For å kunne straffes må gjerningspersonen ha vært
tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Det innebærer at
han må ha hatt et minstemål av modenhet, sjelelig sunnhet
og bevissthet. Straffeloven sier ikke uttrykkelig hva tilregnelighet
er. I stedet spesifiserer §§ 44 og 46
de omstendighetene som fører til utilregnelighet. Disse
er: lav alder, psykose, høygradig psykisk utviklingshemming
og bevisstløshet. Tilregnelighet i gjerningsøyeblikket
er et vilkår for å straffe. Var lovbryteren utilregnelig,
skal han frifinnes.
Komiteen viser til at reglene om utilregnelighet
ble endret i 1997 som en oppfølging av forslagene til Straffelovkommisjonens
underutvalg i delutredning IV; NOU 1974:17 Strafferettslig utilregnelighet og
strafferettslige særreaksjoner. De nye reglene trådte
i kraft 1. januar 2002.
Etter gjeldende rett kan ikke lovbrytere som var under 15 år
på handlingstiden, straffes. Den som er under 15 år
kan som hovedregel heller ikke ilegges andre strafferettslige reaksjoner
enn straff. Inndragning kan likevel besluttes.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende
rett om strafferettslig lavalder, men har omformulert lovteksten.
Departementet viderefører gjeldende rett og Straffelovkommisjonens
forslag om at den strafferettslige lavalderen fortsatt skal være
15 år.
Komiteen er bekymret over omfanget
av lovbrudd som begås av personer under 15 år. Komiteen mener
denne gruppen må møtes med raske og klare reaksjoner,
og viser til at Stortinget i 2002 ved behandlingen av Ot.prp. nr.
106 (2001-2002) vedtok en rekke tiltak som kan settes inn overfor
lovbrytere under 15 år.
Komiteen mener det er riktig å opprettholde den
kriminelle lavalder slik den er i dag, og vil presisere at det fortsatt
er viktig med fokus på tiltak som skal forebygge og bekjempe
kriminalitet begått av personer i denne gruppen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener det er altfor mange barn
som i dag ikke fanges opp av det offentlige, og som til slutt havner
i fengsel. Voksenkontakt, at noen bryr seg, viser omsorg, setter grenser
og ser barnas behov og problemer, er grunnleggende. Disse
medlemmer viser til Fafo-undersøkelsen Levekår
blant innsatte (Friestad og Skog Hansen, 2003) som påviste
at to tredjedeler av de innsatte i norske fengsler har hatt en oppvekst
preget av ett eller flere alvorlige problemer. 30 pst. hadde vært i
kontakt med barnevernet før de fylte 16 år, og
like mange har opplevd at andre i familien har sittet i fengsel. Disse
medlemmer mener at vi må:
klargjøre lovverket når
barn begår kriminelle handlinger
gi barn flere rettigheter til behandling og hjelp
stille krav til helhetlig innsats overfor barn med problemer
og motvirke konkurranseutsetting: De aller fleste kommuner må med
i SLT (Samordning av Lokale Kriminalitetsforebyggende Tiltak) og
det må bli et bedre samarbeid mellom 1. og 2. linjetjeneste
endre flere av profesjonsutdanningene, slik at utviklingspsykologi,
vold, overgrep, vitnepsykologi etc. blir sentrale i utdanningene
og opplæringene til de som skal arbeide med barn
satse på forebygging gjennom ambulerende team,
helsestasjoner, barnevernskonsulenter, døgnåpen
krisetelefon, ulike lavterskeltilbud, fritidstilbud og større
grad av voksenkontakt på de arenaene hvor barn og unge
befinner seg. Barnefattigdommen må avskaffes og forskjellene
i Norge må minskes
bygge opp alternativer til fengslene, for eksempel tverrfaglige
institusjoner med større tverrfaglighet, blant annet barnevern,
rus, psykiatri, vold og overgrep.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at man de siste årene har sett en eksplosjon i antallet
mindreårige som begår straffbare handlinger. Til
dels skyldes dette svikt hos foreldre, men også at barnevern
og andre samfunnsinstitusjoner ikke følger opp. Resultatet
er uansett at mange har begått en rekke straffbare handlinger
innen de fyller 15 år (den kriminelle lavalder) og en karriere
som kriminell i ungdomstiden. Det har vist seg at politiet står
nesten maktesløse overfor denne gruppen, og barnevernet
har ikke kapasitet til oppfølging.
