19.1 Når bør fullbyrdingsutsettelse kunne idømmes?

19.1.1 Sammendrag

Straffelovkommisjonen går i det vesentlige inn for å videreføre dagens regler om når fullbyrdingsutsettelse kan idømmes. Derimot foreslår kommisjonen å oppheve adgangen til å gjøre en bot betinget. Kommisjonen foreslår å videreføre adgangen til å gi delvis betinget, delvis ubetinget dom (såkalt deldom). Også adgangen til å kombinere fullbyrdingsutsettelse med bot foreslås videreført.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at adgangen til å idømme fullbyrdingsutsettelse bør videreføres i en ny straffelov og i at retten fortsatt bør stå fritt i vurderingen av om en slik reaksjon skal idømmes. Departementet foreslår derfor ingen endringer i vilkårene for å idømme fullbyrdingsutsettelse.

Siden betinget bot sjelden ilegges i praksis, støtter departementet kommisjonens forslag om å oppheve adgangen til å gjøre en bot betinget.

Departementet deler kommisjonens oppfatning om at det heller ikke er behov for en adgang til å gjøre et rettighetstap betinget. Departementet går også inn for at rettighetstap skal kunne begrenses til å gjelde forbud mot å utøve visse funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller til påbud om å utøve virksomheten eller aktiviteten på bestemte vilkår.

19.1.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at adgangen til å idømme fullbyrdingsutsettelse (betinget dom) bør videreføres i ny straffelov, og i at retten fortsatt bør stå fritt i vurderingen av om en slik reaksjon skal idømmes. Flertallet er videre enig i at adgangen til å gjøre en bot betinget bør oppheves og at det heller ikke er behov for en adgang til å gjøre rettighetstap betinget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anerkjenner at det kan være forhold som gjør at det bør gis betinget dom eller at deler av en dom skal kunne gis betinget. Spesielt mot unge førstegangskriminelle kan dette være en løsning. Man bør derfor her ha muligheten til å kunne utvise et visst skjønn og gi visse straffer betinget.

Disse medlemmer mener at betinget dom bør kunne kombineres med øvrige straffreaksjoner og at det bør være vid adgang til å sette forskjellige vilkår for å avsi betinget dom. Disse medlemmer ønsker ikke at man skal kunne gi betinget dom for gjengangerkriminelle eller hvor Stortinget har bestemt at det skal være en minstestraff. Betinget dom skal ikke kunne være eneste reaksjon hvor strafferammen er fengselsstraff i mer enn tre år eller ved alvorlige volds- eller sedelighetsforbrytelser.

19.2 Når bør straffutmålingsutsettelse kunne idømmes?

19.2.1 Sammendrag

Straffelovkommisjonen mener at reaksjonen straffutmålingsutsettelse fortsatt bør bestå, og foreslår heller ikke noen endringer i vilkårene for når reaksjonen kan ilegges. Kommisjonen går ikke inn for at delvis betinget dom også skal kunne gis ved straff­utmålingsutsettelse.

Som kommisjonen mener departementet at reaksjonen straffutmålingsutsettelse bør videreføres i en ny straffelov. Departementet er videre enig i at loven - som i dag - bør stille retten fritt ved vurderingen av når straffutmålingsutsettelse kan besluttes.

Departementet er enig i at betinget påtaleunnlatelse ikke alltid vil være en sterk nok advarsel overfor unge lovbrytere, men vil likevel ikke anbefale at straffutmålingsutsettelse i særlig grad trer i stedet for betinget påtaleunnlatelse.

Adgangen til å kombinere straffutmålingsutsettelse med bot selv om straffebudet ikke gir anvisning på bruk av bot, bør videreføres, men da bare hvis det er flere straffbare handlinger som pådømmes i samme sak. Departementet kan ikke se behovet for å kunne kombinere bot og straffutmålingsutsettelse for ett straffbart forhold.

Departementet har vurdert om betinget dom bør kunne kombineres med henholdsvis rettighetstap og samfunnsstraff, men har ikke funnet at det er behov for disse kombinasjonsmulighetene.

Departementet mener derimot, i motsetning til Straffelovkommisjonen, at retten sammen med straff­utmålingsutsettelse bør kunne idømme ubetinget fengsel ved flere lovbrudd som avgjøres under ett.

