeldende
lovverk som ledd i å sikre funksjonshemmede adkomst til
utesteder og sikre funksjonshemmede mot diskriminering på utesteder.
Stortinget ber om at resultatet av gjennomgangen forelegges Stortinget."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
stemme imot forslaget om at skjenkebevilling kan inndras som en
konsekvens av det som omtales som utestedsdiskriminering. Disse medlemmer mener
at denne endringen vil kunne medføre at vi får
en sammenblanding av forhold som i dag er hjemlet i straffeloven
hva angår diskriminering, og de rent alkoholrelaterte forhold
opp mot skjenkesteder som er hjemlet i alkoholloven. Disse medlemmer frykter
også at inndragning av skjenkebevilling som knyttes opp
mot en utestedsdiskriminering i alkoholloven, vil kunne finne sted
på et langt tynnere grunnlag enn det som er tilfellet under straffelovens
krav til bevisførsel hva angår pådømmelse
etter denne loven. Dissemedlemmer mener
at også utestedsbransjen må kunne få ha
et skikkelig rettsvern og dermed krav om at det er påtalemyndigheten
som må kunne pådømme diskriminering,
og ikke kommunen gjennom inndragninger etter alkoholloven. Disse
medlemmer er også uenige med departementet hva
angår begrepet dobbeltstraff da en inndragning av bevilling
i stor grad medfører nedleggelse av virksomhet og dertil
oppsigelser av arbeidsplasser. Tap av retten til å kunne
drive sin næringsvirksomhet videre må helt åpenbart kunne
karakteriseres som straff. Disse medlemmer tar sterkt
avstand fra alle former for utestedsdiskriminering, men mener at
straffeforfølgelsen skal skje gjennom bruk av straffeloven
og ikke alkoholloven.
Disse medlemmer vil stemme mot forslaget til endring
av § 1-8 tredje ledd.
Av alkoholloven § 7-1 første ledd
annet punktum går det fram at "bevillingsmyndigheten fastsetter
gebyret". Av annet ledd første punktum går det
fram at "[d]epartementet gir forskrifter om beregning
og innbetaling av gebyret". Departementet foreslår å endre bestemmelsen
slik at de begreper som benyttes i loven, samsvarer bedre med intensjonen
og realiteten, dvs. at departementet bestemmer gebyrsatsene som danner
grunnlag for bevillingsmyndighetens fastsettelse av det konkrete
gebyret som skal innbetales.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter en oppjustering av bevillingsgebyret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
ikke se at det er synliggjort noen god begrunnelse for hvorfor en
skal øke bevillingsgebyret, og vil gå imot dette.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
understreke at det ved en eventuell endring/økning
av bevillingsgebyrene tas hensyn til ulike driftsformer og omsetningsvolum,
der begrenset og sesongpreget drift som for eksempel ved fjellstuer
må få differensiert gebyr etter nevnte kriterier.
Bestemmelsens overskrift lyder i dag "Hjemmel for forbud mot
kontroll med preparater som anvendes til alkoholholdig drikk."
Det foreslås at overskriften endres til "Preparater som
anvendes til alkoholholdig drikk".
Komiteen støtter de foreslåtte
endringene knyttet til endring av overskriften til alkoholloven § 8-4.
I henhold til alkoholloven § 1-3 defineres
alkoholholdig drikk enten som øl (som igjen kan deles opp
i typene øl og sterkøl), vin eller brennevin.
Disse definisjonene får i alkohollovens forstand betydning for
retten til produksjon, import, eksport, engrossalg, omfanget av
en salgs- eller skjenkebevilling, for salgs- og skjenketidene, for
aldersgrensebestemmelsene og for bevillingsgebyrene.
Bakgrunnen for at departementet nå har vurdert en gjennomgripende
endring av lovens system for inndeling av alkoholholdig drikk i
alkoholtypene øl, vin og brennevin, er først og
fremst de konsekvenser EFTA-domstolens dom i rusbrus-saken har fått
for oppbyggingen av regelverket. I Ot.prp. nr. 89 (2001-2002) viste
Sosialdepartementet til at den lovtekniske straksløsningen
i form av forskriftshjemmel og forskrift om likebehandling av øl
og annen drikk med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent må erstattes
av permanent lovmessig implementering av bestemmelsene.
Det gis i proposisjonen en vurdering av om det kan anses alkoholpolitisk
forsvarlig å endre lovverket slik at all alkoholholdig
drikk med samme alkoholinnhold likebehandles. Det framholdes at
fra en medisinsk synsvinkel synes forskjellen mellom de ulike alkoholtypene å spille
liten rolle når det gjelder de langsiktige helseskadene,
men at det likevel er dekning for å hevde at brennevinsdrikking
medfører spesielle farer.
Departementet foreslår å endre alkoholloven
slik at regelverket bygges opp rundt et generelt prinsipp om likebehandling
av øl, vin og brennevin med samme alkoholinnhold. Etter
departementets syn er det viktig at kommunene fortsatt har frihet
til å begrense omfanget av en skjenkebevilling i forhold
til drikkenes alkoholstyrke, og til å regulere skjenketiden innenfor
lovens rammer. Det er lagt avgjørende vekt på at
den foreslåtte systemendringen i praksis bare vil berøre
rundt 30 prosent av landets skjenkesteder i dag, og på at
løsningen framstår som både EØS-rettslig
og alkoholpolitisk holdbar.
Etter gjeldende rett anslås grensen blant annet mellom
hvilke produkter som kan selges i henholdsvis dagligvarehandel og
på Vinmonopolet, til høyere enn 4,75/lavere
enn 4,76 volumprosent alkohol. Toll- og avgiftsdirektoratet har
vist til at det ikke er mulig å måle mer nøyaktig
enn +/- 0,1. Departementet foreslår at
loven endres slik at kommunal bevilling til salg av annen alkoholholdig
drikk kan omfatte drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol.
Alkoholholdig drikk som angis å inneholde 4,7 volumprosent
alkohol, vil som i dag omfattes av kommunal bevilling for salg i
dagligvarehandelen.
Departementet foreslår at alkoholloven § 4-2
om omfanget av en skjenkebevilling endres slik at en bevilling kan
gjelde alkoholholdig drikk med opptil 4,7 volumprosent alkohol,
alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent,
eller all alkoholholdig drikk.
Det framholdes at begrepene "øl", "vin" og "brennevin"
i alkoholloven i stor grad mister sin rettslige betydning etter
forslagene om å knytte bevillingssystemet til alkoholinnhold.
Disse begrepene foreslås derfor fjernet fra lovens bestemmelser
om salg og skjenking av alkoholholdig drikk. Alkoholloven inneholder
imidlertid en del andre bestemmelser som relaterer seg særskilt
til brennevin. Departementet ønsker å opprettholde
definisjonen av brennevin av hensyn til enkelte spesielle påbud
og forbud i lovens kap. 8, 9 og 10. Videre ønsker departementet å beholde
definisjonen av brennevin for det tilfelle at det oppstår
behov for nye bestemmelser spesielt rettet mot brennevinsprodukter.
Den form for inndeling etter alkoholstyrke framfor alkoholtype
som nå foreslås gjennomført i alkoholloven,
innebærer også at dagens unntak fra brennevinsdefinisjonen
for sterkvin mister sin praktiske betydning. En oppheving av dette
unntaket slik at sterkvin omfattes av definisjonen av brennevin,
vil etter departementets syn innebære en betydelig klargjøring
og forenkling av regelverket. Særreguleringen for sterkvin
foreslås derfor opphevet.
Departementet foreslår ellers at alkoholloven § 4-4
sjette ledd oppheves slik at det ikke lenger skal være
forbudt å skjenke brennevin på stemmedagene for
stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning
vedtatt ved lov.
Når det gjelder tilvirkning av alkoholholdig drikk,
er dagens ordning i henhold til lovens § 6-1 at bevilling
for tilvirkning kan omfatte én eller flere typer alkoholholdig
drikk. Bevilling for tilvirkning av brennevin omfatter imidlertid
ikke automatisk tilvirkning av vin og øl, slik systemet
er for de kommunale skjenkebevillingene. Det følger av § 6-1
tredje ledd at bevillingsplikten ikke gjelder tilvirkning av øl og
vin til eget bruk. Lovens § 4-2 ble med virkning fra
1. juli 2003 endret slik at kommunal skjenkebevilling kan
utvides til å omfatte tilvirkning av øl og vin
som ikke er tilsatt tilvirket alkohol.
§ 6-1 foreslås endret slik at det
fastslås at tilvirkningsbevilling kan omfatte
enten all alkoholholdig drikk som ikke er brennevin, brennevin,
eller all alkoholholdig drikk. Departementet foreslår en
endring i ordlyden slik at bevillingsplikten ikke gjelder tilvirkning
til eget bruk av "alkoholholdig drikk som ikke er brennevin".
Lovteksten foreslås endret tilsvarende i § 4-2, slik
at skjenkebevilling kan utvides til å omfatte tilvirkning
av alkoholholdig drikk "som ikke er brennevin".
Det framholdes at departementets forslag om endring av bevillingstypene,
også gjør det også nødvendig å vurdere
bestemmelsene om aldersgrenser for salg og skjenking av produkter
som inneholder mer enn 4,7 volumprosent alkohol. Departementet går
inn for at lovens § 1-5 endres slik at aldersgrensen
for skjenking av drikk med lavere alkoholinnhold enn 18 volumprosent
settes til 18 år. Aldersgrensen for skjenking av drikk
som inneholder 18 volumprosent alkohol eller mer, skal som i dag
være 20 år. Slik departementet ser det, vil den
foreslåtte endringen være i tråd med
EØS- avtalen samtidig som den ivaretar hensynet til å begrense
omfanget av nye produkter som gjøres tilgjengelig for skjenking
i forhold til ungdom i aldersgruppen 18-20 år.
Når det gjelder salg av alkoholholdig drikk, foreslår
departementet at § 1-5 endres slik at aldersgrensen
for salg av drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent
settes til 18 år. Aldersgrensen for salg av drikk som inneholder
22 volumprosent alkohol eller mer, skal som i dag være
20 år.
Med hensyn til alkohollovens saklige virkeområde gjelder
loven i dag for "omsetning av alkoholholdig drikk m.v.". Departementet
har registrert en økende kreativitet blant produsenter
av "alkoholprodukter" ved at produkter som faller innenfor det området
som alkoholloven dekker, er forsøkt omsatt utenfor bevillingssystemet.
For å sikre ivaretakelse av alkohollovens formål
foreslår departementet en forskriftshjemmel i § 1-3
som gir departementet adgang til å fastsette at andre alkoholholdige
produkter enn alkoholholdig drikk skal omfattes av loven.
Komiteen mener at det på bakgrunn
av rusbrus-dommen er naturlig å foreta en gjennomgripende
endring av lovens system for inndeling av alkoholholdig drikk i
alkoholtypene øl, vin og brennevin, og at denne oppdelingen
endres til å være en oppdeling etter et prinsipp
om likebehandling av alkoholholdig drikk med samme alkoholinnhold.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at når det gjelder de brennevinsbaserte
rusbrusene, er det en rekke forhold knyttet til disse produktenes
profil og målgruppe som gir grunn til bekymring. En problemstilling
som bare gjelder de brennevinsbaserte rusbrusene, er etter flertallets mening
at mange av dem tydelig spiller på forholdet til sine langt
sterkere "moderprodukter". Dette gjelder for eksempel både
Smirnoff Ice, Bacardi Breezer og Vikingfjord Icebreaker.
Flertallet mener at det på den ene siden
er alkoholpolitiske grunner som tilsier at det er ønskelig å sette
i verk ulike tiltak for å begrense forbruket av spesielle
produkter blant ungdom. På den annen side er det sterke
hensyn som tilsier at regelverket for salg og skjenking ikke lenger
bør skille mellom produkter med samme klart definerte alkoholinnhold.
Da komiteen likevel mener at et regelfestet prinsipp
om likebehandling av alkoholholdig drikk med samme alkoholinnhold
er det rette å innføre, er dette med bakgrunn
i at den foreslåtte systemendringen i praksis bare vil
berøre rundt 30 prosent av landets skjenkesteder i dag,
og at denne nye løsningen fremstår som både
EØS-rettslig og alkoholpolitisk holdbar.
Komiteen er kjent med at Toll- og avgiftsdirektoratet
v/Tollaboratoriet har påpekt at det ikke er mulig å måle
alkoholinnholdet i volumprosent mer nøyaktig enn +/-
0,1, og at det derfor har liten hensikt å videreføre
alkohollovens gjeldende to-desimalsystem.