Disse medlemmer mener en løsning kan være
at man har en egen ungdomsdomstol, hvor domstolen har et langt større
spekter å spille på i forhold til reaksjonsformer
mot lovbrytere, og at man til en viss grad har spesialkompetanse
i forhold til ungdomsproblematikk. Reaksjonsformene kan være
alt fra å dømme til skolegang, leirskole, opphold
i institusjon og lignende om sommeren, eller annen oppfølging.
Poenget er at man må lære at å bryte
loven bør få en konsekvens, uavhengig av om foreldre
følger opp eller ei.
Disse medlemmer mener dette også vil være
et rettssikkerhetsspørsmål i forhold til at man allerede
i dag administrativt kan foreta en del barnevernmessige tiltak overfor
barn. Det vil kanskje være like hensiktsmessig at man får
en del reksjoner idømt av en domstol dersom det er ellers
straffbare handlinger det er snakk om.
Disse medlemmer mener et annet alternativ er å fjerne
den kriminelle lavalder. Dette vil være kontroversielt.
Det kan likevel forsvares ut fra at domstolene da står
friere i å vurdere modenhet og om personen har en forståelse
av det han eller hun har gjort. Disse medlemmer ønsker
ikke på dette tidspunkt å fjerne lavalderen dersom
man finner andre hensiktsmessige ordninger.
Disse medlemmer mener at det nå kan være på tide å vurdere
om dersom det ligger en ellers straffbar handling til grunn, så bør
en egen domstol kunne idømme behandling, eventuelt idømme
oppfølging i skolen, idømme f.eks. opphold i institusjoner
eller liknende og i sommerferie osv. overfor denne gruppen. På denne
bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede forskjellige forslag til ordninger
med egne ungdomsdomstoler eller ordninger hvor retten settes som
en ungdomsdomstol, samt hvilke virkemidler og reaksjonsformer en slik
domstol bør kunne ha."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er et mål på sikt å bryte med den
kriminelle lavalder slik vi kjenner den i dag, og i stedet sørge
for et større spekter av virkemidler overfor barn og unge
under 18 år, slik at reaksjonene i større grad
tilpasses de folkerettslige forpliktelsene vi har.
Etter gjeldende rett kan den som var psykotisk på handlingstiden,
ikke straffes. Psykose i strafferettslig forstand er de tilstander
som psykiatrien til enhver tid regner som psykose.
Kommisjonen viderefører gjeldende rett i sitt utkast.
Departementet viderefører i utkastet gjeldende rett og
Straffelovkommisjonens forslag. Det er imidlertid et spørsmål
om personer med tilstander som ligger tett opp til psykose, bør
kunne fritas for straff etter en skjønnsmessig vurdering.
Komiteen viser til at Regjeringen har
nedsatt en arbeidsgruppe som skal vurdere en eventuell utvidelse
av særreaksjonenes anvendelsesområde. Denne gruppen
er særlig bedt om å vurdere å utvide
særreaksjonene fra å gjelde farlig kriminalitet
til også å gjelde klart samfunnsskadelig kriminalitet. Komiteen ber
Regjeringen melde tilbake til Stortinget på egnet måte
om arbeidsgruppens konklusjoner og anbefalinger, og om departementets
vurderinger av disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
klart signalisere at man ikke ønsker at personer med tilstander
som ligger tett opp mot psykose, skjønnsmessig skal kunne
fritas for straff.
Disse medlemmer er enig i at man i utgangspunktet
ikke bør straffe mennesker som er syke og utilregnelige.
