Departementet går inn for at forsett skal være
den alminnelige skyldformen i straffelovgivningen. Departementet
foreslår dessuten å opprettholde forsettsformen,
eventuelt forsett. Forsett er ikke definert i dagens straffelov,
men er utviklet i rettspraksis og juridisk teori på bakgrunn
av forarbeidene. Det er vanlig å sondre mellom tre, eventuelt
fire, typer forsett: Hensiktsforsett, (visshetsforsett), sannsynlighetsforsett
og eventuelt forsett.
Straffelovkommisjonen går inn for at de ulike typene
forsett skal defineres i loven. Kommisjonen foreslår at
bestemmelsen om forsett utformes slik:
"§ 3-9. Forsett
Forsett
foreligger når noen
1. handler
med hensikt å oppfylle gjerningsbeskrivelsen i straffebudet,
eller
2. handler med bevissthet om at handlingen sikkert eller
mest sannsynlig oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet.
For
forsett kreves det ikke at lovbryteren er kjent med at handlingen
er ulovlig, jf. § 3-13."
Kommisjonen foreslår ikke i delutredning VII noen definisjon
av eventuelt forsett (dolus eventualis). Dette skyldes at et flertall
i kommisjonen går inn for å oppheve denne typen
forsett. I delutredning V foreslo kommisjonen følgende
definisjon av eventuelt forsett:
"Forsett foreligger når noen ...
"
Rus og skyld reiser særskilte problemer. Kommisjonen
går inn for å videreføre dagens ordning
med å fingere skyld, dvs. at gjerningspersonen bedømmes som
om han var edru. Kommisjonen mener imidlertid at det er tilstrekkelig å ta
inn regelen om selvforskyldt rus i bestemmelsen om faktisk villfarelse,
og ikke som i dag også i bestemmelsen om forsett.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det er hensiktsmessig å definere
de ulike skyldformene i loven. Sannsynlighetsforsettet foreslås
videreført.
For øvrig har ikke høringen avdekket innvendinger
mot kommisjonens forslag til definisjoner av forsett, og departementet
er enig i kommisjonens forslag til definisjoner av hensikts- og
(visshets- og) sannsynlighetsforsett.
Ettersom departementet går inn for å beholde eventuelt
forsett, er det behov for å ta inn i loven en definisjon
også av denne typen forsett. Forslaget i delutredning
V (gjengitt foran) gir et hensiktsmessig utgangspunkt. Departementet
er enig med Hordaland statsadvokatembeter i at det bør
være tilstrekkelig om gjerningspersonen bare holder det
som en mulighet at gjerningsbeskrivelsen i straffebudet blir oppfylt,
men gjør et valg om å utføre handlingen
selv om det skulle forholde seg slik at gjerningsbeskrivelsen mest
sannsynlig blir oppfylt. Departementet antar at dette er i samsvar
med det innholdet eventuelt forsett har i dag. Forslaget til definisjon
av eventuelt forsett er endret i samsvar med dette.
Departementet er enig med kommisjonen i at det ikke er behov
for å regulere betydningen av selvforskyldt rus i forsettsbestemmelsen.
Det er tilstrekkelig og mest naturlig å regulere dette
i bestemmelsen om faktisk uvitenhet.
Komiteen mener målsettingen
om en mer informativ straffelov som gir et mer dekkende bilde av rettstilstanden,
tilsier at loven inneholder definisjoner av de ulike skyldformene.
Vedrørende forsett slutter komiteen seg
til departementets forslag til utforming av bestemmelsen.
Uaktsomhet er ikke definert i den gjeldende straffeloven. Å være
uaktsom innebærer kort sagt å opptre uforsiktig
eller uforsvarlig. De fleste straffebud som krever uaktsomhet, rammer
alminnelig uaktsomhet. Enkelte bestemmelser krever likevel at uaktsomheten må være
grov.