Komiteen mener at det ikke er ønskelig å senke
grensen for salg av alkoholholdig drikk i dagligvarehandelen på en
måte som innebærer store forskjeller fra dagens
ordning, og som krever praktiske gjennomføringstiltak.
På den annen side mener komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, at
det heller ikke er ønskelig å fastsette grensen
slik at det i realiteten åpnes for salg av sterkere drikker
enn de som i dag tilbys.
Komiteen viser til at produktene som
selges i dagligvarehandelen, inkludert diverse blandingsprodukter
basert på vin og brennevin, inneholder maksimalt 4,7 volumprosent
alkohol.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, stiller seg derfor bak at grensen settes
til 4,7 prosent.
Komiteen stiller seg bak endringa i
alkoholloven § 4-2 om omfanget av en skjenkebevilling
slik at en bevilling kan gjelde alkoholholdig drikk med opptil 4,7
volumprosent alkohol, alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold
enn 22 volumprosent, eller all alkoholholdig drikk.
Komiteen mener at det må være
samme regler hva gjelder aldersgrense for salg og skjenking av alkohol. Komiteen finner
det uhensiktsmessig at Vinmonopolet kan selge produkter med inntil
22 volumprosent til 18-åringer, mens et skjenkested må forholde
seg til en grense på inntil 18 volumprosent.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning
av alkoholholdig drikk m.v. skal § 1-5 lyde:
§ 1-5 Aldersgrense
Salg, skjenking eller utlevering av alkoholholdig drikk
med 22 volumprosent alkohol eller mer må ikke skje
til noen som er under 20 år.
Salg, skjenking eller utlevering av alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent må ikke
skje til noen som er under 18 år.
Den som selger eller skjenker alkoholholdig drikk
med 22 volumprosent alkohol eller mer, må ha fylt
20 år, og den som selger eller skjenker annen alkoholholdig
drikk, må ha fylt 18 år. Dette gjelder likevel
ikke servitør med kokk- eller servitørfagbrev, eller
ved salg av drikk som inneholder mellom 0,7 og 2,5 volumprosent alkohol når
en person over 18 år har daglig tilsyn med salget. Departementet
kan gi forskrifter om unntak fra aldersgrensebestemmelsene for lærlinger
og andre under opplæring.
Departementet kan gi forskrifter om aldersgrensen for innførsel
av alkoholholdig drikk."
I henhold til alkoholloven § 3A-1 kan engrossalg av
alkoholholdig drikk bare skje på grunnlag av bevilling
gitt av departementet. Det følger av §§ 2-1
og 2-2 at alkoholholdig drikk ikke kan innføres til eller utføres
fra landet av andre enn den som har tilvirknings- eller engrosbevilling.
Innehaver av bevilling til å tilvirke alkoholholdig drikk
i henhold til lovens § 6-1 anses også å ha
engrosbevilling for den type alkoholholdig drikk bevillingen gjelder
for. Myndigheten til å tildele, kontrollere utøvelsen
av og inndra bevillinger etter lovens kapittel 3A og 6 (tilvirkning),
er delegert til Sosial- og helsedirektoratet.
Etter alkoholloven § 3A-12 kan departementet inndra
bevillingen dersom vilkårene i § 3A-4
om vandel, varelagersikring mv. ikke lenger er oppfylt eller bevillingshaver
for øvrig ikke oppfyller sine forpliktelser etter alkoholloven
eller andre lovbestemmelser som står i sammenheng med alkohollovens formål.
EFTAs overvåkingsorgan ESA mener at bevillingssystemet
for engrossalg utgjør en handelshindring for omsetningen
av utenlandske produkter, fordi den rent faktisk fordyrer og forvansker
import og distribusjon av disse produktene. Det hevdes også å foreligge
rettslig diskriminering ved at utenlandske produsenter må inneha
engrosbevilling, mens innenlandske produsenter får rett
til å drive engrossalg i kraft av tilvirkningsbevillingen.
Videre mener ESA at bevillingsordningen ikke er nødvendig
og proporsjonal i forhold til ønsket om å beskytte
folkehelsen.
Det redegjøres i proposisjonen for endringer som er
gjort i Sverige på bakgrunn av tilsvarende kritikk fra
EU-kommisjonen.
På bakgrunn av kritikken fra ESA og av at de svenske
erfaringene med avviklingen av bevillingssystemet anses som gode,
har departementet vurdert om dagens bevillingsordning kan erstattes
med den registreringsplikt for særavgiftspliktige varer
som i dag er administrert av toll- og avgiftsetaten, eventuelt med
noen justeringer av denne ordningen.
Det foreslås å oppheve bevillingsordningen
for engrossalg av alkoholholdig drikk. Forslaget innebærer
at bevillingsplikten for grossister etter alkoholloven bortfaller
i sin helhet. Kontrollen knyttes i stedet til den gjeldende registreringsplikten
for særavgiftsbelagte varer som administreres av toll-
og avgiftsetaten.
Det foreslås videre en oppbygging av registreringsordningen
som sikrer at toll- og avgiftsetaten vil være i stand til å føre
en helhetlig og forsvarlig kontroll med alle aktuelle aktører,
alle varebevegelser og omsetningspunkter fra import via engrossalg,
lagring og distribusjon og fram til utlevering til detaljnæringen.
Det uttales at dagens regelverk for særavgifter ivaretar
de kontrollelementer som er nødvendige for å sikre
en god kontroll med de avgiftspliktige for alkoholavgiften. Med
unntak av en ny bestemmelse om opplysningsplikt i særavgiftsloven § 7
annet ledd er det etter departementenes vurdering ikke nødvendig med
lovendringer i Finansdepartementets regelverk.
Det redegjøres nærmere for dagens ordning for oppkreving
av avgift på alkoholholdige drikkevarer.
Plikten til registrering reguleres i dag av særavgiftsforskriften § 5-1
første ledd bokstav a for produsenter av avgiftspliktige
varer. Importører har i dag en adgang til registrering,
jf. særavgiftsforskriften § 5-2. Det
påpekes at ved bortfall av bevillingssystemet må det
sikres at også disse aktørene omfattes av kontrollen.
Det foreslås derfor at importørene blir pliktige
til slik registrering, og at særavgiftsforskriften endres
slik at dette framgår.
Særavgiftsforskriften stiller i dag ingen direkte krav
til vandel for sentrale personer i registrerte virksomheter tilsvarende
alkoholloven § 3A-4 første ledd nr. 1.
Innholdet i § 3A-4 foreslås derfor innarbeidet som
vilkår for registrering.
Det foreslås også at § 3A-7
blir erstattet med en fullmaktsbestemmelse i særavgiftsloven § 7
nytt annet ledd. Opplysningsplikten vil omfatte opplysninger om
personer som nevnt i alkoholloven § 3A-4 nr. 1.
Etter gjeldende rett følger det av alkoholloven § 1-4a
at salg, skjenking, engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk
bare kan skje på grunnlag av bevilling etter loven. Bestemmelsen
i § 1-4a foreslås endret slik at det
framgår at bevillingsplikt kun gjelder tilvirkning, salg
og skjenking. Det foreslås videre en ny § 1-4c,
hvor det framgår at engrossalg av alkoholholdig drikk bare
kan skje på grunnlag av registrering som avgiftspliktig
virksomhet hos toll- og avgiftsetaten. Likeledes foreslås §§ 2-1
og 2-2 endret, slik at det fastslås at alkoholholdig drikk
bare kan innføres til og utføres fra utlandet
av den som har tilvirkningsbevilling eller som kan drive engrossalg, har
utvidet salgsbevilling etter § 3-1 tredje ledd
eller skjenkebevilling utvidet til å gjelde innførsel
etter § 4-2 tredje ledd. Som følge av
at retten til innførsel, utførsel og engrossalg
av alkoholholdig drikk ikke lenger knyttes til bevilling gitt av
departementet, overflødiggjøres bestemmelsene
i alkoholloven kapittel 3A, med unntak av bestemmelsene i § 3A-2 (som
videreføres i alkoholloven § 1-4c), for
så vidt angår grossister og importører.
Ettersom disse saksbehandlingsreglene også gjelder bevillingssystemet for
tilvirkning av alkoholholdig drikk som ikke foreslås avviklet,
foreslår departementet at de nødvendige saksbehandlingsregler
for dette bevillingssystemet flyttes til lovens kapittel 6 om tilvirkning
av alkoholholdig drikk.
Grossister som selv verken importerer eller produserer alkoholholdig
drikk, er et innenlandsk omsetningsledd som ikke reguleres av avgiftsregelverket. Disse
faller således utenfor registreringssystemet etter særavgiftsforskriften.
Det understrekes at det må sikres at disse grossistene
fortsatt fanges opp av kontrollordningen. Det foreslås å regulere
i alkoholloven at engrossalg med varer hvor særavgift er
betalt kan skje på grunnlag av registrering etter alkoholloven, jf.
forslaget til ny § 1-4c, som også gir
departementet hjemmel for å utarbeide nærmere
forskrifter om slik registrering.
Det uttales at kontroll med at bestemmelsene overholdes, sikres
ved at særavgiftsforskriften skal inneholde vandelskrav
hvor det blant annet kreves at alkohollovens bestemmelser overholdes.
For å klargjøre ansvarsforholdene foreslås
også inntatt i ny § 1-4c en uttrykkelig
henvisning til at kontroll med utøvelsen av engrossalg
tilligger toll- og avgiftsetaten.
Etter alkoholloven § 3A-10 fjerde ledd går
det fram at det skal føres et register med opplysninger om
innehavere av engros- og tilvirkningsbevillinger. Departementet
foreslår at bestemmelsen i § 3A-10 overføres
til alkoholloven § 1-14 og utvides til å gjelde
alle bevillinger samt registrerte grossister etter særavgiftsregelverket
og alkoholloven. Samtidig foreslås hjemmelen i § 3A-8
for departementet til å gi forskrifter om plikt for bevillingshaver
til å avgi opplysninger til statistiske formål
videreført i § 1-14 for grossistene og
i § 6-6 for tilvirkerne.
Alkoholloven § 1-13 gir departementet hjemmel til å gi
forskrifter om mellommenns adgang til å oppta bestilling
på alkoholholdig drikk. Departementet foreslår å avvikle
mellommannsordningen og oppheve alkoholloven § 1-13.
Det uttales at det ikke er behov for at hjemmelen for merkeplikt
opprettholdes i alkoholloven, og det foreslås å oppheve
alkoholloven § 3A-13.
Komiteen stiller seg bak forslaget
om å oppheve bevillingsordningen for engrossalg av alkoholholdig
drikk. Komiteen er opptatt av at dette ikke svekker
kontrollen, og er således fornøyd med at kontrollen
i stedet knyttes til den gjeldende registreringsplikten for særavgiftsbelagte
varer som administreres av toll- og avgiftsetaten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, stiller seg også bak forslaget
om en oppbygging av registreringsordningen som sikrer at toll- og
avgiftsetaten vil være i stand til å føre
en helhetlig og forsvarlig kontroll med alle aktuelle aktører,
alle varebevegelser og omsetningspunkter fra import via engrossalg,
lagring og distribusjon og fram til utlevering til detaljnæringen.
Flertallet mener det er viktig at importørene og øvrige
grossister blir pliktige til registrering samt stilles krav til
om direkte krav til vandel for sentrale personer i registrerte virksomheter,
tilsvarende som i alkoholloven, og støtter at særavgiftsforskriften
endres slik at dette framgår.
Forbud mot all reklame for alkoholholdig drikk med mer enn 2,5
volumprosent alkohol ble innført fra 1. juli 1975.
Reklameforbudet ble med unntak av mindre endringer videreført
i alkoholloven av 1989 § 9-2. Ved lov 16. mai
1997 ble § 9-2 skjerpet, slik at forbudet mot
reklame for alkoholholdig drikk også gjelder reklame for
andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder
over 2,50 volumprosent alkohol. Departementet gir forskrifter om
avgrensing, utfylling og gjennomføring av bestemmelsene
og kan også gjøre unntak fra forbudene når
særlige grunner foreligger.
Det uttales at de første årene etter at reklameforbudet
ble innført på 1970-tallet, ble det i stor grad overholdt
av aktørene i markedet, og håndhevingen bød
på få problemer. De senere års utvikling
har imidlertid vist en markert økning i antall overtredelser.
Det framholdes at myndighetenes mulighet for å håndheve
regelverket har vært begrenset blant annet på grunn
av et lite fleksibelt sanksjonssystem. Ved lov 23. mai
2003 nr. 34 ble det innført nye bestemmelser i §§ 9-3,
9-4 og 9-5 om tilsyn, retting og tvangsmulkt, og om klageadgang
til Markedsrådet.
