Gjeldende rett har to særreaksjoner for utilregnelige,
farlige lovbrytere: Den som på handlingstiden var psykotisk
eller bevisstløs, kan idømmes særreaksjonen
overføring til tvungent psykisk helsevern. Og den som på handlingstiden
var psykisk utviklingshemmet i høy grad, kan idømmes
særreaksjonen tvungen omsorg. Etter at særreaksjonen
er idømt, får helsevesenet en plikt til å overta
ansvaret for den dømte.
Det er et grunnvilkår for idømmelse av en særreaksjon
overfor utilregnelige at lovbryteren er straffri på grunn
av psykiske avvik: For idømmelse av overføring
til tvungent psykisk helsevern må lovbryteren ha vært
psykotisk eller bevisstløs på handlingstiden. For
tvungen omsorg innebærer grunnvilkåret at lovbryteren
må ha vært psykisk utviklingshemmet i høy grad
på handlingstiden. Et annet grunnvilkår er at
en særreaksjon må være nødvendig
for å verne samfunnet.
Ikke alle typer av lovbrudd kan føre til en særreaksjon.
Bare når lovbryteren har begått eller forsøkt å begå en
alvorlig voldsforbrytelse, en alvorlig seksualforbrytelse, en alvorlig
frihetsberøvelse, en alvorlig ildspåsettelse eller
en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller
frihet, eller kunne utsette disse rettsgodene for fare, kan en særreaksjon
være aktuell. Et fjerde vilkår er at det er gjentakelsesfare.
For de alvorligste lovbruddene må faren for nye alvorlige
lovbrudd antas å være nærliggende. Kravet
til tilbakefallsfare er skjerpet ved de mindre alvorlige forbrytelsene:
Faren for gjentakelse må være særlig
nærliggende.
Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre
de vilkårene som etter gjeldende rett må foreligge
for å kunne idømme overføring til tvungent psykisk
helsevern eller tvungen omsorg. Men kommisjonens flertall foreslår
en endring i grunnvilkåret om hvem som skal kunne idømmes
en særreaksjon: Også den som blir fritatt for
straff etter kommisjonens forslag til skjønnsmessig straffritaksregel
for tilstander som ligger tett opp til utilregnelighet på grunn
av psykiske avvik, skal etter flertallets forslag kunne idømmes
en særreaksjon.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å føre
videre de vilkårene som gjelder i dag for å kunne
idømme overføring til tvungent psykisk helsevern
eller tvungen omsorg. Departementet foreslår ikke nå en
regel om skjønnsmessig fritak for straff for utilregnelighetsnære
tilstander. Dermed følges heller ikke kommisjonens forslag
om å utvide grunnvilkåret om hvem som kan idømmes
en særreaksjon, opp.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er kjent med at det finnes en liten gruppe
utilregnelige lovbrytere som opptrer særdeles plagsomt,
men som hittil ikke har begått så alvorlige lovbrudd
at de kan idømmes en særreaksjon. Det er etter flertallets mening
bekymringsfullt at det ikke reageres overfor denne gruppen. Hensynet
til dem som er ofre for kriminalitet begått av disse, tilsier
at samfunnet griper inn med tiltak som gir borgerne vern.
De beste grunner taler etter flertallets oppfatning
for at det bør søkes løsninger innen
helsevesenet for utilregnelige som begår klart samfunnsskadelig, men
ikke farlig, kriminalitet. Flertallet ber departementet
i samarbeid med Helsedepartementet snarest fremme forslag til slike
løsninger, jf. komiteens merknader til kap. 26.
Det er i dag helsevesenet som har det overordnede økonomiske
ansvaret for gjennomføringen av særreaksjonene
for utilregnelige. Flertallet vil presisere at personer
som er idømt tvungent psykisk helsevern, følger
samme system som gjelder for andre pasienter som er underlagt tvungent
psykisk helsevern. Staten dekker alle utgifter som gjelder behandlingen
av sinnslidelsen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til sine
merknader om utvidelse av særreaksjonenes anvendelsesområde
under kap. 14.3.