19.2.2 Komiteens merknader

Komiteen er enig med departementet i at reaksjonen straffutmålingsutsettelse bør videreføres i ny straffelov. Som i dag bør retten stilles fritt ved vurderingen av når straffeutmålingsutsettelse skal besluttes. Komiteen vil imidlertid presisere at straffutmålingsutsettelse normalt ikke skal anvendes i saker om barmhjertighetsdrap, slik proposisjonen gir anvisning på. Barmhjertighetsdrap er etter norsk rett ikke en rettmessig handling og vil således svært sjelden kunne karakteriseres som unnskyldelig. Komiteen mener derfor det kun helt unntaksvis vil være aktuelt å ilegge straffutmålingsutsettelse som strafferettslig reaksjon i saker av denne type.

Komiteen har for øvrig ingen merknader til departementets anbefalinger hva gjelder straffutmålingsutsettelse.

19.3 Straffutmålingsfrafall

19.3.1 Sammendrag

Departementet går ikke inn for å innføre en generell straffritaksregel, men en regel som gir retten adgang til å frafalle utmåling av straffen. Slikt straffutmålingsfrafall vil være aktuelt når saken ligger slik an at det ut fra en helhetsvurdering ikke fremstår som rimelig å la lovbryteren få en reaksjon med betingelser, slik en straffutmålingsutsettelse vil være.

Bestemmelsen om straffutmålingsfrafall bør være en snever unntaksregel for tilfeller hvor retten, på tross av en urettmessig straffbar handling, ikke finner grunn til å sette en prøvetid med vilkår.

Straffutmålingsfrafall bør med den samme begrunnelse som for straffutmålingsutsettelse kunne kombineres med bot når flere straffbare forhold pådømmes i samme sak.

Straffutmålingsfrafall bør også kunne idømmes sammen med ubetinget fengsel når lovbryteren har begått flere lovbrudd og det skal idømmes en felles straff, selv om departementet forutsetter at en slik kombinasjon ikke vil brukes ofte. Departementet foreslår derfor en regel om at retten kan idømme straffutmålingsfrafall i kombinasjon med ubetinget fengsel hvor flere straffbare handlinger pådømmes i samme sak.

19.3.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til sine merknader til kap. 8.

19.4 Vilkår ved betinget dom

19.4.1 Sammendrag

19.4.1.1 Generelt

Alle reglene om vilkårene for betinget dom er i gjeldende straffelov samlet i § 53. Straffelovkommisjonens forslag følger en noe annen systematikk. I stedet for å plassere alle vilkårene i én paragraf, er bestemmelsene delt i flere paragrafer og en inndeling i henholdsvis grunnvilkår og særvilkår ved betinget dom.

Departementet er enig i systematikken som kommisjonen foreslår.

19.4.1.2 Grunnvilkår ved betinget dom

Det er alltid et vilkår for betinget dom at den domfelte ikke begår straffbare handlinger i prøvetiden. Retten kan også fastsette andre vilkår i prøvetiden (såkalte særvilkår). Med enkelte språklige endringer og tilpasninger viderefører Straffelovkommisjonens utkast gjeldende straffelov § 53 nr. 1 første og annet ledd. En viktig realitetsforskjell er imidlertid at kommisjonen går inn for at den siktede "så vidt mulig" skal få adgang til å uttale seg om særvilkårene før de fastsettes. Han skal altså ikke ha noe absolutt krav på å uttale seg, slik ordningen er i dag.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om i hovedsak å videreføre gjeldende regler om vilkår ved betinget dom.

Departementet har vært i tvil om behovet for å endre bestemmelsen om den siktedes uttalerett. Modifikasjonen vil være praktisk når man ikke lykkes i å få tak i vedkommende. Det er imidlertid bare unntaksvis at retten kan pådømme en sak uten at den tiltalte er til stede. Departementet ser likevel at det for disse unntakstilfellene kan være hensiktsmessig at loven modifiserer kravet om at den siktede skal få uttale seg slik kommisjonen foreslår. Det er likevel viktig for departementet å understreke at man strekker seg så langt som mulig for å innhente den siktedes uttalelse.

19.4.1.3 Særvilkår ved betinget dom

19.4.1.3.1 Særvilkår om erstatning og underholdsbidrag

Etter gjeldende straffelov § 53 nr. 4 skal retten pålegge den domfelte å yte slik erstatning og oppreisning som den fornærmede eller andre skadelidte har rett til og krav på, og som retten mener at den domfelte har evne til å betale. Etter § 53 nr. 5 kan retten bestemme at den domfelte betaler underholdsbidrag som er forfalt eller forfaller i prøvetiden.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre gjeldende regler, men går inn for at bestemmelsen om erstatning og underholdsbidrag plasseres i en egen paragraf før de øvrige særvilkårene.