Det redegjøres for en rettssak i Sverige (Gourmet-saken)
der også EF-domstolen ble anmodet om en rådgivende
uttalelse. EF-domstolen sa i sitt svar at et forbud mot alkoholreklame
vil være tillatt etter EU-retten med mindre en nasjonal
rettslig og faktisk vurdering tilsier at det samme formål
(beskyttelse av offentlig sunnhet) kan oppnås ved tiltak
som i mindre grad rammer samhandelen i Fellesskapet. Stockholm tingsrett
kom deretter til at det svenske forbudet mot kommersielle annonser
for alkohol i sin daværende utforming var uforholdsmessig
strengt. Marknadsdomstolen stadfestet tingsrettens avgjørelse.
I brev av 20. mars 2003 ble norske myndigheter orientert
om at EFTAs overvåkingsorgan (ESA) hadde mottatt en klage
over det norske reklameforbudet. I svar av 28. april viste
Sosialdepartementet til at de problemstillingene ESA tok opp på dette
og andre punkt, ville bli gjennomgått i forbindelse med
den allerede varslede revisjonen av alkoholloven.
Det redegjøres for EF-domstolens behandling av alkoholreklamespørsmål
og for oppfølgingen av Gourmet-saken i Sverige der Riksdagen
har endret den svenske alkoholloven og innført et unntak
fra reklameforbudet for annonser for alkoholholdig drikk med et
alkoholinnhold på under 15 volumprosent i trykte skrifter.
Det redegjøres for ordningen i Finland og i andre europeiske
land. Det framholdes at i et europeisk perspektiv er det norske
forbudet mot alkoholreklame kjennetegnet ved at det er mer enhetlig,
vidtrekkende og absolutt enn i andre land. Det understrekes at Norge
ikke er det eneste land i Europa med reklameforbud, og at den europeiske
utviklingen de senere år snarere har gått i retning
av å bygge ut slike forbud enn å begrense dem.
Det gis en omtale av forholdet mellom EØS-avtalen og
norsk alkoholpolitikk og av det norske reklameforbudet i forhold
til EF-domstolens rettspraksis. Med henvisning til Gourmet-saken
finner departementet at det eneste aktuelle vurderingstema i forhold
til det norske regelverket er det såkalte proporsjonalitetsprinsippet
som er et ulovfestet prinsipp utviklet gjennom EF-domstolens praksis.
Proporsjonalitetsprinsippet innebærer at det må vurderes
hvorvidt et tiltak hjemlet i art. 13 (her reklameforbudet) er nødvendig
av hensyn til folkehelsen, eller om dette hensynet kan ivaretas
gjennom andre tiltak med mindre inngripende skadevirkninger for
samhandelen mellom medlemslandene. Det vises til at i rapporten "Alcohol:
no ordinary commodity" konkluderer ei forskergruppe med at selv
om det ser ut til at begrensninger i adgangen til å reklamere
for alkohol ikke har medført noen større nedgang
i drikkingen og i de alkoholrelaterte skadene på kort sikt,
har land som har strengere restriksjoner på reklame, likevel
mindre drikking og færre alkoholrelaterte problemer. Departementet
bemerker at dette klart gjør seg gjeldende for Norges del,
noe som gir et viktig utgangspunkt for proporsjonalitetsvurderingen.
Om muligheten for å anvende mindre inngripende tiltak
uttales det at norsk alkoholpolitikk er kjennetegnet ved at man
anvender en rekke andre tiltak som sikter mot å oppfylle
det samme formålet som reklameforbudet. Disse tiltakene
er allerede på plass, og departementet finner det vanskelig å se
hvilke eventuelle nye tiltak som skulle kunne innføres
som erstatning for en eventuell svekkelse av reklameforbudet. Det
eneste departementet kan tenke seg, måtte være å relativisere
reklameforbudet og forsøke å skreddersy det mer
mot de målgrupper som er særlig utsatt. Denne
løsningen har andre land valgt. Etter departementets vurdering
vil dette imidlertid ikke være en alkoholpolitisk heldig
løsning for Norge, og håndhevingen ville bli langt
vanskeligere.
Departementets konkluderende oppfatning er at det generelle norske
reklameforbudet i alkoholloven § 9-2 åpenbart
er forenlig med EØS art. 13, og klart innenfor det rettslige
spillerom som EF-domstolen anga i Gourmet-saken. Departementets
konklusjon er videre at det fortsatt og i større grad enn
tidligere er nødvendig å forhindre at forbudet
mot indirekte reklame svekkes gjennom en tillemping i retning av større
skjønnsadgang og derved større rom for utvanning
av forbudet. Departementet ønsker derfor å opprettholde
dagens ordlyd i lovens § 9-2, men gjennom endringer
i alkoholforskriften § 9-1 annet ledd klargjøre
og presisere forståelsen i henhold til lovens § 9-2.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er fornøyd med at departementet fortsatt
holder en stø kurs i forhold til å opprettholde dagens
forbud mot reklame for alkohol. Flertallet kjenner
til at utviklingen i flere europeiske land går nå i
retning av en innstramming av adgangen til reklame for alkoholholdig
drikk. Flertallet viser til at f.eks. Frankrikes
alkohollov, Loi Evin, bl.a. fastslår forbud mot alkohol-
og tobakksreklame på TV, kino og radio. Den irske regjeringen
varslet i fjor at den ønsker å skjerpe inn reglene
for alkoholreklame. Den britiske legeforeningen anmodet i fjor regjeringen
om å innføre totalforbud mot alkoholreklame. Den
latviske regjeringen vurderer forbud mot alkoholreklame i TV. Dette
er bare noen få eksempler på at utviklingen i
Europa ikke bare går i liberaliserende retning. På bakgrunn
av dette mener flertallet at det ville være
særdeles lite klokt av Norge å liberalisere et
så viktig punkt i norsk alkoholpolitikk.
Flertallet har merket seg at mye av grunnen til at
debatten om alkoholreklame har kommet opp, er den såkalte
Gourmet-avgjørelsen. Flertallet har videre
merket seg at departementet påpeker at de forutsetninger
EF-domstolen la til grunn når det gjelder reklameforbudets
betydning for forholdet mellom utenlandske og innenlandske produkter
i Gourmet-avgjørelsen, faktisk sett neppe er dekkende for
norske forhold.
Flertallet viser til at i rapporten "Alcohol:
no ordinary commodity" konkluderer en forskergruppe med at selv
om det ser ut til at begrensninger i adgangen til å reklamere
for alkohol ikke har medført noen større nedgang
i drikkingen og i de alkoholrelaterte skadene på kort sikt,
har land som har strengere restriksjoner på reklame, likevel
mindre drikking og færre alkoholrelaterte problemer. Flertallet viser videre
til at departementet bemerker at dette klart gjør seg gjeldende
for Norges del, noe som gir et viktig utgangspunkt for proporsjonalitetsvurderingen. Flertallet viser
til proporsjonalitetsprinsippet som innebærer at det må vurderes
hvorvidt et tiltak hjemlet i art. 13 (her reklameforbudet) er nødvendig
av hensyn til folkehelsen, eller om dette hensynet kan ivaretas
gjennom andre tiltak med mindre inngripende skadevirkninger for
samhandelen mellom medlemslandene.
Flertallet viser til at det i Ot.prp. nr. 86 (2003-2004)
diskuteres relativisering av reklameforbudet og forsøk
på å skreddersy det mer mot de målgrupper som
er særlig utsatt. Denne løsningen har andre land valgt. Flertallet er
imidlertid helt på linje med departementets vurdering,
og slår fast at en slik løsning vil være
en alkoholpolitisk meget uheldig løsning for Norge, og
at håndhevingen ville bli langt vanskeligere.
Flertallet deler departementets oppfatning om
at det generelle norske reklameforbudet i alkoholloven § 9-2 åpenbart
er forenlig med EØS art. 13 og klart innenfor det rettslige
spillerom som EF-domstolen anga i Gourmet-saken.
Flertallet understreker at norsk alkohollovgivning
satser på et samspill av ulike tiltak for i størst mulig
grad å begrense det kommersielle presset for økt
salg av alkoholholdige drikkevarer og derigjennom totalkonsumet
av alkoholholdig drikk. Det faktum at det norske reklameforbudet
er omfattende og helhetlig, gjør det ikke-diskriminerende
og effektivt. Forbudet likestiller alle reklamemedier og tillater ikke
markedsføring av alkohol overfor forbrukere verken via
norske aviser, TV-kanaler, internettsider eller noe annet norsk
medium.
Flertallet kjenner til at det ikke er lett å måle effekten
av et reklameforbud, siden reklameforbudet inngår som ett
av mange alkoholpolitiske virkemidler som fungerer i et samspill.
Men etter flertallets vurdering er det ikke tvil
om at reklameforbudet også isolert sett spiller en betydelig
rolle, og det samme har vært lagt til grunn av Stortinget
flere ganger tidligere.
Videre viser flertallet til at man i rapporten "Alcohol
- no ordinary commodity" har tatt for seg nyere forskning som belyser
utviklingen av effektive alkoholpolitiske virkemidler som har til
formål å ivareta folkehelsen. I rapporten vises
det blant annet til en studie av flere års varighet som
ble gjennomført i New Zealand. Studien avdekket blant annet
en sammenheng mellom bevisstheten om ølreklame hos 15-årige
gutter og deres maksimale ølkonsum som 18-åringer.
Forfatterne viser til at markedsføring av alkohol har økt
dramatisk de senere år og når stadig lenger inn
i ungdoms hjemmesfære gjennom bruk av nye kommunikasjonsmetoder.
I rapporten understrekes det videre at markedsføring av
alkohol fremstår som en uhyre velfinansiert, kreativ og
innflytelsesrik del av det moderne samfunn, og til at stadig mer
sofistikerte blandinger av ulike markedsføringstiltak brukes
for å tiltrekke, influere og rekruttere nye generasjoner
av potensielle konsumenter.
Flertallet mener at denne forskningen støtter den
antagelse man hele tiden har lagt til grunn i Norge om at gjentatt
eksponering for alkoholreklame påvirker holdningen til
bruk av alkohol og øker sannsynligheten for merforbruk.
Dette gjelder i særlig grad for ungdom. Holdninger til
alkohol formes i ung alder, og personer som utsettes for markedsføring
av alkoholholdig drikk tidlig, har større risiko for en
tidlig drikkedebut og dermed større alkoholkonsum som voksen
enn ungdom som ikke utsettes for slik påvirkning. Fraværet
av alkoholreklame vil dermed påvirke det alkoholpolitiske
klimaet hos folk flest og spesielt hos barn og ungdom.
Flertallet mener at det norske reklameforbudet
er mer omfattende og helhetlig enn hva tilfellet var for Gourmet-saken,
noe som understreker dets ikke-diskriminerende karakter og effektivitet.
Alle reklamemedier er likestilt, og regelverket forbyr konsekvent
markedsføring av alkohol overfor forbrukere. Dette er i
harmoni med at alkoholloven i størst mulig grad og gjennom
en rekke ulike tiltak tilstreber å begrense det kommersielle
presset for økt salg av alkohol som ledd i målsetningen
om å begrense totalkonsumet. Flertallet viser
til at Stortingets intensjon med å vedta et mest mulig
omfattende reklameforbud nettopp var å komplettere de strenge
begrensningene for omsetningen av alkohol, jf. sosialkomiteen i
Innst. O. nr. 61 (1972-1973).
Flertallet viser til at det norske reklameforbudet
er generelt strengere enn det svenske. I den grad det er relevant å legge
utfallet av Marknadsdomstolens proporsjonalitetsvurdering til grunn
for vurderingen av det norske reklameforbudet, tilsier dette etter komiteens syn
derfor at det norske regelverket vurderes som mer forholdsmessig
enn det svenske.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
fremme forslag om at det norske reklameforbudet hva gjelder
alkoholholdige drikker, indirekte alkoholreklame, bruk av logoer
etc., oppheves. Disse medlemmer viser til at Norge har
et av verdens strengeste lovverk hva gjelder alkoholreklame innenlands.
