Straffeloven har ingen generell regel om når fengselsstraff
kan idømmes. Lovens system er at fengsel kan brukes når
det enkelte straffebudet åpner for det. Dersom ikke det
enkelte straffebudet bestemmer noe annet, kan fengsel idømmes
fra 14 dager inntil 15 år og inntil 20 år ved
sammenstøt av flere straffbare forhold, såkalt
konkurrens. Lovens strengeste straff er 21 års fengsel.
Straffelovkommisjonen foreslår i all hovedsak å videreføre
gjeldende regler om fastsetting av fengselsstraff. Nytt er forslaget
om å lovfeste regelen om at fengselsstraff bare kan idømmes
når det er fastsatt i det enkelte straffebudet. Kommisjonen
går inn for å sløyfe regelen om alminnelig
lengstestraff på fengsel i 15 år. Kommisjonen
mener at straffebudene vil bli mer opplysende dersom lengstestraffen
alltid er angitt i straffebudet.
Departementet støtter innføringen av en uttrykkelig
bestemmelse i lovens alminnelige del, som gir veiledning om at fengselsstraff
kan idømmes når dette er bestemt i straffebudet.
Pedagogiske hensyn taler også for kommisjonens forslag
om at lengstestraffen bør fremgå klart av det
enkelte straffebudet. Et slikt system vil gjøre det overflødig
med en generell regel om 15 års lengstestraff, slik vi
i dag har i straffeloven § 17.
Komiteen mener at det er særlig
viktig at straffeloven utformes slik at den kan forstås,
også av dem som ikke bruker loven til daglig. Komiteen er
derfor enig med departementet i at lovens alminnelige del bør
inneholde en regel som fremhever at fengselsstraff kun kan idømmes
når dette er bestemt i straffebudet. Pedagogiske hensyn
tilsier også at lengstestraffen bør fremgå av
det enkelte straffebud. Komiteen viser for øvrig
til sine merknader om straffens lengde under kap. 10.
Komiteen mener det er behov for en egen bestemmelse
i straffeloven om vold i nære relasjoner. Komiteen viser
til at en straffebestemmelse om vold i nære relasjoner
primært vil ramme vold mot kvinner. Like fullt mener komiteen at
regelen må utformes kjønnsnøytralt. Komiteen viser
til at departementet allerede har startet arbeidet med utformingen
av en slik bestemmelse, og ber om at arbeidet gis prioritet.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en straffebestemmelse om
vold i nære relasjoner."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig i langt større
grad å benytte alternativer som innebærer at straffen
gir en mulighet til å gjøre opp for seg. Konfliktråd,
samfunnsstraff og promilleprogrammer er gode løsninger
for langt flere enn de som får muligheten i dag. Ofte vil
slike alternativer oppleves som gode også for ofrene, som
kan møte gjerningsmannen, be om en unnskyldning, en forklaring,
et bidrag til forsoning og oppgjør, for eksempel i form
av arbeid eller rehabilitering. Det er et paradoks at man idømmer
fengselsstraff dersom samfunnsstraffen viste seg ikke å fungere
ved forrige overtredelse, mens det aldri stilles spørsmålstegn
ved om fengsel fungerer, dersom lovbryteren fortsetter å bryte
loven også etter et fengselsopphold.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti har foreslått at Stifinner"n
utvides, både i form av plasser og i form av soningssteder.
Det er merkelig og uklokt at ikke flere får tilbud om slik
tilrettelagt soning enn i dag, da dette tilbudet har vist seg å fungere
svært godt for rusmiddelavhengige. Særlig er det
positivt med det tette samarbeidet kriminalomsorg-rusbehandlere,
den tette oppfølgingen av elevene (fangene), kravene som stilles,
hjelpen som gis, den aktive kameratstøtten, og det faktum
at man har tettet igjen den skarpe overgangen mellom fengsel og
frihet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at fengselsstraff er det mest inngripende staten kan gjøre
mot et menneske. Likevel er det slik at enkelte personer bør
sitte i fengsel i kortere eller lengre perioder. Dette følger
av straffens klassiske formål, men også av det
man kan kalle renovasjonhensynet og inkapasitering, nemlig samfunnets
behov for vern mot enkeltpersoner. Når det gjelder utmåling
av fengselstraff, vises det til tidligere merknader.