Dette henger sammen med at det er den forbryterske (onde) vilje
man ønsker å straffe. Den som ikke vet hva han
gjør, kan dermed ikke tillegges noen slike onde hensikter,
og i forhold til disse vil man ha andre virkemidler og reaksjoner. Disse medlemmer mener
at det kan synes som en har hatt en utglidning i retning av at personer
anses som psykotiske og at man derfor ikke kan benytte straff. Disse
medlemmer ønsker ikke noen videre utglidning i
forhold til tilregnelighetsspørsmål. Disse medlemmer mener
det videre er viktig at norske dommere ikke bare blir passive videreformidlere
av det leger og rettspsykiatere fremfører, men også selv utøver
en viss kritisk tilnærming i forhold til disse profesjonene.
Et overordnet mål må være at også samfunnets
krav på trygghet skal ivaretas.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er riktig å gi domstolene en skjønnsmessig
mulighet til å frita personer for straff dersom de har
tilstander som ligger tett opptil psykose. Det må imidlertid
klargjøres at helsevesenet i slike tilfeller har ansvar
for vedkommende, slik at man ikke ender opp med ikke å reagere.
Etter gjeldende rett straffes ikke den som på handlingstiden
var psykisk utviklingshemmet i høy grad. Straffelovkommisjonen
viderefører gjeldende rett i utkastet, men foreslår
noen omformuleringer uten betydning for realiteten.
Departementet viderefører gjeldende rett og Straffelovkommisjonens
forslag. Verken høringen eller rettspraksis tyder på at
det er behov for endringer.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, viser til proposisjonen og har ingen
ytterligere merknader.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under 14.7.2.
Den som var bevisstløs på handlingstiden, straffes
ikke (§ 44 første ledd). Både
absolutt og relativ bevisstløshet omfattes. Absolutt bevisstløshet
tilsvarer koma. Relativ bevisstløshet innebærer
at personen kan bevege seg og handle aktivt, men kontakten med "det
vanlige jeg-et" er borte.
Straffelovkommisjonen går ikke inn for å videreføre
gjeldende rett om at bevisstløshet skal være en straffrihetsgrunn.
Kommisjonen foreslår i stedet at det innføres
en skjønnsmessig straffritaksregel.
Departementet vil ikke nå foreslå en skjønnsmessig
straffritaksregel. Kommisjonens forslag om å fjerne bevisstløshet
som utilregnelighetsgrunn bør derfor ikke følges
opp i denne omgang. Formålet med straff slår ikke
til overfor denne gruppen av personer, og det vil vanligvis også være
urimelig å straffe dem. Departementet foreslår
derfor å videreføre en bestemmelse tilsvarende
gjeldende § 44 første ledd.
Departementet er imidlertid enig med Straffelovkommisjonen om
at ordet "sterk bevissthetsforstyrrelse" gir et mer dekkende bilde
av de tilstandene som det kan begås lovbrudd i, enn uttrykket
"bevisstløshet". Departementet går på denne
bakgrunnen inn for å erstatte "bevisstløshet"
med "sterk bevissthetsforstyrrelse".
Komiteen støtter forslaget
om å erstatte "bevisstløshet" med "sterk bevissthetsforstyrrelse".
Etter komiteens syn gir dette et mer dekkende bilde
av de tilstander det kan begås lovbrudd i, uten at straffansvar
inntrer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
som tidligere nevnt at man bør unngå utglidninger
i retning av at folk raskere skal anses som psykisk syke eller bevisstløse
i gjerningsøyeblikket. Disse medlemmer er
derfor skeptisk til å erstatte "bevisstløshet"
med "sterk bevissthetsforstyrrelse". Disse medlemmer mener ordlyden
gir uttrykk for en utvidelse av anvendelsesområdet, og disse
medlemmer forutsetter at endringen i ordlyd ikke medfører
en utvidelse av spørsmålet vedrørende
utilregnelighet.
Disse medlemmer mener det uansett er viktig at
man får anledning til å bruke andre sanksjoner for å verne
samfunnet, og viser til sine merknader i forhold til særreaksjonene.
Bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus,
utelukker ikke straff. I praksis skal det mye til før rus
blir ansett som uforskyldt; helt særegne omstendigheter
må til. Når lovbryteren handlet under bevisstløshet
som var en følge av selvforskyldt rus, kan straffen settes
ned under det lavmål som er bestemt for handlingen, og
til en mildere straffart dersom særdeles formildende omstendigheter
taler for det.