Det er imidlertid slik at vi i Norge ikke befinner oss i en isolert
del av verden uten påvirkning utenfra, og på denne
bakgrunn bør vi også tilpasse oss de lover og
regler som finnes hos våre største handelspartnere,
nærmere bestemt EU. Disse medlemmer vil
vise til at den norske befolkning daglig blir eksponert for alkoholreklame
gjennom utenlandske tv-kanaler, magasiner, utenlandsturer etc. uten
at det ser ut som om vi tar noen skade av dette. De eneste som virkelig
rammes av reklameforbudet, er norske bryggerier som ikke får
muligheten til å kunne informere om sine produkter i konkurranse
med de store multinasjonale bryggerikonsernene. På denne
bakgrunn fremmer disse medlemmer forslag om at reklameforbudet
oppheves.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Kap. 9 i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig
drikk m.v. oppheves."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at et forbud mot indirekte reklame
for alkoholholdig drikk er helt nødvendig for å effektivisere
forbudet mot direkte reklame for alkoholholdig drikk. Erfaringene
tilsier fortsatt grunn til bekymring over bransjens bruk av reklame
for lettøl og andre alkoholfrie og -svake drikker til profilering av
sine ordinære alkoholholdige produkter. Dette skjer i praksis
gjennom eksempelvis reklame på parasoller, skilt til skjenkesteder
og utstillinger i dagligvarebutikker hvor produsenter har tilføyd
"lettøl" i liten skrift bak et varemerke for et alkoholholdig
produkt. Dersom denne produsentinformasjonen gis gjennom samme varemerke/varekjennetegn
som for alkoholholdig drikk (typisk "øl-logoen"), blir
forbudet mot indirekte reklame utvannet.
Flertallet ser at forbudet i sin nåværende
form også rammer reklame som i noen grad kan hevdes å være
akseptabel, jf. den såkalte vørterøl-saken. Flertallet viser
til at adgangen til å reklamere for lettøl, vørterøl
og lignende alkoholsvake og alkoholfrie produkter er godt ivaretatt
etter gjeldende rett. Det foreligger ikke noen begrensninger i adgangen
til å reklamere så lenge produktet har et eget
distinkt varemerke/varekjennetegn som ikke er i bruk for
en alkoholholdig drikk. I tillegg ivaretas hensynet til produsentene
gjennom adgangen til å informere om hvem som står
som produsent i reklamen. Det er dermed fullt mulig for bryggeriene å finne
andre måter å reklamere for alkoholfritt eller
-svakt øl på uten at dette kommer i konflikt med
alkoholloven. Flere bryggerier produserer for eksempel alkoholfritt øl med
eget varemerke/varekjennetegn, altså uten den vanlige
"øl-logoen" som går igjen på alle alkoholholdige øltyper,
eller de produserer andre drikkevarer med angivelse av firmanavn
uten at dette presenteres i form av "øl-logoen". Ringnes
produserer for eksempel Farris, noe som fremgår av Farris-flasken,
men uten at firmanavnet Ringnes presenteres i form av "øl-logoen". Flertallet mener
derfor at det i utgangspunktet er vanskelig å se at dagens
forbud mot indirekte reklame fremstår som urimelig strengt.
Flertallet mener at forbudet mot indirekte reklame
i sin nåværende utforming ikke bare bidrar til å øke
effektiviteten av forbudet mot reklame for alkoholholdig drikk,
det understreker også reklameforbudets ikke-diskriminerende
karakter. Sveriges manglende regulering av indirekte reklame
har vært kritisert av både EU-kommisjonen og av
det svenske Konkurrensverket. Kritikken har vært begrunnet
i at øl er et typisk nasjonalt produkt som derved får
en konkurransefordel fremfor utenlands produsert øl. Utenlandske
produsenter produserer i liten grad lettøl. Forholdene
er sammenlignbare i Norge, og flertallet legger vekt
på den tilpasningen av lovverket i forhold til indirekte
reklame som EU-kommisjonen har tatt opp i forhold til Sverige. I
SOU 2003:69 "Alkoholreklam i tryckta skrifter i ett folkhälsoperspektiv"
foreslås det nå innført et begrenset
forbud mot indirekte reklame i Sverige når det gjelder
alkoholsvake produkter som kan forveksles med alkoholholdig drikk.
Forslaget er opprettholdt i den svenske regjeringens Prop. 2003/04:161
om Alkoholpolitiska frågor som ble lagt fram for Riksdagen
2. juni 2004. Forslaget ble bifalt av Riksdagen 10. november 2004.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
subsidiært, dersom forslaget om å oppheve reklameforbudet
ikke får tilslutning, påpeke at reklameforbudet
må håndheves på en slik måte
at det ikke hindrer bruk av bryggerinavn eller firmanavn i reklame
for alkoholfrie eller alkoholsvake produkter.
Disse medlemmer vil imidlertid stemme mot forslaget
til endring av § 9-2 annet ledd.
Det framholdes at det er bred politisk tilslutning til den statlige
vinmonopolordningen, og etter Regjeringens syn er ordningen et svært
viktig element i norsk alkoholpolitikk. Det vektlegges at detaljmonopolets
holder de privatøkonomiske interessene utenfor handelen
med alkohol, og at det dermed blir mulig å regulere og
begrense tilgjengeligheten på en enkel måte, samtidig
som kontrollen med at salget følger reglene i alkoholloven
blir mer effektiv.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, understreker at det er, og har vært, bred
politisk tilslutning til den statlige vinmonopolordningen, og etter flertallets syn
er ordningen et svært viktig element i norsk alkoholpolitikk.
Detaljmonopolets særlige kjennetegn og eksistensberettigelse
er at det holder de privatøkonomiske interessene utenfor
handelen med alkohol. Dermed blir det mulig å regulere
og begrense tilgjengeligheten på en enkel måte,
samtidig som kontrollen med at salget følger reglene i
alkoholloven blir mer effektiv.
Flertallet ønsker å påpeke
at for å sikre fortsatt oppslutning og legitimitet i befolkningen
for monopolordningen, er det viktig at Vinmonopolet utvikler
seg i takt med samfunnets forventninger og behov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at flere undersøkelser i befolkningen viser at et klart
flertall ønsker muligheten til å kunne kjøpe
vin i dagligvarebutikken. Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn signalisere at en på et senere tidspunkt vil fremme
forslag som går i denne retningen.
Alkoholloven § 3-3 gir Sosialdepartementet hjemmel
til å fastsette antall salgsbevillinger for AS Vinmonopolet
i landet som helhet og den geografiske (fylkesvise) fordelingen
av disse. Dette har vært gjort gjennom en fireårig
landsplan for AS Vinmonopolet. Det er Vinmonopolets styre som innenfor
rammen av planen har tatt stilling til i hvilke kommuner det skal søkes
om bevilling til å etablere utsalg, mens kommunestyret
fastsetter antall utsalgssteder innen kommunen og godkjenner deres
beliggenhet.
Slik alkoholloven § 3-3 er utformet, kan departementet
fastsette høyeste antall salgsbevillinger og fordelingen
av disse, og derfor også uten lovendring legge om praksis
slik at ordningen med landsplan ikke lenger benyttes. Siste planperiode
utløp ved utgangen av 2002. Som en prøveordning
er det ikke utarbeidet ny landsplan. Antallet nye etableringer i 2003
og 2004 er fastsatt etter forslag fra Vinmonopolet ut fra en avveining
mellom økonomiske kriterier og ønsket om økt
tilgjengelighet.
Antallet utsalg vil i perioden fra januar 1997 til utgangen av
2004 ha vokst fra 112 til 200.
Departementet foreslår at ordningen med landsplan avvikles.
Det understrekes samtidig at det fortsatt skal utøves kontroll
med utbyggingstakten og den regionale fordelingen. Departementet
foreslår å opprettholde bestemmelsen i lovens § 3-3
om at departementet kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger
for Vinmonopolet og fordeling av disse, for å understreke
at utbyggingen av Vinmonopolets salgsnett er et spørsmål
av alkoholpolitisk viktighet og fortsatt skal være underlagt
politisk kontroll.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
støtter forslaget om at ordningen med landsplan avvikles.
Det understrekes samtidig at det fortsatt skal utøves kontroll
med utbyggingstakten og den regionale fordelingen.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, understreker viktigheten av å opprettholde
bestemmelsen i lovens § 3-3 om at departementet
kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger for Vinmonopolet
og fordelingen av disse, for å understreke at utbyggingen
av Vinmonopolets salgsnett er et spørsmål av alkoholpolitisk
viktighet og fortsatt skal være underlagt politisk kontroll.
Dette flertallet mener at kommunene skal ha mulighet
til å uttale seg om butikketablering av nye vinmonopol
i sin kommune. Dette flertallet legger derfor til
grunn at departementet sikrer at Vinmonopolet etablerer en slik
høringspraksis.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det er igangsatt en prøveordning med fire
såkalte minipol. Minipolene kjennetegnes primært
ved reduserte åpningstider og et begrenset vareutvalg.
Ordningen skal evalueres mot slutten av 2004 etter om lag ett års
drift. På bakgrunn av evalueringen vil AS Vinmonopolets
styre vurdere om ordningen med minipol skal videreutvikles på landsbasis. Flertallet legger
til grunn at Stortinget blir orientert på egnet måte
om evalueringen. For å sikre at omsetning av alkohol i
størst mulig grad skjer lovlig og i kontrollerte former,
kan det også være ønskelig å få utredet
mer fleksible bestillingsformer og om bestilling/utlevering
også bør kunne skje for eksempel andre steder
enn på Posten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at det fortsatt skal kunne være mulig for departementet å fastsette
et øvre tak for antallet salgsbevillinger samt plasseringen
av disse. Disse medlemmer vil signalisere at det
også kan være grunn til å rette fokus
mot viktigheten av at flest mulig har tilgang til en eller annen form
for polutsalg slik at en har anledning til å kunne kjøpe
denne typen vare på en lovlig og kontrollert måte.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er enig i at landsplan har mindre betydning
for å holde antall utsalg på et lavt nivå nå når
antall utsalg er kommet opp i om lag 200, men det er fremdeles behov
for å ivareta målet om å sikre en større
likhet i tilgjengelighet. Selv om rundt 83 prosent av befolkningen
vil bo innenfor en radius på 15 kilometer fra nærmeste
vinmonopolbutikk, er det fremdeles mange som har lang vei. Utarbeidelsen
av landsplanen har basert seg på forslag fra Vinmonopolets
styre, som har blitt sendt på høring til alle
landets kommuner. Høringsrunden og tilgang til selve plandokumentet
har gitt åpenhet om vurderingene og en forutsigbar og effektiv
saksbehandling. Planen har regulert den fylkesvise fordeling av
utsalg. Disse medlemmer mener at det ikke er nødvendig å fastsette
en fylkesvis fordeling av totalantallet av utsalg, og er enig i
at en slik fordeling kan hindre nødvendig fleksibilitet.
Det er imidlertid etter disse medlemmers syn viktig å beholde åpenhet
om vurderingene som ligger til grunn for geografisk plassering av
nye utsalg.
Disse medlemmer er klar over at Arbeids- og sosialdepartementet
utøver kontroll med utbyggingstakten og den regionale fordelingen
av utsalg, og understreker viktigheten av å opprettholde
bestemmelsen i lovens § 3-3 om at departementet
kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger for Vinmonopolet
og fordeling av disse.
Imidlertid mener disse medlemmer at det bør
være en bred politisk innflytelse på fordeling
av utsalg og herunder særlig hvor i utkantstrøk
det bør prioriteres å etablere utsalg. Disse
medlemmer understreker at Vinmonopolet ikke bare kan bygge sine
avgjørelser på bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Dersom
Vinmonopolet blir for markeds- og profittorientert, kan
det undergrave ønsket om å opprettholde Vinmonopolet
som et alkoholpolitisk redskap. Etablering i distriktene vil etter
hvert kunne bli mindre lønnsomt. På denne bakgrunn ønsker disse medlemmer å opprettholde
kravet om en landsplan i forenklet form og fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at Vinmonopolet
AS utarbeider en 4-årig landsplan for utvikling av Vinmonopolets
salgsnett. Målet med planen skal være å sikre
større likhet i tilgjengelighet innen totalantallet utsalg
på landsbasis. Landsplanen skal sendes på høring
til kommunene."
Vinmonopolets enerett til salg av vin og brennevin med lavere
alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent ble opphevet ved ikrafttredelsen
av lov- og forskriftsendringene om likebehandling av øl
og annen drikk med samme alkoholinnhold den 1. januar 2003. I
Ot.prp. nr. 89 (2001-2002) forutsatte departementet at Vinmonopolet
som en del av straksløsningen kunne fortsette å selge
vin og brennevin med samme alkoholinnhold som øl i konkurranse
med dagligvarehandelen, men uttalte at det var ønskelig
med en nærmere vurdering av om dett skulle være
slik også i framtiden.
Departementet går i proposisjonen ikke inn for at Vinmonopolet
skal kunne gis bevilling til å selge alkoholholdig drikk
med høyst 4,7 volumprosent alkohol og foreslår
at Vinmonopolets bevillingsrettigheter presiseres i loven.
I henhold til alkoholloven § 3-3 annet punktum fastsetter
kommunestyret det høyeste antall utsalgssteder for AS Vinmonopolet
innen kommunen og godkjenner deres beliggenhet. Ettersom det formelt bare
gis én salgsbevilling for hver kommune selv om det opprettes
flere utsalg, presiseres det i lovens § 3-3 at
kommunestyret skal godkjenne hvert enkelt utsalgs beliggenhet.