Dette flertallet viser videre til at dersom lettere
psykisk utviklingshemmede begår alvorlig kriminalitet som
nevnt i straffeloven § 39c, jf. utkast til ny
straffelov § 40, kan vedkommende dømmes
til forvaring. Forvaringens innhold skal tilpasses den enkeltes
behov. Det følger av straffeloven § 39g
første ledd tredje punktum at det kan settes som vilkår for
prøveløslatelse fra forvaring at den prøveløslatte skal
ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet, og dette er særlig
aktuelt når den forvaringsdømte er psykisk utviklingshemmet.
Dersom kriminaliteten ikke er så alvorlig at forvaring
er aktuelt, står de andre straffene til rådighet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret for en utvikling hvor mennesker i psykisk ubalanse og mennesker
som grunnet andre forhold er strafferettslig utilregnelige, begår
kriminalitet uten at det reageres tilfredsstillende.
Disse medlemmer har registrert oppslag i media
fra flere steder i landet hvor dette ser ut til å være
et økende problem og hvor samfunnet tidvis fremstår
som handlingslammet. Disse medlemmer aksepterer ikke
en slik utvikling og mener derfor at noe må gjøres
med dagens lovverk og bruken av dette. At personer som er strafferettslig
utilregnelige begår omfattende kriminalitet som f.eks.
butikktyverier, biltyverier, brannstiftelse, alvorlig voldskriminalitet,
langing for mer garvede kriminelle og personforfølgelse,
er en belastning som er uakseptabel. Det bør derfor etter disse
medlemmers syn gjøres en vesentlig endring slik
at samfunnets behov for beskyttelse i mye større grad hensyntas.
I motsatt fall vil denne atferden kunne fortsette å forsterkes,
og de som er ofre for handlingene vil føle seg glemt av samfunnet
og overlatt til egen skjebne.
Disse medlemmer vil videre påpeke at
en gruppe mennesker som faller uheldig ut i forhold til dagens lovverk,
er gruppen som har mer enn 55 i IQ, men som samtidig har store personlighetsforstyrrelser.
Denne gruppen vil ofte defineres som tilregnelig, mens de funksjonelt
kan ha et lavere funksjonsnivå enn 55 i IQ. I de tilfeller
hvor en person dømmes til tvungen omsorg, er vedkommende
garantert et faglig godt opplegg med god oppfølging fra
fagenheten. I tilfeller hvor vedkommende har 65 i IQ og har store personlighetsforstyrrelser,
er disse medlemmer bekymret for at vedkommende ved
kriminalitet kan idømmes én til tre måneder
i fengsel, for så å løslates uten en
faglig oppfølging. Disse medlemmer vil hevde
at denne gruppen står for en del alvorlig kriminalitet,
og bør som de utviklingshemmede i større grad
dømmes til behandling. De er ofte gjengangere og opptar
fengselsplasser. Disse medlemmer mener samfunnets
krav til sikkerhet blir dårlig ivaretatt i slike tilfeller.
Disse medlemmer vil videre vise til at et flertall
i Straffelovkommisjonen gikk inn for en endring i grunnvilkåret
om hvem som skulle kunne bli idømt en særreaksjon,
da man foreslo at den som ble fritatt for straff etter kommisjonens
forslag til skjønnsmessig straffritaksregel for tilstander
som ligger tett opp til utilregnelighet på grunn av psykiske avvik,
også skulle kunne idømmes en særreaksjon. Disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme lovendringsforslag i overensstemmelse
med forslaget fra flertallet i Straffelovkommisjonen med hensyn
til hvem som skal kunne idømmes særreaksjonene
overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg."