Når det gjelder bruk av åpen soning ved fengselsstraff,
så ønsker disse medlemmer å begrense dette
i forhold til i dag. Ved grove forbrytelser eller gjentagelser bør
man ikke få dette før siste 1/5 av straffen.
Og ellers ikke før man har sonet 2/3 av straffen.
Ethvert brudd på betingelser i forbindelse med straffen
bør i utgangspunket føre til at man må sone hele
dommen i fengsel. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i straffegjennomføringsloven
hvor det for overtredelser av bestemmelser med en strafferamme fra
3 år og oppover ikke skal kunne gis åpen soning og/eller
prøveløslatelse før fire femdeler av
straffen er sonet, og hvor det ikke skal kunne gis åpen
soning og/eller prøveløslatelse i gjentagelsestilfeller."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er viktig å begrense bruken av lukket fengsel. Ulempene
med fengselsstraff er så store at det bør tilstrebes å finne
alternative reaksjonsformer. Ofte har fengselsstraffen liten effekt, i
mange tilfeller virker den mot sin hensikt. Andre igjen opplever
fengselsoppholdet som et pusterom i en ellers tøff hverdag.
Eksempelvis bidrar fengslene ofte til at kontakter etableres, ny
kriminalitet planlegges, en kriminell kultur opprettholdes. For
mange oppleves ikke straffen som en mulighet til å gjøre
opp for seg, og ofte framstår fengselsoppholdet som ren sløsing
med ressurser: Årsakene til kriminaliteten blir ikke fjernet,
og en stor andel ender opp som gjengangere i systemet. Det er verdt å merke
seg at et døgnopphold i for eksempel en rusbehandlingsinstitusjon
koster om lag det samme som den gjennomsnittlige døgnprisen
i fengsel.
Dette medlem mener at lukket soning i hovedsak
bør benyttes når man anser det nødvendig
for å beskytte samfunnet, ved fare for rømning
eller når forbrytelsen er særlig grov, et resultat
av maktmisbruk eller profesjonell eller organisert virksomhet. Åpen
soning bør i de aller fleste tilfeller vurderes som et
alternativ til lukket soning, og som hovedregel når lovbryteren
vurderes som egnet til å stå i soningskø. Dette
medlem vil i denne forbindelse vise til at Sosialistisk
Venstreparti i flere runder har foreslått en vurdering
av hvorvidt ubetingete fengselsstraffer kan konverteres til samfunnsstraff
etter en tid i soningskø. Videre ønsker dette
medlem en vurdering av den svenske ordningen med hjemmesoning.
Forskjellen mellom hoved- og tilleggsstraff er at hovedstraff
kan ilegges som eneste straff, mens tilleggsstraff bare kan ilegges
i tillegg til en hovedstraff. To hovedstraffer kan ikke kumuleres
uten at loven gir særskilt hjemmel for det.
Straffelovkommisjonen foreslår at adgangen til å forene
de ulike straffene med hverandre reguleres særskilt for
hver straffart. Straffelovkommisjonen foreslår også å videreføre
regelen om at adgangen til å kombinere frihetsstraff med
bøtestraff, er uten betydning i forhold til lovbestemmelser
som tillegger strafferammen rettslig virkning.
Departementet ser det som positivt at det gis en særskilt
bestemmelse med en samlet oversikt over adgangen til å forene
fengsel med andre straffer. Departementet er også enig
i at informasjonshensyn tilsier at adgangen til å forene
de ulike straffene med hverandre bør reguleres særskilt
for hver straffart. En generell regel i tilknytning til hver straffart
om adgangen til å kombinere ulike straffer med hverandre, vil
etter departementets oppfatning gjøre det overflødig
med særskilte hjemler om dette i de enkelte straffebudene.
Departementet går også inn for å videreføre
bestemmelsen i straffeloven § 26a annet ledd om
at adgangen til å kombinere frihetsstraff med bøtestraff
er uten betydning i forhold til lovbestemmelser som tillegger strafferammen
rettslig virkning.
Straffelovkommisjonen går ikke inn for å videreføre
gjeldende § 26a første ledd tredje punktum
om at det ved utmålingen av frihetsstraffen skal tas hensyn til
at også bøtestraff idømmes. Departementet
er enig med kommisjonen i at en slik bestemmelse er overflødig
og derfor ikke behøver å videreføres.