Også når det gjelder uaktsomhet går
Straffelovkommisjonen inn for at de to gradene av uaktsomhet blir
definert i straffeloven. Kommisjonen foreslår at uaktsomhet
og grov uaktsomhet defineres slik:
"§ 3-10. Uaktsomhet
Uaktsomhet
foreligger når noen handler i strid med de kravene som
må stilles til forsvarlig opptreden på området,
med mindre det ut fra vedkommendes personlige forutsetninger ikke
er grunnlag for bebreidelse.
Grov uaktsomhet foreligger
når noen handler særdeles klanderverdig og handlingen
gir grunnlag for sterk bebreidelse på grunn av mangel på aktsomhet."
Departementet er enig i at også uaktsomhet og grov uaktsomhet
bør defineres i loven. Departementet har valgt å bygge
på forslaget til kommisjonen, men har gjort bestemmelsen
noe enklere og senket terskelen noe for når grov uaktsomhet
skal anses å foreligge. Flere høringsinstanser
har vært skeptiske til at kommisjonen i definisjonen av
grov uaktsomhet har erstattet "kvalifisert klanderverdig" med "særdeles
klanderverdig". Departementet er enig i at "særdeles klanderverdig"
etter en normal språklig forståelse hever terskelen
for grov uaktsomhet i forhold til "kvalifisert klanderverdig". Departementet
går derfor inn for at uaktsomheten er grov dersom handlingen
er svært klanderverdig og gir grunnlag for sterk bebreidelse.
Komiteen slutter seg til definisjonen
om at uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig
og gir grunnlag for sterk bebreidelse.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til sine merknader i kap. 9 der det
sluttet seg til departementets forslag om å la skyldformen
grov uaktsomhet være det rettspolitiske utgangspunkt når
hovedregelen om forsett skal fravikes. Dette vil føre til
en økt bruk av skyldkravet grov uaktsomhet, og styrker
behovet for en lovfestet definisjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 9.
Enkelte straffebud skjerper strafferammen når handlingen
har hatt skadelige følger som ikke er forsettlige. Vilkåret
for å anvende den strengere strafferammen er at gjerningspersonen
kunne - men ikke burde - innsett at en slik følge var mulig.
Straffelovkommisjonen foreslår to endringer i forhold
til regelen i den gjeldende straffeloven § 43. For
det første skal strafferammen bare kunne heves ved uforsettlige
følger dersom gjerningspersonen burde - og ikke bare kunne
- ha innsett følgen. Lett uaktsomhet (å kunne
innse følgen) vil bare kunne tillegges betydning i straffutmålingen
innenfor den ordinære strafferammen. For det andre går
kommisjonen inn for at en uaktsom følge ikke automatisk
skal lede til en skjerpet strafferamme, men inngå i en
totalvurdering i de tilfeller hvor det etter utkastet skal være
adgang til å skjerpe straffen når handlingen er å anse
som grov.
Kommisjonen går på denne bakgrunnen inn for å regulere
uforsettlige følger slik:
"§ 3-11. Uforsettlig følge
Høyere
strafferamme for en uforsettlig følge brukes bare når
lovbryteren har opptrådt uaktsomt i forhold til følgen,
eller har unnlatt etter evne å avverge den etter å ha
blitt oppmerksom på faren for at den kunne inntre. Det
samme gjelder når faren inngår i vurderingen av
om overtredelsen er å betrakte som grov."
Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å oppheve
regelen i straffeloven § 43 om lett uaktsomhet.
Tilbake står å vurdere hvordan bestemmelsen om
uforsettlige følger nærmere skal utformes. Ettersom
departementet ikke ser det som aktuelt å sette i kraft
hele den nye alminnelige delen i en ny straffelov før også en
ny spesiell del er vedtatt, må bestemmelsen få en
noe annen utforming enn det kommisjonen foreslår, men innholdet
er i samsvar med realiteten i kommisjonens forslag. I departementets
lovforslag gjøres det klart at en uaktsom følge ikke
i seg selv leder til en skjerpet strafferamme, men inngår
i vurderingen av om lovbruddet er grovt der dette fører
til skjerpet straff.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til proposisjonen og har ingen ytterligere
merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 9.