Disse medlemmer vil hevde at i de tilfeller hvor
det fattes vedtak om overføring til tvungent psykisk helsevern
(psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket)
eller tvungen omsorg for psykisk utviklingshemmede i høy
grad (under 55 i IQ), er det avgjørende for effekten av
tiltakene at de holder høy faglig kvalitet. Dette for å kunne
kartlegge vedkommende og starte en behandling slik at sakkyndige
kan gjøre vurderinger om eventuell gjentakelsesfare og finne
ut grad av rehabiliteringspotensial.
Disse medlemmer mener at i dette arbeidet står
den sentrale fagenhet Brøset sentral i forhold til bruk
av tvungen omsorg, og de regionale helseforetak i forhold til tvungent
psykisk helsevern. Denne enheten viser behovet for samarbeid mellom
justis- og helsesektoren, da begge departementene er involvert i
slike saker. Disse medlemmer mener at Justisdepartementet
bør ha et overordnet ansvar for alle typer sanksjoner som
er relatert til utført kriminalitet, for deretter å innhente
faglig bistand fra andre departement for å kvalitetssikre
f. eks. tiltak tilsvarende de som her beskrives. Justisdepartementet
bør også ha et overordnet økonomisk ansvar.
Disse medlemmer har oppfattet at det i noen saker
er slik at en person som idømmes en særreaksjon,
på gjerningstidspunktet var oppfattet å være
psykotisk. I slike tilfeller kan vedkommende dømmes til
overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. § 39
i straffeloven. Intensjonen med et slikt tiltak er blant annet å legge
til rette for en psykiatrisk behandling av den domfelte, eventuelt
mot vedkommendes ønske. Disse medlemmer forutsetter
at behandlingen skal ha som mål at vedkommendes tilstand
bedres, og derved at faren for nye straffbare handlinger reduseres
eller unngås.
Disse medlemmer er gjort kjent med at statlige
midler ikke følger med dersom tiltaket etableres utenfor
en institusjon, og at det således må dekkes av vedkommendes
hjemkommune, noe disse medlemmer finner urimelig. Disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en statlig delfinansiering
utover kommunens ansvar for grunnleggende kommunale tilbud, i tilfeller
hvor en person er dømt til psykiatrisk behandling grunnet psykose."
Tvungen omsorg skal etter gjeldende rett utholdes i en fagenhet
innen spesialisthelsetjenesten. Fagenheten kan inngå avtale
med kommunen om at omsorgen kan gjennomføres utenfor fagenheten.
Det er gitt forskrifter om gjennomføring av særreaksjonen tvungen
omsorg.
Straffelovkommisjonen foreslår ikke realitetsendringer
i de nærmere reglene om særreaksjonen tvungen
omsorg.
Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å føre
videre de gjeldende reglene om innholdet i og gjennomføringen
av særreaksjonen tvungen omsorg. Forslaget om å behandle
vilkårene for og innholdet i særreaksjonen i én
paragraf, og de nærmere reglene om gjennomføringen
i en annen, følges opp.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, tiltrer de
vurderinger og forslag som fremkommer av proposisjonens pkt. 25.3.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine kommentarer ovenfor.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under 14.7.2.
Etter gjeldende rett kan særreaksjoner for utilregnelige
bare opprettholdes når vilkåret om gjentakelsesfare
er oppfylt. Den domfelte, dennes nærmeste eller den faglig
ansvarlige ved den institusjonen som har behandlingsansvaret for
den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen.
Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten, som avgjør
den ved dom. Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte opphør
av reaksjonen. Senest 3 år etter siste rettskraftige dom
skal reaksjonen enten opphøre, eller bringes inn til retten
som avgjør om den skal opprettholdes.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
de gjeldende reglene om opphør, og foreslår bare
enkelte språklige endringer. Som kommisjonen foreslår departementet å videreføre
gjeldende rett.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter
departementets forslag slik det fremkommer av proposisjonens pkt.
25.4.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine kommentarer ovenfor.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine merknader under 14.7.2.