Departementet er enig med kommisjonen i at dagens regler om særvilkår om erstatning bør videreføres og at reglene skilles ut i en egen bestemmelse. Men i motsetning til kommisjonens utkast som bare viser til erstatning, går departementet inn for at bestemmelsen, som i dag, uttrykkelig nevner både erstatning og oppreisning.

Departementet foreslår at underholdsbidrag nevnes særskilt i utkastet § 37 bokstav c om oppfyllelse av økonomiske forpliktelser, og ikke sammen med vilkåret om erstatning og oppreisning som retten på visse vilkår skal pålegge den domfelte å oppfylle.

19.4.1.3.2 Andre særvilkår

Etter gjeldende rett kan domstolen fastsette ytterligere særvilkår, jf. § 53 nr. 3. Bestemmelsen er ikke uttømmende. Det betyr at retten også kan sette andre særvilkår som den finner hensiktsmessig.

Straffelovkommisjonen foreslår ingen realitetsendringer i forhold til dagens regler. Bestemmelsen i § 53 nr. 3 annet ledd om at retten kan overlate til tilsynsmyndigheten å fastsette vilkår, er overflødig etter at ordningen med tilsyn som vilkår ved betinget dom er opphevet og erstattet med den nye sanksjonen samfunnsstraff. Straffelovkommisjonen foreslår derfor ikke bestemmelsen videreført.

Kommisjonen mener at det er unødvendig å videreføre straffeloven § 53 nr. 6 om promilleprogram som en prøveordning. Utkastet som uttrykkelig nevner promilleprogram, sammenholdt med at Kongen gir nærmere regler om gjennomføringen av særvilkårene, gir etter kommisjonens syn tilstrekkelig hjemmel til å etablere slike promilleprogram og til å gi nærmere regler om innholdet i og gjennomføringen av programmene.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det bør beholdes en ikke uttømmende opplisting av særvilkår ved betinget dom.

Departementet ser at det kan være grunner som taler for å regulere promilleprogrammet i straffegjennomføringsloven som et vilkår ved samfunnsstraff. Departementet går likevel ikke på det nåværende tidspunkt inn for å overføre promilleprogram til straffegjennomføringsloven. Siden ordningen fortsatt er en prøveordning, bør den være regulert i straffeloven og være knyttet til vilkår ved betinget dom.

I vilkårene som nevner berusende og bedøvende midler, ser ikke departementet grunn til å fjerne den konkrete henvisningen til alkohol. Som kommisjonen er inne på, er alkohol det mest utbredte rusmiddel og må forventes å være det i overskuelig fremtid.

19.4.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at promilleprogram per i dag er knyttet til vilkår ved betinget dom. Komiteen mener erfaringen med bruk av promilleprogram er så gode at ordningen bør gjøres permanent. Komiteen ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om at promilleprogram gjøres til en permanent ordning.

Komiteen er kjent med at det også foregår lignende prosjekter med program overfor unge farts­overtredere. Komiteen ønsker at Regjeringen jobber videre med dette og vurderer en utvidet bruk av slike programmer som reaksjonsform for denne gruppen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til proposisjonens omtale av grunnvilkår og særvilkår ved betinget dom, og tiltrer de vurderinger og anbefalinger som der fremkommer.

19.5 Vilkårsbrudd mv.

19.5.1 Sammendrag

Straffeloven § 54 nr. 2 og 3 regulerer virkningene av vilkårsbrudd i prøvetiden. Retten kan bestemme at dommen helt eller delvis skal fullbyrdes. Forutsetningen er at den domfelte "alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår". Ved lovendringen i 1981 ble det åpnet adgang for delvis fullbyrding av en betinget dom ved vilkårsbrudd.

Straffelovkommisjonen foreslår i det vesentlige å videreføre dagens regler. Visse mindre endringer foreslås imidlertid. Fristregelen om at dom om hel eller delvis fullbyrding av straffen må være avsagt innen 3 måneder etter at prøvetiden gikk ut, kan slå uheldig ut. På denne bakgrunn går Straffelovkommisjonen inn for at påtalemyndighetens begjæring skal være avgjørende for fristen. Både i delutredning V og i delutredning VII foreslås det regler om utvidet rett til offentlig forsvarer ved vilkårsbrudd.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at dagens regler om brudd i det vesentlige bør videreføres, men at enkelte mindre endringer bør gjennomføres. Fristregelen i gjeldende § 54 nr. 2 bør endres, slik at påtalemyndighetens begjæring, og ikke rettens avgjørelse av begjæringen, er avgjørende for når fristen avbrytes. Departementet har kommet til at fristen på 3 måneder bør videreføres.