Skylden må vanligvis dekke hele det objektive gjerningsinnholdet
i straffebudet (dekningsprinsippet). Det innebærer at man
ikke kan straffes for forsettlig lovbrudd hvis man er i villfarelse
om en faktisk omstendighet som har betydning for straffbarheten,
jf. straffeloven § 42. Det er gjort unntak fra
prinsippet i § 42 når gjerningspersonen
har vært i selvforskyldt rus. Unntaket innebærer
at en beruset gjerningsperson må bedømmes som
om han var edru. En sier gjerne at skylden fingeres. Hensikt og
overlegg fingeres ikke.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
regelen om faktisk villfarelse, men går inn for at bestemmelsen
får en annen utforming enn i dag. Kommisjonen foreslår
at faktisk villfarelse reguleres slik:
"§ 3-12. Faktisk villfarelse
Enhver
bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen
på handlingstidspunktet.
Er en villfarelse
uaktsom, rammes handlingen som uaktsomt lovbrudd når slikt
lovbrudd er straffbart.
Det ses bort fra villfarelse
som følge av selvforskyldt rus framkalt ved alkohol eller
andre midler. I slike tilfeller bedømmes den som har utført
handlingen, som om vedkommende hadde vært edru."
Prinsippet om at gjerningspersonen skal bedømmes ut
fra sin egen oppfatning av den faktiske situasjonen, er grunnfestet
i norsk rett. Departementet er enig i at regelen bør videreføres.
Departementet går i motsetning til kommisjonen inn for å erstatte
"villfarelse" med "uvitenhet" i lovteksten. Departementet slutter
seg til realiteten i kommisjonens forslag. Departementet antar at
det er klart hva "selvforskyldt rus" i tredje ledd sikter til, og
har sløyfet tillegget "framkalt ved alkohol eller andre
midler".
Departementet er enig med kommisjonen i at det ikke er behov
for å videreføre regelen i § 42
fjerde ledd i dagens straffelov. Behovet for en slik regel er i dag
meget begrenset, og den ville ha komplisert den nye bestemmelsen
unødig.
Komiteen har merket seg at det i all
hovedsak ikke er foreslått realitetsendringer i forhold
til gjeldende rett. Komiteen slutter seg til departementets forslag
til språklige forenklinger, og anser "uvitenhet" for å være
en mer dekkende og moderne betegnelse.
Den gjeldende straffeloven regulerer rettsvillfarelse i § 57.
Bestemmelsen er i rettspraksis forstått slik at uvitenhet
om rettsregler skal lede til frifinnelse dersom
den er unnskyldelig eller aktsom. Dersom rettsvillfarelsen er uaktsom, kan straffen settes lavere enn ellers.
Som utgangspunkt vil en rettsvillfarelse bare være unnskyldelig
dersom det foreligger særegne omstendigheter, som enten
knytter seg til gjerningspersonen eller til lovregelen.
Ikke enhver villfarelse om rettsregler bedømmes etter
straffeloven § 57. Med støtte i forarbeidene
behandles visse former for rettsvillfarelse på samme måte
som faktisk villfarelse, og bedømmes etter straffeloven § 42.
Slik rettsvillfarelse kalles gjerne situasjonsvillfarelse eller
uegentlig villfarelse.
Straffelovkommisjonen går inn for at straffeloven fortsatt
bør inneholde generelle regler om rettsvillfarelse. I forhold
til gjeldende rett foreslås det to større endringer.
For det første skal også en uaktsom rettsvillfarelse
kunne lede til frifinnelse dersom det foreligger særlige
grunner. For det andre foreslår kommisjonen at alle typer
rettsvillfarelse skal reguleres av de samme bestemmelsene. Kommisjonen
foreslår at rettvillfarelse reguleres av to bestemmelser: En
som kan lede til frihet fra straff, og en annen om straffritak.
Forslaget om frihet fra straff på grunn av rettsvillfarelse
er utformet slik:
"§ 3-13. Rettsvillfarelse
Den
som på handlingstidspunktet på grunn av villfarelse
om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes
ikke når villfarelsen ikke er uaktsom."