Det framholdes at kommunene er gitt meget vide skjønnsrammer
ved vurderingen av om en bevilling til salg eller skjenking skal
gis. Departementet mener at kommunene, ikke minst i forhold til
etablering av vinmonopolutsalg, har behov for å se på lokaliseringen
i en helhetlig sammenheng. Departementet kan ikke se at det er grunnlag
for å frata kommunen muligheten til å legge vekt
på disse hensynene i forhold til Vinmonopolets søknad
om bevilling og konkret plassering.
Departementet antar at det bare helt unntaksvis kan oppstå en
situasjon der kommunen avslår søknaden om konkret
plassering, enten ved at den ikke vil godta flytting eller ved at
den anviser en annen lokalisering ved nyetablering, og at dette
fører til lokalisering som ikke er bedriftsøkonomisk
forsvarlig. Etter departementets mening påhviler det Vinmonopoletet
et særlig ansvar for ikke å opptre slik at det
skapes et inntrykk av at man vil bestemme utsalgenes beliggenhet
selv uavhengig av alkohollovens bestemmelser.
Departementet foreslår at det i alkoholloven § 3-3
tas inn en uttrykkelig henvisning til samme lovs § 1-7a
første ledd første punktum.
Komiteen stiller seg bak Regjeringens
forslag om kommunenes saksbehandling knyttet til adgang til skjønnsutøvelse
ved etablering av nye vinmonopolutsalg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at plasseringen av selve utsalgsstedet for et polutsalg i en kommune
helt og holdent må være opp til Vinmonopolet selv å fatte
beslutning om. Det kan etter disse medlemmers mening
ikke være sånn at kommunestyret skal kunne bruke
Vinmonopolets eventuelle plassering som en reguleringsfaktor kommunalt
så lenge plasseringen ikke er i strid med gjeldende reguleringsplaner. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag til endring
i loven:
"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning
av alkoholholdig drikk m.v. skal § 3-3 annet punktum
lyde:
Kommunestyret fastsetter det høyeste antall utsalgssteder
for AS Vinmonopolet innen kommunen."
Departementet mener at Vinmonopolutsalgene ikke bør
kunne holde åpent lenger enn den salgstid kommunen har
fastsatt for salg av alkohol i dagligvarehandelen. På den
annen side ønsker departementet ikke å åpne
for lengre salgstid enn til kl. 18.00 og kl. 15.00 på henholdsvis
hverdager og lørdager (samt dager før søn-
og helligdager). Departementet foreslår en endring av alkoholloven § 3-4
i tråd med dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter departementets forslag
om at Vinmonopolutsalgene ikke bør kunne holde åpent lenger
enn den salgstid kommunen har fastsatt for salg av alkohol i dagligvarehandelen. Flertallet viser
til at departementet ikke ønsker å åpne
for lengre salgstid enn til kl. 18.00 og kl. 15.00 på henholdsvis
hverdager og lørdager (samt dager før søn-
og helligdager).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at de innskrenkninger i Vinmonopolets åpningstider som
fremkommer i loven, ikke er i tråd med det som er blitt
befolkningens handlemønster, og disse medlemmer mener
loven bør endres i den retning. Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn fremme forslag om at Vinmonopolet gis
mulighet til å kunne holde åpent til kl. 20.00
på hverdager og til kl. 18.00 på lørdager
slik som er tilfellet når det gjelder salg av øl. Disse medlemmer vil
videre fremme forslag om at loven endres slik at det ikke blir innskrenkninger
i Vinmonopolets åpnings- og salgstider når det
gjelder spesielle dager som dagen før Kristi Himmelfartsdag eller
på valgdager.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning
av alkoholholdig drikk m.v. gjøres følgende endringer:
§ 3-4 første
ledd første og annet punktum skal lyde:
Salg fra AS Vinmonopolets utsalg kan skje fra kl. 08.00
til kl. 20.00. På dagen før søn- og helligdager skal
salget opphøre kl. 18.00.
§ 3-4 tredje ledd skal lyde:
Salg fra AS Vinmonopolets utsalg er forbudt på søn-
og helligdager, 1. og 17. mai, jul-, nyttårs-,
påske- og pinseaften."
Vinmonopolet har uttrykt ønske om å få drive
informasjon om sine produkter i kombinasjon med mat gjennom såkalt
publikumsprøving. Selskapet understreker at slik virksomhet
ikke skal kunne oppfattes som salgsfremmende, og at det derfor bør
foregå utenom salgstidene. En forsøksordning med
publikumsprøving innebærer servering av alkoholholdig drikk
mot vederlag, noe som krever skjenkebevilling. Dersom Vinmonopolet
skal gis tillatelse til en forsøksordning med publikumsprøving
av vin, vil det kreve lovendring.
Etter departementets oppfatning vil en ordning med publikumsprøving
av vin slik Vinmonopolet foreslår, bidra til å utfordre
grensen mot virksomhet som kan virke salgsfremmende, og departementet mener
det er grunnlag for skepsis mot ordninger som innebærer
at Vinmonopolet vil profilere visse produkter framfor andre. Departementet
peker på at det generelt er ønskelig å unngå i
størst mulig grad at Vinmonopolets leverandørrelasjoner
kompliseres.
Departementet vil ikke fremme forslag om at Vinmonopolet skal
få skjenkebevilling for å drive publikumsprøving
av vin.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at departementet ikke anbefaler å åpne
for publikumsprøving i Vinmonopolets butikklokaler etter
stengetid, og stiller seg bak dette.
Flertallet er opptatt av at Vinmonopolet stadig
utvikler og forbedrer seg på de områder det har enerett
på i dag, men uten å gå inn på områder
hvor det kan settes spørsmålstegn ved selskapets
grunnleggende oppgaver.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
imøtekomme ønsket fra Vinmonopolet om å kunne
få drive informasjon om sine produkter i kombinasjon med
mat gjennom såkalt publikumsprøving
utenfor butikkens åpningstid. I den forbindelse må det åpnes
for at Vinmonopolets butikker gis skjenkebevilling for å kunne
utøve denne virksomheten. Disse medlemmer vil
i den sammenheng vise til at stadig flere er opptatt av kombinasjonen
vin og mat, og ønsker å få kunnskap om dette
temaet. Det er derfor naturlig at de av Vinmonopolets ansatte som ønsker å drive
med dette, må få lov til å kunne dele
sin kunnskap med de av kommunens innbyggere som ønsker å motta
kunnskapen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at Vinmonopolet
iverksetter et forsøksprosjekt med publikumsprøving
av Vinmonopolets produkter."
I henhold til lov 19. juni 1931 nr. 18 om Aktieselskapet
Vinmonopolet (vinmonopolloven) § 9 skal Vinmonopolet
ha en bedriftsforsamling på 21 medlemmer, hvorav 14 oppnevnes
av Stortinget og 7 velges av og blant de ansatte. Det følger
av vinmonopolloven § 15 at Stortinget fastsetter
godtgjørelsen til bedriftsforsamlingens medlemmer.
I brev av 13. juni 2002 fra Stortingets presidentskap
til sosialministeren vises det til at det etter Presidentskapets
oppfatning ikke lenger er hensiktsmessig at godtgjørelsen
til Vinmonopolets organer fastsettes av Stortinget. Presidentskapet
anmoder også om at departementet vurderer om lovens § 9
bør foreslås endret slik at Stortinget ikke lenger
skal oppnevne medlemmer av bedriftsforsamlingen.
Departementet foreslår at vinmonopolloven § 9 endres
slik at medlemmer og varamedlemmer til bedriftsforsamlingen oppnevnes
av Kongen, at bedriftsforsamlingen reduseres fra 21 til 12 medlemmer,
og at den skal være beslutningsdyktig når minst 9
medlemmer er til stede. Videre foreslås det at vinmonopolloven § 15
endres slik at Kongen fastsetter godtgjørelsen til bedriftsforsamlingens
medlemmer og varamedlemmer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, ønsker å bevare en bredt
sammensatt bedriftsforsamling. En bred sammensetning sikrer bedre
regional representasjon. Flertallet mener det også er
viktig å sikre annet perspektiv på virksomheten
enn ren bedriftsøkonomisk ved utvikling av Vinmonopolet.
Ved å gi flere særskilt innsikt i Vinmonopolets
virksomhet mener flertallet at det kan bidra til
tilslutning til monopolordningen. Bredde i kompetanse og i de alkoholpolitiske
vurderingene sikres best ved å opprettholde en bedriftsforsamling
på 21 personer. Flertallet er for at bedriftsforsamlingens
medlemmer oppnevnes av Kongen, men ikke øvrig endring av § 9
første ledd og ingen endring av § 9 tredje
ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
inn for at vinmonopolloven §§ 9 og 15
endres i samsvar med forslagene i proposisjonen og fremmer følgende
forslag:
"I lov 19. juni 1931 nr. 18 om Aktieselskapet Vinmonopolet
gjøres følgende endringer:
§ 9 første
ledd første punktum skal lyde:
Selskapet skal ha en bedriftsforsamling på 12 medlemmer.
§ 9 tredje ledd første
punktum skal lyde:
Bedriftsforsamlingen er beslutningsdyktig når minst
9 medlemmer er til stede."
Det uttales at forslagene i proposisjonen ikke innebærer
store økonomiske eller administrative konsekvenser verken
for kommunene, staten eller bevillingshaverne.
Når det gjelder forslagene som angår kommunal styring,
saksbehandling og kontroll, uttales det at departementets forslag
vil forenkle og effektivisere kommunens mulighet for kontroll med
det kommunale bevillingssystemet for salgs- og skjenkebevillinger.
Det framholdes at det foreslåtte bevillingssystemet
for import og engrossalg vil være samfunnsøkonomisk
lønnsomt selv om det isolert sett vil kunne medføre
merarbeid og økte kostnader for toll- og avgiftsetaten.
De samlede kostnadene vil likevel reduseres fordi toll- og avgiftsetaten
allerede i dag administrerer en registreringsordning for de samme
varene. Dersom toll- og avgiftsetatens kontrolloppgaver utvides
og dette medfører økte kostnader, vil Sosialdepartementet
og Finansdepartementet i forbindelse med iverksettingen av endringene
foreslå nødvendige budsjettmessige tiltak.
Departementets forslag om å avvikle praksis med å utarbeide
en fireårig landsplan for AS Vinmonopolet vil innebære
en administrativ forenkling for departementet og for Vinmonopolet.
Vinmonopolet vil imidlertid få et større ansvar
for å sørge for tilfredsstillende rutiner for
håndtering av henvendelser fra kommuner som ønsker
informasjon om etableringskriterier og muligheten for at Vinmonopolet
vil søke kommunen om bevilling.
Det framholdes at det forut for lovens ikraftsetting vil være
nødvendig med gjennomgang, revisjon og utforming av tilhørende
forskrifter, samt å utarbeide informasjonsmateriell. Omfanget
av arbeidet med forskriftsendringene vil variere fra saksområde til
saksområde, og det er derfor nødvendig at ikraftsettingsbestemmelsen
gir klar hjemmel for delt ikraftsetting. Det foreslås at
loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og at Kongen kan
sette i kraft de enkelte bestemmelser til forskjellig tid.
Det framholdes at bevillingsinnehavere som ikke selv importerer/produserer
alkoholholdig drikk, evt. kan ha behov for en overgangsordning,
og det foreslås at Kongen kan gi nærmere overgangsbestemmelser.
Som følge av forslagene om å basere regelverket for
salg og skjenking av alkoholholdig drikk på en inndeling
etter alkoholstyrke og ikke alkoholtype er det etter departementets
oppfatning behov for en overgangsregel knyttet til omfanget av skjenkebevilling
inntil utløpet av gjeldende bevillingsperiode. Departementet
foreslår at innehaver av kommunal og statlig bevilling
som på tidspunktet for ikrafttredelsen har rett til skjenking
av øl eller øl/vin, uten forutgående
søknad gis rett til å skjenke også annen
alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent.
Komiteen er klar over at det foreligger
en inkonsekvens i proposisjonens forslag til overgangsbestemmelser
(jf. VII), og fremmer følgende forslag til VII pkt. 2:
"Innehaver av skjenkebevilling som ved lovens ikrafttredelse
har bevilling til skjenking av øl og sterkøl eller øl,
sterkøl og vin eller øl og vin, kan uten forutgående
søknad skjenke også annen alkoholholdig drikk
med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent inntil bevillingen
utløper."
Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
"I
I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk
m.v. gjøres følgende endring:
§ 8-12 oppheves.