Komiteen støtter forslaget
om at det gis en særskilt bestemmelse med en samlet oversikt
over adgangen til å forene fengsel med andre straffer. Komiteen er
også enig i at adgangen til å forene de ulike
straffene med hverandre bør reguleres særskilt for
hver straffart.
Straffeloven har i dag ingen generell bestemmelse om at man bare
i begrenset utstrekning kan gjøre bruk av fengselsstraff
overfor unge lovbrytere. Straffeloven § 55 fastsetter
at fengselsstraff på 21 år ikke kan anvendes når
gjerningspersonen på gjerningstidspunktet var under 18 år.
Straffen kan dessuten innen samme straffart nedsettes under det
lavmål som er fastsatt for handlingen. Når forholdene
tilsier det, kan straffen også nedsettes til en mildere
straffart enn hva som følger av straffebudet som er overtrådt.
Et flertall i Straffelovkommisjonen foreslår en maksimumsgrense
på 8 års fengsel for lovbrytere som ikke var fylt
18 år på gjerningstidspunktet. Begrensningen gjelder
både betinget og ubetinget fengsel. Et mindretall i kommisjonen
går inn for at lengstestraffen for lovbrytere under 18 år
fortsatt bør være 15 år. Dersom det gjøres
innskrenkninger i lengden på den straffen unge lovbrytere
kan bli ilagt, mener en samlet kommisjon at denne grensen bør være
fast og derfor også gjelde i konkurrenstilfellene.
Departementet mener at det er riktig å beholde muligheten
for domstolene til å kunne idømme fengselsstraff
på mer enn 8 år i de alvorligste sakene. En ordning
hvor lengstestraffen for personer under 18 år er 8 år,
vil etter departementets syn legge større vekt på skillet
mellom å være yngre eller eldre enn 18 år enn
det er grunnlag for, ikke minst for dem som bare er noen dager eller
uker fra skjæringspunktet.
Departementet er enig i at man av menneskelige grunner må være
tilbakeholdende med å idømme unge lovbrytere langvarig
fengselsstraff; hensynet til barnets beste bør tillegges
stor vekt. I det store flertallet av saker med unge lovbrytere føres
det allerede i dag en praksis med restriktiv bruk av fengselsstraff. For å understreke
betydningen av dette utgangspunktet går departementet inn
for å beholde den første delen av Straffelovkommisjonens
forslag, om at ubetinget fengselsstraff bare kan idømmes
når det er særlig påkrevd.
Departementet foreslår å videreføre
adgangen til å gå under minstestraffen og til å idømme
en mildere straffart. Dette vil sikre at domstolen aldri vil måtte idømme
unge under 18 år en strengere straff enn det den mener
er riktig og rettferdig.
Departementet går på denne bakgrunn inn for
at terskelen som fengselsstraffen ikke kan overstige, beholdes på dagens
nivå, og at lovgiverne, på samme måte
som i dag, overlater til domstolene å vurdere om det i
det enkelte tilfellet er nødvendig å idømme
en straff på mer enn 8 år.
Departementet mener imidlertid at det fortsatt bør settes
en grense for hvor lang fengselsstraff som bør kunne idømmes.
På bakgrunn av høringen foreslår departementet å videreføre
dagens grense på 15 år. Departementet er av den
oppfatning at en slik regel er forenlig med de forpliktelser som
lovgiverne har etter barnekonvensjonen.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at maksimumsgrensen
bør være absolutt, slik at den også gjelder
ved sammenstøt av flere lovbrudd (konkurrens). Videre er
departementet enig i at det ikke bør innføres
en særregel om forbud mot å anvende ubetinget
fengselsstraff overfor lovbrytere på 15 år.
Straffeprosessloven § 174 fastsetter at personer under
18 år ikke bør pågripes eller varetektsfengsles hvis
det ikke er særlig påkrevd. Også påtaleinstruksen § 9-2
foreskriver at personer under 18 år ikke bør pågripes
eller begjæres varetektsfengslet hvis det ikke er særlig
påkrevd. Bestemmelsen fastsetter dessuten at overfor personer
under 16 år bør det i stedet for fengsling forsøkes
andre tiltak.