Dette er en ansvarsregel som både omfatter rettsvillfarelser
som i dag bedømmes etter straffeloven § 57,
og situasjonsvillfarelser som bedømmes etter straffeloven § 42
(uegentlig rettsvillfarelse). Kommisjonen vurderer det slik at dagens
strenge aktsomhetskrav for å frifinne generelt er velbegrunnet
og hensiktsmessig og bør videreføres.
Departementet er enig med kommisjonen i at også den
nye straffeloven bør inneholde generelle regler
om hvilken betydning uvitenhet om rettsregler bør ha. På samme
måte som for uvitenhet om faktiske forhold, går
departementet inn for at lovteksten bruker uttrykket "rettsuvitenhet"
i stedet for "rettsvillfarelse". Departementet slutter seg også til
at det fortsatt bør bero på en aktsomhetsvurdering
om rettsuvitenheten skal kunne lede til frifinnelse.
Slik departementet ser det, er det særlig effektivitetshensyn
og likhetshensyn som taler for at rettsvillfarelse fortsatt
bare helt unntaksvis bør kunne lede til frifinnelse. Hensynet
til en effektiv håndhevelse av straffebudene er særlig
sentralt.
Departementet foreslår at aktsomhetskravet bør dempes
noe i forhold til dagens praksis med sikte på tilfeller
hvor myndighetene ikke har gjort nok for å hindre rettsuvitenhet.
Det kan særlig gjelde når regelen er unødig
uklart utformet, eller hvor det ikke er truffet tiltak for å informere
om en regelendring på et tidligere regulert område.
På denne bakgrunnen foreslår departementet å bruke
ordet "uaktsom" fremfor "unnskyldelig" i lovteksten, for på den
måten å signalisere at det tas sikte på en
viss justering av aktsomhetskravet når det gjelder rettsuvitenhet.
For å unngå en for sterk demping av aktsomhetskravet,
bør retten ha mulighet for å frafalle straffutmålingen
ved uaktsom rettsuvitenhet dersom forhold i saken gjør
det lite rimelig å straffe. Dermed er det ikke behov for Straffelovkommisjonens
regel om straffritak for uaktsom rettsvillfarelse.
Kommisjonen har foreslått at situasjonsvillfarelse og
annen rettsvillfarelse skal behandles etter de samme bestemmelsene.
Behovet for en slik omlegging er begrenset, fordi det lar seg gjøre å ta
hensyn til den mindre straffverdigheten ved situasjonsvillfarelse
innenfor rammene av departementets forslag: Den aktsomme rettsvillfarelse
vil føre til frifinnelse, mens den uaktsomme rettsvillfarelse
etter omstendighetene kan lede til straffutmålingsfrafall.
Det er departementets forutsetning at situasjonsvillfarelse generelt
sett ikke skal bedømmes strengere etter forslaget til nye
regler enn i dag. Men departementet lar det være opp til
domstolene å vurdere - på bakgrunn av faktum i
den enkelte sak - om det er grunn til å justere grensene
noe.
Komiteen vil understreke at dagens
strenge aktsomhetskrav for å frifinne en gjerningsperson
for uvitenhet om rettsregler i all hovedsak må videreføres.
Hensynet til likhet for loven og en effektiv rettshåndhevelse
taler for en videreføring av dagens praksis. Komiteen slutter
seg likevel til forslaget om at uaktsomhetsvurderingen bør
være noe mildere enn i dag når myndighetene ikke
har gjort nok for å hindre uvitenhet om rettsregler. Dette
gir et signal både til lovgiver og myndigheter om det ansvar
som påhviler for å utforme klare og presise regler,
og informere borgerne om vedtak som kan få konsekvenser
for deres handlefrihet. Der denne plikten er forsømt, er
det etter komiteens syn rimelig at en lovbryter bedømmes
noe mildere.
Komiteen vil dog presisere at uvitenhet om straffebud
som verner om den enkeltes integritet, neppe kan betegnes som aktsom.