II
Denne lov trer i kraft straks."
Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstillerne til at Sosial-
og helsedirektoratet har slått fast at det ikke er tillatt
for norske butikker å selge øl til priser som
medfører at butikkene taper penger.
Med henvisning til Norsk lovkommentar framholder forslagsstillerne
at det er tillatt å selge øl til en meget lav
pris dersom dette også er tilfellet for butikkens profil
hva angår det øvrige varesortimentet.
Forslagsstillerne mener at butikkeierne selv er i stand til å vurdere
sin forretningssituasjon uten inngripen og hjelp fra myndighetene,
og at det ikke bør være slik at myndighetene skal
gripe inn overfor butikker som velger å selge øl
til en pris som medfører at de ikke tjener penger. For
at det ikke skal være tvil om dette, fremmes det forslag
om å oppheve den paragrafen som ble brukt som grunnlag
for å gripe inn overfor dagligvarehandelen hva angikk prisen
på øl.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til brev av 10. november 2004
fra Arbeids- og sosialministeren der forslaget om å oppheve
alkoholloven § 8-12 blir sett på som svært
uheldig. Det blir i brevet vist til at alkohollovens forbud mot
salg med rabatt har et mye bredere virkeområde enn den
prisdumpingen på øl som var foranledningen til
forslaget. I tillegg blir det fremholdt at:
"Ved å oppheve forbudet vil det være
lovlig for innehavere av salgsbevillinger å prise alkoholholdig drikk
på en måte som oppfordrer til økt forbruk,
noe som klart strider mot alkohollovens formål."
Flertallet ønsker ikke at øl
skal prises for lavt og brukes som lokkevare. Flertallet har
også merket seg at prising av ulike rabattilbud også vil
kunne komme til å utfordre reklameforbudet ytterligere.
Flertallet mener derfor at Dokument nr. 8:79 (2003-2004)
bør avvises.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument nr. 8:79 (2003-2004) og fremmer følgende forslag:
"I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk
m.v. gjøres følgende endring:
§ 8-12 oppheves."
Ved lov 19. desember 2003 nr. 134 om endringer i lov
om sosiale tjenester m.v. og lov om helsetjenesten i kommunene ble
de midlertidige reglene i tidligere kapittel 6A i sosialtjenesteloven
i hovedsak videreført i et nytt og permanent regelverk
i kapittel 4A. Ved en feil viser § 4A-6 annet
ledd til tiltak etter § 4A-5 annet ledd i stedet
for tredje ledd. Det foreslås å endre § 4A-6
annet ledd slik at bestemmelsen viser til tredje ledd i § 4A-5.
Det foreslås at lovendringen trer i kraft straks.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning
av alkoholholdig drikk mv. gjøres følgende endringer:
§ 1-7a første
ledd skal lyde:
Ved vurderingen av om bevilling bør gis, kan kommunen
blant annet legge vekt på antallet salgs- og skjenkesteder,
stedets karakter, beliggenhet, målgruppe, tilgjengelighet
for personer med nedsatt funksjonsevne, trafikk- og ordensmessige
forhold, næringspolitiske hensyn og hensynet til lokalmiljøet for øvrig.
Det skal også legges vekt på om bevillingssøker,
styrer, stedfortreder og personer som nevnt i § 1-7b
første ledd, er egnet til å ha og/eller
utøve bevilling.
§ 3-2 nytt annet punktum skal lyde:
Det kan også settes vilkår om at salgsstedet
skal overholde de krav til tilgjengelighet for personer med nedsatt
funksjonsevne som er påbudt i lovverket."
§ 4-3 nytt annet punktum skal lyde:
Det kan også settes vilkår om at skjenkestedet skal
overholde de krav til tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne
som er påbudt i lovverket.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen om å gjennomgå gjeldende
lovverk som ledd i å sikre funksjonshemmede adkomst til
utesteder og sikre funksjonshemmede mot diskriminering på utesteder.
Stortinget ber om at resultatet av gjennomgangen forelegges Stortinget.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen sørge for at Vinmonopolet
AS utarbeider en 4-årig landsplan for utvikling av Vinmonopolets
salgsnett. Målet med planen skal være å sikre
større likhet i tilgjengelighet innen totalantallet utsalg
på landsbasis. Landsplanen skal sendes på høring
til kommunene.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning
av alkoholholdig drikk m.v. gjøres følgende endringer:
§ 1-9 nytt tredje
ledd skal lyde:
Bevillingsmyndigheten kan når som helst kreve tilgang
til salgs- og skjenkestedets lokaler, herunder kreve å få nødvendige
opplysninger om drift fra bevillingsinnehaver. Bevillingsinnehaver
plikter uten erstatning eller vederlag å utlevere nødvendige
vareprøver til bevillingsmyndigheten.
§ 1-10 første ledd nytt
fjerde punktum skal lyde:
Dersom søknad om ny bevilling ikke er endelig avgjort
av kommunen innen tre måneder, skal kommunen gi tillatelse
til at det drives videre på den tidligere bevilling inntil
endelig behandling har funnet sted i kommunen.
Fjerde punktum blir femte punktum.
§ 3-3 annet punktum skal lyde:
Kommunestyret fastsetter det høyeste antall utsalgssteder
for AS Vinmonopolet innen kommunen.
§ 3-4 første ledd første
og annet punktum skal lyde:
Salg fra AS Vinmonopolets utslag kan skje fra kl. 08.00
til kl. 20.00. På dagen før søn- og helligdager skal
salget opphøre kl. 18.00.
§ 3-4 tredje ledd skal lyde:
Salg fra AS Vinmonopolets utsalg er forbudt på søn-
og helligdager, 1. og 17. mai, jul-, nyttårs-,
påske- og pinseaften.
§ 8-12 oppheves.
Kap. 9 oppheves.
Forslag 5
I lov 19. juni 1931 nr. 18 om Aktieselskapet
Vinmonopolet gjøres følgende endringer:
§ 9 første
ledd første punktum skal lyde:
Selskapet skal ha en bedriftsforsamling på 12 medlemmer.
§ 9 tredje ledd første
punktum skal lyde:
Bedriftsforsamlingen er beslutningsdyktig når minst
9 medlemmer er til stede.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen sørge for at Vinmonopolet
iverksetter et forsøksprosjekt med publikumsprøving
av Vinmonopolets produkter.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité med følgende unntak:
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fremmer forslagene til endringene av alkoholloven § 1-7 tredje ledd, § 1-7b, § 1-8 tredje ledd, § 1-9 nytt tredje ledd, § 1-10 første ledd nytt fjerde punktum, § 3-3 annet punktum, § 3-4 første ledd første og annet punktum, § 3-4 tredje ledd, § 9-2 annet ledd og forslaget under B.
Komiteen viser til proposisjonen, dokumentet og merknadene og rår Odelstinget til å gjøre slike vedtak:
vedtak til lover:
A.
vedtak til lov
om endringer i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. og enkelte andre lover
I
I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. gjøres følgende endringer:
Lovens tittel skal lyde:
Lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven)
§ 1-3 skal lyde:
§ 1-3. Definisjon av alkoholholdig drikk
I denne lov brukes alkoholholdig drikk som fellesbetegnelse på drikker som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol, likevel slik at aldersgrensebestemmelsen i § 1-5 også får anvendelse på drikk mellom 0,7 og 2,5 volumprosent alkohol.
Med brennevin forstås drikk som inneholder tilvirket alkohol ublandet eller i blanding med andre produkter. Enhver drikk som inneholder 22 volumprosent alkohol eller mer, regnes som brennevin.
Som alkoholholdig drikk etter denne lov regnes ikke væsker som ved denaturering eller av andre grunner er uhensiktsmessig som berusningsmiddel og heller ikke væsker som bare er tilsatt den mengde alkohol som er nødvendig for oppløsning eller holdbarhet.
Bestemmelsene i denne lov gjelder ikke alkohol som i medhold av annen lov selges, kjøpes, utleveres eller sendes til medisinsk eller teknisk eller vitenskapelig bruk, eller sprit til desinfeksjonsbruk.
Departementet kan gi forskrifter om hvilke alkoholholdige produkter som skal regnes som alkoholholdig drikk, og om hvilke alkoholholdige drikker som skal regnes som brennevin. I tvilstilfelle kan departementet avgjøre spørsmålene med bindende virkning.
§ 1-4a skal lyde:
§ 1-4a. Bevillingsplikt
Salg, skjenking og tilvirkning av alkoholholdig drikk kan bare skje på grunnlag av bevilling etter denne lov.
Ny § 1-4c skal lyde:
§ 1-4c. Registreringsplikt - engrossalg av alkoholholdig drikk
Engrossalg av alkoholholdig drikk kan bare skje på grunnlag av registrering som avgiftspliktig virksomhet hos toll- og avgiftsetaten. Engrossalg med varer som det er betalt særavgift for kan likevel skje på grunnlag av registrering etter denne lov i samsvar med forskrifter gitt av departementet.
Engrossalg av alkoholholdig drikk som ikke skjer til kjøper i utlandet kan bare skje til den som har bevilling til detaljsalg, skjenking eller tilvirkning av vedkommende drikk, eller som kan drive engrossalg. Engrossalg kan likevel ikke skje til den som bare har bevilling til salg eller skjenking for en enkelt bestemt anledning eller en ambulerende skjenkebevilling. Selgeren plikter å forvisse seg om at kjøperen har nødvendig bevilling eller kan drive engrossalg.
Departementet kan gi forskrifter om adgang for den som driver engrossalg til å benytte alkoholholdig drikk som gave, lønn eller utbytte, samt å selge alkohol til ansatte til eget bruk.
Engrossalg skal utøves på en slik måte at de vilkår som er nevnt i denne lov og i bestemmelser gitt i medhold av loven til enhver tid er oppfylt, og for øvrig på en forsvarlig måte. Departementet kan gi forskrifter om innholdet i plikten til å sikre at virksomheten utøves i henhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av loven.
Kontroll med utøvelsen av engrossalg tilligger toll- og avgiftsetaten.
§ 1-5 skal lyde:
§ 1-5. Aldersgrense
Salg, skjenking eller utlevering av alkoholholdig drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer må ikke skje til noen som er under 20 år.
Salg, skjenking eller utlevering av alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent må ikke skje til noen som er under 18 år.
Den som selger eller skjenker alkoholholdig drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer, må ha fylt 20 år, og den som selger eller skjenker annen alkoholholdig drikk, må ha fylt 18 år. Dette gjelder likevel ikke servitør med kokk- eller servitørfagbrev, eller ved salg av drikk som inneholder mellom 0,7 og 2,5 volumprosent alkohol når en person over 18 år har daglig tilsyn med salget. Departementet kan gi forskrifter om unntak fra aldersgrensebestemmelsene for lærlinger og andre under opplæring.
Departementet kan gi forskrifter om aldersgrensen for innførsel av alkoholholdig drikk.
§ 1-6 skal lyde:
§ 1-6. Bevillingsperioden
Kommunal bevilling til salg av alkoholholdig drikk med høyere alkoholinnhold enn 4,7 volumprosent kan gis for 4 år av gangen, og med opphør senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer.
Kommunal bevilling til salg av annen alkoholholdig drikk enn nevnt i første ledd og til skjenking av alkoholholdig drikk kan gis for perioder inntil 4 år, og med opphør senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer. Slike bevillinger kan dessuten gis for en bestemt del av året, og for en enkelt bestemt anledning.
Statlige skjenkebevillinger gis inntil videre.
Statlige tilvirkningsbevillinger gis inntil videre, men kan dersom særlige forhold tilsier det gis for en bestemt periode.
Dersom spørsmålet om fornyelse av gitt bevilling ikke er endelig avgjort innen bevillingsperiodens utløp, er bevillingen fortsatt gyldig inntil utgangen av den måned hvor endelig vedtak om ny bevilling er truffet, likevel ikke utover 3 måneder fra begynnelsen av den nye bevillingsperioden.
§ 1-7 tredje ledd skal lyde:
Kommunen kan pålegge søkeren å dokumentere de opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om kravene i §§ 1-7b og 1-7c er oppfylt, herunder ved behov pålegge søkeren å legge frem finansieringsplan, driftsbudsjett og likviditetsbudsjett for virksomheten.
§ 1-7 nytt femte ledd skal lyde:
Kommunen kan delegere bevillingsmyndigheten til en interkommunal sammenslutning. Avgjørelser fattet av den interkommunale sammenslutningen kan påklages til vertskommunens klageorgan.
§ 1-7b skal lyde:
§ 1-7b. Krav til vandel
Bevillingshaver og personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten, må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen og bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, samt skatte- og avgifts- og regnskapslovgivningen.