De sterke hensynene som kan anføres mot å sette 15-åringer
i fengsel, gjør at et flertall i Straffelovkommisjonen
går inn for å forby pågripelse og varetektsfengsling
av lovbrytere under 16 år. Kommisjonens mindretall er ikke
enig i forslaget om fullstendig å oppheve adgangen til å pågripe
og fengsle 15-åringer.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonens mindretall i
at det er behov for å beholde dagens begrensede adgang
til å pågripe og varetektsfengsle barn under 16 år.
Selv om lovbryteren er ung, kan det være nødvendig å bruke
tvangsmidler for å hindre gjentakelse av alvorlige straffbare
handlinger, bevisforspillelse eller unndragelse fra straff. Vi har
i dag ikke tilstrekkelige alternative tiltak.
Som flertallet av høringsinstansene og en samlet kommisjon
peker på, vil pågripelse og fengsling av unge
lovbrytere ofte være uforholdsmessig. Adgangen vil bare
være åpen i et fåtall alvorlige saker
hvor behovet for å fengsle er særlig stort. Kravet
i barnekonvensjonen om barnets beste og om at fengsel kun skal brukes
som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom, er derfor etter
departementets syn tilstrekkelig ivaretatt. Departementet foreslår
på denne bakgrunnen å videreføre dagens
begrensede adgang til å pågripe og fengsle barn
under 16 år.
Komiteen vil fremheve at fengsling
av unge under 18 år bare bør skje unntaksvis. Komiteen er kjent
med at ubetinget fengselsstraff i all hovedsak kun idømmes
hvor den unge har begått alvorlige lovbrudd eller er en
utpreget tilbakefallsforbryter. Når lovbryteren er under
18 år, skal vedkommendes alder tillegges vekt i formildende
retning av både påtalemyndigheten og av domstolene
i forbindelse med utmåling av straff. Komiteen ønsker
at denne praksis skal videreføres.
Komiteen er kjent med at barnevernloven gir hjemmel
til frihetsberøvende tiltak, men at denne muligheten sjelden
benyttes blant annet fordi tilgangen på ressurser er begrenset. Komiteen mener
at frihetsberøvelse i en institusjon underlagt barnevernet
i mange tilfeller vil kunne oppfylle behovet for samfunnsbeskyttelse
og bevissikring, og samtidig ivareta barnet på en bedre
måte enn hva opphold i varetekt gjør.
Komiteen vil presisere at når det besluttes fengsling
eller varetektsfengsling av en person under 18 år, så skal
fengselsmiljøet være kvalitativt annerledes enn
om fengslingen/varetektsfengslingen gjelder en voksen.
Det er i disse tilfellene særlig viktig at kriminalomsorgen
tilrettelegger forholdene under frihetsberøvelsen slik
at belastningen på den unge blir minst mulig. Komiteen ber
departementet melde tilbake til Stortinget på egnet måte
hvordan dette følges opp i praksis. Komiteen ber
departementet legge frem en egen sak for Stortinget snarest mulig
om soningsforholdene for personer som var under 18 år på fengslingstidspunktet.
Komiteen er opptatt av alternative reaksjonsformer
overfor unge førstegangsforbrytere. Når barn begår
straffbare forhold, er det etter komiteens syn avgjørende
med en rask og riktig reaksjon. Et bedre barnevernstilbud gir bedre
muligheter for rehabilitering og adferdsendring.
Komiteen mener det bør vurderes å etablere flere
lukkede ordninger for barn under 18 år som begår
kriminalitet. Som et substitutt for ubetinget fengsel bør
det kunne gis ubetingede dommer med betingelse om opphold i institusjon
for unge lovbrytere. Komiteen mener varetekt ikke
er et egnet virkemiddel for barn under 16 år, og at det
må etableres egne varetektslignende tiltak som kan hindre
rømning, gjentakelsesfare eller bevisforspillelsesfare
for denne gruppen. Straffeloven bør gi hjemmel for at det
overfor barn og unge gis adgang til utvidet bruk av samfunnsstraff,
og nye straffarter som ungdomskontrakt eller tvungen overføring
til konfliktråd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, mener at ungdomsfengsel er et uegnet tiltak
som ikke bør etableres. Flertallet viser
til at utenriks- og konstitusjonskomiteen i forbindelse med ratifiseringen
av barnekonvensjonen (Innst. S. nr. 7 (1990-1991)) uttalte:
"Fengsling av unge under 18 år bør bare
skje unntaksvis. Det bør skje en nedtrapping i takt med
opptrappingen av tiltak for barn og unge."