Dersom kulturelt betingede oppfatninger av hva som er akseptabelt står
i motstrid med norsk straffelovgivning, skal dette ikke medføre
reduksjon i straffen.
Foretak straffes på objektivt grunnlag for handlinger
som er begått av personer som har handlet på vegne
av foretaket. Foretaksstraffen supplerer det personlige straffansvaret:
Den som handlet på vegne av foretaket, kan straffes selv
om det ilegges foretaksstraff og omvendt. Foretak kan straffes med
bøter. Videre kan foretak fradømmes retten til å utøve virksomhet
eller forbys å utøve den i visse former. Også inndragning
kan foretas overfor foretak, og inndragning av utbytte er obligatorisk.
Adgangen til å straffe foretak er fakultativ. Selv om vilkårene
for straff er oppfylt, kan retten velge ikke å straffe
foretaket etter en skjønnsmessig vurdering.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende §§ 48
a og 48 b, med enkelte språklige justeringer.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag. Departementet foreslår at det ikke settes som
betingelse for å ilegge foretaksstraff at bestemte personer
som har handlet på vegne av foretaket, har utvist subjektiv
skyld, og at det heller ikke skal gjelde noe skyldkrav ved anonyme
eller kumulative feil. Men foretaksstraff skal - som nå -
ikke kunne ilegges dersom overtredelsen må anses som et
hendelig uhell eller utslag av force majeure.
På den annen side foreslår departementet å fastholde
at graden av skyld skal ha betydning for spørsmålet
om det bør ilegges foretaksstraff i den enkelte sak. Departementet
foreslår et nytt moment i opplistingen i utkastet § 28
om internasjonale forpliktelser. Departementet mener at det fakultative
foretaksansvaret er i samsvar med våre internasjonale forpliktelser.
Likevel har departementet kommet frem til at det er grunn til å synliggjøre
at det også er et moment ved vurderingen av om foretaksstraff
skal ilegges at internasjonale konvensjoner som Norge er bundet
av, forutsetter bruk av foretaksstraff.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til at samfunnsutviklingen har ført
til et stort og mangeartet næringsliv som er underlagt
en rekke reguleringer. Muligheten til å ilegge foretaksstraff
er viktig både ut ifra prevensjonshensyn og som sanksjonsmiddel.
Det vil etter flertallets syn være uheldig
dersom et foretak skal kunne gå fri fordi det ikke er mulig å vurdere
skyldspørsmålet hos en enkelt person tilknyttet
foretaket. Dette reduserer foretaksstraffens effektivitet og gjør
etterforskningen mer komplisert og tidkrevende. Flertallet støtter
departementets forslag om at det ikke skal være en forutsetning
for å ilegge foretaksstraff at det er utvist subjektiv
skyld hos en eller flere som har handlet på vegne av foretaket.
For å ivareta formålet med foretaksstraffen er
det etter flertallets syn en god løsning å gjøre
skyldgraden til et element i en totalvurdering av spørsmålet
om ileggelse av foretaksstraff.
Flertallet vil påpeke at en straffeforfølging og/eller
idømmelse av straffansvar for foretaket, ikke bør
lede til at forfølging av mistanke om lovbrudd begått
av enkeltpersoner unnlates.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
skeptiske til ordningen med foretaksstraff. Disse medlemmer frykter
at dette kan fungere som ansvarspulverisering, slik at personer
som ellers ville bli konkret straffeforfulgt, slipper unna fordi
det prosessøkonomisk er enklere å straffe foretaket
som sådan. Disse medlemmer vil fremheve
at bedriftslederen har et overordnet ansvar for sin bedrift og sin
bedriftskultur. Det samme gjelder andre personer med klare ansvarsområder
i foretaket.
Disse medlemmer har likevel under tvil funnet
at denne ordningen kan ha en funksjon.
Disse medlemmer mener derfor det er viktig at
foretaksstraffen forbeholdes tilfeller hvor det er helt klart at
man ikke kan avgjøre hvilken enkeltperson som kan ansvarliggjøres,
men det er forhold ved bedriften som tilsier at foretaket som sådant
straffes.