Straffelovkommisjonen går inn for en fakultativ straffritaksregel
for tilstander som ligger tett opp til utilregnelighet på grunn
av psykiske avvik. Bevissthetsforstyrrelser som er en følge
av selvforskyldt rus, skal etter kommisjonens forslag kunne føre
til straffritak når helt særlige grunner tilsier
frifinnelse.
Departementet foreslår å videreføre
gjeldende rett om at bevisstløshet som er en følge
av selvforskyldt rus, ikke fritar for straff. Straffelovkommisjonens
forslag om at retten skal kunne frifinne i unntakstilfeller når
rusen er selvforskyldt, følges dermed ikke opp.
Departementet går inn for å videreføre
gjeldende regel om at straffen ved selvforskyldt rus kan settes ned
eller til en mildere straffart når særdeles formildende
omstendigheter taler for det.
Er rusen uforskyldt, skal lovbryteren etter departementets forslag
- som etter gjeldende rett - frifinnes når rusen har ledet
til sterk bevissthetsforstyrrelse.
Komiteen vil advare mot å innføre
straffritak ved selvforskyldt rus. En slik regel vil kunne virke støtende
og være i strid med den alminnelige rettsoppfatning. Komiteen støtter
departementets forslag om å videreføre gjeldende
rett.
Komiteen mener at dersom det er en selvforskyld
rus som forårsaker bevisstløsheten, så bør
man ikke kunne frita for straff. Man har et eget ansvar for å ikke
ruse seg slik at man blir bevisstløs. Komiteen er
enig i at man i slike tilfeller "fingerer forsettet" slik som i
dag. Komiteen mener mye kan tale for at bevisstløshet
som følge av frivillig hypnose, heller ikke bør
frita for straff. Komiteen ber departementet utrede
dette og melde tilbake til Stortinget i forbindelse med forslag
til ny generell del i straffeloven.
Dersom retten kommer til at en lovbryter er utilregnelig, er
vedkommende straffri. Inndragning kan imidlertid foretas. Noen utilregnelige
er så farlige for andre at det likevel er behov for å ilegge
en reaksjon. Psykotiske og bevisstløse kan derfor dømmes
til overføring til tvungent psykisk helsevern, og høygradig
psykisk utviklingshemmete kan dømmes til tvungen omsorg.
For lovbrytere som er utilregnelige på grunn av lav alder,
kan tiltak hjemlet i barnevernloven være aktuelle.
Departementet er enig i Straffelovkommisjonens syn i at prinsippet
i gjeldende rett om at utilregnelige ikke skal kunne straffes, bør
opprettholdes. Er lovbryteren særlig farlig, kan en av
de to særreaksjonene for utilregnelige være aktuell.
Departementet ønsker heller ikke å innføre
en adgang til å bøtelegge utilregnelige. Departementet
foreslår heller ikke at utilregnelige skal kunne idømmes
rettighetstap. Som etter gjeldende rett foreslår departementet
at inndragning skal kunne gjøres overfor utilregnelige.
Komiteen viser til henstillingen om å klargjøre
ansvarsforholdene overfor utilregnelige som begår mindre
alvorlig kriminalitet. Det fins eksempler på meget dårlig
fungerende personer som har begått mindre alvorlig kriminalitet,
for deretter å bli plassert i fengsel, og som etter løslatelse
har begått langt mer alvorlig kriminalitet fordi de ikke
ble rehabilitert under fengselsoppholdet. Slike personer bør
kunne få hjelp i for eksempel attføringsinstitusjoner.
Det vises i denne sammenheng til Ribo Attføringssenter
i Nordland.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å inngå avtaler
med attførings- og rehabiliteringsinstitusjoner til gjennomføring
av tvungen omsorg, tvungent psykisk helsevern og § 12 -
soning."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det skal være helsevesenets og kommunenes oppgave å ivareta
utilregnelige personer og personer med utilregnelighetsnære
tilstander. Dette medlem mener derfor at særreaksjonene
ideelt sett burde erstattes av helse- og sosialfaglige vurderinger
og reaksjoner, men med det som utgangspunkt at man også plikter å beskytte
omgivelsene når det er begått alvorlig kriminalitet.