Person som eier en vesentlig del av virksomheten eller av et selskap som driver virksomheten, som oppebærer en vesentlig del av dens avkastning eller som i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på den, vil alltid anses å ha vesentlig innflytelse på virksomheten.
I vurderingen av om en person har vesentlig innflytelse på virksomheten, kan det også tas hensyn til personens nærståendes innflytelse på virksomheten. Med nærstående menes
1) ektefelle eller person som vedkommende bor sammen med i ekteskapslignende forhold
2) slektninger i rett oppstigende eller nedstigende linje, samt søsken
3) Ved vurderingen av bevillingshavers og andre personers vandel etter første ledd kan det ikke tas hensyn til forhold som er eldre enn 10 år.
Departementet kan gi forskrifter om innholdet i og dokumentasjon av vandelskravene.
Vandelskravene gjelder ikke for bevilling til AS Vinmonopolet, for adgang til å drive engrossalg etter § 1-4c, eller for bevilling etter § 5-3 og kapittel 6.
§ 1-7c skal lyde:
§ 1-7c. Styrer og stedfortreder
For hver bevilling skal det utpekes en styrer med stedfortreder som må godkjennes av bevillingsmyndigheten. Det kan gjøres unntak fra kravet om stedfortreder når det vil virke urimelig bl.a. av hensyn til salgs- eller skjenkestedets størrelse. Kravet om styrer og stedfortreder gjelder ikke for bevilling til AS Vinmonopolet og for statlig bevilling etter kapittel 6.
Styrer og stedfortreder må være ansatt på salgs- eller skjenkestedet eller arbeide i virksomheten i kraft av eierstilling. Som styrer kan bare utpekes den som har styringsrett over salg eller skjenking, herunder ansvar for å føre tilsyn med utøvelsen av bevillingen. I styrers fravær påhviler styrers plikter stedfortreder. Bevillingshaver må straks søke om godkjenning av ny styrer dersom styrer slutter.
Styrer og stedfortreder må være over 20 år og ha dokumentert kunnskap om alkoholloven og bestemmelser gitt i medhold av den. Dokumentasjonskravet gjelder ikke ved tildeling av bevilling for en enkelt bestemt anledning etter § 1-6 annet ledd og ambulerende bevilling etter § 4-5.
Styrer og stedfortreder må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen og bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål.
Ved vurderingen av styrers og stedfortreders vandel etter fjerde ledd, kan det ikke tas hensyn til forhold som er eldre enn 10 år.
På anmodning fra bevillingsmyndigheten har styrer og stedfortreder plikt til å legitimere seg.
Departementet kan gi forskrifter om innholdet i og dokumentasjon av vandels- og kvalifikasjonskravene, herunder om betaling for avleggelse av prøve. Departementet kan gi forskrifter om det nærmere innholdet i styrers og stedfortreders plikt til å sikre at bevillingen utøves i henhold til bestemmelser gitt i medhold av denne lov.
§ 1-8 tredje ledd skal lyde:
En bevilling kan også inndras dersom det skjer gjentatt narkotikaomsetning på skjenkestedet, eller dersom det ved skjenkestedet skjer gjentatt diskriminering av grunner som nevnt i straffeloven § 349a.
§ 1-9 skal lyde:
§ 1-9. Kontroll med salgs- og skjenkebevillinger
Kontroll med utøvelsen av kommunal bevilling til skjenking av alkoholholdig drikk, salg av alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol og statlig bevilling etter § 5-3 første ledd tilligger kommunen.
Kontroll med utøvelsen av statlig bevilling etter §§ 5-2 og 5-3 annet ledd tilligger departementet.
Bevillingsmyndigheten kan når som helst kreve tilgang til salgs- og skjenkestedets lokaler og regnskaper, herunder kreve å få nødvendige opplysninger om regnskap og drift fra bevillingshaver. Bevillingshaver plikter uten erstatning eller vederlag å utlevere nødvendige vareprøver til bevillingsmyndigheten.
Departementet kan gi forskrifter om kontroll med salg og skjenking og om utøvelsen av kontrollen.
Departementet kan gi forskrifter om internkontroll for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes.
§ 1-10 første ledd skal lyde:
Bevillingen faller bort ved overdragelse av virksomheten. Det samme gjelder ved overdragelse av alle eller en dominerende andel av aksjene eller andelene i et selskap som eier slik virksomhet. Virksomheten kan likevel fortsette på den tidligere bevilling i inntil tre måneder, så fremt bevillingsmyndigheten er underrettet om dette og det søkes om ny bevilling uten ugrunnet opphold, og senest innen 30 dager, etter overdragelsen. Dersom søknad om ny bevilling ikke er endelig avgjort av kommunen innen tre måneder, kan kommunen gi tillatelse til at det drives videre på den tidligere bevilling i inntil ytterligere en måned. Alkoholholdig drikk som inngår i varebeholdningen, kan overdras sammen med virksomheten etter forskrifter gitt av departementet.
§ 1-12 oppheves.
§ 1-13 oppheves.
§ 1-14 skal lyde:
§ 1-14. Opplysninger til statistiske formål mv
Departementet kan gi forskrifter om plikt for bevillingshaver og den som driver engrossalg til å avgi opplysninger til statistiske formål.
Det skal føres et register med opplysninger om innehavere av bevillinger etter denne lov, og over de som kan drive engrossalg. Departementet kan gi forskrifter om føring og bruk av registeret, og om bevillingsmyndighetenes og toll- og avgiftsetatens plikt til å avgi opplysninger til registeret.
§ 1-15 tredje ledd skal lyde:
Bestemmelsen gjelder ikke statlige bevillinger etter kapittel 6.
§ 2-1 skal lyde:
§ 2-1. Retten til innførsel av alkoholholdig drikk
Alkoholholdig drikk kan bare innføres fra utlandet av den som kan drive engrossalg, har tilvirkningsbevilling, utvidet salgsbevilling etter § 3-1 tredje ledd eller skjenkebevilling utvidet til å gjelde innførsel etter § 4-2 tredje ledd.
Etter forskrifter gitt av departementet kan alkoholholdig drikk likevel innføres av AS Vinmonopolet uten bevilling som nevnt i første ledd. Uten slik bevilling kan alkoholholdig drikk også innføres til personlig bruk og av fremmede makters representasjoner i Norge for tjenestebruk, når det skjer avgiftsfritt eller etter forskrifter gitt av departementet.
§ 2-2 skal lyde:
§ 2-2. Retten til utførsel av alkoholholdig drikk
Som ledd i næringsvirksomhet kan alkoholholdig drikk bare utføres av den som har tilvirkningsbevilling eller som kan drive engrossalg.
§ 3-1 skal lyde:
§ 3-1. Retten til salg av alkoholholdige drikker
Salg av alkoholholdig drikk med høyere alkoholinnhold enn 4,7 volumprosent kan bare foretas av AS Vinmonopolet på grunnlag av kommunal bevilling.
Salg av annen alkoholholdig drikk enn nevnt i første ledd kan bare foretas på grunnlag av kommunal bevilling. Det gjelder også der salget skal drives av et selskap som helt eller delvis eies av kommunen. Bevillingen gjelder for et bestemt lokale og en bestemt type virksomhet. Salgsbevilling kan ikke utøves sammen med skjenkebevilling i samme lokale.
Bevilling etter annet ledd kan utvides til å omfatte innførsel av annen alkoholholdig drikk enn nevnt i første ledd, for salg i egen virksomhet. Bevillinger gitt for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6 annet ledd, kan ikke utvides til å omfatte tillatelse til innførsel for salg i egen virksomhet. Bestemmelsene i lovens kapittel 1 og 3 får anvendelse så langt de passer. Bevilling til salg av alkoholholdig drikk med høyere alkoholinnhold enn 4,7 volumprosent til AS Vinmonopolet kan bare gis dersom det også gis bevilling til salg av annen alkoholholdig drikk i kommunen.
AS Vinmonopolet kan ikke inneha bevilling til salg av alkoholholdig drikk som ikke omfattes av selskapets enerett etter første ledd eller tilvirkningsbevilling, og kan ikke drive engrossalg av alkoholholdig drikk.
AS Vinmonopolet skal ikke forskjellsbehandle leverandører og produkter på grunnlag av nasjonalitet eller opprinnelsesland. Departementet kan gi forskrifter om innkjøp, produktutvalg, leveringsbetingelser og prisfastsetting.
Det kan bare selges alkoholholdig drikk som er levert av en som har tilvirknings- eller salgsbevilling eller som kan drive engrossalg, eller som er innført med hjemmel i tredje ledd eller av AS Vinmonopolet med hjemmel i § 2-1 annet ledd.
§ 3-3 skal lyde:
§ 3-3. Fastsettelse av antall salgsbevillinger for AS Vinmonopolet
Departementet kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger og fordelingen av disse. Kommunestyret fastsetter det høyeste antall utsalgssteder for AS Vinmonopolet innen kommunen og godkjenner deres beliggenhet. Bestemmelsen i § 1-7a første ledd første punktum gjelder tilsvarende.
§ 3-4 skal lyde:
§ 3-4. Tidsinnskrenkninger for salg fra AS Vinmonopolets utsalg
Salg fra AS Vinmonopolets utsalg kan skje fra kl. 08.30 til kl. 18.00. På dagen før søn- og helligdager skal salget opphøre kl. 15.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag. Åpningstiden for AS Vinmonopolets utsalg kan likevel ikke være lengre enn fastsatt salgstid for annen alkoholholdig drikk i kommunen.
Åpningstiden for AS Vinmonopolets utsalg fastsettes av departementet. Departementet kan bestemme at salgstiden skal begrenses til ukens 5 første hverdager.
Salg fra AS Vinmonopolets utsalg er forbudt på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, jul-, nyttårs-, påske- og pinseaften og på stemmedagene for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og på folkeavstemning vedtatt ved lov.
Overskriften til punkt III i kapittel 3 skal lyde:
III. Salg av alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol
§ 3-7 skal lyde:
§ 3-7. Tidsinnskrenkninger for salg og utlevering av alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol
Salg og utlevering av alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol kan skje fra kl. 08.00 til kl. 18.00. På dager før søn- og helligdager skal salget opphøre kl. 15.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag.
Kommunestyret kan generelt for kommunen eller for det enkelte salgssted innskrenke eller utvide tiden for salg i forhold til det som følger av første ledd. Salg og utlevering av drikk som nevnt i første ledd er likevel forbudt etter kl. 20.00 på hverdager, og etter kl. 18.00 på dager før søn- og helligdager unntatt dagen før Kristi Himmelfartsdag. Det kan bestemmes at salg ikke skal finne sted til bestemte tider på dagen eller på bestemte ukedager.
Salg og utlevering av drikk som nevnt i første ledd skal ikke skje på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, og på stemmedagene for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning vedtatt ved lov.
§ 3-8 skal lyde:
§ 3-8. Salgssteder som ikke kan gis bevilling
Departementet kan gi forskrifter om at visse typer salgssteder ikke skal kunne gis bevilling til salg av alkoholholdig drikk.
§ 3-9 nytt annet ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter som utfyller og presiserer innholdet i plikten til å utøve bevillingen i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.
Kapittel 3A oppheves.
§ 4-1 skal lyde:
§ 4-1. Skjenking av alkoholholdige drikker
Det kan ikke gis bevilling til salg og skjenking i samme lokale. Flere skjenkebevillinger til samme lokale kan bare gis til én bevillingshaver, med mindre det i bevillingene fastsettes skjenketider som ikke er overlappende, jf. § 4-4.
Det kan bare skjenkes alkoholholdig drikk som er levert av en som har tilvirknings- eller salgsbevilling eller som kan drive engrossalg, eller som er tilvirket eller innført med hjemmel i § 4-2 tredje ledd.
§ 4-2 første ledd skal lyde:
Bevillingen kan gjelde alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol, alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent eller all alkoholholdig drikk.
§ 4-2 tredje ledd skal lyde:
Bevillingen kan utvides til å omfatte tilvirkning av alkoholholdig drikk som ikke er brennevin, eller til innførsel av slik alkoholholdig drikk som bevillingen gjelder, for skjenking i egen virksomhet. Bevillinger gitt for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6 annet ledd, kan ikke utvides til å omfatte tillatelse til innførsel for skjenking i egen virksomhet. Også statlige skjenkebevillinger kan utvides til å omfatte slik innførsel. Bestemmelsene i lovens kapittel 1 og 4 får anvendelse så langt de passer.
§ 4-4 skal lyde:
§ 4-4. Tidsinnskrenkninger for skjenking av alkoholholdige drikker
Skjenking av alkoholholdig drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer kan skje fra kl. 13.00 til 24.00. Skjenking av annen alkoholholdig drikk kan skje fra kl. 08.00 til 01.00.