Flertallet vil videre vise til sine merknader
i Innst. O. nr. 37 (2002-2003) om tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet.
Flertallet er enig med departementet i at domstolene
fortsatt skal ha mulighet til å gå under minstestraffen
og til å idømme en mildere straffart enn det aktuelle
straffebud gir anvisning på, jf. forslag til ny straffelov § 80.
Denne bestemmelsen vil sikre at retten aldri vil måtte
idømme unge under 18 år en strengere straff enn
det den mener er riktig og rettferdig. Flertallet støtter
dessuten departementets forslag om at maksimumsgrensen på 15 års
fengsel for lovbrytere under 18 år bør være
absolutt, og også gjelde ved sammenstøt av lovbrudd
(konkurrens).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil presisere at de prinsipalt
går inn for en maksimumsstraff på 8 år
for lovbrytere under 18 år, men vil subsidiært
støtte Regjeringens opplegg på dette området.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har grundig vurdert
forslaget fra Straffelovkommisjonens flertall om en maksimumsgrense
på åtte års fengsel for lovbrytere som
ikke var fylt 18 år på gjerningstidspunktet.
Dette flertallet har merket seg at et betydelig
flertall av høringsinstansene går imot forslaget. Motstanden
mot forslaget begrunnes grovt sett med tre forhold: (1) Unge under
18 år idømmes sjelden straff ut over åtte år.
(2) Det vil tidvis kunne inntreffe så alvorlige forhold
at en ramme på åtte års fengsel vil kunne
være for lav når man ser hen både til
gjerningspersonens alder og forholdene for øvrig - blant annet
forholdene til ofrene og hensynet til den sosiale ro. (3) Domstolene
bør ikke fratas muligheten til i helt spesielle tilfeller,
etter en konkret vurdering av alle sakens sider, å benytte
en lengre straff enn åtte år også for
lovbrytere som ikke er fylt 18 år.
Dette flertallet mener hensynene gjengitt ovenfor
er tungtveiende. Dette flertallet vil særlig
fremheve at en fast lengstestraff på åtte år
i enkelte tilfelle vil støte an mot befolkningens rettsfølelse
i en slik grad at det vil bidra til redusert tiltro til rettsapparatet.
Man kan ikke se bort fra eksempler på at unge lovbrytere
har utført de mest grufulle handlinger, herunder grove
drap. En redusert tiltro til at rettsapparatets avgjørelser
reflekterer alvorligheten i den kriminelle handling, vil etter dette
flertallets oppfatning være meget alvorlig. I ytterste
konsekvens vil dette kunne bygge ned respekten for rettsstaten,
noe som er viktig å unngå.
Dette flertallet vil også fremheve at
en svært mild strafferamme for ungdom under 18 år
vil kunne svekke straffens forebyggende virkning og kan være
til ulempe for den unge selv. Ved gjengkriminalitet kan de yngste
medlemmene av gjengen bli presset til å begå alvorlig
kriminalitet fordi de risikerer kortere fengselsstraff enn eldre
gjengmedlemmer.
Dette flertallet har også grundig vurdert forslaget
fra Straffelovkommisjonens flertall om å forby pågripelse
og varetektsfengsling av unge under 16 år.
Dette flertallet har merket seg at et flertall av
høringsinstansene går mot forslaget. Det vises
til at domstolene er svært tilbakeholdne med å anvende varetekt
overfor lovbrytere under 16 år. Videre påpekes
at det i de alvorligste sakene, for eksempel i grove ranssaker eller
i drapssaker, vil faren for bevisforspillelse eller rettshåndhevelseshensyn
kunne tale mot at adgangen til pågripelse og varetekt avskjæres fullstendig.
Etter dette flertallets oppfatning bør
ikke muligheten til pågripelse og varetektsfengsling av lovbrytere
under 16 år avskaffes nå. I vurderingen har dette
flertallet vektlagt hensynene nevnt ovenfor og det forhold
at det er viktig å sørge for en reaksjon overfor
denne gruppen unge lovbrytere. Det er av vesentlig betydning at
de dette gjelder forstår alvoret i handlingen og at forbrytelser
gir konsekvenser.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti har merket seg at Den rettsmedisinske kommisjon
hevder at det ikke er holdepunkter i forskningen for å si
at ubetinget fengselsstraff er mer skadelig for unge lovbrytere
enn det er for eldre. For disse medlemmer er det
viktig å erkjenne at straffen har negative virkninger -
uavhengig av den straffedømtes alder. Det er derfor maktpåliggende
at det kontinuerlig arbeides for å begrense straffens skadelige
virkninger. Særlig er det viktig å gjøre
soningen konstruktiv og innholdsmessig god for de unge.