Etter departementets oppfatning er det også grunn til å følge opp kommisjonens forslag om utvidet rett til forsvarer ved vilkårsbrudd. Etter departementets forslag skal den domfelte alltid få oppnevnt forsvarer dersom det er spørsmål om fullbyrding eller fastsetting av en fengselsstraff på mer enn 6 måneder, med mindre retten på grunn av sakens art og forholdene ellers finner det ubetenkelig at han er uten forsvarer. Av hensyn til den domfeltes rettssikkerhet, bør han også ha rett til forsvarer ved pågripelse og varetektsfengsling med sikte på omgjøring etter forslaget til ny § 173a i straffeprosessloven.

Departementet ser også behovet for å klargjøre de materielle betingelsene for å kunne pågripe og varetektsfengsle ved alvorlig eller gjentatt brudd på fastsatte særvilkår. Departementet er likevel enig med Straffelovkommisjonen i at det av hensyn til den domfeltes rettssikkerhet og av informasjonsgrunner bør lovfestes en regel om at den domfelte "så vidt mulig" gis anledning til å uttale seg før kjennelsen blir avsagt. Tilsvarende bør det også lovfestes en uttalerett når det er aktuelt med en hel eller delvis fullbyrding av dommen som følge av alvorlig eller gjentatt brudd på særvilkårene.

Departementet er enig med kommisjonen i at brudd på særvilkår også i den nye straffeloven kan få som konsekvens at dommen helt eller delvis fullbyrdes. Som kommisjonen går departementet inn for å videreføre regelen om at omgjøring kan skje dersom brudd på særvilkårene er gjentatt eller alvorlig. Forutsetningen om at vilkårsbruddet må være alvorlig er ment å gi uttrykk for at terskelen for omgjøring ved første gangs vilkårsbrudd er høy.

Spørsmålet om retten må overholde minimum på 14 dagers fengselsstraff når bare en del av straffen fullbyrdes, synes ikke å være avklart etter gjeldende rett. Departementet antar at regelen om minstestraff også gjelder når straff fastsettes på grunn av brudd på særvilkårene for straffutmålingsutsettelse.

Departementet vil derimot foreslå at det lovfestes en regel om at minstestraffen på 14 dager ikke gjelder når del av en betinget dom fullbyrdes som følge av brudd på særvilkårene. Selv om det er en forutsetning for omgjøring at vilkårsbruddet er gjentatt eller alvorlig, vil karakteren og grovheten av vilkårsbruddet variere. Derfor bør retten også kunne fullbyrde mindre enn 14 dager av straffen.

19.5.2 Komiteens merknader

Komiteen er enig med departementet i at påtalemyndighetens begjæring bør være avgjørende for beslutning om hel eller delvis fullbyrding av betinget straff. Hensynet til domfeltes rettssikkerhet tilsier etter komiteens mening at det oppnevnes forsvarer i flere saker vedrørende omgjøring enn tilfellet er i dag. Komiteen er dessuten enig i at den domfelte så vidt mulig bør gis anledning til å uttale seg før kjennelse om omgjøring av betinget dom blir avsagt.

Komiteen mener at betinget dom skal ha realitet for den domfelte. Brudd på fastsatte særvilkår eller grunnvilkår skal få konsekvenser. På denne bakgrunn støtter komiteen departementets forslag om at brudd på særvilkår også etter den nye straffeloven skal ha som konsekvens at dommen helt eller delvis fullbyrdes. Omgjøring av en betinget dom bør etter komiteens mening skje dersom brudd på særvilkårene er gjentatt eller alvorlig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det skal være en vid adgang til å stille vilkår ved straffeutmålingsutsettelse. Det er også viktig at det er en reell kontroll i forhold til om man har overholdt alle vilkår.

Disse medlemmer mener som utgangspunkt at dersom det foreligger brudd på de betingelsene som ligger til grunn for betinget dom, så skal man umiddelbart sone hele dommen fullt ut. Det bør imidlertid her som ved samfunnsstraff tas høyde for de helt unnskyldelige brudd som følge av for eksempel "force majeure".