Kommunestyret kan generelt for kommunen eller for det enkelte skjenkested innskrenke eller utvide tiden for skjenking i forhold til det som følger av første ledd.
Fastsatt skjenketid kan utvides for en enkelt anledning.
Skjenking av alkoholholdig drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer er forbudt mellom kl. 03.00 og 13.00. Skjenking av annen alkoholholdig drikk er forbudt mellom kl. 03.00 og 06.00.
Tiden for skjenking av alkoholholdig drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer kan ikke fastsettes utover den tid det kan skjenkes annen alkoholholdig drikk.
Konsum av utskjenket alkoholholdig drikk må opphøre senest 30 minutter etter skjenketidens utløp.
På overnattingssteder kan det skjenkes alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent til overnattingsgjester uten hensyn til begrensningene i denne paragraf.
§ 4-5 siste punktum skal lyde:
En ambulerende bevilling kan ikke utvides til å omfatte tilvirkning eller innførsel av alkoholholdig drikk for skjenking i egen virksomhet.
§ 4-7 nytt annet ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrifter som utfyller og presiserer innholdet i plikten til å utøve bevillingen i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.
§ 5-2 første ledd skal lyde:
Departementet kan etter å ha innhentet nødvendige uttalelser gi
1. bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent på tog som er kollektive transportmidler
2. bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent om bord i fly på innenlandske flyvninger
3. bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk om bord i skip som er kollektive transportmidler, og om bord i cruiseskip på turer av flere dagers varighet
§ 5-2 tredje ledd skal lyde:
Bevilling etter første ledd nr. 3 til skjenking om bord i skip som er kollektive transportmidler, gir videre bare rett til å skjenke alkoholholdig drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer dersom skipet går i fart mellom Norge og utlandet eller i kystfart over fire dagers varighet.
§ 5-3 første og annet ledd skal lyde:
Befalsmesser som drives i samsvar med retningslinjene for slik virksomhet kan gis bevilling av departementet til å skjenke alkoholholdig drikk.
Når særlige grunner tilsier det, kan departementet gi Forsvaret og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap adgang til å gi skjenkebevilling til befalsmesser ved anlegg som av hensyn til rikets sikkerhet er sikkerhetsgradert.
§ 6-1 skal lyde:
§ 6-1. Tilvirkning av alkoholholdig drikk
Tilvirkning av alkoholholdig drikk kan bare skje på grunnlag av bevilling gitt av departementet, eller tillatelse etter § 4-2 tredje ledd. Bevillingen kan omfatte alkoholholdig drikk som ikke er brennevin, brennevin, eller all alkoholholdig drikk. Bevillingsplikten gjelder ikke tilvirkning til eget bruk av alkoholholdig drikk som ikke er brennevin.
Tilvirkningsanlegget skal være innrettet på tilfredsstillende måte. Departementet kan gi forskrifter om dette.
Ny § 6-2 skal lyde:
§ 6-2. Vilkår for tildeling av tilvirkningsbevilling
Tilvirkningsbevilling gis dersom følgende vilkår er oppfylt:
1.Bevillingshaver, og person som eier en vesentlig del av virksomheten eller av selskap som driver virksomheten eller oppebærer en vesentlig del av dens inntekter eller i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på den, har utvist uklanderlig vandel i forhold til lovgivning av betydning for hvordan virksomheten skal utøves, herunder alkohollovgivningen, tollovgivningen, skatte- og avgiftslovgivningen, regnskaps- og selskapslovgivningen og næringsmiddellovgivningen.
2.Det er stilt tilfredsstillende sikkerhet for oppfyllelse av krav på alkoholavgift.
3.Varelageret er tilfredsstillende sikret.
4.Bevillingshaver ikke driver annen virksomhet som er uforenlig med tilvirkning av alkoholholdig drikk.
Departementet kan gi forskrifter til utfylling av denne paragrafen.
Ny § 6-3 skal lyde:
§ 6-3. Krav til søknaden
Søknaden skal være skriftlig og være ledsaget av et søknadsgebyr. Søkeren skal i søknaden uoppfordret fremlegge de opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om lovens krav for å tildele bevilling er oppfylt. Den skal også inneholde opplysninger om annen virksomhet søkeren driver.
Departementet kan gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles til søknaden og om søknadsgebyret.
Ny § 6-4 skal lyde:
§ 6-4. Innhenting av uttalelser
Før søknaden avgjøres skal det innhentes uttalelse fra politiet, avgiftsmyndighetene, skattemyndighetene, tollmyndighetene og Mattilsynet.
Ny § 6-5 skal lyde:
§ 6-5. Opplysningsplikt
Politiet, avgiftsmyndighetene, skattemyndighetene, tollmyndighetene og Mattilsynet plikter uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av saker etter dette kapittel.
Ny § 6-6 skal lyde:
§ 6-6. Utøvelse av tilvirkningsbevilling
Bevillingen skal utøves på en slik måte at de vilkår som er nevnt i bevillingsvedtaket, i denne lov og i bestemmelser gitt i medhold av loven, til enhver tid er oppfylt, og for øvrig på forsvarlig måte. Departementet kan stille nye vilkår dersom dette er nødvendig for å sikre gjennomføringen av loven.
Den som har tilvirkningsbevilling har ansvaret for at distribusjonen av varene skjer i betryggende former og i samsvar med regler gitt i eller i medhold av denne lov, fra produksjonsstart eller det tidspunkt varene ankommer til landet og til de er levert annen bevillingshaver. Dette gjelder selv om distribusjonen er overlatt til andre.
Dersom tapping eller andre deler av virksomheten er overlatt til andre, har bevillingshaver ansvar for at det skjer i betryggende former og i samsvar med regler gitt i eller i medhold av denne lov.
Departementet kan gi forskrifter om distribusjon og tapping. Departementet kan også gi forskrifter om plikt for bevillingshaver til å avgi opplysninger til statistiske formål.
Ny § 6-7 skal lyde:
§ 6-7. Melding og godkjenning
Før bevilling tas i bruk skal melding om dette sendes departementet. Videre skal det gis melding før virksomheten nedlegges eller avbrytes. Det skal gis melding om etablering eller nedleggelse av lager, om endringer i ledelsen av virksomheten og om overdragelse av vesentlige deler av aksjene eller selskapsandeler. Videre skal det også gis melding dersom virksomhetens omfang endres vesentlig og om andre forhold som har betydning for kontrollen med virksomheten.
Nytt lager eller endring av et lagers innretning må godkjennes av bevillingsmyndigheten før endringen iverksettes. Tilsvarende gjelder dersom nytt tapperi tas i bruk, eller et tapperis innretning endres.
Ny § 6-8 skal lyde:
§ 6-8. Kontroll med utøvelsen av tilvirkningsbevillingen
Kontrollen med utøvelsen av tilvirkningsbevilling tilligger departementet.
Departementet kan når som helst kreve tilgang til virksomhetens lokaler og til dens regnskaper. Bevillingshaver plikter å gi de nødvendige opplysninger om regnskap og drift for at kontrollen kan gjennomføres. Bevillingshaver plikter uten erstatning å utlevere nødvendige vareprøver.
Departementet kan gi forskrifter om kontrollen med utøvelsen av bevillingen. Departementet kan også gi forskrifter om internkontroll og regnskapsførsel for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes.
Ny § 6-9 skal lyde:
§ 6-9. Bevillingsgebyr
For bevilling til tilvirkning av alkoholholdig drikk skal det betales et årlig gebyr som beregnes på grunnlag av omsatt mengde av alkoholholdig drikk. Departementet fastsetter et minstegebyr som skal innbetales før bevillingen utøves og ikke senere enn 1. februar i de påfølgende år.
Departementet kan gi forskrifter om beregning og innbetaling av gebyret.
Ny § 6-10 skal lyde:
§ 6-10. Inndragning av bevilling
Departementet kan inndra bevillingen dersom vilkårene som nevnt i § 6-2 ikke lenger er oppfylt eller bevillingshaver for øvrig ikke oppfyller sine forpliktelser etter denne loven eller ved overtredelse av annen lovgivning som står i sammenheng med denne lovs formål.
Bevillingen skal inndras hvis den ikke lenger utøves.
Overskriften til kapittel 7 skal lyde:
Kapittel 7. Gebyrer, avgifter og anvendelse av AS Vinmonopolets overskudd
§ 7-1 første og annet ledd skal lyde:
For bevilling til salg av alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol og til skjenking av alkoholholdig drikk skal det betales et årlig bevillingsgebyr som beregnes i forhold til forventet omsatt mengde alkoholholdig drikk.
Departementet gir forskrifter om gebyrsatser og innbetaling av gebyret. For bevilling som gjelder skjenking ved en enkelt bestemt anledning og ambulerende bevilling, kan departementet bestemme en særskilt gebyrsats. Bevillingsmyndigheten fastsetter gebyret.
§ 7-2 første ledd skal lyde:
AS Vinmonopolet betaler hvert år en avgift til statskassen.
§ 7-3 skal lyde:
§ 7-3. Statens andel av AS Vinmonopolets overskudd
I forbindelse med statsbudsjettet fastsetter Stortinget hvert år en andel av AS Vinmonopolets netto-overskudd som overføres til statskassen.
§ 8-3 første ledd nr. 1 skal lyde:
1. at væsken er bestemt til framstilling av eller er vare som ikke er brennevin
§ 8-4 overskrift skal lyde:
§ 8-4. Preparater som anvendes til alkoholholdig drikk
§ 8-8 skal lyde:
§ 8-8. Ulovlig kjøp
Det er forbudt å kjøpe alkoholholdig drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer på vegne av noen som er under 20 år eller annen alkoholholdig drikk for noen som er under 18 år.
§ 8-11 skal lyde:
§ 8-11. Forbud mot salg og skjenking til rusmiddelpåvirkede personer
Det er forbudt å selge eller skjenke alkoholholdig drikk til personer som er åpenbart påvirket av rusmidler, eller skjenke alkoholholdig drikk på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart påvirket.
§ 9-2 annet ledd skal lyde:
Departementet gir forskrifter om avgrensing, utfylling, gjennomføring av og unntak fra bestemmelsene i første ledd. Departementet kan gjøre ytterligere unntak fra forbudene når særlige grunner foreligger.
II
I lov 19. juni 1931 nr. 18 om Aktieselskapet Vinmonopolet gjøres følgende endringer:
§ 9 første ledd skal annet punktum lyde:
2/3 av medlemmene med varamedlemmer oppnevnes av Kongen.
§ 15 skal lyde:
§ 15. Kongen fastsetter godtgjørelsen til styrets, bedriftsforsamlingens og kontrollkomiteens medlemmer. Styret fastsetter lønnen til administrerende direktør.
IV
I lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter gjøres følgende endring:
§ 7 nytt annet ledd skal lyde:
Departementet kan bestemme at politiet, skattemyndighetene og Mattilsynet uten hinder av taushetsplikt plikter å gi toll- og avgiftsetaten nødvendige opplysninger for behandling av søknader om registrering for avgift på alkoholholdige drikkevarer.
V
I lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. gjøres følgende endring:
§ 4A-6 annet ledd skal lyde:
Dersom en nødsituasjon etter § 4A-5 tredje ledd bokstavene a og b gjør det nødvendig å skjerme tjenestemottakeren fra andre personer, skal skjermingen foregå i et ordinært beboelsesrom med ulåst dør. Sikkerhetsmessige hensyn kan unntaksvis tilsi at døren låses. Vedkommende skal i alle tilfeller holdes under oppsyn, og skjermingen skal avbrytes straks situasjonen er brakt under kontroll.
VI
Endringen i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. trer i kraft straks. For øvrig gjelder loven fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
VII
1. Kongen kan gi nærmere overgangsbestemmelser.
2. Innehaver av skjenkebevilling som ved lovens ikrafttredelse har bevilling til skjenking av øl og sterkøl eller øl, sterkøl og vin eller øl og vin, kan uten forutgående søknad skjenke også annen alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent inntil bevillingen utløper.
3. Innehavere av skjenkebevilling som benytter seg av adgangen til å skjenke alkoholholdig drikk som ikke er nevnt i gjeldende bevilling, skal gi melding om slik utvidelse av virksomheten til bevillingsmyndigheten.
B
Dokument nr. 8:79 (2003-2004) - forslag fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik og Øystein Hedstrøm om lov om endring i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. – avvises.
Departementet kan gi forskrifter om aldersgrensen for innførsel av alkoholholdig drikk.
Oslo, i sosialkomiteen, den 23. november 2004
John I. Alvheim |
Per Steinar Osmundnes |
leder |
ordfører |