Dom til behandling er betenkelig, både fordi domstolene
bør forbeholdes strafferettslig forfølgelse og
fordi man bør unngå å gjøre
helsevesenet til straffegjennomføringsarena.
Dette medlem er enig med Straffelovkommisjonen
som ønsker en skjønnsmessig regel der man kan
fritas for straff dersom man har tilstander som ligger tett opptil
utilregnelighet pga. psykiske avvik. Dette må imidlertid
ikke innebære at ingen ting skjer, det vises i denne sammenheng
til henstillingen om å klargjøre ansvarsforholdene
overfor utilregnelige som begår mindre alvorlig kriminalitet.
Straffelovkommisjonen foreslår at retten skal kunne
frifinne den som på handlingstidspunktet var i en tilstand
tett opp til utilregnelighetsgrunnene om psykiske avvik, samt den
som handlet under sterk bevissthetsforstyrrelse (kommisjonen foreslår
ikke at "bevisstløshet" skal være en utilregnelighetsgrunn).
Departementet har kommet til at det ikke nå vil foreslå en
fakultativ straffritaksregel for de utilregnelighetsnære
tilstandene. Departementet har lagt avgjørende vekt på at
dagens system - der de aktuelle tilstandene ikke kan frita for straff,
men kan lede til straffnedsettelse etter § 56
bokstav c - bør virke i noe lengre tid før det
vurderes endringer.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre
gjeldende rett om at tilstander som ligger tett opp til utilregnelighetstilstandene
psykose, psykisk utviklingshemming i høy grad og sterk
bevissthetsforstyrrelse, ikke kan gi grunnlag for straffritak, men
for nedsatt straff, eventuelt straffutmålingsfrafall. Straffelovkommisjonens
forslag foreslås derfor ikke ført videre.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, ønsker ikke å innføre
en skjønnsmessig fritaksregel for de utilregnelighetsnære
tilstander, slik straffelovkommisjonen har foreslått. Flertallet viser
til departementets begrunnelse slik den fremkommer i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti har merket seg høringsuttalelsen
fra Rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe som trekker frem
at dersom man vil ha en vurdering av sannsynlig fremtidig atferd,
må det oppnevnes to uavhengige sakkyndige som må utføre
en observasjon som er mer omfattende enn det rettspsykiatriske vurderinger
hittil ofte har vært.
Disse medlemmer ser det som viktig å styrke
kvaliteten i de rettspsykiatriske vurderingene. I den planlagte
evalueringen av tilregnelighetsreglene og særreaksjonene
bør de rettspsykiatriske vurderingene også problematiseres.
Den planlagte evalueringen må gjøres på et
bredt grunnlag som gir data som er vitenskapelig holdbare og kan
brukes av forvaltningen i det videre arbeidet. Det er avgjørende å få avklart
om rettspraksis har klart å identifisere de personer som
burde ha kommet inn under de ulike særreaksjonene. I evalueringen
bør det kartlegges hvilke utredninger som er gjort i forkant
av påstand om særreaksjon, og hvordan domstolene
har konkludert og hvordan særreaksjonene i praksis har
latt seg gjennomføre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i at man ikke bør ha skjønnsmessig adgang
til å kunne frifinne hvor man ligger i grenselandet i forhold
til tilregnelighet.
Etter disse medlemmers syn bør man heller rendyrke
skillet slik at man enten er bevisstløs eller psykisk syk
og således ikke kan straffes, eller så er man
tilregnelig og kan straffes fullt ut. Disse medlemmer mener
også at det mot utilregnelige personer bør kunne
idømmes oppholdsforbud og rettighetstap som følge
av en ellers straffbar handling.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
enig med Straffelovkommisjonen i at retten skal kunne frifinne den
som på handlingstidspunktet var i en tilstand tett opp
til utilregnelighetsgrunnene om psykiske avvik, samt den som handlet
under sterk bevissthetsforstyrrelse. Forutsetningen er imidlertid
at ansvaret for disse menneskene klargjøres vis-à-vis
helsevesenet og kommunene, slik at man ikke ender opp med at det
ikke reageres.
Dette medlem viser for øvrig til sine
merknader under 14.7.2.