Disse medlemmer viser til sine merknader under
kap. 2.2 om bl.a. videreføring av ordningen med ungdomskontrakter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti vil understreke at Norge har særlige
forpliktelser overfor barn under 18 år, blant annet fordi
vi har inkorporert FNs barnekonvensjon. Disse medlemmer mener
at fengsel er særlig skadelig for barn og unge.
Disse medlemmer mener det er nødvendig å tenke
nytt når det gjelder barn og unge som begår kriminelle
handlinger. Rask reaksjon er særlig viktig når
barn og unge begår lovbrudd, men reaksjonen må også være
tilpasset barns og unges særlige behov.
Disse medlemmer mener det er nødvendig å få inn
en bestemmelse om at man bare i begrenset grad kan gjøre
bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere. Det kan her vises
til at utenriks- og konstitusjonskomiteen i forbindelse med ratifiseringen av
barnekonvensjonen (Innst. S. nr. 7 (1990-1991)) uttalte:
"Fengsling av unge under 18 år bør bare
skje unntaksvis. Det bør skje en nedtrapping i takt med
opptrappingen av tiltak for barn og unge."
Disse medlemmer etterlyser en slik utvikling.
Det er blant annet nødvendig å bygge opp flere alternativer
til fengslene, klargjøre ansvarsforholdene for barn og
unge som begår lovbrudd, sikre mer forpliktende rettigheter
for barna og bryte ned det skarpe skillet som har oppstått
ved 15 års alder. I dag er det mange barn som begår
kriminelle handlinger uten at dette medfører reaksjoner,
eller hvor samfunnets reaksjoner ikke er tilpasset det enkelte barns
behov for rammer, trygghet og omsorg. Flertallet viser i sine merknader
til at det er viktig ikke å skape et skarpt skille ved
18 års alder, og at man derfor ikke ønsker å endre
dagens rettstilstand på området. Begrunnelsen
som gis er at dette vil kunne være i strid med den alminnelige
rettsoppfatning, samt at det vil kunne føre til at unge
presses til å begå kriminelle handlinger. Disse
medlemmer har forståelse for denne argumentasjonen,
men mener det er flere forhold som taler for å lande på motsatt
konklusjon: For det første at myndighetene definerer 18 år
som grensa for når man er barn og når man er voksen,
og derfor har spesielle forpliktelser i forhold til denne gruppa. For
det andre vil eldre kriminelle allerede i dag kunne presse yngre
til å begå lovbrudd med den argumentasjon at de
vil straffes mildere enn dem. Dette er også en problemstilling
som følger av den kriminelle lavalder.
Disse medlemmer vil videre gå inn for
varetektsregler i tråd med det mindretallet i Straffelovkommisjonen
foreslo, altså at det ikke skal være mulig å varetektsfengsle
barn under 16 år. Norge må i stedet få på plass
egnede varetektssurrogater, der barn ikke holdes isolert og hvor
personalet har relevant kunnskap og erfaring. Dette vil også ivareta samfunnets
behov for å hindre rømning, bevisforspillelse
eller gjentakelse.
Disse medlemmer ønsker et forbud mot
at barn under 18 år kan utsettes for fullstendig isolasjon i
varetekt, at barn ikke skal kunne idømmes forvaring, samt
at maksimumsstraffen for barn under 18 år skal være
8 års ubetinget fengsel, jf. Danmark.
Disse medlemmer mener at prøveordningen
med ungdomskontrakter bør følges videre opp som
reaksjonsform overfor unge lovbrytere. Disse medlemmer mener
det er behov for at ungdomskontrakter etableres som egen straffart
og vil be Regjeringen komme tilbake med forslag til dette i forslaget
til ny spesiell del i straffeloven.
Videre ønsker disse medlemmer at påtalemyndigheten
skal pålegges å overføre saker til konfliktrådet
når gjerningsperson er under 18 år, med unntak
for sedelighetssaker. Dette betyr imidlertid ikke at saken automatisk
bringes inn til mekling, fordi dette avhenger av samtykke fra både
fornærmede og gjerningsperson. Disse medlemmer mener
at det ikke skal være noen maksimalgrense for bruk av samfunnsstraff
for denne gruppa, men at det må være opp til domstolenes
vurdering hva som egner seg best i det enkelte tilfelle. Også i
tilfeller der det dreier seg om en sedelighets- eller voldsforbrytelse,
kan det være grunner til at gjerningspersonen bør
få samfunnsstraff. Dette kan være når
det antas å være større sjanse for at
ikke ugjerningen begås på nytt ved idømmelse
av samfunnsstraff, i stedet for fengsel. Dette kan særlig
være aktuelt i situasjoner der behandling inngår
som en del av samfunnsstraffen.
Disse medlemmer vil videre vise til sine merknader
i Innst. O. nr. 37 (2002-2003) om tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Straffeloven § 33 skal lyde:
§ 33. Begrenset bruk av fengselsstraff overfor
unge lovbrytere
Den som var under 18 år på handlingstidspunktet,
kan bare idømmes ubetinget fengselsstraff når
det er særlig påkrevd. Fengselsstraffen kan ikke
overstige 8 år."
Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:
"I lov 22. mai 1981 nr. 25
om rettergangsmåten i straffesaker skal § 174
nytt første ledd lyde:
Personer under 16 år kan ikke pågripes."
Disse medlemmer fremmer videre følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til tvungen overføring
til Konfliktråd i saker der barn under 18 år har
begått en kriminell handling. Det gjøres unntak
for sedelighetssaker."
Disse medlemmer fremmer også følgende forslag:
"Straffeloven § 48 andre
ledd skal lyde:
Første ledd bokstav a kan fravikes når
den straff som ellers ville ha blitt idømt, helt eller
delvis ville ha vært betinget, og ellers når sterke
grunner taler for at samfunnsstraff idømmes, herunder at
lovbryteren var under 18 år på gjerningstidspunktet."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
gå inn for å utrede en ny og helhetlig tilnærming
til denne gruppa lovbrytere. Det er ønskelig å få på plass
en oppvekstlov, i tråd med det Barneombudet tok til orde
for i sitt høringssvar til rapport om tiltak mot barne-
og ungdomskriminalitet i 2001. Blant annet bør det settes
minstestandarder for barns oppvekst, som forplikter samarbeid og
nedbryter sektorene, som setter forebygging ut i praksis og som
styrker myndighetsbarnevernet profesjonsmessig:
"(…)Barnevernloven bør ha et eget kapittel
om kriminalitet begått av personer under 18 år
med referanse til en oppvekstlov. Kapittelet må inneholde
bestemmelser om hvordan foreldre, politi, barnevern, skole, helsevesen,
domstoler og kriminalomsorg skal samhandle når barn og
unge begår lovbrudd. Opp til fylte 15 år vil disse
bestemmelsene omfatte foreldre, politi, barnevern, skole og helsevesen.
For ungdom mellom 15 og 18 år vil de omfatte alle disse,
og i tillegg domstoler og kriminalomsorgen ut fra straffelovens
bestemmelser. Dermed vil vi kunne reagere overfor barn og unge under
15 år på måter som ligger utenfor straffeloven,
mens overfor ungdom over 15 år vil vi kunne reagere enten
i henhold til straffeloven eller med tiltak som ligger utenfor denne.
Loven må spesifisere helt klart hvilke elementer i en helhetlig tiltakskjede
de ulike etatene har ansvar for. Det må også spesifiseres
når deres ansvar aktiviseres, slik at ansvaret ikke pulveriseres,
og unge lovbrytere blir kasteballer mellom ulike etater. En oppvekstlov,
og endringer i barnevernlovens myndighetsområde, vil hindre
en avsporet barndom og sannsynlig resultere i at kriminell atferd
hos barn og unge vil reduseres betraktelig. På sikt vil
det da være riktig å fjerne den kriminelle lavalder,
og de som begår lovbrudd under18 år, får
en individuell oppfølging med rehabilitering, og ikke straff,
for øye. Dette vil også samsvare med FNs barnekonvensjon
som beskriver at alle under 18 år er barn som har rett
til særskilt vern."